Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:53

Høyesterett - HR-2002-6 - Rt-2002-1283 (286-2002)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2002-10-23

Publisert

HR-2002-6 - Rt-2002-1283 (286-2002)

Stikkord

Erstatningsrett. Personskade. Uaktsomhet.

Sammendrag

En gutt på ett år og syv måneder fikk varige skader da han ble liggende med hodet under vann i en dam i hagen til en kårbolig foreldrene leiet. Grunneieren ble frifunnet for erstatningskrav, da manglende sikring av dammen ikke kunne bebreides ham som uaktsom. Det ble lagt vekt på hvilke forholdsregler han måtte kunne regne med at foreldrene selv traff for å forhindre at barnet kunne bli skadet.

Saksgang

Nes herredsrett Nr 00-00164 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-762 A - Høyesterett HR-2002-6, sivil sak, anke.

Parter

Nicolai Ruud (advokat Knut Storberget - til prøve) mot Gustav Thrane-Nielsen (advokat Gustav Johan Selmer - til prøve).

Forfatter

Flock, Gjølstad, Coward, Støle, Aasland.


Dommer Flock: En gutt på ett år og syv måneder ble påført varige skader da han ble liggende med hodet under vann i en dam i hagen til den kårboligen som foreldrene leiet på en gård i Nes kommune. Saken gjelder erstatningskrav mot eieren av eiendommen. Kravet er basert på uaktsomhet ved manglende sikring av dammen, og saken er begrenset til ansvarsgrunnlaget.

Ulykken skjedde 21. april 1999. Skadelidte, Nicolai Ruud, befant seg umiddelbart i forveien sammen med sin far på terrassen på sydsiden av kårboligen. Mens faren var nede i kjelleren noen minutter, må gutten på egen hånd ha tatt seg ut på plenen og derfra gått rundt huset. Fra gårdsplassen på nordsiden var det en liten skråning ned til dammen. Da faren fant ham, lå han i vannet i en dybde som senere ble målt til 33 cm. Gutten var i live, men var påført alvorlige og varige hjerneskader.

Eieren av eiendommen, Gustav Thrane-Nielsen, bodde i hovedbygningen på gården, vel 100 meter nord for kårboligen. Nicolais foreldre mente at eieren var erstatningsansvarlig overfor gutten som følge av manglende sikring av dammen. Da Thrane-Nielsen bestred ansvar, ble tvisten brakt inn for Nes herredsrett med påstand om fastsettelsesdom for erstatningsansvar. Herredsretten avsa 30. august 2000 dom med slik domsslutning:

«1.

Gustav Thrane-Nielsen frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nicolai Ruud ved foreldrene som verger anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 30. oktober 2001 ( LE-2000-762) med slik domsslutning:

«1.

Herredsrettens dom, domsslutningen pkt. 1, stadfestes.

2.

I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Nicolai Ruud v/vergene Inna og Harald Ruud til Gustav Thrane-Nielsen 100.000 - etthundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten og lagmannsretten, viser jeg til dommene.

Ruud har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. I likhet med hva tilfellet var for lagmannsretten, gjøres det for Høyesterett kun gjeldende at Thrane-Nielsen er ansvarlig som følge av utvist uaktsomhet.

Harald Ruud - som verge for sønnen - og ankemotparten har avgitt

Side 1284

partsforklaringer ved bevisopptak, hvor det i tillegg er avhørt femten vitner. Av disse er ett vitne nytt for Høyesterett. Både i faktisk og i rettslig henseende står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, Nicolai Ruud, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Ansvaret for sikring av en brønn eller en dam av den karakter som man finner på ankemotpartens eiendom, må naturlig hvile på eieren av eiendommen. Dette må gjelde selv om den tidsbegrensede leieavtalen også skulle omfatte det området ved siden av bolighuset hvor dammen lå. Det bestrides imidlertid at leieavtalen omfattet dette området.

Dammen hadde stor skadeevne, og dette må veie tungt ved vurderingen av grunneierens aktsomhet. Det er hevet over enhver tvil at omfanget av en eventuell personskade kunne bli meget betydelig. Da vil det ikke være avgjørende at man bare kunne regne med sjeldne skadetilfeller.

Lagmannsretten har med rette gitt uttrykk for at de stedlige forhold på 1960-tallet var slik at dammen lå innenfor aksjonsradiusen til små barn både fra gården og fra den øvrige bebyggelse i nabolaget, og at gode grunner taler for at dammen den gang burde vært sikret. Det er imidlertid liten grunn til å se dette annerledes når spørsmålet vurderes ut fra situasjonen på skadetidspunktet. Fortsatt var det ingen gjerder eller andre stengsler som kunne hindre at barn fra området kom inn på boligeiendommen der dammen nå ligger. På skadetidspunktet var det kommet til en rekke boliger mot syd, hvorav de nærmeste med en avstand til dammen på noen få hundre meter, og kårboligen var bebodd av en familie med et barn på rundt halvannet år. Og dertil kommer at dammen på dette tidspunkt i atskillig grad var grodd til, med den ekstra risiko som dette medførte.

