Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:49

Høyesterett - HR-2002-415-A - Rt-2003-1524

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2003-10-30

Publisert

HR-2002-415-A - Rt-2003-1524

Stikkord

Forsikringsrett. Skadeforsikring. Yrkesskade.

Sammendrag

Saken gjaldt erstatningskrav mot et forsikringsselskap for brudd på informasjonsplikten ved inngåelsen av en forsikringsavtale, jf forsikringsavtaleloven § 2-1. En bedrift tegnet en forsikringsavtale som ikke inneholdt yrkesskadeforsikring, men bedriften trodde at denne forsikringen var inkludert. Høyesterett uttalte at forsikringsgiveren har en klar plikt til å ta opp spørsmålet om yrkesskadeforsikring. Bedriften hadde ingen grunn til å tro at slik forsikring ikke var tegnet. Forsikringselskapets ansvar ble satt ned med en fjerdedel grunnet forsikringstakerens forhold.

Saksgang

Oslo byrett Nr 00-03102 A/53 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-1615 A/01 - Høyesterett HR-2002-415-A, sivil sak, anke.

Parter

Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Jan Aubert - til prøve) mot Buskerud Anleggssenter AS, dets konkursbo (advokat Per Erland).

Forfatter

Lund, Tjomsland, Mitsem, Utgård, Aasland.


(1)

Dommer Lund: Saken gjelder erstatningskrav mot et forsikringsselskap for brudd på informasjonsplikten ved inngåelsen av en forsikringsavtale, jf. forsikringsavtaleloven (FAL) § 2-1. Spørsmålet er om selskapet kan bebreides for mangelfull informasjon med den følge at forsikringsavtalen ikke omfattet pliktig yrkesskadeforsikring.

(2)

Buskerud Anleggssenter AS - heretter kalt anleggssenteret - ble stiftet i august 1994. Eiere var styremedlemmene Harald Brastad og Per Olav Vanebo. Selskapet, som gikk konkurs i april 2002, drev med salg, utleie og reparasjoner av anleggsmaskiner, skogsmaskiner, traktorer, biler mv.

(3)

I mars 1995 ønsket anleggssenteret å innhente forsikringstilbud, og kontaktet i denne forbindelse Gjensidige Skadeforsikring og Storebrand Skadeforsikring AS - heretter Storebrand. Som representant for Storebrand møtte en av selskapets assurandører frem på forretningsstedet til anleggssenteret for å bli nærmere informert om forsikringsbehovet. Kontakten resulterte i et tilbud fra Storebrand om «næringslivsforsikring for Deres bedrift». Forsikringen var spesifisert som «Bedriftsforsikring for Maskiner, inventar og varer», «Bedrifts- og produktansvar» og «Kombinert kontorforsikring for Maskiner og inventar». Også Gjensidige Skadeforsikring innga tilbud. Storebrands tilbud var billigst og ble akseptert av anleggssenteret.

(4)

I mars 1997 ble en ansatt i anleggssenteret skadet under utførelsen av sitt arbeid. Skademelding ble sendt Storebrand, som returnerte den under henvisning til at anleggssenterets polise ikke dekket yrkesskade. Skaden ble deretter meldt Yrkesskadeforsikringsforeningen, som ga uttrykk for at skaden - såfremt det ikke forelå yrkeskadeforsikring - ville bli dekket av foreningen med regress mot anleggssenteret, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 8.

(5)

Anleggssenteret anmodet Storebrand om å erkjenne ansvar for yrkesskaden. Storebrand avslo anmodningen. Ved stevning til Oslo byrett av 29. mars 2000 anla anleggssenteret søksmål med påstand om at Storebrand var ansvarlig som om yrkesskadeforsikring var tegnet. Byretten avsa 26. februar 2001 dom med slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»

(6)

Anleggssenteret anket dommen til Borgarting lagmannsrett, med krav om fullbyrdelsesdom for et beløp tilsvarende Yrkesskadeforsikringsforeningens regresskrav. Lagmannsretten avsa 8. februar 2002 ( LB-2001-1615) dom med denne domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Buskerud Anleggssenter AS 1.211.252 - enmilliontohundreogellevetusentohundreogfemtito - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, 1. pkt, for tiden 12% årlig, fra forfall til betaling skjer.

