Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:04

Høyesterett - HR-1999-52-B - Rt-1999-1495

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1999-10-06

Publisert

HR-1999-52-B - Rt-1999-1495

Stikkord

(Halvorsen-dommen) Forsikringsrett. Erstatningsrett. Forsinkelsesrente. Premiefritak.

Sammendrag

For utbetaling av yrkesskadeforsikring har skadelidte krav på renter fra en måned etter at spesifisert påkrav for forfalt krav er fremsatt, jfr. lov om forsinkelsesrente. Rentekravet reguleres av nevnte lov og ikke av forsikringsavtaleloven, jfr. yrkesskadeforsikringsloven § 18, jfr. § 13 og skadeserstatningsloven kap. 3. - Ved erstatningsutmålingen kan det tas hensyn til premiefritak som skadelidte som følge av yrkesskaden har fått på en privat pensjonsforsikring. Premiefritaket må anses som en forsikringsytelse, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum.

Saksgang

Oslo byrett nr. 95-8301 A/ 51 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-143 A/02 og LB-1997-144 A/02 - Høyesterett HR-1999-52-B, nr. 206/1998.

Parter

Gjensidige Skadeforsikring (advokat Ivar Holst) mot A (advokat Edmund Asbøll).

Forfatter

Aasland, Gjølstad, Aarbakke, Matningsdal og Skoghøy.


Saken gjelder spørsmålet om fra hvilket tidspunkt skadelidte ved utbetaling av erstatning for forsikring til dekning av yrkesskade har krav på renter, og om det ved beregningen av erstatningen skal tas hensyn til premiefritak for privat pensjonsforsikring som skadelidte har tegnet.

A, født 0.0.1940, har vært maler, og i arbeidet som maler er han blitt påført yrkesskade som følge av  løsemiddeleksponering. Han er på grunn av skaden blitt erklært 100 prosent yrkesufør og 80 prosent ervervsufør. Skaden ble konstatert høsten 1990, og omfattes av lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven).

As arbeidsgiver hadde tegnet yrkesskadeforsikring i Gjensidige Skadeforsikring (heretter kalt Gjensidige eller forsikringsselskapet). Skaden ble meldt til forsikringsselskapet 22. mai 1991. Da det ikke kom til enighet om forsikringsoppgjøret, gikk A til søksmål mot forsikringsselskapet. Forliksklage ble tatt ut 21. desember 1994, og etter forgjeves forliksmegling ble saken brakt inn for Oslo byrett ved stevning 3. november 1995.

Før søksmålet ble anlagt, hadde Gjensidige utbetalt ménerstatning med kr 185.494 og kr 100.000 a konto for lidt tap.

Under behandlingen for byretten la A ned påstand om et samlet erstatningsbeløp begrenset oppad til kr 9.000.000 fordelt på

Side 1496

ménerstatning utover de kr 185.494 som Gjensidige hadde utbetalt, lidt og fremtidig inntektstap samt påførte og fremtidige utgifter som følge av skaden.

Oslo byrett avsa 3. oktober 1996 dom med slik domsslutning:

«1.

Gjensidige Skadeforsikring betaler innen 14 - fjorten - dager til A erstatning fastsatt som følger:

a.

for lidt tap i inntekt kr. 528.000,- - kronerfemhundretjueåttetusen 0/00

b.

for tap i fremtidig inntekt kr. 560.000,- - kronerfemhundreogsekstitusen 0/00

c.

som dekning av hittidige utgifter kr. 95.000,- - kronernittifemtusen 0/00

d.

som dekning av fremtidige utgifter kr. 263.000,- - kronertohundreogsekstitretusen 0/00,

til sammen kr. 1.446.000,- - kronerenmillionfirehundreogførtisekstusen 0/00.

2.

Menerstatning tilkjennes ikke.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Begge parter påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

Mens saken stod for lagmannsretten, utbetalte Gjensidige ytterligere kr 300.000 a konto for lidt tap.

Lagmannsretten avsa 20. februar 1998 dom med slik domsslutning:

«1.

