Høyesterett - HR-1994-41-A - Rt-1994-557

 

Instans	Høyesterett - Overskjønn.
Dato	1994-05-03
Publisert	HR-1994-41-A - Rt-1994-557
Stikkord	Ekspropriasjonsrett. Miljørett (fredning). Fastsettelse av rentefot ved kapitalisering av erstatning for bruksverdi etter fredning av skog ved opprettelse av naturreservat.
Sammendrag	Ved overskjønnet var kapitaliseringsrentefoten av flertallet satt til 4 %. Mindretallet stemte for 5,5 %. Høyesterett opphevet overskjønnet pga. mangelfulle skjønnsgrunner. - Ved fastsettelse av en felles objektivisert kapitaliseringsrente for bruksverdierstatning for skog vil den rentefot som praktiseres ved beregning av erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade, gi veiledning. En objektivisert kapitaliseringsrente for skog bør ikke ligge lavere enn denne rentefoten. De investeringsmuligheter som ligger til grunn for fastsettelsen av kapitaliseringsrenten i personskadesakene, er det nærliggende å trekke inn også når det skal gis en slik objektivisert vurdering ved avståelse av skog. Dissens 4-1. Mindretallet stemte for opphevelse pga. uriktig rettsanvendelse.
Saksgang	Eidsivating lagmannsrett LE-1991-956 B - Høyesterett HR-1994-41-A, nr 25/1993.
Parter	Staten v/Miljøverndepartementet (Advokat Karl Arne Utgård) mot 1. Arvid Enger 2. Rolf Inge Austdal 3. Gustav Kjensjord 4. Tore Levernes 5. Olaf Sveen 6. Ivar Berget 7. Jørgen Skaug 8. Geir Ottar Lyshaug 9. Per Andreas Kind 10. Anny Øksne Eriksen 11. Nils Kristian Blom 12. Lars Nordraak (Advokat Gjermund Kalsnes - til prøve). Hjelpeintervenienter: 1. Norges Skogeierforbund 2. Norsk Skogbruksforening (Advokat Bjørn Dalan).
Forfatter	Gjølstad, Bugge, Dolva, Foss, Sinding-Larsen.

---

Saken gjelder fastsettelse av rentefot ved kapitalisering av erstatning for bruksverdi etter fredning av skog ved opprettelse av naturreservat.

Ved kgl resolusjon 18 januar 1985 ble det i medhold av bestemmelser i naturvernloven av 19 juni 1970 nr 63 opprettet 16 naturreservater i Oppland fylke. Blant disse var Flåmyra naturreservat på ca 970 dekar i Nordre Land og Øktmyrene naturreservat på ca 650 dekar i Søndre Land. Fredningen av Flåmyra berørte ni grunneiere, mens fredningen av Øktmyrene berørte tre grunneiere.

Etter naturvernloven § 20 skal det ved slik fredning ytes erstatning til berørte eiere og rettighetshavere som ved ekspropriasjon. I skjønnsbegjæring av 3 juli 1986 påstevnet staten ved Miljøverndepartementet skjønn for fastsettelse av erstatning til eierne av Flåmyra og Øktmyrene. Saken ble senere stanset en tid. Hadeland og Land herredsrett avhjemlet fredningsskjønn 20 november 1990. Sentralt i saken sto fastsettelse av erstatning for skogen i randsonen rundt myrene, som omfattes av fredningen, og på fastmarksøyer i myrene. Herredsretten tilkjente erstatning etter "slakteverdi" på hogstmoden skog, og etter grunn- og venteverdi der skogen ikke var hogstmoden. Ved beregning av venteverdi på ungskogen ble det anvendt en kapitaliseringsrentefot på 4 prosent. - Jeg vil i det følgende bruke begrepet kapitaliseringsrente på denne rentefoten.

Staten begjærte overskjønn. Grunneierne fremsatte motbegjæring.

