Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:36

Norges Høyesterett - HR-2005-1690-P - Rt-2005-1365

 

Instans

Norges Høyesterett - Dom.

Dato

2005-10-28

Publisert

HR-2005-1690-P - Rt-2005-1365

Stikkord

(Finanger II) EØS-rett. Uriktig gjennomføring av direktiv. Erstatningsrett. Statens ansvar.

Sammendrag

Saken gjaldt spørsmålet om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen. Den uriktige gjennomføring hadde medført at en skadelidt ikke fikk medhold i sitt krav mot forsikringsselskapet etter bilansvarsloven, jf § 7 tredje ledd bokstav b, jf plenumsdom inntatt i Rt-2000-1811. Høyesterett i plenum la til grunn at det fulgte av EØS-avtalen og EØS-loven at staten kunne bli ansvarlig for uriktig gjennomføring av et direktiv. Flertallet kom til at staten var erstatningsansvarlig og forpliktet til å betale den erstatning som hun ville hatt krav på dersom § 7 tredje ledd var blitt endret. Under henvisning til synspunkter om rettsvillfarelse, kom et mindretall til at det ikke forelå tilstekkelig ansvarsgrunnlag. Dissens 9-4.

Saksgang

Oslo tingrett TOSLO-2000-10919 A/83 - Borgarting lagmannsrett LB-2003-11705 - Høyesterett HR-2005-1690-P, (sak nr. 2005/412), sivil sak, anke.

Parter

A (advokat Tom Sørum) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Fanny Platou Amble). Hjelpeintervenient: Landsforeningen for Trafikkskadde (advokat Tom Sørum - til prøve). Rettslig medhjelper: (advokat Christian Lundin).

Forfatter

Gussgard, Stang Lund, Oftedal Broch, Flock, Matningsdal, Skoghøy, Utgård, Støle, Justitiarius Schei. Dissens: Tjomsland, Aasland, Rieber-Mohn, Stabel.


(1)

Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmålet om staten er erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen.

(2)

Forut for tilslutningen til EØS-avtalen pr. 1. januar 1994 ble det foretatt en omfattende gjennomgang av norsk lovgivning med sikte på å gjennomføre de lovendringer som var nødvendige for å oppfylle avtalen. Av Ot.prp.nr.79 (1991-92 ) side 1 fremgår at arbeidet omfattet innarbeidelse i norsk rett av EØS-avtalens hoveddel på 129 artikler med tillegg av 49 protokoller og 22 vedlegg, og de ca. 1300 EF-rettsakter som vedleggene viser til. Blant de regler som ble vurdert, var EFs motorvognforsikringsdirektiver - første rådsdirektiv 72/166/EØF av 24. april 1972 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll med at forsikringsplikten overholdes, annet rådsdirektiv 84/5/EØF av 30. desember 1983 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn, og tredje rådsdirektiv 90/232/EØF av 14. mai 1990 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn.

(3)

På bakgrunn av denne gjennomgangen ble det foretatt enkelte endringer i bilansvarsloven, jf. drøftelsen i Ot.prp.nr.72 (1991-1992) side 76-77. Blant de bestemmelser som ble vurdert i proposisjonen, var den daværende bestemmelse i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav c om trafikkforsikringens ansvar overfor passasjer som sitter på med en sjåfør som er påvirket av alkohol eller andre stoffer. Bestemmelsen ble ikke endret, men fordi en annen særregel ble opphevet, ble den flyttet til § 7 tredje ledd bokstav b ved lov nr. 113/1992 og lød da slik:

«Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han

a)

. . .

b)

visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova § 22 første leden). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd.»

(4)

A, født i 1978, ble 11. november 1995 alvorlig skadet i en bilulykke. Hun var passasjer i en personbil der føreren under kjøringen hadde en promille på ca. 1,2. Det er lagt til grunn at det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og ulykken, og at A var klar over at føreren var påvirket. Hun ble 100% ervervsufør som følge av ulykken.

(5)

A krevde erstatning av Storebrand Skadeforsikring AS etter bilansvarsloven § 4. Selskapet bestred kravet under henvisning til § 7 tredje ledd bokstav b. Hun reiste da søksmål mot Storebrand ved Inderøy herredsrett med krav om utbetaling etter trafikkforsikringen. Herredsretten tilkjente erstatning for hennes økonomiske tap i medhold av unntaksregelen i § 7 tredje ledd bokstav b, men med 50 prosent reduksjon. Forholdet til EØS-retten ble ikke behandlet.

(6)

Både A og Storebrand anket dommen. Frostating lagmannsrett kom til at ansvarsbegrensningen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b var en utelukkelsesregel og i strid med EFs motorvognforsikringsdirektiver. Bestemmelsen ble satt til side under henvisning til § 2 i lov nr. 109/1992, EØS-loven. Med hjemmel i bilansvarsloven § 7 første ledd reduserte lagmannsretten erstatningen med 30 prosent.

(7)

Lagmannsrettens dom ble fra begge sider påanket til Høyesterett. Under saksforberedelsen besluttet saksforberedende dommer i medhold av domstolloven § 51 a å forelegge følgende spørsmål for EFTA-domstolen:

«Er det uforenlig med EØS-retten at en passasjer som påføres skade ved frivillig kjøring i motorvogn, ikke har krav på erstatning med mindre særlige grunner foreligger, dersom passasjeren visste eller måtte vite at motorvognens fører var påvirket av alkohol på ulykkestidspunktet og det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden?»

(8)

Etter muntlig høring avga EFTA-domstolen 17. november 1999 en rådgivende uttalelse, E-1/99, og uttalte blant annet:

«Det er uforenlig med EØS-retten (rådsdirektiv 72/166/EØF av 24 april 1972 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll med at forsikringsplikten overholdes, annet rådsdirektiv 84/5/EØF av 30 desember 1983 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og tredje rådsdirektiv 90/232/EØF av 14 mai 1990 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn) at en passasjer som påføres skade ved frivillig kjøring i motorvogn, ikke har krav på erstatning med mindre særlige grunner foreligger, dersom passasjeren visste eller måtte vite at motorvognens fører var påvirket av alkohol på ulykkestidspunktet og det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden.»

(9)

Høyesterett i plenum avsa dom i saken 16. november 2000, inntatt i Rt-2000-1811, Finanger I. Høyesterett kom enstemmig til at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b måtte anses som et direktivstridig unntak fra forsikringsdekningen. I tillegg måtte bestemmelsen anses i strid med direktivene fordi trafikkforsikringen ikke dekket bilførerens personlige ansvar.

(10)

Det var dissens med hensyn til hvordan motstriden skulle løses. Flertallet - ti dommere - mente at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b hadde en slik ordlyd at det ikke var mulig ved fortolkning å komme til et resultat som ikke var i strid med EØS-direktivene. Mindretallet - fem dommere - fant at EØS-retten måtte gis forrang, slik at bestemmelsen ikke fikk anvendelse. I samsvar med flertallets standpunkt ble Storebrand frifunnet for As krav etter trafikkforsikringen. - Jeg nevner at bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b ble endret etter Høyesteretts dom, ved lov nr. 61/2001.

(11)

Den 15. desember 2000 anla A søksmål ved Oslo byrett mot staten v/Justisdepartementet. Hun nedla påstand om at staten var erstatningsansvarlig og hadde plikt til å betale den erstatning som - uten bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b - ville fulgt av bilansvarsloven § 6, redusert med 30 prosent etter medvirkningsregelen i § 7 første ledd. Det er enighet mellom partene om at det skal skje en slik reduksjon i ansvaret dersom staten blir kjent erstatningsansvarlig. Ved prosesskrift av 22. august 2001 erklærte Landsforeningen for Trafikkskadde hjelpeintervensjon til støtte for A.

(12)

Oslo tingrett avsa 13. mars 2003 (TOSLO-2000-10919) dom med slik domsslutning:

«1.

Staten v/Justisdepartementet er erstatningsansvarlig overfor A og har plikt til å utbetale den erstatning hun ville fått etter trafikkulykke den 11. november 1995 jf. bilansvarsloven § 6, redusert med 30% i henhold til bilansvarsloven § 7.

2.

Staten v/Justisdepartementet betaler innen to uker saksomkostninger til A og Landsforeningen for trafikkskadde med kr 712.070 - sjuhundreogtolvtusenogsyttikroner. Ved forsinket oppgjør betales rente i henhold til forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.»

(13)

Staten v/Justisdepartementet påanket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som 14. januar 2005 (LB-2003-11705) avsa dom med slik domsslutning:

«1.

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for tingretten eller for lagmannsretten.»

(14)

Dommen er avsagt under dissens. En av lagdommerne mente at den utilstrekkelige gjennomføringen av direktivene medførte ansvar for staten.

(15)

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I anken anmodet hun om at det ble innhentet en rådgivende tolkingsuttalelse fra EFTA-domstolen i medhold av domstolloven § 51. Kjæremålsutvalget fant ikke grunn til å be om noen slik uttalelse. Justitiarius besluttet 30. mars 2005 at saken i sin helhet skal avgjøres av den samlede Høyesterett, jf. lov 25. juni 1926 nr. 2 § 4 jf. § 3.

(16)

Ved ankeforhandlingens begynnelse reiste dommerne Coward, Bruzelius og Øie spørsmål om sin habilitet. Retten besluttet ved kjennelse av 13. september 2005 (HR-2005-1441-A) at de tre dommerne skulle vike sete.

(17)

Den ankende part - A, med tilslutning av hjelpeintervenienten, Landsforeningen for Trafikkskadde -har sammenfatningsvis anført:

(18)

Det følger av EØS-retten at staten er erstatningsansvarlig for det tapet A er påført ved den uriktige gjennomføringen av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett. Subsidiært anføres at staten er ansvarlig etter intern norsk rett.

(19)

Ved gjennomføringen ble det begått to feil, slik det fremgår av Høyesteretts dom i Finanger I. Etter en gjennomgang av de tre motorvognforsikringsdirektivenes ordlyd og formål kom Høyesterett til at særregelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b ikke kunne opprettholdes for passasjerer. Bestemmelsen ble ansett som et direktivstridig unntak fra forsikringsdekningen. Dette er feil nr. 1. Det ble også konstatert motstrid ved at passasjerenes erstatningskrav mot motorvognføreren ikke fullt ut var dekket av en forsikring. Regelen i § 7 tredje ledd bokstav b, som bare ga passasjerer rett til erstatning dersom det forelå særlige grunner, gjaldt ikke førerens ansvar. Dette ansvaret kunne reduseres etter den alminnelige medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-1, som gir passasjerene et sterkere vern. Der føreren ilegges ansvar, men ikke forsikringsselskapet, oppstår det således et hull i forsikringsdekningen av passasjerenes erstatningskrav. Dette er feil nr. 2.

(20)

I EØS-retten er det oppstilt tre vilkår for ansvar. Partene er enige om at vilkåret om at direktivene har til formål å gi private rettigheter, og vilkåret om at det må foreligge årsakssammenheng mellom overtredelsen og tapet, er oppfylt. Uenigheten gjelder bare vilkåret om at den uriktige gjennomføringen av direktivet må være «tilstrekkelig kvalifisert».

(21)

Innholdet i dette kravet er nærmere presisert i en rekke avgjørelser, blant annet i EFTA-domstolens dom i sak E-4/01 Karlsson. Det skal foretas en totalvurdering, der de viktigste momentene er klarheten i den overtrådte bestemmelse, graden av skjønnsfrihet for de nasjonale myndigheter, om bruddet ble begått forsettlig eller uaktsomt, og om en rettsvillfarelse kan forsvares eller ikke.

(22)

Kravet om et «tilstrekkelig kvalifisert» brudd må forstås på samme måte i EØS-retten som i EF-retten. Det er ikke grunnlag for statens anførsel om at det gjelder en høyere terskel for ansvar i EØS-retten.

(23)

Bakgrunnen for at kriteriet «tilstrekkelig kvalifisert» er oppstilt som vurderingstema, er at de nasjonale myndigheter har en skjønnsmessig frihet til å velge hvordan de vil gjennomføre fellesskapsretten i nasjonal rett. Der det foreligger slik frihet ved gjennomføringen, er sammenligning med det erstatningsansvaret som fellesskapet har, relevant. Problemstillingen vil da være om staten «åpenbart og grovt har satt seg ut over rammene for sin myndighetsutøvelse», jf. Karlsson premiss 38. Dersom medlemsstatene - slik situasjonen var etter bilforsikringsdirektivene - ikke har noen skjønnsfrihet, er situasjonen annerledes, og det vil da lettere foreligge et «tilstrekkelig kvalifisert» brudd ved uriktig gjennomføring av EØS-retten. Et viktig element i vurderingen vil være om statens tolking har vært forsvarlig. Overtredelse av klare bestemmelser i et direktiv vil normalt innebære et tilstrekkelig kvalifisert brudd. Dersom bestemmelsene er uklare, vil det være sentralt om tolkingen var i strid med bestemmelsenes formål. Misforståelser av nasjonal rett er ikke en relevant unnskyldningsgrunn for staten. Ved vurderingen av om kriteriet er oppfylt, må resultatet av feilen for de borgere som rammes, ha betydning.

