Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:52

Høyesterett - HR-2001-184 - Rt-2002-1436 (317-2002)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2002-11-20

Publisert

HR-2001-184 - Rt-2002-1436 (317-2002)

Stikkord

(Bråtane-dommen) Erstatningsrett. Personskadeserstatning.

Sammendrag

En 23 år gammel kvinne ble som 11-åring påkjørt av en lastebil med varig lammelse fra skuldrene og ned samt amputasjon av venstre bein som følge. Saken gjaldt utmåling av erstatning for fremtidige utgifter, jf skadeserstatningsloven § 3-1. På bakgrunn av rettspraksis tok Høyesteretts flertall utgangspunkt i at de offentlige ytelsene ville representere det nødvendige og rimelige nivå. Skadelidte ble tilkjent erstatning for å kunne kjøpe personlig assistanse i tillegg til de offentlige ytelsene. Dissens 3-2.

Saksgang

Holt herredsrett nr. 98-164 - Agder lagmannsrett LA-1999-1448 A - Høyesterett HR-2001-184, sivil sak, anke.

Parter

Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Anne Stine Eger Mollestad) mot A (advokat Christian Lundin - til prøve). Hjelpeintervenient: Landsforeningen for Trafikkskadde (advokat Christian Lundin - til prøve).

Forfatter

Bruzelius, Utgård, Coward. Mindretall: Støle, Aasland.


Dommer Bruzelius: Saken gjelder utmåling av erstatning for fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn, inklusive ledsager på reise, som følge av sterk funksjonshemning etter trafikkulykke.

A, født 0.0.1979, ble 14. oktober 1990 under en ridetur langs rv. 416 i Risør påkjørt av en lastebil, som foretok en forbikjøring. Hun er etter ulykken varig lammet fra skuldrene og ned, og venstre ben er amputert.

A ble etter ulykken innlagt på flere sykehus, og var fra desember 1990 til august 1991 på Sunnaas sykehus for rehabilitering. Hun bodde deretter hos familien i Risør frem til hun i 1998 fullførte videregående skole - med meget gode resultater og til normal tid. I august samme år flyttet hun til Oslo, hvor hun gikk på bibelskole frem

Side 1437

til sommeren 1999. Siden høsten 2000 har hun vært student ved Menighetsfakultetet, Oslo. I Oslo bodde hun de første årene på internat sammen med en venninne, som også var tilsatt som personlig assistent. Siden sommeren 2000 har hun bodd i egen fireværelsers leilighet sammen med venninner, som er leietakere og arbeider som personlige assistenter for henne.

A har en medisinsk invaliditet på 100 prosent pluss. Hun mottar uførepensjon, grunnstønad og hjelpestønad fra folketrygden. Hun har et stort behov for pleie, omsorg og tilsyn.

Storebrand Skadeforsikring AS (heretter Storebrand) erkjente ansvar for skaden, og utbetalte før A tok ut stevning mot selskapet ved Holt herredsrett 14. juni 1998, standarderstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a til dekning av tap i fremtidig erverv og ménerstatning samt dekning av en del utgifter med til sammen kr 1.846.426. A gikk til søksmål mot selskapet fordi det ikke ble oppnådd enighet om erstatningspostene påførte og fremtidige utgifter som følge av skaden.

Holt herredsrett avsa 1. juli 1999 dom med slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann betaler til A erstatning for påførte og fremtidige utgifter med kr 4.516.350,- firemillionerfemhundreogsekstentusentrehundreogfemti kroner - med tillegg av 12% - tolv prosent - rente p.a. av kr 802.600,- åttehundreogtotusensekshundre kroner - fra 19.04.1996 til betaling skjer.

Til fradrag i erstatningen går utbetalt a kontoutbetaling med kr 350.000,- trehundreogfemtitusen kroner.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann betaler til A erstatning for sakens omkostninger med kr 260.409,40 - kroner tohundreogsekstitusenfirehundreogni 40/100 - med tillegg av 12% - tolv prosent - rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Beløpet i domsslutningen punkt 1 første ledd omfatter påførte utgifter med kr 1.677.600 og fremtidige utgifter med kr 2.838.750, iberegnet skatteulempe. Innenfor det samlede beløp utgjorde utgifter til hjelp, pleie og tilsyn, herunder til personlig assistent, kr 750.000 i lidt tap og kr 1.386.000 for fremtidige utgifter. Skatteulempen ble satt til kr 567.750.

Fra begge sider ble det anket til Agder lagmannsrett over herredsrettens dom. Anken fra A gjaldt samtlige erstatningsposter med unntak av utgifter til ombygging av boliger og påførte egenandeler i perioden 1991-1998. Storebrands anke gjaldt samtlige erstatningsposter med unntak av utgifter til ombygging av morens bolig, påførte fyringsutgifter samt påførte og fremtidige egenandeler.

Lagmannsretten avsa 30. oktober 2000 ( LA-1999-1448) dom med slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann betaler til A erstatning for påførte og fremtidige utgifter med 9.538.750 - nimillionerfemhundreogtrettiåttetusensyvhundreogfemti - kroner med tillegg av 12% rente av 250.000 kroner fra 31.12.91 til 15.1.95, av 400.000 kroner fra 15.1.95 til 19.4.96, av 546.000 kroner fra 19.4.96 til betaling skjer, av 180.000 kroner fra 31. desember 1991 til betaling skjer og av 25.000 kroner fra 24.11.97 til betaling skjer.

Side 1438

Til fradrag i erstatningen går à konto utbetaling med 1.513.400 - enmillionfemhundreogtrettentusenfirehundre - kroner.

2.

Til dekning av saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann til A 750.516 - syvhundreogfemtitusenfemhundreogseksten - kroner med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Det skal betales 12 - tolv - prosent rente fra forfallstidspunktet til betaling skjer.»

Erstatningsbeløpet i domsslutningen punkt 1 første ledd omfatter påførte utgifter med kr 2.230.000 og fremtidige utgifter med kr 7.308.750. Av sistnevnte beløp utgjør utgiftene til pleie og omsorg kr 4.770.000, og den samlete skatteulempen - som ble erstattet med 25 prosent - utgjør kr 1.461.750.

