Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:58

Høyesterett - HR-2000-49-B - Rt-2000-1811

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2000-11-16

Publisert

HR-2000-49-B - Rt-2000-1811

Stikkord

(Finanger I) Motorvognforsikringsdirektiv. Erstatningsrett. Forsikringsrett. EØS-rett. Erstatningsfastsettelse der bilføreren har vært beruset.

Sammendrag

En passasjer ble skadet i bilulykke der bilføreren hadde vært alkoholpåvirket. Passasjeren visste at føreren var påvirket. Etter bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b tilkommer passasjeren da normalt ikke erstatning. Etter uttalelse fra EFTA-domstolen ble lagt til grunn at en ordning med erstatningsbortfall lik den som var etablert i bilansvarsloven § 7, var uforenlig med EØS-retten. Høyesterett la likevel til grunn at § 7 måtte følges da det var en lovgiversak å bringe loven i overensstemmelse med EØS-retten. Dissens 10-5. - Krav etter bilens passasjerulykkesforsikring ble redusert med 30% på grunn av passasjerens grove uaktsomhet, jfr. forsikringsavtaleloven § 13-9. Dissens 8-7. - Plenumssak.

Saksgang

Frostating lagmannsrett LF-1998-997 A (se også EFTA-domstolens rådgivende uttalelse 699EJ0001) - Høyesterett HR-2000-49-B, nr. 55/1999.

Parter

Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Emil Bryhn) mot A (Advokat Erik Johnsrud). Hjelpeintervenient: Landsforeningen for Trafikkskadde (Advokat Erik Johnsrud).

Forfatter

Flock, Holmøy, Dolva, Gussgard, Tjomsland, Stang Lund, Matningsdal, Rieber-Mohn, Frisak og Utgård. Mindretall: Oftedal Broch, Gjølstad, Lund, Skoghøy og justitiarius Smith.


Dommer Flock: Saken gjelder krav om erstatning etter bilansvarsloven og oppgjør under ulykkesforsikring fra passasjer som ble varig skadet da en personbil med alkoholpåvirket fører kjørte utfor veien. Sentralt i saken står spørsmålet om det er motstrid mellom bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b og tre direktiver om motorvognforsikring i EØS-retten, og videre spørsmålet om hvor langt en norsk lovbestemmelse kan tolkes innskrenkende for å unngå motstrid med EØS-retten dersom lovgiveren uriktig har forutsatt at lovbestemmelsen er i samsvar med EØS-direktiv. Endelig reiser saken spørsmål om avkortning i utbetaling av ulykkesforsikring som følge av grov uaktsomhet hos sikrede, jf. forsikringsavtaleloven § 13-9.

Natt til 11. november 1995 var den 17 år og 10 måneder gamle A passasjer i en personbil som ble ført av eieren, B. Bilen kjørte ut av veien. En medpassasjer mistet livet, mens A ble alvorlig skadet. Skadene er vurdert å gi 60 prosent medisinsk og 100 prosent ervervsmessig invaliditet.

A hadde fra samme ettermiddag vært på besøk hos C, som også hadde besøk av en venn. De drakk en del alkohol frem til litt over midnatt, da

Side 1812

de fikk besøk av B og tre andre gutter som kom kjørende i Bs bil. Sjåfør var da D, som var edru. De øvrige tre hadde på forhånd drukket noen halvlitere pils på et hotell i nærheten. Alle syv ungdommene ble deretter sittende rundt sofabordet i stuen. Med unntak av D drakk alle hjemmebrent blandet med kaffe eller te.

Omkring klokken 03.00 ga B uttrykk for at han ville kjøre en tur. D og enkelte av de øvrige i selskapet forsøkte å stoppe kjøringen. Det endte imidlertid med at B sammen med de to passasjerene kjørte av gårde. Utforkjøringen skjedde etter noen få kilometer. På bakgrunn av blodprøver er Bs alkoholkonsentrasjon i blodet under kjøringen beregnet til ca 1,2 promille, mens promillen for A er beregnet til ca 1,7.

Bilens trafikkforsikringsselskap, Storebrand Skadeforsikring AS, avslo As krav på erstatning etter bilansvarsloven § 4 under henvisning til § 7 tredje ledd bokstav b. B hadde tegnet passasjerulykkesforsikring med en forsikringssum på kr 200.000 ved 100 prosent medisinsk invaliditet. A krevde utbetaling etter forsikringen i overensstemmelse med den invaliditet som hun var blitt påført ved ulykken. Storebrand avviste kravet under henvisning til forsikringsavtaleloven § 13-9, idet selskapet hevdet at det var grovt uaktsomt av henne å være med på kjøreturen.

A gikk deretter til søksmål mot Storebrand ved Inderøy herredsrett, som 15. september 1997 avsa dom med slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring as er erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven for den skade A ble påført ved ulykke 11 november 1995, redusert med 50 pst.

2.

Storebrand Skadeforsikring as er erstatningsansvarlig etter fører/passasjerulykkesforsikring for den skade A ble påført ved ulykke 11 november 1995, redusert med 30 pst.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsretten fant det bevist at A visste at B var påvirket av alkohol under kjøringen. Erstatning med 50% ble tilkjent under henvisning til bilansvarsloven § 7 tredje ledd om at erstatning kan tilkjennes når det foreligger særlige grunner. Kravet etter passasjerulykkesforsikringen ble redusert med henvisning til avkortningsbestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 13-9.

Begge parter anket dommen til Frostating lagmannsrett, som 21. september 1998 avsa dom med slik domsslutning:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS kjennes erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995, redusert med 30%.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig etter fører/passasjerulykkesforsikring for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995.

3.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes å betale det offentlige 82.943 - åttitotusennihundreogførtitre - kroner og A 300 - trehundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsrett. Beløpene forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av nærværende dom.

4.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes å betale A saksomkostninger for herredsrett med 72.379 - syttitotusentrehundreogsyttini - kroner med 12% rente p.a. regnet fra forfall 2 - to - uker etter forkynnelsen av herredsrettens dom.»

Lagmannsretten fant at unntaket fra ansvarsdekningen for passasjerer i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b stred mot EØS-reglene -

Side 1813

det tredje rådsdirektiv om motorvognforsikring - og at den norske lovbestemmelsen måtte settes til side etter EØS-loven § 2. Storebrands ansvar ble redusert etter medvirkningsbestemmelsen i bilansvarsloven § 7 første ledd. Lagmannsretten fant at A ikke hadde utvist grov uaktsomhet, og foretok følgelig ingen avkortning i hennes krav på oppgjør etter passasjerulykkesforsikringen.

Storebrand har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. A har erklært aksessorisk motanke hva angår punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning.

Under saksforberedelsen for Høyesterett besluttet forberedende dommer i medhold av domstolloven § 51a å innhente rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, som ble forelagt dette spørsmål:

«Er det uforenlig med EØS-retten at en passasjer som påføres skade ved frivillig kjøring i motorvogn, ikke har krav på erstatning med mindre særlige grunner foreligger, dersom passasjeren visste eller måtte vite at motorvognens fører var påvirket av alkohol på ulykkestidspunktet og det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden?»

EFTA-domstolen ga etter forutgående muntlige forhandlinger sin rådgivende uttalelse 17. november 1999 (E-1/99), hvor det spørsmål som var stilt, ble besvart bekreftende. Jeg kommer senere tilbake til uttalelsen.

Til bruk for Høyesteretts behandling er A og fem vitner avhørt ved bevisopptak. Ingen av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del ny dokumentasjon, blant annet supplerende uttalelser fra Statens rettstoksikologiske institutt. Saken står i faktisk henseende i samme stilling som for lagmannsretten. Storebrand har for Høyesterett ikke opprettholdt at As krav etter passasjerulykkesforsikringen skal avkortes fullt ut, og har utbetalt oppgjør med 35 prosent av den erstatningssum som ville ha utgjort full dekning for 60 prosent medisinsk invaliditet.

Etter at ankesaken var prosedert i avdeling, besluttet Høyesterett 21. februar 2000 under henvisning til § 4 første ledd jf. § 3 i plenumsloven av 25. juni 1926 nr. 2 at saken i sin helhet skulle avgjøres av den samlede Høyesterett. Etter denne beslutning anmodet staten under henvisning til § 5 tredje ledd i denne loven om å få opptre i saken. Anmodningen ble behandlet av Høyesterett i plenum som ved kjennelse avsagt 22. august 2000 (HR-2000-41-B) besluttet at staten ikke  hadde rett til dette.

Landsforeningen for Trafikkskadde har under saksforberedelsen for Høyesterett erklært hjelpeintervensjon til støtte for A.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det er på det rene at A frivillig var med som passasjer under kjøringen. Skaden ville ikke ha skjedd dersom føreren hadde vært edru. Det må legges til grunn at A visste at B var påvirket av alkohol under kjøringen. De hadde begge i flere timer vært sammen i et oversiktlig selskap hvor alle unntatt D drakk hjemmebrent, og det ble sunget drikkeviser. A kunne heller ikke ha unngått å bli oppmerksom på de vedvarende og høylytte advarslene som B fikk fra D før kjøreturen startet. Uansett hadde man for seg «en situasjon som ut fra en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig», jf. dommen i Rt-1978-321, og A måtte da vite at B var alkoholpåvirket. Ved en slik bedømmelse kan det ikke tas hensyn til at passasjerens observasjonsevne og dømmekraft kan

Side 1814

ha vært svekket på grunn av alkoholpåvirkning. Vilkårene i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b er etter dette oppfylt, og A har ikke krav på erstatning.

Unntaksregelen om at skadelidte kan få erstatning når «særlege grunnar er for det», kan ikke anvendes. Det følger av rettspraksis at det først og fremst er unnskyldende omstendigheter da kjøringen startet og i forbindelse med selve kjøringen, som unntaksregelen tar sikte på. Bilkjøringen skjedde i tilknytning til en fest blant ungdom hvor det ble drukket atskillig alkohol. I vår sak er det tale om en betydelig alkoholpåvirkning med korresponderende stor skaderisiko og kjøring uten noe fornuftig formål. Vi er derfor innenfor kjerneområdet for § 7 tredje ledd bokstav b. As unge alder eller omfanget av de skader som hun ble påført, kan ikke tillegges vekt. Hennes grunnleggende økonomiske behov vil være dekket gjennom de trygdeytelser som hun mottar.

Passasjerregelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b er ikke i strid med de tre EØS-direktivene som A påberoper seg. EFTA-domstolen har tolket motorvogndirektivene uriktig når den uttaler at en nasjonal regel som svarer til innholdet i utelukkelsesregelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, er uforenlig med de tre direktivene om motorvognforsikring. Dette kan skyldes at domstolen legger større vekt på det formål som er kommet til uttrykk i direktivenes fortaler, enn en korrekt fortolkning av direktivene ut fra ordlyden.

Helt sentralt er her at de krav som direktivene stiller til den nasjonale forsikringsordningen, ikke går lenger enn til å kreve at ordningen dekker erstatningsansvar etter det aktuelle lands rett. Etter § 7 tredje ledd er det selve erstatningskravet mot forsikringsselskapet som faller bort, og ikke bare forsikringsdekningen. Riktignok har bilansvarsloven § 11 regler som innebærer at bilføreren har en erstatningsplikt overfor en skadet passasjer etter vanlige erstatningsregler. Men i vårt tilfelle fører medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-1 til at A ikke har noe erstatningskrav. Dette er en avgjørende forskjell i forhold til EF-domstolens avgjørelse i saken C-129/94 Ruiz Bernáldez [1996] ECR I - 1829 som EFTA-domstolen har vist til, hvor det var på det rene at den alkoholpåvirkede føreren hadde et personlig erstatningsansvar overfor skadelidte. Det er derfor klart at det var motstrid når den lovpliktige forsikring inneholdt bestemmelse om at forsikringsselskapet, ved skade forvoldt tredjemann av kjøretøy ført av alkoholpåvirket fører, ikke var forpliktet til å yte erstatning.

Den dom som EF-domstolen har avsagt 14. september 2000 i sak C-348/98 Ferreira, støtter Storebrands oppfatning om at EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i vår sak er uriktig. Dommen viser at de tre aktuelle direktivene om motorvognforsikring ikke tar sikte på å harmonisere erstatningsansvarsordningen i  medlemslandene, og at direktivene bare skal sikre at det erstatningsansvar som gjelder etter nasjonal rett, er dekket av en forsikring som er i overensstemmelse med direktivenes krav.

Ved motstrid mellom EFTA-domstolens rådgivende uttalelse og den senere avsagte dom fra EF-domstolen, må den nasjonale domstol følge det syn som er kommet til uttrykk i dommen. Ikke i noe tilfelle er den nasjonale domstol bundet av EFTA-domstolens uttalelse. I dette tilfellet er det overbevisende argumenter som taler for at passasjerregelen i § 7 tredje ledd bokstav b ikke er i strid med motorvogndirektivene.

Side 1815

Dersom det likevel skulle være motstrid, konstateres at direktivene på det punkt som er avgjørende i vår sak, ikke er gjennomført i norsk rett. Dette er en absolutt forutsetning for at de skal få direkte virkning for rettsforholdet mellom private parter. Det er hoveddelen i EØS-avtalen som skal gjelde direkte som norsk lov etter EØS-loven § 1. Forrangsbestemmelsen i § 2 i denne loven er begrenset til lovbestemmelser som skal tjene til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b er ingen slik bestemmelse. EØS-loven § 2 er således ingen hjemmel for å sette denne bestemmelsen i bilansvarsloven til side. På dette punkt er partene enige om at lagmannsretten har tatt feil i et grunnleggende spørsmål.

