Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:02

Høyesterett - HR-2000-8-B - Rt-2000-70 (15-2000)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2000-01-24

Publisert

HR-2000-8-B - Rt-2000-70 (15-2000)

Stikkord

(Iversen-dommen) Forsikringsrett. Konstatering av skade eller sykdom etter lov om yrkesskadeforsikring § 21.

Sammendrag

Arbeidstaker hadde i 1955-1990 som gulvlegger i perioder brukt lim med flyktige løsemidler. Han fikk medhold i sitt krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven da hans løsemiddelskade ble ansett for konstatert etter ikrafttredelsen av loven, se lovens § 21. Konstatering før lovens ikrafttredelse må først antas å foreligge når det er rimelig klart at skaden eller sykdommen er påvist. Det er ikke tilstrekkelig at det i ettertid fastslås at skade eller sykdom forelå før ikrafttredelsen. Diagnose om akutt løsemiddelskade innebar ikke at varig skade var konstatert.

Saksgang

Sandefjord byrett nr: 98-00114 A - Agder lagmannsrett LA-1998-1420 A. Høyesterett HR-2000-8-B, nr. 256/1999.

Parter

A (Advokat Erik Bryn Tvedt - til prøve) mot 1. Storebrand Skadeforsikring AS og 2. Bjørvik Malerservice AS (Advokat Kjetill Mellum).

Forfatter

Stang Lund, Gjølstad, Gussgard, Skoghøy, Justitiarius Smith.


Dommer Stang Lund: Saken gjelder fortolkning og anvendelse av lov om yrkesskadeforsikring § 21, nærmere bestemt om sykdom er konstatert før lovens ikrafttredelse 1. januar 1990.

A, født 0.0.1936, var ansatt ved Sandefjord skofabrikk fra 1955 fram til slutten av 1978. Han fikk deretter arbeid som gulvlegger i Bjørvik Malerservice AS fram til han ble sykemeldt 16. januar 1979, og fra 1981 til 1990. A arbeidet i 1979 og 1980 som snekker i attføringsbedriften Goodwill Møbelsnekkerverksted.

A fikk i januar 1979 en rull med gulvbelegg over ryggen. Han ble sykmeldt og var innlagt på Sandefjord sykehus fra 23. september til 8. oktober 1980. Han har senere vært sykmeldt kortere eller lengre tid hvert år på grunn av ryggplager.

As arbeide i Sandefjord skofabrikk besto i hovedsak av liming av såler og hæler. Han anvendte lim med flyktige løsemidler. A benyttet blant annet forskjellige typer kontaktlim til festing av gulvbelegg når han arbeidet for Bjørvik Malerservice.

Bruken av lim med flyktige løsemidler førte til øye- og halsirritasjon og behov for luftepauser og etter hvert svimmelhet, kvalme og dårligere hukommelse. Han har forklart at han i 1958 ble innlagt i sykehus med akutt løsemiddelforgiftning, og at han i begynnelsen av 1970-årene ble behandlet for akutt forgiftning på grunn av løsemidler.

Side 71

A ble høsten 1985 henvist til Yrkesmedisinsk avdeling ved Telemark Sentralsjukehus for utredning av mulig løsemiddelskade. Den foreløpige vurdering i den yrkesmedisinske utredning 9. januar 1986 var at verken symptombeskrivelsen eller opplysninger om løsemiddeleksponering ga overbevisende holdepunkter for kronisk løsemiddelskade, men en lettgradig løsemiddelskade kunne ikke helt utelukkes. I en rapport av 22. mai 1986 uttaler psykolog Lorentzen ved sentralsykehuset at det var «isolerte utfall på minne- og innprenting som er forenlig med lettgradig løsemiddelskade». Et journalnotat 2. oktober 1986 ved yrkesmedisinsk avdeling ved Telemark Sentralsjukehus oppsummerte:

