Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:16

Høyesterett - HR-1997-41-B - Rt-1997-883

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1997-05-28

Publisert

HR-1997-41-B - Rt-1997-883

Stikkord

Erstatningsrett. Utmåling av erstatning og oppreisning ved personskade. Lempning.

Sammendrag

Skadevolderen som tidligere var straffet for å ha skallet til skadelidte, jfr. straffeloven § 229, ble etter lempning av erstatningsbeløpet, jfr. skadeserstatningsloven § 5-2, pålagt å betale kr. 550.000,- i erstatning. Kravet ble uten lemping beregnet til kr. 1.056.476,-. Skatteulempen ble anslått til 20%. - Anførsel om medvirkning til skaden førte ikke frem. - Regelen om at skadelidte har bevisbyrden for kravet, kunne ikke gjelde skadevolderens anførsler om at skadelidte var mer utsatt for ny arbeidsløshet enn andre, og at også helsemessige forhold hos ham tilsa dette. - Oppreisningsbeløpet ble satt til kr. 50.000,-. Uttalt at det ikke var naturlig å foreta lempning av et oppreisningsbeløp.

Saksgang

Høyesterett HR-1997-41-B, nr 259/1995.

Parter

A (Advokat Erik Mjell - til prøve) mot B (Advokat Magne Revheim).

Forfatter

Kst dommer Lødrup, Stang Lund, Schei, Gussgard og Skåre.


Kst. dommer Lødrup: Saken gjelder utmåling av erstatning for personskade og oppreisning, og om erstatningen kan nedsettes etter skadeserstatningsloven § 5-1 eller lempes etter § 5-2.

A ble natt til søndag 23 mai 1993 påført en alvorlig legemsskade av B.

B ble satt under tiltale for Gulating lagmannsrett for overtredelse av straffeloven § 229, 3. straffalternativ. På vegne av A krevde påtalemyndigheten dom for det borgerlige rettskrav, dvs erstatning for det tap A var påført samt oppreisning, straffeprosessloven § 3, jf kapittel 29. Lagmannsretten avsa 16 mars 1995 dom med slik domsslutning:

"1.

B, fødd 0.0.1965 vert dømd for brot på straffeloven § 229, 3. straffalternativ til straff med fengsel i 7 - sju - månader. Til frådrag ved fullføringa av straffa går 1 - ein - dag for varetekt.

2.

B betalar innan 2 - to - veker frå tilseiing av dommen til A kr 500000,- - kronerfemhundretusen 00/100 - i skadebot."

Det fremgår av premissene til dommen at erstatningsansvaret ble lempet med 50 %, jf skadeserstatningsloven § 5-2, etter at erstatningen i første omgang var fastsatt slik:

Side 884

Menerstatning 225.000 kroner, erstatning for lidt inntektstap og fremtidig inntektstap 650.000 kroner, erstatning for lidte og fremtidige utgifter 100.000 kroner og 25.000 kroner i oppreisning, til sammen 1 mill kroner.

A har påanket dommen til Høyesterett over fastsettelsen av erstatningen for inntektstapet og oppreisningen, og over at erstatningsansvaret ble lempet. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. B erklærte aksessorisk motanke over de samme forhold.

I anledning anken er partene avhørt ved bevisopptak ved Bergen byrett. Det er videre avhørt fire vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter, særlig om erstatningsberegningen. Saken står for Høyesterett i det alt vesentlige som for lagmannsretten.

Sakens bakgrunn er denne:

Skadelidte - A - er født 0.0.1960. Natt til søndag 23 mai 1993 var han sammen med sin samboer C og noen venner "på byen". Det var også skadevolderen, B, med sin samboer D og et vennepar. I 1991 hadde B og D innledet et forhold mens B enda var samboer med C. De to kvinnene var den gang nære venninner. A og B var vokst opp i samme strøk i Bergen, og kjente til hverandre.

