Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:23

Høyesterett - HR-1994-130-A - Rt-1994-1461

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1994-11-24

Publisert

HR-1994-130-A - Rt-1994-1461

Stikkord

Erstatningsrett. Bilansvar.

Sammendrag

Skadelidte hadde ved bilulykken vært passasjer i en bil som ble kjørt av en sterkt beruset bilfører. Skadelidte og bilføreren hadde forut for ulykken vært på restaurant sammen. Regelen om bortfall av erstatning i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b kom til anvendelse. Dissens 3-2. Flertallet la vekt på at det er selve kjøringen som er det sentrale ved vurderingen om det foreligger særlige grunner. I denne type ulykkestilfeller vil det normalt ikke være aktuelt å tilkjenne erstatning. Mindretallet fremhevet at erstatningsspørsmålet er lagt til domstolenes skjønn, og at det vil bli foretatt en sterk og unødig begrensning i dette skjønnet, dersom man ser helt bort fra konsekvensene av ulykken også i de mer ordinære tilfelle av promillekjøring.

Saksgang

Eidsivating lagmannsrett LE-1991-1951 - Høyesterett HR-1994-130-A, nr 311/1993.

Parter

UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Benedicte Jebsen - til prøve) mot A (Advokat Pål Mitsem).

Forfatter

Gjølstad, Dolva og Coward - Mindretall: Bugge og Justitiarius Smith


Dommer Gjølstad: A, født .. september 1955, ble skadet ved en bilulykke i X 7 juni 1986 rett etter midnatt. Han var passasjer i en bil som kjørte ut av veien og inn i en mur. Bilføreren, B, var påvirket av alkohol. Blodprøve, tatt drøye tre timer etter kjøringen, viste at hun hadde en promille på 1,85 etter fradrag for sikkerhetsmargin. Hun er senere dømt for promillekjøring.

Side 1462

A pådro seg en relativt alvorlig hjerneskade og har fått blant annet hukommelsesproblemer, sterkt nedsatt smaks- og luktesans, nedsatt sensibilitet og bevegelsesproblemer. Hans medisinske invaliditet er anslått til 60 %, og han er ansett 100 % varig ervervsmessig ufør. Bilen var trafikkforsikret i UNI Forsikring, nå UNI Storebrand Skadeforsikring AS. A fremsatte erstatningskrav mot forsikringsselskapet. Selskapet viste til særregelen om erstatningsbortfall i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav c - nå bokstav b - og erkjente ikke ansvar i saken.

Oslo byrett avsa 8 mai 1990 dom i saken med slik domsslutning:

"1.

UNI Forsikring A/S betaler til A følgende erstatning:

a)

kr 355300 - trehundreogfemtifemtusentrehundre - for tapt inntekt,

b)

kr 300000 - trehundretusen - for tap i fremtidig erverv,

c)

kr 230000 - tohundreogtredvetusen - i menerstatning, tilsammen kr 885300 - åttehundreogåttifemtusentrehundre.

2.

UNI Forsikring A/S betaler til staten v/Justisdepartementet saksomkostninger med kr 49856 - førtinitusenåttehundreogfemtiseks.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Byretten fant det ikke bevist at A frivillig ble med i bilen, og heller ikke at han visste eller måtte vite at bilføreren var påvirket av alkohol. For byretten ble det ikke ført vitner om bilulykken. A selv husker ikke noe fra ulykken eller kvelden forut.

Forsikringsselskapet påanket dommen til lagmannsretten. I anketilsvar innga A motanke vedrørende byrettens erstatningsutmåling. Motanken ble senere frafalt.

Eidsivating lagmannsrett - satt med fire meddommere - avsa 1 juni 1993 dom med denne domsslutning:

"1.

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler til A 500000 - femhundretusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsretten eller lagmannsretten."

Tre av dommerne - to fagdommere og en meddommer - dissenterte og stemte for at forsikringsselskapet skulle frifinnes.

