Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:58

Høyesterett - HR-2000-51-B - Rt-2000-1991 (487-2000)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2000-12-08

Publisert

HR-2000-51-B - Rt-2000-1991 (487-2000)

Stikkord

Erstatningsrett. Erstatning for fall i alpinbakke. Skadelidtes medvirkning.

Sammendrag

Skiheisfirma ble kjent erstatningsansvarlig for fall i preparert bakke like ovenfor det ordinære anlegget, jfr. skadeserstatningsloven § 2-1. Et spesielt vanskelig punkt i bakken burde vært varslet, eller det burde vært iverksatt andre sikringstiltak. - Skadelidte måtte selv bære en tredjedel av ansvaret. Hun burde straks ha redusert farten da hun ikke så klart fordi hun fikk tårer i øynene, men fortsatte over den uforsvarlige hengekanten i en ikke ubetydelig fart.

Saksgang

Oslo byrett Nr 97-04370 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-2597 A/02 og LB-1998-2598 A/02 - Høyesterett HR-2000-51-B, nr. 332/1999.

Parter

A (Advokat Knut Martin Andreassen) mot Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Gustav Johan Selmer - til prøve).

Forfatter

Gussgard, Stang Lund, Frisak, Flock, Justitiarius Smith.


Dommer Gussgard: Saken gjelder krav om erstatning for personskade oppstått i en preparert bakke for alpinkjøring i fjellet.

Stryn Skiheiser AS søkte 28. mars 1996 Stryn kommune om tillatelse til å kjøre opp en løype i området Steindalen - Småeggene for perioden 30. mars til 8. april. Søknaden dekket påsken dette året. Det var snømangel i den ordinære bakken lenger nede, og selskapet ønsket å gi publikum et tilbud om å komme opp i høyfjellet for kjøring i en preparert bakke. Kommunen ga dispensasjon fra lov av 10. juni 1977 om motorferdsel i utmark og vassdrag for oppkjøring av løyper, men ikke for snørekjøring.

Den 2. april 1996 kjørte A og hennes samboer slalåm i alpinanlegget til Stryn Skiheiser AS. Ut på dagen ble de klar over at anleggseieren tilbød snørekjøring etter en prepareringsmaskin oppover i fjellet, mot betaling av kr 50 pr. person. De benyttet seg av tilbudet. De kunne da kjøre ned igjen i en trasé som var preparert gjennom noen dager til ca 12 meters bredde, eller velge å kjøre i løssnøen.

På vei nedover kjørte A først et stykke i løssnøen, men da snøen dels var råtten, kjørte hun inn i løypetraséen. Da hun var kommet et stykke nedover, falt hun. Det er omstridt om hun falt og skled inn i en stein som lå like utenfor det preparerte partiet, eller om hun kjørte på steinen og falt. Hun pådro seg en alvorlig bruddskade i ryggen. Hennes medisinske og ervervsmessige invaliditetsgrad er ikke endelig fastslått. Det er opplyst at hun i dag har problemer med å gå, men at hun går uten krykker.

Stryn Skiheiser AS var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS. Forsikringsselskapet erkjente sin plikt til å dekke hennes økonomiske tap dersom forsikringstakeren var ansvarlig etter vanlig erstatningsrett, men selskapet bestred at slikt ansvar forelå.

A anla sak mot Storebrand Skadeforsikring AS ved Oslo byrett med krav om fastsettelsesdom for selskapets ansvar. Byretten fant at anleggseieren hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved ikke å fjerne den risiko steinen utgjorde, men at A hadde et medvirkningsansvar. Dom ble avsagt 27. mai 1998 med slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring A/S er erstatningsansvarlig med 80% for As skade.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side 1992

Storebrand Skadeforsikring AS påanket dommen. Borgarting lagmannsrett fant ikke at det var noe å bebreide anleggseieren, og at det heller ikke var grunnlag for objektivt ansvar. Dom ble avsagt 1. juli 1999 med slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til dommene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

A har gitt en skriftlig forklaring for Høyesterett. Det er fremlagt noen skriftlige vitneforklaringer, herunder fra tre sakkyndige vitner. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

A har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når retten er kommet til at ansatte i Stryn Skiheiser AS ikke har utvist uaktsomhet, slik at selskapet ikke har arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1.

