Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:20

Høyesterett - HR-1996-53-A - Rt-1996-958

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1996-06-28

Publisert

HR-1996-53-A - Rt-1996-958

Stikkord

(Stokstad-dommen) Erstatningsrett. Erstatningsutmåling for utgifter på grunn av legemsskade som et barn ble påført ved fødselen.

Sammendrag

Høyesterett tilkjente 2,35 mill. kr. i erstatning for påførte og fremtidige utgifter. De største poster gjaldt utgifter til hjelp, pleie og tilsyn utover de offentlige tjenester. Det som skal erstattes er rimelige og nødvendige utgifter som supplement til det som dekkes av offentlige tilbud, jfr. Rt-1993-1547. Et slikt supplement er særlig aktuelt for ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet og trivsel i hverdagen. For behandlings- og pleieytelser som har rent helsemessig siktemål, må utgangspunktet være at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. - Det var tidligere inngått forlik om menerstatning, tap i fremtidig erverv, lidt tap for foreldrene og utgifter til ombygging av huset. - Dissens 4-1.

Saksgang

Høyesterett HR-1996-53-A, nr 296/1994.

Parter

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesordføreren (Advokat Svein Jøsang - til prøve) mot 1. Maria Stokstad v/verger Knut Henning Grepstad og Jofrid Stokstad 2. Knut Henning Grepstad og Jofrid Stokstad (Advokat Pål W Lorentzen).

Forfatter

Coward, Backer, Skåre, Bugge - Mindretall: Justitiarius Smith.


Side 959

Dommer Coward: Saken gjelder utmålingen av erstatning for utgifter på grunn av legemsskade som et barn ble påført ved fødselen.

Maria Stokstad fikk alvorlige skader under fødselen på Fylkessjukehuset i Lærdal 12 juni 1985. Hun er blitt varig lam fra brystet og ned, men kan bruke armene. Hun er rullestolbruker og må i dag bruke korsett for å holde overkroppen oppreist. Det er sannsynlig at hun i fremtiden vil kunne mestre flere funksjoner enn i dag etter å ha gjennomgått opptrening, som blant annet vil innebære et institusjonsopphold på 6-8 måneder i ungdomsårene. Det er regnet med at hun vil kunne bo i egen bolig, men hun vil hele livet ha behov for hjelp og pleie.

I tillegg til at hun mottar forskjellige trygdeytelser, får Maria fra bostedskommunen, Leikanger, 37,5 timer assistenthjelp i uken, særlig knyttet til skoletiden, men også noe utover det; dessuten 6 timer støttekontakt i uken og 8 avlastningshelger og 8 feriedager pr år. Familien har fått 4 timer hjemmehjelp i uken. Etter ønske fra familien har støttekontaktordningen til dels vært byttet ut med hjemmehjelp. - Maria har normale intellektuelle og følelsesmessige funksjoner, og er i dag en aktiv pike på 11 år, som er veltilpasset i forhold til sitt store handikap.

Sykehuseieren, Sogn og Fjordane fylkeskommune, har erkjent at det foreligger erstatningsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1, årsakssammenheng og et økonomisk tap, men det er uenighet om tapets omfang. Maria Stokstad v/verger og foreldrene Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad tok 22 desember 1989 ut stevning for Indre Sogn herredsrett mot fylkeskommunen og dens forsikringsselskap. Saken mot selskapet ble senere hevet, og det ble foretatt en kontoutbetaling på to millioner kroner, som var selskapets ansvarsbegrensning.

Indre Sogn herredsrett avsa 25 januar 1991 dom med slik slutning:

"1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale Knut Henning Grepstad og Jofrid Grepstad erstatning for lidt tap med kr 220.000,- - kronertohundreogtyvetusen.

2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale Maria Stokstad v/verger menerstatning med kr 605.000,- - kronersekshundreogfemtusen.

3.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale Maria Stokstad v/verger erstatning for fremtidige utgifter til pleie med kr 2.100.000,- - kronertomillioneretthundretusen.

4.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale Maria Stokstad v/verger erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 405.000, - - kronerfirehundreogfemtusen.

5.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale Maria Stokstad v/verger erstatning for ombygging/påbygging av eksisterende bolig med kr 780.000,- - kronersyvhundreogåttitusen.

6.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesordføreren frifinnes for kravet fra Jofrid Stokstad for tap i fremtidig erverv.

7.

Til fradrag i erstatningen går kr 2 mill. som er utbetalt a konto.

8.

Oppfyllelsesfristen for pk. 1 - 5 i domsslutningen er 14 - fjorten - dager etter forkynnelse.

9.

Hver av partene bærer sine omkostninger."

Fra begge sider ble det anket til Gulating lagmannsrett over herredsrettens

Side 960

dom. Punkt 1 og 2 i dommen - lidt tap for foreldrene frem til 1 januar 1991 og ménerstatning - var imidlertid forlikt med beløpene på 220.000 og 605.000 kroner som fremgår av herredsrettens dom. Punkt 4 - tap i fremtidig erverv for Maria Stokstad - ble forlikt under forhandlingene i lagmannsretten, med en erstatning på 800.000 kroner. Punkt 6 - tap i fremtidig erverv for moren - ble trukket ut av saken, fordi hun overveide og senere har reist et særskilt søksmål.

Gulating lagmannsrett avsa 2 mai 1994 dom med slik domsslutning:

"1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale Maria Stokstad erstatning for framtidige utgifter med 4950000 - firemillionernihundreogfemtitusen - kroner.

2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale Maria Stokstad erstatning for lidt tap, herunder utgifter til foreldre, med 375000 - trehundreogsyttifemtusen - kroner.

3.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad erstatning for lidt tap ved ombygging av bolig med 1000000 - enmillion - kroner.