«Pas. har nå vært til nevrologisk undersøkelse samt nevropsykologisk og yrkesmedisinsk undersøkelse. Ved den yrkesmedisinske undersøkelsen går det frem at hans eksponering overfor organiske løsningsmidler ikke har vært spesielt uttalt. Det må også påpekes at han ved utfylling av Ørebro-skjemaet kun hadde tre ja-svar. Alle ja-svarene gjelder pasientens hukommelse. Ellers har han ikke symptomer som er forenlig med et kronisk psykoorganisk syndrom. Den nevropsykologiske undersøkelsen konkluderer med at pas. har lette isolerte utfall på minne og innprentning. Dette er funn som samsvarer bra med pasientens egen beskrivelse av sine symptomer. Disse lette funnene følges ikke av andre vanlige nevropsykologiske utfall (psykomotorisk tempo, vansker med omstilling, fleksibilitet). Den nevrologiske undersøkelsen ga ingen objektive holdepunkter for organisk nevrogen lidelse. Ut fra de foreliggende opplysninger finner vi det ikke riktig å melde pas. som løsemiddelbetinget psykoorganisk syndrom. Vi vil likevel anbefale at pas. for fremtiden forsøker å unngå bruk av løsemidler mest mulig.»

A ble sykmeldt 21. mars 1988 på grunn av akutt løsemiddelforgiftning. Etter konferanse med As daværende primærlege bemerket saksbehandleren ved Sandefjord trygdekontor i notat 28. april 1988:

«Dr. Grude opplyser at ovennevnte arbeider som teppelegger og er ofte borti lim. Grude har sykemeldt ham nå pga akuttskade (løsemiddel)

Han var for ca 2 år siden til undersøkelse v. Y.med.avd., Porsgrunn hvor de hverken kunne svare ja eller nei på løsemiddelskade.

Han skal til nye undersøkelser.

Blir enig med dr. Grude om å sette saken på «venting» til vi får nye opplysninger.»

Etter en ny konferanse med Grude bemerket saksbehandleren i notat 13. september 1988:

«Trygdede ble forsøksvis friskmeldt f.o.m. 12.9.88. Han har også vært forsøkt friskmeldt tidligere uten at det har fungert.

Han har etter hvert fått en meget lav terskel når det gjelder lim/løsemidler og bør holde seg unna dem. Han har nå fått annet arbeide i samme bedrift, så får en se hvordan det går.

Grude sier at dette ikke er en kronisk lidelse, men en typisk akuttskade uten varig mén.

Kontakter Grude igjen om 2-3 uker for å høre hvordan det går i arb. Dersom han blir sykemeldt på nytt bør han undersøkes videre m. tanke på kronisk lidelse.»

Side 72

Trygdekontorets rådgivende lege uttalte i påtegning 25. februar 1989 at det «synes å være rimelig klar sammenheng mellom påvirkning av kontaktlim og de symptomer pasienten utviklet». I brev 1. mars 1989 til A meddelte Sandefjord trygdekontor:

«Deres sykeperiode 21.3. - 9.9.88 godkjennes som yrkessykdom i henhold til folketrygdlovens kap. 11.

Det antas ikke å foreligge varig mén som følge av løsemiddelpåkjenningen.

Dersom De på et senere tidspunkt skulle bli sykemeldt med samme diagnose, vil tilfellet måtte vurderes på nytt.»

I 1990 kontaktet A overlegen ved Sandefjord sykehus med spørsmål om han ikke hadde krav på yrkesskadetrygd etter som hans mangeårige ryggplager startet med et arbeidsuhell i januar 1979. Overlegen underrettet Grude om dette i brev 8. juni 1990, men løsemiddelskade er ikke nevnt i brevet. Grude utarbeidet 10. august 1990 en legeerklæring ved krav om attføring og uføretrygd til Sandefjord trygdekontor, hvor det under medisinske opplysninger var anført som diagnose: «Lumbago. Løsemiddelskade? Sequele fingerskade.» Under arbeidsevne - arbeidsuførhet anførte Grude:

«Pasienten har flere plager som han selv mener er oppstått i arbeid, må altså betraktes som yrkesskader. Dette gjelder både ryggen, evt. løsemiddelskade, fingerskaden. Hvorvidt han er minst 50% varig arbeidsufør kan jeg noe vanskelig uttale meg sikkert om, det er opplagt at han er hemmet, men han kan nok klare lettere arbeid hvis forholdene legges til rette. Dessuten må han være positivt innstilt til dette selv, han ønsker imidlertid selv uføretrygd og yrkesskadeserstatning, føler at han ikke kan klare seg i arbeidslivet lenger, jeg tror også det blir vanskelig å attføre ham, men det er kanskje verdt i alle fall å gjøre et forsøk. Han er jo relativt ung, bør muligens kunne klare noen år til i arbeid.»

