Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:35

Høyesterett - Rt-1988-174

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1988-02-17

Publisert

Rt-1988-174

Stikkord

(Brannmann-dommen) Erstatningsrett.

Sammendrag

Krav mot kommune om erstatning for tap av forsørger førte ikke frem. Under en brann ombord i en båt mistet en brannmann livet ved å falle ned i et tomt lasterom. Brannvesenet hadde rykket ut med to biler, og brannmannen var blitt gitt ordre om å bli ved bilene på kaien, med oppdrag å passe pumpene og foreta andre oppdrag på land. Under det videre slukningsarbeid hadde han begitt seg ombord. I lagmannsretten ble enken tilkjent erstatning på objektivt grunnlag. Kommunen anket og gjorde gjeldende at betingelsene for objektivt ansvar ikke var tilstede, at ulykken var en følge av akseptert yrkesrisiko og at ansvar måtte falle bort på grunn av skadelidtes medvirkning. Høyesterett frifant kommunen. Det ble lagt vesentlig vekt på at brannmannen etter sin ordre intet hadde å gjøre om bord. Det ble ikke tatt standpunkt til om en kommune har objektivt ansvar overfor brannmannskaper som kommer til skade i tjenesten.

Saksgang

L.nr 27/1988, nr 151/1986

Parter

Halden kommune (advokat Bernt K. Roald - til prøve) mot B (advokat Edmund Asbøll).

Forfatter

Endresen, Aasland, Langvand, Bugge og justitiarius Sandene.


Dommer Endresen: Natten til den 17. mars 1981 oppsto det brann i et av lasterommene om bord i M/S "Tista" som lå ved kai i Halden. Halden brannvesen fikk meldingen klokken 0220 og rykket ut med to biler. Brannen var oppstått i det aktre lasterommet som var lastet med cellulose.

Det utviklet seg adskillig røk i dette lasterommet, og to av brannmennene ble etter at de hadde vært på dekk og inspisert forholdene, beordret iført røkdykkerutstyr og sendt om bord for å starte slukningen. Det var forholdsvis mørkt og 7-8 kuldegrader.

For å få adkomst til brannstedet måtte luken som dekket lasterommet åpnes noe. Lukearrangementet åpnes som et trekkspill, slik at det også nødvendigvis oppstår en åpning i lukens annen ende. Luken dekker to tilstøtende lasterom. Den åpning som derved oppsto i motsatt ende til brannstedet, kom således over det tilstøtende lastesom som var tomt.

Brannkonstabel A som var med på utrykningen og skulle ha plass på kaien, var tildelt oppgaven med å passe pumpene i bilene,

Side 175

holde sambandet med sentralen og være klar til å skifte ut luftflaskene til dem som var om bord når flaskene gikk tomme for luft. Han fikk også beskjed om å ta på seg røkdykkerutstyr for eventuelt å kunne avløse dem som sto for slukningen.

Da luftflaskene til dem som utførte slukningsarbeidet etter hvert ble tomme og mannskapene gikk i land for å få dem skiftet ut, var A ikke å se. Det ble lett etter ham, først på land og deretter om bord. Det viste seg da at han var gått om bord og falt ned i åpningen over det tilstøtende tomme lasterom. Han ble ført til sykehus hvor han seks timer etter avgikk ved døden.

Hans enke, B, saksøkte ved stevning av 16. mars 1984 Halden kommune med krav om erstatning for tap av forsørger, begrenset oppad til kr 500.000.

Partene ble overensstemmende med tvistemålsloven § 151 annet ledd, enige om å dele saksbehandling og pådømmelse, slik at saken i denne omgang bare gjelder ansvarsgrunnlaget.

Halden byrett avsa den 13. februar 1985 dom i saken med slik domsslutning:

"1.

Halden kommune ansees erstatningsansvarlig overfor B for økonomisk tap som følge av at hennes mann A omkom 17. mars 1981 på M/S "Tista".

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Halden kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett.

For byretten var som erstatningsgrunnlag påberopt så vel culpaansvar som ansvar bygget på det ulovfestede objektive grunnlag. Byretten bygget sin avgjørelse på objektivt ansvar. I tilsvaret til lagmannsretten har B ikke opprettholdt kravet om ansvar bygget på uaktsomhet, men kun påberopt objektivt ansvar.

Eidsivating lagmannsrett avsa den 28. februar 1986 dom med slik domsslutning:

"1.