(24)

Ved en vurdering av om bruddet er skjedd forsettlig eller uaktsomt, må det kunne legges vekt på notater som er utarbeidet til bruk ved departementets behandling av gjennomføringsspørsmålet. Staten har fremlagt slike notater fra Justisdepartementets lovavdeling. Notatene viser at de som var involvert i arbeidet med gjennomføringen av motorvognforsikringsdirektivene, antok at § 7 tredje ledd bokstav c var i strid med direktivene for så vidt gjaldt passasjerer. Bestemmelsen ble likevel opprettholdt, idet det feilaktig ble lagt avgjørende vekt på at den var en medvirkningsregel, ikke en utelukkelsesregel.

(25)

Lest samlet, og i lys av fortalene, etterlater direktivene ingen tvil om at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b ikke kunne opprettholdes som en medvirkningsregel.

(26)

Den andre feilen knytter seg til den manglende forsikringsdekning av førerens personlige ansvar. Det fremgår både av direktivenes ordlyd og formål at førerens erstatningsansvar overfor passasjerene skal være dekket av en forsikring. Dette er et minimumskrav, uten noe unntak for promillekjøringstilfellene. Førerens personlige ansvar i de tilfeller som falt inn under § 7 tredje ledd bokstav b, ville som den store hovedregel ikke være dekket av forsikring, og det foreligger dermed brudd på direktivene. Denne problemstillingen er ikke drøftet i Ot.prp.nr.72 (1991-1992), og den er heller ikke berørt i lovavdelingens interne notater. En eventuell uriktig vurdering av norsk rett kan ikke ha betydning for statens erstatningsrettslige stilling etter EØS-retten. Også denne feilen gir grunnlag for ansvar.

(27)

Lagmannsrettens flertall har i vurderingen av om den utilstrekkelige gjennomføringen av direktivene er «tilstrekkelig kvalifisert», til dels lagt vekt på momenter som er irrelevante. Dette gjelder vektleggingen av den ekstraordinære situasjonen i forbindelse med det lovgivningsarbeidet som skjedde ved tilslutningen til EØS-avtalen, og vektlegging av at bilansvarsloven på enkelte punkter gir skadelidte et bedre vern enn det direktivene krever.

(28)

Subsidiært gjøres gjeldende at staten er erstatningsansvarlig etter intern norsk rett. Staten er ansvarlig for rettsstridige myndighetshandlinger også når det er Stortinget som har begått feilen. Hovedregelen i norsk rett er at staten blir erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag ved rettsstridige myndighetshandlinger. Brudd på EØS-retten innebærer en slik rettsstridig myndighetshandling. Ansvaret for staten bygger her på en forutsetning om at EØS-retten gis en form for direkte virkning i norsk rett. A mener at det er grunnlag for en slik mild form for direkte virkning ved at direktivene gjelder i forholdet mellom staten og borgerne, men ikke mellom borgerne innbyrdes. Det vises til statens plikt til å gjennomføre rettsakter i henhold til EØS-avtalen artikkel 7, lovfestet i EØS-loven § 1. Det bestrides at staten har anledning til å påberope unnskyldelig rettsvillfarelse. Under ingen omstendighet foreligger det unnskyldelig rettsvillfarelse i dette tilfellet. Også reelle grunner taler for ansvar.

(29)

A og Landsforeningen for Trafikkskadde har nedlagt slik påstand:

«1.

Staten v/Justisdepartementet er erstatningsansvarlig og har plikt til å betale den erstatning A ville fått etter bilansvarsloven § 6 redusert med 30%.

2.

Staten v/Justisdepartementet betaler As saksomkostninger for tingretten. I tillegg kommer renter fra to uker etter forkynnelse av tingrettens dom til betaling skjer.

3.

Staten v/Justisdepartementet betaler As saksomkostninger for lagmannsretten. I tillegg kommer renter fra to uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

4.

Staten v/Justisdepartementet betaler As saksomkostninger for Høyesterett. I tillegg kommer renter fra to uker etter forkynnelse av dommen til betaling skjer.»

(30)

Staten v/Justisdepartementet har sammenfatningsvis anført:

(31)

Det foreligger ikke erstatningsgrunnlag for staten, verken basert på EØS-retten eller etter alminnelige norske erstatningsprinsipper. Saken er av stor prinsipiell betydning for rekkevidden av statens erstatningsansvar for uriktig gjennomføring av folkerettslige forpliktelser. Vurderingen av om det er grunnlag for ansvar, må skje ut fra rettskildebildet slik dette forelå i 1991-1992, ikke ut fra situasjonen i 2000, da Høyesterett avsa dommen i Finanger I.

(32)

EFTA-domstolen er i sak E-9/97 Sveinbjörnsdóttir, senere bekreftet i sak E-4/01 Karlsson, kommet til at det er et prinsipp i EØS-avtalen at en EØS-stat plikter å yte erstatning for tap som en enkeltperson påføres som følge av brudd på forpliktelsene etter EØS-avtalen. Staten aksepterer nå det standpunkt som EFTA-domstolen kom til. De nærmere vilkår for ansvar fremgår blant annet av den rådgivende uttalelsen i Karlsson-saken. I avsnitt 38 er kriteriet «tilstrekkelig kvalifisert» utlagt slik at det kreves at staten «åpenbart og grovt» har forsømt seg.

(33)

Både EF-domstolen og EFTA-domstolen har lagt terskelen for ansvar høyt, jf. blant annet EF-domstolens avgjørelse C-392/93 British Telecom. Dersom det stilles små krav for erstatningsansvar, kan det føre til at statene overoppfyller sine gjennomføringsforpliktelser av frykt for ansvar, og dette kan hemme lovgivningsprosessen.

(34)

Det gjelder en noe høyere terskel for statens ansvar ved brudd på EØS-retten enn for erstatningsansvar etter EF-retten. Ansvarsreglene er utledet av effektivitetsmålsettingen, og i EØS har denne en mer begrenset rekkevidde enn i EU. Synspunktet har støtte i Karlsson-saken premiss 30.

(35)

Ansvarsterskelen er den samme hva enten det gjelder direktiver som gir stor materiell skjønnsfrihet til nasjonal lovgiver, eller det er tale om tvilsomme tolkingsspørsmål. Det vises blant annet til C-392/93 British Telecom og C-319/96 Brinkmann. Ansvar er bare aktuelt dersom tolkingen savner enhver relevans og er åpenbart i strid med direktivets ordlyd eller formål. Vurderingen må skje ut fra de kriterier som er trukket frem i de to domstolers praksis. Det er ikke grunnlag for å legge vekt på konkret eller generell rimelighet.

(36)

Det var den lovgivende myndighet, Stortinget, som begikk feilene ved gjennomføringen av direktivene i 1992. Saken gjelder om Stortingets lovvedtak, holdt opp mot de autoritative objektive kildene som var tilgjengelige i 1992, innebærer en grov og åpenbar overtredelse av Norges EØS-forpliktelser etter motorvognforsikringsdirektivene. Gjennomføringsplikten etter EØS-avtalen artikkel 7 er en resultatforpliktelse. Det er et alminnelig prinsipp at måten staten organiserer EØS-arbeidet på, ikke har betydning for innholdet av EØS-forpliktelsene.

(37)

Siden det er Stortingets tolking av EØS-retten som skal vurderes, er verken de ordinære lovforarbeider eller de interne saksdokumentene i Justisdepartementets lovavdeling av interesse. I de sakene der EF-domstolen og EFTA-domstolen har tatt stilling til spørsmålet om erstatningsansvar, er det utelukkende lagt vekt på alminnelig tilgjengelige kilder. Dersom Høyesterett likevel finner å kunne ta hensyn til de interne notatene, anføres at disse viser at det har vært gjort et lojalt forsøk på å gjennomføre direktivene. De avdekker heller ikke manglende grundighet i lovforberedelsen.

(38)

I 1992 var det naturlig å forstå direktivene slik at det ansvaret som skulle dekkes etter det norske systemet, ville være forsikringsselskapenes ansvar etter den erstatningsordningen som fremgår av bilansvarsloven kapittel IV. Spørsmålet er om det var grovt og åpenbart uriktig av lovgiver å tro at direktivene tillot et årsakskrav i form av medvirkningsregelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. Bestemmelsen hadde, slik den lød etter lovendringen i 1985, nasjonalt vært ansett som en medvirkningsregel. Utgangspunktet er at direktivene tillater statene å regulere årsakskravet. Det kan ikke med rimelighet forventes at lovgiver i 1992 skulle ha forutsett at EFTA-domstolen åtte år senere ville komme til at regelen måtte anses som et uhjemlet unntak fra forsikringsdekningen. Etterfølgende rettspraksis både fra EFTA-domstolen og EF-domstolen er etter statens syn noe sprikende, og den viser under enhver omstendighet at spørsmålet har vært tvilsomt. Også det forhold at man så sent som i det femte motorvognforsikringsdirektiv, 2005/14/EC, fant grunn til å ta inn en bestemmelse som direkte regulerer dette spørsmålet, viser at det har vært tvilsomt. Det må også legges vekt på at flere andre land har hatt samme direktivforståelse som Norge.

(39)

Det var i 1992 heller ikke en åpenbar eller klar feil å legge til grunn at § 7 tredje ledd bokstav c kunne opprettholdes, selv om den innebar at det ikke ble full dekning av førerens personlige erstatningsansvar. Direktivene er kompliserte og uklare. Problemet for norske myndigheter besto ikke i forståelsen av direktivene, men i anvendelsen av dem på de norske reglene. Direktivene synes å være best tilpasset en ordning hvor det nasjonalt bare foreligger et personlig ansvar for vognføreren, og ikke en ordning som den norske, der det er etablert en særskilt forsikringsordning direkte til fordel for skadelidte. Direktivene krever ikke at det foreligger et supplerende personlig skadevolderansvar, og dersom dette var blitt opphevet, ville det ikke oppstått noen feil her. Med en ordning som den norske måtte det være forsvarlig å legge til grunn at det ikke var noe krav om at skadevolders personlige ansvar fullt ut skulle være forsikringsdekket.

(40)

Det er av betydelig interesse at dette aspekt verken ble tatt opp i prosedyren for eller i uttalelsen fra EFTA-domstolen. Heller ikke i juridisk teori ble problemstillingen reist. Først ved Høyesteretts behandling av saken i 2000 kom den opp. Dette hadde utvilsomt sammenheng med EF-domstolens dom i sak C-348/98 Ferreira. Den forståelse av direktivenes krav som Høyesterett ga uttrykk for i Finanger I, er diskutabel, og det kan reises spørsmål om i hvilken utstrekning den er fulgt opp i senere avgjørelser fra EF-domstolen. Problemstillingen ble ikke trukket frem i dommen i sak C-537/03 Candolin. I vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag, må det også være av betydning at Finland (Candolin) og Portugal (Ferreira) må ha gjort seg skyldig i samme misforståelse som Norge når det gjelder dekning av førers erstatningsansvar.

(41)

Konklusjonen må bli at statens tolking verken savnet enhver relevans eller var åpenbart i strid med direktivenes ordlyd eller formål.

(42)

Det bestrides at staten kan holdes ansvarlig etter intern norsk erstatningsrett på grunnlag av synspunktet rettsstridig myndighetshandling. En forutsetning for et slikt ansvar er at det foreligger brudd på en materiell rettsnorm, eller på en prosessuell rettsnorm som beskytter private. Den materielle rettsnorm ble i dette tilfellet ikke innført i norsk rett, jf. Finanger I. Det finnes ingen generell rettsnorm som pålegger Stortinget å gjennomføre folkerettslige forpliktelser. EØS-avtalen artikkel 7 gir ikke rettigheter som kan påberopes av private. Det vises til uttalelser i juridisk teori, særlig Finn Arnesen i TfR 1997 side 633 flg. og til dom av Högsta domstolen i Sverige av 26. november 2004. Det er uansett et vilkår for ansvar at det er utvist uaktsomhet fra statens side, og i dette tilfelle befant staten seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse.

(43)

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

(44)

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

(45)

EØS-avtalen inneholder ingen bestemmelse om ansvar for staten for unnlatt eller mangelfull gjennomføring av et EØS-direktiv. Det første spørsmålet en må ta standpunkt til i denne saken, er dermed om det er hjemmel for et slikt ansvar.

(46)

EFTA-domstolen uttalte seg første gang om hjemmelsspørsmålet i sak E-9/97 Sveinbjörnsdóttir. Erstatningsplikt for landene innen EF for slike brudd var fastslått av EF-domstolen, som så dette som et prinsipp som fulgte av traktatens system, med særlig vekt på effektivitetshensynet. Jeg viser til sak C-6/90 Francovich og til sak C-46/93 Brasserie du Pêcheur, der vilkårene for ansvar ble utdypet.