Sandefjord trygdekontor meddelte A 24. september 1990 at uføretrygd ikke kunne innvilges fordi ervervsevnen ikke ble ansett varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. Trygdekontoret fastholdt at attføringsstønad med henblikk på et reelt forsøk på hel eller delvis tilbakeføring til arbeidslivet var rett ytelse fra folketrygden.

A anket avslaget til Trygderetten. Lege Martin Haraldsen som hadde kontor sammen med Grude, undersøkte A 19. september 1991 og uttalte 8. oktober til fylkestrygdekontoret at A var overbevist om at han ikke klarte å jobbe mer på grunn av smerter til høyre i korsryggen. Trygderettens ankeutvalg nektet anken fremmet 31. oktober 1991.

As plager fortsatte, og attføring og uføretrygd ble vurdert på ny i 1993-94. Haraldsen konkluderte 11. april 1994 i en ny legeerklæring med at A ut fra medisinsk status og yrkeserfaring ikke var egnet til noe yrke. Full uførepensjon med virkning fra 1. mai 1990 ble gitt 19. september 1994.

A fremmet 28. september 1994 gjennom Haraldsen et ønske til yrkesmedisinsk avdeling ved Telemark Sentralsjukehus om å få den løsemiddelbetingete skade og ryggskaden vurdert på ny med henblikk

Side 73

på om dette kunne være yrkesskader. Melding om yrkessykdom på grunn av løsemiddelskade ble sendt 21. februar 1995 og under diagnose var oppført «Psykomotorisk løsemiddelsyndrom.»

Trygdekontoret ba 23. juni 1995 om en ny spesialisterklæring fra avdeling for yrkes- og miljømedisin ved Telemark Sentralsjukehus med fastsettelse av eventuell invaliditetsgrad. Dr. Risholts spesialisterklæring 22. august 1995 konkluderte:

«Eksponeringen for løsemidler i løpet av den yrkesaktive periode er betydelig. Han har fortsatt blitt eksponert etter undersøkelsen i 1986.

Den medisinske undersøkelse gir holdepunkter for en lettgradig encefalopati. Nevropsykologiske tester i 1986 og 1995 viser svakt nedsatt minne og innprentningsevne.

I enkelte deler viser den siste, som den forrige nevropsykologiske testen funn som ved en lettgradig encefalopati. Mest vekt blir her lagt på at pasienten har en behandlingstrengende somatiseringslidelse. Henvisende lege bes sørge for at han kommer til psykiatrisk behandling.

En samlet vurdering gir som konklusjon at pasienten har en lettgradig encefalopati der eksponering i arbeid har bidratt til utviklingen. Tilfellet er meldt arbeidstilsynet som mulig yrkessykdom.

Den varige medisinske invaliditetsgrad settes mellom 15 og 24%.»

I påtegning 5. september 1995 sluttet trygdekontorets rådgivende lege seg til konklusjonene i spesialisterklæringen.

Etter anmodning fra Sandefjord trygdekontor avga nevrolog Brautaset ved Vestfold sentralsykehus en spesialisterklæring vedrørende A 7. mars 1996. Nevrologens vurdering var som følger:

«Det synes godtgjort at A samlet sett har vært så kraftig og langvarig eksponert for løsemidler at han kan være påført en encephalopathi.

Hverken ved nevrologisk undersøkelse, EEG eller Cerebral CT er det påvist overbevisende tegn på organisk hjernesykdom hos A. Den nevropsykologiske undersøkelsen viser funn forenlig med lettgradig encephalopathi, men gir også funn tydende på en somatiseringstilstand som muligvis kan behandles.

Samlet sett har A etter mitt skjønn en lett encephalopathi. Det er ikke kliniske holdepunkter for annen organisk sykdom hos A, spesielt finner jeg ikke grunn til å anta at hodeskader eller alkoholbruk i vesentlig grad har bidratt til å påføre ham encephalopathi. Om eksponering for løsemidler kan være årsak til at han synes å ha en somatiseringstilstand kan jeg som nevrolog ikke avgjøre, men jeg finner det lite sannsynlig.