Lagmannsretten la til grunn at A livet ut vil ha behov for døgnkontinuerlig assistanse, stipulert til 19 timer i døgnet, og at hun vil være avhengig av å kjøpe tjenester til pleie og omsorg ut over det som det offentlige yter. Etter en helhetsvurdering satte retten den årlige erstatningen for pleie og omsorg til et gjennomsnittlig beløp på kr 250.000 etter fradrag for hjemmesykepleie, hjelpestønad samt gratis bistand fra omgivelsene.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

Storebrand anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjaldt lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisvurdering for fem av de utgiftspostene som lagmannsretten fastsatte erstatning for: fremtidige utgifter til pleie og omsorg, påførte utgifter til pleie og omsorg, merutgifter til tilpasning av fremtidig bolig, fremtidige merutgifter til bil og fastsettelsen av skatteulempen. A erklærte aksessorisk motanke over 11 poster i lagmannsrettens erstatningsfastsettelse, herunder påførte og fremtidige utgifter til pleie og omsorg. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 12. mars 2001 ble anken og motanken henvist til Høyesterett for så vidt gjelder erstatningsutmålingen for fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn, mens de for øvrig ble nektet fremmet. I kjennelse 9. september 2002 har utvalget presisert at omfanget av pleiebehov i ferieperioder er omfattet av ankesaken.

Storebrand har etter lagmannsrettens dom gjort opp de deler av erstatningskravet som er rettskraftig avgjort, og har samlet etter ulykken utbetalt til A kr 6.577.426, herunder kr 1.420.000 i barneerstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-2a.

Landsforeningen for Trafikkskadde erklærte 1. juni 2001 hjelpeintervensjon til støtte for A.

Det er enighet om at skjæringstidspunktet for fremtidige omsorgsutgifter settes til årsskiftet 2002/2003, og at Høyesterett i tillegg skal utmåle erstatning for lidt tap for årene 2001 og 2002. Etter kjæremålsutvalgets begrensede henvisning av anken er skatteulempen rettskraftig fastsatt til 25 prosent. Partene er enige om at kapitaliseringsfaktoren skal bygge på fem prosent rente.

For Høyesterett har avdelingsoverlege, dr.med. Nils Hjeltnes vært oppnevnt som sakkyndig. Han var også sakkyndig for de tidligere retter.

Side 1439

Overlege Hjeltnes har avgitt en skriftlig erklæring og en skriftlig tilleggserklæring. Han møtte under ankeforhandlingen og utdypet erklæringene.

Det er lagt frem skriftlige erklæringer fra flere vitner, herunder tre privatengasjerte sakkyndige, professor, dr.philos. Arnstein Finset, professor, dr.med. Berthold Grünfeld og professor Kari Wærness. Disse og 10 andre vitner er avhørt ved bevisopptak. Syv av vitnene er nye for Høyesterett. A har avgitt partsforklaring. Under ankeforhandlingen i Høyesterett er det fremvist en videofilm til illustrasjon av hennes dagligliv og hjelpebehov. Det er videre fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å redegjøre for nærmere. Jeg nevner dog at det er fremlagt ajourførte opplysninger om de ytelser A for tiden mottar fra bydel Gamle Oslo, som jeg kommer tilbake til. For det spørsmålet saken for Høyesterett gjelder, står saken for øvrig i tilnærmet samme stilling som for de tidligere retter.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i korte trekk anført:

Storebrand er enig i det erstatningsrettslige utgangspunktet, at skadelidte skal ha full erstatning for fremtidige omsorgsutgifter, begrenset til rimelige og nødvendige utgifter. Utmålingen må bygge på de prinsipper Høyesterett etablerte i Rt-1993-1547 (Skoland-dommen), og senere har bekreftet i Rt-1996-958 på side 966 (Stokstad-dommen) og Rt-1999-1967 (Rott-dommen). Utmålingen av erstatning for fremtidige omsorgsutgifter skal således legge til grunn at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivået også erstatningsmessig for så vidt gjelder utgifter til behandlings- og pleieytelser med et helsemessig siktemål. Erstatningen skal dermed ikke dekke skadelidtes medisinske behov, men skal i rimelig utstrekning kompensere ytelser med sikte på å gi skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen. Lagmannsrettens erstatningsutmåling bygger derfor på uriktig rettsanvendelse når Storebrand er holdt ansvarlig for differansen mellom forventede offentlige ytelser og As medisinsk begrunnete bistandsbehov. I de fremlagte erklæringene fra overlege Hjeltnes og professor Finset uttales at A har et medisinsk begrunnet behov for et døgnkontinuerlig omsorgstilbud. Døgnkontinuerlig omsorg er da en offentlig oppgave, og det er ikke grunnlag for supplement fra skadevolder. Dette ville i tilfelle innebære en privatisering av helsevesenet.

Ansvarlig skadevolder kan ikke gjøres ansvarlig for hvorledes det offentlige til enhver tid definerer det som er nødvendig helsemessig sett. Høyesterett må legge til grunn at det offentlige vil yte det som er nødvendig, og i samsvar med lovgivningen. Det er ikke indikasjoner på at lovpålagte ytelser til nødvendig medisinsk pleie og omsorg vil minke i omfang.

A plikter å ta nødvendige initiativ for å få de offentlige ytelser som hun har krav på. I dette ligger at hun må søke slike ytelser og benytte eksisterende klagemuligheter. En ansvarlig skadevolder kan ikke søke om ytelser fra det offentlige til en skadelidt, og forvaltningsloven gir heller ikke vedkommende rett til å påklage enkeltvedtak om ytelser til den skadelidte. Skadevolder savner rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd.

Storebrand er enig i at det skal ytes en erstatning til A,

Side 1440

men som et supplement til det offentliges ytelser. Erstatningen skal muliggjøre økt selvstendighet, uavhengighet og trivsel. I den forbindelse må det tas hensyn til at A har fått utbetalt ménerstatning som en del av barneerstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Det må gjøres fradrag for hjelpestønaden, og det anføres at det også må tas hensyn til at utbetalt erstatning for tap i fremtidig erverv omfatter tap ved ikke å kunne utføre arbeid i hjemmet, jf. Rt-1998-1916. Det må også tas hensyn til noe frivillig, gratis bistand fra omgivelsene.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn.»

