Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:18

Høyesterett - HR-1997-1-B - Rt-1997-1

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1997-01-06

Publisert

HR-1997-1-B - Rt-1997-1

Stikkord

Erstatningsrett. Forsikringsrett. Bilansvar.

Sammendrag

Etter bilpåkjørsel bakfra ble skadelidte påført nakkeslengskade. Utenom fysiske skader utviklet skadelidte over tid en rekke lidelser som måtte anses for å være av psykosomatisk karakter, da de ikke kunne forklares ved hjerneskade eller lignende organisk skade. Kravet om erstatning for de psykosomatiske lidelser ble ikke tatt til følge. Det ble ansett for tvilsomt om det forelå sannsynlighetsovervekt for at de lidelser saken gjelder står i årsakssammenheng med trafikkulykken i den forstand at ulykken er en nødvendig betingelse for at skaden skulle oppstå. Uansett kunne omfanget av skaden ikke anses som en påregnelig følge av ulykken. Dissens 3-2.

Saksgang

Gulating lagmannsrett LG-1991-941 - Høyesterett HR-1997-1-B, nr 283/1994. (Begjæring om gjennopptagelse forkastet, se HR-2004-626-U.)

Parter

Gjensidige Skadeforsikring (Advokat Ole Andresen) mot A (Advokat Otto Roll - til prøve).

Forfatter

Gussgard, Flock, Hellesylt. Mindretall: Backer, Skåre.


Dommer Backer: Saken gjelder fastsettelse av erstatning etter bilansvarsloven § 8 og skadeserstatningsloven § 3-1 i forbindelse med et biluhell som medførte "nakkesleng" og derav følgende skader, og der psykisk betingete lidelser har vært dominerende.

A, som da var 32 år gammel, var passasjer i en bil som ble ført av hennes ektemann, da bilen 14 oktober 1986 ble påkjørt bakfra mens de ventet for rødt lys ved et veikryss. Umiddelbart virket det ikke som hun var påført skade av betydning, men allerede dagen etter ble hun, med henvisning fra kommunelegen, innlagt på Haukeland sykehus, Nevrokirurgisk avdeling, for somnolens (sykelig søvntilstand), hodepine og vondt i nakken. Hun hadde to korte opphold på sykehuset. Somnolensen forsvant etter noen uker. Hodepinen og nakkesmertene fortsatte imidlertid. Dessuten har A siden ulykken hatt nedsatt hukommelse. Fra midt i november 1986 har det vært konstatert kraftsvikt på venstre side og vertigo/ustøhet, og fra slutten av januar 1987 ischias, parese (lammelse) i venstre fot og vannlatningsproblemer. Siden oktober 1987 har hun lidt av depresjon. Hun har hatt epilepsiliknende anfall, talevansker og lammelser. Det er ikke påvist noen hjerneskade hos A. De alvorligste av hennes lidelser må anses for å være av psykogen karakter, det vil si at de har sammenheng med hennes personlighet og har psykosomatisk karakter.

Før ulykken arbeidet A som hjemmehjelp på deltid. Hun har ikke vært i stand til å gå tilbake til arbeidet etter ulykken. Hun bruker i dag rullestol, men klarer seg med krykker i hjemmet. Hun er innvilget full uførepensjon fra folketrygden med virkning fra 1 oktober 1987.

Den bilen som forårsaket trafikkulykken var forsikret i Gjensidige og selskapet har erkjent sitt ansvar etter bilansvarsloven § 8. Partene er imidlertid uenige når det gjelder spørsmålet om hvilke skader som selskapet er pliktig til å erstatte.

Side 2

A reiste i november 1989 søksmål mot Gjensidige ved Bergen byrett. Det forelå da en legerklæring angående hennes situasjon fra kst overlege Lars Thomassen, som er spesialist i nevrologi. Den var avgitt 24 oktober 1988 til As advokat. Hovedforhandling ble påbegynt 10 september 1990, men måtte utsettes fordi A falt sammen. Det ble så oppnevnt to sakkyndige, nemlig avdelingsoverlege, professor dr.med. Johan A Aarli og avdelingsoverlege Knut Tjørstad, som begge er spesialister i nevrologi.

Etter ny hovedforhandling avsa Bergen byrett 25 juni 1991 dom med slik domsslutning:

"1.

Gjensidige Norsk Skadeforsikring betaler resterende erstatning til A med kr 40000.-, førtitusen kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

2.

Saksomkostninger idømmes ikke."

Som det fremgår av domsslutningen, hadde Gjensidige på forhånd foretatt en a konto utbetaling til A. Denne var på kr 180.000, slik at dommen innebar at det ble tilkjent erstatning med kr 220.000. Dette beløp fordelte seg med kr 170.000 for tap i fremtidige inntekter og kr 50.000 til dekning av fremtidige utgifter. I tillegg kom et beløp på kr 162.000 i menerstatning, som Gjensidige hadde utbetalt i desember 1988. Byretten fant at det ikke kunne kreves menerstatning ut over dette.

Når det gjaldt erstatningsplikten generelt, bygget byretten på at det måtte foretas en oppspalting mellom skader som skyldtes selve trafikkulykken, og skader som skyldtes skadelidtes personlige egenskaper, og som realiserte seg etter ulykken. Det forelå ikke påregnelig årsakssammenheng mellom de sistnevnte skader og trafikkulykken. Disse kunne derfor ikke kreves erstattet.

A påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Partene var enige om at menerstatningskravet var oppgjort, og anken gjaldt de øvrige krav. Dessuten ble det nå krevet erstatning for påløpne utgifter.

Lagmannsretten oppnevnte som sakkyndige de samme to spesialister i nevrologi som hadde gjort tjeneste for byretten. Dessuten oppnevnte den spesialist i psykiatri, overlege Henrik Rogge, som sakkyndig.

Gulating lagmannsrett avsa 20 mai 1994 dom med slik domsslutning:

"1.

Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale slik erstatning til A:

a.

Påført inntektstap med kr 190000,-

Tredjeparten av beløpet tillegges 18 % rente regnet fra 01.01.1992 til 31.12.1993, og deretter med 12 % til betaling skjer. En tredjepart av beløpet tillegges 18 % rente regnet fra 01.01.1993 og deretter med 12 % til betaling skjer. Den siste tredjeparten tillegges 12 % rente fra 1.1.1994 og til betaling skjer.

b.

Fremtidig inntektstap med kr 700000,-.

c.

Påførte utgifter med kr 60000,-.

d.

Fremtidige utgifter med kr 160000,-.

e.

Utgifter til ombygging av bolig med kr 175000,-.

Til fradrag i erstatningen går tidligere utbetalinger med kr 220000,-.

Side 3

2.

I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Gjensidige Norsk Skadeforsikring til det offentlige kr 75.000 - kronersyttifemtusen.

3.

Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."

Lagmannsretten fant at Gjensidige ikke kunne pålegges ansvaret for hele det tap som var oppstått. Retten tok utgangspunkt i prinsippet om at en skadevolder må ta skadelidte som han er. I det foreliggende tilfellet måtte en del av skaden anses som så ekstraordinær at den ikke med rimelighet kunne påregnes. Grensen mellom ansvarsbetingende og ikke ansvarsbetingende tap måtte trekkes skjønnsmessig i forbindelse med den enkelte tapspost.

Når det gjelder partenes anførsler for de tidligere retter og rettenes avgjørelsesgrunnlag ut over det som jeg allerede har nevnt, vises til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Gjensidige har påanket lagmannsrettens dom, og A har erklært aksessorisk motanke. Både anken og motanken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

A og hennes mann, B, har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt nevrologene professor dr.med. Rolf Nyberg-Hansen og professor dr.med. Bernt A Engelsen. Dessuten har vært oppnevnt professor dr.philos. Arnstein Finset, som er spesialist i klinisk psykologi/nevropsykologi, og spesialist i psykiatri Henrik Rogge, som også tjenestegjorde som sakkyndig for lagmannsretten. Professor Nyberg-Hansen møtte under ankeforhandlingen for Høyesterett.

Når det gjelder erstatning for påførte utgifter, har partene inngått forlik. Denne tapspost omfattes således ikke av ankene. For tilfelle det legges til grunn at Gjensidige er ansvarlig for alle de lidelser som A mener er en følge av trafikkulykken, er partene enige om de sentrale premisser for oppgjøret.

Saken står således i en noe annen stilling for Høyesterett enn for de tidligere retter, selv om de grunnleggende rettslige spørsmål er de samme.

Den ankende part, Gjensidige Skadeforsikring, har i det vesentlige anført:

Etter at byretten avsa dom, er det ved en a konto betaling gjort opp overensstemmende med denne. Det hevdes at Gjensidige ikke skal betale mer enn beløpet på kr 220.000, og må frifinnes.

Det må legges til grunn at As hodepine, nakkesmerter og trettbarhet og noe nedsatt konsentrasjon har sammenheng med trafikkulykken. De andre plager er av psykosomatisk karakter, og ville uansett antakelig ha kommet før eller siden. For flere av plagene kan det påvises konkrete, utløsende omstendigheter etter ulykken.

Professor Nyberg-Hansen har satt As medisinske invaliditet til 15 %, professor Engelsen til 25 %. Det er denne invaliditet som er forårsaket av trafikkulykken. De andre skader skyldes As egen legning, og forsikringsselskapet kan ikke være ansvarlig for dem.

Subsidiært anføres at selv om samtlige skader anses utløst ved trafikkulykken, dreier det seg om samvirkende skadeårsaker. Hovedregelen er riktignok da at skadevolderen må ta skadelidte som han er. Men dette prinsipp brytes av hovedårsakslæren. I det foreliggende tilfellet må As

Side 4

legning anses som hovedårsaken til de fleste av hennes plager. Det kan ikke da være riktig å velte ansvaret for det hele eller en uforholdsmessig stor del av det over på den som er ansvarlig for de skader som følger av trafikkulykken. I tillegg kommer at det for As vedkommende er mulig å skille mellom de skadefølger som kan føres tilbake til trafikkulykken og de følger som er forårsaket av hennes psykosomatiske personlighet. Dette gjør det dermed mulig å begrense erstatningsutmålingen til det tap som de førstnevnte av disse følger har utløst.

Atter subsidiært anføres at det ikke var påregnelig eller adekvat at det skulle gå slik at den beskjedne trafikkulykken, som umiddelbart bare resulterte i forholdsvis små fysiske skader, på grunn av As legning skulle få så svære konsekvenser. Det må derfor skje en avgrensning av erstatningsplikten.