Halden byretts dom stadfestes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Dommen er avsagt under dissens idet en av dommerne ville frifinne kommunen.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Halden kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Kommunen har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil så vel når det gjelder bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Det er etter kommunens syn tre selvstendige grunnlag som må føre til at kommunen frifinnes. For det første er ulykken en følge av normal yrkesrisiko. Dessuten er de vanlige vilkår ikke til stede for tilkjennelse av erstatning etter det ulovfestede objektive erstatningsansvar. Endelig må As egen medvirkning til skaden føre til at kommunen frifinnes eller at en erstatning settes betydelig ned.

Side 176

Folketrygdloven § 11-12 nr 2 ble opphevet ved lov av 13. februar 1976 nr 1, hvilket innebar at en arbeidsgiver kunne bli ansvarlig etter de vanlige erstatningsregler. Men av forarbeidene går det klart frem at det ikke skulle være plass for objektivt erstatningsansvar hvor ulykken skyldtes en normal yrkesrisiko.

Den ulykke som her fant sted, ligger ikke utenfor en slik normal yrkesrisiko.

Det var under denne brann ingen særlige faremomenter. Slukningsarbeidet var enkelt, og det var ikke mennesker som skulle reddes.

Etter kommunens syn er heller ikke de i rettspraksis gjeldende minimumskrav for å fastsette objektivt ansvar til stede. For å statuere objektivt ansvar må det kreves en viss stadighet og statistisk påregnelighet av en viss størrelse. Disse betingelser er ikke oppfylt.

All foreliggende statistikk viser at branntjeneste ikke er noe spesielt farlig yrke. Dødsulykker er meget sjeldne.

Det er ikke årsakssammenheng mellom ulykken og de særlige forhold som gjelder brannmannsyrket. Det er kun den omstendighet at A måtte passere en åpen luke, riktignok i dårlig lys og en trang adkomst, som må være årsak til ulykken. Men dette går ikke utover hva som er vanlig yrkesrisiko som også gjør seg gjeldende i en rekke andre yrker, og har ingen typisk tilknytning til brannmannsyrket. At luken måtte åpnes, var nødvendig for slukningsarbeidet. Uhell av den art som her er skjedd, er ytterst sjeldne, og skyldes en enkelthandling som ikke kan medføre objektivt ansvar.

Dessuten stilles det tilleggsvilkår som også må være oppfylt. Når det gjelder prevensjonssynspunktet, kan kommunen i tilfelle ikke lastes for annet enn at den ikke har sørget for at vedkommende arbeidstaker har fått den opplæring og instruksjon som trenges. På dette punkt kan imidlertid kommunen ikke bebreides. Kommunen peker ellers på at det forsikringssynspunkt som kan anføres i forbindelse med det objektive bedriftsansvar, i denne saken taler i kommunens favør. Kommunen hadde, overensstemmende med tariffavtale, tegnet en betydelig forsikring som er kommet de etterlatte til gode.

Det er på denne bakgrunn ikke grunnlag for å velte risikoen over på kommunen.

Endelig må ansvaret falle bort som følge av skadelidtes medvirkning, jfr. straffeloven ikraftsettelseslovs § 25 som var gjeldende på ulykkestidspunktet.

A hadde fått klar ordre om å bli ved bilene med viktige funksjoner. Han skulle passe pumpene og opprettholde radioforbindelsen med brannsentralen. Han skulle også være i beredskap for å skifte ut luftflasker for dem som arbeidet med selve slukningen etter hvert som deres flasker gikk tomme. Dessuten skulle han være beredt til å avløse slukningsarbeiderne hvis han fikk ordre om det. Noen ny ordre ble ikke gitt, og A hadde ingen aktverdig oppfordring til å forlate bilene. Hadde han fulgt den gitte ordre, ville ulykken ikke inntruffet.

Det er ingen feil ved båten eller dens utstyr. Heller ikke er det noen feil ved den forulykkedes verneutstyr. Ulykken kan således alene forklares ved avdødes egen opptreden. A var kjent med båten fra tidligere vannleveranser, og ulykken skjedde ikke i forbindelse med direkte slukningsarbeid.

Side 177

Halden kommune lar lagt ned slik påstand:

"1.

Prinsipalt: Halden kommune frifinnes.

Subsidiært: Halden kommune anses delvis erstatningsansvarlig etter rettens skjønn.

2.

