Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:56

Høyesterett - HR-2001-2-B - Rt-2001-320

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2001-03-09

Publisert

HR-2001-2-B - Rt-2001-320

Stikkord

Erstatningsrett. Forsikringsrett. Personskadeerstatning. Personforsikring. Årsakssammenheng. Nakkesleng.

Sammendrag

En mann utviklet gradvis flere sykdomssymptomer etter en bilulykke. Høyesterett fant at det forelå adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og mannens invaliditet. Lidelsene ble ansett utløst av trafikkulykken, og selv om det var forhold i skadelidtes personlighet som sto mest sentral i årsaksbildet, spilte trafikkulykken en såpass vesentlig rolle at det var rimelig å knytte ansvar til den. Selv om skadeforløpet ble ansett som sjeldent, kunne skaden ikke anses å falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken. Forsikringsselskapet måtte etter dette være fullt ut ansvarlig både etter trafikkforsikringen og førerulykkesforsikringen.

Saksgang

Oslo byrett Nr 95-09600 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-2580 A/01 og LB-1997-2581 A/01 - Høyesterett HR-2001-2-B, nr. 316/1999.

Parter

Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Ole Andresen) mot A (advokat Stein Christian Hexeberg - til prøve).

Forfatter

Skoghøy, Coward, Matningsdal, Frisak og Gjølstad.


Dommer Skoghøy: A, som er født 0.0.1966, ble natt til mandag 24. september 1990, mens han var i arbeid som drosjesjåfør, utsatt for en bilulykke på Sømsvegen i Kristiansand. Bilen var trafikkforsikret i Storebrand Skadeforsikring AS (heretter stort sett forkortet til Storebrand), og til trafikkforsikringen var det knyttet en førerulykkesforsikring. A ble sykemeldt etter ulykken og har ikke vært i arbeid siden. Partene er enige om at han i dag er 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør. Spørsmålet i saken er om As invaliditet er forårsaket av ulykken, og - i tilfelle - om årsakssammenhengen er adekvat eller påregnelig, som ofte blir brukt som uttrykk for det samme, slik at han har krav på erstatning etter trafikkforsikringen og utbetaling under førerulykkesforsikringen.

A hadde vært ansatt som drosjesjåfør hos drosjeeier B siden 1987. På grunn av inndragning av drosjebevillingen var han blitt oppsagt til fratredelse 25. oktober 1990.

Side 321

Da ulykken inntraff, var A på veg tilbake til Kristiansand med drosjen etter å ha vært en tur ut av byen. Han var alene i bilen og holdt en fart på ca 60 km/t, som er fartsgrensen på stedet. Som følge av at bilens høyre forhjul i inngangen til en høyresving kom utfor asfaltkanten, mistet han kontrollen over bilen. Bilen krysset først vegbanen og traff autovernet på venstre side av vegen i As kjøreretning. Deretter krysset den igjen vegbanen og støtte mot en fjellvegg på høyre side av vegen. A brukte ikke sikkerhetsbelte ved hendelsen.

Bilen ble ved trafikkulykken påført materielle skader for kr 35.768. Selv om A ikke ble påført synlige skader, er det i skademeldingen til forsikringsselskapet - som er datert 25. september 1990 - krysset av for at ulykken også hadde forårsaket personskade. Som skadet person er oppgitt A, men skaden er ikke nærmere spesifisert.

Etter trafikkulykken var bilen ikke kjørbar. A tilkalte drosjeeier B, som kom til ulykkesstedet og kjørte A hjem. Ulykkesbilen ble senere fraktet bort av et bilbergingsfirma.

Det ble ikke gitt melding til politiet om ulykken.

A har forklart at han sov et døgn etter at han kom hjem. Den påfølgende dag - tirsdag 25. september 1990 - hadde han fri. Onsdag 26. september følte han seg stiv og støl, men tvang seg til å gå på arbeid. Han følte seg imidlertid etter hvert så stiv i nakken at han ikke greide å kjøre. Han ble da kjørt til Randesund helsesenter, hvor han ble undersøkt av lege Stein Vabo. I journalen har Vabo notert:

«Nakkeslengskade 24.9.90 (natt). Sovnet ved rattet. Merket ikke noe den første dagen. Fra 26.9 -> verkende smerte.

Sm [dvs. sykemeldt] 26.9-90 - Rp. Somadril comp + Orudis 100 mg x 2

Yrkesskade:

Us: Kraftig strekk i muskl. h. side.»

Det er senere blitt fremholdt av A at det ikke er riktig at han sovnet bak rattet. Forklaringen på ulykken var at han som følge av at han fikk høyre forhjul utenfor vegkanten, mistet kontrollen over bilen. Dette er i samsvar med den forklaring som er angitt i skademeldingen til forsikringsselskapet.

Den 28. september 1990 var A til røntgenundersøkelse uten at det ble gjort unormale funn.

I den tid som fulgte, var A kontinuerlig plaget med nakkesmerter, hodepine og stivhet og nedsatt bevegelighet i nakken. For dette fikk han foreskrevet smertestillende og muskelavslappende medikamenter, og det ble også forsøkt fysioterapi uten at dette hadde noen effekt. Etter undersøkelse hos Vabo 31. oktober 1990 har Vabo ført i journalen:

«Ingen effekt av medikamentell behandl. Vanskelig å finne stilling i senga. Prøver Par forte & Nozinan

Føler at han har stivnet til. Liten bedring. Bedre effekt av varmepute enn strømbeh.

Us: Nærmest heilt stiv i muskulaturen. Bevegelsen bet. innskrenket, både for vridning og bøy, eks. Gå med hodet på stilk.

Vannsprøytebeh.»

Side 322

Etter henvisning fra Vabo ble A i begynnelsen av desember 1990 undersøkt av spesialist i nevrologi Jill Klee. I erklæring av 3. desember 1990 uttaler hun blant annet:

«Han er ervervsmessig drosjesjåfør. Under nattkjøring 24/9 kom han utover veikanten med forhjulet, ble slengt over i v. kjørebane og inn i en fjellvegg. Han har formentlig kortvarig amnesi, ble meget sjokkert men etter en fridag kom han tilbake på jobb. Oppdaget imidlertid at han ikke greide det og henvendte seg til legen etter 2 dager. Da hadde han stivhet og verk i nakken samt hodepine. Det ble tatt en rtg. som ble beskrevet som normal.

Siden har han hatt fortsatt smerter og stivhet i nakken men især vansker med å snu mot venstre.

