Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:55

Høyesterett - HR-2001-3-B - Rt-2001-337 (77-2001)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2001-03-09

Publisert

HR-2001-3-B - Rt-2001-337 (77-2001)

Stikkord

Erstatningsrett. Forsikringsrett. Personskadeerstatning. Personforsikring. Årsakssammenheng.

Sammendrag

Saken gjelder et erstatningskrav fra skadelidt mannlig drosjesjåfør, som har fått en psykisk betinget lammelse i armen etter en bilulykke. Spørsmålene for Høyesterett er knyttet til de nærmere kravene til erstatningsbetingende årsakssammenheng. Høyesterett kom til at den skadelidtes tap på grunn av ulykken ikke oversteg det beløpet forsikringsselskapet hadde utbetalt. Det ble også lagt vekt på at skadelidte har en restarbeidsevne, og at han i fremtiden kan få det i større grad.

Saksgang

Oslo byrett Nr. 97-01369 A/36 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-1385 A/03 og LB-1998-1386 A/03 - Høyesterett HR-2001-3-B, nr. 144/1999.

Parter

A (advokat Einar I. Lohne - til prøve) mot Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Ivar Holst).

Forfatter

Coward, Matningsdal, Frisak, Skoghøy, Gjølstad.


Dommer Coward: Saken gjelder erstatningskrav fra en skadelidt som har fått en psykisk betinget lammelse i armen etter en bilulykke. Spørsmålene for Høyesterett er knyttet til de nærmere kravene til årsakssammenheng.

Side 338

A, som da var 29 år gammel, ble noe før midnatt 1. november 1990 påkjørt bakfra i bil på E6 ved Furuset. Veien hadde en innsnevring, og fartsgrensen var satt ned til 50 km/t. A hadde redusert hastigheten i samsvar med det, mens føreren av en bil bak ikke i tide ble klar over hastighetsreduksjonen, og kjørte inn i As bil. Kollisjonen var såpass kraftig at begge bilene ble kondemnert. A brukte sikkerhetssele og hadde nakkestøtte.

A kan ikke huske noe fra kollisjonsøyeblikket. Umiddelbart følte han seg bare fortumlet, og han krysset av på skademeldingen at kollisjonen ikke hadde ført til personskade. Dagen etter følte han seg mørbanket og oppsøkte lege. Han ble sykemeldt i en uke, og ble behandlet med myk nakkekrage. Etter noen få dager følte han seg dårligere, og 7. november 1990 våknet han med lammelser i høyre side. Han ble innlagt på Nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus. Til å begynne med var det mistanke om en ryggmargsskade, men han gjennomgikk en rekke undersøkelser uten at man fant noen organisk skade. Etter noen dager begynte høyre ben å fungere, men høyre arm var fortsatt lammet. Han ble skrevet ut etter en uke, med henvisning til sykehusets Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, der man fant normale organiske forhold og konkluderte med at det var mulig at det forelå «funksjonelle komponenter», det vil si en lammelse på psykisk grunnlag.

Lammelsen i As arm har vedvart. Partene er nå enige om at denne skaden bør sees som en dissosiativ motorisk forstyrrelse (F 44.4) etter det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 - en diagnose som anvendes når pasienten ikke er i stand til å bevege hele eller deler av en arm eller et ben, uten at man finner tegn til organisk sykdom. I tillegg er det lagt til grunn at A har en lett nakkeslengskade - smerter i nakke og skuldre, og problemer med hukommelse, konsentrasjon og søvn, vurdert til en medisinsk invaliditet på 8 prosent. Etter ulykken ble han sykmeldt i ett år, og i oktober 1993 ble han innvilget full uføretrygd med virkning fra 1. oktober 1991.

Storebrand Skadeforsikring AS, som var forsikrer for bilen som A ble påkjørt av, har erkjent ansvar etter bilansvarsloven og har utbetalt et à konto-beløp på 250.000 kroner. Dessuten har Storebrand etter en ulykkesforsikring som A hadde tegnet i selskapet, utbetalt 109.000 kroner, som svarer til en medisinsk invaliditet på 31 prosent, med tillegg av renter. Storebrand har imidlertid ikke erkjent erstatningsansvar for 100 prosent arbeidsuførhet hos A.

