Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:29

Høyesterett - HR-1993-165-A - Rt-1993-1538

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1993-12-22

Publisert

HR-1993-165-A - Rt-1993-1538

Stikkord

(Horseng-dommen) Erstatningsrett. Personskade. Erstatningsutmåling.

Sammendrag

Uttalelser om det ved beregningen av fremtidstapet skal gjøres tillegg for forventet reallønnsvekst. Det ble i dette tilfelle ikke tatt standpunkt til spørsmålet fordi det her under enhver omstendighet er tale om et så lite tillegg at det ikke vil ha praktisk betydning i en totalvurdering. - Det ble forgjeves fremsatt krav om "overrente" (differansen mellom oppnåelig nominell rente som skattebelastes, og kapitaliseringsrenten) for at erstatningen skal verdisikres. - Det ble ikke gjort fradrag i fastsatt erstatning for attføringspenger utbetalt i en periode forut for perioden med inntektstap. - Denne sak må sees i sammenheng med lnr 164 og 166/1993. (Rt-1993-1524 og Rt-1993-1547).

Saksgang

Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-165-A, nr 121/1992.

Parter

Forenede Skadeforsikring A/S (advokat Knut Riisa) mot A (advokat Erik Johnsrud - til prøve).

Forfatter

Skåre, Gjølstad, Gussgard, Lund og Christiansen.


Dommer Skåre: Saken gjelder utmåling av erstatning for personskade i henhold til skadeserstatningsloven § 3-1 jf bilansvarsloven § 4. Den er behandlet av Høyesterett med samme dommere som i lnr 164/1993 (Ølberg) og lnr 166/1993 (Skoland), og dommene er avsagt etter at prosedyren i samtlige tre saker var avsluttet. De standpunkter Høyesterett har inntatt i Ølbergsaken for så vidt gjelder størrelsen på kapitaliseringsrenten, erstatning for tapte pensjonspoeng, tillegg for skattebelastningen på erstatningsbeløpet og samordning mellom menerstatning og erstatning etter § 3-1 tredje ledd annet punktum, får betydning også i den foreliggende sak.

Skadelidte - A - er født 0.0.1968. I mars 1984 ble hun påkjørt av en bil, og påført blant annet alvorlige bekken- og hodeskader. Bilen var trafikkforsikret i Forenede Skadeforsikring A/S som har påtatt seg det fulle ansvar.

På grunnlag av en antatt varig medisinsk invaliditetsgrad på 65 %, utbetalte selskapet menerstatning med 290000 kroner. Dessuten dekket selskapet merutgifter for 1990 med 10000 kroner. Om de øvrige poster i erstatningsoppgjøret ble partene ikke enige, og A tok 27 mars 1990 ut stevning ved Stjør- og Verdal herredsrett.

Herredsretten avsa 10 desember 1990 dom med slik domsslutning:

"1.

Forenede Skadeforsikring A/S dømmes til innen 14 - fjorten - dager - å betale til A, Verdal, kr 820000,- - åttehundreogtyvetusenkroner 00/100 - for tap i fremtidig erhverv.

2.

Forenede Skadeforsikring A/S frifinnes for å betale erstatning til A, Verdal, for fremtidige ekstrautgifter.

3.

Forenede Skadeforsikring A/S dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale til A, Verdal, kr 32000,- - trettitotusenkroner 00/100 - som erstatning for utgifter til juridisk og annen sakkyndig bistand forut for saksanlegget.

4.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Forenede påanket dommen for så vidt gjaldt punkt 1 i domsslutningen. A erklærte aksessorisk motanke over den samme del av dommen. For lagmannsretten la hun dessuten ned påstand om å bli tilkjent erstatning for tapt inntekt i 1991 - det første året hun var forutsatt å ville ha vært i arbeid. Hun nedla videre påstand om å bli tilkjent erstatning for påførte utgifter etter herredsrettens dom, og for

Side 1539

fremtidige utgifter. Lagmannsretten avsa 24 desember 1991 dom med slik domsslutning:

"1.