Han har fått problemer med synet, føler at det kan være litt tåket, han har vansker med å lese tekster på sort/hvitt TV. Han føler seg depremert, sliten, trett og sover dårlig og han blir meget lett sint og irritert.

For tiden har han smerter i nakken som er til stede fra morgen til kveld men er nok verst om morgenen. Det kan spre seg utover skuldrene og i mye mindre grad opp i hodet. Inniblant, især når man har prøvd å gi behandling i nakkemuskulaturen har han fått noen verkende opplevelser ut i fingerleddene.

Han har fått fysikalsk beh. Med strøm, varme, øvelser og meget forsiktig strekk, dessuten vannspøyter. Det eneste som har hatt noen virkning har vært varmebeh. Herutover har han prøvd Orudis, Naproxen og Somadril comp., heller ikke her har det vært vesentlig effekt. For tiden bruker han Nozinan 5-10 mg x 3.

Funn: ingen nevr. utfall. Ved us. av ansiktsmuskulatur er det ømhet hovedsakelig i temporalis bilat [dvs. begge tinninger] og det er kjevesperring. Det er voldsom stivhet og ømmenhet over nakketilhefter, ut over begge trapezius [skulderblad], ned til infra spinatus nivå, og i høy grad foran over scalenamuskulatur og pectoralis [ribben og brystkasse]. Betydelig innskrenking av hodebevegelser især mot venstre.

Konklusjon: Det er nok helt forkjært å kalle det en whiplash (da man ikke kjenner mekanisme), det er en nakkesleng. Resultatet er akkurat det samme og behandlingen likeledes.»

Utover våren og sommeren 1991 ble As helsetilstand gradvis forverret. Han fikk blant annet store konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt og vissenhetsfølelser - først i hendene og deretter i bena.

Høsten 1991 var han til ny undersøkelse hos Klee. I erklæring av 14. oktober 1991 skriver hun blant annet:

«Det dreier seg i en viss grad om nevropsykologisk svikt, i form av nedsatt konsentrasjon, vansker med å finne ord, vansker med å huske begreper og lign. Men samtidig har han fysiske symptomer, i form av bilaterale parestesier i hendene, endret sensibilitet i armene, og nå forteller han om parestesi og endret sensibilitet, især over venstre glutealreguion, gående ut langs venstre ben. Iblant kan han ha vansker med å holde på urinen og mye sjeldent har det vært vansker med å holde på avføringen.

Som det fremgår, var det ingen positive funn på de undersøkelser som er gjort.

Han bruker for tiden Sarotex 150 mg. vesp., samt Paralgin forte, hvor han ofte tar 4 tabl. ad gangen for å få effekt, ellers tar han 2 tabl. X 2.

Side 323

Ved samtale virker han deprimert, oppgitt, beveger seg sent og med vansker, især halter han litt på venstre ben.»

Ved undersøkelse hos Vabo i mars 1992 gav A uttrykk for at han følte at venstre side var «lam», og ut på høsten 1992 ble det konstatert muskelsvinn («muskelatrofi») i venstre legg.

Etter henvisning fra Klee ble A i oktober 1992 undersøkt av overlege Truls-Eirik Mogstad ved Rikshospitalets psykosomatiske avdeling. I journal fra behandling 19. oktober 1992 konkluderte han med at man her «står ... overfor et svært sammensatt sykelighetstilfelle med en alarmerende grad av psykiatrisk og psykosomatisk patologi. Det synes å dreie seg om vesentlig mer enn et posttraumatisk stressyndrom, idet alle pasientens livsområder er affisert».

As helsetilstand forverret seg stadig, og ved undersøkelse hos Vabo 13. februar 1993 konstaterte han «tiltagende lammelse» i venstre arm og ben.

I løpet av 1993 og 1994 var A etter henvisning fra Klee til flere undersøkelser hos spesialist i psykiatri Harald Leirvåg. I erklæring av 21. februar 1994 uttaler han blant annet:

«Min vurdering er at A er 100 % arbeidsufør i det vanlige arbeidsliv.

Psykiske faktorer synes klart å være medvirkende til at hans somatiske symptomer fra evt. nakkeslengskade har gradvis forverret seg.

Jeg kan ikke utelukke at hans nåværende helsetilstand i hovedsak kan være psykisk betinget, tvert i mot virker det sannsynlig. Det jeg klart mener å kunne se er at A investerer svært mye av sin psykiske energi i det å bevise at han har en tilgrunnliggende nakkeslengskade og at denne er årsak til alle hans plager. ... Så innbitt virker A i sin kamp for dette, at jeg vanskelig ut fra en psykologisk forståelse, kan se at han somatisk vil kunne bli bedre før han har fått anerkjennelse for at han har en nakkeslengskade som har påført han de senere halvsidige «lammelser» og øvrige psykosomatiske plager. ...

Da det etter de legeopplysningene jeg kjenner til ikke er sikre nevrologiske utfall som kan dokumentere en sikker nakkeslengskade og heller ikke forklare hans halvsidige «lammelser», så står en etter mitt syn overfor en svært fastlåst situasjon med lite utsikt til bedring da A vanskelig kan få en bekreftelse som det medisinsk ikke er grunnlag for.»

I 1994 var A til ny undersøkelse hos Klee. I journalnotat av 13. juni 1994 konstaterte hun:

«På nåværende tidspunkt har han funksjonsmessig en nærmest total venstresidig spastisk hemiparese, idet venstre arm kun brukes i støttefunksjon og bena beveges stivt og urørlig.»

Etter oppdrag fra A foretok spesialist i generell og ortopedisk kirurgi J. R. Orlin i 1995 en vurdering av sammenhengen mellom bilulykken 24. september 1990 og de symptomer og plager som A hadde. I erklæring av 30. november 1995 konkluderte han med at det mest sannsynlig forelå en organisk hjerneskade som skyldtes ulykken. Orlin vurderte As medisinske invaliditet til 75 prosent og hans ervervsmessige uførhet til 100 prosent. På dette grunnlag tok A 15. desember 1995 ut stevning for

Side 324

Oslo byrett mot Storebrand med krav om dom for erstatning etter trafikkforsikringen og utbetaling under førerulykkesforsikringen.

I februar 1994 fikk A utbetalt yrkesskadeserstatning fra folketrygden med kr 133.280. På dette tidspunkt var den medisinske invaliditet vurdert til 45-54 prosent. I 1998 ble yrkesskadeserstatningen økt til kr 223.910. Denne er basert på en medisinsk invaliditet på 65-74 prosent.

Høsten 1994 ble A - med virkning fra 1. september 1991 - innvilget uførepensjon på grunnlag av en uføregrad på 100 prosent.