Ved utmålingen av erstatningen må det legges til grunn at A ville hatt halv stilling i fremtiden. Hun har ikke formell utdannelse ut over den 9-årige skole. Hun hadde før ulykken bare hatt forholdsvis beskjedne inntekter. Hennes mann har siden 1980 vært 100 % uføretrygdet på grunn av en reumatisk lidelse. De har tre barn født henholdsvis i 1974, 1978 og 1984. Alle bor hjemme hos foreldrene. I tillegg kommer at både As psykosomatiske legning og hennes ischiasplager ville ha hindret henne i å arbeide mer enn halv dag utenfor hjemmet. Det er derfor lite realistisk å tro at A i fremtiden ville komme til å arbeide 100 % i en stilling frem til vanlig pensjonsalder dersom hun ikke var blitt skadet.

Gjensidige Skadeforsikring har nedlagt slik påstand:

"1.

Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2.

Partene bærer egne saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, A, som har erklært motanke, har i det vesentlige anført:

Det var uriktig av lagmannsretten å avkorte erstatningen ut fra adekvansbetraktninger. Ankemotparten er også ellers uenig i den måte erstatningen ble beregnet på. Den samlede erstatning må økes i forhold til det som lagmannsretten kom frem til.

A var en meget vital og hardt arbeidende person før ulykken. Hun hadde meget å stå i, og syntes å tåle påkjenningene godt. Det er ikke påvist noe i hennes fortid eller legning som skulle disponere henne for psykosomatiske skader uavhengig av trafikkulykken.

Utgangspunktet er at som årsak til en skade anses enhver omstendighet som har vært en nødvendig betingelse for skadens inntreden. I dette ligger at hvis omstendigheten tenkes borte, ville skaden ikke ha inntruffet. Sett på denne måte, kan det ikke være tvilsomt at trafikkulykken har vært årsak til de skader som A senere har vært rammet av. Det er bare spekulasjon at skadene ville ha inntruffet på annen måte allikevel. De teorier som forsikringsselskapet har kommet med om mer konkrete årsaker til at bestemte skader oppstod etter hvert, har ikke sannsynligheten for seg. Under enhver omstendighet var den prosess som ledet til at nye skader oppstod, satt i gang ved trafikkulykken.

Ved samvirke av skadeårsaker er hovedregelen at skadevolderen må

Side 5

ta skadelidte som han er. Full erstatning må betales også om skadelidte var spesielt ømfintlig. Hovedårsakslæren kan bare begrunne et unntak fra dette i helt eksepsjonelle tilfelle. Noe slikt tilfelle foreligger ikke her. Trafikkulykken var en vesentlig og utløsende årsak for det senere skadeforløp.

Heller ikke adekvanslæren kan brukes for å redusere erstatningen i det foreliggende tilfellet. Ved en påkjørsel med bil er det i høy grad påregnelig at det kan bli skader av den størrelsesorden som det her dreier seg om. Den omstendighet at noen av skadene antakelig er av psykogen karakter, siden man ikke kan påvise noen direkte, fysiologisk årsak til dem, kan ikke bringe saken i en annen stilling.

A mener at man ved utmålingen av erstatningen må legge til grunn at hun, dersom ulykken ikke hadde inntruffet, ville ha gått ut i heldagsstilling som hjemmehjelp fra 1988. Subsidiært ville hun iallfall gjort dette fra 1991, slik lagmannsretten har bygget på. Erstatningen for påført og fremtidig inntektstap må settes overensstemmende med dette.A, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

"1.

Gjensidige skadeforsikring dømmes til å betale A erstatning etter rettens skjønn for:

a)

Påførte utgifter begrenset oppad til kr 300000,-

b)

Påført inntektstap begrenset oppad til kr 650450,-

c)

Fremtidige utgifter begrenset oppad til kr 122664,-

d)

Fremtidig inntektstap begrenset oppad til kr 1097543,-

Til fradrag kommer utbetalt konto kr 220000,-.

2.

Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale det offentliges saksomkostninger for alle retter."

Jeg er kommet til at alle de skader som har rammet A, må anses forårsaket av trafikkulykken i rettslig forstand, selv om de for en stor del er av psykosomatisk karakter. Jeg kan ikke se at hovedårsakslæren eller læren om påregnelighet eller adekvans kan føre til noen reduksjon av erstatningsbeløpet. På den annen side er jeg ved beregningen av erstatningsbeløpet kommet til at det må være riktig å regne med at A i fremtiden, dersom ulykken ikke var skjedd, bare ville komme til å arbeide i halv stilling. Hun skal derfor bare tilkjennes de beløp som partene er enige om ut fra denne eventualitet. Samlet betyr det at A skal tilkjennes mindre enn i lagmannsretten. Jeg vil komme tilbake til disse spørsmål.