Ankemotparten , A, - med tilslutning fra hjelpeintervenienten, Landsforeningen for Trafikkskadde - har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens erstatningsutmåling bygger på riktig rettsforståelse. A har krav på full erstatning for fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn, inklusive ledsager under ferier. Skaden har påført henne et behov for døgnkontinuerlig omsorg og tilsyn. Full erstatning innebærer da at dette behovet i det minste blir dekket. Ankemotparten er enig i at erstatningen skal begrenses til rimelige og nødvendige utgifter. Hun er likeledes enig i at hjelpestønaden skal gå til fradrag ved erstatningsutmålingen.

Supplementsprinsippet, slik Høyesterett har benyttet det i Skoland-dommen og de senere dommene, er et rent fradragsprinsipp, dvs. at det beskriver de ytelsene som det skal gjøres fradrag for. I denne saken skal det - i samsvar med dette prinsipp - ved erstatningsberegningen gjøres fradrag for offentlige ytelser.

Ved den konkrete erstatningsutmålingen må Høyesterett legge til grunn at A har et større hjelpe- og bistandsbehov enn den bistand hun får - og kan forvente å få - fra det offentlige. Domstolene må vise tilbakeholdenhet med å ta standpunkt til om dagens offentlige ytelser oppfyller minstestandardkravet. Det må legges til grunn at de ytelser hun mottar, tilfredsstiller dette kravet. Det er uriktig å legge til grunn for erstatningsutmålingen at omfanget av offentlige ytelser til henne vil øke. A skal ikke bære risikoen for utviklingen i det offentlige tilbudet. Skadevolder - ikke skadelidte - må ha risikoen for det offentlige ytelsesnivået.

Full erstatning til A innebærer en individuell konstatering av fremtidige utgifter til tiltak som kan bidra til å nøytralisere virkningene av skadene for hennes daglige livsførsel. Hun har krav på full oppreisning så lenge det er tale om rimelige og nødvendige utgifter. Stokstad-dommen åpner dessuten for at en skadelidt kan tilkjennes erstatning til dekning av helsemessige behov i tillegg til offentlige ytelser i særegne tilfeller. Det er ikke grunnlag for å se hen til et borgerlig jevnmål ved erstatningsutmålingen.

Erstatningsberegningen må ta utgangspunkt i kostnadene ved å realisere As totale omsorgsbehov. I tillegg til det biologisk/medisinsk begrunnete behovet for pleie og omsorg, har hun sosialmedisinsk og trivselsmessig begrunnete behov. Det godtas at det er en vekselvirkning mellom tilfredsstillelsen av de ulike behovene. Bevisvurderingen

Side 1441

byr på problemer med hensyn til så vel omfanget av behovet for pleie og omsorg, som omfanget av det offentliges ytelser fremover. Dagens nivå, som ligger innenfor minstestandarden, må derfor legges til grunn. Hun må i tillegg ha krav på en erstatning som setter henne i stand til å leve et så tilnærmet normalt liv som mulig, med mye kontakt med andre. Dette er nødvendig for å opprettholde hennes mentale og fysiske helbred.

A er enig i at en skadelidt til en viss grad må avklare sin dekningsposisjon. En skadelidts tapsbegrensningsplikt må likevel vurderes konkret i forhold til skaden og vedkommendes muligheter til å følge opp.

En ansvarlig skadevolder må bidra til å sikre at skadelidte får tildelt ytelser fra det offentlige. Dette er i vedkommendes egen økonomiske interesse, og han har således rettslig klageinteresse for så vidt gjelder offentlige vedtak om tildeling av ytelser til skadelidte.

A har fått utbetalt ménerstatning som del av barneerstatningen, jf. skadeserstatningsloven § 3-2a. Det er tale om et mindre beløp, og erstatningen kan bare få marginal betydning ved erstatningsutmålingen. Lagmannsretten har dessuten allerede sett hen til denne ved utmålingen av for eksempel fremtidige utgifter til ledsager på reiser.

Gratisarbeid skal erstattes. Det er bare enkle, sporadiske hjelpeoppgaver som skadevolder ikke skal erstatte.

Ved erstatningsutmålingen må det tas høyde for at A på reiser har et vesentlig større bistandsbehov enn i hverdagen ellers. Hun har da behov for minst to bistandsytere samtidig.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS ved styrets formann betaler erstatning til A for utgifter til pleie, omsorg og tilsyn etter trafikkulykke 14. oktober 1990, fastsatt etter rettens skjønn.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS ved styrets formann betaler saksomkostningene til A for Høyesterett.

3.

Oppfyllelsesfristen er to uker regnet fra forkynnelse av dommen, og det betales 12% rente p.a. regnet fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

1. Rettslige utgangspunkter

A ble ved påkjørselen påført en særdeles omfattende funksjonshemning. Storebrand har erkjent ansvar for skaden. Selskapet har etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs begrensede henvisning av anken til sammen utbetalt vel 6,5 millioner kroner til A. Saken her gjelder omfanget av det erstatningskrav hun har i tillegg for utgifter til omsorg, pleie og tilsyn, som vil påløpe i fremtiden, foruten slike utgifter påløpt i 2001 og 2002.

Partene er enige om at utgangspunktet for vurderingen er skadeserstatningsloven § 3-1, som fastsetter at erstatning for skade på person skal omfatte «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden». Det nærmere innhold av dette er behandlet av Høyesterett i Skoland-dommen, Stokstad-dommen og Rott-dommen. I Skoland-dommen er uttalt at det som kan kreves erstattet, vil være «nødvendige og rimelige» utgifter som en skadelidt vil kunne få som følge av skaden, og

Side 1442

at det offentliges tilbud etter helse- og sosiallovgivningen vil være utgangspunktet her. Det er lagt til grunn at erstatningen fra skadevolder skal være et supplement til det offentlige tilbudet for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skaden ytterligere. Det er i dommen pekt på at de skadelidte også vil nyte godt av den utvikling som skjer i samfunnets tilbud. I Stokstad-dommen er dette  utgangspunktet utdypet slik på side 966:

«Når det gjelder behandlings- og pleieytelser med rent helsemessige siktemål, finner jeg det vanskelig å ta noe annet utgangspunkt enn at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. Kommer man over til ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, mener jeg at det lettere kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten, altså slik at man dekker ytelser utover det som går inn under offentlige hjelpe- og stønadsordninger. Men fortsatt gjelder begrensningen til nødvendige og rimelige utgifter, og det må trekkes en grense mot det som omfattes av ménerstatningen.»