Det bestrides ikke at norske domstoler etter EØS-avtalen artikkel 3 i kraft av et lojalitetsprinsipp må foreta det man har kalt en direktivkonform fortolkning av norske rettsregler. Et tilsvarende prinsipp gjelder i EF-retten. Men prinsippet gir ingen adgang til å tolke bort en klar lovbestemmelse.

Heller ikke presumsjonsprinsippet i norsk rett kan føre til at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b kan fortolkes slik at man unngår motstrid med direktivene om motorvognforsikring. Lovgiveren har tatt det uttrykkelige standpunkt at det var unødvendig å endre bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. Domstolene ville gå inn på lovgiverens område om de likevel satte regelen til side ut fra en annen forståelse av EØS-rettens innhold. Lovgiveren har ikke tatt noe standpunkt ut fra en slik forståelse, og vi kan ikke spekulere i hva resultatet hadde blitt såfremt man hadde vært klar over at det var motstrid. I tillegg kommer at rekkevidden av direktivene både før og etter EFTA-domstolens uttalelse fremstår som uklare. Også dette tilsier at presumsjonsprinsippet ikke bør strekkes for langt.

I samme retning trekker den omstendighet at vår sak gjelder rettighetsposisjoner mellom private parter som har et behov for å kunne innrette seg etter de regler som gjelder i nasjonal rett. Således har Storebrand foretatt sin premieberegning og gjennomført mange skadeoppgjør i tillit til at passasjerregelen i § 7 tredje ledd bokstav b fortsatt er gjeldende norsk rett. Hensynet til A vil være tilstrekkelig ivaretatt ved at staten pådrar seg erstatningsansvar hvis regelen er direktivstridig.

Ordlyden i § 7 tredje ledd er slik at man må øve betydelig vold på bestemmelsen dersom unntaket skal tolkes helt bort. Å sette utelukkelsesbestemmelsen for passasjerer til side fordi EØS-direktivene er å anse som «særleg grunn», vil fullstendig bryte med lovgiverens intensjon med denne reservasjonen og med det innhold som denne unntaksregelen har fått gjennom Høyesteretts praksis.

De rettsakter som skal gjennomføres i norsk rett i kraft av EØS-avtalen, utgjør et særdeles omfattende rettsstoff. Det vil skape betydelig rettsusikkerhet dersom norske borgere må undersøke i EØS-retten for å få fastslått sin rettslige stilling, uten å kunne stole på at dette går frem av norske lover og forskrifter.

Dersom bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b likevel blir satt til side, må A tåle avkortning i erstatningen som følge av egen medvirkning, jf. bestemmelsen i § 7 første ledd. Innholdet i denne medvirkningsregelen kan ikke være påvirket av EØS-direktivene. Med sin kunnskap om at føreren var alkoholpåvirket, tok A en kalkulert risiko da hun

Side 1816

ble med som passasjer. Hun kan derfor legges langt mer enn lite til last. Det er i denne forbindelse ikke relevant å trekke inn førerens eget forhold. Lovgiveren har gjennom passasjerregelen i § 7 tredje ledd bokstav b vist at man ser alvorlig på passasjerens atferd i slike tilfeller. As erstatningskrav bør følgelig avkortes fullt ut.

Ved oppgjør for As krav under passasjerulykkesforsikringen kommer forsikringsavtaleloven § 13-9 til anvendelse. Hun har i lovens forstand fremkalt forsikringstilfellet ved egen grov uaktsomhet. Det må her legges vekt på at hun var klar over førerens alkoholpåvirkning, at hun medvirket psykisk til kjøringen ved å bli med som passasjer, og at hun hadde tid til å overveie situasjonen både før hun satte seg inn i bilen og etter at føreren startet turen med å kjøre slik at bilen flere ganger skrenset på en parkeringsplass. Under slike forhold må det kunne være berettiget å avkorte fullt ut. Storebrand begrenser seg til å kreve avkortning med 65 prosent.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett, EFTAdomstolen og Høyesterett.

Det kreves morarente av saksomkostningene fra 14 - fjorten - dager etter forkynnelse av Høyesteretts dom og frem til betaling skjer.»

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

EFTA-domstolen har korrekt uttalt at en bestemmelse som svarer til passasjerregelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, vil være i strid med direktivene om motorvognforsikring. Domstolen uttaler at de tre direktivene sett i sammenheng setter grenser for i hvilken utstrekning et forsikringsselskap kan påberope seg nasjonale lovbestemmelser om erstatningsansvar for helt å utelukke visse tilfeller fra forsikringsdekning, og at sondringen mellom  erstatningsansvar og forsikringsdekning ikke er avgjørende. Bestemmelsen i artikkel 1 i det tredje direktivet om at forsikringen skal dekke ansvar for personskader for alle passasjerer, må følgelig forstås slik at dette gjelder uansett om passasjerene har noe erstatningskrav etter den nasjonale erstatningsrett.

Men selv om direktivene - slik som Storebrand hevder - bare stiller krav til forsikringsdekningen i de tilfeller der passasjeren etter vedkommende lands erstatningsregler har krav på erstatning, vil det likevel være motstrid mellom direktivene og § 7 tredje ledd bokstav b. Det følger av bilansvarsloven § 11 at føreren, B, har et ansvar etter vanlige erstatningsregler. I dette tilfellet har han utvist kvalifisert uaktsomhet. Selv om A eventuelt ville fått sitt erstatningskrav redusert som følge av medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-1, vil hun uansett ha et erstatningskrav.

Hvis Høyesterett skulle være i tvil om EFTA-domstolens uttalelse er korrekt, bør uttalelsen bare settes til side dersom det foreligger særlig sterke grunner. Dette vil være i overensstemmelse med forutsetningene da EFTA-domstolen ble opprettet, se St.prp.nr.100 (1991-1992) side 330. Et slikt syn støttes også av at partene i EØS-avtalen gjennom EØS-komiteen har søkt å sikre en ensartet fortolkning i medlemsstatene, jf. avtalens artikkel 105 nr. 2 og 106, og av at EFTA-domstolen med sin

Side 1817

spesielle innsikt og betryggende saksbehandling har særlige forutsetninger for å uttale seg.

Det erkjennes at motorvognforsikringsdirektivene ikke får direkte virkning uten at de er gjennomført i norsk lov, og at slik gjennomføring ikke har skjedd på korrekt måte. Dermed vil direktivene ikke ha forrang etter EØS-loven § 2 ved konflikt med bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. Det er enighet mellom partene om at lagmannsretten har tatt feil på dette punkt.

Men direktivene har like fullt betydning som en tolkningsfaktor. Det følger av EØS-avtalen artikkel 3 og artikkel 6 som ved EØS-loven § 1 er gjort til norsk lov. Den lojalitetsplikt som er beskrevet i EØS-avtalens artikkel 3, gjelder også domstolene. Ved fortolkning av norsk lov er domstolene følgelig forpliktet til å utnytte det fortolkningsspillerom som loven gir, for å oppnå et resultat som ikke er i strid med EØS-retten. Dette vil være i overensstemmelse med EF-rettens prinsipp om direktivkonform fortolkning, som i flere dommer er slått fast av EF-domstolen. Prinsippet gjelder også innenfor EØS.

Når passasjerbestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b ikke er brakt i overensstemmelse med direktivene, skyldes det at det etter lovgiverens oppfatning ikke var noen motstrid. Det er således tale om en motstrid som lovgiveren ikke har vært seg bevisst. De endringer som samtidig ble gjort i andre bestemmelser i bilansvarsloven § 7, viser at lovgiveren hadde til hensikt å bringe denne paragrafen helt i overensstemmelse med kravene i direktivene. Vi må derfor kunne gå ut fra at dette også ville ha skjedd med passasjerregelen i tredje ledd bokstav b såfremt lovgiveren hadde vært oppmerksom på motstriden. Denne regelen har etter dette i dag et svakt legislativt grunnlag, og en anvendelse av prinsippet om direktivkonform fortolkning er her særlig nærliggende.

Det følger av forarbeidene til EØS-loven at domstolene ved å anvende presumsjonsprinsippet i et slikt tilfelle skal utnytte alle de muligheter som anerkjente prinsipper for tolkning gir, for å unngå et resultat i strid med EØS-direktivene. Dette leder til at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b må settes til side, men bare så langt som bestemmelsen gjelder passasjerene.

En slik fortolkning vil ikke få uventede økonomiske virkninger for Storebrand. Tatt i betraktning den mulighet som § 7 første ledd gir for reduksjon av erstatningene, vil en tilsidesettelse av passasjerregelen i § 7 tredje ledd bokstav b heller ikke føre til følbare økonomiske konsekvenser for forsikringsselskapene generelt.

Under enhver omstendighet må motorvognforsikringsdirektivene trekkes inn ved fortolkningen av de enkelte vilkår i § 7 tredje ledd bokstav b. Dette gjelder for det første kravet om at passasjeren visste eller måtte vite at føreren var alkoholpåvirket. Etter tradisjonell fortolkning skal passasjerens egen alkoholpåvirkning ikke komme henne til unnskyldning ved vurderingen av hva hun måtte vite. Også før EØS-avtalen ble inngått kunne det anføres gode grunner for at dette standpunkt burde revurderes. I den situasjon som nå foreligger, bør domstolene utnytte det fortolkningsspillerom som dette begrepet rommer. A bør følgelig bedømmes ut fra det faktum at hun selv var alkoholpåvirket, med den sviktende observasjonsevne og dømmekraft som dette innebar, og dette fører til at hun er dekket av bilansvaret.

Side 1818

Den samme betraktning anføres i forhold til unntaksregelen om «særlege grunnar». Det erkjennes at EØS-retten ikke i seg selv kan sies å være en slik særlig grunn. Men det nye rettskildebildet som EØS-avtalen har skapt, innebærer at det bør kunne tas i betraktning forhold som det tidligere ikke er tatt hensyn til. Det siktes her både til omstendigheter i tilknytning til situasjonen rundt kjøringen og til de alvorlige konsekvenser ulykken fikk for A.

Erstatningskravet kan ikke reduseres etter medvirkningsregelen i § 7 første ledd, og A har derfor motanket lagmannsrettens dom på dette punkt. Hun kan ut fra sine forutsetninger ikke bebreides for å ha vært med på turen. Under enhver omstendighet må skyldkravet i første ledd nå tolkes i lys av EØS-retten. Dette må føre til at erstatningen ikke kan reduseres uten at skadelidtes skyld ligger nært opp til grov uaktsomhet. Dersom A har utvist nødvendig skyld, må den helhetsbedømmelse som «kan"-regelen i denne bestemmelsen gjør nødvendig, føre til at hun likevel har sitt fulle erstatningskrav i behold.

Lagmannsretten har korrekt tilkjent A fullt oppgjør under passasjerulykkesforsikringen. Det aksepteres at hun ved å være med på bilturen har «fremkalt» forsikringstilfellet, jf. ordlyden i forsikringsavtaleloven § 13-9. Men hun har ikke vært grovt uaktsom. Det må her tas hensyn til at skaden først og fremst hadde sin årsak i en kvalifisert uaktsom kjøring fra Bs side.

Hjelpeintervenienten, Landsforeningen for Trafikkskadde, slutter seg fullt ut til det A har anført. Unge mennesker mangler erfaring hva enten de er sjåfør eller passasjer, det er ikke uvanlig at de blir skadet i trafikken, og bortfall av erstatning rammer dem uforholdsmessig hardt. Passasjerregelen i § 7 tredje ledd bokstav b blir oppfattet som en uforståelig regel, og fremstår som en norsk særbestemmelse, sprunget ut av alkoholpolitiske hensyn. Den har liten preventiv effekt og bør ikke anvendes i et tilfelle som dette.

A har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS, v/styrets formann, kjennes erstatningsansvarlig etter Bilansvarsloven for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 100%.

2.

Lagmannsrettens dom, punkt 2, 3 og 4 stadfestes.

3.

Storebrand Skadeforsikring AS, v/styrets formann, dømmes til å betale til A saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen til betaling skjer.»

Jeg ser slik på saken:

I. Bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b

Jeg finner det hensiktsmessig først å ta stilling til spørsmålet om A må nektes erstatning etter bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, uten å trekke inn forholdet til de tre EØS-direktivene. Bestemmelsen lyder slik:

«Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han

...

Side 1819

b)

visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova § 22 første leden). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd.»

Det er ikke omtvistet at A frivillig var med på ulykkesturen, og at det er årsakssammenheng mellom førerens alkoholpåvirkning og skaden. Et avgjørende spørsmål er derfor om de krav som bestemmelsen stiller til passasjerens kunnskap om førerens alkoholpåvirkning, er oppfylt. Både herredsretten og lagmannsretten har på bakgrunn av forklaringer fra deltakerne på festen lagt til grunn at A var klar over at føreren var påvirket av alkohol da kjøringen fant sted. Lagmannsretten uttaler at hun visste at B hadde drukket halvlitere med pils før han ankom Cs hjem tidligere samme natt, at dette var årsaken til at D, som var edru, skulle kjøre bilen, og at hun under festen så at B drakk karsk sammen med de øvrige festdeltakerne. Jeg tilføyer at de syv ungdommene utgjorde et relativt oversiktlig selskap, og at konsumet av brennevin blandet med kaffe eller te fant sted ved det sofabordet der alle satt. Den siste tiden før kjøringen sov D på et av soverommene. Ut fra bevisførselen finner jeg ikke grunn til å fravike lagmannsrettens bevisvurdering.