Ved stevning til Oslo byrett 11. februar 1997 reiste A sak mot Storebrand med påstand om utbetaling av ytterligere 155.000 kroner etter ulykkesforsikringen og inntil 2 168.336 kroner med fradrag for kontoutbetaling etter bilansvarsloven. I byrettens dom 28. januar 1998 fikk han delvis medhold. Retten mente at både nakkeslengskaden og lammelsen i armen stod i en slik årsakssammenheng med bilulykken at det var naturlig å knytte ansvar til den. Men Storebrand ble bare gjort ansvarlig for 50 prosent av skaden, fordi retten mente at A på grunn av en særlig sårbarhet ville fått en funksjonssvikt på et tidspunkt i fremtiden selv om ulykken ikke hadde inntrådt. Domsslutningen lyder slik:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A ytterligere kr 435.000,- som erstatning under bilansvarsforsikringen.

Side 339

2.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for å betale ytterligere under ulykkesforsikringen.

3.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A kr 89.830,- i saksomkostninger.

4.

Beløpene under pkt 1 og 3 skal betales innen 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Begge parter anket til Borgarting lagmannsrett. I lagmannsrettens dom 12. februar 1999 ble Storebrand frifunnet. Lagmannsretten tok ikke stilling til om det var årsakssammenheng mellom ulykken og As lammelse, fordi retten mente at skadeutviklingens ekstraordinære forløp i alle fall var erstatningsrettslig upåregnelig. Domsslutningen lyder slik:

«I sak 98-01385 A/03 ( LB-1998-1385 A/03):

1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tilsammen 36.132 - trettisekstusenetthundreogtrettito kroner, hvilket inkluderer rettsgebyret.

I sak 98-01386 A/03 ( LB-1998-1386 A/03):

1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tilsammen 61.757 - sekstientusensyvhundreogfemtisyv kroner.

I begge saker:

Oppfyllelsesfristen for saksomkostningskravene er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.»

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Saken er imidlertid på flere punkter begrenset for Høyesterett i forhold til for lagmannsretten. A godtar nå at de beløpene som Storebrand har utbetalt konto, gir full dekning for det tapet som skyldes nakkeslengskaden. Han godtar videre resultatet fra byretten, likevel ikke ut fra helt det samme syn som byretten anla. Det er heller ikke uenighet om selve erstatningsutmålingen hvis A får medhold for øvrig. Saken for Høyesterett gjelder da om det er erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom bilulykken og As ervervstap etter lammelsen. Storebrand bestrider ikke at bilulykken var en utløsende faktor for lammelsen, men det er tvist om ulykken er en tilstrekkelig vesentlig årsaksfaktor i et samvirke med andre faktorer, om årsakssammenhengen oppfyller de nærmere krav til det som gjerne betegnes som adekvans eller påregnelighet, og i hvilken grad andre, selvstendig virkende årsaker har nedsatt As ervervsevne, eventuelt om han har en viss ervervsevne i behold.

For Høyesterett har avdelingsoverlege professor dr.med. Einar Kringlen og overlege professor dr.med. Lars Weisæth vært oppnevnt som medisinsk sakkyndige. De har lagt frem skriftlige erklæringer og også forklart seg muntlig for retten. Det er dessuten lagt frem nye uttalelser eller erklæringer fra tre sakkyndige vitner for byretten og lagmannsretten: lege Jan Erik Ødegård, sjefpsykolog Jo Leikvam og avdelingsoverlege professor dr.med. Ulrik Malt.

Side 340

Saken har for Høyesterett vært forent til felles behandling med ankesak nr. 316/1999 ( HR-2001-2-B), som også gjelder psykisk betinget lammelse etter bilulykke.

Den ankende part - A - har i hovedsak anført:

Lagmannsretten har vurdert spørsmålene om årsakssammenheng og påregnelighet feil.

