Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:51

Høyesterett - HR-2002-720-A - Rt-2003-338

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2003-03-18

Publisert

HR-2002-720-A - Rt-2003-338

Stikkord

(Dykker-dommen) Erstatningsrett. Personskade. Skadeserstatningsloven § 5-2.

Sammendrag

Saken gjaldt krav om erstatning etter en trafikkulykke hvor en dykker ble påført en skulderskade. Høyesterett fant at det var adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og den yrkesmessige invaliditet. Det ble uttalt at løsningen ikke kunne bli motsatt fordi dykkeren var spesielt sårbar overfor skulderskader.

Saksgang

Oslo byrett Nr 98-07702 A/51 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-262 A/02 - Høyesterett HR-2002-720-A, sivil sak, anke.

Parter

I. A (advokat Ian W. Kenworthy) mot Gjensidige NOR Forsikring (advokat Willy Nesset - til prøve). II. Gjensidige NOR Forsikring (advokat Willy Nesset - til prøve) mot A (advokat Ian W. Kenworthy).

Forfatter

Matningsdal, Stabel, Bruzelius, Flock, Dolva.


(1)

Dommer Matningsdal: Saken gjelder krav om erstatning etter en trafikkulykke hvor en dykker ble påført en skulderskade. Saken reiser spørsmål både om adekvat årsakssammenheng og erstatningsutmåling. Ved utmålingen er det særlig spørsmål om erstatningsperiode, årlig tap og lemping av forsikringsselskapets ansvar, jf. skadeserstatningsloven § 5-2.

(2)

A, født 0.0.1949, er utdannet metningsdykker. Metningsdykking er en teknikk som muliggjør langvarige opphold på større dyp uten avbrudd for dekompresjon. Hver arbeidsperiode innledes med en kompresjonsperiode og avsluttes med en tilsvarende dekompresjonsperiode for å tilpasse dykkeren til vanlig trykk. I timer tilsvarer disse periodene omtrent det antall meter oppdraget utføres på. Mellom hvert dykk oppholder dykkerne seg i et trykkammer på dykkerskipet. For det skipet som er aktuelt i As tilfelle, utgjorde hver periode totalt ca. 28 dager.

(3)

As dykkerkarriere ble innledet under førstegangstjenesten i 1970 hvor han gjennomgikk froskemannsskole. Etter førstegangstjenesten arbeidet han de første årene som dykkerinstruktør og luftdykker. Med sikte på metningsdykking gjennomførte han i 1975 og 1976 kurs i blandings- og dypdykking.

(4)

Hans første oppdrag som metningsdykker ble gjennomført i mars 1976. Fram til 1984 arbeidet han som metningsdykker, men dykkingen skal ha hatt begrenset omfang de tre første årene. Det påfølgende året arbeidet han som dykkeleder.

(5)

Fra 1985 til 1993 var han ute av yrket, idet han og ektefellen drev et firma innen bygningsbransjen. Da firmaet gikk konkurs i 1993, gjenopptok han arbeidet som metningsdykker. Han var selvstendig oppdragsmottaker, og hadde en rammeavtale med selskapet Coflexip Stena Offshore Ltd. Avtalen påla ikke selskapet å tilby, eller A å akseptere, oppdrag. Selskapet hadde oppdrag bl.a. på britisk sektor.

(6)

Den 9. september 1997 var A utsatt for en trafikkulykke. Han syklet langs Drammensveien ved Skøyen i Oslo, og i et vegkryss kolliderte han med en personbil som ikke overholdt vikeplikten. Bilføreren har senere vedtatt et forelegg for overtredelse av vegtrafikkloven § 5. Bilen var forsikret i Gjensidige Skadeforsikring, nå Gjensidige NOR Forsikring - senere omtalt som Gjensidige.

(7)

Ved kollisjonen støtte As venstre skulder mot bilens frontrute som ble ødelagt. Han ble brakt til akuttmottaket ved Ullevål sykehus, hvor han ble innlagt til observasjon og dimittert dagen etter med diagnosen støtskade i venstre skulder. I utskrivningsnotatet er det notert at røntgenundersøkelse av skulderen var uten anmerkning, men senere ble det tilføyd at det muligens forelå en leddbåndskade.

(8)

Av journalen fremgår det at A oppgav sin egen hastighet til 35 km/t, og bilens til 10 km/t.

(9)

Etter ulykken behandlet primærlegen, Knut A. Gråbø, ham for peritendinitt - dvs. senebetennelse. Han var sykmeldt fram til 6. juli 1998. I mellomtiden trente han seg opp for å kunne vende tilbake til dykkeryrket. Friskmeldingen skjedde etter en undersøkelse hos primærlegen. I journalen heter det at A ved undersøkelsen hadde «normal beveg i skulderen i alle retninger. Normal kraft i alle muskelgrupper. Angir smerte ved elevasjon av armen mot motstand, men mindre enn før.» Han fikk utstedt helseerklæring med 12 måneder varighet - noe som er normal lengde for slike erklæringer.

