Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:47

Høyesterett - HR-2002-1570-A - Rt-2003-1601

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2003-11-13

Publisert

HR-2002-1570-A - Rt-2003-1601

Stikkord

Erstatningsrett. Forsikringsrett. Kommunes regressadgang.

Sammendrag

Saken gjaldt spørsmålet om en kommune kunne kreve utgiftene til pleie og omsorg av en trafikkskadet person dekket av den skadevoldende motorvognens forsikringsselskap. Høyesterett kom etter en samlet vurdering av det foreliggende rettskildematerialet til at det ikke var regressadgang. Refusjonskravet kunne heller ikke ses på som et direkte og selvstendig erstatningskrav etter bilansvarsloven § 4.

Saksgang

Oslo tingrett Nr 99-10730 A/31 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-3104 A/01 - Høyesterett HR-2002-1570-A, sivil sak, anke.

Parter

Skien kommune (advokat Carl Aasland Jerstad - til prøve) mot Gjensidige NOR Forsikring (advokat Anders Aavatsmark) (rettslig medhjelper: advokat Knut Riisa).

Forfatter

Lund, Matningsdal, Støle, Rieber-Mohn, Aasland.


(1)

Dommer Lund: Saken gjelder spørsmålet om en kommune kan kreve utgiftene til pleie og omsorg av en trafikkskadet person dekket av den skadevoldende motorvogns forsikringsselskap.

(2)

A, født 0.0.1964, ble i desember 1994 alvorlig skadet i en trafikkulykke. Etter ulykken ble hun innlagt i Telemark sentralsykehus. I mars 1995 ble hun overflyttet til Haugsåsen aldershjem i semikomatøs tilstand. Hun ble innlagt i Sunnaas sykehus for utredning i oktober 1995 og ført tilbake til Haugsåsen i desember samme år. Her ble hun til september 1999 da hun flyttet inn i egen leilighet i X i Skien. Dette er et kommunalt tilbud, organisert som et borettslag med seks enheter og beregnet for beboere med store pleie- og omsorgsbehov.

(3)

Ved bilulykken pådro A seg en omfattende hjerneskade. Hun er i dag fullstendig hjelpetrengende og må bistås i alle dagliglivets gjøremål. Hun må ha hjelp til å spise og har heller ingen kontroll over sine øvrige kroppslige funksjoner. Det er ikke utsikt til bedring.

(4)

Gjensidige NOR Forsikring erkjente ansvar for bilulykken. Forhandlingene med A om erstatningsoppgjøret endte med at partene inngikk forlik i 1998.

(5)

Etter kommunehelsetjenesteloven av 19. november 1982 og sosialtjenesteloven av 13. desember 1991 bærer Skien kommune alle kostnader forbundet med pleie og omsorg av A. De pleie- og omsorgsutgifter som er påløpt og som i fremtiden vil påløpe, krever kommunen dekket av Gjensidige, som på sin side bestrider at kommunen har regressrett for utgiftene.

(6)

I november 1999 reiste Skien kommune søksmål mot Gjensidige for Oslo byrett og påsto seg tilkjent ca. 4,9 millioner kroner i erstatning for påløpte utgifter og erstatning oppad begrenset til ca. 23,2 millioner kroner til dekning av fremtidige utgifter. Byretten avsa 8. august 2000 dom med denne domsslutning:

«1.

Gjensidige Forsikring v/styrets formann frifinnes.

2.

Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»

(7)

Kommunen påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 16. september 2002 avsa dom ( LB-2000-3104) med denne domsslutning:

«1.

Byrettens dom stadfestes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

(8)

Kommunen har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

(9)

For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter og noen skriftlige erklæringer. Mens saken har vært under forberedelse for Høyesterett, har Stortinget 19. juni 2003 truffet vedtak om en ny statlig tilskuddsordning for særlig ressurskrevende brukere av kommunale pleie- og omsorgstilbud. Ordningen har ført til en reduksjon i kommunens krav for så vidt gjelder fremtidige pleie- og omsorgsutgifter. For øvrig står saken i samme stilling som for de tidligere instanser, og partene har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler. Det vises til byrettens og lagmannsrettens dommer, der anførslene med henvisning til rettspraksis er meget utførlig gjengitt.