Siden mars/april 1997 har A vært avhengig av rullestol.

Oslo byrett kom i dom 18. juni 1997 til som «mest sannsynlig at As helseplager for det vesentlige må tilskrives biluhellet i 1990», og at Storebrand dermed måtte idømmes ansvar. Byrettens dom har denne domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til A:

a.

Menerstatning

kr

296.000,-

b.

Påførte utgifter

kr

45.000,-

c.

Lidt inntektstap 1990

kr

17.685,-

d.

Lidt inntektstap 1991

kr

18.345,-

e.

Lidt inntektstap 1992

kr

4.632,-

f.

Lidt inntektstap 1993

kr

43.612,-

g.

Lidt inntektstap 1994

kr

47.273,-

h.

Lidt inntektstap 1995

kr

53.679,-

i.

Lidt inntektstap 1996

kr

60.258,-

j.

Renter av lidt inntektstap

   
 

beregnet til 4.06.1997

kr

45.810,-

k.

Fremtidig inntektstap

kr

747.787,-

l.

Fremtidig merutgifter

kr

50.000,-

m.

Skatteulempe

kr

119.668,-

n.

Førerulykkesforsikring

kr

80.000,-

o..

Renter førerulykkesforsikring

   
 

beregnet til 4.06.1997

kr

89.507,-

I tillegg kommer 12% rente p.a. for samtlige beløp fra 4.06.1997 til betaling skjer.

Til fradrag kommer kr 30.000,- som saksøkte allerede har utbetalt.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2-to-uker fra dommens forkynning.»

Storebrand påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A erklærte aksessorisk motanke for så vidt gjaldt utmålingen av erstatning for fremtidige merutgifter og skatteulempen.

Etter at saken var brakt inn for lagmannsretten, ble A utsatt for et nytt trafikkuhell. I desember 1997 frontkolliderte han i en fart av 40-50 km/t med en annen bil. Etter dette trafikkuhellet er det inntrådt lammelser også på høyre side. Den trafikkforsikring som hefter for denne ulykken, er tegnet i et annet forsikringsselskap. Det er derfor en forutsetning for at det skal kunne gjøres ansvar gjeldende mot Storebrand, at As helseplager kan tilbakeføres til trafikkulykken i 1990.

Lagmannsretten kom i dom av 14. juli 1999 - i likhet med byretten - til at det forelå årsakssammenheng mellom trafikkulykken i 1990 og de lidelser som A hadde fått, og - under tvil - til at «skadene etter de konkrete omstendigheter i sin helhet må anses å ligge innenfor det påregnelige».

Side 325

Når det gjaldt erstatning for fremtidige merutgifter og skatteulempen, ble partene under behandlingen for lagmannsretten - for det tilfelle at det forelå adekvat årsakssammenheng - enige om et beløp som var høyere enn det beløp byretten hadde fastsatt, men som lå lavere enn det maksimumsbeløp som var angitt i As påstand i ankeerklæringen. Lagmannsrettens dom har slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til A:

Ménerstatning

kr

235.000

Påførte utgifter

kr

45.000

Påført inntektstap 1990-96,

   

bruttofisert og hensyntatt a konto

kr

215.406

Renter pr 1 januar 1999

kr

79.075

Fremtidig tap i erverv

kr

850.000

Fremtidige utgifter

kr

75.000

Skatteulempe

kr

150.000

Sum

kr

1.649.481

som avrundes til

kr

1.650.000

- enmillionsekshundreogfemtitusen.

   

I tillegg kommer 12 - tolv - % rente fra forfall - jf domsslutningens punkt 5 - til betaling skjer.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale førerulykkesforsikring til A, til rest 80.000 - åttitusen - kroner, med renter beregnet til 4 juni 1997 med kr 89.507, samt renter av kr 80.000 fra 4 juni 1997 til betaling skjer.

3.

I saksomkostninger for byretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS 190.751 - etthundreognittitusensjuhundreogfemtien - kroner til A, med tillegg av 8 - åtte - % rente p.a. fra 8 juli 1997 til betaling skjer.

4.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS i hovedankesaken 182.903 - etthundreogåttitotusennihundreogtre - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

I motankesaken bærer hver av partene sine omkostninger.

5.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Storebrand har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Det har for Høyesterett vært oppnevnt tre sakkyndige - overlege Karl O. Nakken, avdelingsoverlege professor dr.med. Ulrik Fredrik Malt og professor emeritus dr.med. Nils Retterstøl. Nakken er spesialist i nevrologi, mens Malt og Retterstøl er oppnevnt som psykiatrisk sakkyndige. Nakken og Retterstøl var også oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. Malt er ny for Høyesterett.

Alle de oppnevnte sakkyndige har avgitt omfattende skriftlige erklæringer til Høyesterett. Nakken og Retterstøl har også avgitt muntlige forklaringer. På grunn av sykdomsforfall har Malt ikke kunnet møte.

Etter henvisning fra Malt ble A under saksforberedelsen for Høyesterett undersøkt av spesialist i klinisk nevropsykologi professor dr.philos. Kjetil Sundet. Han har avgitt en nevropsykologisk spesialisterklæring, som er fremlagt for Høyesterett.

I tillegg til erklæringene fra de rettsoppnevnte sakkyndige og spesialisterklæringen fra professor Sundet har det vært fremlagt en medisinsk

Side 326

sakkyndig erklæring fra professor dr.med. Kjell Noreik og teknisk sakkyndige erklæringer fra dosent Mats Svensson, ingeniør Torstein Haug, ingeniør Per G. Karlsen og ingeniør Henrik Nesmark. Noreik og Haug avgav også erklæringer for lagmannsretten, mens de øvrige er nye for Høyesterett.

Det har også vært avholdt bevisopptak til avhør av ankemotparten og ett vitne. Fra et annet vitne er det avgitt skriftlig vitneforklaring. Ett av vitnene er nytt for Høyesterett.

Saken har for Høyesterett vært forent til felles behandling med ankesak 144/1999 ( HR-2001-3-B), som også gjelder krav om erstatning for skade som skyldes en psykisk betinget lammelse etter en trafikkulykke.

Samlet fremstår saken som noe bedre opplyst for Høyesterett enn for de tidligere instanser.

For det tilfelle at de plager A har, står i adekvat årsakssammenheng med trafikkulykken i 1990, er partene enige om erstatningsutmålingen.

Fra Storebrands side er det mens saken har versert, totalt blitt utbetalt et à konto-beløp på kr 120.000.