(10)

Etter friskmeldingen innledet A den 19. august 1998 et nytt dykkeroppdrag. Dette var første oppdrag på dykkerskipet CSO Alliance. Tidligere hadde han i det vesentlige arbeidet på rederiets søsterskip, CSO Seawell, hvor oppdragsmengden for dykkere etter det opplyste var mindre. På grunn av venstresidige skuldersmerter ble oppdraget avbrutt etter fem døgn i metning - etter én dag med dykking. Planlagt periode var 28 døgn. A ble på ny sykmeldt, og har ikke senere utført dykkeroppdrag.

(11)

Etter felles initiativ fra As daværende prosessfullmektig og Gjensidige ble han den 8. desember 1998 undersøkt av professor dr.med. Ingjald Bjerkreim, spesialist i generell og ortopedisk kirurgi. På bakgrunn av røntgenbilder konstaterte Bjerkreim at han ved trafikkulykken var påført en luksasjon (forskyvning av leddflatene) i acromio-clavicularleddet (AC-leddet, leddet mellom skulderbladet og kravebeinet), som har blitt bedømt til å være av grad III (totalluksasjon). Bjerkreim konkluderte slik: «I et annet arbeide som ikke stiller store krav til skuldrene og der han kan arbeide med venstre arm uten å løfte den over horisontalen vil han mest sannsynlig kunne fungere i tilnærmet full stilling». Som metningsdykker hadde han derimot en «yrkesmessig invaliditet på 100 %».

(12)

I henhold til professor Bjerkreims anbefaling ble A operert ved Ullevål sykehus den 14. januar 1999. Ved operasjonen ble ca. 1 ½ cm av ytre del av kravebeinet fjernet og leddet mellom kravebenet og skulderbladet fiksert (Weaver-Dunns prosedyre). Operasjonen var vellykket. Etter seks uker gjenopptok han treningen for å gjenvinne bevegelighet og muskelstyrke i skulderen. Av journalnotatet 16. april 1999 fremgår det fra den siste polikliniske kontrollen etter operasjonen at han hadde «gjort store fremskritt og er svært fornøyd». Han hadde bare tidvise smerter, muskulaturen virket bra, og bevegeligheten var bare moderat nedsatt.

(13)

A ble etter dette fulgt opp av sin primærlege, dr. Gråbø. I et journalnotat fra 13. august 1999 heter det at han er «bedre i skulderen, men mener selv at han ikke er bra nok til å jobbe som dykker». Videre heter det at han hadde «nærmest normal bevegelse i alle retninger. Han har også god kraft i alle muskelgrupper, men angir smerte ved stor belastning i den grad at han må avlaste umiddelbart. Han mener derfor at han ikke er i stand til å utføre akutte manøvre som krever stor muskelstyrke i sin jobb som metningsdykker.»

(14)

I dr. Gråbøs journalnotat av 30. august 1999 heter det at A etter å ha deltatt i et padle-turløp fra Oslo til Drøbak hadde opplyst at han ikke kunne «gi alt pga skuldersmerter. Mye smerter også etterpå. Overbevist om at han ikke vil klare jobben som dykker med nåværende smerter. Har akutte smerter også ved brå belastninger og ved spes. vridninger som når han skal ta på en skjorte.» I et senere journalnotat av 25. oktober 1999 heter det at «[s]kulderen funksjonerer bra ifølge ham selv, men får fortsatt smerte ved kraftig belastning».

(15)

A hadde 3. september 1998 uttatt stevning ved Oslo byrett mot Gjensidige med krav om erstatning for lidt og fremtidig ervervstap. I desember 1999 ba partene som ledd i saksforberedelsen dykkerlege Jan Risberg om å avgi en spesialisterklæring. Risberg undersøkte A den 21. desember 1999. På bakgrunn av sine undersøkelser konkluderte Risberg i sin erklæring av 10. januar 2000 med at A var «helsemessig skikket til dykking fra og med 21.12.1999». Videre utstedte han helseerklæring for dykking både på norsk og britisk sokkel med varighet på 6 måneder, mot normalt 12. Risberg uttalte at «[k]jennelsen bør revurderes ved utløpet av denne perioden basert på den praktiske funksjonsevnen han har vist i en reell arbeidssituasjon».

(16)

Partene anmodet også professor dr.med. Bjerkreim om å avgi en ny spesialisterklæring. Etter konsultasjon 4. januar 2000 viste Bjerkreim til flere forhold som etter en samlet vurdering tilsa at A ikke burde gjenoppta sitt yrke som metningsdykker. I tillegg til skulderskaden viste han også til at det var «røntgenologiske tegn som kan tyde på begynnende artrose i selve skulderleddet. Dessuten er det påvist redusert blodforsyning til venstre bein ved belastning.» Hans konklusjon var basert på en samlet vurdering av disse forhold sammenholdt med As «alder og langt fravær fra yrket».

(17)

Under undersøkelsen hos dr. Risberg gav A uttrykk for at han pga. skuldersmertene ikke kunne gjenoppta dykkingen. Han klaget derfor helseerklæringen for dykking på norsk sektor inn for Statens helsetilsyn.

(18)

Det rådgivende utvalg i dykkermedisin avgav den 25. mai 2000 spesialisterklæring hvor det konkluderte med at «skulderskaden gjør ham medisinsk udyktig til metningsdykking». I vedtak av 31. mai 2000 tok Statens helsetilsyn klagen til følge.