(10)

Den ankende part, Skien kommune, har sammenfatningsvis anført:

(11)

Lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt ved å legge til grunn at den som dekker en annens tap - hva enten tapet dekkes av det offentlige eller andre - kan kreve regress hos den ansvarlige, og at avskjæring av regressadgangen krever særlig hjemmel. Lagmannsretten har også rett i at hjemmelskravet ikke innebærer et vilkår om at avskjæring følger direkte av lov, forarbeider eller rettspraksis. Det må imidlertid stilles strenge krav til klarhet og utvetydighet i de rettskilder, herunder reelle hensyn, som skal kunne begrunne avskjæring. Her har lagmannsretten grepet feil. De hensyn lagmannsretten tillegger vekt, er dels irrelevante, dels misvisende eller uaktuelle.

(12)

Lagmannsretten tar feil i at de samme hensyn som begrunnet at trygdens regressrett mot forsikringsselskapene etter folketrygdloven § 18-7 ble opphevet i 1970, også taler for å begrense kommunenes regressadgang i dag. Hensynet til trygdens administrasjon sett i forhold til at kravene den gang utgjorde relativt beskjedne beløp, gjør seg ikke gjeldende for kommunenes regresskrav. For den enkelte kommune kan det dreie seg om saker der utgiftene til pleie og omsorg er meget store.

(13)

De hensyn som ligger bak de regler som i 1990 ble innført i folketrygdloven om refusjon i form av personskadeavgift for eiere av motorvogn og yrkesskadetrygdavgift for arbeidsgivere, har tilsvarende gyldighet for kommunen. Disse avgiftene bygger på en pulveriseringstanke som gjør seg tilsvarende gjeldende for slike krav som det er tale om i denne sak. Krav vil neppe bli reist overfor andre enn forsikringsselskap. For øvrig vil ansvaret kunne lempes etter skadeserstatningsloven § 5-2. Noen rettsusikkerhet for skadevolder ligger ikke i dette.

(14)

Det kan ikke trekkes slutninger av at kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven med forarbeider ikke nevner noe om kommunens regressrett. I flere rettsavgjørelser er det innrømmet regress på tross av lovens og forarbeidenes taushet. Heller ikke kan det sluttes noe av at kommunenes regressrett etter vanføreloven § 10 i 1973 ble begrenset på samme måte som etter skadeserstatningsloven § 3-7.

(15)

Det er uten betydning at kommunene ikke tidligere har fremmet regresskrav. Dette er ikke uttrykk for noen rettsoppfatning. Det har i første rekke å gjøre med at økningen i ressursbruken først på 1990-tallet aktualiserte problemstillingen. Det følger dessuten av Høyesteretts praksis at regressretten ikke faller bort ved ikke å bli brukt.

(16)

Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at regressrett for kommunene står i strid med ideologien bak de offentlige velferdsordningene. Tvert imot vil en delfinansiering gjennom regressretten frigjøre midler og således bidra til å utvikle ordningene. Heller ikke er det riktig at regressretten vil begrense den offentlige styring med velferdssektoren ved at forsikringsselskapene gjennom erstatningsoppgjørene vil få innflytelse over utformingen av tjenestene. En annen sak er at selskapenes regressforpliktelse er begrenset til de utgifter som har vært nødvendige og rimelige.

(17)

Det er ikke, slik Gjensidige anfører, et generelt prinsipp at stønader som tilstås skadelidte ut fra sosiale hensyn, i siste omgang skal komme skadevolder eller dennes forsikringsselskap til gode. Verken kommunehelsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven kan forstås slik at omsorgstilbudene fullt ut og endelig skal dekkes av offentlige midler.