Den ankende part - Storebrand Skadeforsikring AS - har i korte trekk anført:

Såfremt de helseplager A har, står i adekvat årsakssammenheng med trafikkulykken 24. september 1990, erkjenner Storebrand ansvar etter trafikkforsikringen og at A har krav på utbetaling under førerulykkesforsikringen. Etter Storebrands oppfatning foreligger det imidlertid ikke tilstrekkelig og adekvat årsakssammenheng.

Storebrand har fremholdt at det ikke er påvist noen organisk skade, og at den belastning A ble utsatt for ved utforkjøringen, også var så pass beskjeden at den ikke kunne ha påført A noen organisk nakkeskade. Ved frontkollisjon skal det mer til for å få nakkeskade enn ved påkjørsel bakfra. Selskapet aksepterer at A før trafikkulykken i desember 1997 var 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør, men etter Storebrands syn er invaliditeten av funksjonell karakter, dvs. psykisk betinget. As sykdomshistorie startet i mars 1990 med magesmerter, søvnproblemer m.v. Selv om ulykken ikke hadde inntrådt, ville A mest sannsynlig ha hatt de samme problemene.

Fra Storebrands side aksepteres det at også psykisk betingede skader er erstatningsrettslig vernet, men når det gjelder spørsmålet om den psykisk betingede lidelse som A har, kan tilbakeføres til trafikkulykken i 1990, har Storebrand anført at denne ulykken ikke var av en slik karakter at den var egnet til å påføre ham noe psykisk traume som kan ha forårsaket lammelsene. Dersom A da utforkjøringen skjedde, holdt en fart på ca 60 km/t, ville farten ved sammenstøtet med bergveggen maksimalt ha vært 20-25 km/t. Et slikt beskjedent sammenstøt har ikke tilstrekkelig skadeevne, og etter Storebrands oppfatning er det under enhver omstendighet ikke en slik skadeevne som har realisert seg her. De lidelser A har, er av de sakkyndige dels karakterisert som en dissosiativ lidelse og dels som en somatiseringslidelse, men etter selskapets syn kan disse vanskelig tilbakeføres til ulykken. Det er ikke opplyst om noe traume i forbindelse med ulykken, og de funksjonelle lammelsene A har fått, inntrådte først flere år etterpå. A hadde psykiske problemer før ulykken, og slik Storebrand ser det, er det disse som er den egentlige årsak til lammelsene. Etter Storebrands syn kan trafikkulykken verken anses som selvstendig eller samvirkende årsak til As invaliditet.

Side 327

Storebrand er enig med A i at det er Storebrand som har bevisbyrden for at A ville ha blitt invalid selv om han ikke var blitt utsatt for trafikkulykken i 1990. Men etter Storebrands syn er det tilstrekkelig for at selskapet skal være fri for ansvar, at det er overvekt av sannsynlighet for at A uansett ville ha blitt invalid. Denne bevisbyrden har Storebrand oppfylt. Det kreves ikke - slik A har hevdet - noen kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at trafikkulykken i 1990 er en nødvendig betingelse for As invaliditet, har Storebrand subsidiært anført at ulykken spiller en så lite dominerende rolle i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. De lammelser A har fått, er psykisk betinget, og den egentlige årsak til lammelsene ligger i hans personlighet.

Atter subsidiært har Storebrand anført at As invaliditet ikke står i adekvat årsakssammenheng med ulykken. A er påført en psykisk betinget lammelse, og etter Storebrands oppfatning er et slikt skadeforløp en upåregnelig følge av en beskjeden trafikkulykke. Saksforholdet er meget likt forholdet i Rt-1997-1 hvor skaden ble ansett upåregnelig. Storebrand har også vist til Rt-2000-418.

For det tilfelle at Storebrand skulle bli holdt fullt ut ansvarlig for den ervervsuførhet og medisinske invaliditet som A hadde før trafikkulykken i 1997, har selskapet ikke innvendinger mot den erstatningsberegning som ligger til grunn for As påstand.

Dersom Storebrand skulle bli holdt delvis ansvarlig, har Storebrand fremlagt alternative erstatningsberegninger.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten - A - har i korte trekk anført:

Psykiske skader er erstatningsrettslig vernet, og om skaden er avhengig av at det foreligger en særlig sårbarhet hos skadelidte, hefter Storebrand likevel fullt ut for skaden. Storebrand har bevisbyrden for at skade ville ha inntrådt uten trafikkulykken, og Storebrand må på dette punkt ha en tung bevisbyrde. For at Storebrand skal bli fri for ansvar på grunnlag av en hypotetisk skadeutvikling, må det kreves betydelig sannsynlighetsovervekt.

Før ulykken i 1990 var A svært lite syk. Ved ulykken inntrådte det en markert helsesvikt. Etter dette ble han gradvis dårligere inntil han ble invalid, og noen symptomfrie perioder finnes ikke. Etter As oppfatning er han som følge av ulykken både påført en nakkeskade og en psykisk betinget lammelse, som av de sakkyndige dels er karakterisert som en dissosiativ lidelse dels som en somatiseringslidelse.

Storebrand har akseptert at A før trafikkulykken i 1997 var 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør. A mener at 15 prosent av den medisinske invaliditet og 50 prosent av ervervsuførheten må tilskrives nakkeskaden, mens resten må anses psykisk betinget.

Etter As oppfatning skyldes nakkeskaden slag og strekk i forbindelse med utforkjøringen og sammenstøtet med fjellveggen. Han mener at de krefter han ble utsatt for i forbindelse med utforkjøringen og ved sammenstøtet med fjellveggen, var tilstrekkelige til å påføre en nakkeskade.

Side 328

Når det gjelder spørsmålet om den psykisk betingede lammelse han er påført, kan tilbakeføres til trafikkulykken, har A anført at den psykiske reaksjon som har ført til lammelse, må anses å være utløst av trafikkulykken. Ulykken må da i det minste anses som en samvirkende skadeårsak. En utforkjøring i 60 km/t er en skremmende opplevelse, og  det tidsmessige sammenfall mellom ulykken og de helseproblemer A er blitt påført, taler klart for at det er trafikkulykken som er skadeårsak. Selv om lammelsen er psykisk betinget, må Storebrand hefte for denne fullt ut.