(19)

Oslo byrett avsa 27. oktober 2000 dom med slik domsslutning:

«1.

Gjensidige Forsikring tilpliktes innen 2 - to - uker å betale til A erstatning som følger:

a.

For lidt tap i inntekt kr 611.822,- - kronersekshundreogellevetusenåttehundreogtjueto 0/100, - tillagt 12 - tolv - prosent rente av kr 876.484,- fra 1.1.2000 til 3.2.2000, av kr 676.484 fra 3.2.2000 til 15. 6.2000 og av kr 551.484,- fra 15.6.2000 til betaling skjer.

b.

For gjenstående utgifter til juridisk bistand før saksuttak kr 20.000,- - kronertjuetusen 0/100-, tillagt 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.

2.

For øvrig frifinnes Gjensidige Forsikring.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

(20)

Byretten tilkjente ikke erstatning for inntektstap etter 1999. Den kom til at skulderskaden var den direkte årsaken til at A oppgav dykkingen, og at skulderskaden var påregnelig. Men de økonomiske konsekvensene var etter byrettens vurdering så upåregnelige at det ikke kunne tilkjennes erstatning for inntektstap etter 1999.

(21)

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, mens Gjensidige aksepterte byrettens resultat, og utbetalte erstatning i henhold til den.

(22)

Borgarting lagmannsrett avsa 18. mars 2002 dom ( LB-2001-262) med slik domsslutning:

«1.

Gjensidige NOR Forsikring dømmes til - i tillegg til tidligere utbetalte kr 1.386.822 - å betale 1.740.000 - enmillionsyvhundreogførtitusen - kroner til A.

2.

I erstatning for saksomkostninger betaler Gjensidige NOR Forsikring til A 548.306 - femhundreogåtteogførtitusentrehundreogseks - kroner, fordelt med kr 206.475 for byretten og kr 341.831 for lagmannsretten.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

(23)

Selv om det ikke fremgår av domsslutningen, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd, ble det tilkjent erstatning til og med 2007 - med andre ord fram til A var nesten 59 år. Videre la lagmannsretten As påstand til grunn om at han fra og med 1999 til og med 2007 årlig ville ha tjent kr 1.273.000, mens tapt inntekt for 1997 og 1998 ble satt en god del lavere. Med hjemmel i skadeserstatningsloven § 5-2 annet punktum ble årsinntekten fra og med 1999 lempet til kr 700.000. For 1997 og 1998 ble det foretatt en tilsvarende lemping. Fram til skjæringspunktet for lidt inntektstap, 1. april 2002, satte lagmannsretten erstatningen til kr 1.725.000, mens fremtidstapet ble erstattet med kr 1.320.000.

(24)

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrenset til lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse ved anvendelsen av lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2. Gjensidige har erklært motanke vedrørende lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

(25)

For Høyesterett er det fremlagt skriftlige vitneerklæringer fra åtte vitner - herunder tre britiske dykkere. To av vitnene er nye for Høyesterett. Videre har A avgitt skriftlig erklæring og forklart seg ved bevisopptak. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

(26)

Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

(27)

Skulderskaden er en nær og typisk følge av kollisjonen, og den er årsaken til at han for alltid måtte oppgi sitt yrke som metningsdykker. Det kan ikke legges til grunn at han i 2000 ville ha avsluttet dykkingen av en alternativ årsak. Dette har i tilfelle Gjensidige tvilsrisikoen for.

(28)

Det er helt påregnelig at kollisjon mellom en bil og sykkel medfører skade på syklisten, og det er heller ikke upåregnelig at en slik skade kan medføre et betydelig økonomisk tap. Når tapet oppstår hos samme person som blir fysisk skadet, er det ikke en fjern og avledet skadefølge uten erstatningsrettslig vern.

(29)

Han er ingen spesielt sårbar person - tvert om var han i uvanlig god fysisk form. Uten skaden ville han ha fortsatt med dykkingen til og med 2007, og oppnådd inntekter i hele perioden på det nivået lagmannsretten fant bevist.

(30)

Det bestrides at skadeserstatningsloven § 5-2 annet punktum i dette tilfellet gir hjemmel for å lempe erstatningen, eller at den kan reduseres til et «borgerlig jevnmål».

(31)

A nedla slik påstand:

«1.

Gjensidige NOR Forsikring tilpliktes å betale erstatning til A etter rettens skjønn.

2.

Lagmannsrettens domsslutning punkt 2 opprettholdes.

3.

Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett tillagt lovens forsinkelsesrente ved eventuell forsinket betaling.»

(32)

Ankemotparten, Gjensidige NOR Forsikring, har i korte trekk anført:

(33)

Det aksepteres at det er adekvat årsakssammenheng mellom skaden og As tap fram til dr. Risbergs undersøkelse i desember 1999. Selskapet har på denne bakgrunn gjort opp i henhold til byrettens dom.