Forenede Skadeforsikring A/S dømmes til å betale erstatning til A med 730000,- - syvhundreogtredvetusen - kroner etter følgende fordeling:

a.

46000,- - førtisekstusen - kroner for lidt inntektstap,

b.

8000,- - åttetusen - kroner for påførte utgifter,

c.

150000,- - etthundreogfemtitusen - kroner for fremmtidige utgifter,

d.

925000,- - nihundreogtjuefemtusen - kroner for tap i fremtidig erverv, tilsammen avrundet til 1130000,- - enmillionetthundreogtredvetusen - kroner med fradrag av 400000,- - firehundretusen - kroner.

Kr. 730000,- forrentes med 18 % rente p.a. fra 1. januar 1992 til betaling skjer.

2.

I saksomkostninger betaler Forenede Skadeforsikring A/S til A samlet for lagmannsretten og herredsretten 126630,- - etthundreogtjuesekstusensekshundreogtredve - kroner.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse."

Domslutningen må sees i sammenheng med at selskapet før dommen hadde utbetalt 400000 kroner a konto i tillegg til den utbetalte menerstatning med videre.

Forenede påanket dommen til Høyesterett for samtlige poster i erstatningsberegningen. A erklærte aksessorisk motanke. Under saksforberedelsen for Høyesterett er partene blitt enige om at påførte merutgifter og inntektstap fram til 1 januar 1994 skal settes til henholdsvis 22000 og 150000 kroner. De er likeledes blitt enige om at de fremtidige merutgifter skal settes til 90000 kroner. De to første beløp skal anses oppgjort gjennom det som allerede er utbetalt, og den sistnevnte post skal gjøres opp senere. For Høyesterett gjelder saken etter dette utelukkende spørsmålet om fastsettingen av tapet i fremtidig erverv.

Begge anker gjelder såvel bevisbedømmelsen som lovanvendelsen. Når det gjelder anførslene for de tidligere instanser vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A fikk attføringsstønad fra mars 1989 basert på 100 % ervervsuførhet. I oktober 1993 ble hun tilstått uførepensjon basert på samme uførhetsgrad. Hun etablerte et samboerforhold i 1986 og fikk et barn i 1987. Ytelsene fra folketrygden innbefatter tillegg for barnet. Barnetillegget bortfaller når barnet fyller 18 år.

Partene er enige om at det ikke er grunn til å regne med bedring av ervervsevnen av slik betydning at uføretrygden vil bli redusert. De er også enige om å legge til grunn for beregningene, at A ville ha vært yrkesaktiv fra 1 januar 1991 og til hun fyller 67 år.

I anledning anken er A avhørt ved bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett. De sakkyndige som ble oppnevnt i Ølbergsaken for å gi uttalelse om rentespørsmål, er oppnevnt også for nærværende sak.

Den ankende part - Forenede Skadeforsikring A/S - har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har lagt til grunn at inntekten for den yrkesaktive periode kan settes til 170000 kroner i gjennomsnitt. Det er feil når lagmannsretten her har tatt hensyn til muligheten for reallønnsvekst. Dessuten er reallønnsveksten idag så lav at den uansett ikke kan ha praktisk betydning.

Side 1540

En forutsatt gjennomsnittsinntekt på 170000 kroner kan likevel gi et akseptabelt utgangspunkt. Ved vurderingen av hva som er et rimelig anslag i denne sammenheng, må legges vekt på at den yrkesaktive periode i praksis er kortere enn det beregningene i saken bygger på.

Selskapet legger til grunn at hun som lønnstaker ville hatt utgifter til reiser og utgifter i arbeid med tilsammen 6600 kroner, samt utgifter til fagforeningskontingent med 1 800 kroner. Nettotapet - differansen i netto inntekt med og uten skaden - er etter de foran gitte forutsetninger beregnet til 29838 kroner pr år. Barnetillegget er da tatt med i beregningen.