Det er nå ikke bestridt at det foreligger en faktisk årsakssammenheng mellom bilulykken og As lammelse; uten ulykken ville ikke A fått noen lammelse i armen i november 1990. At ulykken var en utløsende faktor for lammelsen, er lagt til grunn av alle de sakkyndige, og det stemmer med den tidsmessige sammenheng mellom ulykken og lammelsen. Ulykken er også den eneste faktor i årsaksbildet som tidsmessig kan knyttes til lammelsen: Da lammelsen inntrådte, var A ikke i noen belastende situasjon; han var i et stabilt arbeidsforhold, og hadde vært det i ett og et halvt år.

Det erkjennes at A har en psykisk sårbarhet som predisponerer for dissosiative lidelser og dermed er en samvirkende årsak til lammelsen. Men bilulykken er ikke en uvesentlig faktor i årsaksbildet, og det er da ikke til hinder for å knytte erstatningsansvar til ulykken at også andre faktorer spiller inn. Ingen andre faktorer dominerer - verken hver for seg eller til sammen - på en måte som gjør at ulykken fremstår som uvesentlig. Lagmannsretten tar feil når den i vurderingen av vesentligheten trekker inn at skadeforløpet sees som atypisk. Det er også uriktig når retten legger vekt på at det ikke ble krysset av for personskade på skademeldingsskjemaet; lammelsen oppstod først noen dager senere, noe som er normalt. Endelig er det uriktig når retten synes å legge vekt på at det ikke er avdekket noen organisk årsak; dette er nettopp noe som kjennetegner en dissosiativ lidelse.

As lammelse og ervervsuførhet er videre en påregneligeller adekvatfølge av ulykken. Skadebildet og skadeutviklingen skiller seg vesentlig fra saksforholdet i dommene i Rt-1997-1 og Rt-2000-418, blant annet ved at det der kom inn senere hendelser. Lagmannsretten har trukket inn irrelevante momenter i sin drøftelse, der retten kommer til at tapet ikke var påregnelig. Utgangspunktet om at skadelidte skal tas som han er, har betydning også i påregnelighetsvurderingen, og det er enighet om at psykiske skadefølger ikke står i noen særstilling. At As lammelse er en sjelden skadefølge, er uten betydning; det avgjørende er om det har vært mulig for Storebrand å forutse følgen. Hensynet til skadevolderen, som ligger bak påregnelighetsbegrensningen, tilsier at rammene for det påregnelige er vide i forhold til et forsikringsselskap. Det objektive bilansvaret er innført for å verne de skadelidte, noe som også tilsier vide rammer. I en forsikringsordning blir ansvaret dessuten pulverisert. En interesseavveining mellom partene må falle ut til fordel for A, som har mistet en vesentlig del av sin ervervsevne og vesentlig livskvalitet. For Storebrand betyr et ansvar for en skade som As særlig at det kan bli noe vanskeligere å beregne premien, men det er ikke noe tungtveiende moment når tilfellene er få. Generelt er det ikke rimelig om bilansvaret ikke skal omfatte dissosiative lidelser.

Det tapet i ervervsevne som lammelsen har medført, kan ikke settes lavere enn 50 prosent, jf. byrettens dom.

A har nedlagt slik påstand:

Side 341

«1.

Byrettens domsslutning punkt 1, 3 og 4 stadfestes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten - Storebrand Skadeforsikring AS - har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens avgjørelse er riktig.

Ut fra den tidsmessige sammenhengen bestrides det ikke at bilulykken har vært en utløsende faktor for As lammelse.

Ulykken er imidlertid så vidt lite vesentlig i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. En slik dissosiativ lidelse som As lammelse kan utløses av en rekke typer hendelser. Det er her ikke biltrafikkens farlige sider som har realisert seg, men As disposisjon. Det kan vises til at det generelt er slik at dissosiative lidelser går raskt over hvis det er ytre påkjenninger som dominerer i årsaksbildet, annerledes hvis sårbarhet er det dominerende. At lammelsen kom først etter fem dager, viser også at ulykken var lite vesentlig i årsaksbildet.

