Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:30

Høyesterett - HR-1993-164-A - Rt-1993-1524

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1993-12-22

Publisert

HR-1993-164-A - Rt-1993-1524

Stikkord

(Ølberg-dommen) Erstatningsrett. Personskade. Erstatningsutmåling.

Sammendrag

16-årig gutt, syv år på skadetidspunktet, nå 40% medisinsk invalid, ble tilkjent kr. 655.000,- i erstatning for tap i fremtidig erverv og pensjonsytelser, inkludert påslag for skattebelastning. - Skal skadelidte ikke stilles dårligere med enn uten skaden, må erstatningen fastsettes slik at det gir skadelidte rimelig mulighet mot fall i pengeverdien. Kapitaliseringsrenten må fastsettes med dette som bakgrunn. Valg av kapitaliseringsrente må skje ut fra en bred vurdering av de ulike anvendelses- og investeringsmuligheter som foreligger, dog slik at det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg særlig risiko til. Kapitaliseringsrenten ble fastsatt til fem prosent. Uttalt at det kan anføres gode grunner for at kapitaliseringsrenter ved erstatningsutmåling burde fastsettes ved lov eller forskrift. -  Skattepåslaget, kr 120.000,-, utgjorde i dette tilfelle ca. 23% av netto ervervstap. Å regne med et generelt prosenttillegg for skattebelastning er det ikke grunnlag for. Uttalt at maskinell beregning ut fra ulike forutsetninger kan gi meget nyttig informasjon. Ved beregning av skattebelastningen må tas utgangspunkt i hvordan en fornuftig person i skadelidtes livssituasjon måtte antas å ville disponere erstatningsbeløpet. Har man konkrete holdepunkter for hvordan erstatningen vil bli disponert, må dette tillegges vekt, forutsatt at disponeringen blir ansett rimelig etter forholdene. - Tapte pensjonspoeng skal erstattes, men det ble i dette tilfelle ikke gitt erstatning for mulig høyere pensjon enn etter folketrygdens regler. - Normalt er det ingen grunn til å la menerstatningen få innflytelse på ervervserstatningen. - Bestemmelsene om standarderstatning for barn under 16 år, jfr skadeserstatningsloven § 3-2 a, skal ikke virke normerende utenfor sitt eget område. - Denne sak må sees i sammenheng med de to etterfølgende saker, lnr 165 og 166/1993. ( Rt-1993-1538 og Rt-1993-1547).

Saksgang

Gulating lagmannsrett LG-1991-401 - Høyesterett HR-1993-164-A, nr 286/1992.

Parter

A (Advokat Pål Mitsem) mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Jan M Haugen - til prøve).

Forfatter

Gussgard, Lund, Skåre, Gjølstad og Christiansen.


Side 1525

Dommer Gussgard: Saken gjelder utmåling av erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-1, jf bilansvarsloven § 4, for tap i fremtidig erverv.

Saken er behandlet for Høyesterett med samme dommere som i ankesak lnr 165/1993 (Horseng) og ankesak lnr 166/1993 (Skoland). Avgjørelse er tatt etter at prosedyren i samtlige tre saker var avsluttet.

A er født 0.0.1977. Den 21 oktober 1984 ble han skadet i en trafikkulykke. Bilen var forsikret i Storebrand Forsikring A/S, nå UNI Storebrand Skadeforsikring AS, som har erkjent ansvar. Partene kom ikke til enighet om erstatningsoppgjøret, og saken ble brakt inn for Stavanger byrett.

Byretten avsa dom 7 januar 1991 med slik domsslutning:

"1.

Storebrand Forsikring A/S dømmes til å betale til A innen 14 - fjorten - dager en samlet erstatning på kr 710000,- - kronersyvhundretitusen -, herav menerstatning med kr 160000,- - kroneretthundresekstitusen - og erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 550000,- - kronerfemhundrefemtitusen -.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A ved verger påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 19 juni 1992 med slik domsslutning:

"1.

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale erstatning til A v/verger B og C med kr 900000,- - kronernihundredetusen - hvorav kr 200000,- - kronertohundretusen - er mnerstatning og kr 700000,- kronersjuhundretusen - er fremtidig inntektstap. Domsbeløpet forrentes med 18 - atten - prosent p.a. fra 14. mai 1992 til betaling skjer.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til A v/verger B og C kr 63680,- - kronersekstitretusensekshundreogåtti -.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen."

Side 1526

Om saksforholdet og partenes anførsler for byrett og lagmannsrett viser jeg til domsgrunnene.

A ved verger påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt både menerstatningen og erstatningen for tap i fremtidig erverv. Forsikringsselskapet fremsatte aksessorisk motanke vedrørende begge poster. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 17 desember 1992 ble anken over menerstatningen nektet fremmet, og den aksessoriske motanke vedrørende denne falt da bort. For øvrig ble ankene henvist til Høyesterett. Hovedanken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I motanken gjøres det gjeldende at lagmannsretten har fastsatt ervervstapet for høyt.

Det er fremlagt noen nye dokumenter, men saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

For Høyesterett har forskningssjef Ådne Cappelen, professor Aanund Hylland og utredningsdirektør i NHO Tor Hersoug vært oppnevnt som økonomisk sakkyndige. De har fremlagt skriftlige uttalelser om kapitaliseringsrenter m v, og de har avgitt forklaring for retten.

A pådro seg store hodeskader ved bilulykken. I en spesialistuttalelse av 4 november 1988 heter det bl a:

"Skaden har medført begrensning av pasientens muligheter for en teoretisk utdannelse. EEG-undersøkelse har vist sikre epileptogene forandringer tidligere uten at pasienten har hatt anfall. Man kan imidlertid ikke se helt bort fra at pasienten kan utvikle epileptiske anfall i fremtiden. Slik situasjonen er i dag, vil jeg anslå den medisinske invaliditet til 40 %. Man kan ikke se bort fra at pasienten kan få noe mer plager når han blir eldre."