Mellom klokken 0100 og 0200 møttes tilfeldigvis de to gruppene på "Stredet". De hadde allerede drukket en del alkohol, og fortsatte med øl frem til stengetid ved 0230-tiden. B snakket både med C og A, men C ønsket å forlate stedet fordi hun ikke ville være i samme lokale som D. Om hva som videre skjedde, heter det i lagmannsrettens dom:

"C vart overtala til å verta verande. Idet den fornærma saman med C og venene deira skulle gå frå "Stredet" ved stengjetid, gjekk den fornærma bort til bordet der den tiltalte, D, E og F oppheld seg, og gav uttrykk for til D at ho var ei hore. Den fornærma gjekk deretter ut or skjenkestova. Både D og dei andre ved bordet som høyrde utsegnet, reagerte, og D, E og F for etter den fornærma ut i garderoben eller ut på fortauet. Den fornærma vart oppmoda om å beda om orsaking til D, men det ville ikkje den fornærma. Også den tiltalte kom ut, men gjekk inn att i skjenkestova etter oppmoding frå den fornærma. Stoda utan for "Stredet" løyste seg opp ved at den fornærma, C og venene deira forlet staden ".

På Vetrlidsalmenning møtte A og hans venner noen kjente med bil, og de ble alle enige om å dra hjem til A. Da kom også D og E, og D ville igjen ha en unnskydning for at A hadde kalt henne en hore. Det ville han ikke, og det ble en del krangling og "kjefting" mellom dem.

Det heter deretter i lagmannsrettens dom:

"Etter at krangelen på Vetrlidsalmenning hadde vara nokre minuttar, kom den tiltalte saman med F til krysset Kong Oscars gt./Vetrlidsalmenning. Idet den tiltalte fekk auga på opptrinnet ved bilen la han på sprang opp fortauet mot kiosken. Då han kom på høgde med den fornærma endra han laupsretninga og la ut i gata mot den fornærma. Den tiltalte sprang mot den fornærma i stor fart og skalla til han. Panna til den tiltalte råka med stor kraft den fornærma i venstre del av andletet. Den fornærma var ikkje klår over åtaket. Han fall med hovudet først i gata. Også den tiltalte fall etter samanstøyten".

Side 885

Dette skjedde kl 0320. A ble alvorlig skadet, og med sykebil fraktet til legevakten og videre til Haukeland sykehus.

A er erklært 50 % medisinsk invalid, og er med hjemmel i folketrygdloven § 8-3 tilstått uførepensjon fra 1 juni 1994 etter en uføregrad på 100 %. De legeerklæringer som er fremlagt, er alle fra 1994. Partene er imidlertid enige om at det senere ikke er skjedd endringer i As helsetilstand, og jeg legger til grunn at den heller ikke vil endre seg vesentlig i fremtiden.

Den ankende part - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at han ikke ville vært i arbeid før 1 juli 1994. Selv om han hadde vært arbeidsledig i ca 4 år da skaden skjedde, ville han som rørlegger på det bedrede arbeidsmarked vært i arbeid allerede 1 januar 1994. Perioden med lidt inntektstap må følgelig regnes fra denne dato.

Når det gjelder det fremtidige inntektstapet, må det legges til grunn at han ville vært i arbeid frem til fylte 67 år, og at han ville fortsatt i sitt yrke som rørlegger. Utgangspunktet må være at han i 1994 ville tjent 186.000 kroner, som med 3 % tillegg årlig i fire år ville steget til 203 246 kroner i 1997, og dette beløpet bør legges til grunn som inntekten i basisåret ved beregningen av fremtidstapet. Det vises videre til at det må tas hensyn til at forsørgertillegget som han nå mottar for to mindreårige barn, faller bort i år 2001 og 2004. Det må være riktig å se bort fra sparte reiseutgifter etter skaden, idet han sannsynligvis ville fått arbeid så nær sin bolig at slike utgifter ikke ville påløpt. Det må videre legges til grunn at han ikke har noen restervervsevne; heller ikke inntekter opp til folketrygdens grunnbeløp som ikke vil influere på uførepensjonen, er det riktig å ta i betraktning. Etter dette fremkommer en samlet erstatning for fremtidstapet før beregningen av skatteulempen på 678 602 kroner. Subsidiært hevder den ankende part at dersom Høyesterett skulle komme til at det må skje fradrag for sparte reiseutgifter, vil fremtidstapet være 581 238 kroner.

Påslaget for skatteulempen må settes høyere enn i de tre personskadedommene i Rt-1993-1524Rt-1993-1538 og Rt-1993-1547. A er atskillig eldre enn de skadelidte i disse sakene, og han er etablert med egen bolig. Med et lån på 600.000 kroner er boligen ved utleie av to leiligheter selvfinansierende. Med to barn å forsørge fra et tidligere ekteskap og med trygdeinntekter på brutto noe over 130.000 kroner pr år, har han ikke råd til noen vesentlig gjeldsnedbetaling. Hertil kommer at med dagens rente- og prisnivå, er ikke gjeldsnedbetaling noe som bør forventes. Forholdene ligger således annerledes an enn i Rt-1996-958. Mot denne bakgrunn må et skatteulempepåslag på ca 46 % være riktig.