Hertil kommer morarenter med 18 % fra 1. juli 1992 til 31. desember 1993 og videre med 12 % til betaling skjer. 4. Sogn og Fjordane frifinnes for kravet fra Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad om erstatning for økte driftsutgifter til boligen på Hermansverk.

5.

Til fradrag i den samlede erstatning går 375000 - trehundreogsyttifemtusen - kroner som er utbetalt a konto.

6.

Sogn og Fjordane fylkeskommune betaler til Maria Grepstad 345700 - trehundreogførtifemtusensjuhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

7.

Sogn og Fjordane fylkeskommune betaler til Maria Grepstad 366887 - trehundreogsekstisekstusenåttehundreogåttisju - kroner i saksomkostninger for herredsretten.

8.

Sogn og Fjordane fylkeskommune betaler til Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad 43275 - førtitretusentohundreogsyttifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

9.

Oppfyllelsesfristen for erstatningene under punktene 1-8 er to - 2 - uker fra forkynnelse av dommen."

Punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning - erstatningen for fremtidige utgifter - gjaldt først og fremst utgifter til omsorg og pleie. Disse utgiftene var satt til 3,6 millioner kroner, basert på å dekke ett årsverk frem til Maria er 18 år, omtrent et halvt årsverk etter det, og dessuten dekning av egenandeler og en skatteulempe på 10%. I tillegg omfattet dette punktet 950.000 kroner til bilutgifter og 400.000 kroner til utgifter til ferie og fritid.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

Fylkeskommunen har anket til Høyesterett over dommen i sin helhet med unntak av punkt 4. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Maria Stokstad og foreldrene har motanket over dommen i sin helhet. Under saksforberedelsen for Høyesterett har partene inngått forlik om 1 100.000 kroner som erstatning for utgifter til ombygging av Marias hjem. Rekkevidden av forliket er imidlertid omtvistet.

Side 961

Saken står gjennomgående i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten når det gjelder de poster begge instanser har hatt til behandling. Men som det har fremgått, er en post forlikt etter lagmannsrettens dom. På den annen side har ankemotpartene tatt opp enkelte nye utgiftsposter og har også tatt opp spørsmål om beregning av skatteulempen, som det for lagmannsretten var enighet om å sette til 10%.

Tvisten for Høyesterett gjelder etter dette utmålingen av erstatning for fremtidige utgifter og lidt tap etter 1 januar 1991. Det er enighet mellom partene om at erstatningen skal fastsettes ut fra at Maria Stokstad vil bo hos foreldrene til hun er 20 år gammel, og at hun deretter vil bo i egen bolig. Det er også enighet om at erstatningen skal dekke utgiftene i hele hennes levetid, som ut fra levetidsstatistikken settes frem til fylte 81 år. Partene er videre enige om å legge til grunn at Maria vil ta høyskole- eller universitetsutdanning, og deretter arbeide i halv stilling.

Det er for Høyesterett oppnevnt tre sakkyndige, som også gjorde tjeneste for de tidligere instanser: Professor dr med Johan A Aarli ved Haukeland sykehus, helsesjef Harald Hauge og høyskolelektor Ingrid Skåtun, Ergoterapihøyskolen i Oslo. De har alle gitt skriftlige uttalelser og muntlige forklaringer for retten. Retten har dessuten sett videoopptak fra Marias daglige liv.

Den ankende part, Sogn og Fjordane fylkeskommune, har anført:

Lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av forholdet mellom erstatning og offentlige ytelser, og har også vurdert Marias hjelpebehov uriktig. Lagmannsrettens erstatningsutmåling er derfor kommet vesentlig for høyt. Uenigheten mellom partene gjelder særlig premissene for erstatningen. Disse må i stor grad bero på skjønn, slik at matematiske utregninger av tapsposter bare er egnet som eksempler. Fylkeskommunen har satt frem et forlikstilbud på 800.000 kroner utover det som er forlikt, og det vil gi god dekning.

Når det gjelder de rettslige utgangspunkter, skal det gis full erstatning, det vil i prinsippet si at skaden skal gjenopprettes. Men fysisk skade kan ikke gjenopprettes, og formålet er å avhjelpe de økonomiske følgene av skaden. Erstatningen skal dekke nødvendige og rimelige utgifter. Det er den skadelidte som har bevisbyrden for det tap som er lidt. Et grunnleggende prinsipp er at det skal gjøres fradrag i erstatningen for alle offentlige ytelser. De ytelser det offentlige gir, er et naturlig utgangspunkt for hva som er nødvendig og rimelig, selv om det kan være rom for et visst tillegg for dem som har en erstatningsansvarlig skadevolder å holde seg til. Sparte utgifter skal gå til fradrag, og det må foretas avgrensninger mot det som dekkes som ménerstatning og tap i fremtidig erverv.

I denne saken må man vurdere Marias hjelpe- og pleiebehov i dag og i fremtiden, og se hva hun får og i fremtiden vil få dekket av det offentlige. Det rettslige hovedspørsmål er hva hun da kan kreve i tillegg som erstatning.

Når det først gjelder omsorg, pleie og behandling, har det offentlige klare plikter etter sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven og folketrygdloven og forskrifter til disse lovene. Foruten folketrygdytelser er Maria nå tilstått ganske omfattende kommunale ytelser. Utgangspunktet

Side 962

må være at disse ordningene oppfyller kravene til hva som er nødvendig og rimelig hjelp.

For enkelte ytelser er det tale om egenandeler, som fylkeskommunen utvilsomt har erstatningsplikt for. Påførte utgifter frem til 1 juli 1996 er uomtvistet kr 54.202. En beregning av utgifter til egenandeler i fremtiden viser at de samlede utgifter til egenandeler kapitalisert blir vel 200.000 kroner eller i underkant av 300.000 kroner, avhengig av om kapitaliserte inntekter som Maria har fått som følge av skaden, skal tas med i beregningsgrunnlaget eller ikke. Det riktige må være at disse inntektene holdes utenom. I Skoland-dommen tolket Høyesterett reglene slik når det gjaldt egenandel for opphold i institusjon, og dette er senere blitt klargjort i regelverket. De reelle hensyn er de samme for beregning av egenandel utenfor institusjon.