Det er realistisk å regne med at A uten skaden ville ha hatt langt større utgifter enn de som her er nevnt. Det må således regnes med at hun ville ha opptatt studielån. Uten erstatningen måtte hun dessuten ha tatt opp lån til bolig, og hun ville hatt utgifter til barnepass. Disse utgifter er ikke trukket inn i regnestykket foran, men belyser at nettoinntekten ikke er beregnet for lavt.

Det må videre legges til grunn at A har en viss restervervsevne som hun kan utnytte til å skaffe seg en ekstrainntekt lik 1/2 G som idag utgjør 18650 kroner. En slik inntekt vil ikke føre til reduksjon av hennes egen uføretrygd, men derimot i barnetillegget. Blant annet av denne grunn bygger selskapet på at ekstrainntekten ikke tas i betraktning før barnet er fylt 18 år. Dette fører til at nettotapet fra og med år 2006 reduseres til 21969 kroner.

Før påslag for skatteulempe gir tallene foran en erstatning på 412 279 kroner. Kapitaliseringen er foretatt med en rente på 6 %.

I samsvar med rettspraksis er det ikke tatt hensyn til tap av pensjonspoeng. Tapet utgjør etter selskapets beregninger 103 kroner når man legger til grunn en inntekt på 170000 kroner og en rente på 6 %. Settes forutsatt inntekt til 180000 kroner er tallet 2 312 kroner. I disse tall er ikke innregnet påslag for skatteulempe.

Det må ytterligere tas hensyn til at A fikk attføringspenger fra mars 1989 og i hele 1990 - dvs i et tidsrom da hun etter de forutsetninger som ligger til grunn, ikke ville hatt ervervsinntekt. Det følger av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum at det skal gjøres fradrag for attføringspengene. Under enhver omstendighet er det tale om en fordel som bør fratrekkes etter tredje ledd annet punktum. Beløpet utgjør brutto i overkant av 150000 kroner. Selskapet mener at fradraget skjønnsmessig bør settes til 100000 kroner.

Ved beregning av skattebelastningen må man ha som utgangspunkt at skadelidte skal ha sitt individuelle tap erstattet. Det er bare når man ikke har holdepunkter for hvordan midlene ellers vil bli benyttet av denne skadelidte, at man kan bygge på mer generelle forutsetninger. Det må dessuten legges til grunn at skadelidte skal bruke erstatningen på en måte som reduserer skattebelastningen.

Utbetalingen på 400000 kroner i januar 1991 har A brukt opp, blant annet har hun tilbakebetalt sin del av det boliglån hun opptok sammen med samboeren. Av denne grunn blir skattepåslaget for denne del av erstatningen meget lite. Den øvrige del av erstatningen er det rimelig at hun plasserer i en livrente. Gjør hun det blir skattebelastningen liten også totalt sett. Selv om man ikke fullt ut vektlegger selskapets synspunkter kan skattepåslaget ikke utgjøre mer enn 10-20 %.

Erstatningen må reduseres på grunn av fordelen ved attføringspengene.

Side 1541

Ytterligere må tas i betraktning at skadelidte har fått en betydelig menerstatning. Selskapets erstatningsansvar bør etter dette ikke overstige 400000 kroner. Fra dette beløp må trekkes den del av a konto utbetalingene som ikke er gått med til å dekke andre poster.

Det er ikke riktig at selskapet skal dekke skattebelastningen på den "overrente" som ligger i at skadelidte i praksis vil kunne få høyere nominell rente enn kapitaliseringsrenten.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"Forenede Skadeforsikring A/S betaler til A erstatning for tap i fremtidig erverv med inntil kr 700000. Til fradrag kommer utbetalt á konto kr 228000."

Ankemotparten - A - har i det vesentlige anført:

Når det gjelder spørsmålet om hva hun ville ha tjent uten skaden, må man legge til grunn at hun ville ha tatt 3 års fagutdannelse - for eksempel som sykepleier. Lagmannsretten har med dette utgangspunkt satt den gjennomsnittlige inntekt for lavt. Når man tar hensyn til alderstillegg og muligheter for spesialisering, er 195000 kroner et riktigere tall. Dessuten må gjøres påslag for forventet reallønnsvekst. Ankemotparten legger til grunn at erstatningen må beregnes ut fra en gjennomsnittlig inntekt på 205000 kroner.