(47)

EFTA-domstolen konstaterte først at det ikke finnes noen særskilt bestemmelse i EØS-avtalen «som er grundlæggende for statens ansvar på grund af at national ret ikke er tilpasset aftalen på en rigtig måde», premiss 46. En måtte da vurdere om erstatningsplikt for staten kunne utledes av EØS-avtalens formål og oppbygging, premiss 47. Formålet ble gjennomgått i premiss 48 og 49, og i premiss 50 og 51 ble det vist til preambel nr. 4 og nr. 15 i avtalepartenes erklæring, der det heter:

(nr. 4) «SOM TAGER HENSYN TIL målsætningen om at oprette et dynamisk og ensartet europæisk samarbejdsområde, som skal bygge på fælles regler og lige konkurrencevilkår og råde over passende håndhævelsesmidler, også i retslig henseende, og som virkeliggøres på grundlag af lighed og gensidighed og en samlet balance i fordele, rettigheder og forpligtelser for de kontraherende parter»

(nr.15) «SOM TAGER I BETRAGTNING, at det er de kontraherende parters mål under fuld respekt for domstolenes uafhængighed at nå og opretholde en ensartet fortolkning og anvendelse af denne aftale og de bestemmelser i EF-lovgivningen, hvis indhold er gengivet i denne aftale, og at nå til ligebehandling af enkeltpersoner og virksomheder, hvad angår de fire friheder og konkurrencevilkårene.»

(48)

I premissene 58-60 uttalte EFTA-domstolen:

«58 Domstolen går ud fra at bestemmelserne i EØS-aftalen i stor udstrækning er påtænkt til fordel for enkeltpersoner og erhvervsdrivende indenfor hele samarbejdsområdet. Derfor afhænger aftalens udførelse på at så vel enkeltpersoner og juridiske personer, som er sikret disse rettigheder, kan stole på dem.

59 Med henvisning til det anførte anser domstolen at EØS-aftalen er et folkeretligt instrument af særlig art (sui generis) og som indeholder et særligt og selvstændigt retssystem. EØS-aftalen opretter ikke en toldunion men derimod et udviklet frihandelsområde, se dom i sag E-2/97 Maglite [1997] EFTA Court Report 127. Den fusion som er foreskrevet i EØS-aftalen går ikke så langt og har ikke samme rækkevidde som den sammenlægning som Rom-traktaten sigter mod. Derimod er EØS-aftalen mere omfattende og dens anvendelsesområde større enn hvad der almindeligvis gælder for folkeretlige instrumenter.

60 Domstolen anser at formålet med ensartethed, samt formålet med at oprette og sikre enkeltpersoners og juridiske personers ret til lige behandling og lige muligheder fremgår så klart af aftalen, at EFTA-staterne, som er kontraherende parter af aftalen, at de må være klare over deres pligt til at sørge for at den skade bliver erstattet, hvis national ret ikke er blevet tilpasset direktiverne.»

(49)

Domstolen konkluderer slik i premiss 62:

«62 Af det foran anførte fremgår, at det er et hovedprincip i EØS-aftalen at de kontraherende parter sørger for at den skade erstattes som enkeltpersoner udsættes for, der skyldes at staten har forsømt sine forpligtelser i henhold til EØS-aftalen og som den vedkommende EFTA-stat er ansvarlig for.»

(50)

Dette synet gjentas i sak E-4/01 Karlsson.

(51)

Rt-2000-1811 Finanger I gis det uttrykk for at en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen må tillegges vesentlig vekt. Dette er begrunnet med at EFTA-statene har funnet grunn til å opprette domstolen med sikte på å nå frem til og å opprettholde en lik fortolkning og anvendelse av avtalen, at rettskildebruken innen EØS kan avvike fra den nasjonale, at EFTA-domstolen med sin spesialkunnskap burde kunne uttale seg med betydelig autoritet, og at saksbehandlingen ved domstolen medfører at andre organer innen EFTA og EF får anledning til å uttale seg om spørsmål som er reist.

(52)

Jeg er enig i disse synspunkter. Jeg finner også EFTA-domstolens argumentasjon for statlig ansvar overbevisende, med den vekt som legges på de grunnleggende hensyn til homogenitet, likebehandling av enkeltpersoner/juridiske personer og beskyttelse av deres virksomheter. Jeg slutter meg til det syn at det ligger en forutsetning om erstatningsansvar i EØS-avtalen, og det må legges til grunn at EØS-loven § 1, som gjorde hoveddelen i EØS-avtalen til norsk lov, må forstås slik at den også omfatter dette ansvaret. Jeg bemerker at staten har gitt uttrykk for samme oppfatning, og at Islands høyesterett kom til samme resultat i Sveinbjörnsdóttirsaken.

(53)

Det neste spørsmålet er da hva som ligger i dette særlige EØS-rettslige ansvaret, som begrunnes i avtalens formål og karakter. Hvilke vilkår må være oppfylt for at staten skal bli erstatningsansvarlig for mangelfull gjennomføring av et direktiv?

(54)

I EFTA-domstolens avgjørelse i Sveinbjörnsdóttirsaken premiss 66, og senere i Karlssonsaken premiss 32, er det angitt tre vilkår: For det første at direktivet hadde som formål å gi enkeltpersoner rettigheter, og at det klart fremgikk hvilke rettigheter dette var. Videre måtte statens forsømmelse være «tilstrekkelig kvalifisert», og det måtte være en direkte årsakssammenheng mellom bruddet på statens forpliktelse og den skade som var påført skadelidte.

(55)

I Karlssonsaken premiss 38 gis det en kortfattet redegjørelse for innholdet i kravet om at bruddet på den EØS-rettslige forpliktelsen må være «tilstrekkelig kvalifisert». Det heter her:

«Når det gjelder vilkåret om at bruddet må være tilstrekkelig kvalifisert, har Domstolen i en tidligere avgjørelse slått fast at dette avhenger av om en EØS-stat under utøvelsen av sin lovgivende myndighet åpenbart og grovt har satt seg ut over rammene for sin myndighetsutøvelse. For å kunne avgjøre om dette vilkåret er oppfylt, må den nasjonale domstolen som behandler et krav om erstatning, ta i betraktning alle de faktorer som kjennetegner den foreliggende situasjon, blant annet hvor klar og presis den overtrådte regel er, hvor stor grad av skjønnsfrihet regelen gir de nasjonale myndigheter, om regelbruddet og den påførte skade skjedde forsettlig eller uaktsomt, og om eventuell feil rettsanvendelse kan forsvares eller ikke (se Sveinbjörnsdóttir, premiss 68 og 69).»

(56)

EFTA-domstolens formulering av de tre vilkårene er likelydende med de formuleringene som EF-domstolen har brukt om det ansvaret som gjelder for statene innen EF for tilsvarende brudd. Dette fremgår av en rekke avgjørelser, eksempelvis sak C-46/93 Brasserie du Pêcheur. Jeg kan ikke se at det er noe som tilsier en annen vurdering av erstatningsvilkårene for det ansvaret som Norge har påtatt seg gjennom EØS-loven, og slutter meg til EFTA-domstolens syn her. Avgjørelsen av om vilkårene er oppfylt i den konkrete sak, tilligger de nasjonale domstoler. Når det gjelder den nærmere utdyping av vilkåret om et «tilstrekkelig kvalifisert brudd», er jeg i hovedsak også enig i dette, men kommer nærmere tilbake til kriteriet «åpenbart og grovt».

(57)

Den ensartete formulering av vilkårene for ansvar behøver ikke bety at innholdet på alle punkter og i alle sammenhenger er det samme. Staten har da også gjort gjeldende at terskelen for ansvar etter EØS-retten ligger høyere enn etter EF-retten, og har vist til Karlssonsaken premiss 30 der det heter:

«Prinsippet om statlig erstatningsansvar som en integrerende del av EØS-avtalen må nødvendigvis ytre seg forskjellig fra prinsippet om statlig erstatningsansvar etter EF-retten slik dette er utviklet i rettspraksis ved De europeiske fellesskaps domstol. Følgelig behøver ikke anvendelsen av prinsippene nødvendigvis være sammenfallende i ett og alt.»

(58)

Staten har vist til at grunnlaget for ansvar særlig er begrunnet i effektivitetshensyn, et hensyn som anføres å ha en mer begrenset rekkevidde i EØS enn innen EF. Etter statens syn bør det derfor gjelde et lempeligere ansvar innen EØS. Jeg er ikke enig i det. Når et direktiv skal gjelde både innenfor EF og EØS, bør det legges avgjørende vekt på homogenitetshensynet og den forventning samtlige land og deres borgere har til at direktivene følges opp. De direktivene det her gjelder, er direktiver som skal gi borgerne bestemte rettigheter, og erstatningsansvaret skal sikre at rettighetene blir en realitet. Det virker da lite rimelig om borgerne skulle ha en ulik rettsstilling når det gjelder vernet for disse rettigheter. Etter mitt syn tilsier hensynene bak erstatningsansvaret innen EØS at dette har samme omfang og ligger på samme nivå som ansvaret innen EF. EF-domstolens avgjørelser på dette området har dermed betydelig interesse.

(59)

Når det gjelder vilkåret om en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse fra statens side, er partene uenige både om innholdet i den normen som skal anvendes, og anvendelsen av den i vår sak. Et av tvistepunktene er om det etter praksis fra EF-domstolen kan sies å være en grunnleggende forskjell i den erstatningsrettslige situasjon ved brudd på direktiver som gir statene en skjønnsmyndighet av politisk/økonomisk art i forbindelse med gjennomføringen, og situasjonen der det ikke eller i ubetydelig grad er grunnlag for et slikt skjønn. Jeg vil se nærmere på betydningen av denne forskjellen.

(60)

Sitatet fra Karlssonsaken premiss 38 viser at graden av skjønnsfrihet er et av de momenter som kommer inn ved ansvarsvurderingen. Bakgrunnen for denne vektleggingen i EF-retten er EF-domstolens standpunkt om likhet mellom fellesskapsinstitusjonenes ansvar utenfor kontraktsforhold etter traktatens artikkel 215, og det tilsvarende ansvaret for medlemsstatene. Betydningen av skjønnsadgang er etter min mening et viktig spørsmål ved avgjørelsen av vår sak, og jeg finner grunn til å referere premiss 41-47 i sak C-46/93 Brasserie du Pêcheur, der det heter:

«41 På den ene side henviser traktatens artikel 215, stk. 2, for så vidt angår Fællesskabets ansvar uden for kontraktsforhold til de almindelige retsgrundsætninger, der er fælles for medlemsstaternes retssystemer, og som Domstolen også lader sig lede af på andre områder af fællesskabsretten, når der ikke findes skriftlige regler.

42 På den anden side må betingelserne for statens ansvar for tab, der er forvoldt borgerne som følge af overtrædelsen af fællesskabsretten ikke med mindre der er en særlig grund hertil afvige fra betingelserne for Fællesskabets ansvar under lignende omstændigheder. Beskyttelsen af borgernes rettigheder i henhold til fællesskabsretten kan nemlig ikke variere, alt efter om den myndighed, der har forårsaget skaden, er en national myndighed eller en fællesskabsmyndighed.

43 I den ordning, Domstolen har udviklet i henhold til traktatens artikel 215, tages der specielt med hensyn til ansvaret for generelle retsakter navnlig hensyn til kompleksiteten af de forhold, der skal reguleres, vanskelighederne ved at anvende eller fortolke bestemmelserne og især rammerne for det skøn, der kan anlægges af den, der har udstedt den anfægtede retsakt.

44 Det er under hensyntagen til den vide skønsbeføjelse, institutionerne har ved gennemførelsen af Fællesskabets politik, at Domstolens praksis vedrørende Fællesskabets ansvar uden for kontrakt er blevet udviklet navnlig for så vidt angår generelle retsakter, som bygger på et økonomisk-politisk valg.

45 Den restriktive opfattelse af Fællesskabets ansvar for udøvelsen af dets retsanordnende virksomhed beror på den betraktning, dels at udøvelsen af den lovgivende magt, selv hvor der findes en domstolskontrol med retsakternes lovlighed, ikke må hindres ved udsigten til erstatningskrav, hver gang det i Fællesskabets almene interesse kræves, at der træffes generelle foranstaltninger, som kan skade borgernes interesser, dels at Fællesskabet i en retlig sammenhæng, som er kendetegnet ved, at der foreligger en vid skønsbeføjelse, der er uomgængelig for iværksættelsen af en fællesskabspolitik, kun kan ifalde ansvar, hvis den pågældende institution åbenbart og groft har overskredet grænserne for udøvelsen af sine beføjelser (dom af 25.5.1978, --).

46 Når dette er sagt, må det konstateres, at den nationale lovgiver i øvrigt ligesom fællesskabsinstitutionerne ikke altid har en vid skønsbeføjelse, når der er tale om et område, som reguleres af fællesskabsretten. Denne kan pålægge den nationale lovgiver forpligtelser til at nå et bestemt mål eller til at udvise eller undlade en bestemt adfærd, som undertiden i høj grad indskrænker rammerne for dennes skøn. Dette er navnlig tilfældet, når medlemsstaten som under de i dommen i sagen Francovich m.fl. omhandlede omstændigheder i medfør af traktatens artikel 189 er forpligtet til inden udløbet af en vis frist at træffe alle de foranstaltninger, der er nødvendige for at nå det mål, der er fastsat i et direktiv. I dette tilfælde har den omstændighed, at det er den nationale lovgiver, der skal træffe disse foranstaltninger, ingen betydning for medlemsstatens ansvar for manglende gennemførelse af direktivet.

