Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:27

Høyesterett - HR-1994-13-B - Rt-1994-190

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1994-02-17

Publisert

HR-1994-13-B - Rt-1994-190

Stikkord

Erstatningsrett. Foreldelse.

Sammendrag

Skadelidte ble påført nakkeslengskade i 1977. "Forhåndserstatning" ble utbetalt i 1981, bl.a. ménerstatning basert på 15 % medisinsk invaliditet. I 1987 ble saken tatt opp på nytt med forsikringsselskapet basert på minst 50 % medisinsk invaliditet og ervervsmessig invaliditet på 100 %. Høyesterett fant etter en konkret vurdering at foreldelsesfristen på tre år etter foreldelsesloven § 9 (1) ikke var utløpt. Skadelidte hadde basert seg på legeuttalelser gitt av spesialistene i fylket, som ble oppfattet slik at forverringen skyldtes psykiske forhold og ikke hadde sammenheng med bilulykken.

Saksgang

Hålogaland lagmannsrett LH-1992-72 A - Høyesterett HR-1994-13-B, nr 242/1992.

Parter

A (Advokat Magne Revheim) mot UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Advokat Børre Lid - til prøve).

Forfatter

Gjølstad, Schei, Hellesylt, Halvorsen, Holmøy.


Dommer Gjølstad: Denne saken gjelder tvist om krav på erstatning for ervervstap og mén er foreldet etter treårsfristen i foreldelsesloven § 9 (1).

A ble påført en nakkeslengskade, også kalt whiplashskade,

Side 191

og brudd på en brystvirvel, ved en ulykke 2 juli 1977, da hun var passasjer i en bil som ble påkjørt bakfra. Den skadevoldende bil var forsikret i Storebrand Idun, nå UNI Storebrand Skadeforsikring A/S, heretter Storebrand.

I mars 1981 fikk A utbetalt "Forhånds-erstatningsoppgjør" kr 33860 fra Storebrand, hvorav kr 25578 var mnerstatning basert på 15 prosent medisinsk invaliditet og resten erstatning for utgifter. Forsikringsselskapet aksepterte at A kunne komme tilbake til saken dersom det skulle inntre en betydelig forverring.

Den 25 oktober 1982 søkte A om uførepensjon.

Ved fylkesnemndas vedtak 26 juni 1983 ble hun tilstått 50 prosent uførepensjon med virkning fra 1 juli 1982. Etter anke til Trygderetten endret fylkesnemnda 9 april 1985 uføregraden til 100 prosent.

Ved brev av 13 januar 1987 til Storebrand tok As advokat erstatningssaken opp på nytt. Han viste til at hennes helsetilstand var vesentlig forverret og at hun var blitt 100 prosent uføretrygdet. Foranlediget av henvendelsen ble det innhentet spesialisterklæring fra professor dr.med. Håvard Skre. Han konkluderte med at A s medisinske invaliditet som følge av skaden i 1977 var minst 50 prosent og den ervervsmessige 100 prosent. Storebrand innhentet også legeerklæringene vedrørende As trygdesak. Selskapet meddelte deretter 25 november 1988 at det anså kravet foreldet, idet følgene av trafikkskaden var klarlagt allerede i 1982.

A tok ut forliksklage mot forsikringsselskapet 30 november 1988. Den 2 august 1989 fulgte hun opp med stevning til Lofoten herredsrett.

Herredsretten fant at kravet ikke var foreldet og avsa 25 mai 1990 dom med slik domsslutning:

"1.

Storebrand Øst A/S er ansvarlig for de skader A ble påført ved trafikkulykke 2. juli 1977.

2.

Storebrand Øst A/S betaler A sakskostnader med kr 32415,- - kronertrettitotusenfirehundreogfemten - innen 2 - to - uker."

Storebrand påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten - satt med to meddommere - fant at kravet var foreldet bortsett fra en spesiell del av kravet som gjaldt dekning av utgifter forbundet med kjeveforandring, og som etter lagmannsrettens syn sto i en særstilling. Lagmannsrettens dom av 28 april 1992 har denne domsslutning:

"1.

Uni Storebrand Skadeforsikring A/S er ansvarlig for de utgifter A er og blir påført som følge av de kjeveforandringer trafikkulykken har medført.

