Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:37

Høyesterett - Rt-1985-46

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1985-01-18

Publisert

Rt-1985-46

Stikkord

(Danselærer-dommen) Erstatningsrett. Utmåling av personskadeserstatning for husmor, nær 40 år gammel på skadetidspunktet.

Sammendrag

Den medisinske invaliditet ble anslått til 50-60%. Det ble lagt til grunn at det ikke kunne påregnes at hun etter skaden ville kunne skaffe seg inntektsgivende arbeid av noen betydning. Uten skaden ville hun kunne ha gjenopptatt tidligere yrke som danselærer. Hun hadde også praksis som kunne kvalifisere for en kontorstilling. Høyesterett fastsatte erstatningen til kr. 175000,- for mén, kr. 50000,- for lidt tap, kr. 500000,- for tap i fremtidig erverv og kr. 25000,- for utgifter. - Ved fastsettelsen av saksomkostningsbeløpet ble tatt hensyn til rentetapet, jfr. Rt-1983-127.

Saksgang

Dom 18. januar 1985 i l.nr. 13/1985

Parter

Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S (høyesterettsadvokat Tore Helliesen) mot A (advokat Stein Erikstad - til prøve).

Forfatter

Skåre, Halvorsen, Backer, Langvand og Blom.


Dommer Skåre: I 1977 ble A påkjørt av en bil og påført en varig hjerneskade. Da det ikke ble enighet om erstatningsoppgjøret, gikk hun til søksmål mot Stavanger Forsikringsselskap A/S hvor bilen var ansvarsforsikret.

Side 47

Stavanger byrett avsa 13. mai 1982 dom med slik domsslutning:

«Stavanger Forsikringsselskap A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til A kr. 831000,- - åttehundreogtrettientusen - kroner, og i saksomkostninger kr. 32380,- - trettitotusentrehundreogåtti - kroner.»

Stavanger Forsikringsselskap A/S påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og A motanket. Lagmannsretten avsa 17. juni 1983 dom med slik domsslutning:

«1.

Stavanger Forsikringsselskap A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til A: a. Erstatning for utgifter, kr. 21000,- - en og tyve tusen - kroner. b. Erstatning for lidd tap, kr. 150000,- - etthundreogfemtitusen - kroner. c. Erstatning for fremtidig tap, kr. 450000,- - firehundreogfemtitusen - kroner. d. Ménerstatning, kr. 150000,- - etthundreogfemtitusen - kroner. alt med 15% årlig rente fra forkynnelsen av dommen.

2.

Stavanger byretts dom stadfestes for så vidt den pålegger Stavanger Forsikringsselskap A/S å betale saksomkostninger til A med kr. 32380,- - trettitotusentrehundreogåtti -. Av beløpet kr. 32380,- skal der betales 15% årlig rente fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av byrettens dom.

3.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Stavanger Forsikringsselskap A/S - som senere har skiftet navn til Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S - har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. A har erklært aksessorisk motanke.

Da lagmannsrettens dom ble avsagt, fikk A hjelpestønad etter folketrygdloven. Hennes søknad om uførepensjon var blitt avslått av de lokale trygdemyndigheter, men vedtaket var påklaget. Lagmannsretten la til grunn at klagen ikke ville bli imøtekommet, men forutsatte at det måtte skje et etteroppgjør dersom hun fikk medhold.

Ved Rikstrygdeverkets vedtak 25. september 1984 ble A tilstått uførepensjon etter en uføregrad på 60 prosent, med tillegg for 3 barn. Vedtaket ble gitt virkning fra 1. november 1980. Etterbetalingen fram til 1. januar 1985 utgjorde ca 110000 kroner, men fra dette beløp ble trukket det hun har mottatt som hjelpestønad. Beløpet er skattepliktig.

A har brakt Rikstrygdeverkets vedtak inn for Trygderetten med påstand om at hun blir tilstått pensjon beregnet etter en uføregrad på 100 prosent. Med sikte på den eventualitet at anken blir tatt til følge, har sakens parter for Høyesterett inngått følgende avtale:

«1.

Av det beløp som Høyesterett eventuelt tilkjenner A som erstatning for tap i fremtidig erverv, skal inntil kr. 130000,- deponeres i bank etter partenes nærmere avtale inntil Trygderettens avgjørelse foreligger i den verserende ankesak.

2.

Beløpet skal plasseres til best mulig forrentning, og rentene skal uten avkortning tilfalle A.

Side 48

3.

a. Dersom A tilkjennes 100% uførepensjon, skal beløpet tilfalle Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S. b. Dersom uførepensjonen forblir uendret, 60%, tilfaller beløpet A uten avkortning. c. Dersom det fastsettes redusert uførepensjon med mellom 60% og 100%, fordeles beløpet forholdsmessig. (Ved f.eks. 70% uførepensjon utbetales kr. 32500,- til Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S, mens kr. 97500,- utbetales til A.)

4.

De beløp som Høyesterett eventuelt tilkjenner A som erstatning for lidt inntektstap, mén, samt påførte utgifter berøres ikke av denne avtale.»

