Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:36

Høyesterett - Rt-1986-1293

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1986-12-05

Publisert

Rt-1986-1293

Stikkord

(Lastelem-dommen) Erstatningsrett. Bilansvarsloven av 3. februar 1961, § 1 og § 4.

Sammendrag

En sjåfør ble skadet da han skulle forsøke å få en framontert lastelem opp på bilens lasteplan. Meningen var å ta den med på lasteplanet for å få hjelp til å få den montert på igjen. Opplastingen av lemmen falt utenfor trafikkforsikringens område slik som normalt ved lasting og lossing.

Saksgang

Dom 5. desember 1986 i l.nr. 179 B/1986

Parter

Ole Brenna (advokat E. M. Forberg - til prøve) mot Forenede Skadeforsikring A/S (advokat Jon Lyng).

Forfatter

Christiansen, Langvand, Sinding-Larsen, Halvorsen og justitiarius Sandene.


Kst. dommer, lagmann Christiansen: Den 22. november 1979 fikk Ole Brenna knust venstre kne i forbindelse med avlessing ved Tanum kirke i Bærum av 5 skytematter fra en lastebil han kjørte. For å få mattene til å gli av det opptippede lasteplan måtte han fjerne lastekarmens baklem, en såkalt strølem som var hengslet i overkant og veide omkring 75 kg. Han var alene under transportoppdraget, og regnet med at det ville være vanskelig å få lemmen montert på igjen uten hjelp av andre. Han bestemte seg derfor for å ta lemmen med på lasteplanet. Under forsøket på å skyve lemmen opp på lasteplanet, som da var i normalstilling, gled han og fikk lemmen over venstre ben. Han er blitt betydelig invalidisert som følge av ulykken. Latsebilens trafikkforsikringsselskap, Forenede Skadeforsikring A/S, motsatte seg å betale erstatning til Brenna under henvisning til at skaden lå utenfor selskapets ansvar etter bilansvarsloven av 3. februar 1961.

Brenna reiste i mars 1983 sak mot selskapet ved Trondheim byrett med påstand om erstatning begrenset oppad til 500000 kroner. Under hovedforhandlingen innskrenket Brenna seg til å nedlegge fastsettelsespåstand om at han hadde rett til erstatning, idet tapets størrelse ennå ikke var på det rene. Byretten avsa dom i saken 30. september 1983 med slik domsslutning:

«Ole Brenna kjennes berettiget til full erstatning fra Forenede Skadeforsikring A/S for den skade han ble påført ved ulykke 22. november 1979.

Forenede Skadeforsikring A/S betaler innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse kr. 15920,- - femtentusennihundreogtjue - kroner i saksomkostninger til Ole Brenna.»

Byrettens dom ble av selskapet påanket til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med to domsmenn, avsa 9. august 1984 dom med slik domsslutning:

«1.

Forenede Skadeforsikring A/S frifinnes.

2.

Hver part bærer sine saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens, idet de to domsmenn stemte for å stadfeste byrettens avgjørelse.

Side 1294

Sakens faktiske bakgrunn for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Brenna har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet han mener at rettens flertall har tatt feil når det er kommet til at ulykken faller utenfor bilansvarslovens ramme etter loven § 1 og § 4. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett med partsforklaring fra Brenna. Saken står for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Når det gjelder sakens faktiske side, har den ankende part for Høyesterett gjort gjeldende at det er uklart om uhellet ble utløst ved at han gled fordi det var glatt på bakken, eller om han først mistet kontrollen over lemmen og av denne grunn mistet fotfestet. Det er etter hans mening holdepunkter for å anta at det siste var tilfellet. Lemmen kunne lett gli fordi det var liten friksjon mellom den og bakkanten av lasteplanet, og vibrasjoner fra motoren, som stod på, kan ha medvirket til uhellet. Han hadde godt feste for føttene. Det er imidlertid uten avgjørende betydning for utfallet hvilket årsaksforhold som legges til grunn på dette punkt.

Den lovforståelse som lagmannsretten har bygd på, er etter den ankende parts oppfatning i strid med en naturlig forståelse av bilansvarsloven § 1 og § 4 på bakgrunn av ordlyden, rettspraksis og forarbeidene. Resultatet er urimelig og virker støtende på den alminnelige rettsfølelse.

Opplastingen av lemmen lar seg ikke sammenligne med en opplessing for transport. Avgjørende er at uhellet skjedde under håndteringen av nødvendig tilbehør til bilen, som av uforutsette grunner hadde måttet frakobles. Opplastingen var påkrevet for å bringe kjøretøyet tilbake i sin rette stand, og kan rettslig sett ikke stille seg annerledes enn om uhellet hadde skjedd under selve monteringen av lemmen, hvilket åpenbart ville ha falt inn under loven som en naturlig del av behandlingen av kjøretøyet.