47 Når en medlemsstat handler på et område, hvor den har en vid skønsbeføjelse, der kan sammenlignes med den, fællesskabsinstitutionerne har ved gennemførelsen af Fællesskabets politikker, må betingelserne for, at den kan ifalde ansvar, derimod i princippet være de samme som dem, der gælder for Fællesskabets ansvar i en situation, der kan sammenlignes hermed.»

(61)

Slik jeg leser dette, fremgår det klart at dersom medlemsstatene er gitt en skjønnsmyndighet av politisk/økonomisk art ved gjennomføring av direktivet, ligger terskelen for ansvar høyt - overtredelsen må være åpenbar og grov. Ansvaret tilsvarer i prinsippet det som gjelder for fellesskapets institusjoner, der hensynet til den frihet et lovgivende organ må ha, gjør seg gjeldende med full tyngde. Utsikten til erstatningsansvar må ikke i urimelig grad hindre utøvelsen av institusjonenes oppgave på dette området, noe som betinger en restriktiv holdning til spørsmål om ansvar. Der det ikke foreligger en slik skjønnsfrihet, noe som også kan være situasjonen for fellesskapets institusjoner, kommer de reelle hensyn som tilsier en restriktiv holdning ikke inn med samme tyngde, og terskelen for ansvar ligger lavere. Hvis det ikke skulle gjelde et slikt skille, kunne det ikke være grunn til å poengtere de ulike situasjoner for statene så sterkt som det gjøres her.

(62)

At det ved direktiver uten skjønnsadgang gjelder et mindre restriktivt ansvar, støttes av sak C-5/94Lomas, der det i premiss 28 sies om disse direktivene at selve den omstendighet at det er begått en overtredelse av fellesskapsretten, kan være tilstrekkelig til ansvar. I sak C-127/95 Nordbrook vises det både til kriteriet «åpenbart og grovt», og til at EF-domstolen har uttalt at en overtredelse i seg selv kan være tilstrekkelig kvalifisert der det ikke eller i liten grad foreligger noen skjønnsadgang. Det samme finner en i sak C-178/94 Dillenkofer, C-140/97 Rechberger, sak C-424/97 Haim og i sak C-150/99 Stockholm Lindöpark. Slik jeg forstår disse sakene, legges det i uttalelsene om ansvarsgrunnlag betydelig vekt på den manglende skjønnsadgang.

(63)

Jeg forstår dette slik at det går et skille av betydning for statens erstatningsrettslige stilling mellom på den ene side brudd på direktiver som gir staten skjønnsmyndighet av politisk eller økonomisk karakter, og på den annen side brudd på direktiver som ikke eller i ubetydelig grad åpner for dette. I den første situasjonen legges det stor vekt på hensynet til den frihet staten har ved utforming av rettsakter som forutsetter skjønnsutøvelse, mens det i den andre situasjonen legges større vekt på effektiv gjennomføring og hensynet til de som er berørt av direktivbrudd, noe som tilsier en lavere terskel for ansvar. Selv om kriteriet «åpenbart og grovt» i og for seg gjelder, anses det lettere oppfylt i de sistnevnte tilfellene. Uansett er det et vilkår for ansvar at bruddet kan karakteriseres som «tilstrekkelig kvalifisert». Det kommer klart frem blant annet i Stockholm Lindöpark, der dette at bruddet i seg selv kan betinge ansvar, knyttes til en forutsetning om at ordlyden i direktivet er klar.

(64)

Hvor klart og presist direktivet er utformet, vil alltid ha stor betydning, og ofte være avgjørende. Jeg viser ellers til EFTA-domstolens redegjørelse for hvilke momenter som har vekt, og til domstolens uttalelse om at «alle de faktorer som kjennetegner den foreliggende situasjon» må tas i betraktning. Det er derfor et sammensatt skjønn som skal utøves for å fastslå ansvar. Det er et moment i vurderingen om det er utvist skyld, men dette er ikke noen betingelse for ansvar, jf. Brasserie du Pêcheur premiss 79, der det heter at «forpligtelsen til at erstatte de tap, der er forvoldt borgerne, ikke kan undergives en betingelse, der støttes på et culpabegrep, som går videre end den tilstrækkelig kvalificerede overtrædelse af fællesskabsretten. At fastsætte en sådan yderligere betingelse ville nemlig være ensbetydende med at rejse tvivl om retten til erstatning, som følger av fællesskabsretten». Terskelen må ikke legges så høyt at det i praksis ikke blir noen realitet i erstatningsordningen. Da ville den ikke oppfylle sitt formål.

(65)

For nærmere å begrunne at det uansett skal mye til for at ansvar pålegges - at terskelen for ansvar generelt ligger høyt - har staten særlig vist til to avgjørelser, sak C-392/93 British Telecom og sak C-319/96 Brinkmann. Etter statens syn er ordlyden i de direktivene det var tale om i disse sakene, svært klar, og statene var ikke gitt noe rom for skjønn. EF-domstolen synes ikke å ha vært i synderlig tvil om at det forelå motstrid, men fant likevel ikke grunnlag for ansvar.

(66)

Det kan etter min oppfatning ikke utledes av disse to sakene at terskelen for ansvar ligger meget høyt når det gjelder direktiver uten skjønnsmyndighet for statene. I British Telecom sies det i premiss 43 at bestemmelsen i artikkel 8 punkt 1 i direktiv 90/531/EF, som saken gjaldt, var upresis og med rimelighet kunne åpne mulighet for den fortolkning som staten «i god tro» var kommet til på grunnlag av argumenter som ikke savnet «enhver relevans». Resultatet ble ikke ansett åpenbart i strid med direktivets ordlyd eller formål. Jeg tilføyer at generaladvokaten i sitt forslag til avgjørelse, punkt 37, uttalte at artikkel 8 var en bestemmelse «hvis indhold langt fra kan betegnes som klart og utvetydigt». Tre andre land var kommet til samme tolkingsresultat. Domstolens vurdering av feilen må etter min mening legges til grunn. Jeg kan da ikke se at saken kan tas til inntekt for en spesielt høy terskel for ansvar. Heller ikke den danske Brinkmannsaken støtter, etter min vurdering, statens syn i særlig grad. I direktivet, som gjaldt beskatning, var det definert hva som skulle anses som sigaretter og hva som skulle anses som røketobakk. Saken gjaldt ruller av tobakk som kunne røkes som sigaretter dersom en også anskaffet spesielle sigaretthylser/papir som rullene kunne puttes/rulles inn i. Selv om danske myndigheter uriktig hadde klassifisert produktet som sigaretter, ble det ikke konstatert grunnlag for ansvar. Jeg finner ikke avgjørelsen spesielt oppsiktsvekkende. Produktet fantes ikke da direktivet ble utstedt, og Finland og Kommisjonen hadde tolket direktivet på samme måte som Danmark.

(67)

At terskelen for ansvar for mangelfull gjennomføring av direktiver uten skjønnsadgang ikke kan ligge så høyt som staten hevder, bekreftes av at flere av de avgjørelsene jeg har nevnt, hvor EF-domstolen har uttalt at selve den omstendighet at det er begått en overtredelse av fellesskapsretten, kan være tilstrekkelig til ansvar, er avsagt etter British Telecom og Brinkmannsaken.

(68)

Det må bli opp til domstolene å vurdere den enkelte sak på bakgrunn av den praksis som til enhver tid foreligger.

(69)

Jeg går så over til vurderingen av om det foreligger erstatningsplikt for staten overfor A.

(70)

I Høyesteretts dom i Rt-2000-1811, Finanger I, ble det lagt til grunn at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, slik den den gang lød, var i strid med EFs motorvogndirektiver. Disse var ikke gjennomført på riktig måte ved den gjennomgangen av norsk lovgivning som fant sted i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen. Jeg kan ikke se at det i ettertid er fremkommet noe som tilsier at den oppfatning av direktivene som Høyesterett la til grunn, var uriktig. I hovedsak ble den bekreftet av EF-domstolen i sak C-537/03 Candolin.

(71)

For så vidt gjelder innholdet i direktivene og Høyesteretts syn på dette, finner jeg det hensiktsmessig å referere en del fra førstvoterendes uttalelser. I votumet sies det i punkt II nr. 2 om første motorvognforsikringsdirektiv blant annet:

«Det fremgår av fortalen til det første motorvognforsikringsdirektiv - rådsdirektiv 72/166/EØF av 24. april 1972 - at det er en grunnleggende forutsetning for å oppnå et felles marked at forholdene legges til rette for fri bevegelighet av varer og personer mellom medlemsstatene i EU. For dette formål stiller direktivet krav om en lovpliktig ansvarsforsikring av motorvogner som dekker hele Fellesskapets territorium.

Direktivet har i artikkel 3 nr. 1 og 2 disse bestemmelsene:

«Med forbehold for anvendelsen av artikkel 4 skal hver medlemsstat treffe alle

1.

hensiktsmessige tiltak for å sikre at erstatningsansvar for kjøretøyer som er hjemmehørende på dens territorium, er dekket av en forsikring. Hvilke skader som dekkes, samt forsikringsvilkårene bestemmes innen rammen av disse tiltakene.

2.

Hver medlemsstat skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at forsikringsavtalen også dekker: - skader som er voldt på andre medlemsstaters territorium, i samsvar med disse staters lovgivning. . .»

Dette direktivet krever bare at erstatningsansvar som førere av kjøretøyer måtte pådra seg, er dekket av en forsikring. Hvilke skadelidte og hvilke typer skader som skal være omfattet av dekningen, avgjøres etter den enkelte stats erstatningsrett, uten at direktivet på dette punkt stiller noe krav.»

(72)

Deretter tar førstvoterende for seg fortalen til det annet motorvognforsikringsdirektiv, rådsdirektiv 84/5/EØF av 30. desember 1983. En ønsket da å utvide forsikringsplikten til også å gjelde tingskade, og å stille krav om at forsikringen skulle gi skadelidte et tilstrekkelig erstatningsbeløp, uansett i hvilken medlemsstat ulykken inntraff. Videre ble det påpekt at medlemmer av forsikringstakerens, sjåførens eller annen erstatningsansvarlig persons familie burde gis «en lignende beskyttelse som andre skadelidte tredjemenn, i det minste med hensyn til personskader». Disse krav ble nedfelt i direktivets artikkel 1 og 2. Jeg refererer videre fra votumet og starter fra gjengivelsen av artikkel 2 nr. 1 første og annet ledd:

«1.

Hver medlemsstat skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at enhver lovbestemmelse eller klausul nevnt i en forsikringspolise utstedt i samsvar med artikkel 3 nr. 1 i direktiv 72/166/EØF, som bestemmer at forsikringen ikke dekker følgende personers bruk av eller kjøring med et kjøretøy:

-

personer som ikke uttrykkelig eller stilltiende har tillatelse til det, eller

-

personer som ikke har førerkort for vedkommende kjøretøy, eller

-

personer som ikke etterkommer de lovbestemte krav til kjøretøyets tekniske og sikkerhetsmessige stand,

ved gjennomføringen av artikkel 3 nr. 1 i direktiv 72/166/EØF ikke skal komme til anvendelse med hensyn til krav fra tredjepersoner som er skadelidte i en ulykke.

Bestemmelsen eller klausulen nevnt i første strekpunkt kan likevel gjøres gjeldende overfor personer som frivillig har tatt plass i kjøretøyet som forårsaket skaden, dersom assurandøren kan bevise at de visste at kjøretøyet var stjålet.»

I artikkel 3 innskrenker direktivet ytterligere adgangen til å unnta bestemte personer fra dekning. Det heter her:

«Medlemmer av forsikringstakerens familie, av sjåførens familie eller av familien til enhver annen person som er erstatningsansvarlig for en skade dekket av den forsikring som er nevnt i artikkel 1 nr. 1, kan ikke under henvisning til dette slektskap utelukkes fra forsikringsdekningens omfang når dette gjelder personskader.» »

(73)

Om det tredje motorvognforsikringsdirektivet uttaler førstvoterende:

«Formålet med det tredje motorvognforsikringsdirektiv - rådsdirektiv 90/232/EØF av 14. mai 1990 - er ifølge fortalen å sikre skadelidte ved motorvognulykker «lik behandling uansett hvor i Fellesskapet ulykken inntreffer». Det påpekes blant annet at det i enkelte medlemsstater er «hull i den lovpliktige forsikringsdekning for passasjerer i motorvogner», og for å «beskytte denne særlig sårbare gruppe av potensielle skadelidte», blir det funnet «nødvendig å fylle disse hullene». På denne bakgrunn fastsetter tredje direktiv artikkel 1 første ledd:

«Med forbehold for artikkel 2 nr. 1 annet ledd i direktiv 84/5/EØF skal forsikringen nevnt i artikkel 3 nr. 1 i direktiv 72/166/EØF dekke ansvar for personskader som skyldes bruk av et kjøretøy, for alle passasjerer bortsett fra føreren.»