A er født i 1954, og er fra X i Y kommune, nordvest for Bergen. Hun avsluttet 9-årig skole i 1970. Etterpå gikk hun på folkehøyskole og en husflidskole, samtidig som hun hadde arbeid innimellom. Hun giftet seg i januar 1974. Som tidligere nevnt, har hun tre barn. Mannen ble uføretrygdet i 1980, og var før det bussjåfør. Etter å ha vært hjemme i to år i forbindelse med den første fødselen, arbeidet A som vaktmester, på hotell og med selskapsservering. I 1982 flyttet ekteparet A til hennes hjemsted på X, hvor de bygget hus i nærheten av foreldrene. Hun hjalp til med husbyggingen. I Y kommune arbeidet hun som hjemmehjelp på deltid frem til trafikkulykken 14 oktober 1986. Opplysningene om hennes helse forut for ulykken viser ikke noe som kan forklare de meget omfattende skader etter ulykken.

Det er opplyst at begge de involverte biler ble kondemnert etter

Side 6

trafikkulykken. For As bil ble reparasjonskostandene anslått til vel kr 25.000, men dette var noe mer enn bilens verdi. Det er usikkert hvilken fart den andre bilen hadde. Føreren av denne oppga farten i kollisjonsøyeblikket til 20 km/t. Verken As mann eller hennes mor, som satt i baksetet, ble skadet ved ulykken. Til å begynne med virket det som heller ikke hun var skadet, men hun ble dårlig samme kveld.

Senere har hennes plager utviklet seg slik som det tidligere har vært gjort rede for. Hun har en lang rekke ganger vært hos kommmunelegen for behandling eller undersøkelse. I tillegg til de to korte innleggelsene på Haukeland sykehus, som hun hadde like etter ulykken, har hun tre senere, kortvarige innleggelser samme sted. Den mest dramatiske var 2 september 1988, da hun ble fløyet med helikopter til Haukeland på grunn av mistanke om epileptisk anfall (grand mal). Som tidligere nevnt har A 100 % uføretrygd, og hun er avhengig av rullestol eller krykker. Hun har vært undersøkt en rekke ganger av sakkyndige. Det er enighet om at en stor del av hennes plager er av psykogen karakter, men at de er reelle og at det heller ikke er grunn til å tro at hennes symptomer vil forsvinne når erstatningssaken er endelig avsluttet.

Jeg gjengir i det følgende fra uttalelsene fra de fire sakkyndige som har vært oppnevnt for Høyesterett.

Professorene Nyberg-Hansen og Engelsen, som er nevrologer, fikk samme mandat som for lagmannsretten. Det lød:

"1.

Beskrive den skade som A er blitt påført som følge av trafikkuhellet den 14.10.86, herunder vurdere/undersøke om skadene har gjort organiske symptomer f.eks. epilepsi eller hjerneskade. Videre vurdere om pasientens skader kan tilbakeføres til andre årsaker enn trafikkuhellet. Ved tvil på dette punkt angis denne ved graden av sannsynlighet.

2.

Angi den varige medisinske invaliditetsgrad, jfr. Sosialdepartementets invaliditetstabell av 15. mai 1972."

Professor Finset, som er klinisk psykolog/nevropsykolog, fikk mandat som nevnt ovenfor under punkt 1 med tillegg om at det forutsettes gjennomført en nevropsykologisk test.

Avdelingsoverlege Henrik Rogge, som er spesialist i psykiatri, skulle " vurdere om og i tilfelle i hvilken grad As skade/funksjonsproblemer kan tilbakeføres til en psykisk legning/psykisk svakhet som er aktivisert ved trafikkuhellet".

Nyberg-Hansen uttaler i konklusjonen i sin sakkyndige erklæring:

"Ut fra en helhetsvurdering og alle forhold tatt i betraktning, finner den sakkyndige at det er rimelig medisinsk grunn til å anta at A ved en trafikkulykke 14. oktober 1986 sannsynligvis ble påført en lettere nakkeskade med overstrekning av bløtdelene i nakken. Dette kan, i alle fall i noen grad, være årsaken til hennes hodepine og nakkesmerter.

Det er ved omfattende undersøkelser ikke påvist sikre tegn til skade av det perifere (nerverøtter og nerver) eller sentrale nervesystem (hjernen og ryggmargen), eller objektive tegn til annen fysisk (somatisk) skade forårsaket av trafikkulykken.

Den sakkyndige finner at det er faglig forsvarlig grovt skjønnsmessig å anslå medisinsk invaliditet som følge av overstrekningen av bløtdelene i nakken til

Side 7

10-15 %. Det er grunn til å anta at denne invaliditet er varig i den forstand at den fortsatt vil være av en viss varighet og kan vedvare i flere år, dog ikke nødvendigvis livsvarig.

Det sykdomsbilde som A gradvis har utviklet over flere år etter ulykken, og med stadig nytilkomne symptomer, kan etter den sakkyndiges vurdering ikke settes i årsakssammenheng med trafikkulykken i 1986. Hun er ved denne ikke påført hjerneorganisk skade, f.eks. epilepsi eller annen form for hjerneskade."

Engelsen uttaler i sin konklusjon:

"Med henvisning til det definerte mandat vil undertegnede få konkludere med at jeg finner det overveiende sannsynlig at A er påført en varig medisinsk invaliditet på, skjønnsmessig vurdert, 25 % som følge av ulykken 14.10.1986.

Begrunnelsen for denne prosentangivelsen fremgår av min vurdering og inkluderer spesielt en lett "kognitiv funksjonssvikt", uavhengig av årsak. Angivelsen tar hensyn til mulige premorbide personlighetsproblemer."