(34)

A har derimot ikke oppfylt sin bevisbyrde med hensyn til at det er årsakssammenheng mellom skulderskaden og at han oppgav sitt yrke som metningsdykker. I henhold til dr. Risbergs helsesertifikat kunne han ha fortsatt dykkingen, og selskapet kan ikke være ansvarlig når han på grunnlag av sin egen subjektive vurdering av skuldersmertene valgte å avstå fra videre dykking.

(35)

Subsidiært anføres det at det ikke er adekvat årsakssammenheng mellom skaden og As tap.

(36)

Dersom Høyesterett likevel kommer til at det er grunnlag for erstatning, anføres det at A ville ha avsluttet dykkingen lenge før utgangen av 2007, og at han på langt nær ville ha oppnådd inntekter på det nivået som er anført.

(37)

Ved inntekter på det anførte nivået må det i en sak som den foreliggende i tilfelle foretas lemping med hjemmel i skadeserstatningsloven § 5-2 annet punktum. Alternativt må inntekten reduseres til et «borgerlig jevnmål».

(38)

Gjensidige NOR Forsikring nedla slik påstand:

«1.

I motanken:

Gjensidige NOR Forsikring frifinnes.

2.

I anken:

Gjensidige NOR Forsikring betaler erstatning til A etter rettens skjønn.

3.

I begge tilfeller:

Gjensidige NOR Forsikring tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12 % rente fra 2 uker etter dommens forkynnelse.»

(39)

Mitt syn på saken:

(40)

Jeg er kommet til omtrent samme beløpsmessige resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse.

(41)

Det er utvilsomt en påregnelig årsakssammenheng mellom ulykken og skulderskaden. Dette er heller ikke bestridt. Og Gjensidige aksepterer som nevnt ansvar for tapet fram til årsskiftet 1999/2000 med det beløpet som byretten tilkjente.

(42)

Første spørsmål er dermed om det også er årsakssammenheng mellom ulykken og As yrkesmessige invaliditet som metningsdykker fra og med år 2000. I Rt-2001-320 på side 329 formulerte førstvoterende årsakskravet slik:

«For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til A's invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den ...

Det er i rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, såfremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre.»

(43)

Jeg legger disse rettslige utgangspunktene til grunn ved den videre behandlingen.

(44)

Innledningsvis understrekes det at jeg er enig med Gjensidige i at det ikke er avgjørende at Statens Helsetilsyn etter As klage omgjorde Risbergs vedtak om å gi A helsesertifikat. I erstatningsrettslig sammenheng må de faktiske årsakene til at han avstod fra videre metningsdykking være avgjørende.

(45)

Ved vurderingen finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i Risbergs vurdering og konklusjon. I sin spesialisterklæring av 10. januar 2000 konkluderte han slik:

«*

Den venstresidige skulderskaden som A ble påført 1997 har påført den skadelidte nedsatt yteevne i venstre skulder. I praksis har skaden medført redusert evne til å utføre tungt manuelt arbeid (eksempelvis konstruksjonsarbeid, grunnarbeid, fundamentering og lignende) under vann. Tungt arbeid og arbeid med armene over skulderhøyde vil være spesielt hemmet. En rekke oppgaver bør kunne utføres like godt/utholdende som tidligere (visuell inspeksjon, manipulerende oppgaver med arbeidsstykket under skulderhøyde). En kvantifisert vurdering av denne funksjonsnedsettelsen er ikke mulig i dag.

*

A tilfredsstiller helsekravene for ervervsmessig dykking i henhold til regelverket for bemannede undervannsoperasjoner i petroleumsvirksomheten ... med retningslinjer ... .

*

A tilfredsstiller helsekravene for yrkesdykkere iht britisk regelverk ... .

*

A er ansett helsemessig skikket til dykking fra og med 21.12.1999.»

(46)

Etter dette utstedte han som nevnt sertifikat med seks måneder gyldighetstid, selv om A selv gav uttrykk for at han mente at smertene gjorde ham udyktig til å fortsette som metningsdykker.

(47)

Risbergs standpunkt støttes langt på veg av den konklusjonen professor dr.med. Ingjald Bjerkreim kom til i sin erklæring av 27. januar 2000. Her heter det:

«Operasjonen 14.01.99 må kunne karakteriseres som vellykket og har ført til at A mest sannsynlig kan arbeide i et hvilket som helst alminnelig yrke i full stilling.

Den medisinske invaliditet etter skaden 09.09.97 ligger under 5%.

Han har fortsatt en del plager fra venstre skulder ved større anstrengelser og ved spesielle bevegelser. Dette gjør det noe usikkert om han av sikkerhetsmessige grunner kan gjenoppta sitt yrke som metningsdykker. Jeg heller til den oppfatning at han kan det fordi han er fullt klar over hva som kan utløse plagene.

Jeg kan ikke se at det nå er noen behandling som kan bedre hans plager fra venstre skulder.

I tillegg til problemer fra AC-leddet har A røntgenologiske tegn som kan tyde på begynnende artrose i selve skulderleddet. Dessuten er det påvist redusert blodforsyning til venstre bein ved belastning.

Disse to tilstander samt hans alder og langt fravær fra yrket tilsier etter min vurdering, at han ikke bør gjenoppta yrke som metningsdykker.»