I en neurologisk utredning av 5 mars 1988 antas det at han uten skaden ville hatt få begrensninger i yrkesvalg, men at skaden har medført at han neppe vil kunne nyttiggjøre seg teoretisk utdannelse utover videregående skole. I en ny utredning av 15 mai 1993 heter det at hans tilstand er noe svekket i forhold til den tidligere undersøkelsen. Han antas ikke å kunne nyttiggjøre seg teoretisk utdanning utover grunnskolenivå, selv om han nok vil kunne gjennomføre mer praktisk orientert videreutdanning med særskilte støttetiltak.

Han har hatt ett epileptisk anfall etter at lagmannsrettens dom ble avsagt. I dommen er det ved utmåling av menerstatningen tatt hensyn til faren for utbrudd av slike anfall.

A er i dag 16 år gammel og går i første klasse i videregående skole, opptatt etter særlige regler og med støtteundervisning. Han søkte inntak både for baker- og for rørleggerfag.

Partene er enige om at skadelidtes medisinske invaliditet settes til 40 %.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Skaden har gitt ham en betydelig yrkesvalghemning. Han har store lærevansker når det gjelder teoretisk stoff. På dagens sterkt konkurransepregede arbeidsmarked stilles det på de fleste områder krav om teoretisk utdannelse. Det må legges til grunn at han bare vil kunne få arbeid som er lavt avlønnet. Han regner med å gå ut i arbeid som 20-åring, og at han etter dagens lønnsnivå da vil ha en årlig inntekt på ca kr 130000.

Side 1527

Gjennomsnittlig årsinntekt uten skaden mener han bør settes til kr 200000, når det tas et visst hensyn til reallønnsstigning og karri remessig lønnsforhøyelse. Brutto inntektstap pr år blir dermed ca kr 70000, netto kr 45388.

Erstatningen må dekke inntektstapet frem til han fyller 67 år, samt det tap han lider ved at hans arbeidsinntekt vil gi ham lavere pensjonsytelser enn han ville fått uten skaden. Erstatning for tapte pensjonsytelser må beregnes frem til gjennomsnittlig levealder for menn - 74 år. En person med en inntekt på ca kr 200000 pr år må antas å ville få en høyere pensjon enn folketrygdens ytelser, enten som følge av sin stilling eller ved å tegne en pensjonsforsikring eller lignende. En pensjon tilsvarende ca 2/3 av lønnen må det kunne regnes med.

Et hovedspørsmål i saken er hvilken kapitaliseringsrente som skal legges til grunn, og i denne forbindelse: I hvilken utstrekning skal det ved fastsettelsen av denne renten tas hensyn til at erstatningsbeløpet kan bli utsatt for verdireduksjon som følge av inflasjon?

Skadeserstatningsloven § 3-1 gir skadelidte krav på full dekning for sitt tap. Det får han ikke dersom erstatningen ikke dekker forventet inflasjonstap.

Den ankende part har redegjort for utviklingen i rettspraksis på dette området. Bl a på bakgrunn av plenumsdommen i Rt-1986-178 oppfatter han gjeldende rett slik at kapitaliseringsrenten skal fastsettes slik at det gis dekning for inflasjonstap. Etter hans mening må en ta utgangspunkt i realrentebegrepet dersom en skal oppnå dette.

Den mest nærliggende disponering av erstatningen for et ungt menneske i hans situasjon, er plassering i bank eller i tilnærmet risikofrie verdipapirer. Erstatningen for inntektstap fra 20 års alder bør beregnes ut fra en kapitaliseringsrente på 3 %, som - med grunnlag i de sakkyndiges uttalelser - antas å tilsvare forventet gjennomsnittlig realrente på statsobligasjoner i tiden fremover. For neddiskontering av erstatningen i det relativt korte tidsrom fra yrkesaktiv alder til idag, er partene enige om at kapitaliseringsrenten skal være 6 %. Partene er også enige om at det skal benyttes en gjennomsnittsrente, ikke en etterskuddsrente.

Menerstatningen bør ikke føre til reduksjon av ervervserstatningen.

Den ankende part har beregnet nåtidsverdien av nettotap i ervervs- og pensjonsinntekt til samlet kr 1083601.

Ved beregning av skattebelastningen må dagens skatteregler legges til grunn. Tillegget for skatt vil også bli gjenstand for beskatning. Det må derfor finnes frem til en metode som gir en riktig nåtidsverdi av den skattebelastning erstatningen vil bli gjenstand for. Beregning av neddiskontert beløp for skattebelastning gjøres mest hensiktsmessig ved å bruke et regneprogram i en datamaskin. Under de forutsetninger skadelidte legger til grunn for tapsberegningen, er tillegget beregnet til kr 775813, ved bruk av 3 % rente ved neddiskonteringen. Ved beregningen av formueskatt er det ikke gjort fradrag for fribeløpet, kr 120000, idet menerstatningen er forutsatt å "ligge i bunnen" i hele perioden.