Det ble ikke gitt noen informasjon om spesielle forhold i den preparerte bakken i fjellet, og det ble heller ikke sagt at kjøringen skjedde på eget ansvar. Traséen virket lett fallende, med noen bratte områder. Det var gode snøforhold, men såkalt flatt lys som gjorde det vanskelig å se terrengformasjonene. Hun er en middels god slalomkjører, og kjørte ikke fortere enn at hun følte at hun hadde kontroll. Det oppsto ingen problemer før hun kom til et bratt parti - et heng. Der kunne det se ut til at traséen gikk litt mot høyre, mens den i virkeligheten svingte mot venstre. Svingen kom helt overraskende. Det var ikke mulig å se verken det bratte partiet eller steinen før på hengkanten. Da hun oppdaget steinen, lå den ca 4-5 meter unna, omtrent i hennes kjøreretning og ved siden av et par andre steiner. Den var ca 40-50 cm høy over snøen, og lå innenfor en avstand av 1 meter fra traséen. Hun prøvde å svinge unna, men klarte ikke det.

Norske Skiheisers Forening har utarbeidet bransjenormer for anlegg og drift av alpine bakker. Disse normene må komme til anvendelse også i den bakken der skaden skjedde. Det dreier seg om en opparbeidet bakke, preparert med sikte på kommersiell utnyttelse. At alpinisten blir trukket opp bak en prepareringsmaskin og ikke i en heis, kan ikke være grunn til å vurdere sikkerhetskravene forskjellig. Alpinkjøring er blitt en folkesport i Norge. Det er ingen krav til ferdigheter for å kunne kjøre i anleggene. Det må kunne forventes at enhver bakke som tilbys mot betaling, tilfredsstiller vanlige krav til sikkerhet.

Bakken i fjellet oppfylte langt fra de bransjenormer som gjelder. Den var ikke anlagt i samsvar med normene, det var ingen merking som opplyste om faregrad, ingen sidemarkering mot området utenfor, og traséen skiftet helt plutselig fra å være en relativt slak, såkalt «grønn» bakke med inntil 9 graders fall, til «svart» bakke med 24 graders fall eller mer. Steiner like inntil traséen var verken fjernet, sikret eller varslet på noen måte. Disse klare brudd på normene må medføre et uaktsomhetsansvar.

Side 1993

Selv om bransjenormene ikke gis anvendelse, er det utvist uaktsomhet. Stedet der ulykken skjedde, fremsto nærmest som en felle. Steinen representerte en uventet og ekstraordinær risiko som hadde vært enkel å fjerne eller advare mot. Noen stenger som markerte ytterkantene av det preparerte området - sidemarkering - hadde  antagelig vært tilstrekkelig. Steinen kunne også vært polstret. Det må stilles strenge krav til en profesjonsutøvers aktsomhet.

Den ulovlige snørekjøringen må tillegges vekt ved aktsomhetsvurderingen. Stryn Skiheiser AS fikk et forelegg på kr 30.000 for å ha drevet snørekjøring uten tillatelse. Etter at beløpet var redusert til kr 10.000 på grunn av den økonomiske situasjon i selskapet, ble forelegget vedtatt.

Subsidiært anføres at vilkårene for ansvar på ulovfestet, objektivt grunnlag er til stede i form av ansvar for uforsvarlig innretning

Det er ikke grunnlag for reduksjon i erstatningen som følge av medvirkning.

A har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for As skade etter skiulykke den 2. april 1996.

2.