Lagmannsretten fremhever at barn i området også var og er utsatt for andre farer, så som riksveien forbi eiendommen og jernbanelinjen og Glomma mindre enn en kilometer unna. Dette forhindrer ikke at man burde redusere de farer som det er mulig å gjøre noe med.

En sikring av dammen ved bruk av nettinggjerde ville ha kostet 20 - 30.000 kroner, noe som må anses som et beskjedent beløp.

Ved bedømmelsen av grunneierens aktsomhet må det videre legges vekt på at han over atskillig tid før ulykken hadde en sterk oppfordring til å sikre dammen. Han hadde full kunnskap om de stedlige forhold og fikk i tillegg ved flere anledninger oppfordringer om å foreta seg noe, både fra skadelidtes far og fra andre. I tillegg kommer at det til enhver tid gjeldende regelverk i lover og forskrifter tilsa at grunneieren pliktet å fjerne risikoen for at barn forulykket eller ble skadet i den åpne dammen. Det vises her til de tidligere bestemmelser i brønnloven med tilhørende forskrifter og fra 1997 bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 83 med forskrifter. Prinsipalt gjøres gjeldende at Thrane-Nielsen i medhold av disse bestemmelsene hadde plikt til å sikre dammen. Men selv om han ikke ble direkte rammet av lovens pålegg, ga bestemmelsene et signal om hva som var og er forsvarlig atferd.

Etter norsk erstatningsrett kan et barn som skadelidt ikke identifiseres med sine foreldre. Om foreldrene ved egen uaktsomhet har medvirket til skaden, skal dette således ikke føre til at barnets erstatningskrav mot en utenforstående skadevolder blir redusert. Slik lagmannsretten

Side 1285

begrunner sitt resultat, har retten uriktig - om enn på en indirekte måte - anvendt en regel om passiv identifikasjon.

Nicolai Ruud har nedlagt slik påstand:

«1.

Gustav Thrane-Nielsen kjennes erstatningsansvarlig for den skade som ble påført Nicolai Ruud på Nokken gård den 21.04.99.

2.

Nicolai Ruud og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Gustav Thrane-Nielsen, har i hovedtrekk anført:

Lagmannsretten har korrekt kommet til at grunneieren ikke har utvist noen uaktsomhet som kan begrunne et erstatningsansvar, og han slutter seg i det alt vesentlige til den begrunnelse som er gitt i dommen.

Lagmannsretten har korrekt knyttet aktsomhetsvurderingen til det tidspunkt da ulykken fant sted. Det bestrides at han som grunneier på et tidligere tidspunkt - fra 1960-tallet - hadde noen større grunn til å sikre dammen enn hva tilfellet var på ulykkestidspunktet.

Plan- og bygningsloven § 83 er ikke overtrådt. Lagmannsretten har etter befaring lagt til grunn at det i dette tilfellet er tale om en dam og ikke en brønn. Det er på det rene at kommunen før ulykken ikke har krevet at dammen ble gjenfylt eller sikret på annen måte. Dette i motsetning til to brønner som Thrane-Nielsen deretter har fylt igjen. Dersom det likevel skulle ha eksistert en plikt etter denne bestemmelsen til å sikre dammen, er dette en plikt som etter at leieforholdet ble etablert, må påligge leietakeren, se § 83 annet ledd.

Kravene til grunneierens aktsomhet må i alle fall avpasses etter den risiko som den usikrede dammen representerte. På ulykkestidspunktet utgjorde dammen neppe noen risiko for andre barn enn den skadelidte. Et barn på hans alder må nødvendigvis bli holdt under kontinuerlig oppsyn, og Thrane-Nielsen måtte kunne forvente at dette ble gjort. Dammen var for øvrig ikke det eneste faremoment på stedet; den trafikkerte riksveien forbi huset utgjorde antakelig en betydelig større risiko.

Tatt i betraktning de omgivelser som dammen lå i, ville en eventuell sikring av dammen ikke naturlig kunne skje ved et nettinggjerde, men derimot på en langt mer kostbar måte, f.eks. ved et smijernsgjerde til 75-100.000 kroner. Det er ikke rimelig å forvente at Thrane-Nielsen i forbindelse med utleie av eiendommen ville ta en slik utgift.