As lammelse er heller ikke enadekvat eller påregneligfølge av ulykken. Saken er på vesentlige punkter lik saken i Rt-1997-1. Selv om statistisk sannsynlighet ikke i seg selv er avgjørende, er det et moment i helhetsvurderingen at en slik lammelse inntrer uhyre sjelden. Vurderingen må skje ut fra den konkrete ulykken, som her var ordinær. Begivenhetsforløpet videre var atypisk når det tok så lang tid som fem dager før lammelsene inntrådte. Videre er årsakssammenhengen fra ulykken fjern og avledet når det ikke var bilens fart som slo ut, men en opplevelse hos A av å føle seg krenket ved påkjørselen. Skyldgraden hos den andre bilføreren var ikke slik at det gir grunn til å trekke særlig vide grenser for hva som skal anses som adekvat. Det tapet som A krever erstattet, er stort. Også i en vurdering av hvem det er rimelig at skal bære risikoen, må det få betydning at det ikke er trafikkens farer som dominerer i årsaksbildet, men As sårbarhet, og at han uansett ville fått problemer en eller annen gang.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, har nakkeslengskaden ikke noen erstatningsrettslig konsekvens, verken for ménerstatning eller arbeidsevne. Hvis Høyesterett skulle mene at Storebrand har fullt erstatningsansvar på grunn av lammelsen, aksepteres beløpet i byrettens dom. Men Storebrand anfører subsidiært at A har en betydelig restarbeidsevne, og at han dessuten uansett, og innen kort tid, ville utviklet en lidelse som ville innebære at det ikke oppstod tap som følge av ulykken. Det er derfor ikke grunnlag for erstatning utover de 250.000 kroner som er utbetalt.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Storebrand har ikke bestridt at bilulykken var en utløsende faktor i årsaksbildet frem til lammelsen. I forhold til betingelseslæren, som er

Side 342

utgangspunktet for bedømmelsen av årsakssammenheng i norsk erstatningsrett, må det dermed legges til grunn at det er en faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og lammelsen.

Det er på den annen side ikke bestridt fra As side at skaden er psykisk betinget, og bilulykken har da ikke virket alene, men i samvirke med en særlig psykisk sårbarhet hos A. Norsk retts utgangspunkt ved samvirkende skadeårsaker er at den enkelte skadevolder svarer fullt ut. Men unntak gjelder etter rettspraksis hvis skadeårsaken ikke er så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til den, se blant annet P-pilledom II i Rt-1992-64 på side 70 og Dispril-dommen i Rt-2000-915 på side 920. Videre er erstatningsansvar generelt avhengig av at tapet sees som en adekvat eller påregnelig følge av den skadevoldende handlingen, se blant annet dommene i Rt-1997-1 og Rt-2000-418. Jeg nevner at slik vår sak ligger an, kan drøftelsene av vesentlighet og adekvans gli noe over i hverandre.

For Høyesterett har A som nevnt godtatt at han ikke har hatt 100 prosent tap av ervervsevne som følge av ulykken, men 50 prosent. Dette kan skyldes to forhold. Det ene er at han har en restarbeidsevne i behold. Det andre er at han har en sårbarhet som må sees også som en selvstendig virkende årsak, slik at han uavhengig av ulykken hadde eller senere ville fått nedsatt arbeidsevne, jf. om en slik betraktningsmåte Stokke-dommen i Rt-1999-1473. Partene er uenige om hvilket utslag slike forhold gir.

Saken reiser etter dette spørsmål om bilulykken er en så pass vesentlig faktor i utviklingen av lammelsen at det er naturlig å knytte ansvar til den, om et tap er en adekvat følge av ulykken, og om hvilket nærmere tap i ervervsevne ulykken i tilfelle har medført.

Disse spørsmålene blir belyst i erklæringene fra de sakkyndige for Høyesterett. Før jeg refererer fra dem, skal jeg kort gjøre rede for As bakgrunn, særlig når det gjelder hans helse og arbeidssituasjon forut for ulykken, og for hans situasjon i dag.