2.

Til dekning av omkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til Buskerud Anleggssenter AS 102.284 - etthundreogtotusentohundreogåttifire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

(7)

Det fremgår av domsgrunnene at anleggssenterets krav på forsinkelsesrente fra 27. juli 2001 ble tatt til følge, men dette er ikke kommet til uttrykk i domsslutningens punkt 1.

(8)

Storebrand har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

(9)

Omtrent samtidig med at anken ble henvist til behandling i Høyesterett, ble det 23. april 2002 åpnet konkurs i boet til Buskerud Anleggssenter AS. I og med konkursåpningen stanset saken, jf. tvistemålsloven § 103 første ledd, jf. § 102. Den ble begjært igangsatt av boet ved bobestyrerens brev til Høyesterett av 1. november 2002.

(10)

Under saksforberedelsen for Høyesterett ble det fra Storebrands side gjort gjeldende at verken anleggssenteret eller dets konkursbo hadde gjort opp noen del av regresskravet, og at det derfor ikke forelå økonomisk tap som kunne kreves erstattet. Anførselen er senere frafalt. Storebrand har ikke hatt innsigelser mot at anleggssenteret vil kunne få fullbyrdelsesdom for kravet.

(11)

To vitner er avhørt ved bevisopptak. Saken står i samme stilling som for de tidligere instanser, og partene har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførslene.

(12)

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i korthet anført:

(13)

Utgangspunktet for selskapets informasjonsplikt er ved skadeforsikring at forsikringstaker må presentere sitt forsikringsbehov for selskapet. Selskapets informasjonsplikt etter FAL § 2-1 er strengere overfor forbrukere enn overfor næringsdrivende. En bedrift med plikt til å tegne yrkesskadeforsikring, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 3, må ha risikoen for uklarheter og kommunikasjonssvikt som resulterer i at slik forsikring ikke blir tegnet.

(14)

Ved fremmøte i anleggssenteret i mars 1995 ble Storebrands assurandør presentert for behovet, men det fremgikk ikke at bedriften hadde ansatte som nødvendiggjorde yrkesskadeforsikring. Tvert imot ble assurandørens uttrykkelige spørsmål om det var ansatte besvart benektende. Det foreligger en rekke omstendigheter som - utover assurandørens ord for det - tilsier at dette spørsmålet ble stilt. For øvrig ble anleggssenteret gjort oppmerksom på at yrkesskadeforsikring måtte tegnes så snart noen ble ansatt. Storebrand gjorde det som med rimelighet kunne ventes av selskapet forut for fremsettelsen av forsikringstilbudet.

(15)

Assurandøren var også innom bedriften i mai 1995, men utelukkende for å kontrollere låser mv., og hadde da ikke spørsmålet om yrkesskadeforsikring i tankene.

(16)

Under enhver omstendighet må risikoen for at avtalen ikke omfatter yrkesskadeforsikring påhvile anleggssenteret. Bedriften kan ikke ved å be om tilbud for sitt totale forsikringsbehov velte risikoen over på forsikringsselskapet. Dette tilsies også av hensynet til effektiviteten i sanksjonsreglene - at Yrkesskadeforsikringsforeningen har regress til arbeidsgiver som misligholder sin forsikringsplikt, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 8 annet ledd, og at plikten er straffsanksjonert, jf. § 19.