Forøvrig frifinnes Uni Storebrand Skadeforsikring A/S.

2.

Hver av partene bærer hver sine saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

Side 192

A har anket til Høyesterett. Storebrand har tatt til motmæle, men har ikke motanket for så vidt gjelder utgiftene knyttet til kjeveforandringen, slik at lagmannsrettens dom på dette punkt er rettskraftig.

Det er holdt bevisopptak for Høyesterett, hvor A og fem vitner har avgitt forklaring. Vitnene er nye for Høyesterett. Videre har det vært oppnevnt to medisinsk sakkyndige, avdelingsoverlege, spesialist i anestesiologi, Bjørn Fagerlund og overlege, spesialist i nevrologi, Torbjørn Haldorsen. Haldorsen har vurdert As medisinske invaliditet til høyst 25 prosent, mens Fagerlund har anslått den til 40 - 45 prosent. De har avgitt hver sin skriftlige erklæring, og begge forklarte seg under ankeforhandlingen. De var vitner i lagmannsretten.

Det er fremlagt en del nye dokumenter, men saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part - A - bestrider at det er inntrådt foreldelse. Hennes anførsler for Høyesterett er i hovedtrekk:

I årene etter 1981 skjedde det en vesentlig forverring av hennes skade. Hun hadde imidlertid ikke grunnlag for å knytte denne til bilulykken. Legeerklæringen som ble avgitt i forbindelse med hennes søknad om uførepensjon, inneholdt en primærdiagnose uten tilknytning til ulykken. Erklæringen måtte oppfattes slik at psykiske faktorer var den vesentlige årsak til hennes uførhet. Intet tydet på at det var sammenheng mellom disse og ulykken. Hun utviste atskillig aktivitet og gjorde det man med rimelighet kunne kreve av henne for å få avklart årsaksspørsmålet.

Etter å ha lest en avisartikkel om nakkeslengskader i 1985, tok hun saken opp igjen og fikk professor Skres legeerklæring i 1987. Først da hadde hun oppfordring til å gå til søksmål.

I første halvdel av 1980-årene var kunnskapene om nakkeslengskader hos leger i sin alminnelighet begrenset. En anmodning om ny spesialisterklæring i 1983 kan ikke antas å ville ha ført til at hennes psykisk betingede symptomer var blitt knyttet til ulykken. Selskapet ville utvilsomt ha bestridt et erstatningskrav ut fra manglende årsakssammenheng.

Ved vurderingen er det også grunn til å legge vekt på den situasjon A var i. Hun var sterkt deprimert nettopp som følge av ulykken, jf betraktningene om foreldelsesspørsmålet i P-pille-dommen i Rt-1992-64. Dessuten må det ha betydning at det var foretatt et oppgjør. Da skulle det atskillig til for å ta saken opp igjen.

Subsidiært er anført at foreldelse er avbrutt ved erkjennelse, jf foreldelsesloven § 14. Anførselen bygger på Storebrands aksept i 1981 om at A kunne komme tilbake til saken, sammenholdt med behandlingen av hennes nye henvendelse i 1987.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"1.

Herredsrettens dom stadfestes.

2.

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale den ankende parts saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. Saksomkostninger for lagmannsrett kreves med tillegg av lovlig morarente fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Side 193

Ankemotparten - UNI Storebrand Skadeforsikring A/S - bestrider ikke at det skjedde en forverring av As tilstand fra oppgjøret i 1981 til vinteren 1982/83, og aksepterer at det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken i 1977 og denne merinvaliditeten. Men selskapet hevder at kravet er foreldet og henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse. Selskapets anførsler er i hovedtrekk:

Vurderingen av et spørsmål om årsakssammenheng blir vanskeligere jo lenger tid som går. Hensynene bak foreldelsesreglene tilsier at usikkerhet om årsaksforhold ikke kan utskyte foreldelsesfristen. Skadelidte har en undersøkelsesplikt og må sørge for at en eventuell uklarhet om årsaksforholdet avklares under foreldelsesfristens løp, eventuelt i en rettssak.