(48)

Også Bjerkreim synes å mene at skulderskaden alene ikke var til hinder for videre metningsdykking. Han fremhever imidlertid som nevnt andre forhold som sammen med skaden i AC-leddet tilsa at A ikke burde fortsette med metningsdykkingen.

(49)

Andre forhold enn skulderskaden kan umiddelbart synes å ha stått enda mer sentralt for Det rådgivende utvalg i dykkermedisin når det i sin spesialisterklæring av 25. mai 2000 konkluderte slik:

«Han har tidligere hatt såkalte ledd-bend. Muskel-skjelettapparatet er en avgjørende funksjonsenhet for metningsdykkere som må tåle store belastninger både under rutineoperasjoner, men særlig under situasjoner hvor der er ekstra påkjenninger. Det kan ikke under slike arbeidsforhold gis rom for annet enn maksimal yteevne. Han har lang erfaring som dykker og han er nøktern og solid observasjonsevne og kunnskap, både om yrkesmessig belastning og de medisinske forhold rundt denne. Dersom han utvikler symptomer under fremtidige metningsdykk vil man medisinsk stå overfor en vanskelig vurdering når han tidligere har hatt ledd-bend med smerter som skyldes trykkfallsyke. Man vil være helt avhengig av dykkerens beskrivelse av disse symptomene som vi ikke har objektive metoder til å avveie innbyrdes. I seg selv må dette være et forhold som må tillegges avgjørende vekt fordi den dykkermedisinske ansvarlige for dykket da ikke har noen mulighet for å skille mellom smerter som følge av belastning eller trykkfallsyke (ledd-bend).

Samlet vil vi vurdere det slik at skulderskaden gjør ham medisinsk udyktig til metningsdykking.»

(50)

Trykkfallsyke oppstår ved dekompresjon, og A hadde blitt behandlet for to tilfeller i 1976. Men selv om utvalget fremhevet trykkfallsyken i sin vurdering, synes likevel skulderskaden og As egen vurdering av smertene å ha vært avgjørende for konklusjonen.

(51)

Den videre drøftelsen må dermed konsentreres om skulderskadens rolle i årsaksbildet.

(52)

Risberg og Bjerkreim er etter det opplyste anerkjente fagpersoner. De ble forespurt av partene i fellesskap, og hadde ingen binding til noen av dem. Det må derfor legges stor vekt på deres vurderinger. Men også medlemmene av Det rådgivende utvalg for dykkermedisin har høy faglig status. Og selv om de kom inn i saken som følge av As klage, kan ikke deres vurdering likestilles med en erklæring fra en privat sakkyndig. Det er tale om sakkyndige oppnevnt av et offentlig organ med den objektivitetsplikten som følger av dette.

(53)

På denne bakgrunn står As egen opptreden sentralt - nærmere bestemt om hans standpunkt var begrunnet i en reell oppfatning om at han var uskikket for videre metningsdykking, eller om smertene ble brukt som en vikarierende begrunnelse. Det er dermed et sentralt spørsmål hvilket belegg man har fra annet hold for at hans standpunkt var reelt begrunnet.

(54)

I denne sammenheng nevner jeg for det første at det fremgår av journalnotat fra Ullevål sykehus av 15. oktober 1998 at han ved utredningen med sikte på eventuell operasjon fikk beskjed om at det ikke var «sikkert at dette [dvs. den planlagte operasjonen] vil gjøre at han kan komme tilbake til sitt tidligere yrke». Videre fremgår det av journalen fra operasjonsdagen 14. januar 1999 at han ble informert nøye om «inngrepets art, mulige komplikasjoner og forventet resultat. Det legges spesielt vekt på at man ikke kan garantere smertefrihet slik at han kan komme tilbake til sitt opprinnelige arbeid. Pasienten er imidlertid innstilt på at vi skal gjøre et forsøk.»

(55)

As standpunkt styrkes av en uttalelse fra overlege Johansen som utførte operasjonen. I et poliklinisk notat av 19. november 1999 skriver han:

«Pasienten har hatt en AC-luxasjon grad III som er operert med godt resultat. Han mener imidlertid at han, til tross for et godt resultat, ikke er i stand til å utføre arbeidet som metningsdykker. På bakgrunn av at dette arbeidet er svært krevende og risikofylt, er det fullt forståelig at selv med en vellykket Weaver-Dunn operasjon, er pasienten ikke i stand til å fortsette arbeid som metningsdykker.

Jeg finner ingen grunn til å overprøve pasientens egen vurdering i så henseende. Jeg vil tvert imot bedømme det slik at det vil være farlig både for pasienten og hans medarbeidere at han skulle gå tilbake i denne type arbeid så lenge han selv mener at han er hemmet av den venstre skulderen.»

(56)

Jeg nevner videre at Risberg ved sin undersøkelse 21. desember 1999 - med andre ord elleve måneder etter operasjonen - opplyser at det var «[l]ett berøringsømhet (palpasjonsømhet) i dette området». Og i sin erklæring for Høyesterett uttaler Risberg:

«Ikke på noe tidspunkt har jeg opplevet at A har presentert sine plager forsterkende eller på annen måte søkt å påvirke min konklusjon. Imidlertid er vi saklig uenige om hvilke konsekvenser hans skade bør ha for videre dykking. Jeg mener derfor det er riktigere å benytte begrepet «As egen oppfatning av helsemessig skikkethet» snarere enn «As motivasjon» (ref spørsmålsskriv) i den følgende diskusjonen.»