Med unntak av egenandelene er det ikke grunnlag for å gi erstatning for utgifter til bistand, verken mens Maria bor hjemme hos foreldrene eller senere. Det er ikke sannsynliggjort at det offentliges tilbud ikke dekker Marias behov. Når det gjelder foreldrenes omsorgsarbeid, må det sondres mellom vanlig sosialt samvær og pleiemessig merarbeid. Foreldrene har valgt ikke å benytte kommunens tilbud om støttekontakt fullt ut; det kan ikke belastes fylkeskommunen. Lagmannsrettens beregning er i alle fall gal; den innebærer at det samlet blir gitt offentlige ytelser som omfatter hele våkentilstanden og to og en halv times søvn for Maria. Om noen år vil Maria kunne mestre de fleste av dagens gjøremål. Hun vil ha noe behov for hjelp, over korte tidsrom, spredt utover de enkelte dager. Disse behovene varetas best for henne, som for de fleste funksjonshemmede, ved offentlige tjenester, kombinert med hjelp fra venner og naboer. Å ansette en person i hel eller halv stilling virker helt uhensiktsmessig, og utgifter til det er verken nødvendige eller rimelige.

Saken har også rettspolitiske sider. Domstolen kan eventuelt bidra til å flytte grensene for hva det offentlige har plikt til å yte. Det er dessuten viktig å understreke at omgivelsene har et medansvar for leilighetsvis å gi hjelp til handikappede, uten å få lønn for det. Maria har allerede fått en betydelig ménerstatning. De sakkyndiges vurdering av Marias behov har til dels egentlig vært begrunnelse for denne typen erstatning.

Det er uriktig når lagmannsretten regner med utgifter til tekniske hjelpemidler. Slike utlånes fra det offentlige, uten vederlag eller egenandel, og Maria har i det alt vesentlige fått det hun har søkt om av tekniske hjelpemidler.

Det er vanskelig å skjønne hvordan lagmannsretten har kommet frem til 400.000 kroner til ekstrautgifter til ferie, sport og fritid. Når slike utgifter ikke er begrunnet i sosialmedisinske behov, skal de dekkes av ménerstatningen. Og i alle fall er det bare spørsmål om å dekke merutgifter i forhold til funksjonsfriske menneskers fritidsutgifter. For Maria kan det nok være visse nødvendige utgifter som kan kreves erstattet, men de dekkes gjennom den samlede erstatning på 800.000 kroner som fylkeskommunen har tilbudt.

Utgifter til vanlig husarbeid går inn under den erstatningen for tap i fremtidig erverv som partene har vært enige om. Men dette har liten betydning, fordi Maria kan utføre lettere husarbeid selv, og vil få hjelp til tyngre arbeid fra det offentlige.

Side 963

Utgifter til medisiner krever ankemotparten dekket som en ny post for Høyesterett med ca 100.000 kroner. Beløpet er ikke forsøkt dokumentert. Maria vil ha krav på medisiner på blå resept, noe som innebærer at det etter dagens regler vil være et utgiftstak på 1 190 kroner pr år. Neddiskontert blir dette 23 617 kroner.

Også utgifter til diett og overnatting for hjelpere ved treningsopphold o l er en ny post for Høyesterett. Ankemotparten har bevisbyrden for slike utgifter. Det må tas i betraktning at grunnstønaden og foreldrenes særfradrag delvis kan brukes til dette. Beløpene er i alle fall små og dekkes innenfor den tilbudte samlede erstatning.

Endelig er utgifter til fysikalsk behandling en ny post for Høyesterett. Det er ikke fremlagt bilag som viser slike utgifter, og etter regelverket er det her krav på full dekning fra det offentlige.

Sammenfatningsvis med hensyn til utgifter til omsorg, pleie og behandling, er det etter dette grunnlag for erstatning for egenandeler. Skjønnsmessig kan det også tilkjennes noe til reiser, fritidstilbud mv, men dette dekkes godt innenfor fylkeskommunens tilbud. Subsidiært - dersom det skulle gis erstatning for utgifter til pleie m v - må lønnsutgifter baseres på at det ikke trengs en fagkyndig person.

Når det gjelder utgifter til egen bil, har lagmannsretten bygget på en uriktig forståelse av regelverket. Det har vært vanskelig å få korrekte opplysninger om dette fra trygdemyndighetene, men ut fra det som nå foreligger, viser beregninger at det de første årene vil bli ekstrautgifter til bil. Men dette vil bli oppveid av omtrent tilsvarende innsparinger senere, når Maria måtte ventes å ha bil selv i alle fall.

Forliket om utgifter til bolig omfattet alt som gjaldt Marias nåværende bolig, også driftsutgifter, og ankemotpartene kan derfor ikke nå kreve dekning for dette. Merutgifter til senere boliger for Maria vil være beskjedne; neddiskontert kan de anslås til 30.000 kroner, og de dekkes innen fylkeskommunens samlede tilbud.

Det var enighet for lagmannsretten om at skatteulempen skulle settes til 10%, og denne avtalen må ankemotpartene fortsatt være bundet av. Etter Stortingets vedtak våren 1996 er det ingen grunn til å gå ut fra at livrentebeskatningen vil bli endret med det første. Det foreligger dermed ikke bristende forutsetninger som gir grunn til å gå fra avtalen. I alle fall vil en skatteulempe på 10% være riktig.

Det er ikke grunnlag for å tilkjenne forsinkelsesrente for erstatning for fremtidige ut gifter; rettspraksis er her konsekvent, og en annen løsning ville være ulogisk. For lidt tap skal det i prinsippet tilkjennes forsinkelsesrente, men i denne saken er det ikke grunnlag for det, fordi det allerede er utbetalt et større beløp enn det ankemotpartene har krav på.