Etter mitt skjønn har A en varig, lettgradig encephalopthi som mest sannsynlig er forårsaket av yrkesmesssig eksponering for løsemidler og som medfører en varig medisinsk invaliditet på 15 - 24%.»

Rikstrygdeverket underrettet 26. juni 1996 A og trygdekontoret om at løsemiddelskaden som sykdom, fra mars 1988 ble likestilt med yrkesskade, og at A var berettiget til yrkesskadeserstatning fra og med tre år forut for kravstidspunktet.

Bjørvik Malerservice AS var fra 1. januar 1984 ansvarsforsikret i Storebrand Skadeforsikring AS. Forsikringen dekket også ansvar for

Side 74

yrkesskade. A reiste i februar 1998 søksmål mot forsikringsselskapet med krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, påførte utgifter, tap ved fremtidig arbeid og ménerstatning. Etter at Storebrand i tilsvaret påsto søksmålet avvist, ble Bjørvik Malerservice trukket inn i saken ved prosesskrift 7. mai 1998. Påstanden om å avvise saken ble senere frafalt. Retten besluttet etter begjæring fra partene å dele pådømmelsen slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt, jf. tvistemålsloven § 151 annet ledd.

Sandefjord byrett avsa 7. juli 1998 dom med slik slutning:

«1.

Storebrand Forsikring AS frifinnes.

2.

Bjørvik Malerservice AS frifinnes.

3.

A tilpliktes å erstatte motpartens saksomkostninger med 14.000 - fjortentusen- kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

A anket byrettens dom til Agder lagmannsrett, som 7. mai 1999 avsa dom med slik domsslutning:

«1.

Byrettens dom stadfestes.

2.

A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring AS og Bjørvik Malerservice AS sakens omkostninger for lagmannsretten med til sammen kr 17.389. Beløpet forfaller til betaling 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsretten fant at den endelige konklusjon ikke ble trukket før ved spesialisterklæringen fra august 1995, men la til grunn at A selv mente han var løsemiddelskadet og søkte lege for dette før 1. januar 1984. Retten anså As legebesøk tilstrekkelig til at sykdommen/skaden måtte anses konstatert i forhold til yrkesskadeforsikringsloven § 5 annet ledd bokstav b og forsikringsvilkårenes § 6 i Bjørvik Malerservice AS ansvarsforsikring i Storebrand.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken var begrenset til å gjelde rettsanvendelsen for så vidt angår yrkesskadeforsikringsloven § 5, og kravet mot Bjørvik Malerservice ble frafalt i anken. Partene har under saksforberedelsen og ankeforhandlingen presisert at tvisten gjelder fortolkning og anvendelse av § 21, og om As yrkessykdom er konstatert før ikrafttredelsen av yrkesskadeforsikringsloven 1. januar 1990.

Partene har i felles prosesskrift 13. januar 2000 meddelt at A frafaller kravet mot Bjørvik Malerservice AS, og at hver av partene dekker sine omkostninger. Saken blir etter dette å heve for så vidt angår Bjørvik Malerservice.

Til bruk for Høyesterett har den ankende part og tre sakkyndige vitner forklart seg ved bevisopptak. Det er framlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Det kreves etter lov om yrkesskadeforsikring § 21 en objektiv konstatering av skade eller sykdom før loven trådte i kraft 1. januar 1990 for at skadelidte skal falle utenfor den lovbestemte yrkesskadeforsikring. Konstatering betyr etter vanlig språklig forståelse at skade eller sykdom er fastslått som en kjensgjerning. Lovens definisjon av konstatering i § 5

Side 75

gjelder ikke når lovens virkeområde i tid skal fastlegges, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989)       side 91.

A gjør gjeldende at varig sykdom som skyldes påvirkning av løsemidler, ble konstatert i august 1995 da spesialisterklæringen med fastsettelse av medisinsk invaliditetsgrad mellom 15-24 prosent forelå. I alle tilfelle ble sykdommen først konstatert etter 1. januar 1990. Yrkesskadeforsikringsloven får etter dette anvendelse for A.