Etter As oppfatning fremstår trafikkulykken som et så dominerende trekk i årsaksbildet at det må knyttes ansvar til den, og etter hans syn må både nakkeskaden og den psykisk betingede lammelse anses som en påregnelig følge av trafikkulykken. Det er nakkeskaden og de smerter som han fikk som følge av denne, som har satt i gang prosessen. Selv om den skadeutvikling vi her står overfor, ikke forekommer ofte, er en slik skadeutvikling ikke ukjent. For bilansvar må grensene for hva som anses som adekvat årsakssammenheng, trekkes vidt, og det kan heller ikke stilles for strenge beviskrav. Saksforholdet skiller seg klart fra forholdene i Rt-1997-1 og Rt-2000-418, hvor etterfølgende omstendigheter styrte utviklingen annerledes enn det man kunne regne med på ulykkestiden. Dersom Storebrand skulle få medhold i denne saken, vil det i realiteten innebære at det blir innført en egenrisiko for psykiske skadefølger.

For det tilfelle at Storebrand bare skulle bli ansett delvis ansvarlig, har A fremlagt alternative erstatningsberegninger som ikke er sammenfallende med de beregninger Storebrand har fremlagt.

A har nedlagt slik påstand:

«I.

Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad som følger:>

1.

Ménerstatning kr 500.000 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Til fradrag går yrkesskadeserstatning med kr 223.910.

2.

Lidt inntektstap

-

For 1990 kr 32.905 med tillegg av 12% rente av kr 10.354 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1991 kr 33.845 med tillegg av 12% rente av kr 12.038 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1992 kr 79.086 med tillegg av 12% rente av kr 31.055 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1993 kr 73.220 med tillegg av 12% rente av kr 30.978 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1994 kr 75.532 med tillegg av 12% rente av kr 34.108 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1995 kr 80.636 med tillegg av 12% rente av kr 38.230 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1996 kr 84.308 med tillegg av 12% rente av kr 42.249 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1997 kr 79.414 med tillegg av 12% rente av kr 42.467 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

Side 329

-

For 1998 kr 71.180 med tillegg av 12% rente av kr 40.771 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 1999 kr 69.236 med tillegg av 12% rente av kr 42.502 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

-

For 2000 kr 65.253 med tillegg av 12% rente av kr 43.054 fra 1. januar 2001 til betaling skjer

3.

Fremtidig inntektstap kr 742.072 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

4.

Påførte utgifter med kr 65.205 med tillegg av 12% rente av kr 45.000 fra 1. mars 2001 til betaling skjer.

5.

Fremtidige utgifter med kr 75.000 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

6.

Skatteulempe kr 104.369 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

7.

Til fradrag i erstatning under punkt 2-6 går utbetalt konto inklusive renter med kr 148.545.

II.

Lagmannsrettens domsslutning punkt 2, 3 og 4 stadfestes.

III.

Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale A hans saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg har kommet til at anken ikke kan føre frem.

Som nevnt er partene enige om at A før trafikkulykken i 1997 må anses som 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør. Partene er også enige om at dersom As invaliditet er forårsaket av trafikkulykken 24. september 1990, og årsakssammenhengen er adekvat, hefter Storebrand både etter trafikkforsikringen og førerulykkesforsikringen. Spørsmålet er derfor om det er trafikkulykken som kan anses som årsak til As invaliditet, og dersom dette er tilfellet, om årsakssammenhengen er adekvat.

Er det trafikkulykken i 1990 som er årsak til As invaliditet?

For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til As invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II), Rt-1997-1Rt-1998-1565 (L-dommen) og Rt-2000-418.

Det er i rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, såfremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre, se for eksempel Rt-1984-466Rt-1996-1718Rt-1997-883Rt-1998-186 og Rt-1999-1473

Side 330

(Stokke-dommen). Men heller ikke i denne relasjon kan det stilles kvalifiserte beviskrav. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt.

De helseproblemer A har, er av overlege Karl O. Nakken i hans erklæring til Høyesterett sammenfattet slik:

«Pasienten anga å ha en rekke plager, hvorav jeg nevner de viktigste:

-

Kroniske smerter i nakke og bakhode med utstråling til tinningsregionene, særlig på ve side.

-

Episodisk press og verk mot midtryggen, særlig uttalt på hø side.

-

Kroniske smerter i leddene, i 2., 3. og 4. finger på ve hånd samt i hø håndledd.

-

Føleforstyrrelser, lammelser og funksjonssvikt i ve sides ekstremiteter.

-

Funksjonssvikt med svekket finmotorikk i hø hånd.

-

Redusert toleranse for lyd og lys.

-

Vannlatings- og avføringsforstyrrelser. ...

-

Episodiske søvnproblemer.

-

Redusert hukommelse- og konsentrasjonsevne.

-

Endret temperaturregulering; følte seg av og til frossen, andre ganger overopphetet.

-

Redusert simultan kapasitet.

-

Episodiske ordfinningsvansker.

-

Redusert ork, energi og overskudd.

-

Ereksjonsproblemer.»

De sakkyndige har konkludert med at den lammelse A er påført, er psykisk betinget, og at As lidelse etter det internasjonale diagnosesystem ICD-10 må klassifiseres dels som dissosiative motoriske forstyrrelser (F 44.4) og dels som en somatiseringslidelse (F 45.0).

Det finnes flere former for dissosiative lidelser (også kalt konversjonslidelser). Det som ifølge ICD-10 standarden er felles for disse, er «delvis eller fullstendig tap av den normale integrasjon mellom erindringer om fortiden, identitetsbevissthet og umiddelbare sansefornemmelser, og tap av kontroll over kroppsbevegelser». Dissosiative motoriske forstyrrelser er i ICD-10 standarden beskrevet slik:

«Ved de vanligste formene for dissosiative motoriske forstyrrelser taper individet evnen til å bevege hele, eller deler av, en eller flere ekstremiteter. Lammelsen kan være delvis, med svake eller langsomme bevegelser, eller fullstendig. Ulike former for og varierende grad av dårlig koordinasjon (ataksi) kan være tydelige, særlig i bena, og resulterer i at individet får en merkelig gange eller mister evnen til å stå oppreist ved egen hjelp (astasiabasi). Det kan også være unormalt kraftig skjelving eller risting i en eller flere ekstremiteter eller i hele kroppen. Forstyrrelsen kan vise likhet med nesten alle typer ataksi, apraksi, akinesi, afoni, dysartri, dyskinesi eller lammelse.»

I ICD-10 standarden blir somatiseringslidelser beskrevet slik:

«Hovedkjennetegnene er flere tilbakevendende, somatiske symptomer som forandrer seg hyppig og som vanligvis har vært til stede i flere år før pasienten blir henvist til psykiater. De fleste pasienter har en lang og komplisert historie

Side 331

med kontakt med primærhelsetjeneste og spesialister, der mange negative undersøkelser eller resultatløse operasjoner har vært utført. Symptomene kan forekomme i alle deler av kroppen eller i et hvilket som helst organsystem, men gastrointestinale sansefornemmelser (smerte, oppstøt, oppgulp, oppkast, kvalme osv) og unormale hudfornemmelser (kløe, brenning, kribling, nummenhet, sårhet osv) og utslett er blant de vanligste. Seksuelle og menstruelle plager er også vanlige.»

