Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:24

Høyesterett - HR-1994-163-B - Rt-1994-1440

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1994-11-16

Publisert

HR-1994-163-B - Rt-1994-1440

Stikkord

Erstatningsrett. Skadelidtes medvirkning.

Sammendrag

I forbindelse med et sykkelløp kjørte en syklist som ikke var deltager i løpet, inn i en dommerbil. Skadelidte hadde opptrådt uaktsomt og må tåle avkortning i eventuell erstatning med en tredjedel. Ved vurderingen av om avkortning skal skje, jfr. bilansvarsloven § 7 første ledd, må det foretas en totalvurdering der også tredjemanns uaktsomhet får betydning.

Saksgang

Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-1994-163-B.

Parter

Roger Hansen (advokat Bjørn H. Kise - til prøve) mot UNI Storebrand AS (advokat Terje Bryn).

Forfatter

Kst. dommer Nygaard Haug, Gjølstad, Bugge, Backer og Skåre.


Ankesaken gjelder tvist om nedsettelse av erstatning for personskade på grunn av skadelidtes egen medvirkning, jf. bilansvarsloven § 7 første ledd.

Lørdag 1. august 1981 ble den ankende part, Roger Hansen, som da var 16 1/2 år, skadet ved at han som syklist kjørte inn i en bil. Bilen var dommerbil i et sykkelløp arrangert av Grenland Sykleklubb. Umiddelbart bak dommerbilen kjørte en såkalt servicebil. Roger Hansen og en jevnaldrende venn la seg på sine sykler rett bak servicebilen mens løpet pågikk. De var ikke deltagere i løpet, men de var aktive konkurransesyklister, og hørte til miljøet i sykkelklubben.

Umiddelbart etter en venstresving stoppet dommerbilen ved høyre veikant. Servicebilen måtte foreta en rask manøvrering til venstre for å unngå å kjøre inn i dommerbilen. Roger Hansen klarte ikke å styre sin sykkel unna dommerbilen. Han traff støtfangeren og ble slengt mot bilens bakrute, som ble knust. Hansen fikk et langt kuttsår og noen andre, mindre skader i ansiktet. I den første tiden etter uhellet fungerte han bra, og det er blant annet opplyst at han i 1982 fikk en fjerdepremie i NM lagtemporitt for juniorer. Etter hvert fikk han smerter i hode- og nakkeregionen, samt betydelige psykiske problemer. Han har oppgitt videre utdannelse, og er nå - 13 år etter ulykken - å anse som 100 prosent ervervsmessig ufør.

Dommerbilens forsikringsselskap Norges Brannkasse - nå UNI Storebrand Skadeforsikring AS (UNI Storebrand) - erkjente 11. juli 1984 ansvar for den skade Roger Hansen ble påført. Hansen har fått utbetalt erstatning fra UNI Storebrand med kr 240.000, men partene er ikke blitt enige om det endelige erstatningsoppgjør. Ved stevning av 21. februar 1988 reiste Roger Hansen sak mot UNI Storebrand med påstand om erstatning begrenset oppad til kr. 1.310.000. Saken ble pådømt av Skien og Porsgrunn byrett 20. april 1990 med slik domsslutning:

1.

UNI Forsikring/Gjensidige Skadeforsikringsselskap frifinnes

2.

Saksomkostninger idømmes ikke."

Byretten la ved sin avgjørelse til grunn at det ikke var årsakssammenheng mellom trafikkuhellet og Roger Hansens betydelige  fysiske og psykiske problemer.

Etter anke fra Roger Hansen avsa Agder lagmannsrett dom i saken 16. juni 1992 med slik domsslutning:

"1.

Skien og Porsgrunn byretts dom stadfestes.

Side 1441

2.

Roger Hansen dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/formann i styret sakens omkostninger for lagmannsretten med kr. 113.245,70 - etthundreogtrettentusentohundreogførtifem 70/100 - kroner."

Lagmannsrettens avgjørelse er bygget på bilansvarsloven § 7 første ledd. Lagmannsretten fant at Roger Hansens handlemåte ved anledningen fremsto som så klanderverdig at den måtte karakteriseres som grovt uaktsom, og at hans krav mot forsikringsselskapet av den grunn helt måtte falle bort. For lagmannsretten var det da ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om årsakssammenheng mellom trafikkuhellet i og de omfattende plager Roger Hansen har i dag, og heller ikke til om en slik skadeutvikling var påregnelig.