Bilansvarsloven § 7 tredje ledd åpner en mulighet for å tilkjenne skadelidte erstatning såfremt særlige grunner taler for det. Verken loven eller forarbeidene gir noen nærmere veiledning med hensyn til hvilke grunner som kan tillegges betydning. Det følger imidlertid av Høyesteretts dommer i Rt-1978-321 og Rt-1986-543 at dette unntaket i første rekke refererer seg til omstendigheter som forelå da kjøringen startet eller rundt selve kjøringen, med andre ord i hvilken grad passasjeren kan bebreides for å ha latt seg kjøre av en påvirket bilfører. I dommen fra 1986 ble det tilføyd at dette måtte gjelde uansett arten og omfanget av den skade som hadde rammet passasjeren. I en senere dom i Rt-1994-1461 fastholdt førstvoterende med tilslutning fra to dommere at omstendighetene rundt kjøringen måtte være det sentrale ved vurderingen av om det forelå særlige grunner. Men førstvoterende åpnet for at etterfølgende omstendigheter også måtte kunne trekkes inn i vurderingen, og utelukket ikke at slike omstendigheter kunne ha en slik særlig karakter og tyngde at de kunne tillegges vesentlig betydning. Mindretallet på to dommere ga uttrykk for at unntaket for særlige grunner ville begrenses unødig sterkt dersom man i de mer ordinære tilfellene helt så bort fra konsekvensene av ulykken.

Førstvoterende i saken fra 1994 bemerket at saksforholdet lå innenfor kjerneområdet for særregelen i § 7 tredje ledd bokstav b om utelukkelse av erstatning til passasjer. Jeg bedømmer vår sak på samme måte. Selv om A ikke på noen måte kan sies å ha oppfordret til kjøringen, har hun heller ikke vært i en situasjon hvor hun kan ha følt noe press ved en forventning om at hun ble med. Og det var tale om en kjøretur uten mål og mening.

Det opplyses i den sakkyndige legeuttalelsen som er fremlagt i saken, at As somatiske skade nå i det vesentlige er nedsatt bevegelighet i høyre skulder, arm og hånd, totalt vurdert til 45 prosent medisinsk invaliditet. I tillegg kommer 15 prosent medisinsk invaliditet ved personlighetsmessige forandringer som kan føres tilbake til den hodeskade

Side 1820

som hun ble påført ved ulykken. Selv om hun ved dette samlet er blitt påført en betydelig skade som på ulykkelig vis virker inn på hennes livssituasjon, kan jeg vanskelig se at disse etterfølgende omstendighetene kan lede til at unntaksregelen knyttet til «særlege grunnar» får anvendelse.

Jeg er etter dette kommet til at bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b tolket uavhengig av EØS-retten i dette tilfellet vil føre til at A ikke kan kreve erstatning.

II. Forholdet til EØS-retten

Jeg går så over til å se på spørsmålet om det er motstrid mellom de tre direktivene om motorvognforsikring og unntaket i dekningen for skade på passasjer i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b.

1. Jeg finner det først riktig å gi uttrykk for min oppfatning om hvilken betydning EFTA-domstolens uttalelse bør tillegges.

Uttalelsen fra EFTA-domstolen er rådgivende, jf. artikkel 34 i Overvåknings- og domstolsavtalen (ODA-avtalen) mellom EFTA-statene. Dette innebærer at Høyesterett har myndighet og plikt til selvstendig å ta stilling til hvorvidt og i hvilken grad uttalelsen skal legges til grunn for Høyesteretts avgjørelse.

Men jeg finner samtidig at uttalelsen må tillegges vesentlig vekt. Dette følger etter min mening allerede av den omstendighet at EFTA-statene i samsvar med EØS-avtalen artikkel 108 nr. 2 ved inngåelsen av ODA-avtalen har funnet grunn til å opprette denne domstolen, blant annet for å nå frem til og å opprettholde en lik fortolkning og anvendelse av EØS-avtalen. Også reelle grunner taler for dette. Rettskildebruken innen EØS-retten kan avvike fra den nasjonale. Dette gjør at EFTA-domstolen med sin særlige kunnskap bør kunne uttale seg med betydelig autoritet. I denne sammenheng finner jeg grunn til å nevne at EFTA-domstolen gjennomfører en saksbehandling som blant annet gir andre medlemsland og organer innen EFTA og EF anledning til å uttale seg om de spørsmål som reises, jf. artikkel 20 i protokoll 5 til ODA-avtalen. At EFTA-domstolens rådgivende uttalelse skal tillegges vesentlig vekt, er også forutsatt fra Stortingets side. Jeg viser til St.prp.nr.100 (1991-1992) om samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen, hvor det på side 330 uttales at man i praksis må «regne med at den nasjonale domstol legger EFTA-domstolens uttalelse til grunn, når den anvender norske rettsregler på rettsforhold som er dekket av EØS-avtalens bestemmelser».

2. Jeg går så over til å behandle de tre direktivene om motorvognforsikring.

Det fremgår av fortalen til det første motorvognforsikringsdirektivet - rådsdirektiv 72/166/EØF av 24. april 1972 - at det er en grunnleggende forutsetning for å oppnå et felles marked at forholdene legges til rette for fri bevegelighet av varer og personer mellom medlemsstatene i EU. For dette formål stiller direktivet krav om en lovpliktig ansvarsforsikring av motorvogner som dekker hele Fellesskapets territorium.

Direktivet har i artikkel 3 nr. 1 og 2 disse bestemmelsene:

«1.

Med forbehold for anvendelsen av artikkel 4 skal hver medlemsstat treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at erstatningsansvar for kjøretøyer som er hjemmehørende på dens territorium, er dekket av en forsikring.

Side 1821

Hvilke skader som dekkes, samt forsikringsvilkårene bestemmes innen rammen av disse tiltakene.

2.

Hver medlemsstat skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at forsikringsavtalen også dekker:

-

skader som er voldt på andre medlemsstaters territorium, i samsvar med disse staters lovgivning ...»

Dette direktivet krever bare at erstatningsansvar som førere av kjøretøyer måtte pådra seg, er dekket av en forsikring. Hvilke skadelidte og hvilke typer skader som skal være omfattet av dekningen, avgjøres etter den enkelte stats erstatningsrett, uten at direktivet på dette punkt stiller noe krav.

I fortalen til det annet motorvognforsikringsdirektiv - rådsdirektiv 84/5/EØF av 30. desember 1983 - blir det konstatert at det fortsatt, 11 år etter det første direktivet, eksisterte «betydelige ulikheter mellom medlemsstatenes lovgivninger med hensyn til omfanget av denne forsikringsplikten». Det ble derfor funnet «særlig grunn til å utvide forsikringsplikten til å omfatte erstatningsansvar for tingskade», og å stille krav om at den lovpliktige forsikring «skal dekke beløp inntil en slik størrelse at skadelidte i ethvert tilfelle er garantert tilstrekkelig erstatning uansett i hvilken medlemsstat skaden inntreffer». Det blir også påpekt at «(m)edlemmer av forsikringstakerens, sjåførens eller en annen erstatningsansvarlig persons familie bør gis en lignende beskyttelse som andre skadelidte tredjemenn, i det minste med hensyn til personskader». På denne bakgrunn blir det i artikkel 1 i dette direktivet fastsatt:

«1.

Forsikringen nevnt i artikkel 3 nr. 1 i direktiv 72/166/EØF skal dekke både tingskade og personskade.

2.

Hver medlemsstat skal, med forbehold for høyere garantibeløp som medlemsstatene eventuelt selv fastsetter, kreve at den lovpliktige ansvarsforsikring minst skal dekke:

-

for personskade, 350.000 ECU dersom det er bare én skadelidt. Dersom det er flere skadelidte i samme skadetilfelle, multipliseres dette beløpet med antall skadelidte,

-

for tingskade, 100.000 ECU for hvert skadetilfelle, uansett antall skadelidte.»

Videre fastsetter direktivet i artikkel 2 nr. 1 første og annet ledd:

«1.

Hver medlemsstat skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at enhver lovbestemmelse eller klausul nevnt i en forsikringspolise utstedt i samsvar med artikkel 3 nr. 1 i direktiv 72/166/EØF, som bestemmer at forsikringen ikke dekker følgende personers bruk av eller kjøring med et kjøretøy:

-

personer som ikke uttrykkelig eller stilltiende har tillatelse til det, eller

-

personer som ikke har førerkort for vedkommende kjøretøy, eller

-

personer som ikke etterkommer de lovbestemte krav til kjøretøyets tekniske og sikkerhetsmessige stand,

ved gjennomføringen av artikkel 3 nr. 1 i direktiv 72/166/EØF ikke skal komme til anvendelse med hensyn til krav fra tredjepersoner som er skadelidte i en ulykke.

Side 1822

Bestemmelsen eller klausulen nevnt i første strekpunkt kan likevel gjøres gjeldende overfor personer som frivillig har tatt plass i kjøretøyet som forårsaket skaden, dersom assurandøren kan bevise at de visste at kjøretøyet var stjålet.»

I artikkel 3 innskrenker direktivet ytterligere adgangen til å unnta bestemte personer fra dekning. Det heter her:

«Medlemmer av forsikringstakerens familie, av sjåførens familie eller av familien til enhver annen person som er erstatningsansvarlig for en skade dekket av den forsikring som er nevnt i artikkel 1 nr. 1, kan ikke under henvisning til dette slektskap utelukkes fra forsikringsdekningens omfang når dette gjelder personskader.»

Det fremgår at dette direktivet stiller visse minstekrav til hvilke personer som skal være beskyttet, og til hvilke skader som skal være dekket av en trafikkforsikring. Dette gjøres på den måte at nærmere bestemte former for begrensninger i dekningsområdet forbys. Forholdet er således at den enkelte stat etter dette direktivet ikke lenger står fritt til å regulere dekningsområdet.

Formålet med det tredje motorvognforsikringsdirektiv - rådsdirektiv 90/232/EØF av 14. mai 1990 - er ifølge fortalen å sikre skadelidte ved motorvognulykker «lik behandling uansett hvor i Fellesskapet ulykken inntreffer». Det påpekes blant annet at det i enkelte medlemsstater er «hull i den lovpliktige forsikringsdekning for passasjerer i motorvogner», og for å «beskytte denne særlig sårbare gruppe av potensielle skadelidte», blir det funnet «nødvendig å fylle disse hullene». På denne bakgrunn fastsetter tredje direktiv artikkel 1 første ledd:

«Med forbehold for artikkel 2 nr. 1 annet ledd i direktiv 84/5/EØF skal forsikringen nevnt i artikkel 3 nr. 1 i direktiv 72/166/EØF dekke ansvar for personskader som skyldes bruk av et kjøretøy, for alle passasjerer bortsett fra føreren.»

Dermed er situasjonen etter dette direktivet at det for skade på passasjerer bare er tillatt å gjøre unntak for passasjerer i stjålet bil under de omstendigheter som beskrives i artikkel 2 nr. 1 annet ledd i det annet direktiv.

3.EFTA-domstolen fremhever i uttalelsen at direktivene må forstås på bakgrunn av det formål som er angitt i fortalen til hvert direktiv. Etter en gjennomgang av de tre direktivene konstaterer EFTA-domstolen i premiss 28 at artikkel 3 nr. 1 i første direktiv gjennom den utvikling og endring som har skjedd i annet og tredje direktiv, må «forstås slik at den obligatoriske motorvognforsikringen må gi skadelidte tredjeparter i ulykker forårsaket av motorvogner, dekning for hele det påførte tap» opp til de beløp som er fastsatt i annet direktiv. Domstolen henviser på dette punkt til EF-domstolens dom i sak C-129/94 Ruiz Bernáldez [1996] ECR I-1829, hvor det i premiss 24 (i dansk versjon) slås fast at «en lovpliktig forsikring ... ikke må indeholde bestemmelse om, at forsikringsselskabet i visse tilfælde, og navnlig såfremt føreren af køretøjet var spirituspåvirket, ikke er forpligtet til at erstatte den person- og tingsskade,

Side 1823

det forsikrede køretøi forvolder tredjemand». Videre uttaler EFTA-domstolen i premiss 29:

«Selv om hovedteksten i første motorvognforsikringsdirektiv fokuserer på forsikringsdekning, har dette direktivet blitt supplert av annet og tredje direktiv på en slik måte at de tre direktivene, sett i sammenheng, setter grenser for i hvilken utstrekning forsikrere kan påberope kontraktsbestemmelser eller nasjonale lovbestemmelser om erstatningsansvar for helt å utelukke visse tilfeller fra forsikringsdekning. Følgelig er sondringen mellom bestemmelser om erstatningsansvar og forsikringsdekning ikke avgjørende i den foreliggende sak.»

På dette grunnlag har EFTA-domstolen avgitt følgende rådgivende tolkningsuttalelse:

«Det er uforenlig med EØS-retten (rådsdirektiv 72/166/EØF av 24 april 1972 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll med at forsikringsplikten overholdes, annet rådsdirektiv 84/5/EØF av 30 desember 1983 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og tredje rådsdirektiv 90/232/EØF av 14 mai 1990 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn) at en passasjer som påføres skade ved frivillig kjøring i motorvogn, ikke har krav på erstatning med mindre særlige grunner foreligger, dersom passasjeren visste eller måtte vite at motorvognens fører var påvirket av alkohol på ulykkestidspunktet og det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden.»