(18)

Videre gjøres gjeldende at kommunen som direkte skadelidt har et selvstendig krav mot forsikringsselskapet, jf. bilansvarsloven § 4. Lagmannsretten har uriktig avfeid anførselen med at så lenge det ikke er regressrett, er det heller ikke noe direkte krav. Det rettslige utgangspunkt er at en skadelidt tredjemann kan kreve sitt økonomiske tap erstattet såfremt det foreligger ansvarsgrunnlag - skyld eller objektivt ansvar - og påregnelig årsakssammenheng, og videre at den ansvarlige er nærmest til å bære tapet i forhold til skadelidende tredjemann. Det kan ikke være tvil om at vilkårene er oppfylt.

(19)

Uansett grunnlag for kommunens krav taler pulveriseringshensynet for kravet. Det samme gjelder gjenopprettingshensynet. De økonomiske konsekvensene for selskapene er begrensede. For den enkelte kommune kan det være tale om beløp av stor betydning.

(20)

Kommunens krav er ikke foreldet. Før skjæringstidspunktet 10. juli 1995 hadde kommunen ikke tilstrekkelig kunnskap til å kunne fremme kravet, jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1.

(21)

Kommunens krav er korrekt beregnet. I forhold til det krav som ble fremsatt for lagmannsretten, er omfanget betydelig redusert med hensyn til fremtidige utgifter. Dette har sammenheng med den nye statlige tilskuddsordning som ble vedtatt av Stortinget i juni 2003.

(22)

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1.

Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale erstatning til Skien kommune v/ordføreren fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad for

a)

utgifter i 1995 med kr

575.800.-

b)

utgifter i 1996 med kr

996.490.-

c)

utgifter i 1997 med kr

838.000.-

d)

utgifter i 1998 med kr

852.000.-

e)

utgifter i 1999 med kr

496.100.-

f)

utgifter i 2000 med kr

635.015.-

g)

utgifter i 2001 med kr

709.585.-

h)

utgifter i 2002 med kr

1.039.905.-

i)

utgifter i 2003 med kr

889.905.-

Lovens morarente påløper for postene a)-e) fra 01.01.2000 og til betaling skjer.

For postene f) til i) påløper lovens morarente fra 01.07. for hvert enkelt år og til betaling skjer.

2.

Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale erstatning til Skien kommune v/ordføreren for fremtidig tap fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 12.370.266.-, tillagt lovens morarente fra 2 uker etter forkynnelse av dommen til betaling skjer.

3.

Skien kommune v/ordføreren tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett tillagt lovens morarente fra 2 uker etter forkynnelse av dommen til betaling skjer.»

(23)

Ankemotparten, Gjensidige NOR Forsikring, har sammenfatningsvis anført:

(24)

Lagmannsrettens utgangspunkt er riktig: Selv om det som hovedregel foreligger regressadgang for den som har dekket en annens tap, innebærer ikke det, slik den ankende part anfører, at det stilles strenge krav til klarhet og utvetydighet i de rettskilder eller reelle hensyn som begrunner avskjæring av regressadgangen.

(25)

På området for offentlige ytelser er regressadgangen begrenset. Når det gjelder lovpålagte ytelser i sin alminnelighet, er hovedregelen at det ikke er regress- eller refusjonsrett. Regressrett er for visse særlige utgifter fastslått i lov eller rettspraksis.

(26)

Kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, som i detalj regulerer tjenestene og finansieringen av dem, har ingen bestemmelser om regress. Det må forstås slik at det ikke skal være adgang til delfinansiering i form av regress. Dette er i tråd med ideologien bak de offentlige velferdsordningene som er en grunnpilar i det norske samfunn.