A vokste opp i Oslo og synes stort sett å ha hatt en god og alminnelig barndom. Som tenåring ble han likevel operert for en hoftelidelse, Calvé-Legg-Perthes sykdom, og måtte bruke krykker i to år. Han begynte på gymnaset i 1977, men sluttet i februar 1978, da han reiste til Valdres og arbeidet i onkelens sportsbutikk til skisesongen var over. Høsten 1978 begynte han på Sogn yrkesskole på tømrerlinjen. Etter denne utdannelsen arbeidet han som tømrer, tok svenneprøven i 1981 og fortsatte tømrerarbeidet i samme firma. På denne tiden hadde han flere langvarige sykemeldinger: I 1981 var han sykemeldt i ca to måneder for leddsmerter i kne og hofte på høyre side. I hvert av årene 1982, 1983 og 1984 var han sykemeldt for ryggplager - blant annet en sammenhengende periode på ca et år i 1982-83. Han arbeidet så som drosjesjåfør et par års tid i 1985-87, men bestemte seg for å fullføre utdannelse som tømrermester, begynte på kveldsskole, og fikk mesterbrevet i 1987. Han fikk jobb som formannsassistent i et entreprenørfirma, men opplevde etter hvert konflikter på arbeidsplassen og mener at han ble «psyket vekk». Dette førte til sykemelding med diagnose depresjon i omtrent et halvt år i begynnelsen av 1989. Fra høsten 1989 frem til ulykken i november 1990 arbeidet han som lærer ved Sogn yrkesskole. Det var imidlertid ikke en vanlig fast stilling, men arbeid som vikarlærer. For

Side 343

Høyesterett er det opplyst at hans totale inntekt i 1990 var ca 162.000 kroner, av det var ca 91.000 kroner inntekter fra lærervirksomheten, ca 13.000 kroner feriepenger og ca 57.000 kroner dagpenger. Han var antakelig i en noe anstrengt økonomisk situasjon etter å ha kjøpt en leilighet dyrt på slutten av 1980-tallet.

Som nevnt er A nå 100 prosent uføretrygdet. De sakkyndige for Høyesterett synes å oppleve ham som en hyggelig, alminnelig person uten tegn på større personlighetsavvik. Det er opplyst at han gjør småjobber for venner og bekjente, for eksempel reparasjon på hytter og brygger, der han kan ta seg god tid. Det fremgår av det jeg siterer nedenfor, at begge de sakkyndige for Høyesterett vurderer prognosen som relativt positiv. Professor Kringlen refererer i sin erklæring fra en samtale med A, der A gir uttrykk for at hvis han vinner frem i retten, «... vil han kunne slette sin gjeld og eventuelt bygge seg hus. Hvis han taper saken kan han tenke seg flere muligheter, enten forsøke å få seg en skreddersydd jobb i et firma med arbeid ca 20 timer per uke, eller begynne som tømmermester med eget firma».

Professor Weisæth uttaler i sin sakkyndige erklæring til Høyesterett blant annet følgende om årsaksspørsmål og prognose:

«3.

Hvilken betydning har ulykken hatt som årsak til tilstanden?

Grupper av årsaksfaktorer.

...

Patogenetiske faktorer: Dette er å anse som de mest egentlige sykdomsårsaker i medisinsk, ikke nødvendigvis juridisk, forstand for psykiske lidelser der den arvelige komponent ikke er den dominerende. Ettersom TR's symptombilde både mht alvorsgrad og forløp er uvanlig i forhold til stressbelastningen 01.11.90 som skal vurderes som mulig årsak, må kompliserende/samvirkende faktorer uansett trekkes inn for å forklare både sykdomsutviklingen og den dårlige prognosen hittil. ...

Ulykken - en hovedårsak til sykdomsutviklingen?