4. Storebrand har for Høyesterett fastholdt at de krav direktivene om motorvognforsikring stiller til forsikringsdekningen, bare gjelder i den utstrekning skadelidte etter de nasjonale regler om erstatning har krav på en slik erstatningsdekning. Til støtte for dette syn er det særlig vist til EF-domstolens dom i sak C-348/98 Ferreira. Dommen er avsagt 14. september 2000, og dermed etter at EFTA-domstolen avga sin uttalelse. Jeg innskyter at det tredje direktivet på det tidspunkt skaden fant sted, ennå ikke var gjennomført i Portugal, der skaden fant sted.

Bakgrunnen for Ferreira-saken var et trafikkuhell hvor Ferreiras bil ved anledningen ble kjørt av en av hans sønner. Et annet av hans barn ble som passasjer dødelig skadet. Andre kjøretøyer var ikke innblandet i uhellet, og føreren hadde ikke utvist uaktsomhet. Ferreira gikk til søksmål mot det forsikringsselskap som hadde ansvar for bruken av bilen, og krevde erstatning for lidt tap.

På skadetidspunktet bestemte den nasjonale portugisiske lov at en passasjer som ble befordret uten vederlag, bare hadde krav på erstatning dersom det ble ført bevis for at føreren hadde utvist uaktsomhet. Videre var det bestemt at familiemedlemmer til forsikringstakeren eller til føreren ikke var dekket. Dette ledet til at det ble stilt spørsmål til EF-domstolen om artikkel 3 i det annet motorvognforsikringsdirektiv krevde at den lovpliktige ansvarsforsikringen for motorkjøretøyer skulle dekke personskade voldt på gratispassasjerer, også i tilfelle der føreren ikke hadde utvist uaktsomhet. Spørsmålet var begrenset til passasjerer som var familiemedlemmer til forsikringstakeren, føreren eller til annen person som var ansvarlig for skaden.

Side 1824

EF-domstolen slår i premissene for avgjørelsen først fast at det både av ordlyden og formålet med de tre direktivene fremgår «at de ikke skal harmonisere erstatningsansvarsordningerne i medlemsstatene» (premiss 23). Deretter uttaler domstolen:

26.

«I den oprindelige affattelse overlod denne artikel [dvs. første direktiv artikkel 3 nr. 1] det imidlertid til medlemsstaterne at træffe bestemmelse om, hvilke skader der blev dækket, samt om den lovpliktige ansvarsforsikrings nærmere vilkår. For at begrænse de forskelle, der bestod mellom medlemsstaternes lovgivninger med hensyn til omfanget af den lovpligtige forsikring (tredje betragtning til det andet direktiv) indeholder artikel 1 i det andet direktiv vedrørende erstatningsansvar bestemmelse om lovpligtig dækning af tingsskade og personskade op til nærmere fastsatte beløp, og direktivets artikkel 3 bestemmer med hensyn til personskade, at familiemedlemmer til forsikringstageren eller til føreren ikke under henvisning til dette slægtskab kan undtages fra dækningen. Ved artikel 1 i det tredje direktiv er denne forpligtelse blevet udstrakt til også at dække ansvaret for personskader, der forvoldes på andre passagerer end føreren.

27.

Artikel 3, stk. 1, i det første direktiv, således som bestemmelsen er præciseret og udbygget ved det andet og tredje direktiv, pålægger således medlemsstaterne en forpligtelse til at sikre, at erstatningsansvaret for køretøjer, der er hjemmehørende i det pågældende land, er dækket af en forsikring, og angiver bl.a., hvilke typer skade og hvilke skadelidte tredjemænd forsikringen skal dække. Bestemmelsen tager imidlertid ikke stilling til, hvilken type erstatningsansvar - objektivt eller culpaansvar - forsikringen skal dække.

28.

Når det ikke i fællesskabslovgivningen er truffet bestemmelse om, hvilken type erstatningsansvar for motorkøretøjer der skal dækkes af den lovpligtige forsikring, henhører det som udgangspunkt under medlemsstaternes kompetence at vælge den erstatningsansvarsordning, som skal gælde for skader, der forvoldes ved færdsel med motorkøretøjer.

29.

Det følger heraf, at medlemsstaterne på fællesskabsrettens nuværende utviklingstrin frit kan fastsætte, hvilken erstatningsansvarsordning der skal gælde for skader, der forvoldes ved færdsel med motorkøretøjer, men at de er forpligtede til at sikre, at det erstatningsansvar, der er gældende i henhold til deres nationale ret, er dækket af en forsikring i overensstemmelse med bestemmelserne i ovennævnte tre direktiver.

30.

Med hensyn til erstatning af skader forvoldt på familiemedlemmer til forsikringstageren eller til føreren bestemmes det i artikel 3 i det andet direktiv, at disse ikke under henvisning til dette slægtskap kan undtages fra forsikringens dækningsområde for så vidt angår personskader. Det fremgår af niende betragtning til det andet direktiv, at denne bestemmelse har til formål at sikre familiemedlemmer til forsikringstageren eller til føreren samme beskyttelse som andre skadelidte tredjemænd, hvad angår personskader.

31.

Det følger heraf, at skadelidte tredjemænd ikke kan undtages fra dækningsområdet for den lovpligtige ansvarsforsikring for motorkøretøjer, alene fordi de er familiemedlemmer til forsikringstageren eller til føreren. Den lovpligtige ansvarsforsikring for motorkøretøjer skal således give mulighed for, at familiemedlemmer til forsikringstageren eller til føreren, der er skadelidte under et uheld forvoldt af et motorkøretøj, kan få erstatning for personskade på samme betingelser som andre tredjemænd, der lider skade under et sådant uheld.

Side 1825

32.

Hvis national ret i en medlemsstat foreskriver lovpligtig dækning af personskader forvoldt på tredjemænd, som vederlagsfrit befordres som passagerer, uanset om der er udvist culpa af føreren af køretøjet, der har forvoldt uheldet, skal den derfor træffe bestemmelse om den samme dækning af personskade forvoldt på passagerer, der er familiemedlemmer til forsikringstageren eller til føreren. Hvis derimod national ret i medlemsstaten ikke foreskriver en sådan dækning af personskade forvoldt på tredjemænd, der er passagerer, pålægger artikel 3 i det andet direktiv ikke medlemsstaten nogen forpligtelse til at træffe bestemmelse om en sådan dækning af personskade forvoldt på passagerer, der er familiemedlemmer til forsikringstageren eller til føreren.»

Når Ferreira-dommen leses på bakgrunn av direktivene, forstår jeg disse premissene slik at direktivene ikke regulerer betingelsene for at det skal oppstå erstatningsansvar («erstatningsansvarsordningen»), således om ansvar skal bygge på objektivt eller subjektivt grunnlag. Det direktivene krever, er at ansvar som måtte oppstå, skal være dekket av en forsikring. Dernest stiller direktivene visse minstekrav til hvem som skal være beskyttet av en forsikring, og hvilke skader som skal dekkes. Og disse minstekravene kan de enkelte medlemsstatene ikke fravike ved begrensende bestemmelser i nasjonal erstatningsrett.

I Ferreira-saken hadde dette den konsekvens at skadelidte ikke kunne unntas fra forsikringens dekningsområde alene fordi han var Ferreiras familiemedlem. Den lovpliktige ansvarsforsikringen skulle således gi muligheter for at familiemedlemmet kunne få erstatning på samme betingelser som andre tredjemenn.

Etter at det tredje direktiv ble vedtatt, kan man av direktivene og dommen i Ferreira-saken slutte at EØS-retten, når ansvarsgrunnlag foreligger, krever at den nasjonale forsikringsdekning for skade på passasjerer ikke begrenser omfanget av skadedekningen. Fra dette gjøres det bare ett unntak, og det er bestemmelsen i artikkel 2 nr. 1 annet ledd i det annet motorvognforsikringsdirektiv om passasjerer i stjålet kjøretøy.

Jeg er etter dette kommet til at EF-domstolens dom i Ferreira-saken ikke gir grunn til å fravike EFTA-domstolens rådgivende uttalelse.

5. De alminnelige reglene om skadelidtes medvirkning må anses som en del av den «erstatningsansvarsordning» som reguleres av de nasjonale erstatningsregler, og direktivene krever ikke at innholdet i disse regler skal harmoniseres. I Ot.prp.nr.72 (1991-1992) side 77 gir departementet uttrykk for at regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b - som tidligere var bokstav c - ikke kan «sies å gå lenger enn til å være en medvirkningsregel, som riktignok er strengere enn den alminnelige medvirkningsregel i første ledd». Som begrunnelse for en slik betraktningsmåte kan anføres at bestemmelsen stiller krav om årsakssammenheng mellom sjåførens alkoholpåvirkning og skaden, og at skadelidte visste eller måtte vite at sjåføren var påvirket av alkohol. Og ved vurderingen av om det foreligger «særlege grunnar» til likevel å yte erstatning, er det av sentral betydning om skadelidte kan bebreides for å ha kjørt med en alkoholpåvirket sjåfør. Etter min mening er bestemmelsen imidlertid utformet slik at det er like nærliggende å se den som et unntak fra trafikkforsikringens dekningsområde. I dommen i Rt-1997-149 uttalte Høyesteretts flertall at det - i relasjon til en noe annen problemstilling - lå nær å forstå den nåværende bestemmelse i § 7 tredje ledd

Side 1826

bokstav b som en «begrensning i det fareområde som forsikringen skal dekke».

EFTA-domstolens uttalelse må forstås slik at regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b i forhold til direktivene ikke kan anses som en medvirkningsregel som kan reguleres under de nasjonale erstatningsregler, men som et direktivstridig unntak fra forsikringsdekningen. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike EFTA-domstolens vurdering på dette punkt.

6. Min konklusjon blir etter dette at EFTA-domstolens rådgivende uttalelse legges til grunn. Jeg konstaterer dermed at regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, som unntar en nærmere angitt gruppe passasjerer fra forsikringsselskapenes ansvar, er i strid med de tre EØS-direktivene om motorvognforsikring.

På bakgrunn av partenes prosedyre tilføyer jeg at bilføreren overfor A har et ansvar etter vanlige erstatningsregler, eventuelt med den reduksjon for medvirkning som måtte følge av skadeserstatningsloven § 5-1. Den motstrid som EFTA-domstolen slår fast i sin uttalelse, vil også kunne begrunnes med at det er til stede et slikt personlig ansvar.

III. Betydningen av EØS-direktivene for tolkningen av bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b

1. De tre direktivene om motorvognforsikring var alle for lengst vedtatt da Norge inngikk EØS-avtalen i 1992. Etter artikkel 7 i denne avtalen forpliktet Norge seg folkerettslig til å gjennomføre ca 1500 direktiver i norsk rett. Denne artikkelen bestemmer videre at «en rettsakt som tilsvarer en EØF-forordning skal som sådan gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden», mens «en rettsakt som tilsvarer et EØF-direktiv skal overlate til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen». Dette innebærer at verken direktiver eller forordninger har direkte virkning i norsk rett. Jeg tilføyer at forkortelsen EØF står for Det Europeiske Økonomiske Fellesskap.

Forrangsregelen i EØS-loven § 2 slår blant annet fast at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, ved konflikt skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Ved å unnlate å endre bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b har Norge ikke oppfylt sin plikt etter EØS-avtalen til å gjennomføre direktivene i norsk rett. Det er klart og ikke omtvistet at lagmannsretten har tatt feil når retten har lagt til grunn at de ikke gjennomførte direktivene i kraft av EØS-loven § 2 går foran bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b.

Selv om forordninger og direktiver ikke har direkte virkning i norsk rett, har de betydning som tolkningsmomenter i forhold til norske lovbestemmelser. For norsk rett følger dette av presumsjonsprinsippet, hvoretter norsk lov så vidt mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. Innenfor EØS-retten gjelder prinsippet om direktivkonform fortolkning. Jeg kommer nærmere tilbake til disse prinsippene.

2. I Ot.prp.nr.72 (1991-1992) om blant annet endringer i enkelte lover som følge av EØS-avtalen, uttaler Justisdepartementet at gjennomføringen av direktivene om motorvognforsikring er grunnlaget for forslagene til endring av bilansvarsloven. Det uttales på side 15 at de norske regler om bilansvar i det alt vesentlige tilfredsstiller de krav som

Side 1827

følger av EØS-reglene, men at loven likevel har enkelte særlige regler om unntak fra erstatningsplikten som ikke er i samsvar med EØS-reglene, og som derfor må oppheves. Om bilansvarsloven § 7 tredje ledd heter det på side 76:

«Som nevnt i merknadene til § 5 første ledd bokstav c, stiller EØS-reglene krav om at forsikringen skal omfatte skade på alle passasjerer og andre tredjemenn. Det er likevel på det rene at EØS-reglene ikke tar sikte på å gripe inn i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Slike prinsipper er bl a bestemmelser om reduksjon eller bortfall av erstatning som følge av skadelidtes medvirkning. De alminnelige medvirkningsreglene i § 7 første og annet ledd berøres dermed ikke av EØS-reglene.