(27)

Det er nær sammenheng mellom utviklingen av velferdsordningene og utviklingen i erstatningsretten. Kommunenes helse- og omsorgstjenester er naturalytelser som kommer befolkningen i sin alminnelighet til gode. De skal fullt ut finansieres av det offentlige. Regress har ikke vært tema de siste 30 år. Den regressadgang som ble innført i Folketrygdloven av 1966, jf. § 18-7, ble opphevet i 1970, dog slik at den ble opprettholdt i forhold til forsettlig skadevolder. Videre falt skadelidtes krav mot skadevolder bort så langt tapet ble dekket av trygden. Regressadgangen ble ytterligere begrenset ved vedtakelsen av skadeserstatningsloven § 3-7 i 1973. Samtidig ble det lovfestet at erstatning skulle være et supplement til andre ytelser, i første rekke alle typer offentlige ytelser, jf. § 3-1 tredje ledd. Skadelidte måtte holde seg til offentlige ytelser og kunne ikke velge å gå på skadevolder. Det kommer også forsikringsselskapene til gode.

(28)

Det må antas at regressavskjæringsregelen i skadeserstatningsloven § 3-7 nr.1 får direkte anvendelse i saken. Begrepet «trygden» omfatter således ikke bare folketrygden, jf. forståelsen av begrepet «trygdeytelser» i § 3-1 tredje ledd, og at regressadgangen etter vanføreloven ble opphevet på samme tid.

(29)

I hvert fall må § 3-7 nr. 1 anvendes analogisk. De samme hensyn som har begrunnet regelen, gjør seg gjeldende for kommunens regresskrav; ikke minst taler praktiske hensyn avgjørende for analogisk anvendelse. Regress kan verken begrunnes i prevensjons- eller reparasjonshensyn.

(30)

Under enhver omstendighet viser rettsutviklingen at lovgivers standpunkt har vært at regress er avskåret. Forsøk på å gjeninnføre regress mot grovt uaktsom skadevolder i begynnelsen av 1980-årene slo feil. Kommunehelsetjenesteloven inneholder intet om regress. Ved overføring av helsetjenester til kommunen kan ikke regressen, som ble avviklet i 1970, gjenoppstå. Ved innføringen i 1990 av en avgiftsordning i folketrygdeloven til dekning av trygdens utgifter til trafikkskadde og yrkesskadde, må lovgiver ha lagt til grunn at det ikke forelå regress for kommunale tjenester. De ordninger om tilleggsfinansiering for kostnadskrevende brukere av kommunens tjenester som Stortinget har vedtatt i senere år, er basert på tilsvarende forutsetning.

(31)

Det foreligger en langvarig praksis for at regresskrav for kommunale ytelser ikke fremsettes. Praksis er uttrykk for rettstilstanden på dette området.

(32)

Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at en regressadgang for det offentlige til skadevoldere og forsikringsselskap reiser mange prinsipielle og praktiske spørsmål som eventuelt bør løses av lovgiver.

(33)

Så lenge kommunen ikke har regressadgang, tilsier hensynet til sammenheng i regelverket - som lagmannsretten understreker - at kommunens anførsel om å ha et direkte erstatningskrav ikke kan føre frem. Kravet er et regresskrav og kan ikke i tillegg ses som erstatningskrav. For øvrig kan tredjemanns interesse bare ha erstatningsrettslig vern i spesielle tilfeller der det foreligger en særlig nærhet i årsakssammenheng, og der skadevolder ut fra en risikoavveining er nærmest til å bære tapet. En slik situasjon foreligger ikke her.

(34)

Kommunens krav er foreldet. Fristen løper fra 20. mars 1995 da det var på det rene at A var fullstendig og varig pleietrengende og kommunen overtok ansvaret for henne. At det totale omfang av kommunens fremtidige tjenester ikke var klart, er uten betydning for spørsmålet om når foreldelsesfristen begynner sitt løp.

(35)

Det er anført en rekke innvendinger mot beregningen av kommunens krav.

(36)

Gjensidige NOR Forsikring har nedlagt slik påstand:

«1.