Påkjørselen bakfra var utvilsomt et adekvat traume for utvikling av både en legemlig skade og en psykisk traumatisering. Den psykiske lidelse som ville være mest sannsynlig er post-traumatisk stresslidelse. Han har imidlertid ikke hatt symptomer på denne eller akutt belastningslidelse som ofte går forut for en PTSD. Det kan henge sammen med at han ikke opplevde trussel mot liv eller om invalidisering verken før, under eller etter kollisjonen. Det er påfallende at han ikke var mer psykisk preget i akuttfasen etter en såpass alvorlig ulykke. Det hender riktignok at en person kan være ganske psykisk sjokkert, men utad virke ganske upåfallende. Han hadde heller ikke noen lettelsesreaksjon hvilket kan tyde på en viss grad av psykisk sjokk. Det er ikke fremkommet noe om alvorlig frykt for legemlig skade i akuttfasen. Derved er ingen av de to mekanismer som er beskrevet ovenfor påvist og som erfaringsmessig umiddelbart kan utløse psykisk betinget paralyse: Overveldende fryktopplevelse eller akutt uløselig konflikt. De vanligste krav til at det skal være årsakssammenheng mellom en akutt alvorlig stressbelastning og en psykisk lidelse er at der er nærhet i tid mellom belastningen og sykdomsutbruddet (eventuelt med tydelige brosymptomer) og at symptomene reflekterer, dvs. innholdsmessig peker tilbake på selve ulykkessituasjonen. Dersom lammelsen hadde inntrådt umiddelbart, ville årsakssammenhengen stilt seg annerledes, også om den psykologiske trusselopplevelse ikke var dokumenterbar. Det må dog her has i mente at med TRs antatte

Side 344

somatiserings-tilbøyelighet og dissosiative kapasitet, kan amnesi dvs. fortrengning og akutt hukommelsestap for psykisk materiale, ikke utelukkes. ...

Patoplastiske årsaker

Med dette menes faktorer som har påvirket symptomutformingen. Påkjørselen representerte en risiko for nakkeskade. Det har vært en utbredt oppfatning i befolkningen at dette er en spesielt alvorlig type skader og for en del synes skadeformen å være forbundet med en frykt for lammelser. Det er nærliggende i TRs tilfelle å trekke inn hans bevegelseshemning, dvs. manglende mulighet for å bruke høyre underekstremitet under sykdomsperioden med Calvé-Legg-Perthes sykdom i ungdomsårene. Det er vanlig at organer som tidligere har vært syke lettere blir rammet av somatiseringsmekanismer.

...

Det er lite sannsynlig at lammelsen ville inntrådt uavhengig av ulykken. For at en slik dissosiativ lidelse skulle utvikle seg, ville jeg anta at TR måtte bli utsatt for et betydelig traume. Derimot anser jeg det som mer enn 50% sannsynlig at han i løpet av noen år ville utviklet en somatiseringstilstand som ville redusert hans arbeidsevne selv uten ulykken. Hans smerteplager i form av et persisterende smertesyndrom og hans tidligere langvarige sykefravær ved relativt moderate plager og moderate livsvansker tyder på en betydelig risiko for å falle ut av arbeidslivet ved høye stresspåkjenninger. Kanskje ville uten ulykken den mest sannsynlige somatiseringtilstand som kunne utviklet seg vært et generelt eller lokalisert persisterende smertesyndrom.

Det er vanskelig å fastsette en prosentvis andel som ulykken utgjør i forhold til tap av arbeidsevne. Det er også vanskelig å anslå hvor mye av den reduserte arbeidsevnen som må tilskrives den lammede armen og hvor mye som må tilskrives hans subjektive kognitive plager (konsentrasjons- og hukommelsesproblem) og smertesymptomene. Skjønnsmessig vil jeg anslå at ulykken kan ha utgjort 20% av årsaksfaktorene til arbeidsuførheten.

4.

Skadelidtes funksjonsevne.

...

Arbeid: Med hensyn til lærer i tømrerfaget burde ikke hans lamme arm være et hinder. Igjen er hans øvrige psykiske symptomer viktigere bidrag til en eventuell erhvervsvikt enn den lamme armen. En person med ubrukbar arm må i dag kunne forventes å være arbeidsfør med unntak av spesielle yrker.

5.

Prognosen: Utsiktene vurderes som relativt positive på sikt. Han synes noe mindre sårbar for tap av ansikt. Derved vil man kunne anta at den psykiske blokkeringen i sentralnervesystemet av bevegelsesevnen lettere skulle kunne heves enn tidligere. På den annen side har tilstanden vart lenge og uten bedring.

Han ser imidlertid lysere på muligheten for å komme seg ut i arbeidslivet i dag enn tidligere.»