§ 7 tredje ledd må innholdsmessig sies å være noe mer enn en ordinær medvirkningsregel. I visse tilfeller innebærer bestemmelsen bortfall av erstatning selv om skadelidte ikke kan sies å ha medvirket til sin egen skade i vanlig forstand. Departementet antar derfor at EØS-reglene krever visse endringer i § 7 tredje ledd.»

Departementet fant det etter dette nødvendig å foreslå endring i unntaksbestemmelsen i bokstav a. Dagjeldende bokstav b om bortfall av erstatning når motorvognen var brukt i forbindelse med straffbare handlinger, ble foreslått opphevet. Departementet konstaterte så at bestemmelsen i bokstav c - nåværende bokstav b - inneholdt et krav om årsakssammenheng mellom skaden og det at føreren var påvirket, og at det også var et vilkår for bortfall av erstatningen at skadelidte visste eller måtte vite at føreren var påvirket av alkohol. Deretter heter det på side 77:

«Dermed kan ikke regelen i tredje ledd bokstav c sies å gå lenger enn til å være en medvirkningsregel, som riktignok er strengere enn den alminnelige medvirkningsregelen i første ledd. Departementet antar etter dette at EØS-reglene ikke er til hinder for at regelen opprettholdes, se utkastet til tredje ledd bokstav b.»

3. Medlemsstatene har etter EØS-avtalen plikt til å utvise lojalitet overfor Fellesskapets bestemmelser. Både presumsjonsprinsippet og prinsippet om direktivkonform fortolkning må vurderes på denne bakgrunn. Det er særlig grunn til å fremheve artikkel 3 om at avtalepartene «skal treffe alle generelle eller særlige tiltak som er egnet til å oppfylle de forpliktelser som følger av denne avtale», og at de «skal avholde seg fra alle tiltak som kan sette virkeliggjøringen av denne avtales mål i fare». Lojalitetsplikten er sammen med hensynet til rettsenhet dessuten fremhevet i avtalens fortale. Her fremgår at plikten også er rettet mot domstolene, jf. bemerkningene om at «avtalepartenes formål, med full respekt for domstolenes uavhengighet, er å nå frem til og opprettholde en lik fortolkning og anvendelse av denne avtale ...». En tilsvarende lojalitetsplikt gjelder for landene innenfor EU, se artikkel 10 - tidligere Romatraktaten artikkel 5 - i traktaten om opprettelse av EU.

Prinsippet om rettsenhet i forhold til EU-retten er videre forutsatt i avtalens artikkel 6, hvor det likevel er tatt forbehold for den fremtidige rettspraksis. EØS-rettens bestemmelser skal tolkes i samsvar med EF-domstolens

Side 1828

relevante avgjørelser som er truffet før EØS-avtalen ble undertegnet. Det er antatt at dette også gjelder alminnelige tolkningsprinsipper, som f.eks prinsippet om direktivkonform fortolkning. I tillegg har EFTA-statene for å oppnå et ensartet Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde, forpliktet seg til i tilfelle av mulig konflikt mellom gjennomførte EØS-regler og andre lovregler «om nødvendig å innføre en lovregel om at EØS-reglene skal gå foran i disse tilfellene», se protokoll 35 om gjennomføring av EØS-regler. Dette er bakgrunnen for forrangsregelen i EØS-loven § 2, som ikke får anvendelse i vår sak. Lojalitetsplikten er i ODA-avtalens artikkel 3 nr. 2 ytterligere understreket ved en bestemmelse om at EFTAs overvåkingsorgan og EFTA-domstolen ved fortolkning og anvendelse av EØS-avtalen også skal ta «tilbørlig hensyn» til EF-domstolens fremtidige avgjørelser.

Artikkel 2, 3 og 6 er inntatt i hoveddelen i EØS-avtalen. Denne delen av avtalen gjelder etter EØS-loven § 1 som norsk lov.

4.Prinsippet om direktivkonform fortolkning er utviklet gjennom flere avgjørelser av EF-domstolen med grunnlag i lojalitetsplikten i Romatraktaten artikkel 5 og senere traktaten om opprettelse av EU artikkel 10, jf. eksempelvis sakene C-14/83 von Colson og Kamann og C-106/89 Marleasing.

Den sentrale dom er EF-domstolens plenumsavgjørelse 14. juli 1994 i sak C-91/92. Dori hadde på en jernbanestasjon i Milano inngått avtale om et korrespondansekurs i engelsk. Hun påberopte seg den annullasjonsadgang som fulgte av et direktiv av 20. desember 1985 om forbrukerbeskyttelse ved avtale inngått utenfor fast forretningssted, men som ikke var gjennomført i Italia. EF-domstolen fant at direktivet uten gjennomføring i nasjonal rett ikke hadde direkte virkning i rettsforhold mellom de private partene, jf. slutningen punkt 2. Under henvisning til sakene C-106/89 Marleasing og C-334/92Wagner Miret slo domstolen i premiss 26 og i slutningen fast at den nasjonale domstol «ved anvendelsen af nationale retsforskrifter, hvad enten de er ældre eller yngre end direktivet, er forpligtet til, i videst muligt omfang, at fortolke dem i lyset af direktivets ordlyd og formål». Domstolen tilføyet i premiss 27 at hvis de formål som var tilsiktet med direktivet, ikke kunne nås gjennom fortolkning, var medlemslandene på visse vilkår  forpliktet til å erstatte tap som er påført private som følge av unnlatt gjennomføring av direktivet.

Av spesiell interesse i vår sak er EF-domstolens dom 16. desember 1993 i sak C-334/92 Wagner Miret. Saken gjaldt direktiv av 20. oktober 1980, senere endret 2. mars 1987, om beskyttelse av arbeidstakere ved insolvens hos arbeidsgiver. Spania hadde ved tiltredelse til EF ikke funnet det nødvendig å endre nasjonal rett for å tilpasse seg direktivet. Domstolen uttalte i premiss 21 at prinsippet om direktivkonform fortolkning i særlig grad gjør seg gjeldende for en nasjonal domstol såfremt en medlemsstat har antatt at de tidligere gjeldende nasjonale regler var i overensstemmelse med kravene i direktivet. I premiss 22 tilføyes at det «synes at fremgaa af forelæggelseskendelsen, at de nationale retsforskrifter ikke kan fortolkes paa en maade, der er i overensstemmelse med direktivet om arbejdsgivers insolvens ... . I saa fald følger det af dommen i Francovich-sagen, at den paagældende medlemsstat er forpligtet til at erstatte det tap ... [de private parter] ... har lidt som følge af, at direktivet ikke er blevet gennemført for deres vedkommende».

Side 1829

Jeg nevner også dom 24. september 1998 i sak C-111/97 EvoBus. Saken gjaldt et rådsdirektiv av 25. februar 1992 om klageadgang over anbudsprosedyrer som ikke var gjennomført i Østerrike. I følge premiss 20 var det ubestridt at den nasjonale lov uttrykkelig utelukket den adgang til å klage over anbudsprosedyrer som var pålagt etablert ved et ikke gjennomført direktiv. Domstolen uttalte i premiss 22 at det fulgte av kravet om at nasjonal rett skal fortolkes overensstemmende med direktivet, og av kravet om en effektiv beskyttelse av borgernes rettigheter, at den nasjonale domstol skal bedømme om de relevante regler i nasjonal rett «giver mulighed for at indrømme borgerne en klageadgang...». Det konkluderes i slutningen med at såfremt de nasjonale regler ikke kan fortolkes overensstemmende med direktivet, kan de berørte i følge «de relevante procedurer i national ret rejse krav om erstatning for skade, der er lidt som følge af den manglende gennemførelse af direktivet inden for den fastsatte frist».

Disse dommene viser etter min mening at prinsippet om direktivkonform fortolkning ikke kan strekkes så langt at klar motstrid mellom nasjonal rett og EØS-rett kan tolkes bort. Dommen i Wagner Miret-saken viser at dette gjelder selv om lovgiveren har gått ut fra at direktivet var korrekt gjennomført i nasjonal rett.

Jeg bemerker til slutt i denne sammenheng at det ikke er holdepunkter for at prinsippet om direktivkonform fortolkning slik det er utviklet i EU-retten, går lenger enn presumsjonsprinsippet i norsk rett. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om prinsippet om direktivkonform fortolkning i EØS-retten går like langt som i EU-retten.

5.Presumsjonsprinsippet i norsk rett er utviklet i rettspraksis. Gjennomslagskraften av dette prinsippet vil være avhengig av karakteren av de aktuelle folkerettslige forpliktelser og av hvilket rettsområde som den nasjonale rettsregel er knyttet til. Også før Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) ble gjort til en del av norsk rett, ble grunnleggende menneskerettigheter tillagt meget stor vekt ved fortolkning av norske rettsregler. Den norske rettsregel vil yte liten motstand hvis det er tale om konflikt med en folkerettslig forpliktelse som gir borgerne beskyttelse mot inngrep fra det offentlige, mens motstanden vil være større der en slik forpliktelse griper inn i private rettsforhold.

A har påberopt kjennelsen i Rt-1997-1019. Denne avgjørelsen gjaldt anvendelsen av domstolloven § 215 første ledd om at en part så vidt mulig skal få anledning til å uttale seg før vedkommende blir ilagt rettergangsstraff etter lovens 10. kapittel. Fra denne bestemmelsen gjøres det i annet punktum unntak blant annet for straff etter lovens § 202 første ledd. Høyesterett fant at unntaksbestemmelsen ikke kunne anvendes idet den brøt med et grunnleggende rettssikkerhetskrav om at den det gjelder, bør varsles og gis adgang til å uttale seg før det ilegges straff. Det ble blant annet vist til at dette var et sentralt element i det krav om rettferdig rettergang som var nedfelt i EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3.

Denne saken har en likhet med vår sak ved at det var tale om å sette til side en regel som i norsk lovgivning fremstår som et uttrykkelig unntak fra en hovedregel. Men vår sak står på avgjørende punkter i en annen stilling. I avgjørelsen fra 1997 ble det påpekt at det også i intern

Side 1830

norsk rett var skjedd en utvikling som ga støtte for at unntaksregelen kunne settes til side. Av mer vesentlig betydning er imidlertid at det ble vist til «et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp», nedfelt i EMK artikkel 6, mens det i vår sak er tale om en traktatfestet grense for innholdet i norsk privatrettslig lovgivning. Jeg tilføyer at ileggelse av rettergangsbøter er å anse som straff.

6. Presumsjonsprinsippet ble viet atskillig oppmerksomhet både i forarbeidene til ratifikasjonen av EØS-avtalen og i lovforarbeidene til EØS-loven. I de førstnevnte forarbeider gis det uttrykk for at norske domstoler «må forventes å utnytte alle de muligheter som anerkjente prinsipper for tolkning og anvendelse av rettsregler gir, for å unngå et folkerettsstridig resultat», se St.prp.nr.100 (1991-1992) side 319. I forarbeidene til EØS-loven gis det i Ot.prp.nr.79 (1991-1992) på side 3 uttrykk for at det bør være like viktig å unngå at norske lover og forskrifter anvendes i strid med traktatforpliktelser, som det er å unngå brudd på den uskrevne folkerett, og at dette også gjelder i forhold til EØS-avtalen. På side 4 heter det videre:

«Dersom en stat bare kan oppfylle en viss folkerettslig forpliktelse ved å endre sin lovgivning, har den for det første en folkerettslig plikt til å foreta en slik endring, ...

Skulle det likevel skje at nødvendig gjennomføringslovgivning ikke blir vedtatt, eller senere blir endret, oppstår spørsmålet om nasjonale domstoler og andre myndighetsorganer likevel skal legge de folkerettslige regler til grunn for sin avgjørelse, til fortrengsel for nasjonale regler som ville føre til et annet resultat i saken. I den grad nasjonale myndigheter anvender nasjonale regler fremfor den folkerettslige, kan man si at den folkerettslige regel «ikke virket».

I EF har medlemslandene overdratt lovgivningsmyndighet til fellesskapsorganer på de områder som omfattes av samarbeidet. Innenfor EF-retten er det dessuten en uttalt målsetting at regelverket skal anvendes effektivt. På denne bakgrunn har det utviklet seg en praksis hvor medlemslandenes domstoler forutsettes å anvende EF-regler foran eventuelle nasjonale lover og forskrifter som måtte være i strid med vedkommende regler.

EØS-avtalen innebærer ikke noen forpliktelser for EFTA-landene til å overta EF-rettens forrangsprinsipp.

«Presumsjonsprinsippet» om at norsk rett forutsettes å være i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser, vil imidlertid som nevnt føre til at norske domstoler må forventes å utnytte alle de muligheter som anerkjente prinsipper for tolkning og anvendelse av rettsregler gir, for å unngå et folkerettsstridig resultat.

Bestemmelser i lover og forskrifter lar seg ofte forstå på flere alternative måter. Presumsjonsprinsippet vil føre til at man søker å unngå tolkningsalternativer som fører til et folkerettsstridig resultat. Her kan man til dels ha hjelp av anerkjente tolkningsprinsipper som «lex specialis» (den mer spesielle bestemmelse går foran den mer generelle) og «lex posterior»(den nyere bestemmelse går foran den eldre), men dette er ikke de eneste måtene man kan unngå folkerettsstridige resultater på. Noe forenklet kan man vel si at bare dersom Stortinget helt klart har gitt uttrykk for at en lov skal anvendes på en viss måte uten hensyn til om dette er i strid med internasjonale forpliktelser, eller dersom vedkommende lovbestemmelse ellers ville være helt uten innhold, vil norske domstoler føle seg tvunget til å anvende loven i strid med folkeretten.»