Borgarting lagmannsretts dom av 16. september 2002, punkt 1, stadfestes.

2.

Skien kommune dømmes til å betale Gjensidige NOR Forsikring saksomkostninger for Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett, tillagt lovens rente fra 14 dager fra forkynnelsen av de respektive dommer.»

(37)

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser, i det vesentlige med samme begrunnelse.

(38)

Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at den som har dekket en annens tap, etter alminnelige rettsgrunnsetninger som hovedregel kan kreve regress hos den ansvarlige, og at avskjæring av regress krever særskilt hjemmel. Videre gir lagmannsretten uttrykk for at dette også gjelder «når det offentlige dekker en annens tap». Jeg antar for min del at det neppe er grunnlag for et så generelt utgangspunkt når det gjelder offentlige ytelser, i hvert fall ikke for helse- og omsorgsytelser som tilbys befolkningen i sin alminnelighet uavhengig av om ytelsen kompenserer et tap som er lidt ved en erstatningsbetingende begivenhet. Jeg kan ikke se at det er rettsavgjørelser fra Høyesterett som generelt fastslår dette. Tradisjonelt synes det offentliges regressrett for helse- og omsorgsytelser å ha vært forankret i lovbestemmelser, jf. blant annet syketrygdloven av 1956 § 130, vanføreloven av 1958 § 10 femte ledd og folketrygdloven av 1966 § 18-7. Regressretten etter disse lovbestemmelsene ble, som jeg kommer tilbake til, siden opphevet og begrenset til å gjelde overfor den forsettlige skadevolder selv.

(39)

Jeg går ikke nærmere inn på dette. Mangelen på positiv lovhjemmel for regressadgangen er ikke avgjørende for mitt syn på saken. Spørsmålet om kommunen har regressrett eller ikke, må avgjøres ved en samlet vurdering av det foreliggende rettskildemateriale med utgangspunkt i regresskravets karakter, herunder rekkevidden av en dom i kommunens favør. Det følger av det jeg har sagt at det ikke, slik kommunen anfører, kan stilles krav om klarhet og utvetydighet i de rettskilder som skal kunne begrunne avskjæring av regress.

(40)

Det er naturlig først å si noen ord om karakteren av regresskravet. Det omfatter utgifter til pleie og omsorg av A frem til 31. desember i år med tillegg av kapitaliserte fremtidsutgifter. Utgiftene refererer seg i hovedsak til drift av X, fordelt med like deler på A og de fem andre beboerne som har omtrent samme omsorgsbehov som henne. Kravet utgjør rundt tyve millioner kroner. As totale tap i anledning ulykken skal forutsetningsvis svare til kommunens krav med tillegg av det hun har fått gjennom forliket med Gjensidige.

(41)

Slike regresskrav har inntil de seneste år ikke vært fremmet for domstolene, og ville innebære en ny dimensjon i det økonomiske oppgjøret ved erstatningsbetingende personskader. I forhold til forsikringsselskapene betyr en dom i kommunens favør en svær økning av utbetalingene ved ulykker som utløser offentlige helse- og omsorgsytelser; innenfor rammen av foreldelsesreglene ville en slik økning også gjelde for ulykker som tidligere er inntruffet, og hvor forsikringsselskapene ikke kunne få sine utgifter dekket gjennom høyere premier. Ved at kommunene trer inn på scenen, får vi et trepartsforhold som kan virke kompliserende på erstatningsoppgjøret med skadelidte.

(42)

Sakens prinsipielle side er ikke begrenset til spørsmålet om kommunenes regress til forsikringsselskaper for utgifter til pleie og omsorg av et begrenset antall meget sterkt skadede personer, av Skien kommune anslått til ca. 30 i året på landsbasis. Avgjørelsen i saken vil måtte få generell betydning for spørsmålet om regress ved helse- og omsorgsytelser utløst av erstatningsbetingende atferd. Den gjelder således et større antall skadelidte, og er heller ikke begrenset til tilfeller der det står et forsikringsselskap bak skadevolder. Den vil også kunne tenkes å få betydning for regress fra andre myndigheter i den utstrekning ytelsene ikke er finansiert av folketrygden.