Når det gjelder saksforholdet for øvrig viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Roger Hansen har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det er i anken subsidiært tatt opp at UNI Storebrand på avtalemessig grunnlag har bundet seg til ikke under noen omstendigheter å kreve mer enn 50 prosent avkorting i erstatningen.

I forbindelse med at anken ble henvist til behandling i Høyesterett, fattet Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålsloven § 392 tredje ledd beslutning om at ankeforhandlingen foreløpig skulle begrenses til spørsmålet om nedsettelse eller bortfall av et mulig erstatningskrav i medhold av bilansvarsloven § 7 første ledd, herunder også spørsmålet om ankemotparten på avtalemessig grunnlag hadde begrenset sin adgang til å påberope seg denne bestemmelsen. Det ble særskilt bemerket at spørsmålene om årsakssammenheng og påregnelighet foreløpig ikke ville bli behandlet, idet muligheten ble holdt åpen for at en i behandling av disse spørsmål, dersom den ble nødvendig, skulle skje gjennom hjemvisning til lagmannsretten.

Saken står i faktisk henseende stort sett i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser. Enkelte nye momenter er bragt frem, og en del nye dokumenter er fremlagt. Roger Hansen og 6 vitner har forklart seg ved bevisopptak for Kristiansand byrett og for Skien og Porsgrunn byrett. To av vitnene er nye for Høyesterett.

For Høyesterett hevder Roger Hansen at lagmannsrettens bevisvurdering er gal på en rekke punkter og at lagmannsretten - blant annet som følge av denne bevisvurdering - uriktig har foretatt 100 prosent avkorting av hans erstatningskrav. Anvendelsen av bilansvarsloven § 7 første ledd er ikke riktig.

Roger Hansen har pekt på at lagmannsretten har lagt for liten vekt på de spesielle faktiske omstendigheter omkring dette trafikkuhellet og omstendighetene omkring hastighetsløp for syklister i sin  alminnelighet. Det er vanlig at aktive syklister under trening driver med det som kalles "pes"- eller dragsugkjøring. Det vil si at man sykler tett opp til en forankjørende bil, i under en halv meters avstand, og at man på den måten kan få opp høyere fart enn vanlig. Selv om Roger Hansen ikke drev med egentlig pes-kjøring ved denne anledningen, var han vant til å trene på denne måten, ved å kjøre tett bak en forankjørende bil.

Lagmannsretten har beskrevet og vurdert de ulike forhold omkring

Side 1442

trafikkulykken på feilaktig måte. Det gjelder bl.a. avstanden mellom de to bilene, og mellom bil nr. 2 og syklistene, og det gjelder den farten de alle holdt frem mot ulykkesstedet. Lagmannsretten har ikke funnet noe å bebreide dommerbilens fører. Dette er etter Roger Hansens mening ikke riktig. Både stedet der bilen stoppet og måten den stoppet på, var uheldig valgt.

Lagmannsretten har ved fortolkningen av bilansvarsloven § 7 første ledd tatt det uriktige utgangspunkt at en mulig uaktsomhet hos servicebilens fører, Helders, er uten betydning for selskapets ansvar. Etter bilansvarsloven § 7 første ledd er det adgang til å avkorte erstatningen som følge av skadelidtes egen medvirkning, med mindre han kan "leggjast berre lite til last". Det er skadelidtes forhold som skal vurderes opp mot skadevolders opptreden og "tilhøva elles". I en slik bred skjønnsmessig vurdering m å også andre mulige skadeårsaker kunne komme inn. Det er ellers riktig når lagmannsretten er kommet til at Helders har vist manglende oppmerksomhet.

Det bestrides ikke at Roger Hansen var uaktsom ved anledningen. Han var imidlertid en erfaren syklist, og han mente selv at han opptrådte korrekt i forhold til trafikkregler og til de spesielle regler som gjaldt for sykkelløp av denne type. Lagmannsretten har vurdert hans forhold for strengt når hans opptreden er karakterisert som "grovt uaktsom", og når hans rett til erstatning helt er falt bort. Det må også tillegges vekt at Roger Hansen bare var 16 1/2 år da ulykken inntraff.