Etter bevisførselen, som for lagmannsretten var betydelig utvidet, ble det lagt til grunn at A og B ulykkeskvelden oppholdt seg i flere timer på en restaurant før de sammen satte seg i bilen og kjørte fra stedet. Lagmannsretten fant at A ble med i bilen av fri vilje, og at han visste eller måtte forstå at B var påvirket av alkohol. Etter lagmannsrettens syn var det årsakssammenheng mellom bilførerens beruselse og ulykken. Uenigheten i lagmannsretten gjaldt spørsmålet om det forelå særlige grunner, som etter bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd kan føre til at erstatningen likevel ikke bortfaller. Flertallet fant at særlige grunner talte for å tilkjenne A en viss erstatning utmålt skjønnsmessig etter forholdene.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

Side 1463

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. A har tatt til motmæle og delvis angrepet lagmannsrettens bevisbedømmelse.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak hvor ankemotparten og fem vitner har forklart seg. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er innhentet sakkyndig erklæring fra seksjonsoverlege Steinar T Vilming om As situasjon etter ulykken og hans prognose. Den sakkyndige har også forklart seg ved bevisopptak. Saken står i samme stilling som for lagmannsretten.

En ny faktisk anførsel fra ankemotpartens side, fremsatt i skranken for Høyesterett, om at A ikke var klar over at det var B som skulle kjøre bilen, ble i forbindelse med ankeforhandlingen avskåret i medhold av tvistemålsloven § 375 annet ledd annet punktum.

Den ankende part - UNI Storebrand Skadeforsikring AS - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Forholdet faller inn under bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. Ankemotpartens innsigelse mot lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng kan ikke føre frem. Etter uttalelse fra sakkyndig til lagmannsretten må det legges til grunn at det høyre bakdekk punkterte da det ble skåret hull i det. Selv om det ødelagte dekket kan ha vært en medvirkende årsak til skaden, ville ulykken ikke ha skjedd dersom B hadde vært edru. Når det foreligger alkoholpåvirkning, er det en presumsjon for årsakssammenheng.

Lagmannsrettens flertalls avgjørelse er i strid med lovgiverens intensjoner og en entydig rettspraksis. Hovedregelen er at erstatning bortfaller i de tilfeller som går inn under bestemmelsen. Etter rettspraksis er etterfølgende omstendigheter alene ikke tilstrekkelig til å tilkjenne erstatning. Det kan ikke utelukkes at etterfølgende omstendigheter kan spille inn, men det sentrale må være om det knytter seg unnskyldende omstendigheter til selve kjøringen. Den ankende part har vist til Rt-1978-321 og Rt-1986-543.

Bestemmelsen er streng og har blitt kritisert i juridisk teori. Bilansvarsloven § 7 har imidlertid vært undergitt revisjon i 1985 og senest i 1992, uten at det har ledet til andre endringer enn tilføyelse av krav om årsakssammenheng. Dette må oppfattes slik at lovgiver ikke har ønsket noen liberalisering. Kritikken mot bestemmelsen og praktiseringen av den har vært kjent.

Det foreligger her et ordinært tilfelle av medvirkning til promillekjøring uten unnskyldende momenter. Verken den tid som har gått før saken har blitt avklaret, eller de følger skaden har fått for skadelidte, kan da ha betydning.

Subsidiært er anført at dersom Høyesterett skulle finne at det foreligger særlige grunner, er det beløp lagmannsretten har tilkjent A for høyt.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"1.

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S v/ styrets formann frifinnes.

2.

A dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Side 1464

Ankemotparten - A - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Prinsipalt bestrides at det foreligger årsakssammenheng mellom Bs beruselse og bilulykken. Det er da ikke grunnlag for å foreta noen reduksjon i erstatningen etter særregelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. Hullet i det høyre bakdekket kan meget vel ha oppstått plutselig og uforutsett for bilføreren. Det forhold at flere vitner ikke har observert noe unormalt ved Bs kjøring forut for ulykken, kan tyde på det. Bilen er kjørt på felgen, men felgkjøringen kan ha funnet sted i forbindelse med inntauingen etter ulykken. Den sakkyndige hadde ikke dekkene og måtte basere seg på fotografier. Når bevisvurderingen får så store konsekvenser for skadelidte som her, må det stilles strenge krav til beviset.