Dermed er situasjonen etter dette direktivet at det for skade på passasjerer bare er tillatt å gjøre unntak for passasjerer i stjålet bil under de omstendigheter som beskrives i artikkel 2 nr. 1 annet ledd i det annet direktiv.»

(74)

Etter min vurdering må staten kjennes erstatningsansvarlig overfor A både på grunnlag av det som under ankebehandlingen ble kalt feil nr. 1 og på grunnlag av feil nr. 2. Jeg vil redegjøre for mitt syn på begge alternativer og starter med feil nr. 1, som Høyesterett primært vurderte i Finanger I. Rettskildebildet på ulykkestidspunktet skal legges til grunn, men dette var ikke forskjellig fra rettskildebildet i 1992 da arbeidet med gjennomføringen av direktivene foregikk.

(75)

Jeg nevner innledningsvis at staten må vurderes som en helhet i forhold til de folkerettslige forpliktelsene som ligger i EØS-avtalen. Dette er også uttalt i Brasserie du Pêcheur premiss 34. Erstatningsvurderingen skal således ikke relateres til Stortinget alene som skadevolder, men til hele lovgivningsprosessen.

(76)

Staten har på oppfordring fra A fremlagt notater fra behandlingen av motorvognforsikringsdirektivene i Justisdepartementets lovavdeling, men bestrider at slike notater kan ha betydning for erstatningsspørsmål etter EØS-retten. Jeg er ikke enig i det. Selv om kravet etter EØS-retten er en resultatforpliktelse, er spørsmålet om lovgivningsprosessen har vært forsvarlig et moment ved vurderingen av om det foreligger forsett eller uaktsomhet fra statens side. Notatene må kunne brukes som bevis for faktiske forhold. Noe annet er bruk av slike notater som bevis for hva lovgiver har ment med vedtatte lovbestemmelser. I den sammenheng kan slike notater, som ikke offentliggjøres, ikke tillegges vekt.

(77)

Feil nr. 1 besto i at staten i forbindelse med gjennomføringen av motorvognforsikringsdirektivene la til grunn at dagjeldende bokstav c i bilansvarsloven § 7 tredje ledd kunne opprettholdes under direktivene, idet bestemmelsen ble ansett som en medvirkningsregel.

(78)

I et notat fra lovavdelingen fra oktober 1991 sies det at direktivene ikke ga hjemmel «for å gi regler om bortfall av passasjerens erstatningskrav« i de tilfellene som var beskrevet i § 7 tredje ledd bokstav c, og at bestemmelsen måtte endres eller oppheves. Skadelidte passasjerers medvirkning til skaden ville i så fall bli regulert av den generelle medvirkningsregelen i § 7 første ledd. I startfasen la lovavdelingen altså til grunn at bestemmelsen var en bortfallsregel, ikke en medvirkningsregel.

(79)

Samferdselsdepartementet var imidlertid lite fornøyd med å oppheve § 7 tredje ledd bokstav c. I en telefaks 15. november 1991 til Justitsministeriet i Danmark bad departementet om en vurdering av hvorvidt reglene i bilansvarsloven § 7 om skadelidtes medvirkning til skaden kan antas å være forenlig med de fellesskapsrettslige regler om motorvognforsikring. I et kortfattet svarbrev av 27. november 1991 gav Justitsministeriet uttrykk for at det ikke var hensikten med direktivene å foreta noen harmonisering av de sivilrettslige ansvarsreglene, og at spørsmålet om passasjerers medvirkning fortsatt skulle avgjøres etter nasjonal rett. Etter at dette svarbrevet var oversendt til Justisdepartementet, utarbeidet lovavdelingen nye notater. I disse ble det lagt til grunn at § 7 tredje ledd bokstav c kunne anses som en medvirkningsregel, «selv om den riktignok er streng». Det ble i vurderingen vist til brevet fra det danske Justitsministeriet, men samtidig uttalt at verken brevet eller en senere samtale som lovavdelingen hadde hatt med saksbehandleren der, «gir grunn til å tro at man har gått grundig inn på selve bokstav c». Når lovavdelingen kom til at § 7 tredje ledd bokstav c kunne anses som en medvirkningsregel, ble det særlig lagt vekt på vilkåret om årsakssammenheng mellom skaden og førers påvirkning. Ot.prp.nr.72 (1991-1992), som blant annet omfattet forslag om endringer i bilansvarsloven som følge av EØS-avtalen, ble fremmet ut fra dette syn. Det heter på side 77 blant annet:

«Nåværende tredje ledd bokstav c gjelder innskrenkning i fører og passasjerers rett til erstatning når føreren var påvirket av alkohol eller andre stoffer. Det følger av bokstav c annet punktum at særregelen ikke gjelder i den utstrekning det må legges til grunn at skaden ville ha skjedd selv om vognføreren ikke hadde vært påvirket. Dette innebærer at det foreligger krav om årsakssammenheng mellom skaden og det at føreren er påvirket. For bortfall av erstatning er det dessuten et vilkår at skadelidte visste eller måtte vite at føreren var påvirket. Dermed kan ikke regelen i tredje ledd bokstav c sies å gå lenger enn til å være en medvirkningsregel, som riktignok er strengere enn den alminnelige medvirkningsregelen i første ledd. Departementet antar etter dette at EØS-reglene ikke er til hinder for at regelen opprettholdes, se utkastet til tredje ledd bokstav b.»

(80)

I Finanger I punkt II nr. 5 starter førstvoterende med å konstatere at de alminnelige reglene om skadelidtes medvirkning reguleres av de nasjonale erstatningsregler. Deretter redegjøres det for departementets begrunnelse for å opprettholde bestemmelsen som en medvirkningsregel; det avsnittet jeg nettopp har sitert. Om sitt eget syn uttalte førstvoterende at bestemmelsen var utformet slik at «det er like nærliggende å se den som et unntak fra trafikkforsikringens dekningsområde». EFTA-domstolen var kommet til at den ikke kunne opprettholdes som en medvirkningsregel, og den rådgivende uttalelsen ble lagt til grunn.

(81)

Etter mitt syn er bestemmelsen en utelukkelsesregel. Den ga uttrykk for en hovedregel om bortfall av forsikringsdekning - «kan ikkje få skadebot» - i de tilfellene der skadelidte visste eller måtte vite at føreren var påvirket, forutsatt årsakssammenheng mellom påvirkningen og skaden. Bestemmelsen atskiller seg fra en vanlig medvirkningsregel. Det oppstilles ikke krav om at passasjeren skal ha noe ansvar for at bilulykken rent faktisk skjedde; regelen er begrunnet i et «aksept av risiko»-synspunkt. Den vanlige konkrete, skjønnsmessige vurdering av hvordan medvirkning bør få innvirkning på erstatningsspørsmålet, gjelder ikke her. Unntaket for tilfelle der særlige grunner foreligger, begrenser rekkevidden av utelukkelsesregelen, men endrer ikke dens karakter.

(82)

Motorvognforsikringsdirektivene gir ikke statene noen skjønnsadgang ut fra politiske eller økonomiske vurderinger for så vidt gjelder kravet om forsikringsdekning for passasjerer. Formålet var å legge til rette for et felles marked med fri bevegelighet, og et av midlene var å skape trygghet for passasjerer som kom ut for motorvognulykker. Erstatningskrav skulle være dekket av en forsikring, uansett i hvilket land ulykken skjedde. Utviklingen fra det første til det tredje direktivet viser at man ønsket et sterkt vern, slik at ulike unntaksregler som fantes i landene, ble forbudt. Intensjonen var likevel ikke å gripe inn i den enkelte stats regulering av det personlige ansvaret som bilførere måtte ha overfor passasjerer.

(83)

Feil nr. 1 består først og fremst i en feiltolking av en norsk lovbestemmelse. Under lovforberedelsen ble det, som nevnt, i startfasen lagt til grunn at § 7 tredje ledd bokstav c var en utelukkelsesregel. Det var således klart at dersom det dreide seg om en utelukkelsesregel, ville den være i strid med direktivene. Lovavdelingens notater viser dette, og det fremgår forutsetningsvis av det jeg har sitert fra Ot.prp.nr.72 (1991-1992).

(84)

Selv om klassifiseringen av regelen vil kunne anses diskutabel, kan dette etter min mening ikke påberopes som et moment i statens favør. En uriktig forståelse av en nasjonal lovregel må staten bære risikoen for. I denne sammenheng har uttalelsen i sak C-178/94 Dillenkofer premiss 53 interesse. Det heter her blant annet: «I følge Domstolens faste praksis kan en medlemsstat nemlig ikke påberope sig bestemmelser, praksis eller forhold i sin nationale retsorden som begrundelse for ikke at overholde forpligtelser og frister i henhold til et direktiv.»

(85)

Jeg nevner også at lagmannsretten i saken Finanger I, før EFTA-domstolens uttalelse var innhentet, anså regelen som en utelukkelsesregel. Samme synspunkt var gjort gjeldende overfor EFTA-domstolen av Den liechtensteinske regjering, EFTAs overvåkingsorgan og Kommisjonen. Den islandske regjering var enig med den norske regjering.

(86)

Etter annet direktiv kunne passasjerer i stjålne biler under gitte omstendigheter utelukkes fra forsikringsdekning av erstatningskrav, ingen andre. Det kan ikke være tvil om at dette direktivet, sammenholdt med de to øvrige, må anses uttømmende hva gjelder utelukkelse av personer. Unntaket for passasjerer i stjålne biler fremstår som en utelukkelsesregel, og den daværende bestemmelse i § 7 tredje ledd bokstav c kan i hvert fall til en viss grad sammenholdes med denne. Begge gjelder situasjoner der særlige rettspolitiske hensyn gjør seg gjeldende. Annet direktiv viser at en hadde overveid slike spesielle forhold, men noe unntak for situasjoner med påvirket sjåfør - et kjent problem i alle land - ble ikke tatt med. Av interesse for vår sak er også syvende ledd i fortalen til annet direktiv, der det blant annet heter: «Det er i de skadelidtes interesse at virkningene av en klausul om ansvarsfraskrivelse begrenses til forholdet mellom forsikringsgiveren og den person som er ansvarlig for ulykken». Her omtales det personlige ansvaret, og en tar sikte på å begrense virkningen av ansvarsfraskrivelser. Bestemmelsen i § 7 tredje ledd bokstav b tilfredsstiller ikke dette - begrensningen gjelder overfor tredjemann.

(87)

Staten har anført at feil nr. 1 skjedde som følge av uklarhet ved hvordan direktivene var å forstå i forhold til det norske systemet for bilansvar, der forsikringsselskapene reelt sett er de erstatningsansvarlige. Bilansvarsforsikringen er både en ansvarsforsikring for fører og en ulykkesforsikring for de skadelidte. Statens syn har vært at direktivene bare omfattet situasjoner der skadelidte kunne kreve erstatning etter nasjonal rett, og relaterte dette erstatningsansvaret til forsikringsselskapenes ansvar. Det er vist til at også andre land har oppfattet rettstilstanden som uklar og har feiltolket direktivene, jf. C-537/03 Candolin, som gjaldt en finsk lovregel av samme innhold som § 7 tredje ledd bokstav b, C-129/94, Bernáldez, som gjaldt forsikringsdekning av passasjerers krav på erstatning for tingskade der bilføreren var påvirket, C-348/98 Ferreira og C-166/02 Viegas. Det er også pekt på at rettstilstanden med hensyn til hvordan direktivene generelt stiller seg til betydningen av medvirkning, er usikker, jf. EFTA-domstolens uttalelse i premiss 34 i Finanger I og Candolinsaken. At det ble ansett nødvendig å klargjøre rettstilstanden med et femte direktiv - direktiv 2005/14/EC - anses også å ha betydning.

(88)

Når det gjelder det femte direktivet, viser jeg først til kommisjonens bemerkninger om formålet:

«Formålet med denne bestemmelse er at undgå eventuelle fejlfortolkninger af direktiverne og dermed sikre fuld dækning af alle passagerer. Ifølge visse fortolkninger i nogle få medlemsstater kan en passager undtages fra dækning, såfremt han vidste eller burde vide, at føreren af køretøjet var påvirket af alkohol eller andet rusmiddel. At fjerne dækningen fra passageren i disse tilfælde vil være i klar modstrid med ånden i forsikringsdirektiverne og med Domstolens retspraksis.»

(89)

I fortalen til direktivet punkt 15 heter det:

«The inclusion within the insurance cover of any passenger in the vehicle is a major achievement of the existing legislation. This objective would be placed in jeopardy if national legislation or any contractual clause contained in an insurance contract excluded passengers from insurance cover because they knew or should have known that the driver of the vehicle was under the influence of alcohol or of any other intoxicating agent at the time of the accident. The passenger is not usually in a position to assess properly the intoxication level of the driver. The objective of discouraging persons from driving whilst under the influence of intoxicating agents is not achieved by reducing the insurance cover for passengers who are victims of motor vehicle accidents.»