Det er for Høyesterett enighet om at den yrkesmedisinske utredning og spesialisterklæringene i 1986 ikke gir grunnlag for å konstatere løsemiddelbetinget varig sykdom. Sykmeldingen fra 21. mars til 12. september i 1988 på grunn av akutt løsemiddelforgiftning medførte heller ikke at løsemiddelbetinget varig sykdom var konstatert før yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft. Sandefjord trygdekontors etterfølgende godkjenning i 1989 av sykeperioden som yrkessykdom i henhold til dagjeldende kap. 11 i folketrygdloven, var basert på en akutt løsemiddelforgiftning. Verken legene eller trygdekontoret mente på dette tidspunkt at det forelå varig mén som følge av løsemiddelpåkjenning.

A har til underbygging av sitt syn blant annet påberopt foreldelsesbestemmelsene i yrkesskadeforsikringsloven § 15 og Rt-1996-1134 og Rt-1997-1070. Han anfører ikke å ha hatt grunnlag for å reise sak om erstatning for yrkesskade som følge av bruk av løsemidler før den yrkesmedisinske utredning forelå 22. august 1995, og i alle fall ikke før i 1994. A opptrådte aktivt og fullt forsvarlig for å få utredet og klarlagt virkningene av de løsemidler han har blitt utsatt for. Han burde ikke på et tidligere tidspunkt ha oppdaget sykdommen.

A har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Forsikring AS er erstatningsansvarlig for den løsemiddelskade A er påført.

2.

Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for så vel byrett som for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet, men løsningen følger av lov om yrkesskadeforsikring § 21. Samme lov § 5 gjelder hvilken forsikringsgiver som er ansvarlig, og bestemmelsens annet ledd tredje punktum om når en skade anses konstatert har etter Storebrands oppfatning ingen betydning for løsningen av de spørsmål ankesaken reiser.

Yrkesskadeforsikringsloven gjelder ikke for As sykdom fordi skadevirkningene av den langvarige eksponering av flyktige løsemidler var konstatert før loven trådte i kraft 1. januar 1990. Det kreves ikke at skaden eller sykdommen skal være varig eller stabilisert, eller at endelig diagnose er stilt. Avgjørende er at skadelidte har oppdaget skaden. Storebrand har til støtte for sitt syn blant annet vist til flere avgjørelser i Forsikringsskadenemnda og til uttalelse i lovforarbeidene om at forsikringspraksis kan tjene som veiledning for forståelsen av § 21, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989)       side 91.

Storebrand gjorde for by- og lagmannsretten gjeldende at skade eller sykdom var konstatert før 1. januar 1984. Legejournalene for A som først ble fremlagt under saksforberedelse for Høyesterett, gir imidlertid

Side 76

ikke holdepunkter for å fastslå at A før 1984 hadde konsultert lege for å få fastslått at han hadde løsemiddelbetinget sykdom. Det gjøres for Høyesterett gjeldende at sykeperioden 21. mars til 12. september 1988 på grunn av akutt løsemiddelforgiftning medførte at sykdom ble konstatert i 1988. Den etterfølgende godkjenning i 1989 av sykeperioden som yrkessykdom og senere sakkyndige vurderinger av skadeforløpet og utviklingen av sykdommen, underbygger selskapets standpunkt.

Det hevdes å være en sammenheng mellom den akutte løsemiddelskade i 1988 og den lettgradige encefalopati som ble diagnostisert i august 1995. Selskapet har blant annet vist til at A hadde kjennskap til løsemiddelskaden, at symptomene var av samme art og at skaden sluttet å utvikle seg da eksponeringen opphørte i 1989. Den senere diagnose og fastsettelse av varig medisinsk invaliditetsgrad mellom 15 til 24 prosent i august 1995 gjelder en sykdom av samme art. Selv om skadelidtes mistanke om løsemiddelskade i seg selv ikke kan anses tilstrekkelig til at en skade eller sykdom er konstatert, var A i 1988 klar over skaden. Han har derfor ikke krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven for den varige sykdom som løsemiddelskaden har påført ham.