Partene er ellers enige om at erstatningen for utgifter, jfr. post 1 a) i lagmannsrettens dom, skal settes til 25000 kroner, heri inkludert renter fram til Høyesteretts dom. Det er videre opplyst at A den 21. oktober 1983 fikk utbetalt 150000 kroner à konto.

I anledning av ankesaken er 3 vitner avhørt ved bevisopptak ved Stavanger byrett. Ett av disse vitner er nytt. Bortsett fra det som er nevnt foran om utviklingen i trygdesaken, står saken i samme stilling som for lagmannsretten. A er ikke avhørt ved bevisopptak, og det er ikke innhentet nye sakkyndige erklæringer om hennes medisinske og ervervsmessige uførhet.

Den ankende part - Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S - har i det vesentlige anført:

Når det gjelder den medisinske uførhet, er det ikke grunn til å fravike den vurdering som ble gitt av overlege Aasmund Skulstad som var oppnevnt sakkyndig ved lagmannsretten. A fungerer normalt fysisk, men det er inntrådt en intellektuell reduksjon og en personlighetsmessig forflatning. Den medisinske invaliditet har dr. Skulstad anslått til 40-50 prosent. I tillegg kommer 10 prosent medisinsk uførhet på grunn av en øyeskade.

Forsikringsselskapet har ikke noe å bemerke til at Rikstrygdeverket i sitt vedtak har satt den ervervsmessige invaliditet til 60 prosent, men reserverer seg mot den forutsetning som kan ligge i vedtaket om at hun bare kan fungere som husmor og ikke er i stand til å ta lønnet arbeid.

Når det gjelder A's mulige yrkeskarriere, viser forsikringsselskapet til at hun hadde vært husmor siden 1961. Hun har tre barn, hvorav det minste var 4 år da ulykken skjedde. Hun har tydeligvis vært opptatt av å skape et godt og aktivt hjemmemiljø for barna. Det er ikke noe som tyder på at hun i 1977 hadde konkrete planer om yrkesaktivitet. Det er under enhver omstendighet urealistisk å tro at hun på nytt kunne ha kommet i gang med egen danseskole. Det ville ta tid å reetablere seg faglig, et marked måtte opparbeides, og den økonomiske risiko ville være betydelig. Mer realistisk er det å tro at hun kunne ha kommet i gang med enkelte kurser, som kunne ha gitt en mindre inntekt. Både det vi vet om hennes interesse for familien og det vanlige mønster når gifte kvinner går ut i arbeidslivet, gjør det urealistisk å tro at hun ville ha fått en inntekt lik den som er vanlig for heltidsarbeid.

Det må under enhver omstendighet legges til grunn at inntektene ville kommet senere og langsommere enn lagmannsretten har lagt til grunn, og at hun antagelig ville ha trappet ned før hun nådde pensjonsalderen.

Side 49

Forsikringsselskapet mener derfor at A ikke har lidt noe tap fram til i dag. Det erkjennes at hun kunne ha kommet i gang med enkelte dansekurs, men inntektstapet er beskjedent og må anses dekket av den uførepensjon hun nå har fått og den skattefordel særfradraget representerer.

Hun kan heller ikke ha hatt noe fremtidstap av betydning. Selv om vi legger til grunn at hun ville ha drevet dansekurser, ville inntekten ha blitt begrenset og neppe særlig høyere enn uførepensjonen. Det må tas i betraktning at hun får halvt særfradrag og derved en skattefordel. Dessuten må legges til grunn at hun fremdeles har en viss ervervsevne.

Også ménerstatningen har lagmannsretten satt for høyt. På grunnlag av den medisinske uføregrad og reglene for yrkesskadetrygd kommer lagmannsretten til et utgangspunkt for vurderingen som ligger mellom 112000 og 149000 kroner. Den la seg på det høyeste av disse alternativer, som forutsetter en invaliditetsgrad på 55-64 prosent, og det var feil fordi den medisinske invaliditet var anslått til 50-60 prosent. Dessuten var skadelidte nærmere 40 år da ulykken skjedde, og ménerstatningen må av denne grunn settes lavere enn for de helt unge. Det må også skjønnsmessig tas i betraktning at synsfeilen antagelig kan rettes ved en operasjon. Videre peker forsikringsselskapet på at A er fysisk frisk. Ménerstatningen skal kompensere begrensningen i livsutfoldelse, men dette behov er ikke like sterkt til stede her, som når den erstatningsberettigede er fysisk invalidisert. Det må under enhver omstendighet advares mot at man generelt justerer ménerstatningen oppover i forhold til det resultat man får med utgangspunkt i den medisinske invaliditet og reglene for yrkesskadeserstatning.

Forsikringsselskapet mener at det beløp på 150000 kroner som er utbetalt à konto, er tilstrekkelig til å dekke både A's utgifter - 25000 kroner - ménerstatningen, og et mindre fremtidstap.

Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S har nedlagt slik påstand:

«1.

Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S frifinnes fra ytterligere krav fra A.

2.

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.»

A har i det vesentlige anført:

Etter å ha utdannet seg som danselærer etablerte hun i 1957 danseskole i X, og hun drev den fram til 1961. Da gikk hun over til kontorarbeid fordi hun og hennes mann skulle flytte til Oslo. Hennes utdannelse og yrkeskarriere viser vilje og evne til å strukturere sitt eget liv. Også de opplysninger som foreligger om hennes virke i hjemmet og det lokale miljøet, viser at hun var et overskuddsmenneske.