(90)

I de avgjørelsene som staten påberoper, understrekes det at selv om det er opp til den enkelte stat å fastsette ordningen for erstatningsansvar, må direktivenes ordlyd og formål respekteres, og bortfallsregler godtas ikke ut over det annet direktiv åpner for. Uttalelsene i Candolinsaken og i Bernáldez viser, mener jeg, at man anså en unntaksregel som den vår sak gjelder, som i klar motstrid med direktivenes beskyttelsesformål; et formål som det i Bernáldez premiss 18 sies er «understreget gang på gang i direktiverne». Når det gjelder det femte direktivet, er det ingenting som tyder på at en mente at direktivene var upresise, og det tas uttrykkelig avstand fra den fortolkingen som «nogle få medlemsstater» hadde lagt til grunn.

(91)

For å trekke konklusjonen så langt: Ordlyden i og formålet med de tre motorvognforsikringsdirektivene av 1972, 1983 og 1990 tilsa klart - når disse ble sett samlet - at det ikke var grunnlag for å unnta fra forsikringsdekning passasjerer som kjørte med påvirket bilfører. Ingen skjønnsadgang åpnet for noe unntak, og misforståelsen omkring klassifiseringen av § 7 tredje ledd bokstav c som en medvirknings- og ikke en utelukkelsesregel, kan ikke ses som en unnskyldelig rettsvillfarelse.

(92)

Jeg er for øvrig uenig med lagmannsrettens flertall i at det kan legges vekt på at gjennomføringen av direktivene skjedde i en ekstraordinær situasjon, der det skulle foretas en omfattende gjennomgang av lovgivningen med sikte på tilslutning til EØS-avtalen. Staten må ha risikoen for at gjennomføringen av direktiver foretas på en forsvarlig måte. På den annen side kan ikke hensynet til de økonomiske forhold hos den eller de som er eller vil kunne bli berørt av statens feil, ha betydning for erstatningsansvaret.

(93)

Etter min vurdering er feil nr. 1 tilstrekkelig kvalifisert til å begrunne erstatningsansvar for staten.

(94)

Jeg går da over til å se på feil nr. 2, som er knyttet til det personlige ansvaret en bilfører har etter vanlige erstatningsregler overfor passasjerer. Etter min oppfatning av direktivene skal også dette ansvaret være dekket av en forsikring. I den forbindelse viser jeg til Viegassaken premiss 21, som lyder:

«Det må således antages, at fællesskabslovgiver ikke har haft til hensigt at ville påbyde vedtagelsen af en bestemt erstatningsansvarsordning, men derimod klart stiller krav om, at der skal være dækning for ethvert erstatningsansvar for skade, der forvoldes ved færdsel med motorkøretøjer, uanset om dette ansvar er baseret på culpa eller objektivt ansvar. I modsætning til, hvad den portugisiske og den tyske regering hævder, kan de medlemsstater, hvori der gælder flere ordninger for erstatningsansvar, som vil kunne anvendes på skader forvoldt ved færdsel med motorkøretøjer, derfor ikke begrænse den beskyttelse, der er sikret ved andet direktiv, til en eller visse af disse ordninger, men skal udvide den, så den omfatter alle ordningerne. »

(95)

Etter bilansvarsloven § 4 har en skadelidt et direkte krav mot forsikringsselskapet for sitt erstatningskrav etter en skade forvoldt av motorvogn, uavhengig av om noen er skyld i skaden. Selskapets ansvar kan reduseres eller falle bort etter § 7 første ledd, og i 1995 gjaldt også det aktuelle unntaket i tredje ledd bokstav b.

(96)

Det personlige erstatningsansvaret som en påvirket bilfører har, er et vanlig skyldansvar. Dersom skadelidte har medvirket til skaden, kan erstatningen etter skadeserstatningsloven § 5-1 som hovedregel nedsettes eller bortfalle ut fra en rimelighetsbetraktning. Bestemmelsen er mildere mot passasjeren enn § 7 tredje ledd bokstav b. En som satt på med en sjåfør som hun visste var beruset, kunne derfor meget vel ha et erstatningskrav mot sjåføren, selv om § 7 tredje ledd bokstav b fritok forsikringsselskapet for ansvar. All skade på person var derfor ikke dekket etter lovgivningen på dette området i 1995. Det var et «hull» i forsikringsdekningen.

(97)

Feil nr. 2 gjelder dette hullet. I Finanger I er det vist til at bilføreren hadde ansvar overfor henne etter vanlige erstatningsregler, eventuelt med reduksjon for medvirkning etter skadeserstatningsloven § 5-1. Førstvoterende uttalte at motstrid i forhold til direktivene også kunne begrunnes med at det forelå et slikt personlig ansvar.

(98)

Rådsdirektiv 72/166/EØF artikkel 3 må etter min mening naturlig forstås slik at allerede dette direktivet krever at dersom erstatningsansvar følger av nasjonal rett, skal ansvaret overfor en passasjer være dekket av en forsikring, jf. eksempelvis Bernáldez premiss 18. Under enhver omstendighet sier det tredje direktivet i klartekst at forsikringen skal dekke ansvar for personskader for alle passasjerer, med bare ett unntak, knyttet til passasjerer i stjålet bil.

(99)

Staten har anført at det ikke var forståelsen av direktivene, men anvendelsen av dem i forhold til den norske lovgivningen som skapte problemer. Det er videre anført at siden direktivene ikke krever at det overhodet skal bestå et personlig ansvar, måtte den norske ordningen anses forsvarlig, også siden den gir skadelidte et bedre vern enn det som kreves.

(100)

Jeg kan ikke se at ordlyden i direktivene kan anses uklare i relasjon til det som er spørsmålet her, og jeg har vanskelig for å følge statens argumentasjon. Etter ordlyden er det tale om «forsikringsdekning» av «ansvar for personskader» for alle passasjerer. Målet var en påbudt forsikringsordning for ansvaret. I fortalen til tredje direktiv er det fokusert på at det i enkelte medlemsstater er hull i den lovpliktige forsikringsdekningen, og direktivet skulle «beskytte denne særlig sårbare gruppe av potensielle skadelidte». Det spørsmål som måtte stilles, var da om det i norsk rett var noe slikt «hull». Jeg tilføyer her at det første direktivet definerer «skadelidte» som «enhver person som har rett til erstatning for skade forårsaket av et kjøretøy».

(101)

Ut fra dette fremstår det ikke for meg som særlig nærliggende at staten måtte kunne begrense seg til å vurdere kravet i relasjon til omfanget av forsikringsselskapenes objektive ansvar, når bilføreren etter norsk rett vitterlig har et personlig ansvar. Føreransvaret rekker lengre enn forsikringsselskapenes ansvar, og etter min mening kan det heller ikke ses helt bort fra at det personlige ansvaret vil kunne ha praktisk betydning for en passasjer i promillekjøringstilfellene, avhengig av sjåførens økonomi.

(102)

At vår forsikringsordning for personskader er så omfattende at førerens personlige ansvar normalt ikke har praktisk betydning, kan gi en forklaring på hvorfor feil nr. 2 ble gjort, men ikke frita for ansvar. At man overså det mindre praktiske personlige ansvaret, er forståelig. Men det kan ikke utgjøre noen unnskyldelig rettsvillfarelse.

(103)

Vår forsikringsordning overoppfyller direktivene på noen områder, men dette kan ikke frita for ansvar på et område der kravene ikke er oppfylt. Feilen må vurderes separat i forhold til de relevante momenter for ansvar, jf. sak C -140/97 Rechberger. At det personlige ansvaret kunne oppheves, kan heller ikke ha betydning i forhold til direktivene så lenge dette ikke var gjort. Jeg viser til sak C-166/02 Viegas premiss 21.

(104)

Min konklusjon er at staten er erstatningsansvarlig overfor A også på grunn av feil nr. 2. Det er ingen uklarhet ved direktivene som kan lede til frifinnelse for staten. Det samme gjelder for utstedelsen av femte direktiv. Det er riktignok slik at det ikke ble fokusert på feil nr. 2 før under forberedelsen av Finanger I for plenum i Høyesterett. EFTA-domstolen berørte ikke forholdet i sin uttalelse, og det er heller ikke uttrykkelig gjort i Candolinsaken, som gjaldt en tilsvarende lovregulering som den norske. Dette kan skyldes spørsmålsstillingen til domstolene. I Finangersaken var spørsmålet til EFTA-domstolen knyttet til § 7 tredje ledd bokstav b. Med det syn domstolen hadde på direktivene, var det ikke foranledning til å ta opp forholdet mellom forsikringsdekningen og det personlige ansvaret.

(105)

Selv om det for resultatet ikke er nødvendig for meg å ta stilling til As mer subsidiære anførsel om at staten er erstatningsansvarlig etter synspunktet rettsstridig myndighetshandling etter intern norsk rett, finner jeg å burde si noe også om denne. Etter mitt syn kan anførselen ikke føre frem. Det fremgår av plenumsdommen i Finanger I at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b skulle anvendes mellom partene i den saken, og A kan da ikke gjøre gjeldende at det her foreligger noe brudd på en materiell internrettslig rettsnorm. Det som gjøres gjeldende, er at staten ikke har oppfylt sin plikt etter EØS-avtalen til å gjennomføre direktivene på en korrekt måte. Denne plikten er lovfestet etter EØS-loven § 1. Jeg kan imidlertid ikke se at EØS-loven § 1 kan føre til ansvar for staten i slike tilfeller nærmest på objektivt grunnlag dersom det skjer en uriktig eller feilaktig gjennomføring av et direktiv i norsk rett. Det erstatningsansvar som grunner seg på EØS-avtalen, er forutsatt gjennomført i norsk rett gjennom EØS-lovens § 1. Noe ytterligere ansvar er ikke hjemlet i denne loven.

(106)

Heller ikke kan jeg finne grunnlag for et slikt ansvar i ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper. Staten har - som påpekt - påtatt seg et ansvar etter EØS-avtalen og EØS-loven. Dette ansvaret er gitt et reelt innhold. Det er nærliggende å se det som en forutsetning for det EØS-rettslige ansvar som staten har gått inn på, at det skal være uttømmende for det rettsområdet det gjelder.

(107)

Tingrettens dom blir å stadfeste.

(108)

Anken har ført frem. A har krevd saksomkostninger for alle retter, og kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd. Stadfestelse av tingrettens dom omfatter omkostningsavgjørelsen. For lagmannsretten er det krevet kr 383.517 inkludert omkostninger kr 9.288 og merverdiavgift kr 74.229. I tillegg kommer avsavnsrenter. For Høyesterett er det krevet kr 711.525 inkludert omkostninger kr 74.797 og merverdiavgift kr 136.728. Samlet omkostningsbeløp for lagmannsretten og for Høyesterett settes til kr 1.100.000.

(109)

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Tingrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til A samlet 1.100.000 - enmillionetthundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

(110)

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, og mener at staten må bli å frifinne for erstatningskravet.

(111)

Jeg er enig med førstvoterende i at staten på nærmere bestemte vilkår kan bli erstatningsansvarlig på EØS-grunnlag ved unnlatt eller uriktig gjennomføring av EF-direktiver, og at de materielle vilkår for et slikt ansvar er de samme etter EØS-retten som etter EU-retten. Langt på vei kan jeg også slutte meg til førstvoterendes fremstilling av vilkårene for et slikt ansvar. Jeg legger imidlertid noe mindre vekt enn henne på om medlemsstatene kan sies å ha hatt en skjønnsmessig frihet til å velge hvorledes vedkommende direktiv skal gjennomføres i nasjonal rett.

(112)

Jeg finner grunn til å fremheve at vilkåret om at bruddet må være «tilstrekkelig kvalifisert» - etter min forståelse av EF-domstolens praksis - innebærer at det alltid kreves at bruddet må være «åpenbart og grovt» for at ansvar for uriktig eller unnlatt gjennomføring skal inntre. Ved denne formulering av vilkåret har EF-domstolen satt en høy terskel for erstatningsansvaret. En annen sak er at denne terskelen normalt vil være overskredet hvis et i utgangspunktet klart direktiv, eller et direktiv som er blitt klart og presist gjennom domstolens praksis, er blitt krenket. Når direktivet således utvilsomt gir borgerne klare rettigheter, uten at staten har sørget for en nødvendig gjennomføring, foreligger en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse, som også må kunne karakteriseres som en åpenbar og grov krenkelse, se EF-domstolens dom 18. januar 2001 i saken Stockholm Lindöpark AB mot den svenske staten premiss 40 med videre henvisninger. Jeg viser her også til generaladvokatens sammenfatning i sitt forslag til avgjørelse i sak C-46/93 Brasserie du Pêcheur, som førstvoterende har trukket frem, se forslagets premiss 84:

«Som konklusion mener jeg, at man med henblikk på den her foretagne undersøgelse kan tale om en åbenbar og grov overtrædelse, når

a)

forpligtelser, hvis indhold i enhver henseende er klart og utvetydigt, er tilsidesat

b)

Domstolens praksis, enten ved en præjudiciel fortolkning eller ved en dom i henhold traktatens artikel 169, i tilstrækkelig grad har klargjort usikre retsspørgsmål, som er identiske med eller i hvert fald ligner det foreliggende spørgsmål

c)

den fortolkning af de omtvistede fællesskabsbestemmelser, som de nationale myndigheder har foretaget i forbindelse med deres lovgivningsvirksomhed (eller passivitet), er åbenbart forkert.»