(17)

I denne saken er det dessuten slik at anleggssenteret var informert om at forsikringstilbudet og forsikringsavtalen ikke omfattet yrkesskadeforsikring. Tilbudet inneholder intet om yrkesskadeforsikring, som er en egen type forsikring og som derfor oppgis særskilt i forsikringstilbud og forsikringsbevis. At selskapet i hvert fall burde ha forstått at yrkesskadeforsikring ikke var omfattet, fremgår med all tydelighet av at tilbudet fra Gjensidige Skadeforsikring uttrykkelig omfattet slik forsikring. I tillegg fremgår det uttrykkelig av vilkårene pkt. 8.2.12, som unntar sikredes ansatte fra ansvarsdekningen når de skades i sitt arbeid. Det samme fremgår av opplysningsskjemaet Produktfakta Bedriftsforsikring, som anleggssenteret fikk overlevert. Forsikringsavtalen ble fornyet i 1996 på et tidspunkt da anleggssenteret hadde flere ansatte. På tross av at bedriften da hadde fått tilsendt spørreskjemaet Er alt i orden?, der det uttrykkelig oppfordres til å sende inn opplysninger blant annet om antall arbeidstakere, mottok Storebrand ingen opplysninger fra anleggssenteret.

(18)

Risikoen for manglende yrkesskadeforsikring ligger således hos anleggssenteret, ikke hos Storebrand, som ikke er noe å bebreide.

(19)

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av rente etter forsinkelsesrentelovens § 3 første ledd fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.»

(20)

Ankemotparten, Buskerud Anleggssenter AS, dets konkursbo, har i korthet anført:

(21)

Lagmannsrettens dom er riktig. Saken må bedømmes med utgangspunkt i at vi står overfor på den ene siden en liten bedrift i oppstartingsfasen med et forsikringsbehov og på den annen side et forsikringsselskap som nettopp er spesialist i å tilrettelegge og tilby forsikringer som dekker kundenes behov. Anleggssenteret ga overfor assurandøren uttrykk for å ville ha et tilbud som dekket bedriftens samlede behov for forsikringer. Det måtte da være selskapets oppgave å kartlegge dette behovet ved å innhente nødvendige opplysninger og sørge for at det ble dekket. I særlig grad må dette gjelde forsikringer bedriften under straffansvar er forpliktet til å tegne.

(22)

Assurandøren har uttalt at han stilte spørsmål om det var ansatte i selskapet, men fikk et benektende svar. Byretten og lagmannsretten kom etter umiddelbar bevisførsel til at han ikke stilte et slikt spørsmål. Anleggssenteret hadde ingen som helst grunn til å benekte at det var ansatte i bedriften, jf. også at slik opplysning ble gitt til Gjensidige Skadeforsikring. På tidspunktet for henvendelsen til Storebrand var det én lønnet ansatt foruten ulønnet daglig leder.

(23)

Anleggssenteret var klar over at det hadde plikt til å tegne yrkesskadeforsikring. Brastad, som stod for kontakten med assurandøren, hadde ingen spesiell oppmerksomhet på yrkesskadeforsikringen, men antok uten videre at dette var inkludert i næringslivs-/bedriftsforsikringen som også omfattet bedriftsansvar, jf. forsikringstilbudet av 14. mars 1995 og forsikringsbeviset. Det var ingen grunn for anleggssenteret til å tro at ikke dette ansvaret var omfattet av forsikringen. Riktignok fremgår dette hvis man omhyggelig leser de utilgjengelige og omfattende vilkårene, men det kan ikke forlanges. Storebrand er selv klar over at vilkårene ikke leses, og har derfor utarbeidet oversikten Produktfakta Bedriftsforsikring. Her fremgår det ikke at yrkesskadeforsikring er unntatt.