Eidsivating lagmannsrett avsa overskjønn 18 september 1992. Dette var etter Høyesteretts dom i Rt-1992-217, Ulvåkjølen, der metodevalget

Side 558

ved erstatning for bruksverdi på skog var tema. For syv av eiendommene ble det i overskjønnet, under henvisning til dommen i saken om Ulvåkjølen, gitt erstatning for den reduksjon i skogens balansekvantum som var en følge av fredningen. Med balansekvantum forstår jeg den årlige kubikkmasse som kan tas ut av skogen over en langtidsperiode, inntil den en gang i fremtiden kan økes. For de øvrige eiendommer, som er mindre jord- og skogbrukseiendommer, ble erstatningene fastsatt ut fra stående masse, netto driftsinntekter og en konkret vurdering av når hogst ville være påregnelig. Ved  kapitaliseringen av årlige tap og ved neddiskontering hvor nåtidsverdien av en fremtidig hogst skulle fastsettes, ble det anvendt en felles kapitaliseringsrente for alle eiendommene. Denne ble satt til 4 prosent. Rettens formann og en av skjønnsmennene dissenterte og stemte for en rente på 5,5 prosent.

Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til skjønnene. Jeg nevner at partene har vært enige om å legge verdiene pr 25 september 1990 til grunn for erstatningsfastsettelsene.

Staten har påanket overskjønnet og særlig angrepet lagmannsrettens fastsettelse av kapitaliseringsrenten, men anken omfattet også enkelte andre punkter. Anken gjelder prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. Grunneierne har tatt til motmæle. To av dem erklærte aksessorisk motanke vedørende tap av vannkilde.

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet motanken fremmet og henviste hovedanken til Høyesterett så langt den gjelder fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. Norges Skogeierforbund og Norsk Skogbruksforening har erklært hjelpeintervensjon til støtte for ankemotpartene.

For Høyesterett er fremlagt et noe bredere forstlig og økonomisk bakgrunnsmateriale enn for under- og overskjønnet, og partene har gitt en bred fremstilling om avkastningen i skogbruket. Prosedyren for Høyesterett har for øvrig i stor utstrekning angått forståelsen av plenumsdommen i Rt-1986-178, Noem-dommen, Høyesteretts dom i saken om Ulvåkjølen, som jeg allerede har nevnt, og Ølbergsaken i Rt-1993-1524. Jeg nevner allerede nå at begrepet realrente også har vært fremme i denne saken. Partene har bygget på samme definisjon av begrepet som i Ølbergsaken på 1531-32. Realrenten defineres som den del av den nominelle renten som utgjør kompensasjon for å ha avstått fra retten til å disponere over kapitalen.

Staten ved Miljøverndepartementet har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsrettens - flertallets - bemerkninger om grunnlaget for kapitaliseringsrenten gir uttrykk for feil rettsanvendelse. Det er således uriktig rettsanvendelse når kapitaliseringsrenten utelukkende er basert på reinvestering i skog. Videre er det uriktig rettsanvendelse å bruke en fullstendig verdisikret rente. Subsidiært er anført at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å vise at lagmannsrettens rettsanvendelse på disse punkter er riktig.

Utgangspunktet er at grunneierne skal stilles i samme stilling økonomisk sett som før fredningen. Det skjer hvis de får mulighet til å investere i objekter som med hensyn til avkastning og risiko gir samme økonomiske resultat innenfor de rammer en jord- og skogbruker rimeligvis vil

Side 559

kunne benytte. Fastsettelsen av kapitaliseringsrenten må bygge på en vurdering ut fra tilgjengelige investeringsmuligheter i jord- og skogbruk og andre investeringer som en alminnelig, fornuftig jord- og skogbruker vil kunne foreta. Det kan være betaling av gjeld, bankinnskudd, investering i statsobligasjoner, aksjefond, obligasjonsfond og annet. Etter statens syn er dette i samsvar med Noem-dommen. Den brede vurdering som etter dette må foretas, er også et utslag av ekspropriatens tilpasningsplikt.

Noem-dommen må videre forstås slik at det skal tas et visst hensyn til inflasjon ved fastsettelse av den gjennomsnittlige langtidsrenten, jf også Høyesteretts dom i saken om Ulvåkjølen. Det er ikke dekning for å hevde at Høyesterett i Ølbergsaken har anvendt en realrente. En alminnelig fornuftig jord- og skogbruker vil legge vekt på verdisikring av erstatningsbeløpet ved reinvestering. Det må være en balanse mellom tilpasningsplikt og inflasjonsvern.