Gjensidige Skadeforsikring betaler erstatning til A slik:

a.

for lidt inntektstap kr. 396.500,- trehundreognittisekstusenfemhundre - kroner.

b.

for tap i fremtidig inntekt kr. 439.200,- firehundreogtrettinitusentohundre - kroner.

c.

for hittidige utgifter kr. 130.000,- etthundreogtrettitusen - kroner.

d.

for fremtidige utgifter kr. 235.000,- tohundreogtrettifemtusen - kroner

til sammen kr. 1.200 700,- enmilliontohundretusensjuhundre - kroner.

2.

Byrettens dom pkt. 2 og 3 stadfestes.

3.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A i ankesak 97-00143 til Gjensidige Skadeforsikring kr. 39.952,- trettinitusennihundreogfemtito - kroner. I ankesak nr. 97-00144 betaler Gjensidige Skadeforsikring saksomkostninger til A med kr. 38.502,- trettiåttetusenfemhundreogto - kroner.

4.

Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.»

Som følge av at A er blitt ufør, har han fått premiefritak for en privat pensjonsforsikring som han har tegnet i Storebrand. For lagmannsretten var partene uenige om hvorvidt det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for premiefritaket for denne pensjonsforsikringen. Partene var også uenige om fra hvilket tidspunkt A har krav på renter for erstatningen for lidt inntektstap for årene 1991-94.

Lagmannsretten la til grunn at spørsmålet om det skulle gjøres fradrag for premiefritaket, måtte avgjøres på grunnlag av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum. Under henvisning til at praksis har vært varsom med å benytte denne bestemmelsen, og at det bare er ved betydelige utbetalinger at bestemmelsen er blitt benyttet,

Side 1497

fant lagmannsretten at det ved erstatningsutmålingen ikke skulle tas hensyn til premiefritaket.

Når det gjelder spørsmålet om fra hvilket tidspunkt A har krav på renter av erstatningen for lidt inntektstap for årene 1991-94, kom lagmannsretten til at bestemmelsene om renter i forsikringsavtaleloven måtte gå foran bestemmelsene i morarenteloven, og at A etter forsikringsavtaleloven § 18-4 første ledd måtte ha krav på renter fra det var gått to måneder etter at melding om forsikringstilfellet ble sendt forsikringsselskapet.

Lagmannsrettens dom ble av begge parter påanket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved kjennelse 28. september 1998 henvist anken fra Gjensidige til Høyesterett for så vidt gjelder spørsmålet om beregning av renter og spørsmålet om fradrag for premiefritak. For øvrig ble begge ankene nektet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 4.

Ved beslutning av forberedende dommer 15. desember 1998 ble det bestemt at ankesaken for Høyesterett skal behandles skriftlig, jf. tvistemålsloven § 380.

Den ankende part - Gjensidige Skadeforsikring - har i korte trekk anført:

Tvisten om fra hvilket tidspunkt A har krav på renter, begrenser seg til erstatningen for lidt inntektstap for årene 1991-94.

Lagmannsretten har under henvisning til forsikringsavtaleloven § 18-4 første ledd lagt til grunn at det for inntektstap for årene 1991-94 skal svares renter fra to måneder etter at melding om forsikringstilfellet ble sendt til forsikringsselskapet. Denne bestemmelse står i lovens del om personforsikring. En yrkesskadeforsikring er en skadeforsikring, og dersom spørsmålet om renter reguleres av forsikringsavtaleloven, må det i tilfelle være § 8-4 første ledd som er den relevante bestemmelse. Denne har samme innhold som § 18-4 første ledd, og dersom man legger til grunn at rentespørsmålet reguleres av forsikringsavtaleloven, har det ingen betydning at lagmannsretten har vist til feil bestemmelse. Men etter Gjensidiges oppfatning reguleres spørsmålet om fra hvilket tidspunkt A kan kreve renter, ikke av forsikringsavtaleloven, men av morarenteloven. Til støtte for dette har Gjensidige anført at forsikringsavtaleloven bare gjelder sikredes krav på renter. En yrkesskadeforsikring er en ansvarsforsikring mellom forsikringsgiver og forsikringstaker. Ved en ansvarsforsikring er det ikke skadelidte som er sikret, men den hvis erstatningsansvar er dekket. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 18gjelder forsikringsavtaleloven dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven eller går frem av sammenhengen. Siden forsikringsavtaleloven bare regulerer sikredes krav på renter, må spørsmålet om fra hvilket tidspunkt skadelidte under en ansvarsforsikring kan kreve renter, løses på grunnlag av morarenteloven § 2. I personskadeoppgjør vil forfallsdag aldri være fastsatt på forhånd, og renter kan da ikke løpe før fra en måned etter at påkrav ble fremsatt. I tillegg må erstatningskravet være forfalt. I dette tilfellet ble krav om erstatning med dokumentasjon for inntektsopplysninger ikke fremsatt før ved forliksklagen av 21. desember 1994. Forsikringsselskapet viser for øvrig til forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven og til forskrift av 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring.