I Rott-dommen ble disse utgangspunktene bekreftet.

Skoland- og Stokstad-dommene gjaldt i likhet med vår sak utmåling av erstatning til unge skadelidte, av blant annet fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn. De faktiske forholdene atskiller seg imidlertid fra vår sak. Skoland var påført en alvorlig hjerneskade, og det ble lagt til grunn for erstatningsutmålingen at han skulle bo på sykehjem. I vår sak er det enighet mellom partene om at A - i likhet med Maria Stokstad - skal bo i egen bolig. Maria Stokstad var varig lam fra brystet og ned, men kunne bruke armene, noe som gjør henne vesentlig mer selvhjulpen enn A.

Etter min mening er det ikke grunn til å forlate det utgangspunktet for erstatningsutmålingen for fremtidige omsorgsutgifter som er kommet til uttrykk i de tre dommene. Det som skal utmåles, er således i første rekke et supplement til de offentlige ytelsene for å sikre skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Jeg nevner at i Skoland-dommen uttaler førstvoterende at skal dette prinsippet fravikes, «må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud». Selv om uttalelsen fremkommer under drøftelsen av Skolands prinsipale krav om å få dekket omsorgsutgifter ved opphold i egen bolig, mener jeg at dette gjelder generelt ved vurderingen av erstatning for fremtidige omsorgsutgifter.

Som fremhevet i Stokstad-dommen, må retten i saker av denne art gjøre anslag om offentlige ytelser langt inn i fremtiden. Dette byr selvsagt på betydelige problemer. Retten må likevel, slik jeg ser det, ta standpunkt til omfanget av offentlige ytelser fremover, og ikke bare forholde seg til dagens ytelser, selv om det generelt er usikkerhet med hensyn til fremtidige offentlige ytelser, og hvordan de vil bli gitt. Avgjørende må være en vurdering av sannsynligheten for at ytelser faktisk blir gitt. Resultatet i saker som denne må derfor bygge på store elementer av skjønn. Ankemotparten har fremlagt detaljerte regnestykker, som er nyttige som illustrasjon på kostnadsnivået. Når de grunnleggende forutsetningene for erstatningsutmålingen er så skjønnsmessige, kan jeg

Side 1443

imidlertid ikke se at det er grunn for retten til selv å foreta slike detaljerte utregninger.

2. As situasjon

Som nevnt, ble A meget alvorlig skadet ved ulykken. Hun har en total lammelse i armer, kropp og ben som følge av brudd i 3. og 4. nakkevirvel. I tilleggsuttalelsen av 20. august 2002 beskriver overlege Hjeltnes hennes situasjon slik:

«A har en ryggmargsskade i nivå med 4. nakkesegment i ryggmargen, dvs i nivå med 3. nakkevirvel. Skaden er komplett motorisk. Dvs at hun ikke kan bevege en eneste muskel i kroppen, ikke en eneste muskel i armer, hender, fingre slik at det er av praktisk betydning. Hun har videre helt ubetydelig aktiv bevegelsesevne i skuldrene. Hun kan bevege nakke, hals og ansiktsmuskler, tunge og svelgemuskler, og hun har foreløpig god nok kraft i mellomgulvet (diafragma) til at hun greier seg uten respirator (pustemaskin). Dessuten er det venstre beinet amputert like over kneet og protese tilpasset. Hudfølelse og leddsans er borte (bortsett fra en liten rest av forandret hudfølelse bevart på utsiden av høyre legg). Hun har mistet hjernen sin nervøse kontroll over vannlating, tarmtømming og seksualfunksjon. Hun har langt mer uttalte blodtrykksregulerings forstyrrelser enn ... og langt mer uttalte problemer med temperaturreguleringen. Hun kan i gitte situasjoner rammes av alvorlige nesten livstruende anfall av autonom dysrefleksi som følge av denne forstyrrelsen i det autonome nervesystem.»

A fullførte, som nevnt, videregående skole til normal tid og med gode resultater. Hun studerer nå ved Menighetsfakultetet, og har et ønske om å kunne virke som sykehus- eller institusjonsprest. Hun er ressurssterk og utadvendt, og ønsker så langt det er mulig å leve et aktivt og sosialt liv. I sin erklæring til Høyesterett uttaler det sakkyndige vitnet, professor Finset:

«Skadelidte har meget god kognitiv funksjon. Hun fullførte videregående utdanning med meget gode karakterer og studerer nå teologi uten problemer med hensyn til kognitiv funksjon. ...

Skadelidte har god psykisk helse. Hun fremtrer som en ressursrik og robust ung kvinne med en sterk personlighet, preget av positiv tenkning og optimisme, uten at hun fremtrer som benektende eller på andre måter forsvarspreget. Hun gir god kontakt. Hun karakteriserer seg selv som psykisk sterk. Hun synes å ha en usedvanlig god evne til å mestre et fysisk handikap, som i seg selv er meget uttalt, og som stiller en skadelidt overfor meget store påkjenninger. ...»

Om As behov for pleie og omsorg skriver overlege Hjeltnes i erklæringen av 15. april 2002:

«Skadelidtes fysiske funksjonsnivå tilsier absolutt avhengighet av andre mennesker i alle dagliglivets gjøremål. Dette gjelder spising, lage mat, handle, personlig hygiene, påkledning, avkledning, vannlating, tarmtømming, forflytning til og fra rullestol, forflytning til og fra seng, forflytning til og fra bil. Hun kan kjøre elektrisk rullestol selv med hakestyring eller eventuelt nakkestyring. Hun har vært og er mentalt og sosialt svært godt begavet og har etablert et nettverk av nære venner. ...