På grunnlag av bevisførselen for Høyesterett finner jeg å måtte legge til grunn den diagnose som de sakkyndige har stilt.

A har hevdet at han i tillegg til dissosiasjons- og somatiseringslidelser har en organisk betinget nakkeskade. Til støtte for dette har han blant annet vist til at overlege Nakken på spørsmål om det foreligger en nakkeskade eller annen fysisk skade som følge av uhellet, har svart:

«Ja. Selv om det kan reises tvil, tror jeg at A under uhellet ble påført en beskjeden nakke-, ev også hodeskade. Som ovenfor nevnt ville jeg ikke forventet at hode-/nakkeskaden ville gitt varige ménplager, men hos særlig sårbare individer vet vi erfaringsmessig at slike beskjedne skader likevel kan gi permanente mén. I denne saken kan slike ménplager i noen grad ha «druknet» i den massive symptomatologi som etter mitt skjønn skriver seg fra hans somatiseringstilstand. Grovt skjønnsmessig vil jeg vurdere hans nakke-/hodeskade til å representere en medisinsk invaliditet på høyst 10 %.»

På bakgrunn av det lege Stein Vabo har angitt i journalen for 26. september 1990, mener jeg at det må legges til grunn at A i forbindelse med utforkjøringen og sammenstøtet med fjellveggen ble påført en strekk i nakkemuskulaturen, og det kan heller ikke ses bort fra at han kan ha fått et slag mot hodet. Det er imidlertid til tross for omfattende undersøkelser ikke funnet noen nevrologisk eller annen form for varig organisk skade. Jeg viser her til det som er uttalt av de oppnevnte sakkyndige - overlege Nakken, professor dr.med. Nils Retterstøl og professor dr.med Ulrik Fredrik Malt - og av professor dr.med. Kjell Noreik. Etter dette finner jeg det tvilsomt om det kan legges til grunn at A som følge av ulykken kan være påført noen varig nakkeskade. Jeg finner det ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til dette da den nakkeskade som han måtte være påført, under enhver omstendighet må være av en så beskjeden karakter at den ikke kan inngå som noe selvstendig element i invaliditetsbildet slik det fremtrer i dag. På grunnlag av bevisførselen for Høyesterett mener jeg at det må legges til grunn at den invaliditet A er påført, ikke har noen organisk forklaring, men fullt ut må anses som en psykiatrisk lidelse.

Det at As invaliditet er psykisk betinget, er imidlertid ikke til hinder for at den kan være forårsaket av trafikkulykken. Som A har fremholdt, er det en klar tidsmessig sammenheng mellom trafikkulykken og frembruddet av sykdomssymptomene, og både de rettsoppnevnte sakkyndige og professor Noreik har konkludert med at selv om As sykdom er psykisk betinget, må den antas å være blitt utløst av trafikkulykken. Derimot har de gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger om hvorvidt A uavhengig av ulykken ville ha utviklet en tilsvarende sykdomstilstand.

Professor Retterstøl har i sin erklæring fremholdt at den lidelse A

Side 332

har, har en «multifaktoriell genese» og er betinget av «sårbarhetsproblemer i hans personlighet», men at trafikkulykken har vært «den utløsende faktor» for lidelsen, og at det er «sannsynlig at skadelidte ville fungert som før dersom man tenker seg trafikkskaden borte».

Professor Noreik har uttalt seg på lignende måte. Han mener at trafikkulykken må anses som en «nødvendig og vesentlig årsaksfaktor i utviklingen av As lidelse», og etter hans oppfatning er det ikke grunnlag for å hevde at sykdomsutviklingen ville ha kommet uavhengig av ulykken.

Overlege Nakken har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å si noe om hva som ville ha skjedd dersom ulykken ikke hadde inntrådt, men også han legger til grunn at trafikkulykken har spilt en rolle som utløsende faktor. Han har blant annet uttalt:

«Hvilken rolle trafikkuhellet har spilt for utviklingen av As nåværende invaliditet, er etter mitt skjønn umulig å svare sikkert på. Slik jeg ser det, kan trafikkuhellet ha spilt en rolle som utløsende faktor. Hvorvidt A ville fungert som før hvis uhellet ikke hadde inntruffet, er også umulig å svare sikkert på. Kanskje ville et annet traume, fysisk eller psykisk, ha indusert en lignende utvikling? Spørsmålet om årsakssammenheng mellom trafikkuhellet og hans psykiatriske lidelse må jeg overlate til mine psykiaterkolleger. Som nevrolog må jeg nøye meg med å konstatere at trafikkuhellet ikke har avstedkommet noen nevrologisk skade.»

Professor Malt er enig med de øvrige sakkyndige i at trafikkulykken må anses som utløsende faktor, men etter hans oppfatning er det overvekt av sannsynlighet for at A uavhengig av ulykken ville ha utviklet en «betydelig funksjonssvikt» på et senere tidspunkt. Jeg viser her til følgende avsnitt i hans erklæring:

«Han [dvs. A] har forut for ulykken hatt symptomer som kan peke i retning av at en somatiseringslidelse og en dissosiativ lidelse kan utvikles, men slike lidelser forelå ikke iflg diagnosekriteriene forut for ulykken. Jeg anser det som rimelig å konstatere at ulykken har utløst disse lidelsene. Slike lidelser er ikke ukjente etter ulykker, men ikke forventede. ...

Tar man i betraktning hans psykologi, hans intellektuelle kapasitet og pre-ulykkes helse anser jeg det for > 50 % sannsynlig at han på et senere tidspunkt i livet ville kunne ha utviklet betydelig funksjonssvikt. Imidlertid har jeg ikke kunnet påvise forhold som tilsier at denne svikt skulle komme så raskt som den gjorde. Jeg mener derfor at man med > 50 % sannsynlighet må anta at han ikke ville fungert som han gjør i dag - i det minste de nærmeste årene efter ulykken - om han ikke hadde vært utsatt for ulykken. Det vil imidlertid fremgå av min diskusjon at årsaken er multifaktoriell. Ulykken treffer ham på et ugunstig tidspunkt i livet. Dette sammen med hans psykologi og hans begrensede intellektuelle ressurser gjør at ulykken får helt uventede alvorlige konsekvenser. En person hvor disse spesielle ikke-ulykkesforhold ikke forelå på forhånd, ville ikke ha et slikt forløp.»