Sogn og Fjordane fylkeskommune har nedlagt slik påstand:

"1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale til Maria Stokstad erstatning for påførte og fremtidige utgifter etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 800000.

Til fradrag i erstatningen går akontoutbetaling kr 435000.

2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune frifinnes for erstatningskrav fra Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad.

Side 964

3.

Sogn og Fjordane fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartene, Maria Stokstad v/ verger og Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad, har anført:

Lagmannsretten har i hovedsak bygget på riktige rettslige resonnementer, men erstatningsbeløpet er for lavt.

Utgangspunktet for saken er en uaktsom, skadevoldende handling fra sykehusets side. Maria har krav på full erstatning. Det innebærer at hun skal stilles som om handlingen ikke var begått; hun skal sikres retten til et selvstendig liv.

Maria vil da trenge i gjennomsnitt ett årsverk gjennom hele livet til pleie, tilsyn og hjelp utover det som ytes fra det offentlige. De sakkyndige har anslått tilleggsbehovet slik for perioden da hun fortsatt bor hjemme, mens den sakkyndige helsesjef Hauge har anslått behovet for senere år til et halvt til ett årsverk. Men tilbudet til Maria må kunne tas ut til tider og på steder da det trengs, og ut fra tariffmessige forhold blir da ett årsverk en riktig beregning. - Maria vil riktignok bli mer selvhjulpen etter hvert, men samtidig vil hun ikke få det samme hjelpetilbudet etter at hun har avsluttet allmennutdanningen. Hun har da ikke lenger rettigheter etter skolelovene, og tilbudene vil variere lokalt. Maria trenger et tilbud som er både fleksibelt og stabilt, og dette sikres ved at hun selv disponerer midler til kjøp av tjenester. Det kan være hensiktsmessig at hun ansetter en person i heltidsstilling og betaler markedsmessig lønn, etter lønnssatser for hjelpepleiere. Fremtidige utgifter til dette, neddiskontert, er anslått i størrelsesordenen 5 millioner kroner.

Det er mange usikkerhetsmomenter med hensyn til hva Maria vil trenge fremover og hva det offentlige vil tilby. Hun kan bli dårligere, og tilbudene kan reduseres. Maria kan ikke ha bevisbyrden for at hennes behov ikke blir dekket av det offentlige. Bare offentlige ytelser som kan påvises med høy grad av sikkerhet, kan komme til fradrag. Det inne bærer at det bare kan gjøres fradrag for det som gjennom lovgivningen er sikret som rettigheter.

Ytelsene som kreves til Maria, er ikke et alternativ, men et supplement, til de offentlige ytelsene. Marias foreldre kan ikke kritiseres for til tider ikke å ha benyttet offentlige tilbud fullt ut; grunnen er at de ikke har ønsket å sende henne bort i helger til en annen familie. I beregningen av det tilbudet som assistenten utgjør, må man ta i betraktning at når assistenten er med Maria på reiser, går det med mye tid, som det gjøres fradrag for.

Egenandelene må beregnes ut fra at renteinntekter inngår i beregningsgrunnlaget. På bak grunn av Høyesteretts dom i Skolandsaken er forskriftene endret på dette punkt bare for egenandeler ved opphold i institusjon, og Leikanger kommune har lagt til grunn at renteinntektene skal tas med i beregningen av egenandeler for ytelser til Maria.

Ménerstatningen skal ikke brukes til å begrense ansvaret for Marias ekstrautgifter til ferie, sport og fritid. Det er i alle fall på det rene at helsemessig begrunnede utgifter ikke går inn under ménerstatningen, og i Marias tilfelle er dette perspektivet dominerende.

Utgifter til hjelp i huset, rengjøring og vedlikehold er ikke  omfattet

Side 965

av forliket for tap i fremtidig erverv, men er hele tiden behandlet separat.

Utgifter til diett og overnatting for hjelpere ved treningsopphold o l er langt høyere enn trygdens satser, og må erstattes. Ekstrautgiftene anslås til 10.000 kroner pr år.

Ankemotpartene har krav på erstatning for bilutgifter - dels ekstrakostnader ved kjøp av handikapbil - anslått til vel 465.000 kroner neddiskontert, dels til ekstra driftskostnader frem til Maria blir 25 år - anslått til 12.000 kroner pr år, neddiskontert vel 127 000 kroner. Også ved beregning av bilutgiftene må renteinntekter fra utgiftserstatningen telle med ved beregningen av egenandel.

Forliket om utgifter til bolig omfattet ikke økte vedlikeholds- og driftsutgifter. Videre vil Maria alltid få økte omkostninger når hun skal anskaffe bolig, særlig på grunn av større arealbehov, blant annet til bad. Disse siste utgiftene er anslått til vel 265.000 kroner, neddiskontert.

Når det gjelder kapitaliseringsrenten, er ankemotpartenes beregninger gjort ut fra 5%, slik Høyesterett gjorde i Ølberg-dommen. Men rentefoten er en del av rettsanvendelsen, som Høyesterett i alle fall må ta stilling til, og det kan være grunn til å sette renten lavere, fordi rentenivået er sunket ytterligere, og det ligger et usikkerhetsmoment i den lønnsveksten for hjelpepersonell som må ventes i fremtiden.

Det er ikke noen avtalerettslig binding om at skatteulempen kan settes så lavt som til 10%. Dette er heller ikke noen riktig ansettelse her, fordi livrente ikke er en hensiktsmessig plasseringsordning for Maria. Dette skyldes dels at livrentereglene er politisk kontroversielle, slik at det er usikkert hva som vil skje i fremtiden, dels at livrente er en lite fleksibel ordning. Det hensiktsmessige er plassering i bank, som vil gi en skatteulempe på 95,9%.