Side 1498

I forhold til spørsmålet om det ved erstatningsberegningen skal gjøres fradrag for As premiefritak for pensjonsforsikringen i Storebrand, har Gjensidige anført at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at spørsmålet om det skal gjøres fradrag, reguleres av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum. Denne bestemmelse gjelder forsikringsytelser. Et fritak fra å betale forsikringspremie kan etter Gjensidiges oppfatning ikke anses som en forsikringsytelse. Dersom det ikke finnes særlig hjemmel for annet, må det ved utmåling av erstatning gjøres fradrag for utgifter som skadelidte sparer på grunn av skaden. Gjensidige har i denne forbindelse blant annet vist til avgjørelsene i Rt-1981-138 og Rt-1997-883. Etter Gjensidiges syn er det ingen grunn til at innsparte utgifter til en pensjonsforsikring skal komme i en annen stilling enn innsparte utgifter til arbeidsreiser, fagforeningskontingent mv.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at premiefritaket skal behandles etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum, aksepterer Gjensidige at det ikke er grunnlag for å ta hensyn til premiefritaket ved erstatningsutmålingen.

Det beløp lagmannsretten etter Gjensidiges oppfatning har tilkjent for meget i renter, har Gjensidige beregnet til kr 63.000. Verdien av premiefritaket har Gjensidige beregnet til kr 9.000 pr. år, til sammen kr 133.962. Ved den utbetaling Gjensidige har foretatt til A etter lagmannsrettens dom, har selskapet gjort fradrag for disse to beløpene.

Gjensidige Skadeforsikring har nedlagt slik påstand:

«1.

Gjensidige skadeforsikring frifinnes.

2.

Gjensidige skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten - A - har i korte trekk anført:

En yrkesskadeforsikring kan ikke betraktes som en vanlig ansvarsforsikring. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 18 gjelder forsikringsavtaleloven for yrkesskadeforsikring dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven eller fremgår av sammenhengen. Dette må blant annet innebære at forsikringsavtalelovens rentebestemmelser kommer til anvendelse.

Som den ankende part har påpekt, har lagmannsretten ved behandlingen av rentekravet vist til forsikringsavtaleloven § 18-4 første ledd. Ankemotparten er enig med den ankende part i at dette er feil bestemmelse. Riktig bestemmelse er § 8-4 første ledd. Men siden disse bestemmelsene er innholdsmessig identiske, har det ingen betydning at lagmannsretten har vist til feil bestemmelse.

Det lagmannsretten sier om forholdet mellom forsikringsavtaleloven og morarenteloven, slutter A seg til. Forskriften av 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring gjelder bare for skader som er konstatert etter forskriftens ikrafttredelse. Det bestrides at forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven gir støtte for forsikringsselskapets syn.

Også når det gjelder spørsmålet om det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for premiefritak, har A sluttet seg til det lagmannsretten har uttalt. Det som skjer ved premiefritak, er at det forsikringsselskap hvor forsikringen er tegnet, overtar de årlige premiebetalingene.

Side 1499

Et premiefritak har dermed karakter av forsikringsytelse. Spørsmålet om det ved erstatningsutmålingen skal tas hensyn til premiefritaket, må da løses på grunnlag av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum, og verdien av premiefritaket er av en så pass beskjeden størrelse at det ikke er grunnlag for å gjøre fradag for dette.