Dersom yrkessykdom ikke er konstatert før lovens ikrafttreden, er Storebrand eneste ansvarlige forsikringsselskap. Selskapet erkjenner i tilfelle erstatningsansvar etter yrkesskadeforsikringsloven for den sykdom A er påført som følge av bruk av løsemidler hos sine tidligere arbeidsgivere.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Lov om yrkesskadeforsikring gjelder personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i Norge, jf. § 1. Yrkesskadeforsikringen gir rett til erstatning uten hensyn til skyld for skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade), skade og sykdom som etter folketrygdloven § 13-4 er likestilt med yrkesskade, og annen skade og sykdom som skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser, jf. § 3 første ledd annet punktum og § 11 første ledd. Arbeidsgivere plikter å tegne yrkesskadeforsikring til dekning av skade og sykdom som går inn under loven, jf. § 3.

Det er i Ot.prp.nr.44 (1988-1989) pekt på at en arbeidstaker av flere grunner kan finne det vanskelig å forfølge et erstatningskrav rettet mot arbeidsgiveren, og at resultatet kan bli at en arbeidstaker som for eksempel er rammet av alvorlige asbest- eller løsemiddelskader, selv må bære det tap folketrygden ikke dekker, jf. side 1. Samme sted heter det:

«Justisdepartementet finner at denne rettstilstanden ikke lenger kan aksepteres. I denne proposisjonen fremmes forslag om regler som gir arbeidstakerne dekning på objektivt grunnlag ved yrkesskade og yrkessykdom. Dette begrunnes for det første med et rettferdssynspunkt. Arbeidstakerne påtar seg en særskilt

Side 77

og nødvendig risiko i arbeidsgivers og samfunnets interesse. Hvis denne risikoen gir seg utslag i skade, bør det økonomiske tap ses som en produksjonsomkostning som må bæres av arbeidsgiveren. Dekning på objektivt grunnlag er viktig også for å forebygge konflikter på arbeidsplassen. Gjensidige beskyldninger om hvem som er skyld i en skade kan ha uheldige virkninger på arbeidsmiljøet og dermed på produktiviteten. For det tredje vil lovregler om kompensasjon på objektivt grunnlag ved yrkesskade fremme likhet. Til slutt kan slike bestemmelser utformes med sikte på forebyggelse av skade

Paragraf § 21 fastslår at loven ikke gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse. I merknadene til § 21 uttaler departementet (proposisjonen side 91):

«Etter paragrafen skal loven gjelde også for skader som er forårsaket før lovens ikrafttredelse, forutsatt at de ikke er konstatert før det tidspunktet. På denne måten blir det best mulig samsvar mellom gjeldende forsikringsvilkår og loven. Det er ikke meningen at definisjonen av konstateringstidspunktet i § 5 annet ledd skal gjelde her. Begrepet må forstås på vanlig måte. Avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden, se Ot.prp.nr.81 (1986-1987) s 46 sp 2. Forsikringspraksis kan her tjene som veiledning»

Konstatering betyr etter vanlig språklig forståelse at skade eller sykdom er fastslått som en kjensgjerning. De hensyn som ligger til grunn for innføringen av den tvungne yrkesskadeforsikringen, tilsier en viss liberalitet i forhold til skadelidte i de tilfelle det kan være tvil om når skade eller sykdom er fastslått.

Reelle hensyn underbygger at en konstatering før lovens ikrafttredelse først må antas å foreligge når det er rimelig klart at skaden eller sykdommen er påvist. Når en skade eller sykdom er konstatert før lovens ikrafttredelse, utelukker dette erstatning etter loven. Skadelidte vil i tilfelle være henvist til å fremme kravet ovenfor den ansvarlige arbeidsgiver og eventuelt dennes forsikringsselskap. Lovgiver har i forarbeidene pekt på de uheldige konsekvenser av dette, jf. proposisjonen side 1.

De lovbestemte krav etter § 5 annet ledd tredje punktum for å anse en skade konstatert gjelder hvilket forsikringsselskap som skal anses som den ansvarlige forsikringsgiver. Denne bestemmelse gir som nevnt i proposisjonen, ingen veiledning ved fortolkning av § 21.

Loven gjelder også for skade eller sykdom som er oppstått før 1. januar 1990, med mindre skaden eller sykdommen erkonstatert før dette tidspunkt. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig for å utelukke lovbestemt ansvar at det i ettertid fastslås at skade eller sykdom forelå før lovens ikrafttredelse.