I sin muntlige forklaring for Høyesterett utdypet Weisæth sin uttalelse. Han la vekt på at A ikke hadde noen psykisk reaksjon på ulykken. Hvis ulykken hadde vært den direkte årsak, skulle lammelsene ha kommet før. At det gikk flere dager, styrker konklusjonen om at underliggende problemer er dominerende. Weisæth antydet at As psykiske disposisjon kunne anslås å ha utgjort 50 prosent av årsaksfaktorene til arbeidsuførheten, bilulykken 20 prosent, og senere faktorer, med antakelig en noe uheldig behandling 30 prosent.

Professor Kringlen uttaler i sin sakkyndigerklæring til Høyesterett om årsaksfaktorene:

Side 345

«3.

Ulykken som en episode i pasientens liv, har utløst den aktuelle tilstanden med lammelse, men lammelsen kan ikke tilskrives noen somatisk skade etter ulykken.

Hvordan forklare symptombildet hos pasienten? I det aktuelle tilfellet kan ikke skaden som pasienten fikk ved bilulykken i 1990 i seg selv gi en forklaring på de psykiske symptomer. De aller fleste vil etter en slik kollisjon ikke utvikle symptomer. Hvis man derimot har hatt symptomer av psykisk art tidligere og i tillegg har en vanskelig livssituasjon, vil risikoen for somatiske symptomer på psykisk grunnlag være til stede. Pasienten har hatt psykiske problemer før ulykken, og da uhellet fant sted økonomiske problemer med blant annet 300.000 kroner i gjeld. I en slik situasjon må man anta at det kan foreligge et bevisst eller ubevisst motiv til utvikling av symptomer, som siden blir attribuert (tilskrevet) den aktuelle nakkeskade. Med mulighet for erstatning og rettssaker vil symptomene gjerne fikseres og forverres. Det blir viktig å opprettholde symptomene for ikke å tape ansikt. Symptomene kan altså best forklares som uttrykk for emosjonelle problemer, der nakke- og hodeskaden tilskrives årsaken.

Generelt kan man si at pasienters antagelse om årsaker til sykdom kan komme fra flere kilder. Det kan være kunnskap fra skole, media eller antydninger fra familiemedlemmer eller naboer eller andre som har vært utsatt for lignende skader.

I dette tilfellet er det dessuten rimelig å tro at pasientens hoftelidelse som barn, da han i knapt 2 år måtte bruke krykker, også har vært med på å disponere for det aktuelle sykdomsbilde.

4.

Hvis lammelsen består vil pasienten selvsagt være noe handicappet i forhold til dagliglivets aktiviteter og arbeid, i mindre grad med hensyn til familie og sosiale forhold. På den annen side er det mange med en lam arm som kan utføre forskjellig arbeid. Pasienten kan for eksempel fungere godt som lærer i tømrerfaget. Han kan som han antydet selv kanskje skaffe seg en skreddersydd jobb i et firma, og endelig kan han med sin teoretiske og praktiske bakgrunn drive eget firma.

5.

Prognosen er selvsagt dubiøs i dette tilfellet siden tilstanden har vart så lenge, men det er ikke urimelig å tenke seg at når denne saken er over vil pasienten med riktig behandling og opptrening kunne komme tilbake i normalt inntektsgivende arbeid.

6.

Det er i dette tilfellet ikke gitt adekvat behandling. ... Det er meningsløst at denne pasienten har vært uføretrygdet i så mange år.

Når jeg likevel er optimistisk i dette tilfellet er det fordi jeg øyner at pasienten innerst inne ønsker en slik positiv utvikling. Han virker motivert for behandling og opptrening. Endelig har pasienten ingen personlighetsforstyrrelse i tillegg til sine symptomer på lammelse, noe som gjør at prognosen burde være relativt god. Det bør også føyes til at han har en oppmuntrende og støttende samboer, som sikkert vil kunne bety mye i denne sammenheng.»

I sin muntlige forklaring ga Kringlen uttrykk for at han ville sette bilulykkens bidrag til As ervervstap til null.