Like før ulykken skjedde, hadde hun begynt å tenke på en yrkeskarriere. Hun hadde sagt ja til å holde et dansekurs, og hadde hatt forespørsel om et annet. Hun hadde tatt kurs i jazzballet hos meget kvalifiserte lærere.

De leger som har uttalt seg i saken, er stort sett enige om den medisinske vurdering, men det er en viss uenighet om den betydning skaden har for hennes arbeidsmuligheter. Ved denne vurdering må man legge vekt også på uttalelsen fra ass. overlege Kåre Ronold, som antok at hun ikke kunne fungere på det åpne arbeidsmarked, og fra sjefspsykolog

Side 50

Per Jenseg. Den sistnevnte uttalte at den lettere intellektuelle reduksjon og personlighetsmessige forflatning var uforenlig med gjenopptakelse av hennes tidligere yrke, og at hun i beste fall kunne tilpasses en vernet arbeidssituasjon. Det er også vist til Rikstrygdeverkets begrunnelse for å gi uførepensjon. Det heter her at A anses «varig ufør i ethvert egnet arbeid», og at også arbeidsevnen i hjemmet anses noe redusert. Forsikringsselskapet skulle ha engasjert sakkyndige om det ikke ville godta disse vurderinger.

Når det gjelder ménerstatningen, er partene enige om at vilkårene foreligger, og det er i samsvar med forarbeider og praksis når lagmannsretten tar utgangspunkt i den medisinske uførhet og Sosialdepartementets forskrifter av 5. mai 1972 om yrkesskadeserstatning. Settes invaliditetsgraden til 55-64 prosent, gir lagmannsrettens regnemåte, etter dagens grunnbeløp, et utgangspunkt for ménerstatningsberegningen på ca 160000 kroner.

Det er nytt for Høyesterett når forsikringsselskapet mener at beløpet bør justeres nedover fordi A burde la seg operere for øyeskaden. En slik operasjon er en risiko som man ikke kan kreve hun skal ta. Det er også uholdbart når forsikringsselskapet mener at A bør ha en lavere ménerstatning fordi hun fysisk fungerer noenlunde tilfredsstillende og kan utføre arbeid som husmor. Hennes nedsatte hukommelse og sviktende initiativ er en meget vesentlig psykisk belastning og et moment som taler for at ménerstatningen settes høyt. Det bør også legges vekt på at forsikringsselskapet ved å anke har forsinket erstatningsoppgjøret og påført A ventetap. Ménerstatningen bør settes til 185000 kroner.

Når det gjelder ervervstapet, må legges til grunn at hun i 1977 var i ferd med å gjenoppta sitt gamle yrke som danselærer. Flere forhold støtter denne påstand. Det yngste barnet nærmet seg skolepliktig alder, mannens lønnsinntekt var forholdvis beskjeden, og familien måtte ved hans pensjonsalder kjøpe bolig til erstatning for den tjenestebolig han hadde. Det var vanlig i miljøet at gifte kvinner gikk ut i arbeidslivet.

Det må legges til grunn at hun som leder for egen danseskole ville ha fått en årsinntekt på 120000 kroner. Denne inntekt er for øvrig vanlig også for stillinger som kunne ha stått åpne for henne.

Det er feil når lagmannsretten bygger på at hun i dag har en viss arbeidsevne i behold. Det er uklart hvorfor lagmannsretten finner å kunne legge dette til grunn. Rikstrygdeverket gir klart uttrykk for at hun ikke har muligheter for arbeid utenfor hjemmet.

Basert på en antatt årsinntekt på 120000 kroner fram til hun fylte 67 år, og en kapitaliseringsrente på 6 prosent, utgjør fremtidstapet 580000 kroner. Til dette beløp bør det gjøres et skjønnsmessig påslag for tapte pensjonspoeng, men det erkjennes at dette beløpsmessig betyr meget lite. Det bør også gjøres et skjønnsmessig påslag for økte skatter. Med utgangspunkt i det påslag partene var enige om i saken B mot Samvirke Skadeforsikring A/S, se Høyesteretts dom 8. november 1984, mener A at påslaget for skatteulemper bør være 33 prosent. På den annen side må kravet nedjusteres på grunn av den ménerstatning som utmåles. Derved framkommer påstandsbeløpet, som er 700000 kroner.

Når det gjelder allerede lidt tap, erkjenner A at det ville ta en viss tid før hun ville nå den inntekt som er nevnt foran. Inntektene ville  imidlertid

Side 51

ha kommet tidligere enn lagt til grunn av lagmannsretten, og de ville ha vært betydelig større. Påstandsbeløpet er satt til 415000 kroner.

A har nedlagt slik påstand:

«1.

Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale A erstatning etter rettens skjønn for a. Utgifter i forbindelse med ulykken med kr. 25000,- b. lidt tap begrenset oppad til kr. 415000,- c. tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr. 700000,- d. ménerstatning begrenset oppad til kr. 185000,- alt med 15% årlig rente fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

2.

Til fradrag i den samlede erstatning går utbetalt à konto beløp med 150000 kroner.