På bakgrunn av de sakkyndiges vurderinger må det legges til grunn at selv om As lidelse må anses som en psykiatrisk lidelse, er den blitt utløst av trafikkulykken, og etter min oppfatning foreligger det ikke tilstrekkelige

Side 333

holdepunkter for at A uavhengig av ulykken ville ha utviklet en tilsvarende sykdomstilstand.

Som begrunnelse for at A uavhengig av ulykken ville ha utviklet tilsvarende sykdomssymptomer, har Storebrand blant annet vist til at A i tidsrommet 6. mars - 5. juni 1990 var sykemeldt i til sammen ca 7 uker på grunn av magesmerter, søvnproblemer m.v. De problemer A hadde våren 1990, må imidlertid etter min mening ses i sammenheng med at han på dette tidspunkt hadde skiftarbeid. Etter at han ble friskmeldt 6. juni 1990, ble arbeidstiden endret, og fra 6. juni 1990 og frem til ulykken er det ikke rapportert om tilsvarende problemer.

Etter min mening kan heller ikke den omstendighet at As invaliditet er psykisk betinget, gi tilstrekkelig grunnlag for å hevde at sykdomstilstanden ville ha inntrådt uavhengig av ulykken. Trafikkulykken inntraff ca kl. 02.00 om natten. Det var mørkt, og da utforkjørselen skjedde, holdt A en fart på ca 60 km/t. Som blant annet professor Retterstøl fremholdt i sin forklaring for Høyesterett, kan en slik hendelse overfor en særlig sårbar person virke sykdomsutløsende. Slik forholdene i denne saken ligger an, vil det etter min oppfatning være for spekulativt å bygge på at sykdommen om ulykken ikke hadde inntrådt, kunne ha blitt utløst av en annen stressfaktor.

Det må etter dette legges til grunn at trafikkulykken må anses som en nødvendig betingelse for As invaliditet.

Neste spørsmål blir om trafikkulykken utgjør et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.

Som nevnt må det legges til grunn at As invaliditet er psykisk betinget, og etter mitt syn er det forhold i As personlighet som står mest sentralt i årsaksbildet.

Hovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er, se for eksempel Rt-1997-1 og Rt-1999-1473. Det går imidlertid en grense for hvor langt dette synspunktet kan føres, se for eksempel Rt-1998-1565. Som Høyesterett her fremholder, kan det tenkes tilfeller hvor trafikkulykken bare må anses som en «liten tue som har veltet et stort lass».

Fra Storebrands side er det anført at i den grad ulykken har spilt noen rolle for sykdomsutviklingen, kan dette ikke knyttes til selve ulykken, men til etterfølgende omstendigheter. Som etterfølgende omstendigheter som kan ha påvirket sykdomsutviklingen, har Storebrand vist til at drosjeeier B - ifølge det A har forklart - etter ulykken reagerte med å skjenne på ham, og at A opprinnelig ble behandlet som om det forelå en organisk betinget nakkeskade.

Etter mitt syn finnes det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at skadeforløpet er påvirket av drosjeeier Bs opptreden. Det er riktig at A har forklart at B reagerte med å skjenne på ham etter ulykken, men dette er bestridt av B. Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til hva som er riktig på dette punkt, da det under enhver omstendighet ikke kan anses sannsynliggjort at Bs reaksjon kan ha hatt betydning for sykdomsutviklingen.

Derimot ser jeg ikke bort fra at skadeutviklingen kunne ha blitt en annen dersom det på et tidligere tidspunkt var blitt stilt riktig diagnose, og A ikke var blitt behandlet som om han hadde fått en organisk betinget nakkeskade. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det kan knyttes

Side 334

ansvar til trafikkulykken. Selv om det er forhold i As personlighet som står mest sentralt i årsaksbildet, og sykdomsutviklingen i noen grad kan være påvirket av at det ikke på et tidligere tidspunkt ble stilt riktig diagnose, spiller trafikkulykken etter min oppfatning en så vidt vesentlig rolle i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.

Etter norsk erstatningsrett skal det i tilfeller hvor det foreligger samvirkende skadeårsaker, ikke foretas noen proratarisk fordeling av ansvaret. Hver skadeårsak som det kan knyttes ansvar til, hefter for hele skaden, se for eksempel Rt-1992-64Rt-1999-1473Rt-2000-915 (Dispril-dommen) og Rt-2000-1614 (Passiv røyk-dommen). Dette gjelder også i tilfeller hvor en skadeårsak har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet hos skadelidte. Storebrand må etter dette være fullt ansvarlig for den invaliditet som A er blitt påført som følge av ulykken, såfremt årsakssammenhengen er adekvat.

Er årsakssammenhengen adekvat?

Det følger av kravet om at årsakssammenhengen må være adekvat, at det er et vilkår for at ansvar skal inntre, at skadefølgen ikke må være for fjern og avledet, se for eksempel Rt-1997-1 og Rt-2000-418.

Senter for medisinsk metodevurdering avgav i 2000 en rapport om nakkeslengskader til Sosial- og helsedepartementet - SMM-rapport nr. 5/2000 «Nakkeslengskade. Diagnostikk og evaluering». Det fremgår av denne at det hos 3-5 prosent av de personer som har vært  utsatt for en nakkeslengmekanisme, utvikler seg symptomer på akutt nakkeslengskade innen tre dager, og at de vanligste symptomene etter slik skademekanisme er smerter og stivhet i nakken og hodepine. Av de 3-5 prosent som får akutte symptomer, utvikler 10 prosent - dvs. 3-5 promille av de som har vært utsatt for en nakkeslengskademekanisme - kroniske plager som påvirker funksjonsnivået i betydelig grad. Det er ikke vitenskapelig dokumentert at kroniske plager etter nakkesleng er spesifikke eller har den mekaniske skaden som direkte årsak.

Professor Malt har i sin erklæring uttalt at slike lidelser som vi her står overfor, ikke er forventede, men heller ikke ukjente etter ulykker. Basert på egne undersøkelser av skadede som er fulgt over tre år, har han vurdert sjansen for et slikt forløp etter en ulykke som den foreliggende til mindre enn 1/1 770.

Professor Retterstøl uttalte i sin muntlige forklaring for Høyesterett at når prosessen etter det psykiske traumet som ulykken må ha vært for A, først var kommet i gang, kan utviklingen ikke anses uvanlig, selv om skaden i dette tilfellet har fått et uvanlig stort omfang.