Det er enighet om at det ikke skal skje noen passiv identifikasjon mellom far og sønn ved bedømmelse av Nicolais erstatningskrav. Men dette kan ikke hindre at farens manglende tilsyn med sønnen må vektlegges ved bedømmelsen av Thrane-Nielsens aktsomhet.

I tillegg kommer endelig at unnlatelsen av å sikre dammen ikke er så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvaret til den. Dermed mangler den nødvendige rettslige årsakssammenheng.

Gustav Thrane-Nielsen har nedlagt slik påstand:

«1.

Eidsivating lagmannsretts domsslutning pkt. 1 og 2 stadfestes.

2.

Gustav Thrane-Nielsen tilkjennes saksomkostningene for Høyesterett, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Side 1286

Jeg finner innledningsvis grunn til å si noen ord om den betydning som de offentligrettslige regler om sikring av brønner m.m. har for saken. Frem til 1997 gjaldt brønnloven av 31. mai 1957 nr. 1 med forskrifter. Reglene ble da videreført i plan- og bygningsloven § 83 med forskrifter. Begge regelsett får anvendelse både på brønner og på dammer, men det er bare for brønner loven har oppstilt en ubetinget plikt til sikring. Når det gjelder dammer, følger det av begge regelsett at offentlig myndighet kan gi pålegg om gjenfylling eller sikring dersom dammen medfører særlig fare for barn. Loven inneholder ingen definisjon av brønn eller dam, men forarbeidene til plan- og bygningsloven § 83 forutsetter at «en normalt vil klare seg med en alminnelig språklig fortolkning av lovens ord», jf. Ot.prp.nr.39 (1993-1994) side 199. Dammen på Thrane-Nielsens eiendom har en omkrets på ca 75 meter, og den er etter det opplyste meget gammel, antakelig over ett hundre år. Uansett opprinnelse må den i dag oppfattes som en naturlig del av landskapet og ikke som et fremmedelement, og jeg finner det klart at den er å anse som en dam i lovens forstand. Det synes på det rene at offentlig myndighet aldri har gitt noe pålegg om gjenfylling eller sikring av denne dammen. Dette i motsetning til to brønner på gården, som for en del år tilbake ble gjenfylt etter pålegg. Vår sak gjelder krav om erstatning som følge av påstått manglende sikring av dammen. De offentligrettslige regler kan ha interesse i erstatningssaken som én av mange komponenter ved aktsomhetsvurderingen. Den omstendighet at det ikke er gitt pålegg om sikring, er ikke til hinder for at Thrane-Nielsens forhold likevel kan være uaktsomt.

Det sentrale spørsmål i saken er om den manglende sikring av dammen kan bebreides grunneieren som uaktsom. Det må være hans forhold rundt skadetidspunktet som da blir avgjørende. Mer presist kan det reises spørsmål om grunneieren i forbindelse med utleien av kårboligen til familien Ruud for et tidsrom av henimot tre og et halvt år burde ha sørget for at dammen ble sikret. Han var da klar over at det i familien var en gutt som ved innflyttingen senhøsten 1998 var vel ett år gammel.

Lagmannsretten fremholder at forholdene i dammens nærområde på flere måter hadde endret seg de siste 30 - 40 årene før ulykken. Dammen lå ikke lenger i et skogholt som det var fristende for barn å leke i, men derimot i hagen til eller i parkområdet rundt kårboligen fra 1973. Den økende biltrafikken på riksveien forbi denne boligen bidro til at barn fra området omkring ikke lenger oppsøkte dammen på egen hånd. Lagmannsretten konkluderer med at dammen på ulykkestidspunktet ikke utgjorde noe faremoment av betydning i forhold til barn fra 3-4 år og oppover mot skolealder. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike denne vurderingen.

På ulykkestidspunktet representerte dammen i praksis bare et faremoment i forhold til Nicolai, som flyttet inn i kårboligen sammen med foreldrene da han var 14 måneder, og like etter at han hadde begynt å gå. Som nevnt har dammen en omkrets på rundt 75 meter. Den dekker et areal som antakelig er litt større enn grunnflaten på en middels stor enebolig. Avstanden fra terrassen der Nicolai lekte til kanten av dammen var vel 20 meter. Det er skråning ned til dammen, med en høydeforskjell på bortimot en og en halv meter. På ulykkestidspunktet var skråningen mer eller mindre gjengrodd med gress og busker. Det var også vegetasjon

Side 1287

utover i dammen. På det sted der gutten ble funnet, ble dybden som nevnt målt til 33 cm. På det dypeste er dammen opplyst å være ca 1,5 meter. Lagmannsretten karakteriserte dammen som «et opplagt og alvorlig faremoment» for små barn med tilknytning til kårboligen.