(57)

Da A har tvilsrisikoen for årsakssammenheng mellom ulykken og at han ikke kunne fortsette som metningsdykker etter 1999, oppstår spørsmålet om hvilken vekt det skal legges på den bevistvilen som skyldes at han ikke forsøkte å gjenoppta dykkingen da Risberg utstedte helsesertifikat. Hadde han gjort et forsøk på å gjenoppta dykkingen, kunne man ha fått et bedre grunnlag for å vurdere om frykten for å mislykkes var reelt begrunnet.

(58)

Etter min vurdering bør ikke dette medføre at A ikke har oppfylt sin bevisbyrde. Jeg viser til at han allerede hadde gjort et mislykket forsøk på å gjenoppta dykkingen. Dette synes å ha sammenheng med at det opprinnelig ble stilt uriktig diagnose om at han hadde senebetennelse i skulderleddet. Og selv om det ikke er anført at skaden har påført ham en psykisk skade, kan dette mislykkede forsøket bidra til å forklare hans senere oppfatning. Og den uriktige diagnosen kan ikke belastes ham.

(59)

Det må også legges vekt på at det er en viktig forskjell mellom å arbeide som metningsdykker sammenlignet med et ordinært manuelt arbeid på land. Slik situasjonen var, kunne han ikke gå tilbake til dykkingen uten å orientere dykkerlederen om sitt syn på skulderen. Dermed er det tvilsomt om han ville ha fått flere oppdrag. Og uavhengig av dette har jeg forståelse for at han verken ville sette sine kolleger eller oppdragsgiveren i en situasjon hvor han på ny måtte oppgi dykkingen før en dykkerperiode var gjennomført.

(60)

På denne bakgrunn har jeg kommet til at ulykken utgjør et så vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den også i forhold til at A oppgav videre metningsdykking.

(61)

Utmålingen av det økonomiske tapet blir svært skjønnsmessig. Usikkerheten knytter seg dels til hvor mange år han ville ha fortsatt metningsdykkingen uten skaden, og dels til hvor store inntekter han ville ha oppnådd.

(62)

Om det første spørsmålet viser jeg til at A er født 0.0.1949, slik at han ved ulykken var i overkant av 48 ½ år. Under undersøkelsen hos professor dr.med. Bjerkreim 8. desember 1998 skal han ifølge Bjerkreims spesialisterklæring ha uttalt at han ikke kjente eldre metningsdykkere - dvs. metningsdykkere over 50 år. Ved den senere undersøkelsen 4. januar 2000 skal han ha moderert dette utsagnet til at han var en av de eldste metningsdykkerne i Nordsjøen.

(63)

Under bevisopptaket for Høyesterett opplyste A at på søsterskipet til CSO Alliance hadde 9 av 98 disponible dykkere fylt 50 år, mens 35 var mellom 45-50 år. Det kunne ikke fremlegges tilsvarende liste for CSO Alliance, men han mente at aldersfordelingen var tilsvarende der. Videre har han lagt fram en erklæring fra en britisk dykker som skal ha dykket i 25 år til han fylte 58 år.

(64)

Ved vurderingen av hvor lenge A ville ha fortsatt må det tas hensyn til hvor lenge han hadde drevet med slik dykking. Første periode varte som nevnt fra 1976 til 1984; andre periode fra 1993 til han ble skadet i 1997. Dette blir totalt 12 år, men det må tas hensyn til at han ca. ett år var dykkerleder og de tre første årene mindre aktiv enn senere. På skadetidspunktet hadde han med andre ord belastet kroppen sin med metningsdykking i ca. 10 år. Dersom han hadde fortsatt til han var 58 år, ville samlet periode blitt nærmere 20 år - noe som for så vidt er fullt mulig. Men jeg nevner at Risberg i sin erklæring for Høyesterett opplyser at det tidligere var «uvanlig (personlig vurdering) med mer enn ca 15 års dykkeaktivitet off-shore». Selv om arbeidsforholdene har blitt bedre de senere årene slik at kroppen belastes mindre enn tidligere, er det likevel et moment at A ved å fortsette til 58 årsalderen ville ha dykket atskillig lenger, og at en betydelig andel av den totale perioden ville bli gjennomført etter fylte 50 år.

(65)

Som ledd i begrunnelsen for at han ville ha fortsatt til 2007 har A vist til at han som følge av omfattende trening og friluftsliv er i langt bedre fysisk form enn jevnaldrende. Dette må imidlertid avveies mot at han fra begynnelsen av 1990-årene hadde forskjellige plager som jeg ikke går detaljert inn på. Og om disse plagene uttaler professor dr.med. Bjerkreim i sin erklæring for Høyesterett at de medførte at han ikke var bedre skikket som metningsdykker enn andre på hans alder.