A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Storebrand Skadeforsikring AS har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Lagmannsrettens dom er riktig, både når det gjelder resultat og begrunnelse.

Bakken fremsto ikke for publikum som en ordinær alpinbakke, og det kan da ikke stilles like strenge krav til sikringstiltiltak som for en permanent bakke. De veiledende normene fra Norske Skiheisers Forening kan ikke gis anvendelse. Det må legges til grunn at de som snørekjørte, fikk muntlige opplysninger om farlig terreng, og om at nedturen skjedde på eget ansvar.

Helningsvinkler for bakken er målt på bar mark til ca 19 grader for det øverste partiet og ca 10 grader i en lengde på 100-150 meter før ulykkesstedet, der bakken igjen ble brattere med en helningsvinkel på ca 19 grader. Deretter flatet bakken ut. Det partiet der ulykken skjedde, kan ikke betegnes som et heng. Traséen gikk bare over i en ordinær, noe brattere bakke, samtidig som den gjorde en slak venstresving, anslagsvis 30-40 grader. Det må legges til grunn at steinen lå fra 5-20 meter fra bakketoppen. For å unngå skade må prepareringsmaskinen ha en sikkerhetsmargin i forhold til steinen som da ikke kunne ligge nærmere traséen enn omtrent 1 meter. Steinen lå heller ikke i fartsretningen på det flatere partiet. Dersom A hadde fortsatt rett frem, ville hun passert steinen på dennes høyre side i fartsretningen. Både på opptur og nedtur må hun ha sett at det var en del stein i området på begge sider av løypa. De som kjørte måtte være forberedt på slike steiner. Det er ikke grunnlag for å klandre noen ansatt i Stryn Skiheiser AS.

Ulykken skyldtes at A mistet kontrollen mot slutten av det flate partiet. Hun har forklart at hun fikk stor fart og tårer i øynene. Hun burde da ha stanset eller i det minste redusert farten. Skaden var et hendelig

Side 1994

uhell forårsaket av at hun mistet kontrollen. Det er ikke erstatningsmessig årsakssammenheng mellom ulykken og eventuell manglende sikring av steinen.

Ankemotparten er ikke uenig i at steinen skulle vært sikret dersom den hadde utgjort en uventet, ekstraordinær fare, men situasjonen var ikke slik. Den terskel for risiko som alpinkjørerne må tolerere i en bakke som dette, var ikke overskredet.

Den ulovlige snørekjøringen har ingen betydning for vurderingen av anleggseierens aktsomhet.

Det er ikke grunnlag for objektivt ansvar.

Dersom forsikringsselskapet pålegges ansvar, må erstatningen reduseres på grunn av As medvirkning til skaden. Hun bør bære minst 50 prosent av tapet.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1.

Borgarting lagmannsretts avgjørelse stadfestes.

2.

Storebrand Skadeforsikring as tilkjennes saksomkostningene for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken må tas til følge slik at Storebrand Skadeforsikring AS anses erstatningsansvarlig for to tredjedeler av det tap A har lidt som følge av ulykken, mens hun selv må bære en tredjedel av tapet som følge av medvirkning.

Det har vært gjort til et hovedpunkt under ankeforhandlingen hvorvidt de sikkerhetskrav som er oppstilt i de veiledende bransjenormene utarbeidet av Norske Skiheisers Forening, gjaldt for den midlertidig opparbeidete bakken. Slike alminnelig aksepterte normer vil normalt ha betydning for vurderingen av hvilke krav som kan stilles til virksomheten, jf. skadeserstatningsloven § 2-1.

Det er ikke omstridt at A kjørte i en bakke som var tilrettelagt for alpinkjøring, men det var ikke et ordinært alpinanlegg. Det dreide seg om en trasé som var opparbeidet i fjellet i ca 12 meters bredde. Den var anlagt på grunn av dårlige snøforhold lenger nede og skulle bare bestå i noen dager. Etter min mening kan en ikke stille de samme strenge krav til opparbeidelse, sikring og drift av en slik bakke som til et permanent anlegg. Personer som brukte den aktuelle bakken, måtte være klar over dens noe provisoriske karakter. Alt fra start ville de se at den ikke hadde noen sidemarkering, og at det heller ikke var opplysninger om vanskelighetsgrad. Slike sikkerhetstiltak er anbefalt i bransjenormene.