Jeg er enig i lagmannsrettens karakteristikk, men finner grunn til å tilføye at dammen i forhold til et barn på Nicolais alder bare utgjorde ett av mange iøynefallende faremomenter i hans nærmiljø. Tomten var ikke inngjerdet, og riksveien langs østgrensen, som lå i kort avstand fra huset, representerte dermed et annet og kanskje enda mer fremtredende faremoment. I tillegg kommer alle de innendørs og utendørs innretninger og installasjoner som alltid vil innebære en risiko i forhold til helt små barn fra ett års alderen og oppover.

Ved bedømmelsen av om grunneieren burde ha sikret dammen - eller for den saks skyld sikret mot riksveien - ved å sette opp et gjerde, vil et helt sentralt moment være hvilke forholdsregler han måtte kunne regne med at foreldrene selv traff for å forhindre at barnet kunne bli skadet. Han måtte som utleier av eiendommen kunne gå ut fra at foreldrene forholdt seg innenfor det som kan sies å være vanlige normer for tilsyn med små barn. Gutten ble i dette tilfelle overlatt til seg selv utendørs uten tilsyn i et tidsrom på antakelig minst fem minutter. Ulykken i vår sak er gjort mulig ved at tilsynet mens gutten befant seg utendørs sviktet over en så lang periode at det lå utenfor det grunneieren hadde grunn til å regne med.

Partene er uenige om guttens foreldre før ulykken tok opp med Thrane-Nielsen spørsmålet om grunneierens plikt til å sikre dammen. Jeg finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette. Det er under enhver omstendighet på det rene at både grunneieren og guttens foreldre har vært fullt oppmerksom både på dammen og på den risiko dammen representerte i forhold til gutten. Slik jeg ser saken, kan den omstendighet at dette eventuelt har vært diskutert med Thrane-Nielsen forut for ulykken, ikke føre til at han kan påføres et erstatningsansvar som han ellers ikke ville ha hatt.

Begge parter har for Høyesterett gitt uttrykk for at det i norsk erstatningsrett ikke gjelder noen regel om passiv identifikasjon mellom barn og foreldre i et tilfelle hvor barnet blir påført en personskade. Dette innebærer at barnets erstatningskrav mot en ansvarlig skadevolder ikke blir redusert som følge av at foreldrene ved uaktsomhet har utsatt barnet for skadeforvoldelsen. Jeg er enig i dette.

Nicolai Ruud har gjort gjeldende at han i realiteten likevel står i fare for å bli utsatt for en slik passiv identifikasjon. Det er jeg ikke enig i. Den vesentlige ulikhet er at det i det hele tatt ikke er grunnlag for noe erstatningsansvar for den påståtte skadevolderen, fordi det ikke er utvist noen uaktsomhet. Når farens forhold trekkes inn i vår sak, er det ved vurderingen av spørsmålet om skadevolderen har utvist uaktsomhet. Ved denne vurderingen vil - som nevnt - grunneierens bedømmelse av risikoen for skade stå sentralt. Og her kan man ikke se bort fra hans berettigede forventning om at foreldrene sørget for et tilsyn som sto i rimelig forhold til barnets alder.

Jeg nevner avslutningsvis at Thrane-Nielsen har gjort gjeldende at leieavtalen mellom partene omfattet det areal på ca 3,7 dekar rundt kårboligen som naturlig kan oppfattes som tomt for denne boligen. I så fall

Side 1288

ligger dammen på det område som familien Ruud leiet. I og med at det var tale om en leieavtale på mer enn to år, skulle en konsekvens av dette bli at ansvaret for sikring etter plan- og bygningsloven § 83annet ledd gikk over fra grunneieren til leietakeren. Da Thrane-Nielsen som nevnt må frifinnes på annet grunnlag, går jeg ikke nærmere inn på dette spørsmålet. Av samme grunn finner jeg heller ikke grunn til å gå nærmere inn på det spørsmål om årsakssammenheng som Thrane-Nielsens prosessfullmektig har reist under prosedyren for Høyesterett.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd må Nicolai Ruud dekke Gustav Thrane-Nielsens saksomkostninger for Høyesterett. I samsvar med saksomkostningsoppgaven fra prosessfullmektigen fastsettes saksomkostningsbeløpet til kr 84.409, hvorav kr 76.500 gjelder salær.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nicolai Ruud til Gustav Thrane-Nielsen 84.409 - åttifiretusenfirehundreogni - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Støle: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nicolai Ruud til Gustav Thrane-Nielsen 84.409 - åttifiretusenfirehundreogni - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.