Forsinkelsesrente skal beregnes av hele beløpet fra en måned etter at stevning er tatt ut, fordi kravet da er forfalt.

Maria Stokstad v/ verger og Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad har nedlagt slik påstand:

"På vegne av Maria Stokstad nedlegges slik påstand:

1

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale Maria Stokstad erstatning for lidte og fremtidige utgifter, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 15800000,- med tillegg av forsinkelsesrente fra en måned etter saksanlegget til betaling skjer.

2.

Punkt 6 og 7 i lagmannsrettens dom stadfestes.

3.

Maria Stokstad tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med forsinkelsesrente fra forfall.

På vegne av Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad nedlegges slik felles påstand:

1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad erstatning for lidte og fremtidige utgifter, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 762000,-, med tillegg av forsinkelsesrente fra 1. juli 1992.

2.

Punkt 8 i lagmannsrettens dom stadfestes.

3.

Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med forsinkelsesrente fra forfall."

Side 966

Mitt syn på saken:

Rettslige utgangspunkter

En feil fra sykehuset har gjort at Maria Stokstad helt fra fødselen har fått et annet liv enn hun ellers ville fått. Domstolenes oppgave i saken er å avgjøre hvilken erstatning dette gir henne eller foreldrene krav på fra sykehuseieren. Under sakens gang er det blitt enighet om erstatningsposter på til sammen vel 2,7 millioner kroner. Høyesterett skal ta stilling til hvilke erstatningskrav Maria eller hennes foreldre har utover dette - til utgifter som er påløpt eller vil påløpe i fremtiden.

Utgangspunktet for vurderingen er skadeserstatningsloven § 3-1, som fastsetter at erstatning for skade på person skal dekke blant annet "lidt skade" og "utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden". I Skoland-dommen i Rt-1993-1547 er det angitt nærmere hvilke utgifter som etter dette kan kreves erstattet fra skadevolderen, - nemlig "nødvendige" og "rimelige" utgifter som den skadelidte har hatt eller vil ha.

Når det skal fastslås hva disse uttrykkene nærmere innebærer, er det et problem at liknende uttrykk brukes også for å angi nivået på de ytelser det offentlige skal stille til rådighet for funksjonshemmede. Det er et spørsmål om dette innebærer at nivået skal være det samme i erstatningsretten og i trygde- og sosialretten. Hvis svaret er nei, blir det videre spørsmål hvilke forskjeller det skal være mellom ytelsene til funksjonshemmede med og uten en erstatningsansvarlig skadevolder å holde seg til - f eks mellom et barn som er skadet ved fødselen på grunn av en sykehusfeil, og et barn som har fått samme fødselsskade uten at noen kan lastes for det.

Også på dette punkt er det uttalelser av interesse i Skoland-dommen. Det heter her at "... offentlige tilbud må være utgangspunktet for hva som er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten". Selv om uttalelsen er gitt i en drøftelse av om den skadelidte skulle være i institusjon eller ikke, mener jeg den gir uttrykk for et riktig prinsipp også i vår sak. Dommen åpner imidlertid for å tilkjenne ytelser på et noe høyere nivå i erstatningsretten enn i trygde- og sosialretten; erstatningen skal "... være et supplement til det offentlige tilbud for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skadene ytterligere". Det heter også: "Skal man fravike prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud."

Når det gjelder behandlings- og pleieytelser med rent helsemessige siktemål, finner jeg det vanskelig å ta noe annet utgangspunkt enn at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. Kommer man over til ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, mener jeg at det lettere kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten, altså slik at man dekker ytelser utover det som går inn under offentlige hjelpe- og stønadsordninger. Men fortsatt gjelder begrensningen til nødvendige og rimelige utgifter, og det må trekkes en grense mot det som omfattes av ménerstatningen.

Det fremgår av det jeg har sagt, at det kan bli tale om å beregne en differanse fra de offentlige ytelsene, og dette fører over i et annet grunnproblem

Side 967

i saken: Man må gjøre anslag om offentlige ytelser langt inn i fremtiden: hvilke behov vil det offentlige om en årrekke ta sikte på å dekke, hva vil gjelde om egenbetaling for ytelsene, hvilke skatteregler vil være relevante, osv. Etter min mening kan dette ikke falle inn under den påvisning av tapet som en skadelidt som utgangspunkt har bevisbyrden for. Hvilke nærmere krav som skal stilles for at retten kan legge til grunn at bestemte offentlige ytelser vil bli gitt, kan imidlertid vanskelig beskrives generelt. Men det avgjørende må være en vurdering av sannsynligheten for at ytelsene faktisk vil bli gitt, og jeg er ikke enig med ankemotpartene i at ytelsene må være sikret som rettigheter for at de kan gå til fratrekk.

Det følger av det jeg har sagt, at det er vage kriterier for å angi det nivå av behov som erstatningen skal dekke, og at det er vanskelig å forutsi offentlige støtteregler langt inn i fremtiden. Resultatet i saken må derfor bygge på store elementer av skjønn, noe også partene har gitt uttrykk for. Fra begge sider er det lagt frem detaljerte regnestykker, som er nyttige som illustrasjon på kostnadsnivået. Når de grunnleggende forutsetningene for erstatningsutmålingen nødvendigvis er så skjønnsmessige, ser jeg imidlertid ikke grunn for retten til selv å foreta svært detaljerte utregninger.