Etter loven er avgjørelsen av om erstatningen helt eller delvis skal falle bort, overlatt til domstolenes skjønn. Domstolene er gitt en vid myndighet, og det er ikke grunn til å stille opp begrensninger med hensyn til hva slags type argumenter som er relevante ved avgjørelsen. Justiskomiteen har i Innst.O.nr.92 (1984-85) understreket behovet for "benådningsregelen".

Høyesteretts dommer fra 1978 og 1986 er ikke avgjørende for denne saken. I 78-dommen ble det holdt åpent om etterfølgende omstendigheter kan tillegges betydning, og i 86-dommen var det avgjørende at det dreide seg om en massiv medvirkning fra skadelidtes side.

Bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b bør tolkes i lys av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i første ledd. Strengt fortolket er den ikke i pakt med det humane syn norsk rett er preget av. Det kan ikke antas at bestemmelsen har noen preventiv virkning, og forsikringsmessig må det bety lite fra eller til om det ytes en viss erstatning i slike tilfeller.

Som lagmannsrettens flertall har lagt til grunn, foreligger det i denne saken særlige grunner som taler for at det ytes erstatning. A er påført omfattende, alvorlig skade, som har meget stor betydning for hans livsutfoldelse. Lagmannsrettens flertalls vurdering av at A ikke kan være gjenstand for store bebreidelser, bør Høyesterett være forsiktig med å sette til side. At det har tatt tid å få avklaring i saken, må også være et moment.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

"1.

Lagmannsrettens dom, punkt 1, stadfestes.

2.

Byrettens dom, punkt 2, stadfestes.

3.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet for lagmannsretten og Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b lyder:

"Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han

...

b)

visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre

Side 1465

rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova § 22 første leden). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd."

Lagmannsretten har etter bevisførselen funnet at foreliggende tilfelle faller inn under bestemmelsen. A har bestridt at det foreligger årsakssammenheng mellom bilførerens beruselse og ulykken, idet han har pekt på at det kan være skåret i høyre bakdekk før kjøringen uten at det ble hull, og at hullet - og punkteringen - kan ha oppstått under kjøringen.

Om hullet i dekket bemerker lagmannsretten:

"... Det må ses bort fra at det kan være skåret i dekket på en slik måte at punkteringen skjedde som en følge av dette under kjøringen. Lagmannsretten legger til grunn at dekket var skåret helt igjennom før kjøringen og at dekket var flatt da kjøringen startet. .. "

Dette har støtte i uttalelse fra oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten. Jeg nevner at etter det opplyste skjedde ulykken etter ca 300 meters kjøring.

Det er ikke fremlagt nye bevis eller nye opplysninger for Høyesterett. Jeg finner å måtte slutte meg til lagmannsrettens enstemmige bevisvurdering på dette punkt. Jeg er da enig med lagmannsretten i at tilfellet faller inn under bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b.

Det avgjørende blir etter dette om særlige grunner taler for å tilkjenne A erstatning helt eller delvis. Det er spørsmål om etterfølgende omstendigheter i forhold til selve kjøringen kan trekkes inn ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, og hvilken vekt slike omstendigheter i tilfelle kan ha.