Beregningen av tillegget er en del av selve kapitaliseringsmetoden. Det er derfor generelt uriktig å redusere tillegget for skatt ut fra en skjønnsmessig vurdering av hvordan erstatningsbeløpet vil bli disponert. I foreliggende sak er det under ingen omstendighet grunn til reduksjon. Med den skade den ankende part er påført, er det mest sannsynlig at han

Side 1528

vil bli boende sammen med sine foreldre i overskuelig fremtid. Det vil ikke være nærliggende for ham å investere i egen bolig eller å kjøpe en livrente. For øvrig vil alle som kjøper bolig, få en viss skattemessig gevinst. Det er lite rimelig at en skadelidt skal få redusert sitt erstatningskrav som følge av at han muligens vil kjøpe en bolig. I dagens rentemarked er heller ikke fordelene ved å disponere kapital så store at det bør legges vekt på dette. I tilfelle måtte differansen mellom utlåns- og innlånsrenter være utgangspunkt for fordelsvurderingen.

A har nedlagt slik påstand:

"1.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for fremtidig inntektstap efter rettens skjønn med inntil kr 1859500,-.

Alternativt

1.

I forholdet mellom UNI Storebrand Skadeforsikring AS og A fastsettes erstatning for fremtidig inntektstap ut fra følgende forutsetninger:

Inntekt med skaden fra 20 års alder kr 130000,-/år

Inntekt uten skaden fra 20 års alder kr 200000,-/år

Kapitaliseringsrente 3 %

2.

Lagmannsrettens dom, punktene 2 og 3, stadfestes. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger til A for byretten med kr 59093,- og til A og det offentlige for Høyesterett."

Den alternative påstand har sin bakgrunn i at retten ikke har tilgang til regneprogrammene, og derfor ikke kan foreta nøyaktige beregninger. Den ankende part hevder at det derfor bør være mulig at retten i saker som dette, nøyer seg med å bestemme grunnlaget for erstatningsutmålingen.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige anført:

As yrkesvalgsmuligheter er begrenset som følge av skaden. Mest sannsynlig vil han skaffe seg en utdanning i et praktisk fag. Skolemyndighetene har ansett hans søknad til videregående skole for baker- eller rørleggerfag som realistisk. Den inntekten han vil kunne oppnå, behøver ikke bli så forskjellig fra den han ville oppnådd uten skaden. Han kan imidlertid bli dårligere, og mulighetene for avansement, overtid og lignende må antas redusert. Selskapets standpunkt er at en erstatning for ervervstap i størrelsesorden 400 - 500000 kroner, inkludert tillegg for skatt, burde være tilstrekkelig til å kompensere for skaden frem til pensjonsalder. Han har ikke krav på dekning av tap i pensjonsytelser, jf Rt-1981-138 og Rt-1985-46.

Ved utmålingen bør det ses hen til den standarderstatning som gjelder for barn under 16 år etter lovendringen i 1987, jf skadeserstatningsloven § 3-2a. Dersom denne bestemmelsen var kommet til anvendelse, ville erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning samlet blitt ca kr 600000, beregnet etter verdien av folketrygdens grunnbeløp idag.

Det kan ikke være grunnlag for å bruke en lavere kapitaliseringsrente i forbindelse med ervervstapet enn den langtidsrente på 6 % som Høyesterett la til grunn i dommen inntatt i Rt-1981-138. At rentenivået generelt er gått sterkt ned i 1993, bekrefter bare at den langtidsrenten som ble brukt i 1981, og som senere rettspraksis normalt

Side 1529

har lagt til grunn ved erstatning for langvarig ervervstap, kan anses riktig. Selskapet bestrider ikke at fall i kroneverdien er et relevant moment ved fastsettelsen av den langtidsrente Høyesterett ga anvisning på i plenumsdommen i Rt-1986-178. Full verdisikring av erstatningsbeløpet kan ikke kreves. Skadelidte vil selv langt på vei kunne gardere seg mot inflasjon. I As tilfelle må en kunne gå ut fra at han vil investere i egen bolig, f eks når han blir 25 år. Han får da et objekt som i hvert fall over tid må anses sikret mot inflasjon. Med den kapital han disponerer, vil han heller ikke behøve å oppta lån til kapital- og forbruksgoder m v. Dette gir i realiteten en høy avkastning.

Utgangspunktet er at skadelidte må sannsynliggjøre sitt tap. Dette tilsier tilbakeholdenhet med å tillegge mulighetene for inflasjon betydning. Det bør også legges vekt på at skadeserstatningsloven § 3-2aom erstatning til barn ikke inneholder noe om verdisikring.

Kapitaliseringsrenten bør fastsettes etter en bred, skjønnsmessig vurdering, under hensyntagen til flere alternative plasseringsmuligheter. Forholdene på domstidspunktet er ikke avgjørende. En må finne frem til en nøktern langtidsrente, der dagens renteforhold tillegges en viss betydning. Det er flere tilnærmet risikofrie plasseringsmuligheter for erstatningsbeløpet. For noen skadelidte vil nedbetaling av gjeld være et lønnsomt alternativ. Den enkelte skadevolders antatte valg kan ikke være avgjørende - det bør foretas en objektivisering.

Tillegget for skatt må fastsettes individuelt, ut fra en skjønnsmessig vurdering av hvordan skadelidte må antas å ville disponere beløpet. A må antas å ville bruke en del til å skaffe seg egen bolig. Kjøp av en livrente er et alternativ. Det understrekes at skadelidte har plikt til å begrense tapet.

Den ankende parts beregning av tillegget for skatt bygger på at hele beløpet plasseres i bank, at erstatningen tas ut med like beløp hvert år, og at skattesystemet vil være uendret. Ingen av disse forutsetninger kan antas å slå til. Maskinell beregning av skattebelastningen kan bare være et hjelpemiddel for det skjønn som må foretas.

Ved den ankende parts maskinelle beregning av skattebelastningen er menerstatningen lagt "i bunnen", slik at bunnfradraget ikke får betydning. Det bestrides at dette er riktig for alle årene fremover.