Det er ikke rimelig å legge til grunn at hun har noen restervervsevne. De sakkyndige har satt reduksjonen i ervervsevne til 65-80 %, og hun har fått uføretrygd basert på 100 % uførhet. For så vidt hun kan utføre vanlige funksjoner er det rimelig å forutsette at hun arbeider i hjemmet. Hun har også behov for å delta i vanlige fritidsaktiviteter.

Det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag i inntekten for arbeidsreiser, utgifter i arbeid og fagforeningskontingent. Når det gjelder reiseutgifter kan man ikke - slik det er gjort av selskapet - gjøre fradrag på grunnlag av skattemyndighetenes normer, og det kan ikke forutsettes at hun - om hun hadde hatt arbeid - ville ha bodd der hun bor nå. Det er heller ikke riktig å legge til grunn at hun måtte ha finansiert bolig og utdannelse med lån og at hun ville hatt barn med behov for barnehageplass e.l.

Det er uriktig ikke å regne inn tapte pensjonspoeng. Ut fra de forutsetninger A bygger på, blir påslaget ikke helt ubetydelig.

Det kan ikke gjøres fradrag for attføringspenger hun mottok i 1989 og 1990. For disse årene har selskapet ikke betalt erstatning for tap av inntekt. Erstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum kan ikke være slik å forstå at bestemmelsen gjelder her. Det er heller ikke grunn til å gjøre skjønnsmessig fradrag etter bestemmelsen i tredje ledd annet punktum.

Skatteulempen må beregnes ut fra standardiserte forutsetninger. Det må da legges til grunn at kapitalen plasseres i bank med uttak jevnt fordelt over hele erstatningsperioden. Det kan derfor ikke ha betydning at A fikk en erstatning a konto som ble brukt til nedbetaling av gjeld og som for øvrig er forbrukt.

Kapitaliseringsrenten må settes til 3 %. Ved plassering av pengene vil A kunne få en høyere nominell rente - en "overrente" som i beregningene er satt til 2 %. Denne overrente må tas i betraktning ved beregning av skatteulempen.

Basert på disse forutsetninger er netto inntektstap beregnet til 53893 kroner fram til og med år 2005. Siden barnetillegget da bortfaller blir

Side 1542

inntektstapet deretter 65258 kroner fram til og med år 2035, og 11421 kroner for resten av den påregnelige levealder. Dette gir en erstatning før skatteulempe på 1478017 kroner, og et påslag for skattebelastning på 960808 kroner (65 %), til sammen 2438825 kroner.

Det er ikke grunn til å redusere dette beløpet på grunn av den utbetalte menerstatning.

Ankemotparten - A - har nedlagt slik påstand:

"1.

Forenede Skadeforsikring as betaler til A erstatning for fremtidig ervervstap begrenset oppad til kr 2440000,-. Til fradrag kommer utbetalt a konto kr 228000,-.

2.

Forenede Skadeforsikring as betaler til A saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg ser saken slik:

Tap i fremtidig erverv.

Som nevnt i innledningen, gjelder saken nå bare det fremtidige inntektstap og det skal beregnes fra 1 januar 1994. Ved utregningene har partene lagt til grunn at at hun ville ha hatt inntektsgivende arbeid fram til hun fyller 67 år, dvs at man har regnet med arbeidsinntekt i 42 år.

Også når det gjelder ytelsene fra folketrygden står saken i en annen stilling enn for lagmannsretten. Som nevnt har A fått full uførepensjon med barnetillegg. Det samlede beløp utgjør idag 99592 kroner. Barnetillegget vil bortfalle i år 2005, og for de etterfølgende år er utbetalingene fra folketrygden forutsatt redusert til 92690 kroner.