Den ankende part anfører videre at erstatningen ikke kan settes ned på grunn av medvirkning, og at vilkårene for lempning av erstatningsansvaret ikke er til stede. Det foreligger her en forsettlig skadetilføyelse som langt på vei har ødelagt hans liv, og som skadevolderen er straffedømt for. Det hevdes også at oppreisningsbeløpet for en forsettlig legemskrenkelse med så alvorlige følger er satt for lavt. Det er heller ikke riktig å la oppreisningen være gjenstand for lempning.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Side 886

"1.

B dømmes til å betale følgende erstatning til A:

A.

kr 233291,- i menerstatning

B.

kr 16384,- for påførte utgifter

C.

kr 60437,- for fremtidige utgifter

D.

kr 193528,- for lidt ervervstap

E.

kr 1016183,- for fremtidig ervervstap, inkl. skatteulempe etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 1541005,-.

2.

B dømmes til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til A etter rettens skjønn.

3.

A tilkjennes sakens omkostninger."

Ankemotparten - B - har i det vesentlige anført:

De årsinntekter som den ankende part har basert sitt erstatningskrav på, er satt for høyt. A må antas å ha en restervervsevne, som han plikter å utnytte, jf skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd. Videre er han med sin lange arbeidsløshetstid i en utsatt stilling på arbeidsmarkedet; han vil være av de første som med endrede konjunkturer blir sagt opp. Hans helsetilstand ville uten skaden heller ikke vært den beste. Disse forhold gjør at det må antas som usikkert hvor lenge han ville vært i fullt arbeid. Et inntektsnivå i basisåret som grunnlag for kapitaliseringen ut over 165.000 kroner er derfor ikke realistisk. Etter ankemotpartens syn vil den antatte inntekt uten skaden måtte overstige 183.000 kroner før det foreligger noe tap, hvis det legges til grunn at A har en restervervsevne som kan gi 20.500 kroner i årlig inntekt.

Ankemotparten har videre anført at det overhodet ikke har opptsått noe lidt inntektstap. A ville ikke ha kommet i arbeid før i 1997.

Det bestrides at det ikke ville påløpt reiseutgifter, og det må derfor skje fradrag for denne innsparing, som bør settes til 6.000 kroner pr år, både ved beregningen av det lidte inntektstap - dersom Høyesterett kommer til at det foreligger et slikt tap - og ved beregningen av det fremtidige inntektstapet.

For det lidte inntektstapet gjøres subsidiært gjeldende at dette - hvis en bygger på lagmannsrettens forutsetninger - for 1994-1996 utgjør 61 363 kroner, og 26 663 kroner for hele 1997.

Dersom Høyesterett kommer til at den ankende parts syn på sitt inntektsnivå må legges til grunn for det fremtidige inntektstapet, er ankemotparten enig i de beregninger som den ankende part har gjort, dog således at det som nevnt må skje fullt fradrag for sparte reiseutgifter.

Om skattepåslaget er det ankemotpartens syn at man ikke kan bygge på at beløpet settes i banken. Det følger av skadelidtes innretningsplikt at tapet må reduseres mest mulig. Når den ankende part har en gjeld på 600.000 kroner, er det rimelig og fornuftig at denne betales, og det fremkommer derfor ingen skatteulempe i det hele tatt.

Etter ankemotpartens syn er det grunn til både å redusere erstatningen etter medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-1 og å lempe ansvaret etter samme lovs § 5-2. As oppførsel ved å forulempe ankemotpartens samboer må karakteriseres som medvirkning til skaden, og hele hans atferd denne natten hadde en slik innflytelse på hendelsesforløpet at det ikke er rimelig at ankemotparten alene skal sitte med hele

Side 887

tapet. Et ansvar opp mot 1,5 mill kroner vil være helt ødeleggende for hans fremtid. Han er uformuende og uten et selveiet hjem. Han er i en etableringsfase og kan som dataingeniør ikke regne med en inntekt på mer enn ca 250.000 kroner i året. Ansvaret vil i en slik situasjon virke urimelig tyngende. Av disse grunner må også oppreisningsbeløpet bli beskjedent.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

"1.