3.

Gulating lagmannsretts dom stadfestes for så vidt den pålegger Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S å betale saksomkostninger til A med kr. 32380,-, med tillegg av 15% årlig rente fra 2 uker etter forkynnelsen av byrettens dom.

4.

Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale A saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at motanken delvis bør tas til følge, og vil bemerke:

Under sakens behandling for lagmannsretten mente den oppnevnte sakkyndige, dr. Aasmund Skulstad, at den medisinske invaliditet kunne settes til 40-50 prosent, med et tillegg på 10 prosent for en øyeskade. Sakens parter synes enige om at disse tall må legges til grunn også av Høyesterett. Forsikringsselskapet har påpekt muligheten for å operere øyefeilen, men har nøyd seg med å hevde at dette bør være et skjønnsmoment ved utmålingen av ménerstatningen.

Om den ervervsmessige uførhet er det noe større usikkerhet. Lagmannsretten la til grunn at A har en viss mulighet for å skaffe seg inntekt ved arbeid. Senere har imidlertid Rikstrygdeverket som begrunnelse for vedtaket om å gi henne uførepensjon funnet henne «varig ufør i ethvert egnet arbeid». Dette oppfatter jeg slik at det ikke kan påregnes at hun kan skaffe seg inntektsgivende arbeid av noen betydning. Denne oppfatning, som har støtte i uttalelser som foreligger i rettssaken fra dr. Kåre Ronold og sjefspsykolog Per Jenseg, bør etter min mening legges til grunn for Høyesteretts vurdering.

Etter skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd annet punktum skal ménerstatningen fastsettes «under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse». Partene er enige om at vilkårene for å gi ménerstatning foreligger. Det er også enighet om at lagmannsretten med rette har søkt støtte i de regler som gjelder for beregning av yrkesskadetrygd, jfr. Rt-1977-782.

Jeg er enig med lagmannsretten i at ménets art i det foreliggende tilfelle tilsier at erstatningen settes noe høyere enn det regneeksemplene fører til. Jeg er på den annen side ikke enig med forsikringsselskapet i at det bør tillegges vekt i reduserende retning, at øyeskaden antagelig kan opereres. For det første vet vi lite om dette spørsmål og om risikoen ved en operasjon. Dessuten ville et slikt resonnement virke urimelig overfor A på grunn av det hun har gjennomgått som følge av ulykken.

Side 52

Det beløp lagmannsretten er kommet fram til, bør etter min mening justeres noe oppover, blant annet fordi grunnbeløpet er blitt forhøyet etter lagmannsrettens dom. Beløpet kan etter min mening passende settes til 175000 kroner.

Spørsmålet om erstatning for inntektstap avhenger av hvordan man kan regne med at hennes yrkeskarriere ville ha blitt om ulykken ikke hadde inntruffet.

Her må vi etter min mening legge til grunn at hun før eller siden ville ha tatt inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet. Dette var nok et vanlig mønster i lokalmiljøet. Dessuten hadde A tidligere yrkeserfaring som leder av egen danseskole og fra kontorarbeid. Også de opplysninger som foreligger om henne fra den tiden hun var hjemmeværende, synes å bekrefte at hun hadde betydelige ressurser.

Det synes heller ikke urimelig å legge til grunn at hun ville søke å reetablere seg som danselærer - det yrket som hun hadde mest erfaring med. Dette støttes av de opplysninger som foreligger om et dansekurs hun skulle holde i 1977. Spørsmålet er så når hun for alvor ville ha satset på dette felt, og hva hun kunne ha tjent. Det siste blir et spørsmål både om hvordan markedet var for hennes dansekurs, og om hvor sterkt hun ville satse for å nå maksimal inntekt. Alle disse spørsmål er usikre, og det må utøves et skjønn.

Når det gjelder spørsmålet om når hun ville ha kommet i gang, er jeg enig med lagmannsretten i at noen yrkesaktivitet av betydning neppe kunne ha blitt aktuell før i begynnelsen av 80-årene. Det var 16 år siden hun hadde vært danselærer, og hun måtte ta sikte på en gradvis gjenskolering. Jeg legger også vekt på at familien var på flyttefot i slutten av 70-årene og at det da neppe var praktisk med noen kursvirksomhet overhodet. Av betydning er det også at det etablerte miljø for selskapsdans synes å ha vært lite. Det måtte derfor være nødvendig å innarbeide seg gradvis.

Inntektstapet fram til i dag mener jeg etter dette bør settes til 50000 kroner. Jeg har ved vurderingen tatt hensyn til uførepensjonen og den skattefordel den medfører.

Når det gjelder fremtidstapet, finner jeg det usikkert hvor stort omfang danselærervirksomheten kunne få. Også her blir det spørsmål om hvor stort markedet var og om det eventuelt kunne bearbeides. Jeg finner det blant annet av denne grunn usikkert hva som bør legges til grunn som sannsynlig gjennomsnittsinntekt for den yrkesaktive periode. På den annen side hadde hun også praksis som kunne kvalifisere henne for en kontorstilling. Jeg tror at hun med tiden kunne fått en så høy inntekt som hun mener vi skal legge til grunn, men etter mitt skjønn bør den antatte gjennomsnittsinntekt settes en del lavere. Under hensyn til den justering oppover som må foretas på grunn av skattebelastningen, men også en justering den annen vei på grunn av samordning med ménerstatningen, mener jeg at fremtidstapet bør settes til 500000 kroner. Spørsmålet om erstatning for tapte pensjonspoeng betyr så lite ved skjønnsutøvelsen at jeg ikke finner grunn på å gå inn på A's anførsel her.