Kapitaliseringsrenten i personskadesaker må settes som nedre grense for kapitaliseringsrenten i ekspropriasjonssaker. Det er en parallellitet allerede ved at erstatning for bruksverdi for skog ofte vil inneholde et element av tapt arbeidsinntekt for skogbrukeren. For en skogeier må det være like naturlig som for en trafikkskadd å plassere penger i statsobligasjoner, aksjefond osv. Det er ikke grunn til å gjøre forskjell med hensyn til tilpasningsplikten, og det er tale om samme risikonivå. Det kan ikke være grunnlag for at en skogeier skal få høyere erstatning for samme fremtidige, årlige tap enn en trafikkskadd.

I det hele er det ikke noe spesielt ved skogbruket som tilsier særbehandling av erstatning for skog. Skog er et kapitalobjekt. Eiendommene vil gjennomgående være kjøpt til en kjøpesum basert på en langt høyere forrentning enn de ca 3 prosent skogen legger på seg hvert år.

Høyesterett har i Noem-dommen anvist at det skal brukes en standardisert rente. Det kan ikke være et annet rentenivå for eiendommer med svak tilvekst enn for eiendommer med høy bonitet. Man må operere med standardsatser med mindre det foreligger helt spesielle forhold.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"Overskjønnet blir oppheva så langt det er påanka og blir heimvist til ny førehaving i lagmannsretten."

Ankemotpartene har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsrettens - flertallets - rettsanvendelse er riktig. Skjønnsgrunnene viser at det er foretatt en totalvurdering av reinvesteringsmulighetene i næringen hvor også nedbetaling av gjeld er nevnt. Når lagmannsretten har fastsatt en rente som gir full verdisikring, er dette riktig rettsanvendelse. Det er fastsatt en felles rente som er representativ for eiendommene på stedet. Dette er i samsvar med Noem-dommen.

Ved ekspropriasjon eller fredning av skog får grunneieren redusert en inntektsstrøm som er verdifast og evigvarende. Erstatningen skal dekke dette tapet. Det forutsetter at det gis full inflasjonsbeskyttelse.

Det nominalistiske prinsipp i norsk rett er forlatt, jf blant annet plenumsdommen i Røstadsaken i Rt-1988-276. Dette har også gitt seg utslag i personskaderetten hvor Høyesterett i Ølbergsaken har bygget på full verdisikring. Drøftelsen i Ølbergsaken bygger på Noem-dommen, og

Side 560

synspunktene i Ølbergsaken må overføres til ekspropriasjonsretten. Ved fastsettelse av erstatning for skog har skjønnsrettene både før og etter Noem-dommen gjennomgående lagt til grunn en stabil realrente.

Av Noem-dommen følger at replassering i næringen skal legges til grunn ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten. Den rettsoppfatning som det er bygget på i denne plenumsdommen, er Høyesterett bundet av. Skal skogeiere holdes skadesløse ved ekspropriasjon av skog, må deres investeringer ha samme risikonivå. Skogbruksnæringen er en tilnærmet risikofri næring. Risikoen ved investeringer i jordbruk er høyere enn ved investeringer i skogbruket. En alminnelig fornuftig skogbruker vil investere i skogbruket, og dette har gode grunner for seg, bl a gir det verdisikre inntekter. Når skjønnsrettene har tilpasset seg den internrente skogen gir, er det nettopp fordi andre alternativer anses mindre lønnsomme og iallfall ikke har samme ubetydelige risiko. Realrenten på gjeld i næringen er for øvrig meget lav. Staten har ikke kunnet legge frem noe alternativ som gir høyere avkastning innen samme risikonivå.

Dersom en skogeier skal tilpasse seg et høyere rentenivå i næringen, forutsetter dette at skogeieren må øke skogkapitalen ved å investere mindre i skogen og hogge før skogen er forstlig hogstmoden. Dette vil være i strid med den offentlige målsetting for skogbruket og med praktiseringen av skogloven. Forutsetningene for erstatning etter balansekvantumsmetoden, som blant annet bygger på at skogen forvaltes med forsiktighet, og at det er store arealer med hogstmoden skog som ikke blir avvirket, vil falle bort.

Kapitaliseringsrenten som anvendes i konsesjonssaker, og den forrentning som legges til grunn ved overdragelse av skog innen slekten, bygger på andre hensyn, og er uten betydning for saken.