A tilkjennes erstatning og oppreisning etter rettens skjønn.

2.

B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg ser saken slik:

Sakens hovedspørsmål er om erstatningsansvaret skal nedsettes på grunn av skadelidtes medvirkning og/eller lempes. Vi står her overfor et tilfelle hvor det forsettlig er voldt en betydelig legemsskade med et tap i millionklassen, og hvor skadevolderen er en lønnsmottaker med en vanlig inntekt uten forsikringsdekning for sitt ansvar.

Jeg beregner først As tap, for deretter å vurdere om erstatningen skal settes ned.

Tapet i fremtidig inntekt

Jeg finner det forholdsvis klart at utgangspunktet her må være de tall og beregninger for bruttoinntekt uten skaden som A har lagt til grunn. Jeg oppfatter ankemotparten dithen at han er enig i dette, dersom hans anførsler om et lavere anslag ikke fører frem.

At A på grunn av andre helsemessige forhold enn de som kan føres tilbake til ankemotpartens skadeforvoldelse ville ha fått redusert sitt inntektspotensiale, finner jeg ikke dekning for. I spesialisterklæringen fra legene Morten Lund-Johansen og Knut Wester nevnes riktignok sykdommer i barndommen, for lavt stoffskifte og sykemeldinger på grunn av isjiasplager. Det er også antydet at det kan inntre senvirkninger etter et biluhell som kan ha ført til en nakkeslengskade. Skal slike forhold - som vel mange mennesker sliter med - få erstatningsmessige konsekvenser, må det i det minste foreligge en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning. Det finner jeg ikke er tilfelle her. At skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene foreligger kan ikke gjelde en slik anførsel.

Jeg finner det videre lite tvilsomt at man ved fastsettelsen av inntekten i basisåret ikke kan trekke inn en mulig risiko eller særlig utsatthet for arbeidsledighet. Med mindre det foreligger holdepunkter som gjør at man uten rimelig tvil kan gå ut fra dette, må det ses bort fra en slik risiko. Med As bakgrunn og med den forutsetning at han hadde kommet i fast arbeid, foreligger det ikke en slik tvil.

Jeg er derimot i noe tvil om A kan sies å ha en restervervsevne som vil redusere det erstatningsmessige tap i basisåret. Psykologene Odd Arne Reiersen og Kjell O. Bjørnevoll har konkludert med at A er 100 % varig ufør i sitt nåværende yrke, "og sannsynligvis minst 50 % varig ufør i annet arbeide også". En slik konklusjon er imidlertid bare veiledende for min vurdering, som til syvende og sist må bygge på de beskrivelser av sykdomsbildet de sakkyndige - såvel leger som psykologer - har gitt, og As situasjon de siste tre årene. Jeg finner ikke grunn til å gjengi de

Side 888

sakkyndiges erklæringer, men de gir meg, sett i sammenheng med As daglige plager av ulik art, det inntrykk at det ikke er sannsynlig at A i overskuelig fremtid vil være i stand til inntektsgivende arbeid av betydning for erstatningsfastsettelsen. Det er ubestridt at han i tiden etter skaden ikke har vist noen fremskritt i positiv retning.

Ankemotparten har vist til at A kan få visse inntekter ved hundehold. Dette er ikke nærmere dokumentert, og jeg finner å kunne se bort fra det.

Jeg bygger etter dette på det inntektsnivå som A har oppgitt for erstatningsfastsettelsen. Ankemotparten må derimot etter min mening gis medhold i at det må skje fradrag for bortfalte reiseutgifter. Uten særlige holdepunkter for annet, finner jeg å legge til grunn at et beløp på 6.000 kroner i bymessige strøk er reiseutgifter de fleste har. At A ville fått arbeid i nærheten av hjemmet eller kunnet disponere firmabil, er ikke godtgjort med en slik sannsynlighet at jeg kan bygge på det. Jeg vil også vise til at A i sin partsforklaring blant annet har hevdet at han kunne ha fått arbeid på bestemt angitte verksted- og industribedrifter, noe som ville medført bruk av offentlige kommunikasjonsmidler.