Etter det resultat jeg er kommet til, har A oppnådd et vesentlig bedre resultat enn i lagmannsretten, som riktignok lå noe høyere når det gjelder det samlede erstatningsbeløp, men som forutsatte at etterbetalt uførepensjon

Side 53

skulle fratrekkes det tilkjente beløp. Resultatet ligger også noe over et forlikstilbud som forsikringsselskapet fremsatte etter at saken var påanket til Høyesterett. Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S må derfor betale sakens omkostninger også for lagmannsretten og for Høyesterett.

A har nedlagt påstand om å bli tilkjent renter av det omkostningsbeløp hun ble tilkjent i byretten. I samsvar med det som er sagt i blant annet Rt-1983-127, mener jeg at det bør fastsettes et samlet omkostningsbeløp for alle retter, men slik at det tas hensyn til rentetapet.

I samsvar med dette og med arbeidsoppgaven settes omkostningsbeløpet til kr. 130000 kroner, hvorav ca 32000 kroner er dekning for omkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale A følgende erstatning:

a)

175000 - ett hundre og syttifem tusen - kroner i ménerstatning

b)

50000 - femti tusen - kroner for lidt tap

c)

500000 - fem hundre tusen - kroner for tap i fremtidig erverv

d)

25000 - tjuefem tusen - kroner for utgifter.

Fra det samlede beløp, som utgjør 750000 - sju hundre og femti tusen - kroner, fragår 150000 - ett hundre og femti tusen - kroner som er betalt à konto. Av restbeløpet betales 15 - femten - prosent rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2.

I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Stavanger Vesta Forsikringsselskap A/S til A 130000 - ett hundre og tretti tusen - kroner.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Backer, dommerne Langvand og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsjustitiarius Arne Rørosgaard):

Den 11. mars 1977 ble A påkjørt av X kommunes bil RE 61251 i - - -veien i X. Hun ble i bevisstløs tilstand brakt til X sykehus. Bilen var trafikkforsikret i Stavanger Forsikringsselskap A/S. Hun reiste krav mot selskapet om erstatning for inntektstap m.v. som følge av ulykken. Selskapet erkjente at skylden for påkjørselen måtte ligge på føreren av RE 61251 og at selskapet var erstatningsansvarlig. - - -

Saksøkeren er født 0.0.1937. Hun inngikk ekteskap i 1962 med C som er kapteinløytnant i Saniteten, altså yrkesmilitær, og han er utdannet som sykepleier og sykepleierlærer. Det er 3 barn i ekteskapet, D, født 0.0.1963, E, født 0.0.1966 og F, født 0.0.1972. Før sitt ekteskap var saksøkeren danselærerinne. Hun er utdannet ved - - - danseskole i Y og avla også eksamen i «Ballroom Dancing» i 1955 i London. Etter avlagt eksamen i London arbeidet hun 1 år som assistent ved - - - danseskole. Deretter flyttet hun til X hvor hun i

Side 54

7 år, til hun giftet seg i 1962, drev egen danseskole fra flere leide lokaler i byen og distriktet. Etter at hun giftet seg, flyttet ekteparet til Oslo hvor de var i 1 1/2 år, og i den tiden arbeidet hun som kontorsekretær. Senere har hun ikke vært i lønnet arbeid eller i egen ervervsvirksomhet, dette på grunn av omsorgen for hjem og barn.

Det er avgitt flere lege-erklæringer vedrørende de skader saksøkeren er påført. Disse er innhentet av saksøkeren. Retten har også oppnevnt som sakkyndig ass. overlege Kåre Ronold, spesialist i nevrologi. Han har avgitt erklæring datert 14. april 1982 hvorav følgende gjengis:

«- - -

Sammendrag, vurdering med konklusjon:

Pas. er en nå 44 år gammel danselærer og husmor som 11. mars 1977, da hun var 39 år gammel, ved trafikkulykke ble påført en meget alvorlig hodeskade. Ved innleggelsen i sykehus like etter skadehendelsen var pas. forvirret og meget urolig. Det var påvist et brudd i hø. skallehalvdel fra pannen og bakover med overrivning av en liten pulsåre (arterie) som etter ett døgn resulterte i en livstruende tilstand som gjorde det nødvendig med øyeblikkelig operasjon med fjernelse av blodansamling i hø. panneregion. Pas. måtte de første døgn ha assistanse for å få puste (respirator-behandling) og hun var dypt bevisstløs de første 3-4 døgn, begynte å våkne opp etter 4 døgn, men først etter en ukes tid var hun ved noenlunde bevissthet. Det er anført i journalen at hun etter skadehendelsen hadde vært noe stiv i armer og underekstr., hvilket er tegn til at der har vært påvirkning av den forlengede marg. U.s. ved nevrokirurg 19 dager etter skadehendelsen viste tegn til ve.-sidig hjerneskade og elektroencephalografiske u.s. viste også unormale bølger svarende til ve. hjernehalvdel.