Utgifter til hjelp, pleie og tilsyn Den dominerende posten gjelder Marias krav om å få dekket utgiftene til hele livet å lønne en person i full stilling til å bistå med hjelp, pleie og tilsyn. Dette kravet omfatter både tiden da hun bor hjemme - antakelig til hun er 20 år - videre perioden da hun er under utdanning, og tiden senere, da hun ventes å være i 50% arbeid. Den sakkyndige helsesjef Hauge har uttrykt at Maria må gis mulighetene for "et mest mulig selvstendig og fritt liv". Han har kommet frem til at Maria har et behov for ytelser utover de offentlige på ett årsverk frem til hun er 20 år, og et halvt til ett årsverk senere, og han har da presisert forutsetningene slik: "Maria som skadelidt skal ha krav på et tilbud som gir et så fullverdig liv som mulig i det omfang Maria selv er i stand til å ta i mot og nyttiggjøre slike tilbud". Høyesteretts vurdering må ta utgangspunkt i at bare nødvendige og rimelige utgifter skal erstattes, jf det jeg tidligere har sagt om dette. Den sakkyndiges målformuleringer kan etter mitt syn gi et visst inntrykk av at han har vurdert i forhold til en høy behovsstandard.

Jeg ser først på tiden mens Maria bor hjemme hos foreldrene. Denne perioden reiser særlige problemer knyttet til foreldrenes omsorgsplikter overfor mindreårige barn, - noe som ikke var oppe i Skoland-dommen. I denne perioden er det på det rene at Maria får omfattende offentlig støtte, blant annet til assistent i full stilling. Samtidig er hun nå sterkt hjelpetrengende, og det er ingen tvil om at foreldrene - og særlig moren - har gitt hjelp, pleie og tilsyn i betydelig grad. Det er understreket av de sakkyndige hvilken avgjørende betydning denne innsatsen har hatt for at Maria i dag er en så harmonisk og velfungerende pike. Spørsmålet er hvilken erstatningsrettslig relevans foreldrenes innsats har. I Skoland-dommen heter det at erstatningen "... må omfatte en rimelig kompensasjon for foreldrenes arbeid, selv om den nærmere vurdering og utmåling er vanskelig". Vanskene det her vises til, ligger dels i å avgjøre hvilket behovsnivå erstatningen skal dekke - for Maria har foreldrenes omsorg utvilsomt ligget på et meget høyt nivå. I vår sak kommer også

Side 968

det forhold inn at det gjelder foreldrenes omsorg for et mindreårig barn, ikke som i Skolandsaken et barn som er blitt voksen. Men foreldrenes omsorgsplikt forhindrer ikke at merbelastning som foreldrene har fått på grunn av skaden, kan kreves erstattet av en skadevolder. Det er åpenbart at den omsorgen Marias foreldre har gitt, klart overstiger den som i alminnelighet gis et barn. Dette tilsier at det her gis erstatning som kan kompensere foreldrenes innsats eller gi grunnlag for kjøp av tjenester. Jeg er kommet til at erstatning passende kan tilkjennes med 50.000 kroner årlig, som tilsvarer ca en fjerdedels stilling. For tiden fra 1 januar 1991 til 1 juli 1996 utgjør dette 275.000 kroner. For de 9 årene fra Maria er 11 til hun er 20 år blir det kapitalisert ca 355.000 kroner. Jeg bemerker at jeg i beregningen ikke ser grunn til nå å bygge på en annen kapitaliseringsrente enn 5%, som Høyesterett kom frem til i Ølberg-dommen i Rt-1993-1524.

Senere perioder i Marias liv - utdanningstiden og årene etter - behandler jeg under ett. Maria vil da være mer selvhjulpen. Den sakkyndige overlege Aarli har anslått det til mer enn 50% sannsynlig at hun etter opptrening vil kunne klare seg uten korsett og kunne mestre sin personlige hygiene, og mer enn 75% sannsynlig at hun vil ha en vesentlig bedring av evnen til å forflytte seg uten hjelp. Men hun vil samtidig ha forlatt barndomshjemmet, og hun vil ikke lenger ha krav på slik assistent fra kommunen som hun har i dag. Hun vil trenge hjelp til forskjellige gjøremål. Til grunnleggende oppgaver vil hun få hjelp fra det offentlige, og jeg er enig med den ankende part i at det er riktig å legge til grunn at omgivelsene bistår uten lønn med helt enkle, sporadiske hjelpeoppgaver - som for eksempel å hjelpe Maria inn på lesesalen. En del andre former for bistand - blant annet i forbindelse med ferier, ligger på grensen til det som omfattes av ménerstatningen. Jeg ser det likevel som rimelig å pålegge erstatningsansvar slik at Maria har visse beløp til å kjøpe tjenester som kan øke hennes muligheter for en selvstendig livsførsel. Etter mitt syn kan også for denne perioden et beløp som gjør henne i stand til å betale ca 50.000 kroner i lønn årlig, være passende. Neddiskontert vil det utgjøre ca 625.000 kroner. Jeg nevner i denne forbindelse at jeg har vanskelig for å se at det vil være hensiktsmessig å basere seg på at all hjelp skal ytes fra den samme personen - uansett om det gjelder personlig pleie, bistand til å ta seg frem, husarbeid eller ytre vedlikehold av hus og hage. Men denne avgjørelsen blir det opp til Maria selv å ta.

Også enkelte andre poster som ankemotpartene har tatt opp, knytter seg nært til hjelp, pleie og tilsyn. Jeg er enig med den ankende part i at utgifter til fysikalsk behandling i tilfeller som Marias dekkes av det offentlige, slik at hun ikke har noe krav her. Jeg er videre enig i at det for medisiner i det vesentlige må ventes å være tale om medisiner på "blå resept", der maksimal egenandel etter dagens regler er 1 190 kroner pr år, noe som gir en kapitalisert erstatning på i underkant av 25.000 kroner. Etter min mening kan det være grunnlag for å gi en viss kompensasjon for utgifter utover trygdens satser for kost- og overnattingsutgifter for hjelpere ved treningsopphold o l. Ekstrautgifter til sport, ferie og fritid går inn under ménerstatningen i den utstrekning de ikke er medisinsk begrunnet, og kan også til dels dreie seg om utgifter til å betale hjelpere, som jeg har behandlet foran. Men også dette kan gi grunnlag for et visst

Side 969

tillegg, slik at det samlede beløpet for utgifter nært knyttet til hjelp, pleie og tilsyn etter at Maria er flyttet hjemmefra, kan settes til 700.000 kroner.