Selv om disse normene ikke gis direkte anvendelse, må det generelt kreves at en alpinbakke som tilbys på kommersiell basis, tilfredsstiller strenge aktsomhetskrav. At alpinkjøring er blitt en folkesport i Norge, må få konsekvenser for aktsomhetsvurderingen. Bakkene oppsøkes av folk med ulike ferdigheter. Det er av varierende årsaker et stort skadepotensiale i slike bakker. Anleggseieren må sørge for å redusere risikoen innen rimelighetens grenser, hensett til forholdene på stedet, kostnadene ved sikringstiltak, og til alpinsportens egenart som en sport der fart er et sentralt element.

Skadepotensialet knytter seg i første rekke til utøvernes egen adferd, og det må kreves at de utviser en høy grad av aktsomhet. Men de må

Side 1995

kunne forvente at de ikke møter ekstraordinære risikomomenter uten forvarsel. Dersom varsel ikke kan anses tilstrekkelig, må risikomomentet fjernes, eller det må foretas en spesiell sikring av stedet for å avverge ulykker.

Når det så gjelder vår sak, vil jeg først bemerke at opplysningene om forholdene på stedet og om hva som skjedde, gir et noe uklart bilde når det gjelder viktige detaljer. Verken byretten eller lagmannsretten var på befaring. Befaring kunne heller ikke avklart forhold av betydning den dagen ulykken skjedde. Det er fremlagt noen fotografier tatt to-tre dager etter ulykken av far til skadelidtes samboer. Fotografiene har imidlertid ingen bevisverdi når det gjelder vurderingen av helningsvinkler, avstander eller av om A kjørte mot en markant bakketopp. Det foreligger heller ikke forklaringer i saken fra uavhengige vitner om forholdene på stedet på ulykkestidspunktet.

Ved ulykker i alpinanlegg vil det ofte være vanskelig å fastslå i ettertid hva som førte til skadene, blant annet fordi snøforholdene kan endre seg raskt og variere fra år til år. Alt etter omstendighetene kan det være grunn til å kreve at anleggseieren søker å sikre bevis for forholdene på ulykkesstedet dersom vedkommende mener å være uten ansvar for skaden. Slik bevissituasjonen er i vår sak, anser jeg det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på bevisbyrdespørsmål.

Ut fra de forklaringer som ble gitt, har lagmannsretten lagt til grunn at ulykkesstedet var «et kritisk punkt i en ellers oversiktlig og relativt lett trasé». Det er videre lagt til grunn at det dreide seg om et heng, at traséen gjorde en venstresving der henget startet, og at steinen ikke var synlig før de som kjørte var på hengkanten. Det var opplyst for lagmannsretten at steinen lå fra 5-20 meter fra hengkanten, nær traséen, men ikke i denne. Traséen var beskrevet som noe smalere her enn ellers, men bakken nedover henget var ikke betegnet som spesielt vanskelig.

Det bevismaterialet som Høyesterett har fått, gir etter min vurdering det samme bildet. Når det gjelder avstanden fra steinen til den preparerte løypa, legger jeg til grunn at den var ca 0,5 - 1 meter. Jeg bygger da særlig på en skriftlig forklaring for Høyesterett fra føreren av prepareringsmaskinen ulykkesdagen. Han har forklart at det var preparert inn til steinen, noe som i praksis betydde en slik avstand fordi maskinen kunne bli skadet dersom en kjørte nærmere.