(66)

Hvor lenge A ville ha fortsatt som metningsdykker kunne også ha blitt påvirket av dykkeraktiviteten uten skaden. Dette aktualiserer spørsmålet om hvilke årsinntekter som kan legges til grunn.

(67)

A har opplyst at han i 1994 tjente kr 410.000, i 1995 kr 440.000 og i 1996 kr 650.000. Fram til skadetidspunktet i 1997 tjente han kr 350.000. Dette gir en gjennomsnittlig årsinntekt på ca. kr 500.000. For perioden 1999 til og med 2007 anføres det at han ville ha oppnådd en årsinntekt på henimot 1,3 millioner kroner, eller en økning på ca. 150 %. A har tvilsrisikoen for tapets størrelse, og når det anføres at det ville ha skjedd en så betydelig økning som i dette tilfellet, skjerpes kravet til hvilke bevis som må fremlegges for at det påståtte tapet skal være sannsynliggjort.

(68)

Jeg drøfter først hvilket inntektsnivå A har sannsynliggjort fra og med 1999. På skadetidspunktet var han tilknyttet CSO Seawell som etter det opplyste hadde færre dykkeroppdrag enn CSO Alliance som han fikk etablert forbindelse med fra august 1998. For lagmannsretten forklarte dykkerlederen på dette skipet at A skulle inngå i et team på 33 dykkere som fortsatt stort sett var intakt. Om inntektsnivået for dykkerne har dykkerlederen anslått dette til ca. 100.000 pund i året, mens vedkommende som hadde dykket til fylte 58 år anslår det til mellom 60.000 og 100.000 pund. Det siste anslaget samsvarer godt med en lønnsoversikt for ti ikke navngitte dykkere på CSO Alliance i årene 1998 og 1999. Her varierer årsinntektene mellom 60.000 pund og 120.000 pund.

(69)

Dersom A skulle tjene ca. 100.000 pund i året som lagmannsretten la til grunn, ville det med døgnraten i 1998 kreve nærmere 160 døgn årlig i metning. For A som ble 50 år 7. januar 1999, er det etter min mening lite realistisk at han ville ha fortsatt med en så høy aktivitet særlig lenge. På den annen side ville det nok være vanskelig for A å takke nei til for mange dykkeroppdrag dersom oppdragsgiveren ikke skulle miste interessen for ham. Ved utmålingen legger jeg etter dette til grunn at han ville ha deltatt i ca. fire dykkerperioder hvert år av en varighet hver på 28 dager, og at han ville ha fortsatt med dette til fylte 55 år - med andre ord fram til årsskiftet 2003/2004.

(70)

På denne bakgrunn tar jeg utgangspunkt i et årlig inntektstap i perioden fra og med 1999 til og med 2003 på ca. kr 800.000. Partene er enige om at hans inntekter med skaden fra og med 2000 utgjør kr 230.000 pr. år. De har videre fremlagt beregninger for det enkelte årstapet basert på skattesatser mv. for det enkelte året med utgangspunkt i ulike årsinntekter. Etter å ha beregnet netto årstap, er det gjort skattepåslag for det enkelte året - såkalt bruttofisering. Da erstatningsoppgjøret er høyst skjønnsmessig, finner jeg ikke grunn til å gå inn på noen detaljert beregning av det enkelte årstapet, men for årene 2000 til 2002 setter jeg det skjønnsmessig til årlig kr 550.000. For 1999 har partene avtalt at inntekt med skaden skal settes til kr 265.000. Årstapet for 1999 settes etter dette, når det er tatt hensyn til skattemessige korrigeringer for differansen mellom kr 230.000 og 265.000, til kr 525.000.

(71)

For 1998 er partene enige om at inntekten med skaden kan settes til kr 340.000. Hensett til at A fram til august dette året var engasjert på CSO Seawell, hvor aktiviteten etter det opplyste var lavere, legges det til grunn at årsinntekten dette året ville ha blitt noe lavere enn fra og med 1999. Samlet tap for høsten 1997 og hele 1998 settes etter dette til kr 600.000. For så vidt gjelder 1997 nevner jeg at den britiske oppdragsgiveren i oktober 1997 bekreftet at A skulle ha utført en dykkerperiode fra og med 17. september dette året - mao. åtte dager etter ulykken.

(72)

Det totale inntektstapet fram til årsskiftet 2002/2003, som partene av beregningsmessige grunner er enige om skal utgjøre skillet mellom lidt og fremtidig tap, utgjør etter dette kr 2.775.000. Under saksforberedelsen for byretten betalte Gjensidige suksessivt totalt kr 725.000 a konto. Etter byrettens dom betalte selskapet det resterende beløpet som var tilkjent. Det er etter dette totalt utbetalt kr 1.336.822.