Side 1831

Denne forenklede sammenfatningen uttrykkes omtrent på samme måte i St.prp.nr.100 side 319, bortsett fra at alternativet om lovbestemmelse uten innhold er utelatt.

Innst.O.nr.14 (1992-1993) side 4 bemerker flertallet i Utenriks- og konstitusjonskomiteen:

«Oppstår det tvil om en ny lov kan være i strid med våre EØS-forpliktelser, må det i den rettslige vurderingen legges til grunn at Stortinget forutsetningsvis fatter vedtak i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser.

...

Dersom Stortinget i et enkelttilfelle uttrykkelig gir til kjenne at en ny lov skal gjennomføres selv om den skulle være i motstrid til eksisterende lover eller forskrifter som gjennomfører EØS-forpliktelser, vil norske domstoler måtte respektere dette, selv om det medfører brudd på våre folkerettslige forpliktelser.»

7. Den forenklede sammenfatningen om bruk av presumsjonsprinsippet som jeg foran har gjengitt fra lovforarbeidene, gir ikke noe fullstendig uttrykk for hvilken rekkevidde dette prinsippet har. Løsningen av motstridspørsmålet vil fortsatt måtte bero på en anvendelse av anerkjente tolkningsprinsipper. I disse inngår også det presumsjonsprinsipp som kan sies å følge av EØS-rettens lojalitets- og konformitetskrav, og som gjør seg gjeldende med særlig styrke når den nasjonale lovgiver har gått ut fra at landets lov er i samsvar med EØS-retten. Som jeg tidligere har vært inne på, er også det rettsområdet i den nasjonale rett som berøres av direktivet, av betydning.

I dette tilfellet er situasjonen at lovgiveren, etter å ha vurdert forholdet til EØS-direktivene for passasjerenes vedkommende, fant at bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b skulle opprettholdes uendret. Forholdet til EØS-direktivene er således ikke oversett. På den annen side er unnlatelsen av å endre passasjerregelen i § 7 tredje ledd bokstav b ikke begrunnet i noen oppfatning hos lovgiveren om at denne regelen skulle bli stående, uansett om den skulle vise seg å være i strid med de tre direktivene om motorvognforsikring.

Når lovgiveren i dette tilfellet valgte å opprettholde bestemmelsen uendret for passasjerenes vedkommende, kan jeg ikke se at domstolene likevel kan legge til grunn at bestemmelsen ikke gjelder. Ordlyden i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b setter etter min mening en grense for anvendelsen av presumsjonsprinsippet. Vi er utenfor de tilfeller hvor en bestemmelse «lar seg ... forstå på flere alternative måter», jf. det jeg foran har sitert fra Ot.prp.nr.79 (1991-1992), og vi er dermed også utenfor det som med rimelighet kan anses som tolkning av bestemmelsen.

Jeg finner grunn til å fremheve at en av de grunnleggende forutsetninger for Norges deltakelse i EØS-avtalen var at denne ikke skulle innebære noen overføring av myndighet fra nasjonale organer til EØS-organer. Settes lovens bestemmelse til side i denne sak til fordel for ikke gjennomførte EØS-direktiv, vil dette nærmest innebære at direktivene gis direkte virkning med forrang fremfor formell lov. Det er min oppfatning at en tilsidesettelse i dette tilfellet også synes å gå lenger i retning av direktivkonform fortolkning enn det som kreves etter EU-retten ved

Side 1832

motstrid mellom nasjonal rett og direktiver, jf. den praksis fra EF-domstolen som jeg tidligere har omtalt.

Det er i denne vurderingen også av vesentlig betydning at § 7 tredje ledd bokstav b regulerer rettsforholdet mellom private parter, hvor presumsjonsprinsippet som tidligere nevnt ikke har den samme gjennomslagskraft som f.eks. i et tilfelle der folkerettslige forpliktelser gir den enkelte borger vern mot inngrep fra det offentlige. Blant annet av den grunn står som tidligere nevnt saken i Rt-1997-1019 i en annen stilling enn den foreliggende sak.

Partene har gitt uttrykk for ulike syn på de økonomiske konsekvenser en dom i As favør vil få for Storebrand og forsikringsnæringen. Jeg finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Jeg legger imidlertid vekt på at en slik anvendelse av presumsjonsprinsippet som A gjør gjeldende, vil kunne skape generell usikkerhet om hva som gjelder i rettsforhold mellom private rettssubjekter og det offentlige, og i rettsforhold mellom to private parter. Direktivene utgjør både i antall og omfang et meget stort og lite oversiktlig rettsstoff. De inneholder ofte generelt utformede krav om hvilket innhold de nasjonale regler skal ha. Også i fremtiden vil det kunne tenkes tilfeller hvor det vil bli klarlagt at lovgiveren har vurdert forholdet til EØS-retten på en annen måte enn det domstolene senere kommer til er riktig. Det vil være problematisk for private rettssubjekter om de ikke da skal kunne innrette seg etter de lovbestemmelser som lovgiveren har forutsatt er i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Også dette taler for at entydige lovbestemmelser ikke bør settes til side i tilfeller som det foreliggende.

I dette tilfellet er det etter mitt syn ikke avgjørende hva som ville blitt resultatet av lovbehandlingen i 1992, dersom lovgiveren hadde kjent til den forståelse av direktivene som er lagt til grunn av EFTA-domstolen. Selv om bestemmelsen i § 7 tredje ledd bokstav b blant annet har en alkoholpolitisk begrunnelse, og har blitt opprettholdt til tross for kritikk fra flere hold, er det mye som taler for at bestemmelsen ville ha blitt opphevet dersom rekkevidden av direktivene da hadde vært avklart. Lovgiverens behandling av de øvrige spørsmål som § 7 reiste, viste en vilje til å oppfylle Norges forpliktelser. Dette kan likevel ikke være avgjørende. Det er lovgiveren som har til oppgave å gjennomføre direktivene i norsk rett, og det er også lovgiveren som - i et tilfelle som det foreliggende - må rette opp eventuelle feilvurderinger som senere blir fastslått. Således har Samferdselsdepartementet i Ot.prp.nr.26 (1999-2000) på side 24 gitt uttrykk for at EFTA-domstolens rådgivende uttalelse gjør det nødvendig med endringer i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, og at saken vil bli fulgt opp av Justisdepartementet. Domstolene kan ikke avgjøre saken ut fra en hypotese om hva de øvrige statsmakter vil foreta seg når det nå er avklart at det foreligger motstrid.

8. A har også anført at ordlyden i § 7 tredje ledd bokstav b på to punkter ved fortolkning vil kunne lede til et resultat som ikke kommer i strid med direktivene. Dette gjelder begrepene «måtte vita» og «særlege grunnar» i denne bestemmelsen. Jeg er kommet til at dette ikke kan føre frem.

Som tidligere nevnt legger jeg til grunn at A visste at føreren var påvirket av alkohol. Det er ikke gjort gjeldende at det ligger noe fortolkningsspillerom i dette kunnskapskravet. A har imidlertid anført at hun

Side 1833

ved vurderingen av om hun i alle fall «måtte vita» at føreren var påvirket av alkohol, må bedømmes ut fra sin alkoholpåvirkede tilstand, og ikke som om hun var edru. Selv om det er unødvendig for meg å ta stilling til denne anførselen, bemerker jeg at jeg er fremmed for at direktivene kan få betydning for hvorledes dette begrepet i loven skal forstås.

A har ikke gjort gjeldende at EØS-direktivene i seg selv er «særlege grunnar» for likevel å tilkjenne erstatning, og jeg er uten videre enig i at en slik fortolkning fremstår som lite naturlig. Jeg kan heller ikke se at det vil gi noen løsning på spørsmålet om motstrid om man - slik A anfører - i større grad enn tidligere tar hensyn til omstendigheter rundt selve kjøringen, og i tillegg også legger vekt på etterfølgende forhold, f.eks omfanget av skadene. Som jeg allerede har gitt uttrykk for, befinner vi oss i denne saken i kjerneområdet for anvendelsen av § 7 tredje ledd bokstav b. Skulle en tolkning eliminere motstriden, måtte den uansett de nærmere omstendigheter alltid lede til det resultat at det er særlig grunn til å gjøre unntak fra regelen om at passasjerer som nevnt i § 7 tredje ledd bokstav b skal utelukkes fra erstatningsdekning. Det som var ment å være en snever unntaksregel, ville da bli lovens hovedregel. Jeg er derfor kommet til at en slik utvidet anvendelse av «særlege grunnar» heller ikke er noen farbar vei.

Jeg må etter dette konstatere at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b har en slik ordlyd at det ikke er mulig ved fortolkning ut fra anerkjente tolkningsprinsipper å komme til et resultat som ikke står i motstrid til det pålegg som EØS-direktivene inneholder.

9. Jeg har tidligere under avsnitt I konkludert med at A ikke har krav på erstatning når bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b tolkes uavhengig av EØS-direktivene. Min konklusjon når det gjelder betydningen av disse direktivene, er at de ikke fører til noe annet resultat. Storebrand blir således å frifinne for As erstatningskrav.

IV. Passasjerulykkesforsikringen

Som tidligere nevnt var det tegnet en ulykkesforsikring for passasjerer i Bs bil som ga erstatning på kr 200.000 ved fullstendig livsvarig invaliditet og en tilsvarende mindre del av beløpet ved delvis invaliditet. Lagmannsretten kom til at A hadde krav på fullt oppgjør, jf. domsslutningens punkt 2. Partene er enige om at dette i overensstemmelse med As medisinske invaliditet etter ulykken vil utgjøre 60% av det fulle erstatningsbeløp. Storebrand gjør i anken gjeldende at As krav etter forsikringen må reduseres med 65% som følge av hennes egen grove uaktsomhet.

Forsikringsavtaleloven § 13-9 første ledd første og tredje punktum lyder slik:

«Har den forsikrede ved annen forsikring enn livsforsikring grovt uaktsomt fremkalt forsikringstilfellet eller økt skadens omfang, kan selskapets ansvar settes ned eller falle bort. ...... Ved avgjørelsen skal det legges vekt på skyldgraden, skadeforløpet, om forsikrede var i selvforskyldt rus, hvilken virkning nedsettelse eller bortfall av selskapets ansvar vil få for den som har krav på forsikringen eller for andre personer som er økonomisk avhengige av ham eller henne og forholdene ellers.»

A har ikke bestridt at hun i lovens forstand har fremkalt forsikringstilfellet

Side 1834

ved frivillig å være med på kjøreturen, og jeg er enig i dette. Det sentrale spørsmål er om hun ved anledningen har utvist grov uaktsomhet.

Jeg har tidligere redegjort for hendelsesforløpet, og gjentar at jeg finner det bevist at A var klar over at B var påvirket av alkohol da kjøringen fant sted. Det vakte klare motforestillinger i selskapet da det utpå natten ble kjent at B hadde til hensikt å kjøre en tur med bilen. D ble av den grunn vekket, og han ga høylydt uttrykk for sine advarsler mens B sto ved den åpne bildøren på førersiden. A hadde på dette tidspunkt allerede satt seg inn i baksetet. Jeg ser det slik at hun vanskelig kan ha unngått å høre i alle fall deler av den diskusjon som da fant sted. Jeg legger også vekt på at kjøringen fant sted en novembernatt med atskillige kuldegrader.

Graden av førerens alkoholpåvirkning har stor betydning for den risiko for skade som passasjerene utsetter seg for. Ut fra de opplysninger som er gitt om hendelsesforløpet de siste par timene før turen startet, finner jeg at Bs promille på ca 1,2 ligger innenfor det område som A hadde grunn til å regne med. Hensett til den betydelige økning i risikoen for å bli påført skade som hun dermed utsatte seg for, er det etter mitt syn ikke tvilsomt at hun i det minste opptrådte klart uaktsomt ved å delta under turen som passasjer.

Lagmannsretten har lagt vekt på at bilturen kunne karakteriseres som en impulshandling. Hensett til den tid som gikk fra A bestemte seg for å bli med til kjøringen startet, kan denne karakteristikken etter min mening ikke sies å være dekkende.

Som nevnt var A alkoholpåvirket med en promille på ca 1,7 under kjøringen. Selv om jeg legger til grunn at hun var klar over at også B var påvirket av alkohol, må det likevel kunne antas at hennes egen påvirkning bidro til å svekke motforestillingene mot å bli med på kjøreturen. Jeg finner det likevel ikke riktig å ta hensyn til denne omstendighet ved bedømmelsen av spørsmålet om hun utviste grov uaktsomhet. Heller ikke As alder kan få avgjørende betydning i denne sammenheng. Det må kunne legges til grunn at hun var vel kjent med den risiko som er forbundet med bilkjøring i alkoholpåvirket tilstand, og det var ikke første gang hun deltok på en fest der det ble nytt alkohol.

Jeg er ved bedømmelsen av As forhold kommet til at hennes uaktsomhet er så vidt kvalifisert at det er tale om grov uaktsomhet. Spørsmålet blir etter dette om Storebrands ansvar bør settes ned eller falle bort.