Side 1444

...Hun føler med rette at hun gambler når hjelpere ikke er tilstede. Hun kan komme i feil stilling i rullestolen uten å greie å rette seg opp alene. Dette kan i løpet av kort tid medføre alvorlige og langvarige komplikasjoner. Hun skal derfor ha tilsyn til og med når hun sitter i rullestolen og skal derfor ut i fra en medisinsk vurdering ha 24t. døgnkontinuerlig tilsyn. ...

...Objektivt vurdert er skadelidte en mentalt usedvanlig vel utrustet person. Hun har også en sterk personlighet med en sjelden mestringskapasitet og positiv emosjonell kontroll. Hun er den ideelle kandidat for ordningen med personlig assistenter.»

Disse synspunktene ble bekreftet og utdypet i den sakkyndiges muntlige forklaring for Høyesterett.

Professor Finset gir i sin erklæring uttrykk for det samme:

«Mandatet ber om en spesifisering av hva som er (1) medisinsk nødvendig, (2) bistand for å oppnå selvstendighet og (3) bistand for å oppnå trivsel i hverdagen. I As tilfelle er disse tingene vevd inn i hverandre. Det hun etter min mening først og fremst trenger er døgnkontinuerlig personlig assistanse. Dette er (1) medisinsk nødvendig for å kompensere for hennes totale lammelser i armer, kropp og ben og for å forebygge komplikasjoner. Det er videre (2) nødvendig for å oppnå selvstendighet i hverdagen, i det den skadelidte uten bistand er ute av stand til selvstendig funksjon utover det som er mulig basert på hakestyrt bruk av rullestol, bruk av datamaskin m.v. (3) Personlig assistanse er også nødvendig for å sikre skadelidtes trivsel. ...»

Jeg legger etter dette til grunn at A har et omfattende behov for omsorg og tilsyn. Så vel overlege Hjeltnes som professor Finset har angitt at omsorgen og tilsynet bør være døgnkontinuerlig. Slik jeg oppfatter det, uttaler begge at dette er medisinsk begrunnet. Bistand i et slikt omfang har samtidig vesentlig betydning for As selvstendighet i hverdagen og hennes trivsel, såfremt bistanden ytes gjennom ordningen med brukerstyrt personlig assistent. Slik jeg ser det, gjør hennes medisinske og hennes mer sosiale behov seg gjeldende samtidig, og de kan således ikke henføres til avgrensede tidsperioder. Jeg legger således til grunn at tilfredsstillelse av hennes medisinsk begrunnete behov gjennom ordningen med personlig assistanse også vil sikre hennes øvrige behov. Som fremhevet av overlege Hjeltnes er A den ideelle kandidat for ordningen med brukerstyrt personlig assistent.

3. Ytelser fra det offentlige til A

De ytelsene det dreier seg om, tilstås for kortere tidsperioder, og ved tildelingen av ytelser har offentlige myndigheter et visst skjønn både med hensyn til i hvilket omfang og på hvilken måte ytelsene skal gis, jf. lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. § 4-3 sammenholdt med § 4-2 og lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 2-1. Den enkelte kommunes økonomi kan likevel ikke tillegges vekt ved fastleggingen av den minstestandard borgerne har krav på, jf. Rt-1990-874.

Helse- og sosiallovgivningen skal sikre befolkningen nødvendig og forsvarlig helsehjelp og fremme trivsel og gode sosiale forhold. Etter sosialtjenesteloven § 4-3 har den «som ikke kan dra omsorg for seg selv,

Side 1445

eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål», krav på hjelp etter lovens § 4-2 bokstav a-d. I denne saken er den aktuelle tjenesten «praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse», jf. bokstav a. Ordningen med brukerstyrt personlig assistanse ble lovfestet ved endringslov 14. april 2000 nr. 32. Siktemålet med denne bistandsformen er å gi sterkt funksjonshemmede økt selvbestemmelse og fleksibilitet, mulighet for et aktivt liv og økt livskvalitet, færre hjelpepersoner å forholde seg til, større uavhengighet av familien og større forutsigbarhet.

Det er sosialtjenesten som velger i hvilken form bistand etter § 4-2 skal gis til de som har krav på hjelp etter § 4-3. Vedtak om bistand, herunder om valget av tjeneste og bistandens omfang, kan påklages til fylkesmannen, som kan sette vedtaket til side om kommunens skjønnsutøvelse er «åpenbart urimelig» eller lovstridig, jf. lovens § 8-6 og § 8-7.

Når bistand ytes i form av personlig assistanse, skal utmålingen ligge på et forsvarlig nivå. Det er brukeren som bestemmer den nærmere fordelingen av tildelt timetall.

I tillegg til sosialtjenesteloven gir kommunehelsetjenesteloven § 2-1 rett til nødvendig helsehjelp, jf. § 1-3 annet ledd nr. 4, som pålegger kommunen å ha en hjemmesykepleietjeneste. Vedtak etter § 2-1kan påklages, jf. § 2-4. Den endelige avgjørelsesmyndighet er her lagt til fylkeslegen, dersom et kommunalt klageorgan enten har avvist en klage eller avgjørelsen går klager imot.

Som jeg tidligere har pekt på, er det ved utmåling av erstatning for fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn ikke riktig uten videre å bygge på dagens tilbud. Jeg mener likevel at dagens nivå gir et utgangspunkt for de vurderinger som retten må foreta for å fastlegge størrelsen av det nødvendige supplement for at skadelidte skal kunne sies å få full erstatning. I det følgende gis derfor en redegjørelse for de ytelser A nå mottar fra bydel Gamle Oslo hjemmetjenester i medhold av det regelverket som jeg har redegjort for.