I rettspraksis er det tatt et visst hensyn til menerstatningen ved den endelige vurdering av tapet i fremtidig erverv. Dette bør også gjøres i denne saken.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

"UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til A etter rettens skjønn med inntil kr 500000 i fremtidig ervervstap."

Jeg vil bemerke:

Det årlige ervervstapet.

Lagmannsretten har ikke tatt konkret standpunkt til As antatte inntektsnivå med og uten skaden, men har anslått differansen til å ligge mellom 50000 og 70000 kroner. Nåtidsverdien av det samlede tap i fremtidig erverv ble satt til kr 500000, beregnet etter en kapitaliseringsrente på 6 %.

Side 1530

Ut fra de sparsomme opplysninger som foreligger i saken, legger jeg til grunn at A uten skaden må antas å ville ha skaffet seg en relativt kortvarig utdannelse - noe annet er det ikke grunnlag for. Jeg forstår også partene slik at det skal legges til grunn at han ville kommet i arbeid fra fylte 20 år, uansett skaden. Ut fra de oversikter som er fremlagt om inntektsnivået i ulike yrker, anser jeg en gjennomsnittlig inntekt på ca kr 180000 pr år som realistisk. Skaden har åpenbart sterkt begrenset hans yrkesvalgsmuligheter, og jeg anser det lite trolig at han har et inntektspotensiale som ligger særlig over et gjennomsnitt på ca kr 130000 pr år etter dagens lønnsnivå i lavtlønnsyrker. Reduksjon i arbeidsinntekt som følge av utgifter er ikke tatt opp i denne saken, i og med at det forutsettes at han vil være i arbeid også med skaden.

Skadelidte hevder at det bør tas et visst hensyn til reallønnsstigning og karri remessig lønnsforhøyelse ved fastsettelsen av hva han kunne tjent uten skaden. Noen karri remessig lønnsstigning har jeg vanskelig for å se kan legges til grunn uten nærmere holdepunkter. Når gjennomsnittsinntekt legges til grunn, er det tatt hensyn til en viss lønnsforhøyelse ved alderstillegg. Diskonteringseffekten gir ham også en viss fordel fordi de første årene vil telle mer enn inntekten mot slutten av yrkesaktiv alder. Noen reallønnsstigning av betydning finner jeg heller ikke grunnlag for ut fra forholdene i dag. En betydelig del av den statistiske reallønnsstigningen de senere år fremkommer som følge av arbeidstidsforkortelser. Jeg viser ellers til drøftelsen av dette spørsmålet i Horsengsaken.

Et inntektstap på kr 50000 pr år er beregnet å gi et årlig netto lønnstap på kr 32548.

Kapitaliseringsrenten.

Når en har anslått det årlige inntektstapet, må de fremtidige tapene neddiskonteres til verdien i dag. En må finne frem til den rente som, dersom nåtidsverdien investeres til denne renten, gjør det mulig for skadelidte å ta ut et beløp tilsvarende det årlige tapet i hvert av de årene tapet oppstår. Ved slutten av kapitaliseringsperioden skal kapitalen være brukt opp. Dersom en forutsetter fall i pengeverdien i denne perioden, oppstår spørsmålet om en ved valg av kapitaliseringsrente skal ta hensyn til dette, og i tilfelle i hvilken utstrekning. Sakens parter forutsetter at vi fremover vil ha en viss inflasjon. Jeg er enig i at dette må legges til grunn.

Spørsmålet om verdisikring av erstatningsytelser var fremme i forarbeidene til skadeserstatningsloven kapittel 3. I Innstilling fra Erstatningslovkomiten (1971) er spørsmålet behandlet i forbindelse med fastsettelse av erstatning som terminvise beløp. Dersom erstatningen ble fastsatt som et engangsbeløp, mente komiten at skadelidte selv ville kunne sørge for å verdisikre beløpet. Jeg viser til innstillingen side 43. Departementet drøftet også spørsmålet i forbindelse med terminvise erstatningsbeløp, og fant at regler om verdisikring ikke burde innføres uten at spørsmålet hadde vært gjenstand for en nærmere vurdering.

Spørsmålet om verdisikring ble tatt opp i Rt-1981-138 - Sevaldsen-dommen - som gjaldt personskade. Førstvoterende så spørsmålet om kapitaliseringsrenten slik at det gjaldt å fastsette en rente som ville sikre at Sevaldsen beholdt den nominelle verdien av erstatningsbeløpet. Kapitaliseringsrenten

Side 1531

ble satt til 6 %, og denne renten har rettspraksis senere benyttet ved utmåling av erstatning for langvarig ervervstap.

Spørsmålet om fastsettelse av kapitaliseringsrente ble også behandlet i plenumsdommen i Rt-1986-178 - Noem-dommen. Saken gjaldt ekspropriasjonserstatning for skog. Dommen ble avsagt under dissens, men begge fraksjoner var enige om at kapitaliseringsrenten måtte fastsettes etter en bred skjønnsmessig vurdering.

Jeg finner grunn til å sitere følgende fra førstvoterendes votum:

"Det annet hovedspørsmål er om det skal tas hensyn til mulighetene for fremtidige endringer i realverdien av den avkastning som kan oppnås ved reinvestering. Spørsmålet har nok størst praktisk betydning for renter i form av penger, men oppstår også for andre former for avkastning. Jeg finner her først grunn til å peke på at den rente som skal fastsettes, vil danne grunnlag for neddiskontering av årlige avkastninger gjennom en meget lang tid fremover. Man må derfor søke å finne frem til en rentesats som vil være mest mulig dekkende for hele denne lange tid. Det er således klart at man ikke uten videre kan bygge på rente- eller avkastningsnivået på skjønnstiden. Rentenivået vil til enhver tid være påvirket av en lang rekke faktorer. ... For å finne frem til den sannsynlige rente over en lang periode, må man søke å eliminere de tidsbegrensede svingninger opp og ned ved hjelp av en gjennomsnittsvurdering og komme frem til en langtidsrente.