Særlig om egenandeler

Det er enighet om at egenandeler skal erstattes, og om at påløpte egenandeler er vel 54.000 kroner. Når det gjelder beregningen av fremtidige egenandeler, ble det i Skoland-dommen lagt til grunn at renteinntekt av erstatningen for fremtidige utgifter ikke skulle tas med i beregningsgrunnelaget ved anvendelse av forskrift 21 desember 1988 om vederlag for opphold i institusjon mv. Forskriften er senere blitt presisert i samsvar med Høyesteretts oppfatning. Mye kan tale for at Høyesteretts oppfatning i Skoland-dommen burde legges til grunn også når det gjelder egenandeler beregnet for kommunale tjenester til funksjonshemmede utenfor institusjon, og jeg kan ikke se at den nevnte presiseringen av reglene for institusjonstilfellene er uttrykk for et bevisst ønske fra regelgiverne om en annen løsning. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette. I vår sak dreier det seg om mindre rentebeløp og langt lavere egenandeler enn i Skolandsaken, og det er vanskelig å se at rentefradrag kan ha utslag av betydning. Det er ellers klart at renteinntekter av erstatning for lidt tap og av den erstatning som Maria allerede har mottatt, skal tas med i grunnlaget for beregning av egenandeler. Jeg er etter dette kommet til at tillegget for egenandeler bør settes til 300.000 kroner.

Bilutgifter

Det er stor avstand mellom partenes anslag når det gjelder utgifter til bil. Under forhandlingene for Høyesterett har partene likevel bare gjennomgått relativt summarisk de detaljerte beregningene de har foretatt, og de forutsetninger de har stilt opp. I noen grad synes uenigheten å skyldes store vansker med å få korrekte opplysninger fra trygdemyndighetene, noe den ankende part har gitt klart uttrykk for. Et spørsmål også her er om renteinntekter fra erstatning for fremtidige utgifter skal tas med ved beregningen av egenandeler - noe som ikke nødvendigvis står i samme stilling her som i forhold til kommunale tjenester. - Den ankende part er kommet til at ekstrautgiftene til bil i den første perioden blir oppveid av innsparing for årene etter at Maria selv ville kjøpt bil. Denne innsparingen ligger imidlertid langt inn i fremtiden, og usikkerheten med hensyn til hva beregningen skal ta utgangspunkt i, blir fremtredende. I tillegg kommer de nevnte vanskene allerede ved å klarlegge dagens regler. Ut fra dette finner jeg vanskelig å kunne gjøre annet enn å beregne rent skjønnsmessig et beløp til bilutgifter frem til første bilskifte, når Maria har fylt 18 år, som jeg anslår til 150.000 kroner neddiskontert.

Tolking av partenes tidligere avtaler

På enkelte punkter er partene uenige om hva som tidligere er avtalt. Det er i prinsippet spørsmål om å tolke partenes avtaler, og jeg bemerker at retten har et relativt sparsomt materiale til dette.

Dels er det uenighet om hvorvidt forliket om utgiftene til ombygging av Marias foreldres hus også omfatter økte drifts- og vedlikeholdsutgifter. - Det er her foreldrene som fremmer kravet. Ut fra fremstillingen om denne posten i lagmannsrettens dom og den korrespondanse som er dokumentert, mener jeg at den naturlige forståelsen er at disse drifts- og vedlikeholdsutgiftene omfattes av forliket, og dermed ikke kan kreves

Side 970

dekket. Jeg viser også til at lagmannsretten etter befaring har lagt til grunn at ekstra driftsutgifter må anses oppveid av den oppgradering av boligen som har skjedd. Denne vurderingen kan Høyesterett vanskelig fravike. - Utgifter til ombygging av fremtidige boliger for Maria mener jeg må erstattes, med et beløp som jeg skjønnsmessig anslår til 100.000 kroner neddiskontert.

Videre er det uenighet om utgifter til hjelp i huset m v er omfattet av forliket om erstatning for tap i fremtidig erverv. Jeg går ikke nærmere inn på dette, men legger til grunn at eventuelle utgifter her må dekkes av det samlede beløp som Maria blir tilstått til fremtidig hjelp, og som jeg har behandlet tidligere.

Påslaget for skattebelastningen

Jeg kan ikke se at det som ble lagt til grunn under lagmannsrettens behandling om en skatteulempe på 10%, innebærer noen avtalerettslig binding.

Når det gjelder hva som er et riktig påslag for skattebelastningen, står partene langt fra hverandre. Den ankende part mener at en skatteulempe på 10% i alle fall er riktig, ut fra Skoland-dommen, der ble forutsatt plassering i livrente når det gjaldt erstatning for fremtidige utgifter. Ankemotpartene har kommet fram til over 95%, ut fra plassering i bank. Mellomliggende alternativer er ikke blitt analysert under prosedyren.

Jeg har på den ene siden vanskelig for å se at bankplassering, med den skatteulempe det er angitt å gi, er i samsvar med den plikt den skadelidte har til tilpasning for å begrense tapet. På den annen side setter ikke Skoland-dommen noen generell standard for skatteulempe ved fremtidige utgifter, men legger opp til en konkret vurdering i den enkelte sak av hva som er en hensiktsmessig plassering. På flere punkter skiller vår sak seg fra Skolandsaken, blant annet kan Maria ha behov for å bruke et større beløp til bolig, noe som ikke vil være forenlig med å plassere hele beløpet i en livrente. - Spørsmål om skattepåslag ved personskadeserstatning er drøftet av Lødruputvalget i NOU 1994:20 side 97-99. Et flertall i utvalget foreslår på side 113114 at det bør fastsettes en enhetlig prosentsats på 25% for skatteulempen, jf her Rt-1993-1524 (Ølberg) og Rt-1993-1538 (Horseng). Etter mitt syn kan dette være en riktig sats også i vår sak.