(24)

Storebrand må som den profesjonelle part bebreides for at det ikke ble tegnet yrkesskadeforsikring, og at det ikke klart fremgikk av de dokumenter som ble utferdiget ved inngåelsen av forsikringsavtalen, at denne ikke omfattet yrkesskadeforsikring. I hvert fall må assurandøren bebreides for ikke å ha avklart dette med bedriften i mai 1995 da han oppsøkte forretningsstedet for å kontrollere låser mv., og da så flere personer i arbeid som var ansatt i anleggssenteret. I det hele tatt må Storebrand som profesjonell forsikringstilbyder ha et særlig ansvar for å medvirke til at forsikringstakere får kunnskap om og etterlever sine plikter ved lovpålagte forsikringer.

(25)

Buskerud Anleggssenter AS, dets konkursbo har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Buskerud Anleggssenter AS - dets konkursbo et beløp oppad begrenset til kr 1.211.252,- - enmilliontohundredeogellevetusentohundredeogfemtito 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrentelovens § 3, 1. ledd 1. punktum, for tiden 12% årlig rente fra og med 27. juli 2001 og frem til betaling finner sted.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler sakens omkostninger for Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Norges Høyesterett med forfall 2 uker etter forkynnelse av Norges Høyesteretts dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrentelovens § 3, 1. ledd 1. punktum for tiden 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.»

(26)

Jeg er kommet til at Storebrand må svare erstatning, men at det erstatningsbeløpet som ble tilkjent i lagmannsretten, bør reduseres med en fjerdedel på grunn av anleggssenterets eget forhold.

(27)

Spørsmålet i saken er om Storebrands assurandør handlet uaktsomt ved ikke å påse at den forsikringsavtalen som ble opprettet, omfattet yrkesskadeforsikring, og ved heller ikke å gi anleggssenteret tilstrekkelig klare opplysninger om dette. Vurderingen må knyttes til forsikringsselskapets opplysnings- og rådgivningsplikt i forsikringsforhold som det foreliggende. Den alminnelige regel om selskapets informasjonsplikt er FAL § 2-1. Bestemmelsen gir imidlertid ikke nevneverdig veiledning for løsning av det konkrete rettsspørsmål.

(28)

Storebrand har under henvisning til forarbeidene til forsikringsavtaleloven understreket at det er kundens behov slik det presenteres for selskapet som utløser rådgivningsplikten, og at selskapet ved skadeforsikring ikke har noen plikt til å sette seg inn i bedriftens totale situasjon, jf. blant annet NOU 1987:24 side 51. Videre er det pekt på at informasjonsplikten ikke er så omfattende ved skadeforsikring som ved personforsikring. Til dette bemerker jeg at omfanget av selskapets informasjons- og rådgivningsplikt også ved skadeforsikring må bero på de konkrete forhold - hvilket behov bedriften gir til kjenne, partenes ulike posisjon og profesjonalitet, deres innsikt i forsikringsforhold mv. Utgangspunktet for bedømmelsen i denne saken er at anleggssenteret var en beskjeden verkstedsbedrift under oppstarting med et forsikringsbehov som det ønsket et forsikringsselskaps profesjonelle bistand til å få nærmere klarlagt og dekket i sin helhet. Jeg oppfatter det slik at det ikke er noen uenighet om at Storebrand - og Gjensidige Skadeforsikring - oppfattet henvendelsen slik at anleggssenteret nettopp ønsket slik bistand. Med dette for øye hadde også Storebrands assurandør møte med bedriftens representant på forretningsstedet.

(29)

På forhandlingstidspunktet, i mars 1995, hadde anleggssenteret ulønnet daglig leder og én ansatt mekaniker. Det er da vanskelig å forstå hvordan partene kunne unnlate å avtale forsikring for yrkesskade. Å unnlate tegning av pliktig yrkesskadeforsikring kan få alvorlige konsekvenser for arbeidsgiveren. Hvis denne i en situasjon som den foreliggende ikke selv reiser spørsmålet om yrkesskadeforsikring, må forsikringsgiveren ha en klar plikt til å ta det opp. Assurandøren har i ettertid forklart at han var vel kjent med arbeidsgivers plikter etter lov om yrkesskadeforsikring. Han stilte også spørsmål om anleggssenteret hadde ansatte, men fikk et benektende svar og påpekte at forsikring måtte tegnes så snart noen ble ansatt. Anleggssenterets representant har på sin side gitt uttrykk for at bedriften var kjent med plikten til å tegne yrkesskadeforsikring, uten å ha spesiell oppmerksomhet på dette. Han fikk ikke noe spørsmål om ansatte fra assurandøren. Det fremgikk imidlertid klart at bedriften hadde ansatte, og han antok derfor uten videre at yrkesskadeforsikring ble tegnet.