Loven angir ikke nærmere hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved avgjørelsen. Om forarbeidene og lovendringen i 1985 viser jeg til førstvoterendes redegjørelse i Rt-1986-543 på side 546-547: "... Bilansvarslovens forarbeider gir lite konkret veiledning om hva slags "serlege grunnar" som skal kunne føre til at skadelidte får erstatning når han har visst eller måttet vite at bilføreren var påvirket. Av Ot.prp.nr.24 (1959-60) fremgår på side 29 annen spalte at bestemmelsen i bokstav c) kom med under lovforberedelsen i departementene, og at meningen var å innføre en strengere regel om erstatningsnektelse enn det som ville følge av den alminnelige medvirkningsbestemmelse i § 7 første ledd. Bestemmelsen har i det juridiske ordskifte vært kritisert for å være for firkantet og for å ha ført til urimelige resultater i enkelte situasjoner. Dette har ledet til den tilføyelse som er blitt gjort i bokstav c) ved lov av 21. juni 1985 nr. 81 om endringer i erstatningslovgivningen, hvoretter retten til erstatning likevel skal være i behold i den utstrekning det må legges til grunn at skaden ville ha inntruffet uavhengig av at bilføreren var påvirket. Forarbeidene til endringsloven viser at det hadde vært overveiet å oppheve særregelen i § 7 tredje ledd bokstav c) i sin helhet, men at lovgivende myndigheter ikke fant dette forsvarlig. Man valgte ikke å gå lenger enn til den oppmykning som lovendringen innebærer. Om dette viser jeg til Ot.prp.nr.75 (1983-84 ) side 47 første spalte og Innst.O.nr.92 (1984-85) side 8 første spalte."

Side 1466

Bilansvarsloven § 7 har senere vært gjenstand for revisjon i 1992 i forbindelse med EØS-avtalen. Justisdepartementet fant at EØS-reglene ikke var til hinder for å opprettholde regelen om bortfall av førers og passasjerers rett til erstatning når bilføreren var beruset, jf Ot.prp.nr.72 (1991-92 ) side 77. Bestemmelsen ble flyttet fra bokstav c til bokstav b, men denne lovrevisjonen som gjaldt forholdet til EØS-avtalen, medførte ingen endring i rettstilstanden på dette punkt.

Jeg finner for øvrig grunn til å vise til særregelen for motorvognforsikring i forsikringsavtaleloven § 4-9 fjerde ledd. Bestemmelsen er en videreføring av § 20 annet ledd i forsikringsavtaleloven fra 1930, og går atskillig lenger i å gi selskapet mulighet til å fralegge seg ansvar for handlinger voldt under påvirkning av alkohol enn det som følger av loven for øvrig.

I den første sak hvor Høyesterett ble forelagt spørsmålet om erstatning som følge av særlige grunner - Rt-1978-321 -, ble det sagt at det ikke var nødvendig å ta standpunkt til i hvilken utstrekning etterfølgende omstendigheter skal kunne tillegges vekt. Det ble likevel uttalt at det "synes rimelig å forstå lovens ord dithen at slike særlige grunner i første rekke må referere seg til de omstendigheter som forelå ved kjøringens begynnelse". I dommen fra 1986 er uttalt at det sentrale ved vurderingen er i hvilken grad skadelidte kan lastes for å ha latt seg kjøre av en påvirket bilfører - uansett arten og omfanget av den skade som har rammet ham.

Jeg bemerker at det i bilansvarsloven § 7 tredje ledd ikke er gitt anvisning på, eller stilt begrensninger for, hvilke hensyn som kan tillegges vekt. Loven legger for så vidt opp til at det skal foretas en bred vurdering av om det foreligger særlige grunner.

Bestemmelsen er knyttet til den spesielle situasjon som foreligger, hvor en skadelidt har kjørt eller latt seg kjøre av en bilfører som han visste eller måtte vite var påvirket, og hvor ulykken ikke ville ha inntruffet dersom bilføreren hadde vært edru. Det er da etter min mening naturlig at omstendighetene rundt selve kjøringen er det sentrale ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, som uttalt i dommen fra 1986. Men jeg kan ikke se at det er holdepunkter for at hensyn som etterfølgende omstendigheter ikke skal kunne trekkes inn ved vurderingen, og jeg vil ikke utelukke at etterfølgende omstendigheter kan ha en slik særlig karakter og tyngde at de vil kunne tillegges vesentlig betydning.