Statens anførsel om at kapitaliseringsrenten ved  personskadeerstatning må være en nedre grense for kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon av skog, kan etter ankemotpartenes syn ikke føre frem. Fastsettelse av kapitaliseringsrente er en del av den konkrete skjønnsutøvelse som ikke kan overprøves. En vurdering uavhengig av reglene for personskadeserstatning er en konsekvens av retten til reinvestering i næring. Gode grunner taler også for at det gjøres forskjell. Eventuell tapt arbeidsinntekt vil bare være et ubetydelig element i den inntektsstrøm som skal kapitaliseres.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

"1.	Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 18 september 1992 stadfestes.

2.	Staten ved Miljøverndepartementet betaler sakens omkostninger for Høyesterett."

Hjelpeintervenientene - Norges Skogeierforbund og Norsk Skogbruksforening - har sluttet seg til ankemotpartenes anførsler. Det er fremhevet at det som skal erstattes er en inntektsstrøm fra skog, en kapitalplassering som er tilnærmet risikofri og gir en verdifast avkastning. Kapitaliseringsrenten må fastsettes slik at den gir et likeverdig resultat. Dette leder til at renten i næringen på stedet legges til grunn. At skogeiere som andre ekspropriater har en tilpasningsplikt, bestrides ikke. Men skal tilpasningsplikten få betydning, må det påvises plasseringsmulighet

Side 561

som gir høyere realrente på samme risikonivå, og det har staten ikke gjort.

Spørsmålet om kapitaliseringsrente reiser seg for en rekke næringer ved ekspropriasjon og kommer inn ved personskade. Man kan ikke objektivisere kapitaliseringsrenten. Den må fastsettes etter en vurdering av inntektsstrømmens kilde og hvorledes alminnelige, fornuftige næringsutøvere vil innrette seg.

Hjelpeintervenientene har nedlagt denne påstand:

"1.	Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 18. september 1992 stadfestes.

2.	Hjelpeintervenientene, Norges Skogeierforbund og Norsk Skogeierforening, tilkjennes sakskostnader for Høyesterett."

Jeg finner at anken må tas til følge og overskjønnet oppheves på grunn av uklare skjønnsgrunner så langt anken er henvist til Høyesterett.

Både partene og hjelpeintervenientene har i sin prosedyre tatt utgangspunkt i Noem-dommen, men har utlagt den på forskjellig måte. Til en viss grad er argumenter som var sentrale i Noemsaken prosedert om igjen. I hjelpeintervenientenes prosedyre har det således vært et ledende synspunkt at en skogeier ved ekspropriasjon av skog må få "et beløp som ved reinvestering i tilsvarende verdifast kilde kan gi en likeverdig inntektstrøm". Denne argumentasjon førte imidlertid ikke frem i Noemsaken. Skogeierne ble ikke gitt medhold i at reinvestering i skog skulle legges til grunn, og kan heller ikke i denne sak nå frem med et slikt gjenanskaffelsessynspunkt.

Ved fastsettelse av erstatning etter bruksverdi, skal den fremtidige årlige nettoavkastning erstattes med et engangsbeløp. Når en avkastning som ellers ville ha blitt oppebåret over en lang fremtidig periode, utbetales på n gang etter ekspropriasjon, medfører det en rentefordel som må trekkes fra. Det må skje en neddiskontering av de fremtidige terminer. Uenigheten mellom flertall og mindretall i Noemsaken gjaldt først og fremst hvilket utgangspunkt man skulle ta ved fastsettelse av den rentefot som skulle benyttes ved neddiskonteringen. Det var enighet om at det måtte tas utgangspunkt i forrentningen ved en fornuftig og forsvarlig plassering av erstatningsbeløpet. Flertallet fant imidlertid at dette i en viss utstrekning måtte bero på en konkret vurdering, og at investering i næringen kunne være naturlig og forsvarlig, selv om andre investeringer kunne gi noe høyere avkastning. Mindretallet fant at det også i de tilfelle som saken gjaldt, måtte foretas en bredere og generell vurdering.

Noem-dommen har også vært trukket frem i forbindelse med en annen problemstilling som har vært sterkt fremme i den foreliggende sak - om det ved beregning av kapitaliseringsrenten bør tas hensyn til om det er en mer eller mindre sikker inntekt som skal erstattes. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er drøftet i Noem-dommen. Etter mitt syn er denne usikkerhet noe man må ta hensyn til når man vurderer hvilken årlig inntekt som skal legges til grunn. Har man først kommet frem til en sannsynlig årlig inntekt, har man i så fall tatt hensyn til en mulig usikkerhet. Denne usikkerhet bør da ikke også trekkes inn ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten.