For Høyesterett er det ytterligere gjort gjeldende at forsikringsselskapet har bundet seg avtalemessig til ikke under noen omstendighet å kreve mer enn 50 prosent avkorting. Dette tilsagn ble gitt i et brev fra selskapet til Roger Hansens daværende advokat 11. juli 1984. På det tidspunkt var selskapet klar over at Hansen fortsatt led under ettervirkningene av trafikkuhellet. Allerede i 1984 var Roger Hansens psykiske problemer en realitet.

Roger Hansen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1.

Roger Hansens erstatningskrav mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS etter trafikkuhell den 1. august 1981 avkortes med en tredjedel.

2.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til det offentlige og til Roger Hansen for egenandelen."

Ankemotparten, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, mener at lagmannsrettens dom er riktig og bør stadfestes. Lagmannsretten har basert sine vurderinger av faktum på direkte bevisførsel, og lagmannsretten var også på åstedsbefaring. Det er ingen grunn til å tro at de vitneforklaringer som er avgitt etter lagmannsrettens dom - i bevisopptakene for Høyesterett - gir noen bedre eller riktigere beskrivelse av de faktiske forhold. UNI Storebrand minner i den forbindelse om at ulykken fant sted i august 1981, at bevisopptakene for Høyesterett ble foretatt i mars 1993, det vil si nærmere 12 år senere.

Etter lagmannsrettens vurdering kunne det ikke rettes nevneverdig kritikk mot Berg - som var fører av dommerbilen - for at han stoppet eller måten han stoppet på. Dette er UNI Storebrand enig i. Selskapet er også enig i at Helders, som fører av servicebilen, må ha utvist liten oppmerksomhet,

Side 1443

når han ikke klarte å stoppe for dommerbilen, men måtte kaste bilen brått unna for ikke å kollidere. Det er i samsvar med en korrekt forståelse av bilansvarsloven § 7 første ledd når Helders' handlemåte er holdt helt utenfor spørsmålet om avkorting. I motsatt fall ville Helders mulige uoppmerksomhet komme Berg og hans forsikringsselskap til skade. UNI Storebrand finner støtte for sin oppfatning av lovforståelsen på dette punkt i Nils Nygaard, Skade og ansvar side 401.

Roger Hansens opptreden var meget klanderverdig. Han var blitt advart mot å kjøre slik han gjorde. Uansett må det i alle fall være hevet over tvil at han visste at dette var en farlig måte å kjøre på, og at trenere og ledere forsøkte å få de unge guttene fra å kjøre bak biler på denne måten. Roger Hansen var nesten 17 år gammel og en erfaren konkurransesyklist.

Etter UNI Storebrands mening kan Roger Hansen ikke lenger bygge noen rett på brevet av 11. juli 1984, der selskapet uttalte at man ikke ville kreve mer enn 50 prosent avkorting. Under enhver omstendighet tilsier rimelighet at UNI Storebrand nå ikke hefter for dette ti år gamle tilsagnet. Avtaleloven § 36 og vanlige regler om bristende forutsetninger tilsier at UNI Storebrand er fri for  eventuelle forpliktelser.

UNI Storebrand har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1.

Agder lagmannsretts dom stadfestes.

2.

Roger Hansen dømmes til å betale UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må føre frem.

Jeg tar utgangspunkt i at ulykken skjedde under avviklingen av et hastighetsløp på sykkel. Alle de involverte, dommere, trenere konkurransesyklister m.v., var aktive i Grenland Sykleklubb. Fart, avstander og kjøremåter i dette miljøet atskilte seg en del fra de man finner i en vanlig trafikksituasjon. På den annen side var veien der ulykken skjedde, åpen for vanlig trafikk, og det er ingen tvil om at trafikkreglenes alminnelige bestemmelser var gjeldende, sammen med spesielle forskrifter og vilkår for konkurransekjøring som gjaldt på den tid.

Når det gjelder faktum i saken er det et problem at det finnes lite av samtidige forklaringer om hva som egentlig skjedde denne konkurransedagen for over 13 år siden. Politietterforskningen ble meget begrenset. Saken ble først reist i 1988, 7 år senere. Under hovedforhandlingen i byretten var det bare Roger Hansen selv som forklarte seg om de faktiske omstendigheter. Først under lagmannsrettsbehandlingen i mai 1992 ble andre involverte ført som vitner. Det er liten grunn til å tro at deres erindring om detaljer ble noe bedre i det år som så gikk frem til bevisopptakene for Høyesterett. De to nye vitner for Høyesterett har ikke tilført saken noe avgjørende nytt. I hovedsak finner jeg å måtte bygge på lagmannsrettens bevisvurdering.