Halden kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Ankemotparten, B, har gjort gjeldende at det sentrale i saken er at hennes ektefelle under utøvelse av sitt yrke som brannmann har mistet livet. Dette er skjedd under ivaretakelse av viktige samfunnsinteresser. Betingelsene er da til stede for at kommunen hefter på objektivt grunnlag.

Ingen av de spesielle fritakelsesgrunner den ankende part har påberopt seg, at ulykken skulle kunne henføres under en akseptert normal yrkesrisiko eller at ansvar skulle falle bort på grunn av forulykkedes egen medvirkning, er til stede.

Saken foreligger etter ankemotpartens syn bedre opplyst enn for de tidligere retter. Det er klarlagt at brannvesenet beordret luken åpnet med den konsekvens at det også måtte oppstå en åpning på motsatt side av hvor det brant. Brannvesenet måtte da ha ansvaret for at denne lukeåpning ble sikret og alle mannskaper varslet om faren. Denne fare var oppstått etter at brannfolkene første gang var om bord og orienterte seg, og det var ikke gitt noen anvisning på adkomstvei.

Det som karakteriserer faresituasjonen er at det var mørkt, glatt, røkfylt og en ukjent og vanskelig adkomst. Dertil kommer at brannmenn med røkdykkerutstyr, slik A hadde fått ordre om å iføre seg, må bære på et utstyr som veier 17 kilo. Risikoen er skapt ved virksomheten, og det er som brannmann og ikke som privatperson A forulykket. Risikoen her må karakteriseres som ekstraordinær, noe som er et sentralt moment for ileggelse av objektivt ansvar. Brannmenn er imidlertid også generelt utsatt for risiko idet de må oppsøke faren.

Den lave statistiske ulykkesfrekvens viser nettopp at det som her skjedde, var ekstraordinært. Men risikoen er alltid til stede, og en slik stadig risiko gir nettopp grunnlag for ileggelse av objektivt ansvar.

Alle de i teori og rettspraksis oppsatte grunnvilkår for objektivt ansvar er her til stede.

Personskade ved fall er et typisk utslag av denne risiko, og personskadene blir da ofte store.

Etter ankemotpartens syn kan det som skjedde da A forulykket, ikke ses som utslag av noen aksept av en normal yrkesrisiko. Faremomentene går i dette tilfelle klart ut over hva som er normal yrkesrisiko. Her er også faremomenter delvis skapt av brannvesenet selv ved dårlig sikring og varsel, og det gjelder en dødsulykke.

Læren om aksept av normal yrkesrisiko er for øvrig sterkt omstridt, jfr. i den anledning en uttalelse fra Stortingets justiskomite i Innst.O.nr.92 (1984-1985) side 6.

Heller ikke er det grunnlag for å anvende prinsippet om skadelidendes medvirkning, og av den grunn foreta noen reduksjon eller bortfall av erstatning.

Side 178

Hva som konkret førte til ulykken, vet ingen, og noe bevis for at fallet skulle skyldes As egen uaktsomhet, finnes ikke. A var kjent som en pliktoppfyllende og ansvarsbevisst brannmann. Ulykken må derfor være et hendelig uhell, skapt av forholdene på stedet.

Det kan heller ikke legges vekt på at A gikk om bord av eget tiltak. Man vet ikke grunnen, men han kan ha hatt et aktverdig motiv. Yrket krever initiativ og selvstendig opptreden. Muligheten for at han på et senere tidspunkt ville bli beordret om bord som avløser ved selve slukningsarbeidet var forutsatt, og han hadde etter pålegg iført seg røkdykkerutstyr.

At han forlot de oppgaver han var tildelt, kan eventuelt kun sees som et instruksbrudd og kan ikke influere på erstatningsfastsettelsen. Forholdet kan heller ikke ha influert på hendelsesforløpet.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

"1.

Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2.

Den ankende part dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Halden byrett hvor ankemotparten og 6 vitner har avgitt forklaring. To av vitnene er nye. Det er videre fremlagt noen nye dokumenter som i det vesentlige går på brannmenns utdannelse og instruks.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

Jeg finner grunn til å nevne at As etterlatte gjennom den forsikring kommunen overensstemmende med tariffavtale hadde etablert, har mottatt en erstatning på kr 226.200, som tilsvarer 13 ganger det daværende grunnbeløp i folketrygden. Spørsmålet er om de etterlatte for sitt udekkede tap har krav på erstatning hos kommunen etter de ulovfestede regler om objektivt erstatningsansvar.