(30)

Verken byretten eller lagmannsretten har funnet å kunne bygge på assurandørens forklaring, og selv om det vel kan være tvil om hva som ble sagt, finner jeg ikke å kunne fravike den vurdering de tidligere instanser har gjort etter umiddelbar bevisførsel. Det må derfor legges til grunn at assurandøren ikke stilte de spørsmål han burde ha stilt på bakgrunn av bedriftens åpenbare behov for yrkesskadeforsikring - det kunne vanskelig tenkes at bedriften ikke hadde eller ikke temmelig omgående ville få ansatte - og av denne grunn heller ikke lot tilbudet av 14. mars 1995 omfatte yrkesskadeforsikring. Jeg legger til at ut fra assurandørens egen forklaring burde han i tilbudsbrevet uttrykkelig ha pekt på at forsikringen ikke omfattet yrkesskadeforsikring, eventuelt at forsikringstaker måtte passe på å tegne slik forsikring straks noen ble ansatt. Jeg finner således at assurandøren må bebreides for at forsikringsavtalen ikke omfattet yrkesskadeforsikring.

(31)

Spørsmålet er så om anleggssenteret burde ha innsett at yrkesskadeforsikring ikke var tegnet. I utgangspunktet hadde ikke anleggssenteret noen grunn til å tro at Storebrands tilbud ikke ville omfatte yrkesskadeforsikring. Tvert imot hadde bedriften all grunn til å regne med det motsatte. Med dette utgangspunktet var det, slik tilbudsbrevet av 14. mars 1995 var utformet, ikke nærliggende for anleggssenteret å tenke seg at yrkesskadeforsikring ikke var omfattet. Riktignok var ikke slik forsikring uttrykkelig nevnt i tilbudet, men de betegnelser som var brukt - næringslivsforsikring, bedrifts- og produktansvar - kunne av en forsikringstaker, som i likhet med anleggssenteret ønsket tilbud for sitt samlede forsikringsbehov, lett forstås som omfattende også yrkesskade. Dette understrekes etter min mening av opplysningsskjemaet Produktfakta Bedriftsforsikring som bedriften mottok, og som inneholder en oversikt over dekningsomfanget. Skjemaet angir under overskriften «Hva er forsikret» blant annet «Ansvarsforsikring. Skade voldt under utøvelse av næringsvirksomhet». For begrensninger i dekningen vises her til «pkt. E i vilkårene» uten at det er fremlagt dokumentasjon som viser hva dette refererer seg til. Storebrands prosessfullmektig har i skranken opplyst at punkt E 2.12 samsvarer med de fremlagte vilkår punkt 8.2.12 der det slås fast at selskapet ikke svarer «for personskade som rammer sikredes ansatte når skaden er forårsaket i arbeidsforholdet». Det dreier seg om en ansvarsbegrensningsklausul plassert blant detaljerte og svært omfattende vilkår som forsikringsselskapene er vel kjent med at forsikringstakere i sin alminnelighet finner nokså utilgjengelige. Når situasjonen er som i denne sak, der anleggssenteret hadde all grunn til å regne med at pliktig yrkesskadeforsikring ville være omfattet av tilbudet, og dette ikke klart tilkjennega noe annet, kan det etter min mening ikke rettes noen større bebreidelse mot bedriften for ikke å ha gjennomgått vilkårene med en slik eventualitet for øye.