Forsikringsavtaleloven § 13-9 åpner her for en bred vurdering, hvor det kan legges vekt på ulike forhold av høyst forskjellig karakter. Jeg finner grunn til å fremheve to omstendigheter som taler for at erstatningskravet ikke helt bør falle bort. A ble for det første påført en betydelig og varig legemsskade i ung alder, og hennes uførepensjon vil være lav. For det annet legger jeg vekt på at den direkte årsak til skaden er tredjemanns - Bs - sterkt klanderverdige forhold, hvor han i alkoholpåvirket tilstand kjørte på en slik måte at det oppsto store skader. Jeg tilføyer at jeg i denne vurderingen ikke legger noen vekt på As egen selvforskyldte rus, som i § 13-9 nevnes som et selvstendig moment. I dette tilfellet har ikke rusen hatt noen direkte betydning for den kjøring som førte til at hun ble skadet.

Side 1835

Jeg er etter dette kommet til at Storebrands ansvar må settes ned med 30 prosent.

V. Saksomkostninger

Storebrands anke har ført frem hva angår hovedspørsmålet om erstatning etter bilansvarsloven, mens As motanke har vært forgjeves. Saken har reist spørsmål av stor prinsipiell interesse, og jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd og § 172 annet ledd. Dette må også gjelde for de begrensede saksomkostningene ved motanken, som er nært knyttet til de spørsmål som reises i ankesaken. Selv om saken også omfatter As krav etter passasjerulykkesforsikringen, skal spørsmålet om saksomkostninger vurderes samlet for begge krav i saken, jf. Rt-1996-1029. De spørsmål som forsikringskravet reiser, har bare tatt en meget begrenset del av tiden under ankeforhandlingen og kan i dette tilfellet ikke få innvirkning på saksomkostningsavgjørelsen. Jeg tilføyer at A er  innvilget fri sakførsel.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS er ansvarlig etter passasjerulykkesforsikringen for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995, men slik at beløpet reduseres med 30 - tredve - prosent.

2.

For øvrig frifinnes Storebrand Skadeforsikring AS.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er enig med førstvoterende i at det i vår sak foreligger en konflikt mellom bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b og de tre EØS-direktivene om motorvognforsikring, slik EFTA-domstolen har uttalt. Jeg tilføyer at jeg deler førstvoterendes oppfatning at domstolens uttalelse må tillegges betydelig vekt av de grunner han angir. Jeg er også enig i at dersom det ses bort fra EØS-retten, måtte A nektes erstatning i medhold av § 7 tredje ledd bokstav b. Når det gjelder hvordan rettskonflikten mellom EØS-retten og norsk intern rett bør løses, er jeg imidlertid kommet til et annet resultat. Det samme gjelder for utbetalingen under passasjerulykkesforsikringen, der jeg mener avkortning ikke skal skje etter forsikringsavtaleloven § 13-9. Jeg behandler først konflikten mellom EØS-retten og bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b.

1. Ved EØS-avtalen forpliktet Norge seg folkerettslig til å innføre om lag 1500 eksisterende EØS-direktiver i norsk rett. Som ledd i dette ble vår lovgivning gjennomgått og de nødvendige endringer foretatt. De tre direktivene om motorvognforsikring som denne saken handler om, førte til at Justisdepartementet foreslo, og Stortinget vedtok, visse endringer i bilansvarsloven. Blant annet ble det opphevet en regel om bortfall av erstatning for passasjerer i bil som ble brukt i samband med en forbrytelse. Derimot mente Justisdepartementet at regelen om bortfall av erstatning for en passasjer som visste eller måtte vite at føreren var påvirket av alkohol, ikke var i strid med direktivene. Dette har altså vist seg å være feil. Som jeg kommer tilbake til, må det etter min vurdering legges til grunn at dersom Stortinget hadde hatt korrekte opplysninger

Side 1836

om vår EØS-forpliktelse på dette punkt, ville de nødvendige lovendringer blitt gjennomført på samme måte som for de øvrige 1500 direktiver.

Når vi i norsk rett bygger på det såkalte presumsjonsprinsipp eller effektivitetsprinsipp - at vi i den grad det er mulig, legger det innhold i våre rettsregler som sikrer at vi gjennomfører folkeretten og oppfyller våre internasjonale forpliktelser - mener jeg at den feil som ble begått, i dette tilfellet kan rettes opp gjennom domstolenes rettsanvendelse.

I norsk rett er presumsjonsprinsippet slått fast i rettspraksis over en årrekke, jf. som ett av mange eksempler fra rettsoppgjøret etter annen verdenskrig Rt-1947-235 og videre Rt-1984-1175 på side 1180. Som eksempel på bruk av EØS-retten ved tolkning av norske regler vises til Rt-1997-1954 og Rt-1997-1965.

I forhold til EØS-retten taler flere faktorer for at presumsjonsprinsippet har en spesielt sterk stilling. Sentrale formål for EØS-avtalen er rettsenhet og likebehandling. Dette fremgår av fortalen, 4. og 15. betraktning, som angir at formålet er «å opprette et dynamisk og ensartet Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde», «å nå frem til og opprettholde en lik fortolkning og anvendelse» av avtalen og regelverket og «lik behandling av enkeltpersoner og markedsdeltagere». I avtalens artikkel 3 stilles det særlige krav til statenes gjennomføring av sine forpliktelser. De «skal treffe alle generelle eller særlige tiltak som er egnet til å oppfylle» avtalens forpliktelser, og de «skal avholde seg fra alle tiltak som kan sette virkeliggjøringen av denne avtales mål i fare». Som førstvoterende legger jeg til grunn at plikten etter artikkel 3 påhviler alle statsmaktene, også domstolene.

Endelig plikter norske domstoler å fortolke EØS-retten «i samsvar med» avgjørelser som EF-domstolen har truffet før EØS-avtalen ble undertegnet, og «ta tilbørlig hensyn til» EF-domstolens fremtidige avgjørelser, jf. EØS-avtalen artikkel 6 og ODA-avtalen artikkel 3.

Etter EØS-loven § 1 gjelder EØS-avtalens hoveddel som norsk lov. Dette vil si at de elementene jeg her har trukket frem, har trinnhøyde som lovregler ved norske domstolers anvendelse av EØS-retten.

Videre har disse særtrekk, som samlet skal sikre en homogen - herunder direktivkonform - fortolkning og en lik rettsutvikling i alle EØS-statene innenfor det området samarbeidet dekker, fått EFTA-domstolen til å konkludere slik med hensyn til karakteren av EØS-retten i sak E-9/97 Sveinbjørnsdottir:

«59.

The Court concludes from the foregoing considerations that the EEA Agreement is an international treaty sui generis which contains a distinct legal order of its own. The EEA Agreement does not establish a customs union but an enhanced free trade area, see the judgment in Case E-2/97 «Maglite» [1997] EFTA Court Report 127. The depth of integration of the EEA Agreement is less far-reaching than under the EC Treaty, but the scope and the objective of the EEA Agreement goes beyond what is usual for an agreement under public international law.

60.

The Court finds that the homogeneity objective and the objective of establishing the right of individuals and economic operators to equal treatment and equal opportunities are so strongly expressed in the EEA Agreement that

Side 1837

the EFTA States must be obliged to provide for compensation for loss and damage caused to an individual by incorrect implementation of a directive.»

Her uttaler altså EFTA-domstolen at EØS-avtalen utgjør en separat rettsorden, som bl.a inneholder målsettinger om lik tolkning av regelverket og likebehandling av enkeltpersoner og markedsdeltakere. Domstolen trekker videre den konklusjon at staten må bli erstatningsansvarlig overfor private som lider tap på grunn av uriktig gjennomføring av et direktiv.

Hva som nærmere ligger i kravet til lik tolkning av EØS-direktivene, har EF-domstolen uttalt seg om, slik førstvoterende har gjennomgått. Den grunnleggende uttalelsen finnes i dom av 13. november 1990 - sak C-106/89 Marleasing - og er bl.a gjentatt i sak C-91/92 Dori, som førstvoterende siterer fra. Kjernen i uttalelsen er at den nasjonale domstol «i videst mulig omfang» («as far as possible») skal fortolke nasjonal rett slik at direktivets tilsiktede resultat oppnås. Jeg vil også fremheve sak C-334/92 Wagner Miret, som lik vår sak gjaldt et tilfelle der lovgiver la til grunn at den nasjonale rett allerede var i overensstemmelse med direktivet. EF-domstolen uttalte i den saken i premiss 21:

»Princippet om en direktivkonform fortolkning gør sig i særlig grad gældende for en national retsinstans, såfremt en medlemsstat som i den foreliggende sag har antaget, at de tidligere gældende nationale retsforskrifter var i overensstemmelse med det pågældende direktivs krav.»

Slik jeg ser det, går vår plikt til direktivkonform fortolkning i EØS-retten like langt som i EU-retten. EF-domstolens praksis i dette spørsmålet begynte med Marleasing-saken fra 1990. EF-domstolens praksis fra før 1992 er etter EØS-avtalen artikkel 6 bindende EØS-rett, idet vi plikter å fortolke EØS-retten «i samsvar med» denne praksis. At norske lovregler i videst mulig omfang skal tolkes i overensstemmelse med de direktiver vi er bundet av, må således - etter EØS-loven § 1 - anses som et lovkrav direkte rettet til norske domstoler, som dermed får en viktig rolle ved tilpasningen av norsk rett til EØS-retten. Spørsmålet er etter dette hvor langt det norske presumsjonsprinsippet - på bakgrunn av EØS-avtalen og EØS-loven - rekker.

Førstvoterendes uttalelser på dette punkt gir meg grunn til å presisere at det jeg nå skal drøfte, er et spørsmål om forståelse og anvendelse av norske fortolkningsregler. Det dreier seg ikke om å overføre lovgivningskompetanse til EØS-organene.

Førstvoterende har redegjort for uttalelsene om presumsjonsprinsippet og forholdet til folkeretten i forarbeidene til EØS-loven, jf. Ot.prp.nr.79 (1991-1992). Her har departementet på side 4 uttalt følgende om anvendelsen av presumsjonsprinsippet for å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen:

«... norske domstoler må forventes å utnytte alle de muligheter som anerkjente prinsipper for tolkning og anvendelse av rettsregler gir, for å unngå et folkerettsstridig resultat.

...

Noe forenklet kan man vel si at bare dersom Stortinget helt klart har gitt

Side 1838

uttrykk for at en lov skal anvendes på en viss måte uten hensyn til om dette er i strid med internasjonale forpliktelser, eller dersom vedkommende lovbestemmelse ellers ville være helt uten innhold, vil norske domstoler føle seg tvunget til å anvende loven i strid med folkeretten.»

På samme måte bemerker Utenriks- og konstitusjonskomiteen i Innst.O.nr.14 (1992-1993) side 4:

«Oppstår det tvil om en ny lov kan være i strid med våre EØS-forpliktelser, må det i den rettslige vurderingen legges til grunn at Stortinget forutsetningsvis fatter vedtak i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser.»

Til dette utgangspunkt formulerer komiteen følgende forbehold:

«Dersom Stortinget i et enkelttilfelle uttrykkelig gir til kjenne at en ny lov skal gjennomføres selv om den skulle være i motstrid til eksisterende lover eller forskrifter som gjennomfører EØS-forpliktelser, vil norske domstoler måtte respektere dette, selv om det medfører brudd på våre folkerettslige forpliktelser.»

Jeg anser etter dette at så vel EØS-avtalens formål som de plikter staten etter avtalen har påtatt seg, og dertil lovgivers uttalelser ved EØS-avtalens gjennomføring i norsk rett, med tyngde taler for å benytte presumsjonsprinsippet aktivt og så langt norske tolkningsprinsipper tillater for å sikre at Norge oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Spørsmålet blir om presumsjonsprinsippet i dette tilfellet kan hjemle en anvendelse av EØS-direktivet på tvers av ordlyden i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b.

Storebrand hevder at en bruk av presumsjonsprinsippet i vår sak i realiteten ville innebære en overgang til en folkerettslig monisme og dessuten en direkte anvendelse av et ikke-gjennomført direktiv. Selv innen EU har ikke et direktiv direkte og umiddelbar virkning mellom private, jf. også førstvoterendes bemerkninger om dette.

Jeg mener at disse innvendingene ikke helt rammer i vår sak. Et  sentralt punkt er at vi står overfor et direktiv som lovgiver har ønsket å gjennomføre, og - etter lovgivers beste skjønn - også har gjennomført. Hvordan man skal løse den situasjon at Stortinget har basert seg på en feilaktig forståelse av et direktiv og derfor er kommet i skade for å gjennomføre det på en uriktig måte, har etter min mening lite å gjøre med det generelle spørsmålet om hvilke virkninger et ikke-gjennomført direktiv skal ha.

At Stortinget tar feil med hensyn til innholdet i EØS-retten, er neppe helt upraktisk. Med den store mengde av direktiver som dels er gjennomført i norsk rett og dels skal gjennomføres i fremtiden, fremstår det for meg som nær sagt uunngåelig at det fra tid til annen vil gjøres feiltolkninger. Det første jeg bemerker er at det formentlig ofte vil være tilfeldig om feiltolkningen har resultert i at en norsk rettsregel direkte kolliderer med den direktivtolkning som viser seg å være den riktige, eller om den interne regel språklig sett kan tolkes i overensstemmelse med den korrekte direktivforståelsen. I sistnevnte tilfelle anser jeg det klart, om ikke helt spesielle momenter kommer til, at motstriden blir løst til EØS-rettens fordel i kraft av presumsjonsprinsippet.