I en uttalelse fra februar 2000 fra lege Jan Erik Ødegård heter det blant annet:

«Vi har vurdert at skadelidte har en restarbeidsevne, og har anslått denne til å utgjøre ca 50%. Det har vært forskjellige årsaker til hans arbeidsuførhet .... Dersom en hensyntar det forhold at han har en ikke-fungerende arm, vil det

Side 346

likevel kunne være en del arbeidssituasjoner han vil kunne utføre. Det som han ikke kan gjøre vil være å fungere i arbeid som krever bruk av begge hender, slik som håndverksyrker. Imidlertid vil det kunne være en del arbeidssituasjoner der dette ikke er til noen hindring.»

Det er etter dette noe forskjellige vurderinger fra de sakkyndige når det gjelder bilulykkens bidrag til As ervervstap. Anslagene må nødvendigvis også bli skjønnsmessige, og de medisinsk sakkyndiges erklæringer er selvsagt heller ikke utformet spesielt ut fra juridisk begrepsbruk. Jeg har vært i tvil om erstatningsansvar må anses utelukket fordi ulykken må sees som en for uvesentlig faktor i årsaksbildet knyttet til lammelsen, eller fordi et tap ikke er en adekvat følge av ulykken, men har ikke sett det nødvendig å ta stilling til disse spørsmålene.

Jeg er nemlig kommet til at Storebrands subsidiære anførsel i alle fall må føre frem - det tapet A har hatt som følge av bilulykken, overstiger ikke beløpet på 250.000 kroner som Storebrand allerede har utbetalt. Som nevnt har A også selv godtatt at ulykken ikke er årsaken til hele hans tap av ervervsevne. Dette kan være fordi han har en restarbeidsevne i behold, eller det kan være fordi han også hvis ulykken tenkes borte, ville hatt nedsatt arbeidsevne, eller fått det på et senere tidspunkt, slik byretten legger til grunn. Spørsmålet er hvor stor virkning dette skal ha.

Jeg nevner først at nakkeslengskaden, som er anslått til en medisinsk invaliditet på 8 prosent, etter min mening ikke har noen eller bare en helt marginal betydning for erstatningsutmålingen.

For meg blir spørsmålet da utelukkende hvilken betydning lammelsen i armen har hatt for at A ikke har fungert i vanlig arbeidsliv etter ulykken. Jeg ser det for det første slik at trekk ved As psykiske og fysiske helse og hans personlighet kommer inn med stor tyngde som en selvstendig virkende årsak til hans nedsatte ervervsevne. Jeg viser til det jeg har redegjort for om hans helsetilstand forut for ulykken, og i forbindelse med det hans lite stabile tilknytning til arbeidslivet, blant annet preget av langvarige sykemeldinger begrunnet i ryggplager eller depresjon. Jeg peker her på at heller ikke tilknytningen til Sogn yrkesskole den siste tiden før ulykken gjaldt arbeid i full stilling, men vikararbeid, med en inntekt på ikke mer enn ca 90.000 kroner i 1990 frem til 1. november. Jeg peker for det andre på at opplysningene i saken om As situasjon i dag og om prognosen gir et klart inntrykk av at han i dag har en restarbeidsevne, og at han i fremtiden kan få det i større grad. Jeg viser til det jeg har referert tidligere om de sakkyndiges og As egen vurdering av situasjonen i dag og fremover. - Jeg ser det ikke som nødvendig å forsøke å kvantifisere betydningen av disse momentene, fordi jeg mener at det tapet A kunne kreve erstattet, uansett ikke ligger høyere enn de 250.000 kroner som Storebrand har utbetalt etter ansvarsforsikringen.

Anken fører etter dette ikke frem. Det har imidlertid vært uavklarte spørsmål i saken som er av prinsipiell interesse, og jeg mener at det i utgangspunktet ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd og § 172 annet ledd. Omkostninger som er spesielt knyttet til As anke til lagmannsretten, som han ikke har fulgt opp overfor Høyesterett, må likevel erstattes. Storebrands omkostningsoppgave

Side 347

for denne anken, som lagmannsretten la til grunn, var på 23.257 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten i sak 98-01386 A/03 betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 23.257 - tjuetretusentohundreogfemtisju - kroner med oppfyllelsesfrist som fastsatt av lagmannsretten. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten i sak 98-01386 A/03 betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 23.257 - tjuetretusentohundreogfemtisju - kroner med oppfyllelsesfrist som fastsatt av lagmannsretten. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.