Den ankende part viser til at det av forarbeidene til bilansvarsloven av 1961 fremgår at det i forhold til den tidligere rettstilstand var tilsiktet å gi loven en vid anvendelse både når det gjelder kretsen av personer som skal beskyttes, og på annen måte. Rettspraksis som gjelder den tidligere rettstilstand, er derfor av mindre interesse. I innstillingen fra Motorvognansvarkomitéen av 1951 er det på side 58 uttalt at enhver skade som har en «noenlunde naturlig sammenheng» med bilens egenskaper m.v., skal erstattes. Videre er blant annet nevnt at skader som følge av at deler av bilen faller av eller ved at noen blir klemt i en vogndør, skal omfattes av ansvaret etter loven. Etter Brennas oppfatning er situasjonen i den foreliggende sak sammenlignbar med disse eksempler.

Han hevder at det foreligger en adekvat erstatningsrettslig årsakssammenheng.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1.

Ole Brenna kjennes berettiget til full erstatning av Forenede Skadeforsikring A/S for den skade han ble påført ved trafikkulykke 22. november 1979.

2.

Ole Brenna tilkjennes hos Forenede Skadeforsikring A/S saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten - forsikringsselskapet - har i hovedsak anført følgende:

Side 1295

Det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til, kan underbygges ut fra tre argumentasjonslinjer. For det første gjøres gjeldende at hovedårsaken til ulykken var at Brenna gled, og ikke gjaldt forhold som hadde tilknytning til motorvognen. For det annet må ansvar utelukkes fordi ulykken ikke innebærer en naturlig realisering av det farekompleks motorvognen representerer, jfr. side 58 i Motorvognansvarkomitéens innstilling. Som et tredje og subsidiært grunnlag anfører selskapet at skaden er for fjern og upåregnelig, og ikke har realisert seg på en måte som står i naturlig sammenheng med en normal bruk av bilen.

Selskapet bestrider at skaden skyldes at Brenna tapte kontrollen over lemmen blant annet på grunn av motorvibrasjoner, og av denne grunn mistet fotfestet. Dette er en helt ny forklaring som først er fremkommet under bevisopptaket for Høyesterett. Tidligere under saken har det vært uomtvistet at uhellet ble utløst ved at Brenna gled på den isdekte marken.

Avgjørende er at skaden ikke er et utslag av den risiko som står i sammenheng med lastebilen eller dens tilbehør. En frakoblet lastelem kan riktignok innebære en fare på grunn av sin tyngde. Dette gjelder imidlertid en hvilken som helst annen tilsvarende gjenstand som skal lastes opp på bilen. Det har en selvstendig betydning at skaden er voldt av en frakoblet del, jfr. avgjørelsen i Rt-1933-365, som har interesse også ved anvendelsen av bilansvarsloven av 1961.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

Forenede Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, og kan langt på vei tiltre de synspunkter som flertallet har bygd sin avgjørelse på.

Innledningsvis bemerker jeg at det for meg ikke har vært nødvendig å ta stilling til om den umiddelbare årsak til uhellet var at lemmen begynte å gli og rev Brenna med seg, eller om han mistet fotfestet fordi det var glatt på marken.

Etter bilansvarsloven § 1 og § 4 gjelder selskapets ansvar skade som motorvogn «gjer». Selv med en liberal fortolkning av loven, finner jeg at ordlyden vanskelig kan gi plass for ansvar i et tilfelle som det foreliggende.

Uhellet skjedde under opplasting av bilens lastelem. Som det fremgår på side 59-60 i innstillingen fra Motorvognansvarkomitéen av 1951, skal skader som oppstår som følge av lasting eller lossing av en stillestående lastebil, som hovedregel falle utenfor trafikkforsikringen. Saken gjelder riktignok lasting av tilbehør til vedkommende bil med sikte på senere montering. Jeg kan imidlertid ikke finne at dette kan spille noen avgjørende rolle for ansvarsspørsmålet.

Ved avgrensingen av dekningen etter trafikkforsikringen må det legges stor vekt på de veiledende uttalelser som fremgår på side 58 spalte 1 i Motorvognansvarkomitéens innstilling. Her heter det at erstatningsplikten «omfatter enhver skade som har en noenlunde naturlig sammenheng med en motorvogns tilstand, egenskaper eller andre forhold». Det uttales

Side 1296

videre at det vil «være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig».

Uhellet kan ikke ses som utslag av den risiko som trafikkforsikringen, etter de foran refererte uttalelser fra forarbeidene, tar sikte på å dekke. Den fare som realiserte seg, atskiller seg ikke fra den som ville ha foreligget ved opplastingen av enhver annen gjenstand med tilsvarende tyngde og form. Situasjonen var for så vidt ikke noe annerledes enn den normale ved en lasteoperasjon. Den oppståtte skade dekkes derfor etter min mening ikke av trafikkforsikringen.