Forutsettes for eksempel plassering i bankinnskudd, nedbetaling av lån eller lignende, vil en slik rente åpenbart måtte ligge langt under det høye rentenivå man har i dag. Med en slik langtids gjennomsnittsrente, som er anslått blant annet under hensyntagen til at dagens rentesatser er inflasjonspåvirket, vil virkningen av fall i pengeverdien i alle fall bli betydelig redusert.

At det ikke bygges på rentenivået på avgjørelsestidspunktet, men på en mer langsiktig vurdering, er i samsvar med rettspraksis. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til Sevaldsen-dommen, Rt-1981-138, særlig side 147, hvor det sies at det er "spørsmål om å vurdere hva langtidsrenten må antas å ville bli helt frem til år 2023 ...". Renten ble satt til 6 %, som var under rentenivået på avgjørelsestidspunktet. En bemerkning i premissene som går mot at det ved "fastsettelsen av kapitaliseringsrenter også kan tas sikte på å dekke et forventet inflasjonstap", harmonerer ikke godt med det resultat man kom frem til. Jeg finner at uttalelsen derfor ikke kan tillegges særlig vekt, og tilføyer at jeg heller ikke er enig i den.

Jeg kan ikke se at det vil være noe vunnet ved å bygge på begrepet realrente. Begrepet er ikke entydig. Dokumentasjonen i saken viser at det har vært brukt med forskjellig betydning i ulike relasjoner. Jeg kan heller ikke se at beregningene vil bli lettere ved at man innfører et slikt begrep."

Disse uttalelsene har vært berørt i senere dommer, bl a i Rt-1992-217. I den juridiske teori er det noe ulike oppfatninger om betydningen av de uttalelsene jeg har sitert fra Noem-dommen.

De sakkyndige i foreliggende sak er blitt bedt om å forklare hva som menes med begrepet realrente. For å belyse dette, tar de utgangspunkt i den nominelle rente en långiver mottar. En slik rente vil bestå av flere komponenter, hvorav de viktigste er: Kompensasjon for endring i pengeverdien, kompensasjon for å ha avstått fra retten til å disponere over kapitalen og kompensasjon for den risiko långiver løper. Realrenten

Side 1532

defineres som den del av den nominelle renten som utgjør kompensasjon for å ha avstått fra retten til å disponere over kapitalen. Tas det ikke hensyn til risiko, som f eks ved investering i statsobligasjoner, vil realrenten være nominell rente minus prisstigningen. Kapitalisering ved bruk av en realrente - knyttet til en bestemt anvendelse av erstatningsbeløpet - vil gi full kompensasjon for inflasjon. Det som er belyst i uttalelsene, er realrente for tidligere år ved investering i statsobligasjoner, mens realrente ved investering f eks i fast eiendom, ikke er trukket inn.

Under prosedyren i Noemsaken må uttrykket realrente åpenbart være blitt brukt i flere betydninger, jf førstvoterendes bemerkning om begrepet. I den foreliggende sak er det ingen uenighet mellom partene om hva som ligger i begrepet realrente, og det fremstår ikke som uklart. Når man skal bestemme kapitaliseringsrenten, reiser det seg imidlertid vurderings- og valgspørsmål som definisjonen av realrenteberepet ikke gir noe direkte svar på. Dette gjelder for det første hvilken målsetting man skal legge til grunn i spørsmålet om verdisikring, for det annet hvilke plasseringsalternativer som skal tillegges vekt ved vurderingen av hvordan dette målet skal nås. Etter min mening fremgår det klart av førstvoterendes votum i Noemsaken at verdisikring var en del av målsettingen ved valget av kapitaliseringsrente. Når det gjelder spørsmålet om hva denne målsetting nærmere bør være, er det imidlertid behov for presisering.

Slik jeg ser det, må siktemålet være at skadelidte skal ha en erstatning som må antas ikke å ville stille ham dårligere i fremtiden enn om han hadde beholdt sin fulle arbeidskraft. Selv om en kan si at begrepet "full erstatning" først og fremst er et juridisk, ikke et eksakt økonomisk begrep, og at utmålingen nødvendigvis må skje skjønnsmessig, er kjernen i erstatningsretten at skadelidte ikke skal komme økonomisk dårligere ut med skaden enn om denne ikke var inntruffet. Uten inflasjon og med et stabilt rentenivå må erstatningen antas å ville bli utmålt slik at skadelidte fikk dekket sitt reelle økonomiske tap. Skal skadelidte ikke stilles dårligere enn uten skaden, må erstatningsbeløpet, etter mitt syn, fastsettes slik at det gir skadelidte rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien. Kapitaliseringsrenten må fastsettes med dette som bakgrunn.

Som nevnt gikk Erstatningslovkomiten (1971) ut fra at en skadelidt som fikk utbetalt en engangserstatning, selv ville kunne verdisikre beløpet. Ved terminvise erstatningsytelser var problemet nettopp verdisikringen. Sett i sammenheng kan komiten forstås slik at skadelidte, gjennom utmålingen av engangserstatningen, skulle gis mulighet for å disponere årlige beløp med samme kjøpekraft som det nominelle årlige tap det ble tatt utgangspunkt i. Dette innebærer i realiteten at det må tas hensyn til muligheten for verdisikring ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten.