Partene har tatt opp en rekke anførsler som ikke var fremme for lagmannsretten, og As krav er blitt betydelig utvidet - for lagmannsretten var påstanden 1901000 kroner. Endringene har sammenheng med at saken behandles samtidig med to andre erstatningssaker, jfr min innledende bemerkning. Partene synes å ha vært innstilt på å få belyst også problemstillinger som de lot ligge for lagmannsretten, og på å oppnå en best mulig resultatmessig koordinering. Jeg nevner i denne forbindelse at spørsmålet om kapitaliseringsrentens størrelse ikke var noe tvistepunkt for lagmannsretten - det ble lagt til grunn at den skulle være 6 %. Partene er enige om ikke å reise prosessuelle innsigelser mot endringen av krav og anførsler.

Partene er også enige om at man som et utgangspunkt for beregningene først skal søke å finne fram til et tall for den fremtidige inntekt som er den gjennomsnittsinntekt A antas å ha ville fått i sitt yrkesaktive liv. Jeg er enig i at dette er et praktisk utgangspunkt.

Lagmannsretten la til grunn at gjennomsnittsinntekten skulle settes til 170000 kroner. Dette var i samsvar med As anførsel for lagmannsretten, men A mener nå at beløpet er for lavt, blant annet hensett til den lønnsstatistikk som foreligger for ulike yrkesgrupper, og de muligheter A ville ha hatt til å øke sine inntekter ved tilleggsutdannelse. A mener at det er realistisk å sette inntekten til 195000 kroner ut fra disse forhold alene.

Ved vurderingen av dette spørsmål legger jeg til grunn at A ville ha tatt en viss fagutdannelse. Hun har selv nevnt muligheten for å utdanne seg som sykepleier. Vi har imidlertid ikke holdepunkter for å vurdere inntektsmulighetene ut fra et slikt yrkesvalg alene. Jeg kan for øvrig ikke se at A ville komme bedre ut om en slik forutsetning

Side 1543

legges til grunn. Jeg nevner ellers at ved beregningen av en gjennomsnittinntekt vil de inntekter som oppnås i de første år av den yrkesaktive karriere, på grunn av diskonteringseffekten telle mer enn inntekter senere.

Lagmannsretten har ved sin vurdering lagt til grunn at reallønnsutviklingen skal tas i betraktning. Spørsmålet er imidlertid ikke konkret vurdert, og det fremgår ikke hvor stor vekt dette momentet har hatt i totalvurderingen. A mener at inntektsanslaget bør økes med 10000 kroner for at hun skal få del i reallønnsutviklingen.

Spørsmålet om skadelidte gjennom utmålingen bør få andel i reallønnsutviklingen, er berørt i Erstatningslovkomiteens utredning (1971) i tilknytning til spørsmålet om verdisikring ved terminvis utmåling av erstatningen. Komiteen gir (s 45) uttrykk for at verdisikringen bør knyttes til fallet i pengeverdi, men at man ikke bør ta sikte på en regulering som gir skadelidte andel i den alminnelige velstandsutvikling. A har vist til at dommen i Rt-1973-531 kan gi uttrykk for et annet syn. Det er imidlertid tvilsomt om denne dommen sier noe om dette spørsmål, og den ligger i tid før Sevaldsen-dommen, Rt-1981-138. Som påpekt av førstvoterende i Ølbergsaken har det etter sistnevnte dom vært en utvikling med hensyn til spørsmålet om verdisikring av erstatningen i forholdet til fall i pengeverdien, men dette er i seg selv ikke avgjørende for spørsmålet om også forventet reallønnsøkning skal ha vekt ved vurderingen.

Jeg finner ikke grunn til ta noe standpunkt til dette fordi det her under enhver omstendighet er tale om et så lite tillegg at det ikke vil ha praktisk betydning i en totalvurdering. Det tallmaterialet som er fremlagt viser at reallønnsveksten i de senere år har vært meget liten, og blant annet skyldes spesielle faktorer, herunder arbeidstidsforkortelse. Det som for øvrig er fremlagt, gir ikke grunnlag for å anta at man står foran en økning av reallønnen som kan ha betydning for erstatningsutmålingen.