Anken har vært forgjeves. Saken gjelder imidlertid en prinsipiell avgrensing av ansvaret etter bilansvarsloven på et punkt som ikke tidligere er prøvd av Høyesterett. Hver av partene bør derfor bære sine saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Halvorsen og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans Flock, Nils Daae Rogstad og sorenskriver Bård Olav Røsæg): - - -

Den 22. november 1979 skjedde det en ulykke ved Tanum kirke i Bærum, hvor den 47 år gamle Ole Brenna befant seg med lastebil på transportoppdrag. Brenna var alene på bilen og det var ingen vitner til ulykken. Brenna har i en fremlagt skrivelse dat. 12. mars 1982 gitt en detaljert forklaring av uhellet. Han har under ankeforhandlingen henholdt seg til skrivelsen likesom han også på en forevist modell av lastebil med tipp har demonstrert for retten hvorledes uhellet skjedde. Det er i nevnte skrivelse opplyst:

«Lastebilen har 60 cm høye lemmer med påmontert strølem bak. Jeg hadde 5 stk. store skytematter som jeg skulle tippe av på en plass ved Tanum kirke. Mattene er på 3m x 4m. Mattene ville ikke skli ut gjennom strølemmen. Jeg måtte derfor slippe tippen ned igjen, gå opp på bilen, koble ut hengslingen på lemmen og la den bli med mattene ned på bakken. Dette har jeg også gjort før i forbindelse med tipping av stor stein.

Jeg har også satt den på alene, men siden den er så stor og tung, og jeg hadde avtale med en bensinstasjon om å vaske bilen etterpå, mente jeg det var enklest bare å få lemmen opp på bilen og få hjelp til å montere den der - men kom ikke så langt. Dette ble gjort for å prøve å unngå en ulykke.

Det var i forbindelse med å reise opp lemmen på høykant for å få skjøvet den inn på lasteplanet (for senere montering) at jeg skle og falt og fikk lemmen over benet.»

Side 1297

Det er videre opplyst at angjeldende baklem, som er av jern, er ca 2,40 m lang, ca 0,60 m høy og at den veier ca 75 kg. Det var delvis is på bakken. Brenna fikk lemmen over venstre ben. Han knuste bl.a. kneet og ble betydelig invalidisert. Det er mellom partene enighet om at det foran angitte hendelsesforløp blir å legge til grunn ved vurdering av ansvarsforholdet. - - -

Lagmannsretten er under dissens kommet til et annet resultat enn byretten.

Det sentrale område for ansvaret etter bilansvarsloven er trafikkskadene, hvor det tidligere objektive ansvaret i motorvognloven av 1926 og det nåværende ansvar for trafikkforsikringsselskapet uavhengig av skyld, er begrunnet i den særlige risiko som er knyttet til bilens fart, tyngde o.s.v.

Etter loven ordlyd, sammenholdt med lovforarbeider og senere rettspraksis, er det imidlertid helt på det rene at bilansvaret går ut over trafikkskadene. Loven nøyer seg i § 1 og § 4 med å knytte ansvaret til skade som motorvogn «gjer», dog slik at visse skadetilfeller er positivt unntatt i § 2. Det er ikke hevdet at skaden i nærværende sak faller direkte under § 2, noe lagmannsretten er enig i. Men bestemmelsen vil likevel kunne ha betydning ved fastsettelsen av grensene for det ansvar som faller inn under loven § 4.

Det særegne i saken er at det er tale om en personskade påført ved lossing/lasting og at den skadevoldende gjenstand var en del av bilen og som for anledningen var atskilt fra kjøretøyet.

Skade som voldes ved lasting av eller lossing fra en stillestående lastebil, vil etter lovens forarbeider (se 59/60 i Innstilling fra motorvognkomitéen av 1961) kunne falle inn under ansvaret. Om dette heter det:

«Resultatet vil her kunne bero på hvordan skaden voldes og om den rammer en utaforstående trafikant eller en medhjelper. Men komitéen har gått ut fra at slike skader som hovedregel faller utafor trafikkforsikringen, såfremt ikke skaden skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.) eller dens plassering i trafikken.»