Det senere forløpet har vært karakterisert av atskillige symptomer som er vanlige ved en følgetilstand etter hjerneskade i form av svekket hukommelse, nedsatt konsentrasjonsevne, tendens til hodepine ved anstrengelse og tretthet og trettbarhet.

Pas. klager ved u.s. 23. februar 1982, ca 5 år etter skadehendelsen, over disse symptomer. Der er ved klinisk/nevr. u.s. den dag påvist svekket hukommelse (hun husker bl.a. ikke at hun i en periode hadde hatt tilfelle med «utkoblinger»), der ble påvist svekket luktesans, dobbeltsyn, men for øvrig negativ klinisk/nevr. status. Elektroencephalografisk u.s. også samme dag viste abnorme bølger hø. hjernehalvdel.

Ved røntgen cerebral C-T 25. februar 1982 er der påvist et stort område med meget defekt hjernevev i fremre del av hø. hjernehalvdel. De påviste forandringer er en følge av aktuelle skadehendelse. Der foreligger en meget betydelig hjerneskade som omfatter både fysiske og mentale funksjoner og er så omfattende at de må betraktes som meget betydelige. Disse skadefølger må ansees å være varige.

Vedr. de fysiske funksjoner er det ved vanlig klinisk/nevr. u.s. påvist bare svekket luktesans, dobbeltsyn, men for øvrig ingen sikre utfall. Der er imidlertid ved samtale med pas. tydelige tegn til reduksjon i intellektuelle ferdigheter, hvilket også er bekreftet ved vurdering av psykolog (10. mars 1981). Ved røntgen u.s. er der påvist en meget omfattende hjerneskade i fremre deler av hø. hjernehalvdel, og der er også ved elektroencephalografiske u.s. påvist normale bølger i dette området. Der er videre ved røntgen u.s. påvist forandringer i hjernens hulrom (sideventriklene), idet ve. sideventrikkel er større enn hø. som tegn til at den tidligere påviste ve.-sidige hjerneskade også har svekket ve. hjernehalvdel varig.

Side 55

Sammenfattende må en fra et nevrologisk hold skjønnsmessig ansette den varige medisinske invaliditetsgrad til minst 50%. Det blir da ikke tatt med den invaliditetsgrad som synsforstyrrelsene medfører.

Vedr. den yrkesmessige invaliditetsgrad som danselærer, må invaliditetsgraden ansettes til 100%, idet det må ansees som utelukket at pas. har funksjonsevne mentalt og fysisk til å drive med dette yrket, og det er sannsynlig at dette også gjelder en eventuell funksjon som hjelpelærer på danseskole. Den generelle ervervsmessige invaliditetsgrad må også ansees å være meget betydelig, sannsynligvis skjønnsmessig 100%, idet pas. sannsynligvis neppe kan ansees å ha funksjonsevne på det åpne arbeidsmarked. . .»

- - -

Overlege Skulstad har avgitt tilleggserklæring den 30. mars 1981 sålydende:

«Etter Deres brev 23. februar 1981 kalte jeg igjen inn A og hun møtte på mitt kontor 4. mars 1981.

Hun opplyste da at hun var blitt verre, klarte ikke å konsentrere seg, husket dårlig og var blitt meget trettere. Humøret var svingende, turevis dårlig. Hun var av og til plaget av hodepine, uten at dette dog var så særlig generende. Hennes plager fra øynene var uforandret.

Klinisk-nevrologisk undersøkelse var uforandret fra tidligere.

Jeg mottok så senere kopi av brev fra sjefspsykolog Rolf Per Jenseg, datert 10. mars 1981 til Dem med resultat av psykologisk undersøkelse av A:

Konklusjonen siteres:

Etter de beste nevropsykologiske undersøkelser og vurderinger jeg kan innestå for, har A gjennomgått et sentralt-nervøst traume som har medført en varig lettere intellektuell reduksjon og en personlighetsmessig forflatning som er uforenlig med gjenopptagelse av hennes tidligere yrke. I beste fall må jeg anta at A delvis kan tilpasses til en vernet arbeidssituasjon.

Det vises til mine tidligere erklæringer, datert henholdsvis 20. oktober 1979 og 21. januar 1980.

Min vurdering vil fremgå av disse erklæringer.

Etter de tilleggsopplysninger som nå er kommet frem ved den psykologiske undersøkelse vil jeg anta at i tillegg til hennes invaliditet fra øyenlidelse - det henvises til spesialisterklæring ved øyenlege - at den organiske hjernelidelse A er blitt påført, skjønnsmessig anslås til 40 - 50%.»