Både flertallet og mindretallet i Noemsaken har foretatt en mer generell drøftelse av hvilke hensyn som bør tas til fremtidig inflasjon ved

Side 562

fastsettelse av kapitaliseringsrenten. Her var meningsforskjellene ikke så store. Det er mer snakk om nyanser. Spørsmålet er også drøftet i Ølbergsaken om kapitaliseringsrenten ved personskade, som blant annet viser til Noem-dommen. Spørsmålet om inflasjonssikring har særlig betydning dersom pengene ikke skal eller kan brukes med en gang, og det heller ikke er mulig å investere dem på en slik måte at realverdien fullt ut opprettholdes.

Inflasjonsproblemene inntrer med særlig tyngde når de inntekter som skal erstattes, er slike som skal dekke fremtidige løpende behov. Det klareste eksempel er erstatning for tapt ervervsevne. Tilsvarende synspunkter kan imidlertid også gjøres gjeldende ved ekspropriasjon fra jord- eller skogbrukseiendommer. For at eiendommen forsatt skal gi levegrunnlag, kan det være ønskelig at erstatningen kan nyttes til å øke avkastningen av resteiendommen, eventuelt plasseres slik at den gir et årlig inflasjonssikret inntektstilskudd, jf her ordningen med årlige avgifter i vassdragsreguleringsloven § 16 nr 5.

Man kan også se det slik at den som har hatt sine midler plassert i en næring som han driver, og skal fortsettes å drive, bør gis anledning til å reinvestere i eiendommen midler som tas ut av den. Dette synspunkt må imidlertid holdes opp mot tilpasningsplikten og utgangspunktet om at bare fornuftige og forsvarlige reinvesteringer kan tas i betraktning.

Flertallet i Noemsaken har ikke gitt noen nærmere begrunnelse for det syn at det er rimelig å bygge på reinvestering i næringen, men jeg vil anta at slike synspunkter som jeg har nevnt, har vært bestemmende for flertallets konklusjon. Det som uttrykkelig sies i dommen, passer best ved en vurdering av de enkelte eiendommer, men det ble likevel antatt at det i alminnelighet ikke kunne bli tale om konkrete vurderinger av den enkelte eiendom. Det måtte kunne fastsettes en felles kapitaliseringsrente for eiendommer av "den art som ekspropriasjonen gjelder, medmindre det for enkelte eiendommer skulle være opplyst spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering". Jeg er enig i at det er nødvendig med en slik mer objektivisert vurdering. Skjønnspraksis som det i ganske stor bredde er vist til i prosedyren i den foreliggende sak, viser også at man i praksis har holdt seg til samme rentefot for alle eiendommer som er omfattet av vedkommende skjønn.

Men når man i praksis opererer med slike standardiserte rentegrunnlag og av praktiske grunner må gjøre det, kan det være grunn til å sammenligne med praksis på andre områder hvor tilsvarende hensyn generelt gjør seg gjeldende. Som nevnt, er det slik jeg ser det, særlig hensynet til at man har hatt og fortsatt vil ha behov for de avståtte ytelser på det tidspunkt de ville ha vært oppebåret dersom avståelsen ikke var skjedd, som kan begrunne en særlig inflasjonsbeskyttelse. Hvis man foretar en mer generell vurdering av skogbruket, gjør dette hensyn seg iallfall ikke sterkere gjeldende her enn ved personskadeserstatninger.

Også tilpasningsplikten som påhviler en ekspropriat må lede til at det foretas en bred vurdering og sammenligning. De investeringsmuligheter som ligger til grunn for fastsettelsen av kapitaliseringsrenten i personskadesakene, er det nærliggende å trekke inn også når det skal foretas en slik objektivisert vurdering som etter praksis ved avståelse av skog. Jeg minner om at utgangspunktet etter Noem-dommen er forrentningen ved en fornuftig og forsvarlig plassering av erstatningsbeløpet.