I de tilfellene som går inn under særregelen blir skadelidte stilt i en helt annen situasjon enn ved annen form for medvirkning. Konsekvensen for ham vil kunne være meget alvorlig. Men det er lovens ordning at erstatning faller bort med mindre det foreligger særlige grunner. Det må følge av dette, mener jeg, at det i disse ulykkestilfellene normalt ikke vil være aktuelt å tilkjenne erstatning. Jeg viser i denne forbindelse også til det jeg tidligere har referert vedrørende bakgrunnen for særregelen og lovrevisjonen i 1985. Den enkeltstående uttalelse fra justiskomiten om behovet for "benådningsregelen" som ankemotparten har påberopt seg, kan etter min mening uansett ikke oppfattes slik at den tar sikte på normaltilfellene.

Det saksforhold vi har for oss ligger, slik jeg bedømmer det, innenfor kjerneområdet for særregelen. Som det fremgår av lagmannsrettens

Side 1467

dom hadde B og A vært på en restaurant og drukket alkohol sammen. B ble synbart beruset. Da de skulle forlate stedet, sa en venninne i påhør av A til B at de ikke skulle ta bilen. A måtte være vel kjent med risikoen ved alkoholnytelse og bilkjøring. Hvor de skulle, foreligger det ikke opplysning om, men det kunne ikke være noen spesiell grunn til å ta bilen. Drosje antas å ha vært tilgjengelig.

A er, som følge av bilulykken, påført alvorlig, varig skade, og hans livssituasjon er vesentlig endret. Han lever i dag av trygd. Han har hybel i tilknytning til et sykehjem, hvor han utfører forefallende arbeid, men det er usikkerhet forbundet med om ordningen vil kunne opprettholdes i fremtiden. - At det oppstår alvorlige personskader i ulykkestilfeller som omfattes av bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, er dessverre ikke noe uvanlig.

Jeg tilføyer at jeg vanskelig kan se at det kan tale for å tilkjenne erstatning at det har tatt tid å få avklaring i saken.

Etter mitt syn må den ankende part etter dette bli å frifinne.

Anken har ført frem. Saken har imidlertid prinsipiell betydning. Det var videre først for lagmannsretten at saken ble tilstrekkelig opplyst. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Bugge: Jeg vil som førstvoterende slutte meg til lagmannsrettens bevisbedømmelse. Men jeg er, i motsetning til henne, kommet til at det i denne sak foreligger "særlege grunnar" i forhold til bilansvarsloven § 7 tredje ledd, og at A bør tilkjennes en delvis erstatning.

Ved denne bestemmelsen har lovgiveren lagt bedømmelsen av erstatningsspørsmålet i den enkelte sak til domstolenes skjønn, uten selv å oppstille noen begrensning av hva for "særlege grunnar" som skal føre til at det tilkjennes erstatning. Jeg anser det da for en oppgave for domstolene å foreta denne vurderingen på grunnlag av sakens samlede omstendigheter. Dersom man ser helt bort fra konsekvensene av ulykken også i de mer ordinære tilfelle av medvirkning ved promillekjøring - slik tilfellet er i denne sak - vil Høyesterett ha foretatt en sterk, og etter mitt syn unødig, begrensning av denne vurdering. Jeg kan ikke se at avgjørelsen i Rt-1986-543, som gjaldt et tilfelle hvor den skadelidte på massiv måte hadde medvirket til skaden, tvinger oss til å sette slike grenser for skjønnsfriheten.

Skadelidte, som var en ung mann, fikk ved ulykken en fullstendig endring av sine livsforhold. Om man utelukker dette som en særlig  grunn, vil det være i strid med de retningslinjer som ellers gjelder for våre erstatningsrettslige vurderinger, og etter min mening gjøre denne særregel i bilansvarsloven altfor ubøyelig i sine konsekvenser.

Skadelidte må på grunn av sin handlemåte tåle en vesentlig nedsettelse av erstatningen. Da jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på hvorledes erstatningsbeløpet i dette tilfelle bør utmåles, og heller ikke på spørsmålet om saksomkostninger.

Side 1468

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gjølstad.

Dommer Coward: Likeså.

Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bugge.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.