Når det gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning skade voldt av en del som er uavhengig og atskilt fra motorvognen skal falle inn under loven ansvarsområde, nevnes i innstillingen på 58 at skade voldt ved at et hjul løsner eller en del av et vognlass faller av under kjøring må dekkes. Dette må også gjelde hvis skaden inntrer en tid senere ved at noen kjører på de ting som blir liggende igjen. På den annen side nevnes i tilknytning til en dom i Rt-1933-365, hvor eksplosjon fra en hjulfelg med slange som ble pumpet opp på et verksted og som var fjernet fra bilen, ikke gikk under ansvaret etter motorvognloven av 1926, at dette resultat kunne begrunnes med at «skaden ikke skyldtes motorvognen, men at en uavhengig og atskilt del av vognen var sjølvstendig skadeårsak». (s. 59).

Det kan ikke sees at det i rettspraksis var vært oppe til avgjørelse tilfeller som kan sammenlignes med den ulykke som Brenna var utsatt for.

Lagmannsretten legger til grunn at skade voldt ved åpning eller lukking av baklemmen i forbindelse med lasting eller lossing normalt vil falle inn under loven ansvar. En tenkelig skademulighet i den forbindelse vil vel være at fingre kommer i klem.

På den annen side vil skade som en baklem volder etter at den er framontert bilen og lagt på bakken, vanskelig kunne falle inn under loven ansvarsområde, jfr. den foran nevnte dom fra 1933. Man vil her ikke naturlig kunne tale om at det er «motorvogn» som gjør skade. Dette må gjelde uansett om lemmen volder skade fordi den blir liggende slik at kjøretøyer kjører på den eller f.eks. folk snubler i den eller om den påfører andre skade ved forsøk på flytting, løfting etc.

Side 1298

Saken vil her, som tidligere nevnt, kunne stille seg annerledes såfremt lemmen ved et uhell var falt av under fart. Den risiko for skade som derved oppstår, vil være nært knyttet til den generelle risiko for skade som er forbundet med biltrafikk, og som er den direkte bakgrunn for det ansvar som bilansvarsloven statuerer.

Det særegne i denne sak er således at lemmen volder skade i forbindelse med at den blir forsøkt lagt opp på lasteplanet på den bil som den i forveien hadde vært påmontert. Dermed er på en måte kontakten med motorvognen på ny etablert.

Hadde tilsvarende ulykke skjedd i forbindelse med at lemmen ble lastet opp på en annen lastebil, må det være på det rene at skaden ikke hadde falt inn under loven, hverken i forhold til trafikkforsikringen til vedkommende lastebil eller til Brennas bil. Når det gjelder forholdet til vedkommende lastebils trafikkforsikring, ville skaden måtte sees på som en regulær skade påført under lasting av stillestående bil, hvor bilens egne innretninger ikke hadde innvirket på hendelsesforløpet, og hvor det således ikke naturlig vil kunne sies at det er bilen som «gjer» skaden.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om et tilsvarende uhell hadde gått inn under loven såfremt det hadde skjedd i forbindelse med at baklemmen, etter å ha vært framontert bilen i forbindelse med lossing/lasting, påny ble forsøkt påmontert bilen. Ulykken skjedde som nevnt ved at lemmen ble forsøkt lastet på bilen. Hadde tilsvarende skjedd under pålasting av andre kolli, synes det på det rene at ansvaret ikke hadde falt inn under loven.

Som nevnt innledningsvis under lagmannsrettens bemerkninger er det helt på det rene at bilansvaret går ut over trafikkskadene. Ut fra loven formulering, «Gjer ei motorvogn skade», og den bakenforliggende begrunnelse for bilansvaret i det hele, må det imidlertid i det enkelte skadetilfelle trekkes grenser for ansvarets omfang.

I den foreliggende konkrete situasjon finner ikke lagmannsrettens flertall - lagdommerne Flock og Rogstad samt sorenskriver Røsæg - at det er nok til å fastslå ansvar at den lemmen som umiddelbart voldte skaden, var en løsgjort bestanddel av vognens påmonterte karmer. Ulykken skjedde ved at Brenna under manøvreringen med å reise lemmen på høykant for å få skjøvet den inn på lasteplanet, falt og fikk lemmen over benet. Uansett om begivenhetsrekken nok opprinnelig kan sies å være utløst av bilens bruk til lasteoppdrag og avlastingen av skytemattene, så er man i dette tilfelle etter flertallets mening ved selve ulykken og den årsaksrekke som direkte ledet til skadeforvoldelsen, utenfor det området som dekkes av bilansvaret etter lov, rettspraksis og naturlig og rimelig forståelse. Det forhold at det antagelig var naturlig for Brenna å legge lemmen på lasteplanet istedet for å forsøke å montere den på bilen, og at lemmen ved sin tyngde og størrelse også i denne situasjon representerte et visst faremoment, kan ikke føre ulykken inn under loven ansvarsområde så lenge en skade av denne art ikke kan sies å være et utslag av de særlige skadevoldende egenskaper som en motorvogn og dens forskjellige innretninger har, og som er begrunnelsen for loven ordning. - - -


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.