Etter Storebrands vurdering startet foreldelsesfristens løp allerede vinteren 1982/83. Den forverring i As tilstand som inntraff i de to årene etter 1981 da hun hadde fått utbetalt erstatning for skaderelaterte utgifter og mn, dreide seg i det alt vesentlige om en utvikling og forsterking av samme type plager. De erklæringer som ble avgitt tok utgangspunkt i ulykken. As uføresøknad viser at hun selv mente at det kunne være sammenheng mellom ulykken og hennes uførhet. Ny sykdom eller skade var ikke inntrådt. Hun hadde da all grunn til å få avklart den usikkerhet det kunne være om årsaksspørsmålet i den ustrekning dette var mulig.

A var til behandling hos nevrolog. Hva alminnelige leger visste om nakkeslengskader i begynnelsen av 1980-årene er uten betydning. Erklæringene fra Sentralsykehuset i Nordland viser at legene der hadde gode kunnskaper om denne type skader.

I brev av 2 mars 1983 til A nedtonet overlegen ved Sentralsykehuset de psykiske faktorer. Han ga uttrykk for at det dreide seg om "kirurgortopedisk symptomatologi", og at han var innstilt på å vurdere saken på nytt når det forelå uttalelse fra X Helsesportsenter. Når A ikke reiste til senteret, burde hun ha henvendt seg til overlegen på Sentralsykehuset på nytt.

A hadde advokatbistand hele tiden. Det forelå ikke noe nytt da saken ble tatt opp igjen med selskapet i januar 1987. Hun kunne og burde ha tatt saken opp tidligere, under enhver omstendighet i god tid før skjæringspunktet for treårsfristen 30 november 1985.

Noen erkjennelse av kravet fra forsikringsselskapets side foreligger ikke.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

"1.

Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2.

A dømmes til å betale UNI Storebrand Skadeforsikring AS' saksomkostninger for alle retter."

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Etter foreldelsesloven § 9 (1) foreldes krav på erstatning for personskade tre år etter den dag da skadelidte "fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige".

I foreliggende sak hadde Storebrand erkjent ansvar for ulykken og utbetalt erstatning i 1981 basert på As medisinske uførhet på dette tidspunkt. Jeg må videre legge til grunn at A

Side 194

allerede i 1983 hadde - eller iallfall burde ha - kunnskap om at det var inntrådt en forverring i hennes tilstand og at hun var blitt varig ervervsmessig ufør.

Det springende punkt i saken gjelder ansvarsbetingelsene, nærmere bestemt om A hadde eller burde skaffet seg kunnskap om at det forelå årsakssammenheng mellom ulykken og den forverring som var inntrådt. Foreldelsesfristen kan begynne å løpe selv om en skadelidt ikke har positiv kunnskap om at ansvarsbetingelsene er oppfylt og at det foreligger årsakssammenheng. Det avgjørende er om skadelidte har rimelig foranledning til å gå til søksmål. Skadelidte har en undersøkelsesplikt, forutsatt at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær. Særlig kan det være aktuelt å søke avklaring hos lege, eventuelt spesialist.

Så vel herredsretten som lagmannsretten har gjort utførlig rede for As sykehistorie. Jeg viser til dette.

I 1982 var A innlagt på Nevrologisk avdeling på Sentralsykehuset i Nordland til undersøkelse og behandling i tre perioder, uten at dette hadde noen effekt på hennes smerter. Umiddelbart etter siste opphold på sykehuset i oktober 1982 søkte hun om uførepensjon, så vidt skjønnes etter anbefaling fra sykehuset.

I forbindelse med trygdesaken ble det innhentet legeerklæring fra dr Salvesen ved Sentralsykehuset. Som hovedårsak til den aktuelle uførhet ble angitt "Morbus musculorum psychogenicus", som ifølge den sakkyndige, overlege Haldorsen, er utbredte muskelsmerter av psykosomatisk natur. Det ble opplyst om trafikkuhellet i 1977 hvor A var påført "whiplash skademekanisme i nakken". Etter en beskrivelse av hennes plager, het det i redegjørelsen for hennes aktuelle situasjon:

"Personlighetsmessig har en inntrykk av en dypt deprimert pas. som er fullstendig fiksert i sine symptomer, og som har en uttalt sykdomsfølelse. Hun er utvilsomt subjektivt invalidisert av sine plager, og utsiktene med hensyn på bedring vurderes som små.