(43)

Allerede av det jeg til nå har sagt - jeg kommer tilbake til enkelte av punktene - fremgår det at innrømmelse av regress vil ha konsekvenser av til dels uoverskuelig karakter. Dette tilsier at regress ikke innrømmes med mindre det har temmelig sterke holdepunkter i det foreliggende rettskildemateriale. Slike holdepunkter foreligger etter min mening ikke. Tvert imot gir rettsutviklingen fra slutten av 1960-årene sterke og entydige holdepunkter for det motsatte.

(44)

Ved folketrygdlovens vedtakelse i 1966 ble folketrygdens regressrett fastslått i folketrygdloven § 18-7, som tok opp i seg regressretten i enkelte tidligere trygdelover som samtidig ble opphevet. Etter forslag fra et offentlig utvalg - Philipson-utvalget - ble imidlertid folketrygdens regressrett allerede i 1970 begrenset til å gjelde tilfeller der skadevolder hadde opptrådt forsettlig, retten ble med andre ord i realiteten opphevet. Samtidig ble syketrygdens regressrett opphevet ved denne trygdens inkorporering i folketrygden.

(45)

Utviklingen fortsatte i samme retning. I 1973 ble bestemmelsen i folketrygdloven § 18-7 videreført i skadeserstatningsloven § 3-7, der også regressretten for pensjonsinnretninger, fastslått ved Høyesteretts dom i Rt-1968-48, ble avskåret. Samtidig ble regressbestemmelsen i vanføreloven § 10femte ledd endret og regressretten begrenset på tilsvarende måte - til forsettlig skadevolder.

(46)

Disse lovendringene gir sterke holdepunkter for å anta at lovgiver mente å avvikle regressretten for det offentliges helse- og omsorgsutgifter etter personskader. Selv om de aktuelle lovbestemmelsene direkte bare gjaldt folketrygdens og - for vanførelovens del - fylkeskommunens utgifter, er det ingen holdepunkter for at kommunene, i den utstrekning de hadde eller måtte få tilsvarende utgifter, burde stå i noen annen stilling. Spørsmålet om regress for kommunale utgifter til pleie og omsorg, som den gang ikke på noe tidspunkt ble reist fra kommunenes side, er først blitt aktuelt lang tid etter at kommunene ved lov om kommunehelsetjeneste av 1982 var tillagt omfattende oppgaver i primærhelsetjenesten. I realiteten synes kommunens krav å innebære regressrett også for utgifter som tidligere påhvilte folketrygden, men som ved ordningen med rammefinansiering i kommunehelsetjenesteloven er overført til kommunene; regressretten anføres så å si å gjenoppstå på kommunens hånd.

(47)

Også de hensyn som begrunnet opphevelsen av regressbestemmelsene i 1970 og 1973 har, som lagmannsretten fastslår, i hovedsak tilsvarende gyldighet for kommunens krav. Det gjelder så vel praktiske og prosessøkonomiske hensyn som hensynene til skadelidte og skadevolder. Det vil åpenbart komplisere erstatningsoppgjøret om kommunene - det er i dag 435 av dem - melder seg med regresskrav som, i hvert fall i saker som denne, er basert på ytelser som ikke i utgangspunktet er fastsatt på grunnlag av erstatningsrettens regler. I tillegg kommer de komplikasjoner som følger av stadig skiftende statlige tilskuddsordninger. Regress vil medføre tvister av til dels komplisert karakter med økt arbeid, økt tidsforbruk og økte omkostninger for alle impliserte parter og for domstolene.