As beregning av sitt tap under denne forutsetning til 581 238 kroner må derfor godtas. Ankemotparten har som nevnt ikke hatt innvendinger mot denne beregningen, basert på de nevnte forutsetninger. Det må etter min mening gjøres et tillegg for bortfallet av forsørgertillegget i 2001 og 2004, idet dette er lagt inn som en fradragspost ved beregningen av årstapet de første årene. Det er enighet mellom partene at innspart fagforeningskontingent på 3 500 kroner i året kommer i tillegg til den disponible inntekt etter skaden.

Jeg går så over til å drøfte den uenighet det er mellom partene om påslaget for skatteulempen.

Utgangspunktet er den plikt skadelidte har til å plassere beløpet på en slik måte at tapet begrenses mest mulig, men at dette samtidig veies mot skadelidtes individuelle forhold og behov. Førstvoterende i Ølberg-dommen, Rt-1993-1524, oppsummerte sitt syn på skadelidtes innretningsplikt på side 1535 på denne måten:

"Tillegget for skatt fremstår, slik jeg ser det, som en svært usikker størrelse. Denne usikkerhet sammenholdt med det krav en må kunne stille om en fornuftig disponering, fører etter min mening til at utgangspunktet for beregningen må være hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk må antas å ville disponere erstatningsbeløpet."

Jeg er enig i dette. Usikkerheten blir i en viss grad eliminert ved den objektiviserte vurdering som skal foretas, og også ved at man tar utgangspunkt i et påslag på 25 %. Jeg viser her til Rt-1996-958, hvor jeg oppfatter førstvoterendes uttalelser på side 970 slik at denne prosentsatsen bør legges til grunn, med mindre det er konkrete holdepunkter for å fravike den. At saken fra 1996 gjaldt skattepåslaget for fremtidige merutgifter og ikke som her det fremtidige inntektstap, spiller mindre rolle for dette prinsipielle synet.

Spørsmålet blir så om det i denne saken er grunnlag for en annen sats enn 25 %. A har en gjeld på 600.000 kroner. Hans inntekter er trygdeinntekter

Side 889

på brutto vel 130.000 kroner og skattefrie leieinntekter som gjør at lånet i det vesentlige kan betjenes ved dem. Ved vurderingen av hans økonomi må nevnes at han har to barn fra et tidligere ekteskap, og at ett av disse for tiden bor hos ham.

Det er for Høyesterett fremlagt beregninger som viser skattepåslaget ved nedbetaling av lånet med alterntive beløp, og ved plassering i bank. For det sistnevnte alternativ blir skatteulempen 46,1 %, mens den ved en nedbetaling av gjeld på 100.000 kroner blir 30,4 %, på 150.000 kroner 25 % og ved en nedbetaling på 200.000 kroner blir den 20,6 %. Disse beregningene er basert på det inntektsnivå jeg har lagt til grunn, og hvor det er tatt hensyn til sparte reiseutgifter og fagforeningskontingent.

Jeg finner det lite tvilsomt at det ikke kan legges til grunn at erstatningen i sin helhet langtidsplasseres i bank - det alternativet er tidligere avvist av Høyesterett, senest i Rt-1996-958. At det videre må legges til grunn at A foretar en viss nedbetaling av lånet, finner jeg heller ikke særlig tvilsomt. Hvilket alternativ som skal velges, blir et skjønnsspørsmål. Jeg er kommet til at en nedbetaling på 200.000 kroner i hvert fall må kunne forventes, og at skatteulempen blir beregnet etter dette alternativet.

Etter dette finner jeg at erstatningen for det fremtidige inntektstapet kan avrundes til 675.000 kroner.

Lidt inntektstap

Partene står langt fra hverandre når det gjelder spørsmålet om når A ville kommet i arbeid om han ikke var blitt skadet.

Lagmannsretten har lagt til grunn at han ville fått arbeid etter sommeren 1994, og jeg slutter meg til denne vurdering. Etter dette blir det lidte inntektstap å beregne for snaut fire år. Den ankende parts påstandsbeløp er basert på at han ville kommet i arbeid fra 1 januar 1994.

Ankemotparten har beregnet tapet - basert på lagmannsrettens forutsetninger - for tiden 1 august 1994 og ut 1996 til 61 363 kroner, og nettotapet for hele 1997 basert på en forutsetning om et årlig tap på 26 663 kroner. Her er også de innsparte utgifter tatt med, mens den ankende parts noe høyere tall er basert på at det ikke ville påløpe reiseutgifter. Jeg finner at inntektstapet fra 1 januar 1997 frem til dommens forkynnelse skjønnsmessig kan settes til 10.000 kroner.