Finset uttaler i sin konklusjon:

"Ut fra en helhetsvurdering av testresultatet og sykehistorien er det ikke rimelig å fortolke dette som et uttrykk for en hjerneorganisk basert kognitiv svikt, men som en kognitiv svikt, utløst av et nakke/hodetraume uten at en eventuell hjerneorganisk affeksjon påviselig bidrar vesentlig til denne svikt."

Endelig uttaler Rogge i sin konklusjon:

"A er beskrevet i den nevrologiske spesialisterklæringen å ha en Whiplashskade, og invaliditeten som skyldes denne er likeledes beskrevet der.

A har en bakgrunn og personlighetstrekk som er slik man oftest ser ved somatiseringslidelse. Hun er oppdratt til å yte, og har begrenset evne til kontakt med egen person/egne følelser/behov, og har således vanskelig for å formulere disse. Hun har sterke psykosomatiske manifestasjoner i sykehistorien (kramper, lammelser).

Hennes symptomer i dag med generell trettbarhet og uklare smerter er likeledes forenlig med somatiseringslidelse.

Det synes rimelig å anta at bilkollisjonen har påført A en viss skade/smerte/funksjonssvikt, og at dette i sin tur har utløst en kronisk somatiseringslidelse hos en dertil disponert person."

Det foreligger enkelte ulikheter med hensyn til hva Nyberg-Hansen og Engelsen beskriver som følger av selve nakkeslengskaden. Nyberg-Hansen nevner hodepine og smerter i nakken. Engelsen nevner også hennes ryggsmerte og en nedsatt bevegelsesfunksjon i nakken, hennes tretthet og generelt nedsatte belastbarhet, spesielt i venstre arm. Også hennes svimmelhet henføres til en bløtdelsskade. Uansett hvor omfattende man regner følgene av selve nakkeslengen å være, synes det klart at de mest alvorlige skader skyldes forhold av psykosomatisk karakter.

Jeg tilføyer i denne forbindelse at de sakkyndige ikke kommer inn på spørsmålet om deler av skadene kan ha blitt utløst av begivenheter som i tid ligger etter trafikkulykken. Jeg kan ikke ut fra en vurdering på grunnlag av de foreliggende bevis anse det sannsynliggjort at slike etterfølgende

Side 8

begivenheter har spilt en selvstendig rolle som utløsende faktor for skader i forhold til selve trafikkulykken. Heller ikke har noen av de sakkyndige trukket frem at ischias kan forklare de aktuelle problemer. Som anført av A, blir vurderingen av disse muligheter svært spekulativ.

De sakkyndige tar heller ikke standpunkt til spørsmålet om de psykosomatiske skader i denne saken eller sammenliknbare psykosomatiske skader ville ha blitt utløst på annen måte hvis trafikkulykken ikke var skjedd. Rogge og Nyberg-Hansen gir imidlertid, slik jeg leser dem, uttrykk for at A i noen grad er disponert for psykosomatiske lidelser. Rogge nevner visse indikasjoner for dette, men noen nærmere undersøkelse for å underbygge en predisposisjon er ikke foretatt. Etter min mening er det ikke sannsynliggjort at en vesentlig del av lidelsene ville ha inntruffet allikevel i overskuelig fremtid, uansett trafikkulykken. Også vurderingen av denne mulighet blir svært spekulativ, og uklarheten bør ikke gå ut over skadelidte.

Nyberg-Hansen uttaler i sin skriftlige erklæring at trafikkulykken "i høyden" kan ha vært en utløsende faktor, og i den konklusjon som jeg har gjengitt foran skriver han at de stadig nytilkomne symptomer etter hans mening ikke kan settes i årsakssammenheng med trafikkulykken. De andre sakkyndige som har uttalt seg i saken finner - slik jeg leser uttalelsene - at det foreligger slik årsakssammenheng, særlig kommer dette klart frem hos Rogge. Etter en samlet bedømmelse av de uttalelser som foreligger, legger jeg som lagmannsretten den sistnevnte konklusjon til grunn.

Det foreligger i denne saken sammensatte skadeårsaker, dels trafikkulykken og dels en predisposisjon i As personlighet. Hovedregelen er da at skadevolderen må ta skadelidte som hun er. Forsikringsselskapets ansvar begrenses ikke bare fordi A er mer sårbar enn det store flertall. Spørsmålet er om hovedårsakslæren fører til noe annet. I P-pilledom II i Rt-1992-64 er det på side 70 en uttalelse om at man bare behøver å regne med skadeårsaker som er så vesentlige i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til dem. I et par tidligere dommer er det nektet erstatning på grunnlag av uvesentlige skadeårsaker. Som nevnt i Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (3 utg) side 264, har vi i norsk erstatningsrett bare en meget neddempet og modifisert hovedårsakslære. Jeg finner at trafikkulykken står så sentralt som utløsende faktor også for de psyksomatiske skader at det ikke er riktig å se bort fra den med virkning for disse skader.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningen kan begrenses etter reglene for påregnelighet eller adekvans, er jeg mer i tvil. Det er etter det opplyste meget sjelden at en whiplash eller nakkesleng fører til psykosomatiske skader av et omfang som i denne saken, selv om det ikke er helt ukjent. Et forsikringsselskap må imidlertid være forberedt på at bilulykker kan føre med seg store erstatningskrav og at skadebildet vil være meget variert. Selv om det kan være et visst behov for å avgrense erstatningsplikten overfor mer avledede og upåregnelige tap, dreier det seg i det foreliggende tilfellet om lidelser som etter sin art ofte er følger av bilulykker. At det her dreier seg om psykosomatiske skader bør etter min mening ikke være utslagsgivende for erstatningsplikten.