(48)

Regressretten vil åpenbart kunne påvirke forsikringsselskapenes forhandlingsvilje og derved vanskeliggjøre et minnelig oppgjør med skadelidte. Også hensynet til en personlig skadevolder, som er trukket frem i Ot.prp.nr.62 (1968-1969) side 71, jf. også Ot.prp.nr.4 (1972-1973) side 28, taler i noen grad for å avskjære kommunens regress. En regressadgang forankret i alminnelige rettsgrunnsetninger vil - som jeg tidligere har fremhevet - ikke kunne begrenses til tilfeller der det står et forsikringsselskap bak skadevolder.

(49)

Kommunen har særlig anført at en beveggrunn bak opphevelsen av folketrygdens regressrett var trygdens beskjedne økonomiske interesse i ordningen, mens den økonomiske betydning for enkelte kommuner kan være en ganske annen. Det er i og for seg klart at det kan være en betydelig belastning for mindre kommuner å stille til rådighet så omfattende pleie- og omsorgstilbud som i denne sak. Etter min oppfatning vil det imidlertid under enhver omstendighet være lite naturlig og hensiktsmessig å søke problemet løst gjennom regress mot skadevolder. Dette synes også å være oppfatningen på statlig hold. I dag gis det således statlige tilskudd til kommuner med særlig ressurskrevende brukere. At kommunen ikke finner tilskuddet tilstrekkelig, er en annen sak.

(50)

Disse forholdene taler etter min mening med atskillig styrke for Gjensidiges prinsipale anførsel, at skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 1 må forstås slik at den også omfatter kommunens krav om regress for sine utgifter i anledning skaden, med andre ord at lovens begrep «trygden» ikke oppfattes som ensbetydende med folketrygden. Dette så meget mer som Høyesterett i 1993 fastslo at begrepet «trygdeytelser» i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd også omfatter kommunale pleie- og omsorgsytelser, jf. Rt-1993-1547 på side 1558. På den annen side: Valget av begrepet «trygden» i § 3-7 nr. 1 var åpenbart ment som en ren videreføring av begrepet «folketrygden» i folketrygdloven § 18-7, slik bestemmelsen lød etter lovendringen i 1970, og den tradisjonelle oppfatning har vært at begrepene er sammenfallende.

(51)

Da tolkingsspørsmålet er uten avgjørende betydning for mitt standpunkt i saken, finner jeg ikke grunn til å ta stilling til det. Heller ikke ser jeg grunn til å gå inn på Gjensidiges anførsel om at bestemmelsen i § 3-7 nr. 1 i hvert fall må gis analogisk anvendelse for kommunens ytelser. Det er således ikke nødvendig å forankre løsningen av saken i en lovhjemmel. Under enhver omstendighet er de forhold jeg har trukket frem, av vesentlig betydning ved avgjørelsen av regresspørsmålet. Også andre tungtveiende argumenter trekker i samme retning.

(52)

Regressrett er ikke nevnt i forarbeidene til kommunehelsetjenesteloven på tross av at omfattende oppgaver ble overført til kommunene og lagt under deres økonomiske hovedansvar. Finansieringen av kommunehelsetjenestene er inngående behandlet i Ot.prp.nr.36 (1980-1981). Som lagmannsretten understreker, er det nærliggende å oppfatte dette slik at finansieringen av ytelsene er ment å være uttømmende. Dette så meget mer som det omtrent samtidig var reist spørsmål om å gjeninnføre trygdens og pensjonsinnretningenes regressrett ved grovt uaktsom skadeforvoldelse, jf. Ot.prp.nr.60 (1980-1981). Justisdepartementet gikk mot å fremme forslag om dette blant annet på bakgrunn av Sosialdepartementets høringsuttalelse. Her var det fremhevet at man ville gå over til generelle overføringer til kommunene, som ville få ansvar for finansiering av helsetjenestene, og «[d]ette vil ytterligere kunne komplisere anvendelsen av en utvidet regressrett». Man kan da vanskelig ha forestilt seg at det forelå noen regressrett for kommunene.