Kapitaliseringsprinsippet bygger på en forutsetning om at erstatningen blir plassert slik at et beløp tilsvarende tapet er tilgjengelig i alle de år inntekten ville vært oppebåret. Ut fra denne forutsetning - der det ses bort fra at erstatningsbeløpet normalt vil bli brukt annerledes - er spørsmålet hva en fornuftig og forsvarlig plassering vil være for en person i skadelidtes situasjon, når det også tas hensyn til at han plikter å begrense sitt tap. I Noem-dommen, Rt-1986-178, drøfter førstvoterende ulike investeringsalternativer, og sier også at det "må være berettiget

Side 1533

å legge til grunn en felles kapitaliseringsrente som er representativ for eiendommer av den art som ekspropriasjonen gjelder, ...". Han gikk således inn for en objektivisering av kapitaliseringsrenten. Talsmannen for mindretallet uttrykte dette slik:

"For fastlegging av kapitaliseringsrenten vil imidlertid det avgjørende ikke være hvordan denne ekspropriat vil forvalte ekspropriasjonsbeløpet, men hvordan "en rimelig og fornuftig person" kan skaffe seg avkastning av engangserstatningen. Man kan da på den ene side ikke legge til grunn at ekspropriaten vil foreta en spekulasjonspreget investering for å få en høy avkastning. Men på den annen side kan det heller ikke kreves lagt til grunn at han vil foreta en kapitalplassering som vil gi en meget beskjeden avkastning."

Dette må etter min mening også være utgangspunktet når kapitaliseringsrente skal fastsettes i forbindelse med utmåling av tap i ervervsinntekt. Jeg minner om at skadelidte plikter å begrense tapet.

Mitt utgangspunkt - at erstatningen skal gi skadelidte en rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien - innebærer ikke at kapitaliseringsrenten må fastsettes ut fra en vurdering av hva gjennomsnittlig realrente for investering i statsobligasjoner må antas å ville være i årene fremover, slik den ankende part hevder. Valg av kapitaliseringsrente må skje ut fra en bred vurdering av de ulike anvendelses- og investeringsmuligheter som foreligger, dog slik at det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg noen særlig risiko til.

Markedet tilbyr i dag mange ulike former for kapitalplassering. Aktuelle alternativer for disponering av erstatningsbeløp kan være investering i fast eiendom, livrente, obligasjoner, aksje- og rentefond eller plassering på ulike former for høyrentekonti i bank. Nedbetaling av gjeld vil ofte være et nærliggende og lønnsomt alternativ. Investering i fast eiendom og i livrente har normalt vært ansett å gi god sikring mot inflasjon. Plassering som pantelån i fast eiendom vil kunne gi høy sikkerhet og høyere avkastning enn plassering i bank.

Det er forutsatt fra skadelidtes side at investeringsplikten må begrenses til plasseringer som har en høy grad av likviditet. Etter min mening er høy likviditet ikke noe poeng i seg selv. Poenget må  være at skadelidte gjennom disponering av erstatningen kan få et beløp til dekning av utgifter ved sin livsførsel. Jeg bemerker imidlertid at jeg ikke forutsetter at hele erstatningsbeløpet skal disponeres på samme måte. Det må eventuelt kunne fordeles på mer eller mindre likvide investeringsobjekter.

Ved utmåling av erstatningsbeløpet i nærværende sak må kapitaliseringsrenten, slik jeg har redegjort for, fastsettes på bakgrunn av de mulighetene som etter en objektivisert vurdering foreligger for å verdisikre beløpet. Den økonomiske utviklingen i samfunnet er imidlertid vanskelig å anslå, også på relativt kort sikt, og enn mer for den lange tiden det her er tale om. De sakkyndige har uttalt seg om hvordan de antar at renteutviklingen vil bli i en del år fremover. De har pekt på at prisstigningen er gått ned og at rentenivået har fulgt etter. De regner med at den situasjon vi har i dag - som samsvarer med utviklingen internasjonalt i den vestlige verden - vil vedvare, uten at det er mulig å si noe om hvor lenge. Hensett til dette finner jeg det riktig å bruke en noe

Side 1534

lavere kapitaliseringsrente enn den som de senere år er brukt i praksis, selv om det rentefall vi står overfor bare har vart kort tid. Når kapitaliseringsrenten skal dekke et langt tidsrom, som i foreliggende sak, antar jeg imidlertid at den ikke bør settes lavere enn 5 %. Jeg bemerker for øvrig at det etter min mening kan anføres gode grunner for at kapitaliseringsrenter ved erstatningsutmåling burde fastsettes ved lov eller forskrift.

Når et årlig nettotap på kr 32548 fra 20 års alder i 1997 kapitaliseres etter en rente på 5 % og neddiskonteres for 4 år etter en omforenet rente på 6 %, er nåtidsverdien beregnet til kr 520827.

Tillegget for skattebelastning.

Når det i praksis gjøres et tillegg for skattebelastning, har det sin bakgrunn i skattereglene for beskatning av formue og avkastning av denne. Partene er enige om at det må tas utgangspunkt i skattereglene for 1993, men er uenige om hvilke forutsetninger som for øvrig skal legges til grunn.

Den ankende part mener man skal bygge på at kapitalen blir plassert i bank, og at renter og kapital tas ut jevnt slik at det hele er forbrukt i det året som avslutter kapitaliseringsperioden. Beregner man skatteulempen med dette utgangspunkt, får man frem den maksimale skattebelastning. Jeg nevner her at beregningsmodellen har som forutsetning at skadelidte er en person i As stilling, som verken har formue eller gjeld.