På bakgrunn av hennes psyke og personlighet anser jeg mulighetene for attføring som ytterst begrenset. Hun tilhører etter min oppfatning den kategori pasienter som utvilsomt er ufør pga sterke subjektive symptomer, selv om det ved objektive undersøkelsesmetoder er vanskelig å påvise håndfaste tegn på organisk sykd."

Det fremgikk at erklæringen var avgitt på grunnlag av undersøkelser av overlege Schultz og overlege Strugstad, spesialister i henholdsvis ortopedi og nevrologi.

Samtidig med at hun søkte om uførepensjon, henvendte A seg til sin advokat som i brev 8 november 1982 til Sentralsykehuset forespurte om det var inntrådt noen endring i forhold til tidligere, da den medisinske invaliditet var satt til 15 prosent.

Overlege Strugstad svarte 6 januar 1983 at det ikke var inntrådt noen prinsipiell forandring i pasientens objektive tilstand, og viste for så vidt gjaldt hennes subjektive plager, til dr Salvesens legeerklæring i trygdesaken. Overlege Strugstad konkluderte slik:

Side 195

"Kirurgisk ortoped, overlege Schultz, har anslått den skademessig betingede invaliditet til 15% ut fra objektive vurderinger. Tilleggsmomentene fra vår side går mer på den hele invaliditet som i alt vesentlig skyldes subjektive- og personlighetsmessige forhold og som gjør utsiktene til bedring små.

...

Vi har heller ikke vært i stand til å påvise andre objektive funn enn de som er kommet til uttrykk i skrivene fra overlege Schultz.

Noen bestemt prosentvis angivelse av tilleggsinvaliditet på bakgrunn av subjektive symptomer er derfor svært vanskelig å fastsette. Jeg foreslår derfor at dette utstår til pasienten har vært på X Helsesportsenter. Det er ønskelig at også en tredje instans vurderer disse forhold, og hun er derfor henvist dit til undersøkelse og behandling."

I forbindelse med henvisning til X Helsesportsenter ga assistentlege Elisabeth Steen uttrykk for at:

"Alt i alt synes undertegnede nå at man her ikke kan se bort fra en skikkelig rentenevrose".

Betegnelsen rentenevrose kjennetegnes ifølge den sakkyndige, overlege Haldorsen, av et klart misforhold mellom symptomer og objektive funn, hvor den økonomiske fordelen med å fremvise symptomer er innlysende.

Jeg bemerker at A sannsynligvis ikke ble gjort kjent med dr Steens utalelse. Når jeg likevel nevner den, er det fordi den sammen med det som for øvrig foreligger, viser at det var en samstemmig vurdering blant legene på Sentralsykehuset at A s personlighet og psyke var avgjørende for hennes tilstand. Dette antar jeg at A også må ha fått indikasjoner på under sykehusoppholdene.

Det er på det rene at A ble gjort kjent med dr Salvesens uttalelse til folketrygden og overlege Strugstads brev av 6 januar 1983 til hennes advokat. Hun skrev 22 februar 1983 til overlege Strugstad:

"Etter 5 1/2 års kamp for å bli bra får jeg stemplet "psykiske forhold".

...

Var det din personlige bedømmelse av meg du ga i legeerklæringen til advokat Tjønndal?"

Overlege Strugstad svarte 2 mars 1983:

"Jeg sitter i en meget vanskelig situasjon når jeg skal besvare ditt brev av 22. februar 83. ... Vi mente derfor at nevrologisk avdeling var den som best egnet seg til behandling, selv om det ikke var noen nevrologisk sykdom som feilte deg. I og med at kirurgortoped hadde vurdert din tilstand og heller ikke hadde noe spesielt å tilby, har vi forsøkt så godt vi kunne ut fra de ressurser vi rådde over. Mitt svarbrev til advokat Tjønndal bærer noe preg av at det ikke er nevrologisk sykdom det dreier seg om, men mer kirurgortopedisk symptomatologi. På det tidspunkt var erklæringen til folketrygden skrevet og det var under de inntrykk

Side 196

som dr. Salvesen hadde fått. Akkurat den delen som angår de personlighetsmessige inntrykk ville nok fått en litt mer avrundet form hvis det var ført i pennen av meg. Dette kommer indirekte til uttrykk i det brev jeg skrev til advokat Tjønndal der jeg foreslår at en 3 instans (X Helsesportsenter) vurderer de nevnte forhold i og med at det er en overlege i fysikalsk medisin som er faglig hovedansvarlig."