Som lagmannsretten ser jeg det slik at overgangen til henget fremsto som et kritisk punkt. Fra å være enkel og oversiktlig, gikk traséen plutselig over i et heng samtidig som den gjorde en ikke ubetydelig sving, angitt til ca 30-40 grader. Forholdene kunne lett medføre at de som kjørte - og her må en som nevnt regne med stor variasjon i ferdigheter - kunne bli overrasket slik at det kunne oppstå en farlig situasjon dersom skiløperen som følge av fart, ubalanse e.l. fortsatte rett frem. Jeg bemerker at ved anlegg av bakker som dette, må det tas hensyn til at siktforholdene i fjellet varierer betydelig etter været.

Etter min mening var kombinasjonen av heng, sving og stein like inntil traséen så vidt vanskelig når situasjonen kom overraskende, at det må anses uaktsomt at det ikke var iverksatt varsling eller andre sikringstiltak. Med stein så nær løypa kunne et fall få alvorlige konsekvenser. Stedet kunne enkelt vært sikret uten nevneverdige omkostninger, for eksempel ved sidemerking eller varsling på annen måte.

Side 1996

A har forklart at hun fikk tårer i øynene og hadde vanskelig for å se da hun nærmet seg hengkanten. Jeg forstår det slik at hun oppfattet denne, men at hun verken så bakken nedenfor eller svingen mot venstre. Hun kom i villrede om hvor hun skulle kjøre videre.

Jeg finner det ikke tvilsomt at det foreligger både faktisk og rettslig relevant årsakssammenheng mellom manglende sikringstiltak og skaden. Selv om A må anses å ha medvirket til skaden, legger jeg til grunn at ulykken først og fremst skyldtes at de vanskelige forholdene kom uten forvarsel på et sted der en stor stein lå svært nær traséen uten sikring. Jeg tilføyer at den ulovlige snørekjøringen ikke kan ha noen betydning for spørsmålet om erstatningsansvar for anleggseieren.

Ved bedømmelsen av As eget forhold, viser jeg til at hun kjørte i en løype i fjellet som var ukjent for henne, og hun var klar over at det var vanskelig å se terrengforholdene på grunn av flatt lys. Dette tilsier allerede i utgangspunktet økt aktsomhet, særlig ved å avpasse farten etter forholdene og egne ferdigheter. At hun ikke straks reduserte farten da hun ikke så klart på grunn av tårer i øynene, og at hun fortsatte over den uoversiktlige hengkanten med en ikke ubetydelig fart, må føre til at hun anses å ha medvirket til skaden, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Jeg er kommet til at hun må bære en tredjedel av sitt økonomiske tap.

Ut fra det resultat jeg er kommet til, er det unødvendig å gå inn på spørsmålet om objektivt ansvar.

Saken er dels vunnet, dels tapt, og omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven § 174. A har vunnet frem for en vesentlig del av sitt krav. Hun har hatt fri sakførsel for byretten og lagmannsretten, og betinget fri sakførsel for Høyesterett. Jeg finner at Storebrand Skadeforsikring AS bør dekke to tredjedeler av statens og As omkostninger for alle retter, jf. § 174 annet ledd. Ut fra omkostningsoppgaven settes beløpet inkludert utgifter samlet til kr 216.678. Av dette skal kr 159.766 betales til A, mens kr 56.912 skal betales til staten ved Justisdepartementet.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for to tredjedeler av det tap A har lidt som følge av ulykken 2. april 1996.

2.

I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 159.766 - etthundreogfemtinitusensjuhundreogsekstiseks - kroner.

3.

I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til staten v/Justisdepartementet 56.912 - femtisekstusennihundreogtolv - kroner.

4.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommer Flock: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for to tredjedeler av det tap A har lidt som følge av ulykken 2. april 1996.

2.

I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 159.766 - etthundreogfemtinitusensjuhundreogsekstiseks - kroner.

3.

I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til staten v/Justisdepartementet 56.912 - femtisekstusennihundreogtolv - kroner.

4.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.