Side 563

Ved fastsettelse av en slik felles, objektivisert kapitaliseringsrente for bruksverdierstatning for skog vil den rentefot som praktiseres ved beregning av erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade, gi veiledning. En objektivisert kapitaliseringsrente for skog bør ikke ligge lavere enn denne rentefoten, jf det jeg har sagt om de hensyn som gjør seg gjeldende. Hvis en generell vurdering av avkastningen i næringen skulle gi grunnlag for en høyere rentefot, må denne benyttes.

Som jeg alt har nevnt, åpner imidlertid Noem-dommen for en mer individuell vurdering, når det for den enkelte eiendom er "opplyst spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering". Denne vurdering kan gi seg utslag i begge retninger. Hvis det foreligger slike særlige forhold, må det imidlertid fremgå av skjønnsgrunnene.

I det foreliggende tilfelle er det bygget på den samme kapitaliseringsrente for alle eiendommene som er innbyrdes meget forskjellig, og både for eiendommer hvor kapitaliseringsrenten brukes på en årlig avkastning og hvor det skal skje en neddiskontering over kortere tidsrom ned til 10 år. En slik felles rentefot kan være en praktisk løsning. Den må imidlertid i tilfelle fastsettes på et bredere grunnlag enn bare investering i skog. At det i dette tilfelle skulle foreligge slike særlige grunner for alle eiendommer at investering i skog er det eneste forsvarlige alternativ, krever en nærmere forklaring enn den som er gitt i overskjønnets premisser. Overskjønnet må derfor bli å oppheve på dette punkt.

Den ankende part må etter skjønnsloven § 54 b jf § 54 erstatte de saksøktes omkostninger. Det er innlevert omkostningsoppgave stor kr 148625, herav utgifter kr 8625. Denne legges til grunn. Også hjelpeintervenientene har krevd saksomkostninger, oppgitt til kr 96400. Staten har vist til skjønnsloven § 54 annet ledd om at man til varetagelse av likeartede interesser som ikke står i strid, bør nytte samme prosessfullmektig. Det er ikke prosedert på konkrete omstendigheter vedrørende enkelte eiendommer. Jeg er enig med staten i at n prosessfullmektig ville ha vært tilstrekkelig for å vareta både de saksøktes og hjelpeintervenientenes interesser. Imidlertid må jeg etter det som er opplyst under ankeforhandlingen legge til grunn at det har vært et samarbeid mellom de saksøktes prosessfullmektig og hjelpeintervenientenes prosessfullmektig under saksforberedelsen, og at de saksøktes utgifter til prosessfullmektig ville ha vært større uten dette. Jeg finner at hjelpeintervenientene på denne bakgrunn bør tilkjennes delvise saksomkostninger med kr 52400, herav kr 2400 i utgifter.

Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:

1.	Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten så langt anken er henvist til Høyesterett.

2.	I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Miljøverndepartementet a) til ankemotpartene i fellesskap 148 625 - etthundreogførtiåttetusensekshundreogtjuefem - kroner, b) til Norges Skogeierforbund og Norsk Skogbruksforening i fellesskap 52400 - femtitotusenfirehundre - kroner. Side 564

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Bugge: Jeg finner som førstvoterende at overskjønnet må oppheves, og jeg er i det vesentlige enig i hennes forståelse av Noem-dommen og i synet på hva som må være bestemmende ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten ved bruksverdierstatning.

For min del kan jeg ikke forstå skjønnsgrunnene annerledes enn at lagmannsrettens flertall må ha lagt til grunn uten videre at kapitaliseringsrenten, fordi det er skog som er avstått, skal fastsettes ut fra den forutsetning at erstatningen vil bli reinvestert i skog og med en relativt lav avkastningsgrad. Flertallets henvisning til annen skjønnspraksis som har vært fremlagt for Høyesterett og som synes å bygge på den samme forutsetning, tyder også på dette. Jeg er enig med staten i at dette er uriktig rettsanvendelse og vil tiltre det som fra statens side er anført i denne forbindelse.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst dommer Foss: Likeså.

Dommer Sinding-Larsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:

1.	Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten så langt anken er henvist til Høyesterett.

2.	I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Miljøverndepartementet a) til ankemotpartene i fellesskap 148 625 - etthundreogførtiåttetusensekshundreogtjuefem - kroner, b) til Norges Skogeierforbund og Norsk Skogbruksforening i fellesskap 52400 - femtitotusenfirehundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.