Saken kan sies å reise tre hovedspørsmål, som imidlertid i noen grad griper over i hverandre. For det første er det spørsmål om det er grunnlag for å holde kommunen som arbeidsgiver objektivt ansvarlig etter de ulovfestede regler for en skade som rammer en brannmann under utførelse av hans tjeneste som brannmann. For det annet er det spørsmål om ansvar må anses utelukket fordi skaden er utslag av den normale yrkesrisiko for brannmannskaper. Det tredje hovedspørsmål er om A ved uaktsomt forhold har medvirket til skaden.

Som nevnt er det imidlertid vanskelig å holde disse spørsmål klart fra hverandre i den foreliggende sak. Dette gjelder spesielt fordi jeg ser det slik at As egen opptreden i forbindelse med branntilfellet må tillegges vesentlig vekt for bedømmelsen av om det er grunnlag for objektivt ansvar.

A var som ledd i slukningsoperasjonen tildelt bestemte og viktige oppdrag fra ledelsen. Han skulle forbli på kaien ved bilene og opprettholde radiosambandet med brannsentralen, overvåke pumpene og være klar til å assistere ved utskifting av luftflasker. Videre skulle han holde seg klar til å avløse andre mannskaper i slukningsarbeidet. Det må imidlertid anses på det rene at han ikke hadde fått noen ordre som skulle gi ham foranledning til å forlate sin post.

Side 179

At han var tildelt disse oppgaver og at han ikke hadde mottatt noen ny ordre, er erkjent av ankemotparten.

I Retningslinjer av januar 1975 fra Statens branninspeksjon heter det i avsnitt II B under punkt 3:

"Personellet skal på brannstedet følge gitt instruksjon og/eller ordre fra brannsjefen eller den som fører kommandoen og må ikke forlate brannstedet uten dennes samtykke."

og i punkt 10:

"Personell som er uttatt av brannsjefen til bestemte oppgaver, skal sette seg nøye inn i sine spesielle gjøremål og gjennomføre disse nøyaktig og samvittighetsfullt. ..."

I bevisopptaket har overbrannmester Jensen, som den gang ledet operasjonen, uttalt:

"... As primære oppgave var å passe på brannvesenets biler. Brannvesenet hadde ved anledningen to biler på kaien, og sjåføren på den andre bilen var satt inn i slukningsarbeidene om bord. A skulle ha holdt seg ved bilene til han fikk annen beskjed.

...

... Vitnet uttaler at A intet hadde å gjøre ombord i båten før Bakstad var kommet tilbake fra denne."

Det har vært søkt etter forklaringer på at A forlot sin plass ved bilene og gikk om bord. En nærliggende forklaring kan være den som er antydet av hans arbeidskollega Bakstad. Det heter i hans vitneforklaring:

"... Vitnet forklarer i tilknytning til sitt annen gangs opphold ombord at han ved den anledning - da han gikk fra borde - gikk en annen vei - via stige - og ikke via leider som første gang. Vitnet skulle bytte gassflaske, men fant ikke A ved bilen. A ble ettersøkt ombord og ble av Wilhelmsen funnet liggende nede i lasterommet. Alle var blitt spurt om hvor A kunne være, men det ble ikke funnet noen forklaring på hvorfor A var gått ombord. A burde etter vitnets oppfatning ha gitt beskjed om dette eller han burde i allefall ha sagt fra om det før han gikk ombord. Etter vitnets oppfatning var det på den tid intet kritisk behov for A ved bilen. Vitnet har ingen bestemt teori om hvorfor A kan ha gått ombord i fartøyet. Han viser til at A kan ha hørt signal fra flasken til en av de brannmenn som oppholdt seg ombord. Flaskene har en varselinnretning som gir signal når gasstrykket synker under et visst nivå, og man har da 10 minutter å gå på til flaske må skiftes. Vitnet opplyser at det er vanlig rutine at brannmannen selv går tilbake til bilen når det kommer signal fra flasken."

Hva enten forklaringen er den som her er antydet eller en annen, kan jeg ikke se at det finnes noe holdepunkt for at A skulle ha hatt en

Side 180

tjenestlig grunn til å gå om bord i strid med den ordre han hadde fått. Det forelå heller ikke noen kritisk situasjon som kan gi grunnlag for å anse instruksbruddet som utslag av en unnskyldelig feilvurdering.