Det er ikke bestridt av den ankende part at en skadelidt ved sine egne disposisjoner kan redusere skattebelastningen. Dersom han investerer i fast eiendom, vil ligningsverdien være lavere enn kjøpesummen, og formueskatten vil bli redusert. Ved kjøp av livrente påløper ikke formueskatt på kapitalen, og avkastningen vil ikke bli beskattet før utbetaling skjer. Kjøp av kapitalgjenstander, eventuelt rent forbruk ut over de forutsatte beløp, vil ha stor innflytelse på skattebelastningen.

Jeg oppfatter den ankende part slik at man ved beregningen av tillegget for skatt, ikke skal legge vekt på skadelidtes muligheter til å redusere skattebelastningen. Man skal bygge på nevnte beregningsmodell, selv om skadelidte derved kan få en betydelig fordel om han velger å disponere annerledes. Det praktiske og rettslige argument er at beregningen bør objektiviseres.

Begge parter har brukt regnemodeller som viser hvordan skattebelastningen slår ut under disse forutsetninger. Den ankende part har lagt menerstatningen "i bunnen" ved sine beregninger, noe som innebærer at det ikke er regnet inn noe fradrag før beregning av formueskatt. Ankemotparten er - som det fremgår av anførslene - ikke enig i dette.

Basis for regneprogrammet er at dagens skatteregler og satser blir opprettholdt i tapsperioden. Jeg er enig i at dette må legges til grunn, med mindre man har konkrete holdepunkter for endringer.

Skadelidte skal ikke ha mer enn full erstatning, og i utgangspunktet har han bevisbyrden for tapets størrelse. Erfaringsmessig er det etter min mening normalt ikke slik at en skadelidt plasserer hele erstatningsbeløpet i bank, for så å forbruke tilnærmet samme årlige beløp gjennom hele tapsperioden. Den ankende parts forutsetning på dette punkt kan jeg således ikke akseptere, og jeg kan ikke se at skadelidtes beregning av tilleggsbeløpet for skatt kan være mer enn et hjelpemiddel ved det skjønn

Side 1535

som må utøves. Dataprogram for beregning av skattebelastning kan imidlertid utformes slik at ulike forutsetninger legges inn, f eks kjøp av bolig på et bestemt tidspunkt. Maskinell beregning ut fra ulike forutsetninger kan åpenbart gi meget nyttig informasjon.

Ved utmåling av tillegget for skatt må en etter min mening ta utgangspunkt i skadelidtes alder og den livsituasjon han befinner seg, herunder skadens innvirkning på hans livsførsel. Hvordan skadelidte vil bruke erstatningen, vil det ofte være vanskelig å ha noen vel begrunnet mening om, ikke minst når det gjelder større beløp, tilstått for tap over mange år. Tillegget for skatt fremstår, slik jeg ser det, som en svært usikker størrelse. Denne usikkerhet sammenholdt med det krav en må kunne stille om en fornuftig disponering, fører etter min mening til at utgangspunktet for beregningen må være hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk må antas å ville disponere erstatningsbeløpet. En objektiv vurdering vil til en viss grad redusere spekulasjoner og tvister om hvilken disponering som skal legges til grunn, og ulikhet i vurderingen som skyldes selve skjønnsutøvelsen begrenses. Men har en helt konkrete holdepunkter for hva skadelidte akter å gjøre med erstatningsbeløpet, må dette tillegges vekt, forutsatt at disponeringen anses rimelig etter forholdene.

Selskapet har, ut fra et samlet tap på kr 520827 og med 5 % som diskonteringsrente, beregnet tillegget for skatt til kr 116901, under forutsetning av at A kjøper en bolig for kr 300000 når han er 25 år gammel. Jeg regner med at det da er tatt hensyn til bunnfradraget for formuesskatt, slik at tillegget uten dette ville blitt en del høyere. Når det gjelder bunnfradraget, bemerker jeg at jeg ikke finner det urimelig om det ved maskinell beregning av skattebelastningen ses bort fra dette. En bør etter min mening se det slik at skadelidte selv forutsettes å utnytte bunnfradraget.

I foreliggende sak står en overfor en ung skadelidt som ikke har etablert seg i samfunnet. Selskapets forutsetning om boligkjøp for ca kr 300000 bør kunne legges til grunn. På grunn av skaden er det imidlertid mulig dette vil skje noe senere enn i en alder av 25 år. Jeg finner videre at utmålingen av tillegget bør bygge på at han vil forbruke en relativt større del av erstatningen i yngere år enn senere, f eks til utstyr til boligen. For As vedkommende regner jeg ikke med kjøp av livrente som et aktuelt alternativ. At han har en relativt stor del av sin ervervsevne i behold, anser jeg som et moment som taler mot dette.

Skjønnsmessig finner jeg at skattepåslaget bør settes til kr 120000.

I rettspraksis er det i lignende saker ofte brukt et skjønnsmessig skattepåslag på rundt 30 %. Beregnet i prosent av netto ervervstap utgjør tillegget for skatt i denne saken ca 23 %. Jeg bemerker at skattereformen normalt har medført en lempning i beskatningen, særlig når det gjelder renteinntekter. For øvrig viser det materialet som er fremlagt i saken, at skattepåslag beregnet i prosent av erstatningsbeløpet, varierer sterkt alt etter hvilken disponering av beløpet en tar utgangspunkt i, og det antall år erstatningen skal dekke. Å regne med et generelt prosenttillegg for skattebelastning, kan jeg ikke se det er grunnlag for.

Tap av pensjonsytelser.