A har nedlagt slik påstand:

«1.

Lagmannsrettens dom stadfestes vedrørende de påankede punkter.

2.

A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Høyesterett har kommet til at anken fra Gjensidige delvis må tas til følge.

Høyesterett behandler først spørsmålet om fra hvilket tidspunkt A har krav på renter av erstatningen for lidt inntektstap.

Til støtte for at dette spørsmålet reguleres av forsikringsavtaleloven, kan anføres yrkesskadeforsikringsloven § 18. Etter denne bestemmelse gjelder forsikringsavtaleloven for yrkesskadeforsikringen «dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av» yrkesskadeforsikringsloven eller «går fram av sammenhengen». Denne bestemmelse må imidlertid ses i sammenheng med yrkesskadeforsikringsloven § 13 første ledd. Det er her fastsatt at for erstatningsutmålingen gjelder skadeserstatningsloven kap. 3 «så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av» yrkesskadeforsikringsloven. Skadeserstatningsloven kap. 3 inneholder ikke noen bestemmelse om renter. Men for erstatningskrav som utmåles etter skadeserstatningsloven kap. 3, er det sikker rett at spørsmålet om det i tillegg til erstatningen skal betales renter, reguleres av morarenteloven, se Nygaard: Skade og ansvar, 4. utgåve (1992), side 413-414. At spørsmålet om det skal betales renter av krav på utbetaling av yrkesskadeerstatning, ikke reguleres av forsikringsavtaleloven, men av morarenteloven, er også lagt til grunn i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven, se NOU 1988:6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade, side 83. Det er her i tilknytning til forslaget til bestemmelse om hvilken arbeidsgivers forsikringsselskap som er ansvarlig for å utbetale erstatningen, uttalt:

«En understreker i denne forbindelse at skadevirkningstidspunktet bare er ment å få betydning for avgjørelsen av hvilket forsikringsselskap som skal gjøres ansvarlig. Kravet må anses forfalt fra et annet tidspunkt - nemlig når tapet inntrer, og det er fra et eventuelt forfallstidspunkt at renter av kravet kan beregnes, dersom det for øvrig er grunnlag for det. En viser her til morarenteloven.»

Forutsetningen om at spørsmålet om det skal betales renter av krav på yrkesskadeersatning, reguleres av morarenteloven, ble fulgt opp ved utarbeidelsen av forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Denne forskriften, som er gitt med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 13 annet ledd, ble forberedt av et utvalg som ble oppnevnt 30. august 1989. Utvalget avgav innstilling 15. oktober 1990, og i denne innstillingen, som er trykt som vedlegg 1 til NOU 1994:20 Personskadeerstatning, er det blant annet uttalt:

Side 1500

«Et særskilt spørsmål ved erstatningsoppgjør er i hvilken grad skadelidte har krav på renter i tillegg til erstatningsbeløpet.

For forsikringsforhold reguleres renter av erstatningsbeløpet i forsikringsavtaleloven § 8-4. Det kan reises spørsmål om denne skal anvendes i forhold til utbetalinger etter lov om yrkesskadeforsikring. Utvalget legger imidlertid til grunn at dette ikke er tilfelle. FAL § 8-4 gjelder «sikredes» krav på renter. Etter FAL § 1-2 første ledd bokstav c 2. punktum er sikrede i ansvarsforsikring «den hvis erstatningsansvar er dekket». Skadelidte er med dette ikke sikret i denne sammenheng, jfr. også NOU 1987:24 s. 174. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 4 annet ledd er yrkesskadeforsikringen en ansvarsforsikring mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren.

Rentespørsmålet er derfor, i likhet med det som er tilfelle ved ordinære erstatningskrav, regulert i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling (morarenteloven). Det er ikke tvilsomt at erstatningskrav som følge av en personskade faller inn under lovens område. Det dreier seg om «pengekrav på formuerettens område», jfr. morarenteloven § 1. Den nærmere anvendelsen av morarentelovens regler i personskadeoppgjør byr likevel på en viss tvil» (se NOU 1994:20 side 168-169).