Side 1839

Men hva skal løsningen bli i de formodentlig sjeldne tilfeller der selve lovteksten ikke gir rom for fortolkninger? Storebrand peker på at det resultat jeg går inn for, ville medføre at hele regelen i § 7 tredje ledd bokstav b settes til side for så vidt gjelder passasjerene. Og dermed er vi innenfor det unntak fra presumsjonsprinsippet som departementet selv trakk opp i odelstingsproposisjonen om at «vedkommende lovbestemmelse ellers ville være helt uten innhold».

Jeg mener at departementets uttalelse ikke kan utlegges som en absolutt og generell grense. Det er flere tilfeller i rettspraksis der en lovtekst har måttet vike for andre interne rettskilder, jf. som eksempler Rt-1939-229Rt-1978-1430 og Rt-1979-1079. Jeg kan ikke se at dette skulle være utelukket når internasjonale rettskilder får anvendelse, i særdeleshet ikke i forhold til EØS-retten med de særlige hensyn jeg tidligere har fremhevet.

Et eksempel der internasjonale rettskilder var en del av begrunnelsen, er avgjørelsen i Rt-1997-1019. Her ble en meget konsis bestemmelse i domstolloven § 215 første ledd annet punktum satt til side på tross av sin klare ordlyd. Bestemmelsen gjelder bl.a saksbehandlingsregler ved ileggelse av rettergangsbøter, og annet punktum fastslår at den som opptrer i en prosess, kan ilegges slike bøter uten å ha fått adgang til å uttale seg på forhånd. En enstemmig Høyesterett fant å måtte se bort fra denne bestemmelsen ut fra den utvikling som har skjedd i synet på kravet til rettssikkerhet. Det ble bl.a vist til kravet om rettferdig rettergang i EMK artikkel 6. Saken er fra før EMKs inkorporering i norsk rett ved menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30.

Jeg mener etter dette at løsningen på konflikten mellom den norske lovregelen og EØS-direktivene må finnes ved en drøfting av følgende tre vurderingstemaer:

-

respekten for lovgiver,

-

ønske om å hindre folkerettsbrudd og

-

reelle hensyn, særlig til forutberegnelighet og innrettelse.

Det første tema er om en løsning utpeker seg av hensyn til respekten for lovgiver. Slik kan det ligge an. Dersom lovgiver har forutsatt en bestemt direktivtolkning for at direktivet skal kunne godtas av Norge, kan ikke domstolene etter min mening tolke bort lovgivers forutsetning dersom denne viser seg å være feil. På den annen side kan man tenke seg en teknisk/juridisk regel der lovgivers preferanse for den ene eller den annen løsning neppe er stor - lovgivers ønske har vært å gjennomføre en EØS-regel, og lovgiver har trodd at den interne regel gjorde nettopp dette. I et slikt tilfelle synes det verken nødvendig eller ønskelig av hensyn til respekten for lovgiveren å holde fast ved den misforståtte norske regel. Det kan være liten tvil om at mange EØS-direktivers gjennomføring faller innenfor denne kategori.

Det andre tema - å hindre folkerettsbrudd - bygger på at domstolene så langt det er mulig bør anvende rettsreglene slik at staten ikke opptrer i strid med folkeretten. Dette er selve kjernen i presumsjonsprinsippet, og det er et grunnleggende hensyn at staten aktivt oppfyller de internasjonale forpliktelser den påtar seg.

Ser vi respekten for lovgiverviljen og ønsket om å unngå folkerettsbrudd i sammenheng, må det - slik jeg ser det - tillegges betydelig vekt

Side 1840

at Stortinget ved gjennomgangen av bilansvarsloven ønsket å oppfylle Norges forpliktelser etter direktivene. Stortinget regnet også med at dette ble oppnådd. Jeg viser til hva Utenriks- og konstitusjonskomiteen uttalte i forbindelse med EØS-lovens vedtakelse: Det må «legges til grunn at Stortinget forutsetningsvis fatter vedtak i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser». Lovgiver har ønsket å gjøre to ting som står i konflikt med hverandre: opprettholde bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b og gjennomføre våre EØS-forpliktelser. Jeg anser det klart at i valget mellom disse to ønsker, er det bilansvarslovens bestemmelse som ville blitt endret dersom Stortinget hadde blitt opplyst om at dette var påkrevet ut fra våre EØS-forpliktelser. Riktignok er regelen forankret i alkoholpolitiske målsettinger, og er blitt opprettholdt selv om den har vært møtt med kritikk. Men det er lite sannsynlig at § 7 tredje ledd bokstav b ville ha utløst et krav om unntak fra EØS-avtalen. Jeg viser for så vidt til at den parallelle - kriminalpolitisk begrunnete - regel om bortfall av passasjererstatning når bilen blir brukt ved en forbrytelse, ble endret uten diskusjon.

I tillegg til dette er situasjonen at de tre direktivene er godtatt av Norge. Det er ikke spørsmål om vi nå skal godta dem. Dette fører til at bestemmelsen i bilansvarsloven må oppheves. Samferdselsdepartementet har i Ot.prp.nr.26 (1999-2000) allerede varslet at EFTA-domstolens uttalelse i vår sak må føre til lovendring. Riktignok uttales at § 7 tredje ledd bokstav b «ikke kan opprettholdes i sin nåværende form». Jeg kan imidlertid ikke se noen annen praktisk gjennomførbar måte å bringe norsk rett i overensstemmelse med direktivene enn at regelen oppheves. Det må være helt urealistisk at Norge skulle si opp de tre direktivene. Og dersom regelen ikke oppheves, vil resultatet bli at personer i As situasjon i stedet for å få erstatning av bilens trafikkforsikring, vil kunne kreve erstatning fra staten fordi den har unnlatt å gjennomføre direktivene. Dermed bortfaller under enhver omstendighet det som hevdes å være begrunnelsen for regelen, nemlig dens forebyggende effekt.

Jeg finner etter dette ikke å kunne bygge en fortrinnsrett for bilansvarsloven på lovgiverviljen. En fortrinnsrett for EØS-reglene tilsies på den annen side av ønsket om å unngå folkerettsbrudd, slik dette har kommet til uttrykk i presumsjonsprinsippet. I vårt tilfelle styrkes ønsket om å oppfylle våre folkerettsforpliktelser av lovgivers behandling av så vel EØS-loven som bilansvarsloven.

Dermed gjenstår sakens tredje vurderingstema, hensynet til forutberegnelighet og innrettelse. Dette er i utgangspunktet viktige hensyn, og jeg mener det er her man finner det reelle argument som kan tale mot å la EØS-retten gå foran bilansvarsloven i vår sak. Men innen nettopp EØS-området er likevel forutberegneligheten nokså kompleks og rettskildebildet sammensatt. Jeg viser til det jeg tidligere har sitert fra EFTA-domstolens avgjørelse i Sveinbjørnsdottir-saken, at EØS-avtalen utgjør en separat rettsorden - «a distinct legal order of its own». Det kan finnes EF-praksis som vi plikter å ta hensyn til. EØS-direktivene blir dels tolket ut fra andre rettskildeprinsipper enn dem vi er vant med i Norge. Dette er vi bundet av, og vi ser allerede i rettspraksis at norske regler som gjennomfører EØS-direktiver, tolkes ut fra en inngående gjennomgang av EF-domstolens omfattende praksis.

Nå skal ikke vanskene knyttet til anvendelse av EØS-retten overdrives. Etter hvert vil denne bli en integrert del av norsk rett, og dermed

Side 1841

del av det norske rettsbildet, eksempelvis omtalt i den juridiske faglitteraturen. Her vil også uriktige eller tvilsomme norske tolkninger bli omtalt, og det vil eventuelt bli gitt uttrykk for at man ikke kan innrette seg med sikkerhet på en norsk lovregel og den forståelse av EØS-retten som den baserer seg på. Innrettelseshensynet vil bl.a av denne grunn kunne variere. Det kan også variere med rettsområdet. I nærværende sak må dette hensyn kunne sies å være av begrenset betydning.

Selv om hensynet til forutberegnelighet og innrettelse generelt veier tungt mot å fravike en klar lovtekst, mener jeg at disse hensyn ikke kan tillegges utslagsgivende vekt i vår sak.

Min konklusjon er etter dette at EØS-retten må gis forrang, med det resultat at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b ikke får anvendelse.

2. Når jeg for min del er kommet til at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b ikke får anvendelse, oppstår spørsmålet om A på grunn av medvirkning til egen skade, må tåle at erstatningen avkortes etter regelen i § 7 første ledd. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, innskrenker jeg meg til å bemerke at slik jeg ser det, utviste A klart en uaktsom atferd i forhold til bilulykken, og vilkårene for avkortning er til stede.

Når det gjelder spørsmålet om avkortningens størrelse, viser jeg først til følgende uttalelse fra EFTA-domstolen i premiss 34 av den rådgivende uttalelse i saken:

«Det har blitt fremsatt anførsler om muligheten for å redusere forsikringsutbetalingen som følge av medvirkning. Domstolen begrenser seg til å slå fast at en reduksjon av erstatningen på grunn av  medvirkning, må være mulig i unntakstilfelle. Men de prinsipper som er slått fast i motorvognforsikringsdirektivene må respekteres. Dersom en passasjer som passivt sitter på i en bil som føres av en beruset fører, nektes erstatning eller får erstatningen redusert på en måte som er uforholdsmessig i forhold til den skadelidtes medvirkning til skaden, må det anses å være uforenlig med direktivene.»

Jeg bemerker til dette at de norske generelle medvirkningsreglene ikke berøres av direktivene om motorvognforsikring. Jeg forstår essensen i domstolens uttalelse slik at medvirkningsregelen i bilansvarsloven ikke må benyttes til å opprettholde - helt eller i store trekk - regelen i § 7 tredje ledd bokstav b under et annet navn. Dette er jeg enig i.

Ved fastsettelsen av avkortningens størrelse er det vesentlig at A har utvist klar uaktsomhet. På den annen side tyder intet på at hun har oppfordret til uvøren kjøring, bidratt til å forlenge turen eller på annen måte påvirket kjøringen. Det må legges til grunn at hun har vært en passiv passasjer. Det må også telle med at hun var ung - 17 år og 10 måneder. Ulykken har hatt tunge konsekvenser for henne.

B som skadevolder er på sin side åpenbart mer å bebreide. Kjøreturen fant sted på hans initiativ. Han var sjåfør til tross for at han visste han var påvirket av alkohol. Som følge av ulykken er han dømt for uaktsomt drap. As skader ble tillagt betydelig vekt ved straffutmålingen.

Ut fra en helhetsvurdering av As forhold og en avveining av hennes og Bs handlinger finner jeg at den avkortning A bør tåle, må være mindre enn 50 prosent. Lagmannsretten fastsatte avkortningen til 30 prosent. Jeg finner ikke grunn til å fravike denne vurderingen.

Side 1842

3. Det gjenstår å behandle spørsmålet om utbetaling under passasjerulykkesforsikringen. Jeg har en annen vurdering enn førstvoterende når det gjelder spørsmålet om A har handlet grovt uaktsomt.

At A ble med på bilturen enda hun visste at B var påvirket av alkohol, anser jeg som uaktsomt, men ikke uten videre som grovt uaktsomt. Bevisvurderingen med hensyn til enkelthetene omkring kjøreturen kompliseres av at A selv husker meget lite fra ulykkeskvelden, idet hun fikk en hodeskade ved utforkjøringen. Det er etter min mening likevel forhold som kan legges til grunn, og som trekker i retning av at uaktsomheten er grov. Utgangspunktet for vurderingen er at bilen ble ført av en påvirket fører. Videre fant kjøringen sted omkring klokken tre om natten, det var mørkt, minusgrader og vanskelige kjøreforhold. Ved vurderingen av As opptreden oppfatter jeg lagmannsretten slik at hun ikke hørte advarslene mot at B skulle kjøre. Jeg bygger på lagmannsrettens bevisvurdering her.

Samlet sett mener jeg ut fra forholdene i saken at A utviste en klart klanderverdig opptreden, som ligger opp til grensen for grov uaktsomhet. Når jeg i motsetning til førstvoterende likevel finner at denne grensen ikke er overtrådt, er det særlig på bakgrunn av As unge alder. Jeg slutter meg til lagmannsrettens vurdering når den uttaler:

«A var på skadetidspunktet ung og lett påvirkelig i den situasjonen som forelå. Det var selvsagt feil og uaktsomt at hun ble med B og E på biltur den angjeldende natt. Hun var påvirket av alkohol, men det forelå ingen planer at hun skulle forlate venninnen Cs bopel hvor festen ble holdt. At hun ble med på bilturen sent på natten må mer karakteriseres som en impulshandling som i sin konsekvens fikk et tragisk resultat, men kan som sådan ikke karakteriseres som en grov uaktsom handling.»

Da jeg etter dette er kommet til at A ikke opptrådte grovt uaktsomt, er vilkårene for avkortning etter forsikringsavtaleloven § 13-9 etter min mening ikke til stede.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Flock, dog slik at jeg er enig med annenvoterende, dommer Oftedal Broch, når det gjelder kravet om utbetaling under passasjerulykkesforsikringen.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Flock.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommar Utgård: Som tredjevoterande, dommar Holmøy.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Oftedal Broch.

Dommer Lund: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS er ansvarlig etter passasjerulykkesforsikringen for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995, men slik at beløpet reduseres med 30 - tredve - prosent.

2.

For øvrig frifinnes Storebrand Skadeforsikring AS.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.