I dommen i Rt-1970-1452 ble tapte pensjonspoeng i folketrygden

Side 1536

ikke tillagt vekt ved erstatningsutmålingen, under henvisning til den store usikkerhet som heftet ved folketrygdens utformning når skadelidte oppnådde pensjonsalder. I Sevaldsen-dommen, Rt-1981-138, ble det heller ikke tatt hensyn til tapte pensjonspoeng. I Rt-1985-46 gikk en ikke nærmere inn på spørsmålet, fordi slik erstatning ville bety så lite ved skjønnsutøvelsen.

En viss usikkerhet om pensjonsforhold kan det nok også være når en idag skal vurdere situasjonen om ca 50 år, og det kan hevdes at det neddiskonterte tapet i slike tilfelle har liten betydning. Dersom skaden inntrer på et senere tidspunkt i livet enn for A, vil tapte pensjonspoeng, avhengig av forholdene, kunne være av ganske stor betydning. I prinsippet kan det ikke være tvilsomt at et slikt tap må kunne kreves dekket. Etter min mening bør det legges til grunn at også A vil lide et påregnelig tap som følge av tapte pensjonspoeng, og dette bør få en viss betydning ved erstatningsfastsettelsen. Derimot finner jeg det for usikkert å regne med at han uten skaden ville oppnådd en høyere pensjon enn etter folketrygdens regler.

Under de forutsetninger jeg har lagt til grunn om As inntekt med og uten skaden, er det årlige nettotapet i pensjonsinntekt beregnet til kr 15666. Ut fra det tallmaterialet som er fremlagt, mener jeg det bør gjøres et skjønnsmessig, neddiskontert tillegg i ervervserstatningen på kr 10000 for tap i pensjonsinntekt, inkludert skattebelastning.

Menerstatningens betydning for fremtidig inntektstap.

Av forarbeidene til skadeserstatningsloven kap 3, Ot.prp.nr.4 (1972-73 ) side 21, fremgår at departementet mente den samlede erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade burde bero på en helhetsvurdering av den skadelidtes situasjon etter skaden. Selv om menerstatningen skulle fastsettes i det vesentlige etter medisinske kriterier og etter nærmere angitte retningslinjer, fant en det ikke urimelig at den ble trukket inn i en totalvurdering. Rettspraksis har fulgt dette syn, jf Rt-1981-138. En har sett det slik at menerstatningen er et av de forhold som kan tillegges vekt etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum.

Det kan spørres om det er godt begrunnet å redusere skadelidtes ervervstap under henvisning til at han har fått en høy menerstatning. Forholdet er da også kritisert i juridisk teori. Beregningen av ervervstap og menerstatning foregår på forskjellige måter og har forskjellige formål. Det er også vanskelig å angi nærmere hvilken betydning menerstatningen skal ha i de ulike tilfelle av ervervstap - der innslaget av skjønn allerede er meget stort. Etter min mening er det normalt ingen grunn til å la menerstatningen få innflytelse på ervervserstatningen. I nærværende sak er det ikke grunn til det.

Forholdet til skadeserstatningsloven § 3-2a.

Forsikringsselskapet har anført at en ved utmåling av erstatningsbeløpet bør se hen til den standarderstatning som gjelder for barn under 16 år, jf skadeserstatningsloven § 3-2a. Beregningsgrunnlaget etter denne bestemmelsen bygger i stor grad på erstatningsnivået etter den rettspraksis som forelå, jf Ot.prp.nr.81 (1986-87 ) side 33. Var A blitt skadet etter lovendringens ikrafttredelse, ville erstatningen for tap i

Side 1537

fremtidig inntekt og menerstatning, etter verdien av folketrygdloven grunnbeløp idag, ha utgjort i underkant av 600000 kroner. Selskapets synes å mene at bestemmelsen må virke normerende utenfor sitt eget område.

Jeg er ikke enig i dette. Det er riktig at bestemmelsen begrenser erstatningens størrelse, og at man i forarbeidene legger vekt på erstatningsnivået slik det fremsto etter rettspraksis. Hovedregelen i skadeserstatningsloven er imidlertid fremdeles at det er det individuelle tap som skal erstattes. Den omstendighet at man for en bestemt gruppe skadelidte har normert erstatningen, kan ikke få betydning for andre skadelidte. På den annen side kan det være grunn for lovgiveren til å vurdere om erstatningsnivået ved erstatning til barn etter nevnte bestemmelse er rimelig.

Erstatningsfastsettelse - konklusjon.

Erstatning for tap i fremtidig erverv etter skadeserstatningsloven § 3-1 må bero på et skjønn, ikke utelukkende på matematiske beregninger. Å overlate selve erstatningsutmålingen til partene, slik den ankende parts subsidiære påstand innebærer, må anses i strid med denne grunnleggende forutsetning for beregning av fremtidig inntektstap.

Erstatningen til A for tap i fremtidig erverv og pensjonsytelser, innkludert påslag for skattebelastning, settes, under henvisning til det jeg har har sagt om dette, til samlet kr 655000.

Saksomkostninger.

A har hatt fri sakførsel for Høyesterett.

Hovedanken har ikke ført frem. Det erstatningsbeløpet jeg er kommet frem til, er lavere enn det lagmannsretten fastsatte for ervervstap, og selskapet er således delvis gitt medhold i den aksessoriske motanken.

I motanken ble det opprinnelig nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter. I den endelige påstand for Høyesterett har selskapet ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger for noen rett, verken i hovedanken eller motanken. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse gjaldt også menerstatningen, som ikke er prøvet for Høyesterett. Jeg antar at selskapets påstand er slik å forstå at det ikke påstås endringer i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Det utformes felles domskonklusjon for hovedanke og motanke.

Jeg stemmer for denne dom:

UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 655000 - sekshundreogfemogfemtitusen - kroner i erstatning for tap i fremtidig erverv.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.