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Melander, Eivind Eftestøl og ekstraordinær dommer v/lagmannsretten, sorenskriver Dagfinn Breistein): - - -

Av overlege Skulstads erklæring, avgitt til lagmannsretten 19. mai 1983, gjengis:

«Idet det henvises til mine tidligere erklæringer, og samtaler og undersøkelse nu, vil jeg anta at A ved det aktuelle trafikkuhell 11. mars 1977 ble påført brudd av hodeskallen med blødning mellom hodeskallen og den hårde hjernehinne. Hun ble også påført en organisk hjernelidelse. Denne er sikker. Det henvises blant annet til den utførte cerebrale computertomografi. Disse røntgenologiske forandringer godtgjør også at hun som senfølge etter det aktuelle trafikkuhell har en sikker hjerneskade. Jeg vil anta at hun som senfølge etter det aktuelle uhell har en såkalt encephalopathia posttraumatica, mulig meningoencephalopathia posttraumatica.

Hun angir redusert, men ikke opphevet luktesans. Dette vil jeg imidlertid i så tilfelle anta ikke er noe særlig invalidiserende. Aktuelle uhell har også påført

Side 56

henne en tendens til dobbeltsyn. Dette er vurdert av øyelege og av ham anslått å gi henne en invaliditet på 10%. Tidligere har hun angitt å være noe plaget av hodepine etter sitt trafikkuhell, dette gir hun ved siste samtale nå å være borte. Hennes førlighet synes god. Det vesentligste subjektive besvær angir den skadede å være av mental art. Det angis særlig nedsatt hukommelse, sviktende initiativ og noen tendens til depresjon. Rent umiddelbart ved samtale og ved enklere prøve, har jeg ikke inntrykk av en sikker intellektuell reduksjon. Psykolog har dog etter sine, mere inngående, undersøkelser i 1981 ment at der foreligger en varig lettere intellektuell reduksjon. Han har dog samtidig anført at jevnt over funksjonerer hun i  nedre del av det normale variasjonsområde og anfører at der er ingen tegn til mer fokale utfall. Prøvene er jevnt svake uten større svingninger i prestasjonsnivå, og gjenspeiler en gerenell lett intellektuell reduksjon. Psykolog har i 1981 også anført at mer invalidiserende enn den intellektuelle reduksjon er imidlertid den personlighetsmessige forflatning som åpenbart er inntrådt.

Jeg vil anta at de påviste røntgenologiske forandringer, lokalisasjonen av disse, taler for at slike personlighetsmessige forandringer kan ha inntruffet.»

Muntlig for retten har dr. Skulstad supplert erklæringen, bl.a. med resultatene av en cerebral computertomografi utført etter at erklæringen var avgitt. Den viser en tydelig skade av høyre pannelapp i hjernen, som må antas forårsaket av ulykken. Der foreligger et substanstap, d.v.s. tap av hjerneceller som ikke kan restitueres. Dr. Skulstad opplyste at skjønt meget er ukjent om hjernens virkemåte, regner man stort sett, men uten at det skal tas for skarpt og absolutt, med at høyre pannelapp har å gjøre med slikt som karakter, emosjoner og humør, mens initiativ m.v. hører til venstre side. Det kan sies at det som er påvist om stedet for hjerneskaden, støtter opp under det at A er blitt utsatt for karaktermessige og emosjonelle og humørmessige forandringer.

Intellektuelt mener dr. Skulstad at A fungerer greit innenfor det normale. Han finner det meget vanskelig å uttale seg om hvordan A vil kunne fungere i yrkeslivet. Han viser til at hun har klart seg ganske bra som husmor etter ulykken. På den annen side har hun sannsynligvis mindre toleranse overfor stress enn før, og øyenskaden kan være sjenerende. Hun blir fortere trett enn før, og har mindre tiltak; skal hun gå i gang med noe nytt må hun antagelig puffes på. Dr. Skulstad tror at hun neppe ville kunne drive danseskole som selvstendig virksomhet, men er tilbøyelig til å tro at hun ville kunne være assistent ved en danseskole.

Den medisinske invaliditet som følge av hjerneskaden mener dr. Skulstad vil kunne settes til 40-50%, i tillegg til øyeskaden, som dr. Skjærpe har anslått til 10%.

Som det fremgår ser dr. Skulstad lysere på A's tilstand og hennes muligheter i arbeidslivet enn dr. Ronold i erklæringen av 14. april 1982, som konkluderer med at hun sannsynligvis ikke vil kunne være hjelpelærer på en danseskole og for øvrig «neppe kan ansees å ha funksjonsevne på det åpne arbeidsmarked». Sjefpsykolog Jenseg var i sin erklæring av 10. mars 1981 også mer pessimistisk, idet han konkluderte med en «personlighetsmessig forflatning som er uforenlig med gjenopptagelse av hennes tidligere yrke», og at hun i beste fall delvis kan tilpasses en vernet arbeidssituasjon. Dr. Skulstad opplyste for lagmannsretten at han dagen i forveien (6. juni 1983) hadde hatt en samtale med Jenseg, som mente at A neppe ville klare å være hjelpelærer ved en danseskole. - - -

Lagmannsretten finner det videre klart at A ved å miste en stor del av

Side 57

ervervsevnen ble påført et økonomisk tap. Lagmannsretten mener at det som utgangspunkt ikke skulle behøves spesielt å påvises at en kvinne på omtrent 40 år ikke er uten evne til arbeidsinntekt, fordi om hun på grunn av barnene har vært borte fra yrkeslivet i ca 15 år. For A's vedkommende må det dessuten fortone seg sannsynlig at hun ville ta seg inntektsbringende arbeid på grunn av at det er opplyst, uten at lagmannsretten finner grunn til å tvile på det, at det er et vanlig mønster i hennes miljø at hjemmeværende mødre tar seg arbeid når barnene kommer i skolealder. Lagmannsretten legger også til grunn at familiens økonomi var noe anstrengt, noe som også måtte øke sannsynligheten for at A ville skaffe seg arbeidsinntekt.