Slik jeg ser det, taler As forhold på avgjørende måte mot at det pålegges objektivt ansvar i den foreliggende sak. Uansett om det ellers skulle være grunnlag for et objektivt ansvar for en kommune overfor brannmannskaper som kommer til skade i tjenesten - et spørsmål jeg ikke tar standpunkt til - kan jeg ikke se at det vil være riktig å la kommunen bære ansvaret når skaden står i sammenheng med at skadelidte har utsatt seg for risiko mens han uten rimelig grunn har opptrådt i klar strid med sin instruks. Det er fra ankemotpartens side anført at skaden ikke står i sammenheng med instruksbruddet, og at den like gjerne kunne ha inntruffet om A hadde ventet med å gå om bord inntil han kort tid etterpå ville ha fått ordre om å avløse ett av de øvrige mannskaper. Etter min mening er det imidlertid nærliggende at hendelsesforløpet da ville ha blitt et annet. Det er således opplyst at de mannskaper som kom ned fra brannstedet, beveget seg derfra ned til hoveddekket på en stige som var satt opp, og altså ikke den vei A valgte, forbi den åpne luken. Hvis A var blitt på sin plass, er det naturlig å anta at han ville fått anvisning på den adkomstvei de andre ved denne anledning fulgte.

Etter min mening har således As adferd i strid med instruksen grepet inn i begivenhetsforløpet på en slik måte at det ikke er plass for objektivt ansvar. Jeg går dermed ikke inn på de øvrige rettslige spørsmål som er reist i saken.

Anken har ført frem, men etter sakens art og omstendighetene for øvrig, er jeg kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

Halden kommune frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Langvand, Bugge og justitiarius Sandene: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Harald Loe):

Den 17. mars 1981 kl. 02.20 innløp melding til Idd lensmannskontor om at det var oppstått brann ombord i M/S «Tista» som lå ved kai ved Sauøya i Halden havn og lastet cellulose. Før lensmannsbetjent Roy Fredriksen kom til stede, hadde Halden brannvesen rykket ut med 2 biler og syv mann under ledelse av overbrannmester Jens Johan Jensen og gått igang med slukningsarbeidet. En av de 7 brannmenn var brannkonstabel A født 0.0.1946A var ved anledningen sjåfør på brannbilen og var dessuten tildelt den oppgave å passe pumpene og radiosambandet med brannstasjonen. Abefant seg derfor på land ved bilen da de øvrige gikk ombord. Brannen var oppstått i lasteluke akterut og det var relativt sterk røkutvikling. Lukene ble åpnet og man foretok skumlegging etterat mannskapet hadde tatt på seg røkvernutstyr. Da et par av brannmennene

Side 181

skulle på land for å skifte surstofflaske, ble det oppdaget at A ikke var på plass ved brannbilen. Det ble igangsatt leting og denne resulterte i at A ble funnet liggende i bunnen av lasterummet. Ambulanse ble umiddelbart varslet og kom straks til stede. A ble kjørt til Halden sykehus og videre til Sentralsykehuset for Østfold i Fredrikstad. Han avgikk der ved døden som følge av fallet og hadde pådratt seg kraniebrudd, hjernerystelse og hjerneblødning. ---

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Bror Oscar Scherdin, Carl Hugo Endresen og kst. lagdommer Hans Petter Lundgaard):

Natt til den 17. mars 1981 omkom brannkonstabel A, født 0.0.1946, i en ulykke som skjedde under slokningsarbeid ombord i M/S Tista som lå ved kai i Halden havn. M/S Tista var lastet med cellulose og det var celluloselasten som brant. Halden brannvesen hadde rykket ut med to biler og syv mann under ledelse av overbrannmester Jens Johan Jensen. A deltok fra først av ikke i selve slokningsarbeidet ombord, men ble postert på kaia for å passe pumpene og radiosambandet med stasjonen, samtidig skulle han holde seg klar til avløsning. A gikk imidlertid noe senere ombord, men det er ikke klarlagt når dette skjedde og hva som var grunnen til at han forlot sin post på land. Han må imidlertid ha entret båten via gangveien og klatret opp leideren som førte opp til forkanten av akterlukene. Lasterommene akter var delt av med et skott og det brant i celluloselasten i det bakerste lasterommet. Det andre lasterommet var tomt. Der hvor leideren førte opp til lukekanten var luken åpen i forkant. Den var trukket vel 1 meter tilbake. Det ga åpning i lukene over det bakerste lasterommet slik at det var mulig å føre slanger inn til celluloselasten hvor det brant. A falt ned i det tomme lasterommet. ---