Jeg går etter dette over til utmålingen av erstatningen. Denne faller

Side 9

forholdvis enkel på grunn av partenes enighet om hvilke krav som kan gjøres gjeldende, knyttet til to alternativer, avhengig av om A kunne ventes i fremtiden å arbeide i hel- eller halvdagsstilling hvis ulykken ikke var skjedd. Under ankeforhandlingen har det også vært nevnt muligheten av å velge en mellomløsning.

Jeg er for min del kommet til at det neppe er realistisk å tro at A med hennes familiesituasjon med en uføretrygdet mann, som riktignok skal være istand til å hjelpe noe til i hjemmet, med tre barn, hvorav den yngste er født i 1984, og med ansvar for en enebolig, ville ha gått over i heldagsstilling som hjemmehjelp fra 1988 eller 1991 hvis ulykken ikke var skjedd, og arbeidet i denne stillingen frem til aldersgrensen på 67 år. For A må man dessuten ta hensyn til hennes disposisjon for psykosomatiske lidelser, som er avdekket i denne saken. Denne disposisjon betyr at hun ville være sårbar gjennom livet, selv om disposisjonen neppe ville ha manifestere seg så sterkt og så tidlig som i den foreliggende sak. Etter min mening er det mest realistisk å regne med at hun hadde forsatt å arbeide i deltidsstilling, og jeg finner det mest rimelig å regne med en 50 % stilling.

Jeg legger til grunn partenes beregninger for dette alternativ:

Tap i fremtidige inntekter inkl. skatteulempe

kr

170.000

Fremtidige utgifter inkl. skatteulempe

kr

120.000

Ombygging av bolig

kr

300.000

Til sammen

kr

590.000

- a konto

kr

220.000

Til utbetaling

kr

370.000

Det er etter mitt syn ikke grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger.

Da jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Gussgard: Etter min mening er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne A erstatning ut over det hun er tilkjent av byretten.

Den ankende part har ikke bestridt at de plager hun fikk etter trafikkulykken i form av hodepine og nakkesmerter, er en følge av denne og har medført ervervsmessig invaliditet. Dette at hun lett blir trett og har en svekket konsentrasjonsevne, må etter min mening, også i ikke ubetydelig grad anses å ha sammenheng med ulykken, som en avledet følge av de fysiske skader hun fikk. Ved vurderingen av årsakssammenheng i relasjon til plager av mer psykisk karakter må det tas hensyn til at virkning og opplevelse av smerter vil være svært forskjellig for ulike mennesker. Som førstvoterende har pekt på, må skadevolderen i utgangspunktet "ta skadelidte som hun er".

Jeg finner grunn til å gi en kort oversikt over utviklingen av hennes sykdomsbilde.

Jeg nevner først at hun i september 1986 oppsøkte lege for vondt i lenderyggen. Dagen etter ulykken 14 oktober 1986 ble hun innlagt på Haukeland sykehus med hode- og nakkesmerter og tretthetstilstand. I brev av 3 november s å fra sykehuset til kommunelegen heter det blant annet at en ved nevrologisk undersøkelse fant "svært vikarierende kraftnedsettelse" i armer og ben og "varierende resultater av kooperasjonsprøver",

Side 10

men ingen sikre nevrologiske utfall. Hun oppsøkte kommunelegen flere ganger i tiden fremover med de samme plager - herunder noen ustøhet/kraftsvikt i venstre side - men anga at tilstanden hadde bedret seg noe. Den 27 januar 1987 opplevde hun et akutt ischiasanfall i forbindelse med at hun strakk seg over et bord. I tillegg til smertene oppsto vannlatingsproblemer. Hun ble innlagt på sykehus, og der fant en at tilstanden klinisk virket som et sikkert prolaps, men at dette var glidd tilbake, uten at smerten og kraftsvikten opphørte. Sykehuslegen noterte at hun virket nedkjørt og at hennes hjemmesituasjon var vanskelig. Smertene i ryggen og i venstre, til dels også i høyre ben, bedret seg noe frem mot sommeren 1987. Men nye plager oppsto - blant annet hørselsproblemer. I mars 1988 møtte hun til kontroll på sykehuset. Under en såkalt "dopplerundersøkelse" (smertefri) ble hun dårlig, virket fjern og hadde store vansker med å løfte venstre arm og ben. I september samme år fikk hun et epilepsiliknende anfall hos kommunelegen. Hun hadde hatt flere slike anfall i tiden forut, og de fortsatte i en tid fremover. Det ble ikke konstatert epilepsi - anfallene ble antatt å være av psykogen art. I januar 1990 fikk hun plutselig synsforstyrrelser og talevansker, samtidig som det oppsto lammelser i venstre arm og ben. Ifølge sykehusjournal av 26 januar 1990 fortalte hun at hun "den dagen hun ble dårlig opplevde at katten hoppet i strupen på dvergpapegøyen som så døde i hendene på henne. Stemmen hennes forsvant da og hun fikk nedsatt kraft i ve arm og ben". Jeg nevner at stemmesvikten var midlertidig. Fra hvilket tidspunkt hun tok i bruk krykker og senere rullestol, er noe uklart. I uttalelsen fra de sakkyndige for byretten, avgitt 19 februar 1991, er det angitt at hun da brukte krykker.