Den konklusjon som trekkes må i en viss utstrekning bli skjønnsmessig. Jeg er kommet til at den årlige gjennomsnittinntekt bør settes til 180000 kroner. Jeg har da lagt en viss vekt på at dette er valgt som utgangspunkt i Ølbergsaken som jeg tidligere har vist til. Skadelidte var der en mann, og den lønnsstatistikk som foreligger viser at lønnsforskjellen mellom menn og kvinner fremdeles ikke er ubetydelig. Selv om det er et tradisjonelt utgangspunkt at erstatningsutmålingen skal være individuell, bør det i så likeartede tilfeller som det vi her har med å gjøre, ikke gjøres forskjell mellom mann og kvinne ved beregningen av fremtidstapet. Jeg viser for så vidt til Justiskomiteens merknad i Innst.O.nr.32 (1972-73) 145.

I den foreliggende sak har selskapet særskilt tatt opp spørsmålet om fradrag for utgifter knyttet til den forutsatte ervervsinntekt. I de beregninger som ligger til grunn for tapsberegningen er det gjort fradrag med tilsammen 8400 kroner for reiseutgifter og utgifter i arbeid (6600 kroner) samt fagforeningskontingent (1800 kroner). Selskapet mener også at A som yrkesaktiv ville hatt utgifter ved renter og nedbetaling av studiegjeld og huslån, samt utgifter knyttet til omsorg for barnet. Også betydningen av dette er tallmessig beregnet, men bare med sikte på en mer generell belysning av hennes økonomiske situasjon uten skaden.

Det kan reises innvendinger mot de tall som selskapet bruker i denne forbindelse. Det kan ikke tas som gitt at A ville ha finansiert

Side 1544

utdannelsen med lån, og spørsmålet om reiseutgifter vil avhenge av avstanden til arbeidsstedet. Men selv om de utgifter det her er tale om ikke hver for seg kan sannsynliggjøres og tallfestes, er det etter min mening riktig å legge til grunn at det til den gjennomsnittlige brutto arbeidsinntekt på 180000 kroner ville ha knyttet seg utgifter som jeg skjønnsmessig setter til ca 10000 kroner. Etter fradrag for skatt, gir dette et netto inntektstap på ca 36000 kroner for årene fram til og med år 2005.

Som nevnt har A nå full uførepensjon med barnetillegg. Spørsmålet er så om hun har en restarbeidsevne som det bør forutsettes hun skal bruke til å skaffe seg en viss ekstrainntekt. Selskapet har - som fremgår av anførslene - hevdet at hun bør kunne skaffe seg inntekter tilsvarende 1/2 G som idag utgjør 18650 kroner. Dette er lagt til grunn i de tallmessige beregninger fra år 2006, d.v.s. etter at hennes barn har fylt 18 år og barnetillegget faller bort.

Heller ikke dette spørsmål var tatt opp for lagmannsretten. Det må vurderes på bakgrunn av det som foreligger om arten og graden av hennes skade, og de opplysninger som vi har om arbeidsinntekt som hun i enkelte korte perioder har hatt etter skaden, blant annet som dagmamma.

Jeg finner vurderingen her vanskelig. I de sakkyndige uttalelser som foreligger er hennes ervervsmesige invaliditet anslått til fra 65 og opp til 70-80 %. I denne forbindelse er særlig hodeskaden tillagt vekt. I de samme erklæringer antas det at hun har en restervervsevne som det imidlertid etter de sakkyndiges mening er vanskelig å finne anvendelse for på dagens arbeidsmarked. Det er også påpekt at hun i tilfelle vil ha behov for arbeidstrening i offentlig regi. Under disse omstendigheter kan man etter min mening ikke legge til grunn at hun vil kunne få en årviss inntekt i den størrelsesorden som selskapet har lagt til grunn. De mer tilfeldige inntekter hun antagelig vil kunne skaffe seg - og som man må forutsette vil komme først etter at barnet er fylt 18 år - er det neppe grunn til å regne på. Netto inntektstap etter år 2005 - uten at man legger vekt på hennes inntektsmuligheter - er beregnet til ca 42900 kroner, og jeg tar mitt utgangspunkt i dette.