A oppfattet legene slik at forverringen av hennes tilstand skyldtes psykiske forhold og ikke hadde sammenheng med bilulykken. Jeg antar at også hennes advokat vurderte saken på samme måte. Dette bygget særlig på de uttalelser fra dr Salvesen og overlege Strugstad som jeg har referert. Slik jeg ser det, hadde A et rimelig grunnlag i erklæringene for sin oppfatning.

Spørsmålet blir da om A burde ha foretatt seg mer for å få avklart om det kunne være årsakssammenheng mellom ulykken og hennes psykiske reaksjoner. Et moment i denne forbindelse er at hun ikke hadde pådradd seg noen ny sykdom og heller ikke hadde vært utsatt for noen ny ytre påkjenning.

Jeg finner ikke å kunne legge noen vekt på at hun ikke reiste til X Helsesportsenter. Grunnen til at hun ikke reiste dit, var at hun hadde erfaring for at den type behandling som ble gitt ved senteret ville være en belastning for henne, og at legene heller ikke hadde gitt henne noe håp om at behandlingen ville hjelpe. Overlege Strugstad var orientert om hvorledes hun så på et opphold på X. Etter det som er opplyst, kan jeg ikke se at det var noe urimelig standpunkt hun inntok ved ikke å ta imot tilbudet.

Etter min mening kan man ikke med rimelighet kreve at A skulle ha foretatt seg mer for å få avklart om det var årsakssammenheng. Hun baserte seg på uttalelser gitt av spesialistene i fylket grunnet på omfattende medisinsk utredning. Jeg mener det vil være å strekke skadelidtes undersøkelsesplikt for langt om man i dette tilfelle skulle kreve mer av henne enn det hun gjorde.

Innvilgelsen av As uføresøknad med 100 prosent brakte ikke nye momenter med hensyn til årsaksforholdet. Jeg kan i det hele ikke se at det forelå noe nytt av betydning for saken før fristtidspunktet 30 november 1985.

Partene har vært uenige om legenes kunnskapsnivå om nakkeslengskader i første halvdel av 1980-årene, og det har vært atskillig bevisførsel om dette. For meg er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet. Jeg vil i denne sammenheng peke på at det avgjørende er hvorledes A med rimelighet kunne bedømme situasjonen den gang, ikke hvorledes legene ved videre pågang i erstatningssaken ville ha vurdert årsaksspørsmålet.

Men jeg nevner at dr Salvesen som utferdiget legeerklæringen til folketrygden, i bevisopptaket for Høyesterett har gitt uttrykk for at dersom han i 1982 skulle ha skrevet en spesialisterklæring, ville han ikke uten videre ha knyttet As psykiske reaksjoner til bilulykken i 1977. Videre bemerker jeg at det ikke kan være tvilsomt at det i befolkningen og særlig blant trafikkskadde, har skjedd en vesentlig utvikling når det gjelder den oppmerksomhet som blir knyttet til denne type skader og kunnskapen om dem.

Side 197

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet jeg også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Det følger av stadfestelsen at det skal betales morarente av dette omkostningsbeløpet fra to uker etter forkynnelsen av herredsrettens dom.

Jeg finner at A også må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Det er lagt frem omkostningsoppgave hvor omkostningene for lagmannsretten er oppgitt til kr 53.500. I tillegg er det krevd morarente av omkostningsbeløpet, som blir å tilkjenne.

Omkostningene for Høyesterett er oppgitt til kr 199316, herav salær kr 100000, med tillegg av utgifter til sakkyndige. Av utgiftene til sakkyndige faller honoraret til avdelingsoverlege Fagerlund på A. Dette utgjør kr 20295. De samlede omkostninger blir etter dette kr 219600.

Motparten har ikke hatt innvendinger mot omkostningsoppgaven. Jeg legger denne til grunn.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

Herredsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til A 53500 - femtitretusenfemhundre - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 13 mai 1992 til 1 januar 1994, og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

3.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til A 219600 - tohundreognittentusensekshundre - kroner.

4.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoternde.

Dommerne Hellesylt, Halvorsen og Holmøy: Likeså.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.