Jeg finner det klart at Roger Hansens opptreden ved anledningen var klanderverdig og meget risikofylt, og at han ikke bare kan "leggjast lite til last". Det er unødvendig for meg å ta standpunkt til om han var blitt advart mot å kjøre på den måten han gjorde. Jeg finner det vanskelig å tro at han ikke var vel kjent med at det etter klubbens regelverk ikke var tillatt med denne form for sykling under løp.

Side 1444

I motsetning til lagmannsretten mener jeg at også dommerbilens fører, Berg, kan bebreides for sin kjøremåte. Det er ikke gitt noen rimelig forklaring på hvorfor han valgte å stoppe ca. 30 meter etter veikrysset og en venstresving på ca. 90 grader. Farten i krysset må antas å ha vært nærmere 50 km/t, og nedbremsingen må ha vært bra. Det ble kjørt med nødlys slik at det ikke kunne markeres med blinklys at han skulle stoppe. Det er vanskelig å forstå at han ikke ga tegn med hånden til servicebilens fører, som etter regelverket skulle kjøre like bak ham, og at han i oppbremsingsfasen ikke fulgte med bakover slik at han kunne ha oppfattet den farlige situasjon som var i ferd med å oppstå i forhold til servicebilen.

Når det gjelder servicebilens fører - Helders - må han etter min mening enten ha kjørt svært nær dommerbilen eller han har vært uoppmerksom slik at han måtte foreta en brå oppbremsing og vikemanøver - lagmannsretten synes å ha lagt vekt på manglende oppmerksomhet. Jeg er imidlertid ikke enig i lagmannsrettens forståelse av bilansvarsloven § 7 på dette punkt. I motsetning til lagmannsretten mener jeg at Helders' forhold må trekkes inn som en del av den totalvurdering som må foretas etter bestemmelsen. Hovedregelen er et objektivt og fullt ansvar for den skadevoldende bil. Dette ansvar kan eventuelt reduseres dersom den skadelidte har medvirket til skaden på nærmere angitt måte. Ved vurderingen av om reduksjon/avkorting skal finne sted, må andre omstendigheter - herunder en eventuell tredjemanns uaktsomhet - også kunne få betydning.

Jeg finner det ikke nødvendig å foreta noen innbyrdes avveining av Bergs og Helders' uaktsomhet. Deres "samlede" opptreden må imidlertid vurderes mot Roger Hansens egne klanderverdige forhold. Også andre forhold har imidlertid vært sterkt medvirkende, først og fremst den måte Berg og Helders kjørte på. Jeg er blitt stående ved at Roger Hansen må tåle avkorting i en eventuell erstatning med en tredjedel.

Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på om UNI Storebrand er bundet av det tilsagn som ble gitt i brevet av 11. juli 1984.

Som allerede nevnt, er spørsmålene om årsakssammenheng og påregnelighet nå ikke behandlet av Høyesterett, og heller ikke en eventuell erstatnings omfang. Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves, jf. tvistemålsloven § 392, annet ledd, og saken hjemvises til fortsatt behandling av disse spørsmål. Under den nye behandling vil Høyesteretts oppfatning med hensyn til avkortingsspørsmålet måtte legges til grunn.

Anken har ført frem, men saken vil fortsette i lagmannsrett. Jeg har vært inne på om avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for Høyesterett burde utstå til sakens avslutning. Jeg finner det imidlertid mer naturlig at den ankende part tilkjennes omkostninger for Høyesterett for denne del av saken, jf. tvistemålsloven § 172 og § 180. Roger Hansen har hatt fri sakførsel for Høyesterett, og hans prosessfullmektig har innlevert vanlig arbeidsoppgave. Denne legges til grunn, og saksomkostningene settes til kr. 188.014 hvorav kr. 31.619 er omkostninger. Egenandelen er beregnet til kr. 31.759.

Jeg stemmer for denne

Side 1445

dom:

1.

Agder lagmannsretts dom oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS 156.255 - etthundreogfemtisekstusentohundreogfemtifem - kroner til det offentlige og 31.759 - trettientusensjuhundreogfemtini - kroner til Roger Hansen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.