(32)

Heller ikke kan jeg se at det er av nevneverdig betydning for bedømmelsen at anleggssenteret ikke besvarte spørreskjemaet Er alt i orden? som ble sendt bedriften i forbindelse med fornyelse av forsikringen, og der det blant annet er stilt spørsmål om antall ansatte.

(33)

Det er imidlertid ett forhold som tilsier at anleggssenteret nok burde ha tatt opp spørsmålet om yrkesskadeforsikring. I Gjensidige Skadeforsikrings tilbud av 16. mars 1995 var yrkesskadeforsikring oppført som eget punkt. For øvrig inneholdt Gjensidiges tilbud, som lå litt høyere i årlig premiebeløp, stort sett de samme forsikringsbetegnelser som Storebrands. Med utgangspunkt i at yrkesskadeforsikring var en lovbestemt plikt for bedriften, er jeg enig med lagmannsretten i at de to tilbudene sett i sammenheng ga anleggssenteret foranledning til å ta spørsmålet opp med Storebrand. Anleggssenterets manglende aktivitet må imidlertid - som lagmannsretten også peker på - ses i lys av at bedriften rimeligvis antok at selskapene, som hadde fått presentert det samme behov og forutsetningsvis hadde de samme opplysninger, også i hovedsak tilbød dekning av samme skader og ansvar. At anleggssenteret slo seg til ro med de forsikringsbetegnelser som var brukt i Storebrands tilbud, kan således ikke gi grunnlag for noen alvorlig bebreidelse mot bedriften.

(34)

Alt i alt er Storebrands uaktsomhet klart dominerende som årsak til at yrkesskadeforsikring ikke ble tegnet. I forhold til assurandørens forsømmelser ved ikke å påse at det ble tegnet yrkesskadeforsikring og heller ikke gjøre det klart for bedriften at dette ikke var omfattet av avtalen, trer bedriftens manglende aktivitet mer i bakgrunnen. Jeg er kommet til at det bør skje en ansvarsdeling i forholdet 3 til 1. Storebrand har ikke hatt innsigelser mot det beløpsmessige eller kravet om forsinkelsesrente. Boet tilkjennes etter dette 908.439 kroner med tillegg av renter fra 27. juli 2001.

(35)

Boet har krevd seg tilkjent saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med til sammen 180.007 kroner. For Høyesterett - hvor boet har hatt fri sakførsel - utgjør kravet 77.723 kroner. Når Storebrands ansvar reduseres på grunn av anleggssenterets forhold, er saken dels vunnet dels tapt for boet. Jeg finner at boet bør tilkjennes omkostninger, jf. tvistemålsloven § 174 annet ledd første punktum, jf. § 180 annet ledd. Omkostningene tilkjennes i samsvar med fordelingen av erstatningsansvaret. Boet tilkjennes etter dette 76.713 kroner og det offentlige 58.292 kroner.

(36)

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Buskerud Anleggssenter AS, dets konkursbo 908.439 - nihundreogåttetusenfirehundreogtrettini - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra og med 27. juli 2001 til betaling skjer.

2.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til Buskerud Anleggssenter AS, dets konkursbo 76.713 - syttisekstusensyvhundreogtretten - kroner og til det offentlige 58.292 - femtiåttetusentohundreognittito - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

(37)

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(38)

Dommer Mitsem: Likeså.

(39)

Dommar Utgård: Det same.

(40)

Dommer Aasland: Likeså.

(41)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Buskerud Anleggssenter AS, dets konkursbo 908.439 - nihundreogåttetusenfirehundreogtrettini - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra og med 27. juli 2001 til betaling skjer.

2.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til Buskerud Anleggssenter AS, dets konkursbo 76.713 - syttisekstusensyvhundreogtretten - kroner og til det offentlige 58.292 - femtiåttetusentohundreognittito - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.