Når det gjelder tap av pensjonspoeng viser jeg til førstvoterendes votum i Ølbergsaken. Nettoinntektstap er i den foreliggende sak 3290 kroner pr år når antatt ervervsinntekt settes til 180000 kroner.

Også når det gjelder valg av kapitaliseringsrente viser jeg til dommen i Ølbergsaken. Med de tall jeg bygger på og en kapitaliseringsrente på 5 %, blir erstatningen ca 710000 kroner før beregningen av påslag for skattebelastning. Av dette utgjør tapet av pensjonspoeng ca 3700 kroner.

Skattebelastningen.

Når det gjelder beregning av skattebelastningen viser jeg igjen til dommen i Ølbergsaken. Det som er spesielt for den foreliggende sak er at A har fått 400000 kroner utbetalt a konto i tillegg til de 300000 kroner som ble utbetalt allerede før herredsrettens dom (menerstatning og utgifter for 1990). A har av de 400000 kroner betalt sin del av boliglånet. Resten skal være brukt til andre formål. Skattebelastningen på denne del av erstatningen er meget liten.

For den øvrige del av erstatningen bør man heller ikke i den foreliggende

Side 1545

sak legge til grunn at skadelidte vil kjøpe livrente. På den annen side er det ikke realistisk å forutsette at beløpet blir satt i bank og forbrukt i den takt som forutsettes ved i de regnesystemer som beregner den maksimale skattebelastning. Man bør blant annet regne med at skadelidte vil bruke av kapitalen ved kjøp av gjenstander eller tjenester som ellers måtte finansieres ved lån. Skattebelastningen blir derved redusert sammenlignet med det resultat man får ved bruk av regnemodellene. Dette bør legges inn som en skjønnsmessig korreksjon ved bruk av modellene for den del av erstatningen som ikke allerede er forbrukt.

A har pekt på at hun vil oppnå en nominell rente av erstatningsbeløpet som er høyere enn kapitaliseringsrenten - en "overrente". Skal erstatningen verdisikres må skattebelastningen beregnes med utgangspunkt i den nominelle rente. I regneeksemplene er den nominelle rente satt til 5 %, dvs 2 % høyere enn den kapitaliseringsrente som A mener skal benyttes. Denne problemstilling er ikke tatt opp i Ølbergeller Skolandsakene.

Slik jeg ser det står man her overfor en problemstilling som ivaretas gjennom de vurderinger av skjønnsmessig karakter som knytter seg til fastsettingen av kapitaliseringsrente og skattepåslag, og som er kommet til uttrykk i Ølbergsaken. Noe særskilt skattepåslag på "overrenten" finner jeg ikke grunnlag for.

Ved anvendelse av de synspunkter jeg har anvendt foran har jeg funnet å burde sette skattepåslaget til 160000 kroner. Dette utgjør ca 23 % av det beregnede nettotap.

Fradrag for attføringspenger og menerstatning.

Selskapet har ytterligere gjort gjeldende at det i erstatningen må gjøres fradrag for den attføringsstønad som A fikk i 1989 og 1990. Prinsipalt er det anført at fradraget skal gjøres krone for krone etter bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum. Heller ikke dette spørsmål var tatt opp ved behandlingen i lagmannsretten.

Jeg viser først til at skadeoppgjøret bygger på en forutsetning som partene er enige om, nemlig at A ikke ville ha begynt i inntektsgivende arbeid før 1 januar 1991. Oppgjøret for allerede lidt tap bygger på denne forutsetning. Det spørsmål som derved oppstår er om det kan kreves fradrag etter nevnte bestemmelse for en ytelse fra folketrygden som dekker et tidsrom forut for det tidspunkt da selskapets ansvar for tapte inntekter begynte å løpe.