Etter dette vil erstatningen for lidt inntektstap utgjøre 71 363 kroner.

De øvrige erstatningsposter

Det er ikke anket over lagmannsrettens avgjørelse når det gjelder ménerstatningen og fastsettelsen av påførte og fremtidige utgifter. Partene er imidlertid for Høyesterett enige om visse endringer i de beløp som lagmannsretten kom frem til. På grunn av økningen i folketrygdens grunnbeløp erkjenner ankemotparten at ménerstatningen bør forhøyes til 233 291 kroner. Erstatningen for påførte utgifter og merutgifter i fremtiden er det videre enighet om blir satt til henholdvis 16 384 kroner og 60 437 kroner. Jeg finner det riktig at disse beløp ses i sammenheng med de øvrige tapsposter ved vurderingen av om erstatningen skal settes ned.

De samlede erstatningsposter blir etter dette 1 056 475 kroner.

Medvirkning og lempning

Ankemotpartens anførsel om at erstatningen skal nedsettes etter medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-1 kan etter mitt syn

Side 890

ikke føre frem. A ble plutselig angrepet av B uten at han var klar over det, og hadde ingen mulighet til å avverge eller begrense skaden. At A - som jeg vil komme tilbake til - ved å omtale Bs samboer som en hore, har bidradd til utviklingen av det hendelsesforløp som ledet frem til skadeforvoldelsen, er ikke tilstrekkelig til at han kan sies å ha medvirket til skaden. Til dette kreves det en sammenheng mellom den skadevoldende handlingen og egen skyld som ikke foreligger her.

Jeg går så over til spørsmålet om lempning.

Hovedregelen om at skadelidte skal ha full erstatning ligger fast. Lempningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 har en snever rekkevidde. Innføringen av lempningsregelen i 1973 ble begrunnet i hensynet til skadevolderen, hvis økonomi kan bli belastet i en slik grad at det vil være urimelig å pålegge ham å betale full erstatning, se blant annet Innstilling fra Erstatningslovkomitéen fra 1971 48. Her nevnes videre at også ved en "klar uaktsomhet" kan det være grunn til å lempe ansvaret hvor skadevolderen ikke har noen praktisk mulighet for å betale erstatningen eller hvor dette bare kan skje "ved oppofrelser som ikke står i noe rimelig forhold til den bebreidelse som kan rettes mot ham".

I denne saken er skaden voldt ved en forsettlig handling som B er straffedømt for. Jeg finner imidlertid ikke at dette i seg selv kan utelukke lempning. At det vil veie tungt som argument mot å lempe ansvaret, sier seg selv. Men det sentrale skjønnstema er om ansvaret vil virke "urimelig tyngende", og denne urimelighetsvurderingen bør kunne slå ut til fordel for skadevolderen også ved de grovere skyldformer.

Om Bs økonomi er det opplyst at han er uten formue og at han heller ikke eier egen bolig. Han er i en etableringsfase i livet, og det er utelukkende hans løpende inntekter og eventuelle lån som kan finansiere betalingen av en erstatning. Hans lønn som dataingeniør er oppgitt å være ca 250.000 kroner pr. år. Hans inntektspotensiale vil jeg imidlertid anslå til opp mot 300.000 kroner på årsbasis. Ved vurderingen av hans betalingsevne har den ankende part vist til at B på sikt kan regne med en arv etter sine foreldre av ikke ubetydelig størrelse. Jeg finner at det åpenbart må ses bort fra dette, sett hen ikke bare til usikkerheten om det noen gang blir noen arv av betydning, men også til det lite passende i å trekke dette inn når foreldrene ennå er i begynnelsen av 60-årene.

B har dokumentert beregninger av sin disponible årsinntekt under ulike erstatningsalternativer. Det er hevet over tvil at han selv med en betydelig reduksjon i erstatningsbeløpet vil ha en meget trang økonomi i mange år fremover. At ansvaret vil være tyngende, selv etter en lempning, er derfor på det rene. Når det i § 5-2 vises til "den ansvarliges økonomiske bæreevne", finner jeg at i et tilfelle som dette at den klart trekker i retning av lempning. - Jeg nevner også at det her verken foreligger forsikringer eller forsikringsmuligheter på hans hånd.