Siden den nærmere anvendelse av morarentelovens regler kunne by på tvil, foreslo utvalget at spørsmålet om det skal betales renter, ble regulert i forskriften om standardisert erstatning, og i forskriften er det derfor inntatt nærmere bestemmelser om dette, se forskriften § 2-1 annet ledd og § 2-3. Forskriften om standardisert erstatning trådte i kraft 1. desember 1991, men siden As yrkesskade var konstatert før dette tidspunkt, kommer forskriften ikke til anvendelse i vår sak, se forskriften § 7-1. Forskriften bygger imidlertid på det syn at rentespørsmålet ikke reguleres av forsikringsavtaleloven, men av morarenteloven, og som nevnt er dette i samsvar med det som er forutsatt i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven. På denne bakgrunn må det syn som forskriften bygger på, etter Høyesteretts oppfatning også tillegges vekt for forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven før forskriften om standardisert erstatning trådte i kraft.

Konklusjonen må etter dette bli at spørsmålet om fra hvilket tidspunkt A har krav på renter av erstatningen for lidt inntektstap, reguleres av morarenteloven, og ikke av forsikringsavtaleloven. Etter morarenteloven § 2 første ledd har A ikke krav på renter før kravet er forfalt, og det er gått en måned etter at påkrav ble fremsatt. I dette tilfellet ble forsikringstilfellet meldt til forsikringsselskapet 22. mai 1991, men spesifisert påkrav med tapsdokumentasjon ble ikke fremsatt før ved forliksklagen av 21. desember 1994. Lagmannsretten har ved utmålingen av erstatningen for lidt inntektstap tilkjent renter fra to måneder etter at forsikringstilfellet ble meldt til forsikringsselskapet. Det beløp lagmannsretten har tilkjent for meget i renter, har Gjensidige beregnet til kr 63.000. A har ikke påpekt noen feil i denne beregningen, og den legges derfor til grunn for dommen. Det beløp lagmannsretten har tilkjent i erstatning for lidt inntektstap, må etter dette reduseres fra kr 396.500 til kr 333.500.

Etter dette går Høyesterett over til å behandle spørsmålet om det ved erstatningsutmålingen skal tas hensyn til at A fra det tidspunkt

Side 1501

han ble erklært ufør, har fått premiefritak på pensjonsforsikringen i Storebrand.

Spørsmålet om det ved erstatning for personskade skal gjøres fradrag for forsikringsytelser mv., reguleres av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 13 kommer denne bestemmelse også til anvendelse ved utmåling av yrkesskadeerstatning. I skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd er det fastsatt:

«Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.»

Lagmannsretten har lagt til grunn at premiefritaket på As pensjonsforsikring i Storebrand må anses som en forsikringsytelse, og denne oppfatningen er Høyesterett enig i. Det premiefritak som A har fått, følger av forsikringsvilkårene for pensjonsforsikringen i Storebrand. Denne er en privat pensjonsforsikring som A har tegnet, og spørsmålet om det skal gjøres fradrag for premiefritaket, må da etter Høyesteretts oppfatning reguleres av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum.

Gjensidige har beregnet verdien av premiefritaket til kr 9.000 pr. år, til sammen kr 133.962. Lagmannsretten har kommet til at dette beløpet ikke er stort nok til at det skal tas hensyn til det ved erstatningsutmålingen, og for det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at premiefritaket skal behandles etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum, har Gjensidige akseptert dette. Etter dette legger Høyesterett til grunn at det ved utmålingen av As erstatning etter yrkesskadeforsikringen ikke skal tas hensyn til premiefritaket.

Anken fra Gjensidige har ført delvis frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf. § 174 første ledd finnes hver av partene å måtte bære sine saksomkostninger for Høyesterett.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1.

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at erstatningen for lidt inntektstap reduseres fra 396.500 - trehundreognittisekstusenfemhundre - kroner til 333.500 - trehundreogtrettitretusenfemhundre - kroner. For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom så langt den er påanket og anken henvist til Høyesterett.

2.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.