Etter bevisførselen for Høyesterett må det legges til grunn at det ikke er upåregnelig at en trafikkulykke kan utløse en psykisk lidelse, og selv om skadeforløp av den karakter vi her står overfor, er sjeldne, kan skaden etter min oppfatning ikke falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken. De første sykdomssymptomene oppstod to dager etter ulykken, og etter dette skjedde det en gradvis forverring til venstre side ble lammet. Dette har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken. Etter min oppfatning kan skadefølgen etter dette ikke anses for fjern og avledet.

Fra Storebrands side har det vært anført at det ved vurderingen av hvor langt selskapets ansvar skal trekkes, blant annet må tas hensyn til at det

Side 335

ikke tidlig nok ble stilt riktig diagnose. Som nevnt kan det etter min mening ikke ses bort fra at skadeutviklingen ikke ville ha blitt den samme om det på et tidligere tidspunkt var blitt stilt korrekt diagnose, og A hadde fått adekvat behandling. Det at det etter en trafikkulykke kan gå noen tid før det blir stilt riktig diagnose, er imidlertid noe man må regne med, og dette kan derfor ikke medføre at skadefølgen ikke blir ansett å stå i adekvat årsakssammenheng med ulykken.

Storebrand må etter dette - i samsvar med det lagmannsretten kom til - være fullt ut ansvarlig både etter trafikkforsikringen og førerulykkesforsikringen.

Erstatningsutmålingen

For det tilfellet at Storebrand blir holdt fullt ansvarlig for As invaliditet, har selskapet akseptert den påstand A har nedlagt.

Det må etter dette avsies dom i samsvar med As påstand.

Saksomkostninger

Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten har pålagt Storebrand å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Denne omkostningsavgjørelse er jeg enig i. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd må Storebrand også pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett.

As prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave for Høyesterett på til sammen kr 530.574. Av dette utgjør kr 465.000 salær til prosessfullmektigen og kr 65.574 utgifter. Denne oppgaven legges til grunn.

I tillegg kommer As andel av utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige.

Godtgjørelsene til de oppnevnte sakkyndige beløper seg til totalt kr 97.551. I dette beløpet er inkludert kr 4.900 i godtgjørelse til professor dr.philos Kjetil Sundet, som etter henvisning fra professor Malt har foretatt en nevropsykologisk undersøkelse av A. Da de sakkyndige er oppnevnt etter ønske fra begge parter, hefter partene overfor retten solidarisk for utgiftene til disse, men skal seg imellom bære en halvpart hver, se tvistemålsloven § 169, jf. § 171. As andel av utgiftene til de sakkyndige utgjør således kr 48.776.

Etter dette må A i saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes totalt kr 579.350.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i ménerstatning til A 500.000 - femhundretusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Til fradrag går utbetalt yrkesskadeserstatning med 223.910 - tohundreogtjuetretusennihundreogti - kroner.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for lidt inntektstap til A:

a)

For 1990 32.905 - trettitotusennihundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 10.354 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

Side 336

b)

For 1991 33.845 - trettitretusenåttehundreogførtifem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 12.038 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

c)

For 1992 79.086 - syttinitusenogåttiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 31.055 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

d)

For 1993 73.220 - syttitretusentohundreogtjue - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 30.978 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

e)

For 1994 75.532 - syttifemtusenfemhundreogtrettito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 34.108 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

f)

For 1995 80.636 - åttitusensekshundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 38.230 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

g)

For 1996 84.308 - åttifiretusentrehundreogåtte - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.249 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

h)

For 1997 79.414 - syttinitusenfirehundreogfjorten - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.467 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

i)

For 1998 71.180 - syttientusenetthundreogåtti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 40.771 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

j)

For 1999 69.236 - sekstinitusentohundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.502 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

k)

For 2000 65.253 - sekstifemtusentohundreogfemtitre - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 43.054 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

3.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidig inntektstap til A 742.072 - sjuhundreogførtitotusenogsyttito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Side 337

4.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for påførte utgifter til A 65.205 - sekstifemtusentohundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 45.000 kroner fra 1. mars 2001 til betaling skjer.

5.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidige utgifter til A 75.000 - syttifemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

6.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for skatteulempe til A 104.369 - etthundreogfiretusentrehundreogsekstini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

7.

Til fradrag i de beløp som er fastsatt i punktene 2 - 6, går utbetalt konto inklusive renter med 148.545 - etthundreogførtiåttetusenfemhundreogførtifem - kroner.

8.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punktene 2, 3, 4 og 5, stadfestes.

9.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 579.350 - femhundreogsyttinitusentrehundreogfemti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

10.

Oppfyllelsesfristen for de beløp som er fastsatt i punktene 1 - 7 og 9, er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i ménerstatning til A 500.000- femhundretusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Til fradrag går utbetalt yrkesskadeserstatning med 223.910 - tohundreogtjuetretusennihundreogti - kroner.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for lidt inntektstap til A:

a)

For 1990 32.905 - trettitotusennihundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 10.354 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

b)

For 1991 33.845 - trettitretusenåttehundreogførtifem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 12.038 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

c)

For 1992 79.086 - syttinitusenogåttiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 31.055 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

d)

For 1993 73.220 - syttitretusentohundreogtjue - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 30.978 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

e)

For 1994 75.532 - syttifemtusenfemhundreogtrettito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 34.108 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

f)

For 1995 80.636 - åttitusensekshundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 38.230 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

g)

For 1996 84.308 - åttifiretusentrehundreogåtte - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.249 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

h)

For 1997 79.414 - syttinitusenfirehundreogfjorten - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.467 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

i)

For 1998 71.180 - syttientusenetthundreogåtti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 40.771 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

j)

For 1999 69.236 - sekstinitusentohundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.502 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

k)

For 2000 65.253 - sekstifemtusentohundreogfemtitre - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 43.054 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer.

3.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidig inntektstap til A 742.072 - sjuhundreogførtitotusenogsyttito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

4.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for påførte utgifter til A 65 205 - sekstifemtusentohundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 45.000 kroner fra 1. mars 2001 til betaling skjer.

5.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidige utgifter til A 75.000 - syttifemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

6.

Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for skatteulempe til A 104.369 - etthundreogfiretusentrehundreogsekstini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

7.

Til fradrag i de beløp som er fastsatt i punktene 2 - 6, går utbetalt konto inklusive renter med 148.545 - etthundreogførtiåttetusenfemhundreogførtifem - kroner.

8.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punktene 2, 3, 4 og 5, stadfestes.

9.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 579.350 - femhundreogsyttinitusentrehundreogfemti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

10.

Oppfyllelsesfristen for de beløp som er fastsatt i punktene 1 - 7 og 9, er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.