Forsinkelsesrente

Å beregne forsinkelsesrente fra saksanlegget for fremtidige utgifter vil innebære en annen beregningsmåte enn domstolene har anvendt til nå. Jeg viser til NOU 1994:20 side 66, der det er vist til Rt-1987-764 på side 774 og uttalt at en erstatning som fastsettes på grunnlag av pengeverdien på et gitt tidspunkt, normalt ikke gir grunnlag for forsinkelsesrente i tiden forut for utmålingstidspunktet. - Noe annet måtte innebære at også andre forutsetninger som legges til grunn ved erstatningsberegningen, måtte vurderes på nytt. Jeg kan ikke se at ankemotpartene har gitt tilstrekkelig begrunnelse for å gå bort fra den sedvanlige beregningsmåten, og legger til grunn at det ikke skal beregnes forsinkelsesrente for fremtidige utgifter.

Det er utbetalt kontobeløp som overstiger den erstatning som tidligere er tilkjent, med 435.000 kroner. Det er mer enn det som nå

Side 971

tilkjennes for allerede påløpte utgifter, og det er derfor heller ikke grunnlag for å tilkjenne forsinkelsesrente for disse utgiftene.

Oppsummering

Det som jeg etter dette er kommet til at kan kreves erstattet, er for det første utgifter til hjelp, pleie og tilsyn. Dette utgjør for perioden frem til Maria er 20 år, 275.000 kroner for allerede påløpte utgifter og ca 355.000 kroner for fremtidige utgifter. Jeg ser her og for de øvrige poster foreløpig bort fra påslaget for skatteulempe. For tiden etter at Maria er flyttet hjemmefra, er erstatningen for utgifter til hjelp, pleie og tilsyn satt til 700.000 kroner. Videre skal påløpte og fremtidige egenandeler erstattes med ca 300.000 kroner, bilutgifter med ca 150 000 kroner og utgifter til ombygging av fremtidige boliger med ca 100 000 kroner. Dette blir til sammen ca 1 880.000 kroner, som med tillegg for 25% skatteulempe blir 2 350.000 kroner. Jeg legger til grunn at alle beløpene tilkommer Maria Stokstad.

Saksomkostninger Anken fra fylkeskommunen har delvis ført frem. Motanken har ikke ført frem. Saken har reist prinsipielle spørsmål, og jeg er kommet til at det ikke bør tilkjennes omkostninger for noen instans.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune betaler til Maria Stokstad 2 350.000 - tomillionertrehundreogfemtitusen - kroner i erstatning for påførte og fremtidige utgifter.

Til fradrag i erstatningen går kontoutbetaling på 435.000 - firehundreogtrettifemtusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune frifinnes for erstatningskrav fra Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skåre: Likeså.

Dommer Bugge: Likeså.

Justitiarius Smith: Jeg mener at den erstatningen som her blir utmålt for påførte og fremtidige utgifter, selv om den utgjør et høyt beløp etter norsk rettspraksis, likevel ikke er tilstrekkelig under hensyn til Maria Stokstads omfattende og livslange behov for hjelp, pleie og tilsyn.

Ved personskade er erstatningen et supplement til de offentlige ytelser, og Høyesterett har fastslått - som påpekt av førstvoterende - at dette tillegget skal begrenses til rimelige og nødvendige utgifter. Men den konkrete vurderingen av hva som er rimelige og nødvendige utgifter, må samtidig skje på bakgrunn av skadeserstatningsloven regel i § 3-1 om at erstatningen skal dekke utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden.

Det er i denne saken enighet om at man ved utmålingen av det erstatningsmessige tillegget til de offentlige ytelser skal legge til grunn at skadelidte skal bo utenfor institusjon, at hun skal ta utdannelse og kunne ha lønnet arbeid i halv stilling. Det er da etter min mening rimelig

Side 972

og nødvendig å utmåle en erstatning som gir henne realistiske muligheter for å kunne utvikle og utdanne seg på en god måte og ha en selvstendig livsførsel gjennom livet. Ved bedømmelsen av hva dette vil medføre av utgifter, anser jeg det riktig å legge stor vekt på de sakkyndiges utsagn. De sakkyndige har anslått skadelidtes behov for hjelp, pleie og tilsyn til å utgjøre mellom et halvt og et helt årsverk, noe varierende gjennom hennes livsløp. Jeg finner ut fra de sakkyndiges grundige redegjørelser for hennes forskjellige behov, at hennes mulighet til å skaffe seg hjelpetjenester bør normeres til en størrelse tilsvarende en halv stilling. Ved denne vurdering av utgiftsnivået er det tatt hensyn til at disse hjelpetjenester skal kunne være tilgjengelige på en fleksibel måte i årene fremover, blant annet på ulike tider av døgnet. Dette vil innebære omtrent en fordobling av de utgifter som flertallet har utmålt til hjelp, pleie og tilsyn. Jeg viser for øvrig til domsgrunnene til lagmannsretten, som har gått enda noe høyere i sin behovsvurdering. Siden jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til noen nærmere tallfesting.

Når det gjelder de øvrige spørsmål som knytter seg til erstatningsutmålingen, kan jeg slutte meg til førstvoterende.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne:

dom:

1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune betaler til Maria Stokstad 2 350.000 - tomillionertrehundreogfemtitusen - kroner i erstatning for påførte og fremtidige utgifter.

Til fradrag i erstatningen går kontoutbetaling på 435.000 - firehundreogtrettifemtusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune frifinnes for erstatningskrav fra Jofrid Stokstad og Knut Henning Grepstad.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. 


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.