Jeg nevner først at det har skjedd en gradvis utvikling i omfanget av den bistanden A har fått etter at hun i 1998 flyttet til Oslo. Ved vedtak 28. oktober 1998 ble hun tildelt personlig assistanse med 37,5 timer pr. uke. I tillegg ble hun ved vedtak 28. desember 1998 tildelt hjemmesykepleie. Begge vedtakene ble påklagd. Den 30. september 1999 ble hun tildelt personlig assistanse med 63 timer pr. uke. Tildelingen av hjemmesykepleie ble økt noe i et vedtak av 24. august 1999. Rammetallet for den brukerstyrte personlige assistansen ble 7. november 2000 økt til 70 timer i uken. Det ble i vedtaket lagt til grunn at hun mottok hjemmesykepleie med 11,5 timer pr. uke. I dette vedtaket heter det videre at hun i tillegg kan få «bistand i studietiden i form av fadderordning/skoleassistent via Aetat». Lagmannsretten la for sin erstatningsutmåling til grunn at rammetallet for personlig assistanse ville øke til 77 timer i uken i forbindelse med en søknad som da lå til behandling i bydelen.

Ved vedtak 1. juli 2002 - som er et omgjøringsvedtak etter klage på vedtaket 7. november 2000 - har bydelen med hjemmel i sosialtjenesteloven § 4-3 jf. § 4-2 tildelt A brukerstyrt personlig assistanse med et rammetall på 80 timer pr. uke. Vedtaket gjelder frem til 31. mai 2003. Det er påklagd til fylkesmannen, og A har i

Side 1446

klagen gjentatt at hun søker om 24 timer brukerstyrt assistanse pr. døgn. Klagesaken er foreløpig ikke avgjort.

De ytelser som A tidligere mottok fra hjemmesykepleien, er i vedtaket av 1. juli 2002 overført til den personlige assistanse. I vedtaket er lagt til grunn at dette gir en viss rasjonaliseringsgevinst ved at hun vil kunne organisere sin hverdag bedre ut fra egne behov og ønsker.

I vedtaket er dessuten stilt som vilkår at det tas kontakt «med skoleetat for iverksetting av støtteordning for Dem, mens De er i skole». Dette er i vedtaket nærmere begrunnet slik:

«Det har i behandlingen av Deres sak ikke kommet frem opplysninger om at De har søkt tilveiebrakt assistentordning i den perioden De befinner (Dem) i skolen.

Bydelen vil derfor ta direkte kontakt med skoleetaten for at denne ordning skal etableres.

Bydelen legger videre til grunn i sin utmåling av rammetimetallet i dette vedtaket, at dette timetall skal dekke deler av den tiden De er i skole.

Man kan uttrykke det slik at, det er lagt til grunn at bydelens ramme dekker noe inn over, og i det tidsområdet skoleetaten med sine støtteordninger er ment å dekke.

Når det er etablert en egen støtteordning for Dem i skolen, vil bydelen på nytt se på det samlede antallet timer som De da har til disposisjon, dette for en eventuell justering.»

Den ytelsen som vedtaket 1. juli 2002 - og før det vedtaket av 7. november 2000 - forutsetter skal dekke As behov under studiene, er en ytelse som Aetat kan tilstå med hjemmel i folketrygdloven § 11-8, jf. forskrift om ytelser under yrkesrettet attføring av 11. september 2001 nr. 1079 § 2-2. Denne bestemmelsen åpner for at det kan «ytes stønad til dekning av nødvendige utgifter til fadder/praktisk hjelp» til «medlem som gjennomgår et godkjent yrkesrettet attføringstiltak i henhold til folketrygdloven § 11-6».

A har til nå ikke søkt om godkjennelse av studiene på Menighetsfakultetet som yrkesrettet attføringstiltak, og således heller ikke om ytelser i medhold av nevnte forskrift.

Under behandlingen av saken har det vært fokusert på denne ytelsen. Jeg bemerker at den bare ville gi henne et tilbud i tilknytning til studiene, og at den ikke vil dekke behovet for omsorg og tilsyn i helgene eller ferier. Dessuten er det, gitt tidsperspektivet for erstatningsutmålingen, tale om en ytelse av kort varighet. Det er ikke utredet hvorvidt, og i tilfelle hvor lenge og i hvilket omfang, hun ville kunne tilstås ytelser fra Aetat i en arbeidssituasjon etter forskrift om arbeidsmarkedstiltak av 20. desember 2001 fastsatt med hjemmel i lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsettingen § 15§ 16 og § 17 og lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø § 58A bokstav c.

Slik jeg ser det, må imidlertid bydelens gjentatte henvisning til fadderordningen forstås slik at den aksepterer at A har et større omsorgsbehov enn rammetimetallet på 80 timer pr. uke dekker. Da erstatningsutmålingen for størstedelen vil omfatte årene etter avsluttede studier, finner jeg etter dette å måtte legge til grunn for vurderingen

Side 1447

at hun etterhvert vil bli tildelt mer omfattende tjenester fra bydelen enn de hun nå har. I hvilken form disse tjenestene vil bli gitt, er det imidlertid bydelen som må avgjøre. Jeg kommer tilbake til dette.

A har videre anført at det rammetimetall hun ble tildelt ved vedtaket av 1. juli 2002, er lavere enn det samlete antall timer hjelp og bistand hun tidligere hadde - noe mer enn 84 timer pr. uke. Som nevnt, gjaldt vedtaket av 24. august 1999 hjemmesykepleie i 11,5 timer pr. uke. Vedtaket tok imidlertid ikke høyde for at man var to fra hjemmesykepleien ved forflytninger av A, slik at det reelle timetallet var 14,16 timer pr. uke. Jeg er isolert sett enig i at det er en nedgang i det totale timetallet. Som nevnt, la bydelen imidlertid til grunn for tildelingen at omleggingen til personlig assistanse ville gi en effektivitetsgevinst «ved at assistenter overtar oppgaveløsningen. Man har da en mulighet for større fleksibilitet i gjennomføringen av oppgaveløsningene ved at hele dagen kan nyttes». Jeg bemerker at i vedtaket om hjemmesykepleie var det forutsatt at tjenesten skulle ytes mellom kl. 05.00 og 05.30 (mandag og fredag) og mellom kl. 05.30 og 06.00 (tirsdag, onsdag og torsdag), og at A i bevisopptaket for Høyesterett har opplyst at tjenestene fra hjemmesykepleien til dels ble gitt enda tidligere. Da disse hjelpebehovene nå vil kunne tilfredsstilles på et senere tidspunkt på morgenen, er jeg enig med bydelen i at omleggingen til 80 timer personlig assistanse neppe innebærer noen reell reduksjon i omfanget av ytelser fra det offentlige.