(53)

I 1991 ble det vedtatt en endring i folketrygdloven § 16-1 ved tilføyelse av nytt nr. 5 og 6, jf. nå folketrygdloven av 1997 § 23-7 og § 23-8, om betaling av avgifter fra forsikringsselskapene til refusjon av trygdens utgifter ved henholdsvis trafikkskader og yrkesskader. Avgiftene finansieres gjennom forsikringspremiene. I Ot.prp.nr.77 (1989-1990) side 69 sies det at refusjonsordningene foreløpig ikke bør utvides til å omfatte kommunale helsetjenester, men at dette bør vurderes på et senere tidspunkt. Begrunnelsen var «den økte kompleksitet ved en slik utvidelse og dessuten økonomiske hensyn i forhold til forsikringstakerne».

(54)

Da folketrygdloven § 16-1 nr. 5 og 6 ble vedtatt, kan lovgiveren ikke ha ment at kommunens helseutgifter ved slike skader i stedet skulle kunne finansieres ved regress mot forsikringsselskapene. I tråd med hensynene bak avviklingen av folketrygdens regressrett er det da også uten videre klart at såfremt forsikringstakerne finnes å burde belastes disse utgiftene, vil det eneste hensiktsmessige være en løsning i tråd med refusjonsordningene for folketrygdens utgifter. Det kan tilføyes at fra 2000 er det gitt ulike statlige tilskudd - fra og med 1. januar 2004 i form av såkalt toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere. Ved behandlingen av ordningene har man neppe tenkt seg noen regressmulighet for kommunene.

(55)

Avslutningsvis skal bemerkes: Etter det opplyste er det - med unntak for et søksmål fra 1948 som førte frem i første instans - ikke fremsatt krav om dekning av en kommunes utgifter til helse- eller omsorgstjenester før i 1998. I avgjørelsen i RG- 197- side 416 førte et krav om regress for andre ytelser ikke frem; avgjørelsen ble ikke påanket. Etter min mening er det mest nærliggende etter hvert å se denne praksis som utslag av en rettsoppfatning som gjorde seg gjeldende ikke bare hos lovgiver, jf. hva jeg tidligere har sagt om dette, men også i forsikringsselskapene og - etter alt å dømme - også i kommunene. Spørsmålet om regress synes ikke å ha vært reist av kommunene før Norske Kommuners Sentralforbund tok det opp med det såkalte Lødruputvalget, som vurderte reglene om erstatningsutmåling ved personskade, jf. NOU 1994:20 side 122. Utvalget ga uttrykk for at det var best i overensstemmelse med regelen i skadeserstatningsloven § 3-7 at heller ikke kommunene kunne gjøre regress gjeldende. Jeg er enig med lagmannsretten i at kommunene frem til de siste årene må antas å ha vurdert rettstilstanden slik at et søksmål ikke ville ha ført frem.

(56)

Det gjenstår å si noen ord om kommunens subsidiære anførsel: at refusjonskravet må ses som et direkte og selvstendig erstatningskrav etter bilansvarsloven § 4. Anførselen er uholdbar. Kommunens krav omfatter ikke økonomisk tap utover det A selv ble påført ved ulykken. Det er hennes tap kommunen har dekket og derfor krever refusjon for. Det er ikke tale om noe ytterligere tap påført kommunen direkte som tredjemann. Kommunens krav er således utelukkende et regresskrav, og kan ikke ved å betegnes som et erstatningskrav komme i noen annen rettslig stilling, jf. Bjarte Askeland i Krit-sk J-ss 2000 side 314.

(57)

Anken har ikke ført frem. Saken har reist spørsmål av stor prinsipiell rekkevidde, som det har vært av betydning å få avklart. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

(58)

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

(59)

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(60)

Dommer Støle: Likeså.

(61)

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

(62)

Dommer Aasland: Likeså.

(63)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.