(113)

Det har i EF-domstolens praksis vært operert med en sondring mellom tilfeller av unnlatt gjennomføring av EF-reglene og uriktig gjennomføring av reglene. Uriktig gjennomføring omfatter både de tilfeller hvor det i forbindelse med gjennomføringen gis bestemmelser som er i strid med EF-reglene, og de tilfeller hvor det uriktig konstateres at det ikke er nødvendig å endre gjeldende lovgivning. Det var sistnevnte situasjon som forelå i dette tilfellet. Det ble - som førstvoterende har redegjort for - ved tilslutningen til EØS-avtalen foretatt en gjennomgang av reglene i bilansvarsloven i forhold til de tre motorvognforsikringsdirektiver. Resultatet ble at enkelte bestemmelser i bilansvarsloven, men ikke den regel som denne saken gjelder, ble endret.

(114)

Spørsmålet om erstatning på grunn av feilaktig gjennomføring som skyldes rettsvillfarelse, kom første gang opp for EF-domstolen i sak C-392/93 British Telecom. Saken gjaldt gjennomføringen av direktiv 90/531, som blant annet stilte krav til fremgangsmåten for anskaffelser innenfor telekommunikasjonssektoren. Ikke alle teletjenester var omfattet av direktivet, og britiske myndigheter anga i loven hvilke selskaper som skulle omfattes. British Telecom, som var blant de selskaper som var nevnt i loven, mente at direktivet påla de nasjonale myndigheter å lovfeste kriteriene for hvilke selskaper som skulle omfattes, men at det ikke skulle angis i loven hvilke selskaper som var omfattet. EF-domstolen kom til at de britiske myndigheter på dette punkt hadde tolket direktivet feil.

(115)

Problemstillingen var - slik jeg ser det - langt på vei den samme i vår sak. De tre motorvognforsikringsdirektivene er såkalte minimumsdirektiver, som angir det forsikringsmessige minstevern de skadelidte i trafikken skal ha. Når det gjelder bilansvaret, har landene i Europa hatt nokså forskjellige ordninger, og direktivene skal ikke være til hinder for at det fortsatt kan være tilfellet. Direktivene setter imidlertid - slik situasjonen også var i British Telecom-saken - grenser for lovgivers kompetanse, og det spørsmålet som Høyesterett tok stilling til i Finanger I, var om disse grensene var overskredet når regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav c ikke ble opphevet ved tiltredelsen av EØS-avtalen.

(116)

Dommen i British Telecom-saken har bemerkninger av generell interesse for det ansvarsgrunnlag, nærmere bestemt den ansvarsterskelen, som her gjelder. EF-domstolen viste til at den aktuelle direktivbestemmelsen var upresis, og at den med rimelighet åpnet for den tolkning som Storbritannia i god tro var kommet til på grunnlag av argumenter som ikke savnet enhver relevans. Dommen er etter mitt syn av interesse også fordi den gir en indikasjon på hva som skal til for at et tolkingsspørsmål i denne henseende skal anses som tvilsomt. Når man leser premiss 24 til 29 i dommen, som gjelder selve tolkingspørsmålet, synes det ikke som om domstolen mente at direktivets ordlyd og formål ga særlig rom for tvil. Det har vært anført at EF-domstolen i flere senere avgjørelser har stilt svakere krav for å pålegge ansvar enn det som ble gjort i British Telecom-saken. Det fremgår imidlertid at EF-domstolen i disse sakene ikke har funnet at forståelsen av direktivene har vært tvilsom. At EF-domstolen i flere av sakene har uttalt at selve den omstendighet at det er begått en overtredelse av fellesskapsretten, kan være tilstrekkelig til ansvar, jeg understreker kan, innebærer etter mitt syn ikke at det i disse sakene er anvendt en lavere ansvarsterskel.

(117)

Førstvoterende har sterkt fremhevet skillet mellom de tilfeller hvor det er opp til statene hvorledes direktivet skal gjennomføres i nasjonal rett, og de tilfeller hvor gjennomføringen beror på regelanvendelse. De avgjørelsene førstvoterende har trukket frem, viser at dette skillet etter omstendighetene kan være et viktig moment i den totalvurderingen som skal foretas når det er spørsmål om erstatningsansvar for vedkommende stat. Det er likevel grunn til å fremheve at det - som British Telecom-saken viser - er en flytende overgang mellom det som anses som skjønnsutøvelse, og det som anses som regelanvendelse. Det sentrale i denne sammenheng er imidlertid at det er den samme ansvarsterskel som gjelder ved gjennomføringen av en uklar eller upresis direktivbestemmelse, som det er en plikt for staten å rette seg etter, som når selve gjennomføringen beror på et skjønn med politiske og/eller økonomiske elementer. Dette fremgår etter min mening av premiss 55 og 56 i Brasserie du Pêcheur-avgjørelsen, hvor det heter:

«Hvad angår den anden betingelse, er det avgørende kriterium for, om en overtrædelse av fællesskabsretten kan anses for tilstrækkelig kvalificeret både med hensyn til Fællesskabets ansvar i henhold til artikel 215 og medlemsstaternes ansvar for overtrædelser av fællesskabsretten om en medlemsstat eller en fællesskabsinstitution åbenbart og groft har overskredet grænserne for sine skønsbeføjelser.

Som eksempler på de momenter, den kompetente retsinstans i den forbindelse kan tage i betragtning, skal nævnes følgende: hvor klar og præcis den tilsidesatte bestemmelse er, hvor vidt et skøn, den tilsidesatte bestemmelse overlader de nationale myndigheder eller fællesskabsmyndighederne, om overtrædelsen er begået eller tabet er forvoldt forsætligt eller uagtsomt, om en eventuel retsvildfarelse er undskyldelig eller uundskyldelig, den omstændighed, at en fællesskabsinstitutions holdning kan have været medvirkende til undladelsen, vedtagelsen eller opretholdelsen af nationale foranstaltninger eller praksis i strid med fællesskabsretten.»

(118)

I sitt forslag til avgjørelse i denne saken, skriver generaladvokaten med sikte på disse situasjoner:

«Såfremt medlemsstaterne derimod har et vidt skøn, og/eller der er tale om uklare retsforskrifter, der endnu ikke er blevet behandlet i retspraksis, heller ikke i en lignende sag, må bedømmelsen nødvendigvis være en anden. Det må allerede generelt medgives, at det i disse tilfælde vil være meget vanskeligt at påvise en åbenbar og grov tilsidesættelse af de grænser, der gælder for udøvelsen af staternes virksomhed, i det mindste for så vidt som den pågældende adfærd, ligesom efter retspraksis vedrørende artikel 215, skal svare til en nærmest vilkårlig adfærd.»

(119)

Jeg går så over til å se nærmere på de to forholdene som, ifølge Høyesteretts dom i Finanger I, begrunnet at opprettholdelsen av regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b var i strid med EFs motorvognforsikringsdirektiver.

(120)

Spørsmålet er om direktivene på de aktuelle punkter var «upresise», og om den forståelse som Norge bygget på ved gjennomføringen, var åpenbart i strid med direktivenes ordlyd eller deres formål. Vurderingen skal foretas ut fra det rettskildebildet som forelå på ulykkestidspunktet. Da det ikke var skjedd noen endring i rettskildebildet siden tilslutningen til EØS-avtalen 1. januar 1994, kan det - som også førstvoterende har gjort - være praktisk å knytte vurderingen til dette tidspunktet. Det er i denne sammenheng grunn til å ha in mente at mange rettslige spørsmål som etter veivalg foretatt av Høyesterett eller en internasjonal domstol fremstår som temmelig opplagte, før denne avklaringen er blitt ansett som vanskelige og tvilsomme.

(121)

Jeg behandler først det forhold at lovgiver i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen anså bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav c som en medvirkningsregel og ikke som et unntak fra dekningsområdet for forsikringen. Førstvoterende har redegjort for de interne overveielser som den gang fant sted i Justisdepartementet. Det fremgår her at etter at man først hadde vurdert bestemmelsen som et direktivstridig unntak fra forsikringsdekningsområdet, kom man - etter en fornyet og selvstendig vurdering - til at bestemmelsen måtte anses som en medvirkningsregel. Det fremgår videre at korrespondansen mellom Samferdselsdepartementet og det danske Justitsministeriet ikke var avgjørende for Justisdepartementets standpunkt. Jeg gjengir bemerkningene til lovrådgiver Bergh hvor han begrunner det standpunkt som han i departementet fikk tilslutning til:

«Vårt standpunkt hittil har nok vært basert på en tanke om at bal § 7 tredje ledd bokstav c er en slik regel. Jeg er imidlertid kommet til at vi har lagt for lite vekt på betydningen av bokstav c annet punktum, som ble føyd til ved lovendring 21.6.85.

Bestemmelsen innebærer et krav om årsakssammenheng mellom påvirkning og skaden. Det er dessuten et vilkår for bortfall av erstatning at passasjeren visste eller måtte vite at føreren var påvirket. Dermed må man kunne si at § 7 tredje ledd bokstav c ikke er mer enn en regel om medvirkning, selv om den riktignok er streng - se eget notat om dette fra MV.

Det er på det rene at EF-reglene ikke er til hinder for medvirkningsregler. Det sies ikke noe om medvirkning i direktivene, men det kan åpenbart ikke innebære noe forbud mot slike regler. Dette kan uttrykkes som i brevet fra det danske Justitsministeriet 27.11.91 at direktivene ikke innebærer en harmonisering av de sivilrettslige ansvarsregler.

Dette brevet er kommet etter at Samferdselsdepartementet, fordi de var lite fornøyd med å oppheve bokstav c, ba om en vurdering fra Justitsministeriet. Hverken brevet eller en senere samtale MV har hatt med saksbehandler der gir grunn til å tro at man har gått grundig inn på selve bokstav c. Men brevet samsvarer med det syn jeg har gitt uttrykk for ovenfor: At direktivet bare rammer generelle unntak fra forsikringsdekningen/ansvaret og ikke medvirkningsregler (selv om de er strenge).»

(122)

Dette syn ble fulgt opp av Justisdepartementet i Ot.prp.nr.72 (1991-1992), hvor blant annet bestemmelsene i den daværende § 7 tredje ledd ble vurdert i forhold til direktivene. Departementet fant at bestemmelsen i dagjeldende § 7 tredje ledd bokstav b om bortfall av erstatning når motorvognen var brukt i forbindelse med straffbare handlinger, måtte oppheves. Departementet konstaterte at bestemmelsen i bokstav c - nåværende bokstav b - inneholdt et krav om årsakssammenheng mellom skaden og det at føreren var påvirket, og at det også var et vilkår for bortfall av erstatningen at skadelidte visste eller måtte vite at føreren var påvirket av alkohol. Deretter heter det:

«Dermed kan ikke regelen i tredje ledd bokstav c sies å gå lenger enn til å være en medvirkningsregel, som riktignok er strengere enn den alminnelige medvirkningsregel i første ledd. Departementet antar etter dette at EØS-reglene ikke er til hinder for at regelen opprettholdes, se utkastet til tredje ledd bokstav b.»

(123)

I Høyesteretts dom i Finanger I ble forholdet mellom unntak fra ansvarsdekningen og regler om skadelidtes medvirkning særskilt drøftet i avsnitt II punkt 5 i førstvoterendes votum, hvor det heter:

«De alminnelige reglene om skadelidtes medvirkning må anses som en del av den «erstatningsansvarsordning» som reguleres av de nasjonale erstatningsregler, og direktivene krever ikke at innholdet i disse regler skal harmoniseres. I Ot.prp.nr.72 (1991-1992) side 77gir departementet uttrykk for at regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b - som tidligere var bokstav c - ikke kan «sies å gå lenger enn til å være en medvirkningsregel, som riktignok er strengere enn den alminnelige medvirkningsregel i første ledd». Som begrunnelse for en slik betraktningsmåte kan anføres at bestemmelsen stiller krav om årsakssammenheng mellom sjåførens alkoholpåvirkning og skaden, og at skadelidte visste eller måtte vite at sjåføren var påvirket av alkohol. Og ved vurderingen av om det foreligger «særlege grunnar» til likevel å yte erstatning, er det av sentral betydning om skadelidte kan bebreides for å ha kjørt med en alkoholpåvirket sjåfør. Etter min mening er bestemmelsen imidlertid utformet slik at det er like nærliggende å se den som et unntak fra trafikkforsikringens dekningsområde. I dommen i Rt-1997-149 uttalte Høyesteretts flertall at det - i relasjon til en noe annen problemstilling - lå nær å forstå den nåværende bestemmelse i § 7 tredje ledd bokstav b som en «begrensning i det fareområde som forsikringen skal dekke».»