4. Nærmere om erstatningsutmålingen

A er meget sterkt funksjonshemmet, og jeg er enig med lagmannsretten i at det må legges til grunn at hun trenger omfattende bistand livet ut. Uenigheten mellom partene gjelder, slik jeg ser det, i hvilket omfang det skal legges til grunn at dette behovet vil bli dekket gjennom ytelser fra det offentlige. Hun har selv gjort gjeldende at dagens ytelsesnivå oppfyller minimumsnivået etter helse- og sosiallovgivningen, og at det ikke er grunn til å anta at ytelsene fra det offentlige vil få et større omfang i fremtiden. For at hun skal anses å få full erstatning for sine fremtidige omsorgsutgifter, må den ansvarlige skadevolder derfor i det minste dekke differansen mellom dagens tilbud og et døgnkontinuerlig tilsyn. Storebrand har på den annen side gjort gjeldende at nødvendig bistand også ut over dagens nivå er - og vil fortsette å være - en offentlig oppgave. Offentlige ytelser med rent helsemessig siktemål vil derfor også fremover representere det nødvendige og rimelige nivå erstatningsmessig. Erstatningsutmålingen må derfor gjelde rimelige og nødvendige utgifter til ytelser med siktemål å gi A mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen.

Jeg har funnet beregningen av erstatningen for fremtidige omsorgsutgifter vanskelig. Men - i likhet med førstvoterende i Stokstad-dommen - finner jeg for så vidt gjelder pleieytelser med rent helsemessig begrunnelse, å måtte ta utgangspunkt i at de offentlige ytelsene vil representere det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig.

A bor, som nevnt, i egen bolig, og jeg legger til grunn at hun også vil bo slik i fremtiden. Hun er for tiden bosatt i Gamle Oslo bydel, Oslo. Hun har anført at det er usikkert om hun vil bli boende der når studiene er fullført, og at det også er usikkert om hun ved bosetting i en annen kommune/bydel vil bli tildelt offentlige ytelser i samme

Side 1448

omfang som nå. Jeg finner imidlertid for mine vurderinger å måtte legge til grunn at hun, hvor hun enn måtte bosette seg i Norge, vil motta offentlige ytelser i et omfang som tilsvarer hennes helsemessig begrunnete behov.

Etter vedtaket av 1. juli 2002 mottar A 80 timer brukerstyrt personlig assistanse pr. uke. Som jeg har redegjort for, forutsetter vedtaket at hun i tillegg vil bli ytet bistand etter den såkalte «fadderordningen». Dette har hun ikke villet søke om. Slik jeg ser det, er As medvirkning nødvendig for å bringe på det rene om hun kvalifiserer for en slik ytelse, og hvilket omfang den i tilfelle ville ha. For min vurdering finner jeg, som nevnt, å måtte legge til grunn et vesentlig større samlet offentlig ytelsesomfang enn det rammetimetall hun er tildelt i vedtaket av 1. juli 2002. I tillegg til min forståelse av bydelens vedtak viser jeg til de sakkyndiges sterke vektlegging av at døgnkontinuerlig bistand er medisinsk begrunnet. Slik jeg ser det, vil derfor offentlige ytelser med pleiemessig siktemål langt på vei representere det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig.

Jeg tilføyer i denne sammenheng at det etter min mening ikke er rettslig grunnlag for anførselen om at en skadevolder har rettslig klageinteresse for så vidt gjelder offentlige ytelser til den skadelidte. På den annen side er det selvfølgelig intet til hinder for at skadevoldere, og især deres forsikringsselskaper, bistår skadelidte i søknader om offentlige ytelser.

Bistanden fra bydelen gis for tiden i form av brukerstyrt personlig assistanse. Dette er i samsvar med As egne ønsker. Ordningen gir, som nevnt, brukeren stor selvbestemmelse og fleksibilitet, og muliggjør et aktivt liv og større uavhengighet. Den bistanden som A trenger i det daglige, krever ikke fagutdannelse, såfremt nødvendig opplæring blir gitt. Etter det som er opplyst i saken, disponerer hun det tildelte rammetimetallet også ved opphold utenfor Oslo, for eksempel under reiser og ferier.

Som fremhevet av professor Finset, er As behov for medisinsk nødvendig bistand sterkt sammenvevd med hennes behov for bistand til å oppnå nødvendig selvstendighet og trivsel i hverdagen. I det omfang hensynet til hennes helse tilsier døgnkontinuerlig bistand, vil også hennes øvrige behov langt på vei være dekket, såfremt bistanden ytes i form av personlig assistanse. Kommunen er imidlertid ikke etter helse- og sosiallovgivningen forpliktet til å yte bistand - eller for så vidt all bistand - i form av brukerstyrt personlig assistanse.

Skaden har gjort A helt ut avhengig av bistand for å kunne ha et så selvstendig liv som mulig. Hun har utvist en sjelden evne til å nyttiggjøre seg den bistand hun gis, og lever til tross for funksjonshemningen så langt det er mulig et alminnelig liv. Det er ikke tvilsomt at den ytelsesformen som sikrer A et mest mulig fullverdig liv, er personlig assistanse. Jeg er derfor kommet til at en full erstatning i dette tilfellet innebærer en erstatning som gir henne muligheten til daglig å kjøpe personlig assistanse i et visst omfang i tillegg til de offentlige ytelsene. Hun har anført at hennes bistandsbehov øker ved reiser - i forbindelse med studiene, ferier eller ellers. Det er jeg enig i, og jeg har vektlagt dette ved fastsettelsen av det årlige erstatningsbeløpet. I prinsippet kan det være aktuelt å gjøre fradrag på grunn av den ménerstatningen

Side 1449

som er utbetalt, men slik saken ligger an, kan ikke dette gjøre noe vesentlig utslag. Partene er enige om at det skal gjøres fradrag i erstatningsbeløpet for hjelpestønaden. Ved en funksjonshemning av det omfang det her er tale om, kan det etter min mening i svært liten grad forutsettes gratis bistand.