Problemene i saken knytter seg i første rekke til om det er årsakssammenheng mellom ulykken og hennes mest invalidiserende lidelser, særlig kraftsvikt/lammelser - særlig uttalt i venstre arm og ben. Ingen av de sakkyndige for Høyesterett har funnet grunnlag for at hun er påført en organisk hjerneskade. Partene er enige om at de lidelsene saken gjelder, skyldes psykosomatiske forhold, noe den psykiatrisk sakkyndige har funnet at hun var disponert for. Han angir at hun har "sterke psykosomatiske manifestasjoner i sykehistorien (kramper, lammelser)".

I sin skriftlige erklæring har avd.overlege dr. med. Nyberg-Hansen redegjort for at "sykdomsbildet ved skader og sykdom kan domineres av skadelidtes konstitusjon, helseforhold, premorbide personlighet, sosiale, økonomiske og andre forhold", noe som etter hans mening syntes å være tilfellet med A. Om trafikkulykken som årsaksfaktor sier han blant annet at "Andre sykelighets- og livsfaktorer synes å være av en helt annen og reell betydning, og trafikkulykken kan i høyden ha vært en utløsende faktor ("tua som veltet lasset")". Som det fremgår av hans konklusjon, gjengitt av førstvoterende, fant han ikke årsakssammenheng mellom skadelidtes sykdomsbilde i dag og trafikkulykken. Hensett til at det kan være forskjell mellom juridisk og medisinsk språkbruk når det gjelder begrep som årsakssammenheng, ble den sakkyndige under ankeforhandlingen spesielt spurt om hva han la i dette. Han erklærte at det ikke kunne anses å foreligge så meget som 50 % sannsynlighet for at det forelå en slik sammenheng. Han la stor vekt på tidsperspektivet - at skadelidtes plager etter ulykken først var gått noe tilbake, hvoretter det over et langt tidsspenn var oppstått sterkt invalidiserende forhold.

Side 11

Overlege, professor dr.med. Bernt A. Engelsen har i sin skriftlige uttalelse understreket at han har funnet saken "usedvanlig vanskelig å ta stilling til fordi det synes å være en gradvis forverring av tilstanden over flere år, og betydelig diskrepans mellom de subjektive plagene og de objektive funnene". Om skadelidtes tilstand uttaler han at sykehistorien viser "en forholdsvis alvorlig grad av symptomer som ikke med noen rimelighet kan tilbakeføres til ulykken". Han finner hennes plager forenlig med en "konversjonslidelse, somatoformlidelse eller som ledd i depresjon,---". Men han finner det tvilsomt om symptomene passer med "et klassisk posttraumatisk stress syndrom". I denne sammenheng uttaler han igjen at " -- en betydelig del av symptomene kan ikke aksepteres som skaderelatert". Under sin "Vurdering av skade versus funksjonssvikt" sier han om funksjonsvikten at "Årsaken til denne turde være uavklart". Etter hans mening har skadelidte utviklet et "smertesyndrom" etter ulykken, omfattende smerter i nakke, hode og rygg. Når tretthet og problemer med venstre arm også tas i betraktning, mener han at dette "kvalifiserer for 15 % medisinsk invaliditet". I tillegg finner han det rimelig å inkludere "kognitiv svikt grunnet mulig, men usikker skade på sentralnervesystemet, mulig kognitiv funksjonsvikt grunnet kroniske smerter, et mulig posttraumatisk stress syndrom eller andre psykosomatiske faktor utløst av ulykken", samt svimmelhet. Han kommer da frem til en medisinsk invaliditet på 25 %. I sin avsluttende konklusjon poengterer han at denne invaliditetsgraden inkluderer en lett "kognitiv funksjonssvikt", uavhengig av årsak, og uttaler at "Angivelsen tar hensyn til mulige premorbide personlighetsproblemer". Engelsen møtte ikke for Høyesterett. Hvordan Engelsen oppfatter forholdet mellom ulykken og skadelidtes mange plager i relasjon til det juridiske årsaksbegrepet, står ikke helt klart for meg, men han synes i hvert fall å innta en svært tvilende holdning til en sammenheng.

Professor, dr. philos. Arnstein Finset har gjengitt hennes subjektive plager til å gjelde smerter i hode, nakke og rygg og "i noen grad også ned i venstre ben". Han har gjennomført en nevropsykologisk undersøkelse, og har redegjort for resultater av undersøkelse av hennes oppmerksomhetsspenn, psykomotorisk tempo, språkfunksjon, visuell resonneringsevne og for en innlæringsoppgave. Han finner ikke rimelig sammenheng mellom eventuell skade utløst av trafikkulykken og "de massive plager i form av meget sterkt redusert oppmerksomhetseffektivitet, som pasienten nå framviser ". Han anfører at "Det må være andre forhold som her har bidratt til funksjonstap, i første rekke skal trettbarhet og smerte nevnes som mest sannsynlig. Sannsynligvis kan en si at nakkeskaden og hjernerystelsen har utløst de aktuelle plager, som så har blitt forsterket av andre forhold i forløpet". For ordens skyld nevner jeg at når Finset omtaler "hjernerystelsen", har dette sin bakgrunn i at tidligere nevrologisk sakkyndige hadde uttalt at hun muligens kunne ha pådratt seg en hjerneskade. Finset fant at "en eventuell hjerneorganisk affeksjon var reversibel og av begrenset karakter". Slik jeg oppfatter Finset, uttaler han seg først og fremst om de mentale skader den nevropsykologiske undersøkelsen viste.