(124)

Førstvoterende tilføyde at EFTA-domstolens uttalelse måtte forstås slik at regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b i forhold til direktivene ikke kunne anses som en medvirkningsregel som kan reguleres under de nasjonale erstatningsregler, men som et direktivstridig unntak fra forsikringsdekningen. Førstvoterende kunne ikke se at det var grunnlag for å fravike EFTA-domstolens vurdering på dette punkt.

(125)

Jeg bemerker at problemstillingen for lovgiver ved tiltredelsen av EØS-avtalen ikke var hvilke unntak fra forsikringsdekningen direktivene åpnet for, men hvordan grensen mellom unntak fra forsikringsdekningen og regler om skadelidtes medvirkning skal trekkes. Slik denne problemstillingen er drøftet av Høyesterett i Finanger I, og hvor det uttrykkelig uttales at det er «like nærliggende» å se bestemmelsen som et unntak fra forsikringens dekningsområde som en erstatningsrettslig regel om medvirkning, kan det etter mitt syn vanskelig anføres at lovgivers fortolkning var åpenbart uriktig. At man i dag skulle anse dette spørsmålet for å ha vært klarere ved gjennomføringen, enn det Høyesterett i Finanger I anså det for å være, fremstår som en fremmed tanke for meg. De momenter som ble trukket frem i lovforarbeidene til støtte for at det her var tale om en streng medvirkningsregel, var etter mitt syn klart relevante. - Jeg tilføyer i denne forbindelse at det ikke er grunnlag for anførselen om at lovgiver har feiltolket den daværende bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav c. Det har da - meg bekjent - heller aldri vært tvil om hvordan denne bestemmelsen er å forstå. Forholdet var at lovgiver mente at bestemmelsen i forhold til motorvognforsikringsdirektivene skulle bedømmes som en medvirkningsregel, noe Høyesterett - etter å ha forelagt spørsmålet for EFTA-domstolen - ikke var enig i.

(126)

Den tidligere bestemmelsen i § 7 tredje ledd bokstav c hadde - som anført i proposisjonen - en annen karakter enn den tidligere bestemmelsen i § 7 tredje ledd bokstav b, som gjaldt de som skades mens de kjører eller lar seg kjøre i en motorvogn som «vart nytta i samband med eit brotsverk». Mens sistnevnte bestemmelse, hvor det ikke kreves årsakssammenheng mellom skaden og det forhold at bilen ble brukt i forbindelse med en forbrytelse, nokså klart fremstod som et unntak fra forsikringsdekningen, hadde bestemmelsen i det tidligere punkt c flere fellestrekk med en tradisjonell medvirkningsbestemmelse. - Dommen i Rt-1997-149, som Høyesterett viser til, hvor et flertall på tre dommere uttalte at det «lå nær» å forstå bestemmelsen som «en begrensning i det fareområdet som forsikringen skal dekke», forelå ikke på det aktuelle tidspunkt og gjaldt en helt annen problemstilling. Dommen ble avsagt under dissens, og jeg nevner i den forbindelse at jeg i en særuttalelse karakteriserte bestemmelsen som «en særskilt og streng medvirkningsregel».

(127)

Det er av betydning for ansvarsspørsmålet at det på det aktuelle tidspunktet ikke forelå noen avgjørelse av EF-domstolen som kastet nærmere lys over forståelsen av direktivene på dette punkt. Det er også av betydning at flere andre stater må ha lagt til grunn den samme forståelse som den norske lovgiver har bygget på. I den forbindelse er det av særlig interesse at dette spørsmålet - etter EFTA-domstolens uttalelse i Finanger-saken - ble behandlet av EF-domstolen i en sak om de tilsvarende finske regler så sent som i dom av 30. juni 2005, C-537/03 Candolin. Det var i den saken flere stater som gjorde gjeldende at den tidligere finske lovregelen - den ble opphevet i 2003 - ikke var i strid med motorvognforsikringsdirektivene.

(128)

Jeg tilføyer at det så sent som tidligere i år ble tatt inn i EFs femte motorvognforsikringsdirektiv et uttrykkelig forbud mot denne type bestemmelser. Det femte direktivet hadde blant annet til formål «at afhjælpe mangler og skabe klarhed om visse definitioner i direktiverne og dermed sikre øget konvergens i medlemsstaternes fortolkning og anvendelse heraf». Med sikte på passasjerer som visste eller burde vite at føreren var beruset, pekes det på at det i visse tolkninger av direktivene hevdes «at passagerer kan undtages fra dækning» i disse tilfellene. Og det tilføyes: «En saadan fortolkning er endda blevet taget med i visse medlemsstaters nationale lovgivning.» Det tas avstand fra denne tolkning og konkluderes slik: «Derfor bør dette punkt i direktiverne gøres klarere i henhold til den praksis, som Domstolen har fastlagt.» Jeg kan vanskelig lese dette annerledes enn at det her må siktes til praksis fra EF-domstolen som er kommet til etter Norges tilslutning til EØS-avtalen. Den første saken om motorvognforsikringsdirektivene var nemlig dommen fra 1996 i sak C-129/94 Bernaldez. - Både Candolin-saken og endringen i det femte motorvognforsikringsdirektiv taler etter mitt syn for at den fortolkning som den norske lovgiver bygget på ved tiltredelsen til EØS-avtalen, ikke kan ha vært åpenbart uriktig.

(129)

Det har vært anført at den norske lovgiver i det minste var klar over muligheten for at regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b kunne reise problemer i forhold til den EØS-rettslige regulering av bilansvaret, og at det da ville vært best i samsvar med EØS-forpliktelsene å oppheve regelen. Etter min mening ville det legge for stramme bånd på lovgiver om erstatning skulle ilegges på et slikt grunnlag. Det fremgår at regelen i § 7 tredje ledd bokstav b var ønsket av lovgiveren, blant annet ut fra trafikksikkerhetshensyn. Når jeg er kommet til at det var forsvarlig grunnlag for å anse regelen som en medvirkningsregel som ikke kom i konflikt med motorvognforsikringsdirektivene, kan det etter min mening ikke kreves at lovgiveren skulle ha opphevet regelen for helt å unngå risikoen for slik konflikt.

(130)

Jeg går så over til å behandle det forholdet at bestemmelsen i § 7 tredje ledd bokstav b innebar at det ikke ble full forsikringsdekning for bilførerens personlige ansvar. Forholdet er kort påpekt av Høyesteretts flertall i Finanger I, hvor det som en tilføyelse i avsnitt II punkt 6 - som inneholder konklusjonen - heter:

«På bakgrunn av partenes prosedyre tilføyer jeg at bilføreren overfor A har et ansvar etter vanlige erstatningsregler, eventuelt med den reduksjon for medvirkning som måtte følge av skadeerstatningslovens § 5-1. Den motstrid som EFTA-domstolen slår fast i sin uttalelse, vil også kunne begrunnes med at det er til stede et slikt personlig ansvar.»

(131)

Dette forholdet er ikke drøftet i proposisjonen eller i de interne notater som er fremlagt i saken. Det som der ble vurdert, var om den erstatningsordning som var etablert ved bilansvarsloven, tilfredsstilte kravene i direktivene. Det er ikke noe grunnlag for å anta at departementet ikke var kjent med eller hadde glemt at bilføreren har et personlig erstatningsansvar som kommer i tillegg til det ansvar trafikkforsikringen omfatter etter bilansvarsloven. Lovgiver må åpenbart ha lagt til grunn at det er tilstrekkelig at den ansvarsdekningen som følger av bilansvarsloven, tilfredsstilte direktivene.

(132)

Det er etter mitt syn av betydelig interesse at denne problemstillingen ikke ble reist av noen i tidsrommet mellom inngåelsen av EØS-avtalen og Høyesteretts behandling av Finanger I. Det var ingen som i den juridiske teori hadde tatt opp dette aspekt. I sin grundige artikkel «Bilansvar, promillekjøring og EØS, Rt-1997-149» i Festskrift til Per Stavang behandler således Nils Nygaard bare spørsmålet om trafikkforsikringens ansvar dekker de kravene som følger av direktivene. Problemstillingen ble heller ikke tatt opp i spørsmålet til EFTA-domstolen, og den ble - selv om det faktiske forhold ble påpekt av A - heller ikke kommentert i EFTA-domstolens avgjørelse. Det er også av interesse at denne problemstillingen heller ikke synes å være tatt opp i forhold til andre land hvor rettstilstanden på dette punkt er sammenlignbar med den norske. Dette gjelder for eksempel for Finland, som også har personlig ansvar for bilføreren, jf. saksfremstillingen i Candolin-dommen premiss 12. - Jeg tilføyer at så sent som i sak C-166/02 Viegas, som er omtalt av førstvoterende, gjorde både den tyske og portugisiske regjering gjeldende at i de stater hvor flere erstatningsordninger kan anvendes ved skader voldt av motorvogner, var det tilstrekkelig at forsikringsordningen dekket en av dem.

(133)

De forhold som jeg her har trukket frem, viser etter mitt syn at dette spørsmålet ved Norges tilslutning til EØS-avtalen ikke kan ha fremstått som så klart som førstvoterende gir uttrykk for. Jeg skal begrunne dette noe nærmere:

(134)

Det ansvar som etter første direktiv artikkel 3 nr. 1 skal være dekket, er «erstatningsansvar for kjøretøyer». Og etter tredje direktiv artikkel 1 er det «personskader som skyldes bruk av et kjøretøy», som skal være dekket. Landene i Europa har, som tidligere fremhevet, hatt nokså forskjellige forsikrings- og erstatningsordninger på dette området. Den norske bilansvarsloven gjelder «skade som motorvogner gjer på folk eller eige» og har altså et dekningsområde som i utgangspunktet ligger nær opp til direktivets. Det er i begge tilfeller motorvognen - og ikke noen person - som angis som årsak til skaden. Dette understrekes også ved det ansvar trafikkforsikringen har for uforsikrede kjøretøyer, jf. bilansvarsloven § 16.

(135)

EF-direktivene krever ikke at det for vognføreren eller andre skal gjelde noe personlig ansvar ved siden av den ansvarsordning som oppfyller direktivene. Det er opp til det enkelte land å bestemme om man ønsker en slik ordning. Det gjelder ikke i Norge noe spesielt erstatningsansvar for bilskader som supplerer ansvaret for trafikkforsikringen etter bilansvarsloven kapittel 2. Lovgiver har gjennom trafikkforsikringen etablert en ulykkesforsikring direkte til fordel for skadelidte. Det ansvaret som det er vist til i bilansvarsloven § 11 for «den som eig eller brukar ei motorvogn eller er med i vogna», er ikke hjemlet i bilansvarsloven, men i «vanlege skadebotreglar». Det personlige ansvaret som det her er tale om, er altså ikke noe egentlig bilansvar, men anvendelsen av generelle ansvarsgrunnlag - fortrinnsvis culpagrunnlaget - som gjelder for alle typer virksomheter og menneskelige aktiviteter. Også andre - for eksempel produsenter og bilverksteder - kan tenkes å bli erstatningsansvarlige for bilskader på grunnlag av alminnelig erstatningsrett. En annen sak er at alt ansvar utenfor trafikkforsikringen her er av meget beskjeden betydning i praksis.

(136)

Det kan på denne bakgrunn etter mitt syn anføres relevante argumenter av atskillig styrke til støtte for den angrepsvinkel som den norske lovgiver her valgte, nemlig å konsentrere oppmerksomheten om det særlige ansvarsgrunnlag som bilansvarsloven statuerte for trafikkforsikringen. Dette er en angrepsvinkel som det først ble reist spørsmål ved under Høyesteretts behandling av Finanger I. Man kan spørre seg om betraktningsmåten ville ha blitt den samme i Finanger I om det hadde vært ansvaret - ikke for den berusede bilføreren - men for bileieren eller for en passasjer som hadde gått lenger enn trafikkforsikringens. - Denne angrepsvinkel var ikke Norge alene om. Det fremgår av den redegjørelse for praksis som både førstvoterende og jeg har gitt, at flere andre land må ha hatt samme tilnærming til denne problemstilling. - Jeg er kommet til at heller ikke dette forhold kan gi grunnlag for erstatningsansvar for staten i denne sak.

(137)

For meg gjenstår det da å ta stilling til As anførsel om at staten er erstatningsansvarlig etter intern norsk rett. Jeg er enig med førstvoterende i at denne anførselen ikke kan føre frem, og jeg er også enig i den begrunnelsen hun har gitt for dette standpunkt.

(138)

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tjomsland.

(139)

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

(140)

Dommer Stabel: Likeså.

(141)

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.

(142)

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

(143)

Dommer Flock: Likeså.

(144)

Dommer Matningsdal: Likeså.

(145)

Dommer Skoghøy: Likeså.

(146)

Dommar Utgård: Det same.

(147)

Dommer Støle: Likeså.

(148)

Justitiarius Schei: Likeså.

(149)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Tingrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til A samlet 1 100 000 - enmillionetthundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.