Jeg er etter dette kommet til at det er rimelig å ta utgangspunkt i et gjennomsnittlig årlig erstatningsbeløp på kr 175.000. Neddiskontert vil dette utgjøre kr 3.283.000. Til dette kommer erstatning for skatteulempen med kr 820.750. Det samlete erstatningsbeløp til dekning av fremtidige utgifter utgjør da kr 4.103.750.

For hvert av årene 2001 og 2002 tilkjennes erstatning med kr 175.000, med tillegg av morarente etter morarenteloven beregnet frem til 1. desember 2002. Dette gir til sammen kr 388.500.

5. Saksomkostninger

Anken fra Storebrand har delvis ført frem. Motanken har ikke ført frem. Storebrand har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner etter dette at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, og at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående.

A er innrømmet fri rettshjelp, jf. lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 17 annet ledd. Storebrand har forpliktet seg til å dekke hennes eventuelle egenandel og eventuelt refusjonskrav etter lovens § 11.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

I tillegg til de beløp som er rettskraftig avgjort etter lagmannsrettens dom betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A for påførte utgifter i 2001 og 2002 og for fremtidige utgifter 4 492.250 - firemillionerfirehundreognittitotusentohundreogfemti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, til betaling skjer.

2.

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

3.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

4.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Støle: Jeg er kommet til et noe annet resultat enn førstvoterende og delvis med en annen begrunnelse. Etter mitt syn bør A tilkjennes en erstatning for fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn som ligger på nivå med det lagmannsretten har fastsatt.

Som førstvoterende tar jeg for min vurdering utgangspunkt i skadeserstatningsloven § 3-1, samt i den anvisning som nyere rettspraksis gir på «nødvendige og rimelige» utgifter. Jeg er enig i at erstatningsrettens funksjon ved personskade vil være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden - herunder særlig ytelser fra det offentlige etter helse- og sosiallovgivningen. Som påpekt av førstvoterende, må det i denne forbindelse tas standpunkt til omfanget av fremtidige offentlige ytelser, og det må foretas

Side 1450

en bedømmelse av sannsynligheten for at slike ytelser faktisk blir gitt og omfanget av disse.

Det fremgår av det førstvoterende har gjengitt fra Stokstad-dommen at utgangspunktet for så vidt gjelder behandlings- og pleieytelser med rent helsemessig siktemål, vil være at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. Slik jeg ser det, tilsier likevel de helt spesielle forhold som foreligger i As tilfelle at dette utgangspunktet ikke kan gis anvendelse i vår sak. Jeg viser til den beskrivelse av hennes skade som førstvoterende har gitt med henvisning til erklæringer fra overlege Hjeltnes og professor Finset. Det som i første rekke skiller hennes situasjon fra de andre, også meget omfattende, personskadene som Høyesterett har hatt til behandling i de saker det er vist til, er at hennes fysiske funksjonsevne innebærer fullstendig avhengighet av andre mennesker i alle dagliglivets gjøremål. Dertil kommer faren for alvorlige medisinske komplikasjoner dersom noe støter til uten at hun får umiddelbar oppfølging av tilsynspersoner. Det er - slik jeg oppfatter det - disse forhold som ligger til grunn for de sakkyndiges uttalelser om at hun allerede etter en medisinsk vurdering har behov for døgnkontinuerlig omsorg og tilsyn. Men det er ikke påkrevd med fortløpende tilsyn fra medisinsk faglig personell, og behovet avhjelpes derfor i praksis hensiktsmessig ved ordningen med brukerstyrt personlig assistent, slik førstvoterende har påpekt. Samtidig ivaretas As behov for hjelp med sikte på å oppnå mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen.

Jeg er enig i det førstvoterende har fremholdt om rett til ytelser fra det offentlige etter helse- og sosiallovgivningen. Det er vurderingen av det sannsynlige fremtidige nivået på det offentliges ytelser som faller noe annerledes ut, og dermed størrelsen av det supplement som erstatning fra skadevolder må utgjøre for at skadelidte skal kunne sies å få full erstatning.

Det må tas utgangspunkt i de ytelser som A i dag mottar i henhold til vedtaket 1. juli 2002 fra Oslo kommune v/bydel Gamle Oslo. Vedtaket er påklaget, og det knytter seg usikkerhet både til om klagen vil føre frem og i tilfelle i hvilket omfang. Samtidig er det stilt som vilkår for vedtaket at det søkes Aetat om ytelser under ordningen med fadder i henhold til folketrygdlovens regler om yrkesrettet attføring. Det kan her reises spørsmål om sannsynligheten for at A ved søknad vil bli tilstått en slik ytelse. Jeg går ikke nærmere inn på dette, idet jeg finner å kunne slutte meg til det førstvoterende har uttalt om varigheten av en slik eventuell ytelse og de begrensninger som i alle tilfelle ville gjelde.

Rammetimetallet for ordningen med brukerstyrt personlig assistent er i vedtaket satt til 80 timer pr. uke. Blant annet hensett til forutsetningen om ytelser under fadderordningen, legger jeg til grunn at de fremtidige ytelsene fra det offentlige samlet sett vil ligge noe høyere, enten gjennom etablering av en fadderordning eller ved at de kommunale ytelser blir mer omfattende.

Når erstatningsutmålingen skal sikre at A gis mulighet til å dekke rimelige og nødvendige utgifter til døgnkontinuerlig tilsyn og omsorg i egen bolig, er jeg etter dette blitt stående ved at det årlige erstatningsbeløpet bør settes til kroner 250.000. Lagmannsretten har ved

Side 1451

neddiskontering fastsatt en engangserstatning for fremtidige utgifter til pleie og omsorg til kroner 4.770.000. Skjæringstidspunktet ved utmåling av henholdsvis påførte og fremtidige utgifter blir et annet for Høyesterett, og en neddiskontering nå ville derfor gitt et noe annet beløp. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande, dommar Bruzelius.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Støle.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

I tillegg til de beløp som er rettskraftig avgjort etter lagmannsrettens dom betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A for påførte utgifter i 2001 og 2002 og for fremtidige utgifter 4.492.250 - firemillionerfirehundreognittitotusentohundreogfemti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, til betaling skjer.

2.

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

3.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

4.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.