Når det etter mitt syn vil være "urimelig" tyngende å pålegge B å dekke det fulle tap som A er påført, legger jeg også betydelig vekt på den rekke av begivenheter som fant sted etter at A og B med følge møtte hverandre på "Stredet". A var den som forulempet Bs samboer, og selv om dette muligens kan unnskyldes som "fylleprat", fortsatte krangelen mellom D og A og hans samboer utenfor restauranten. A var ikke villig til å gi noen unnskyldning, og denne krangelen fortsatte til de kom til

Side 891

det stedet på Vetrlidsalmenning hvor A møtte sine venner med bilen. A var således i over en time en aktiv part i det hendelsesforløpet som ledet frem til angrepet fra B. B på sin side var passiv helt frem til han angrep A ca en time etter As omtale av D og den etterfølgende "krangling". Både A og B var sterkt beruset.

Lempning skal selvsagt ikke skje uten at det legges betydelig vekt på skadelidtes interesse. Men skadelidte kan ha en direkte interesse i at erstatningen settes til et beløp som skadevolderen kan ha mulighet for å betale. Dette fremheves i Ot.prp.nr.4 (1972-73 ) side 42, hvor det heter at det vil være av begrenset betydning for skadelidte om han tilkjennes en erstatning som ikke blir betalt. Det er derfor etter min mening riktig å lempe ansvaret slik at betalingsevnen ikke blir ødelagt. Et ansvar som kan bæres selv om det er tungt, vil også ha betydning for betalingsviljen. Betalingen av erstatningen må lånefinansieres, og et lån rundt 600.000 kroner er ikke umulig å betjene for en med Bs inntekter og inntektspotensiale. Med den betydelige - og etter min mening i dag lite rimelige - morarente på 12 %, er det viktig at finansieringen av erstatningsbetalingen kan skje raskt, og at erstatningsnivået settes slik at låne- og betalingsmulighetene blir noenlunde realistiske. I denne forbindelse bør det også nevnes at B har et studielån, hvor det gjenstår ca 80.000 kroner.

Den ankende part har anført at prevensjonshensyn taler imot lempning i et tilfelle som dette, og at slike hensyn i sin alminnelighet må tillegges stor vekt når det gjelder voldskriminalitet. Etter mitt syn er det i slike tilfelle de strafferettslige følger som i første rekke varetar prevensjonen - for øvrig vil størrelsen av et erstatningsansvar her uansett virke så tyngende at et mulig prevensjonshensyn ikke vil bli svekket.

Jeg finner etter en helhetsvurdering av de forhold som er av betydning for spørsmålet om lempning at erstatningen settes til 550.000 kroner. Ikke under noen omstendighet finner jeg det riktig at ansvaret etter lempningen settes til et beløp under halvparten av det tap A er påført.

Under prosedyren for Høyesterett ble det reist spørsmål om ikke fastsettelsen av skatteulempen burde skje etter at det var tatt standpunkt til om ansvaret skal lempes, noe som kan medføre et lavere skattepåslag. Det riktige må være at erstatningen utmåles på vanlig måte, og at det samlede tap etter dette gjøres til gjenstand for lempning.

Oppreisning

Jeg finner at den ankende parts påstand om at oppreisningsbeløpet blir hevet må tas til følge. Jeg finner at det bør settes til 50.000 kroner - et beløp som også er antydet av den ankende part. Avgjørende for meg er at det foreligger en forsettlig skadetilføyelse med en betydelig skade til følge, og som skadevolderen i lagmannsretten er idømt en ubetinget fengselsstraff for. Jeg er videre enig med den ankende part i at det er lite naturlig å foreta lempning i en utmålt oppreisning, slik lagmannsretten har gjort.

Saksomkostninger

Den ankende part har fått medhold i et noe høyere erstatnings- og oppreisningsbeløp enn det som ble tilkjent i lagmannsretten. Anken har imidlertid i hovedspørsmålet, nemlig om lempning skal kunne skje, ikke ført frem. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Det utformes felles domskonklusjon for hovedanke og motanke.

Side 892

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

B dømmes til å betale A i erstatning 550.000 - femhundreogfemtitusen - kroner.

2.

B dømmes til å betale A i oppreisning 50.000 - femti tusen - kroner.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Gussgard og Skåre: Likeså.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.