Lovteksten sier at det skal gjøres fradrag for "trygdeytelser". Dette uttrykk er så generelt at det er rimelig å vurdere om det må legges inn visse presiserende forutsetninger. Lovforarbeidene er etter min mening ikke avklarende for så vidt. Av interesse er loven § 3-2 om menerstatning som gir § 3-1 tredje ledd tilsvarende anvendelse "for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet". Det kan reises spørsmål om lovtekstens forutsetning om "kompensasjonsrelevans" også ligger innebygget i § 3-1 tredje ledd. Uansett taler etter min mening gode grunner for at det oppstilles som en forutsetning for fradrag etter tredje ledd første punktum at det skal være sammenfall i tid mellom trygdedekningen og den periode selskapet har ansvar for, sml blant andre Nygaard: Skade og ansvar (4 utg) 45. Selskapet kan etter dette ikke få medhold i sitt krav om fradrag etter første punktum. Attføringsstønaden

Side 1546

bør heller ikke komme i betraktning ved anvendelsen av tredje ledd annet punktum.

Når det gjelder skjønnsmessig fradrag for den utmålte  menerstatning, viser jeg til førstvoterendes votum i Ølbergsaken. Jeg er enig i hennes generelle synspunkter og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å trekke menerstatningen inn i det foreliggende tilfelle heller.

Konklusjon. Saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg er etter dette kommet til at det samlede tap i fremtidig erverv bør settes til 870000 kroner. Fra dette beløp skal trekkes 228000 kroner som er utbetalt a konto.

Erstatningsbeløpet er noe lavere enn det som ble fastsatt av lagmannsretten, og anken har for så vidt delvis ført fram. Motanken har ikke ført fram.

Saken er særegen. Som allerede nevnt ble den berammet sammen med to andre saker om erstatning ved personskade med sikte på å få belyst en rekke fellesspørsmål. Dette førte til at det er tatt opp problemstillinger som ikke ble behandlet av lagmannsretten, men som det var naturlig å ta opp i lys av de andre saker. Ønsket om å få retningslinjer har også medført at spørsmålene er tatt opp i stor bredde. Det saksomkostningskrav som er fremmet av A skyldes også at prosessfullmektigen var til stede ved behandlingen av Ølbergsaken - noe som var naturlig på bakgrunn av de sentrale spørsmål som ble tatt opp der og som først ville få sin avgjørelse etter at samtlige saker var prosedert.

Omkostningsspørsmålet må vurderes på grunnlag av tvistemålsloven § 180 annet ledd jf § 174. Når det gjelder spørsmålet om selskapet i medhold av § 174 annet ledd helt eller delvis bør pålegges å dekke As saksomkostninger bemerkes:

Momentlisten i annet punktum er ikke uttømmende. Jeg legger vekt på at selskapet har oppnådd forholdsvis lite beløpsmessig, og at flere av selskapets anførsler ikke har ført fram, eller bare delvis er tillagt vekt. Vesentlig er det også at det ved denne og de øvrige avgjørelser er trukket opp retningslinjer av stor betydning for selskapenes praksis i fremtiden, og som vil kunne bidra til at sakene avgjøres i minnelighet. Dette har for øvrig selskapene selv markert ved at de ikke i noen av de tre sakene har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger. På denne bakgrunn er det urimelig om A ikke får dekning for egne omkostninger.

A har fremmet krav om dekning for omkostninger med til sammen 151060 kroner. Salæret er 95000 kroner. Utgiftene omfatter blant annet gebyr for motanke og hennes andel av utgiftene til de sakkyndige som er oppnevnt for alle tre saker. På bakgrunn av det jeg har pekt på mener jeg at selskapet bør dekke 140000 kroner, som er de totale omkostninger etter fradrag for motankegebyret.

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse blir stående.

Det utformes felles domsslutning i hovedanke og motanke.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Forenede Skadeforsikring A/S dømmes til å betale A 642000 - sekshundreogførtitotusen - kroner for tap i fremtidig erverv.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Forenede Skadeforsikring A/S til A 140000 - etthundreogførtitusen - kroner.

Side 1547

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.