Som det fremgår av konklusjonen til spesialist i psykiatri, avd. overlege Rogge, mener han at det synes "rimelig å anta at bilkollisjonen har påført fru A en viss skade/ smerte/funksjonssvikt, og at dette i sin tur har

Side 12

utløst en kronisk somatiseringslidelse hos en dertil disponert person". Rogge møtte for lagmannsretten som i dommen har angitt at: "Slik lagmannsretten forstår overlege Rogge, finner han ikke å kunne se bort fra at As betydelige skader er forårsaket av påkjørselen, men at hennes noe spesielle psykiske legning har vært av avgjørende betydning for skadens omfang."

Ut fra de erklæringer som foreligger fra de sakkyndige, finner jeg det vanskelig å konkludere med at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at de lidelser saken gjelder, virkelig står i årsakssammenheng med trafikkulykken i den forstand at ulykken er en nødvendig betingelse for at skadene skulle oppstå. Jeg forstår Nyberg-Hansen slik at han ikke finner noen sannsynlighetsovervekt for dette. Engelsen synes å tendere mot samme konklusjon, mens Rogge finner det rimelig å anta at årsakssammenheng foreligger, antakelig under atskillig tvil. De sakkyndige synes alle å mene at vurderingen har vært svært vanskelig - hennes sykdomsbilde har utviklet seg helt atypisk. Jeg kan ikke utelukke at trafikkulykken har vært den utløsende faktor - "tua som veltet lasset". Men den egentlige årsak til skadelidtes alvorlige funksjonssvikt skyldes, slik de sakkyndige bedømmer det, mekanismer av psykisk art - psykosomatiske forhold - som kan utløses av forskjellige årsaker. I tillegg kommer at de skadene denne saken dreier seg om, oppsto - i hvert fall i sin alvorlige grad - svært lang tid etter ulykken, og for øvrig også etter at hun hadde hatt et akutt tilfelle av ischias. Disse forhold vanskeliggjør vurderingen.

Jeg finner ikke det grunnlaget de sakkyndige har gitt tilstrekkelig til å trekke en konklusjon med tilfredsstillende sikkerhet. Jeg lar årsaksspørsmålet stå åpent, idet jeg uansett finner at Gjensidige må bli å frifinne fordi omfanget av skaden ikke kan anses som en påregnelig følge av ulykken, ut over den skade byretten har utmålt erstatning for. Partene er enige om at byrettens dom skal bli stående dersom Høyesterett ikke finner grunnlag for erstatning for de øvrige og sterkt invalidiserende plager.

Den organiske skaden A ble påført, har de sakkyndige ikke ansett som særlig stor. De kroniske skadefølger som Gjensidige har akseptert som skaderelatert, anses i utgangspunktet som mer sjeldne - men slett ikke ukjente - følger av denne type skadepåvirkning. De sakkyndige er enige om at utviklingen av hennes skadebilde ut over dette er usedvanlig og vanskelig å forklare. Nyberg-Hansen uttalte at han bare hadde hørt om ett liknende tilfelle. Selv om skadevolder i utgangspunktet må ta skadelidte som hun er, kan dette ikke gjelde i sin ytterste konsekvens. Jeg viser til Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 3. utgave 1995 262 der det heter: "Hvor langt man skal strekke skadelidtes vern hvor hans helsetilstand har vært en nødvendig betingelse i årsaksforløpet, kan by på noe tvil. Her må årsaksspørsmålene ses i sammenheng med andre faktorer som øver innflytelse på erstatningsplikten, som skadens påregnelighet og skadeutviklingens karakter."

Skadeårsaken er i vår sak en trafikkulykke av nokså ordinær karakter. I skademeldingen ble det angitt at ingen personskade forelå. Vel er det stor risiko for alvorlige skader ved trafikkulykker, men i forhold til påregnelighetsspørsmålet må hver ulykke vurderes konkret.

Side 13

Ut fra de opplysningene som er gitt i saken, vil en "nakkesleng"-skade uten organisk hjerneskade bare unntaksvis medføre betydelige plager for skadelidte. Selv om en bilfører generelt må regne med at en alvorlig skade kan inntreffe som følge av hans uaktsomhet, finner jeg at den skadeutvikling og det invaliditetsbildet en står overfor i denne saken, sett i relasjon til den konkrete ulykken, ikke kan anses å ligge innenfor det påregnelige. Det økonomiske tap ankesaken gjelder, kan dermed ikke kreves erstattet av forsikringsselskapet.

Etter dette må Gjensidige bli å frifinne. Motanken har ikke ført frem. Etter det resultat jeg er kommet til, tilkjennes ingen av partene saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2.

Saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard.

Dommer Hellesylt: Likeså.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Backer.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2.

Saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.