(73)

For erstatningen for lidt tap - altså inntektstapet fram til årsskiftet 2002/2003 - må det gjøres et tillegg for renter som følge av forsinket betaling. De beløpene Gjensidige har utbetalt tilsvarer det som nå tilkjennes i erstatning for årene 1997 til og med 1999 - inkludert skattepåslaget. Videre omfatter det deler av tapet i år 2000. Men da utbetalingene ble foretatt noe forsinket i forhold til når tapene oppstod, finner jeg det riktig skjønnsmessig å tilkjenne forsinkelsesrente for lidt tap fra og med år 2000. Rente vil etter dette bli tillagt erstatningsbeløpet for inntektstap i årene 2000, 2001 og 2002 fram til det avtalte oppgjørstidspunktet 1. april 2003. Da skattepåslaget ved bruttofiseringen gjelder en utgiftspost som først oppstår etter Høyesteretts dom, regnes det ikke forsinkelsesrente for denne del av erstatningen. Og for inntektstapet, som oppstår suksessivt over hele året, beregnes renten for hele årstapet fra 1. juli vedkommende år. Med utgangspunkt i disse prinsippene tilkjennes det et rentetillegg som avrundet settes til kr 175.000.

(74)

Lidt tap, inklusive renter, settes etter dette til kr 2.950.000. Med fradrag for det som allerede er utbetalt, blir gjenstående beløp for lidt tap kr 1.613.178.

(75)

På bakgrunn av drøftelsen foran skal det videre fastsettes erstatning for fremtidig inntektstap for 2003. Partene er som nevnt enige om at skjæringspunktet mellom lidt og fremtidig tap skal være årsskiftet 2002/2003. Årsinntekten med skaden i 2003 settes som nevnt til ca. kr 800.000, mens partene er enige om at inntekt med skaden skal settes til kr 230.000. Erstatning for fremtidig inntektstap er ikke skattepliktig. Ved beregningen skal det dermed ikke gjøres noe skattepåslag. Partene er enige om at beløpet skal neddiskonteres til 1. januar 2003 etter en rentefot på 5%, mens det på den annen side skal gjøres et tillegg på ca. 5 % for skatteulempe. Da erstatningen for fremtidig tap er neddiskontert til 1. januar 2003, skal det tilkjennes forsinkelsesrente for perioden fram til 31. mars 2003. På denne bakgrunn settes erstatningen for 2003, inkludert renter, skjønnsmessig til kr 300.000.

(76)

Med dette erstatningsnivået kan jeg ikke se at det er grunnlag for anførselen om at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng. Det er ikke noe bemerkelsesverdig ved skade- og sykdomsforløpet. Vi står riktignok overfor et tilfelle hvor en beskjeden fysisk skade gir et svært høyt årlig tap. Men tapsperioden er kort slik at det totale beløpet ikke blir større enn ved mange personskader hvor personer på As alder skades. Ved vurderingen av om A på grunnlag av en adekvansbegrensning selv må bære tapet helt eller delvis, må det også legges vekt på at kollisjonen lett kunne ha påført en syklist langt alvorligere skader enn den skaden som rammet A. Erstatningsnivået kunne dermed ha blitt minst like høyt om ulykken hadde rammet en person med atskillig lavere årsinntekt, idet tapet i slike tilfeller normalt påløper helt fram til pensjonsalderen. Videre viser jeg til at et ikke ubetydelig antall personer har inntekt på det nivået som jeg har lagt til grunn for A.

(77)

Løsningen kan etter min mening ikke bli motsatt fordi A i sitt yrke var spesielt sårbar overfor skulderskader. Det er velkjent at små skader av ulik art kan få store yrkesmessige konsekvenser for enkelte personer. Og i alle fall med det tapsnivået som er aktuelt i denne saken, er det etter min mening ikke grunnlag for helt eller delvis å unnta det fra dekning på grunnlag av en adekvansbetraktning, eller å lempe ansvaret. Slik denne saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå inn på forsikringsmulighetene som er påberopt av Gjensidige.

(78)

Noen reduksjon til et «borgerlig jevnmål» kan jeg heller ikke se at det er grunnlag for.

(79)

Jeg har etter kommet til at A må tilkjennes erstatning for de beløpene som jeg har beregnet foran.

(80)

Saksomkostningene skal avgjøres særskilt for de to ankene. Da mitt standpunkt er at det tilkjennes omtrent samme beløp som av lagmannsretten, har ingen av ankene ført fram, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd. Hensett til at ankene i realiteten gjelder samme tema, idet begge parter har forsøkt å oppnå et gunstigere resultat, tilkjennes det ikke saksomkostninger for Høyesterett i noen av ankene. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse finner jeg ikke grunn til å endre.

(81)

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Gjensidige NOR Forsikring betaler til A i erstatning for

a)

lidt tap 1.613.178 - enmillionsekshundreogtrettentusenetthundreogsyttiåtte - kroner i tillegg til tidligere utbetalt erstatning, og for

b)

fremtidig tap 300.000 - trehundretusen - kroner

innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, stadfestes.

3.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke, verken i anken eller motanken.

(82)

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(83)

Dommer Bruzelius: Likeså.

(84)

Dommer Flock: Likeså.

(85)

Dommer Dolva: Likeså.

(86)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Gjensidige NOR Forsikring betaler til A i erstatning for

a)

lidt tap 1.613.178 - enmillionsekshundreogtrettentusenetthundreogsyttiåtte - kroner i tillegg til tidligere utbetalt erstatning, og for

b)

fremtidig tap 300.000 - trehundretusen - kroner

innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, stadfestes.

3.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke, verken i anken eller motanken.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.