Dersom skadelidte «har oppdaget skaden» før 1. januar 1990, innebærer dette etter lovforarbeidene at skaden er konstatert. Det kreves ikke at en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger en medisinsk diagnose. Dersom skadelidte er klar over skaden eller sykdommen, vil dette normalt være tilstrekkelig. En mer eller mindre begrunnet mistanke kan imidlertid ikke likestilles med at skadelidte har oppdaget skaden.

I oktober 1985 ble A som nevnt, henvist til Yrkesmedisinsk

Side 78

avdeling ved Telemark Sentralsjukehus til utredning. Konklusjonen i oktober 1986 var at løsemiddelbetinget psykoorganisk syndrom ikke kunne påvises ut fra de foreliggende opplysninger. Partene er for Høyesterett enige om at løsemiddelbetinget sykdom ikke ble konstatert i 1986.

Storebrand har gjort gjeldende at As sykdom ble konstatert i 1988 da han ble sykmeldt på grunn av akutt løsemiddelforgiftning. A var den gang klar over at hans sykdom hang sammen med bruk av lim med flyktige løsemidler. Selskapet har pekt på at den etterfølgende godkjenning i 1989 av sykeperioden som yrkessykdom og senere vurderinger av skadeforløpet og utviklingen av sykdommen, underbygger at det er en sammenheng mellom den akutte løsemiddelskade i 1988 og den lettgradige encefalopati som ble diagnostisert i august 1995.

Jeg er kommet til at dette ikke kan begrunne ansvarsfrihet for Storebrand. Det framgår av legeerklæringene og trygdekontorets brev at den akutte løsemiddelskade var midlertidig og måtte anses opphørt senest ved friskmeldingen 12. september 1988. Denne akutte og forbigående skade som er forårsaket av flyktige løsemidler, kan etter min mening ikke likestilles med en varig sykdom av samme årsak. Akutt forgiftning som følge av for sterk eksponering av løsemidler kan ramme ellers friske personer uten å føre til varig sykdom. Selv om forsikringsselskapet skulle ha rett i at den varige løsemiddelsykdom hadde inntrådt i 1988, så var den ikke konstatert før 1. januar 1990 ved en diagnose av den akutte løsemiddelskade i 1988.

A var opp gjennom årene rammet av flere akutte forgiftninger, og det er ikke omtvistet at han før 1990 hadde mistanke om at han var varig løsemiddelskadet. Han søkte ved flere anledninger lege for å få dette konstatert. Legene og de medisinsk sakkyndige fant imidlertid ikke grunnlag for slik skade, heller ikke i 1988 da man konstaterte akutt påvirking med skadefølge. Selv om A var av den oppfatning at han hadde en mer varig løsemiddelsykdom, så kan etter min mening ikke hans subjektive oppfatning om dette innebære en konstatering av sykdommen etter § 21. Det må i vår sak anses avgjørende at den medisinske ekspertise og trygdekontoret ikke fant symptomene tilstrekkelige til å stille diagnosen varig løsemiddelbetinget sykdom på dette tidspunkt.

Ut fra de foreliggende opplysninger kan etter min mening varig sykdom som følge av flyktige løsemidler ikke anses konstatert før 1. januar 1990.

Anken har ført fram. Den ankende part har hatt fri sakførsel for alle retter. Det offentlige og den ankende part må tilkjennes sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett etter tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd. Omkostningene til det offentlige for alle retter settes i samsvar med prosessfullmektigens arbeidsoppgaver til 91.456 kroner, og for den ankende part til egenandelene 25.056 kroner. Utgiftene utgjør 31.792 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig etter lov om

Side 79

yrkesskadeforsikring for den sykdom A er påført som følge av bruk av løsemidler.

2.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til det offentlige 91.456 - nittientusenfirehundreogfemtiseks - kroner og til A 25.056 - tjuefemtusenogfemtiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3.

Saken heves for så vidt angår Bjørvik Malerservice AS.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig etter lov om yrkesskadeforsikring for den sykdom A er påført som følge av bruk av løsemidler.

2.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til det offentlige 91.456 - nittientusenfirehundreogfemtiseks - kroner og til A 25.056 - tjuefemtusenogfemtiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3.

Saken heves for så vidt angår Bjørvik Malerservice AS.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.