Lagmannsretten finner ikke, slik som byretten, å kunne legge til grunn at A ville være kommet i gang med egen danseskole fra 1980, og heller ikke at slik skole ville gitt inntekter omtrent på det nivå som det er oppgitt, - ca kr. 120000,- pr. år. Begge deler finnes å være for usikkert til å kunne legges til grunn.

For lagmannsretten er fremlagt søknadskjema til Folketrygden som A fylte ut da hun søkte om trygd i 1981. Der oppgir hun å ha drevet egen danseskole bare i to år, ikke seks eller syv som forklart for retten. Dette kan skyldes en feilerindring, og lagmannsretten finner det ikke av avgjørende betydning om tidsrommet var to eller seks-syv år, idet det vesentlige er at hun hadde både utdannelse og erfaring som danselærer og som innehaver av egen danseskole. Så langt var hun i alle fall kvalifisert for å begynne igjen. Men etter det som er fremkommet er der ikke noe som viser at hun hadde noen faste planer om å gå i gang med danseskole. Det synes nærliggende, hvis tanken var å begynne danseskole, å vente en viss forberedelse i form av vedlikeholdelse av kunnskapene, noen kontakt med miljøet i den tiden hun var hjemmeværende. Etter det som er opplyst hadde A ikke på den måten holdt vedlike tilknytningen til faget, og ville derfor ha en del å ta igjen om hun skulle begynne i danselærervirksomhet.

Vitnet G, klubbvenninne av A, forklarte at A hadde gitt uttrykk for å ville fortsette som danselærer, noe lagmannsretten ikke tviler på. Men i det behøver ikke ligge mer enn at hun kan ha hatt lyst til å være danselærer igjen, ikke at hun ville gjennomføre å starte danseskole.

Allikevel er det i og for seg nærliggende å anta at A ville gå inn i det yrket hun var utdannet for, og også mulig at hun ville begynne egen danseskole. Men mangelen på sikre opplysninger gjør at lagmannsretten legger til grunn at A - enten hun kom i det ene eller annet slags arbeid - ville ha en inntekt omtrent som det vanlige gjennomsnitt for kvinner som i hennes alder begynner i arbeidslivet. Selv om hun begynte egen danseskole, er der ved det såpass mange usikre faktorer at det neppe kan regnes med at inntekten ville bli nevneverdig større. De tall som er fremlagt for inntekt av danseskole, ser lagmannsretten mer som beregninger av hva som kan oppnås enn hva som faktisk gjennomgående blir oppnådd.

Da ulykken skjedde var den yngste gutten til A 4 år og 3 måneder gammel. Det er ofte ikke så lett for mødre å begynne i arbeidslivet før barnene er vel plassert i skolen. I 1981 uttalte A til sosialkuratoren ifølge sosialkontor-rapporten av 30. april 1981 at hun ikke var sikker på om hun hadde gått ut i arbeidslivet om hun hadde vært frisk, og tilføyet: «minstegutten er jo bare 8 år». Lagmannsretten vil tro dette er en nokså alminnelig holdning, at det først er når de minste har gått på skole et par tre år at mødrene føler seg fri til å ta seg arbeid utenfor hjemmet.

Det hele blir meget skjønnsmessig, og lagmannsretten vil legge til grunn det

Side 58

som antas å være et normalt mønster for kvinner i A's situasjon, da der ikke er tilstrekkelig sikre holdepunkter for noe annet. Det legges derfor til grunn at dersom ulykken ikke hadde skjedd ville A fra midten av 1981 kunne være i arbeid med en årsinntekt på ca kr. 65.-70000,-, som i dag ville være ca kr. 80000,-, og fortsette til 67 års alder. Før midten av 1981 ville det bare kunne være tale om ubetydelige inntekter. - - -

Ménerstatningen skal ansettes på fritt grunnlag.

Den medisinske invaliditet ligger i følge overlege Skulstad på 40-50% for hjerneskaden, hvortil kommer øyeskaden som er satt til 10%, altså i alt 50-60%, som ville gi en yrkesskadeserstatning på 25-33% av grunnbeløpet i Folketrygden, som for tiden er kr. 22600,- pr. år. Kapitalisert fra ulykkestidspunktet gir dette omtrent kr. 84.000-112000, som tillagt en tredjedel er omtrent kr. 112000,- - 149000,-. Dette er, jfr. Rt-1977-782, det grovt skissemessige utgangspunkt som bør has for øye. Lagmannsretten er enig med byretten i at skaden må antas å ha hatt stor betydning for den personlige livsutfoldelse, og kan slutte seg til det byretten sier om dette i dommen. Lagmannsretten finner dog at ménerstatningen bør settes noe høyere, og fastsetter den til kr. 150000,-. - - -


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.