Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:42

Høyesterett - Rt-1979-513

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1979-04-20

Publisert

Rt-1979-513

Stikkord

Erstatning.

Sammendrag

En 70 år gammel mann falt en morgen på et fortau i sterkt beferdet sentrumsgate, brakk ankelen og ble varig invalidisert. Det var iset og svært glatt på fortauet som hellet sterkt nedover og ikke var sandstrødd. Det var på det rene at kommunen pliktet å strø når det var glatt, og etter omstendighetene ble det antatt at det forelå ansvarsbetingende pliktforsømmelse når fortauet var ustrødd kl. 08.40. Man fant ikke at fotgjengeren hadde utvist noen uaktsomhet, og kommunen ble erstatningsansvarlig for hele tapet. I Høyesterett var det ikke tvist om tapsberegningen.

Saksgang

L.nr. 61B/1979

Parter

Skien kommune (advokat Erik Schelver - til prøve) mot Gille Gunnes (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup).

Forfatter

Elstad, Løchen, Haugen, Røstad og Bølviken.


Dommer Elstad: Gille Gunnes var, vel 70 år gammel, 11. desember 1974 om morgenen til fots på vei til arbeidsstedet sitt i Skien sentrum. Under dette kom han ca. kl 08.40 på fortauet i Ligate langs Minneparken hvor veien heller sterkt. Det var is og svært glatt på fortauet som ikke var sandstrødd. Gunnes gled, falt og brakk ankelen. Han er blitt varig invalidisert som følge av uhellet. Den 30. januar 1975 krevde han erstatning av Skien kommune. Da kommunen avslo kravet, gikk han til søksmål.

Skien og Porsgrunn byrett avsa 28. oktober 1976 dom i saken med slik domsslutning:

«Skien kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom å betale til Gille Gunnes 15.000,- - femtentusen - kroner med tillegg av 6% rente p.a. av beløpet fra 13.10.1975 til betaling skjer og videre sakskostnader 3.530,- - tretusenfemhundreogtretti - kroner.»

Skien kommune påanket dommen til lagmannsrett. Gunnes erklærte motanke. Agder lagmannsrett avsa 28. mars 1978 enstemmig dom med denne domsslutning:

Side 514

«1.

Skien kommune betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom kr. 45.000,-- førtifemtusen 00/100 kroner til Gille Gunnes med tillegg av 6 - seks - prosent årlig rente fra 28. mars 1978 til betaling skjer. Av beløpet utgjør kr. 30.000,- erstatning for lidt tap og kr. 15.000,- erstatning for tap i fremtidig erverv.

2.

Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3.

I erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler Skien kommune innen samme frist som i pkt. 1 kr. 5.000 - femtusen 00/100 kroner til Gille Gunnes.»

Skien kommune har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bedømmelse når den kom til at det var vist erstatningsbetingende uaktsomhet fra kommunens side, og at Gunnes ikke kunne legges noe til last for det som skjedde. Lagmannsrettens tapsberegning er det ikke anket over.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett med avhør av Gunnes og 4 vitner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den gjorde for lagmannsretten. Partenes anførsler har også i hovedtrekkene vært de samme.

Kommunen erkjenner at det var svært glatt på fortauet der Gunnes falt, at kommunen pliktet å sørge for sandstrøing, og at dette ennå ikke var gjort kl. 08.40. Men kommunen bestrider at det denne morgenen generelt var så glatt at det var påkrevd å sette i verk ekstraordinære tiltak. Føreforholdene var slik de ofte vil være i Skien på denne årstiden. Lagmannsretten har stilt for strenge krav til kommunens plikt til å strø. Selv om det gjelder et fortau i den indre og sentrale del av sentrum, kan det ikke forlanges at det skal være strødd før kl. 08.40. Skulle kommunen tilfredsstille et slikt krav, måtte rutinen for strøing endres på en slik måte at det både teknisk og økonomisk ville sprenge en rimelig ramme. Kommunen ser det slik at bare den åpenbare tilsidesettelse av de krav som med rimelighet kan stilles, vil kunne medføre erstatningsansvar. Det er ikke tilfelle her. Opplegget for sandstrøing som ble fulgt, må anses fullt forsvarlig. Subsidiært hevdes det at Gunnes, om kommunen har erstatningsansvar, i alle fall har medvirket til skaden på slik måte at erstatningen må reduseres vesentlig, eller endog helt falle bort.

Skien kommune har nedlagt slik påstand:

«Skien kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Gunnes viser til de begrunnelser byretten og lagmannsretten har gitt. Etter hans mening har de tidligere instanser gitt uttrykk for en riktig oppfatning.

Gille Gunnes har lagt ned slik påstand:

«1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger også for Høyesterett.»

Side 515

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tidligere byretten når det gjelder de spørsmål som omfattes av anken. I det vesentlige kan jeg også slutte meg til de begrunnelser som er gitt av de tidligere instanser.

Først nevner jeg at man i saken på flere punkter savner eksakte opplysninger om forhold av betydning for vurderingen. Således vet man intet om hvordan førerforholdet ble vurdert av den ingeniør som etter det opplyste var vakthavende frem til kl. 07.00 den 11. desember 1974, og av oppsynsmannen som overtok fra dette klokkeslettet. Og man vet ikke hvor stort mannskap som denne morgenen kunne anvendes til forefallende arbeid, og hvordan arbeidsstyrken ble disponert. Opplysningssvikten på disse og andre felter skyldes i følge kommunen at den ikke ble kjent med Gunnes's fall og benbrudd før han meldte sitt krav 30. januar 1975. Da var det, anføres det, ikke lenger mulig å få opplysningene. Under disse forhold må man, hevder kommunen, der opplysningene svikter legge til grunn at kommunens folk har vurdert og disponert på faglig forsvarlig måte. Jeg nevner i denne forbindelse at Gunnes etter uhellet umiddelbart ble brakt til sykehus og var der til 18. desember 1974. På grunn av komplikasjoner ble han 30. samme måned på ny innlagt på sykehus for så å bli utskrevet 23. januar 1975. Etter mitt skjønn kan Gunnes under disse omstendigheter ikke sies å ha nølt med å fremme sitt krav, og derved å ha bidratt til opplysningssvikten. Det foreligger for øvrig intet om at kommunen primo februar 1975 tok noe initiativ for om mulig å få klarlagt de faktiske forhold som ved en kommende rettssak kunne tenkes å ha interesse. Man må etter dette basere seg på en fri bevisvurdering, og det kan i hvert fall ikke komme Gunnes til skade om vurderingen på enkelte felter må skje på et grunnlag man kunne ønsket var bedre.

Det er på det rene at kommunen som grunneier, når det var glatt, pliktet å strø det fortauet hvor Gunnes falt. Som for private grunneiere er det en streng plikt som er pålagt kommunen. Det betyr ikke at fortau skal være strødd til enhver tid. Kravet til strøing må avpasses etter det som er rimelig og praktisk gjennomførlig. Hva som i så måte kan forlanges, må bero på en skjønnsmessig vurdering av forholdene i det konkrete tilfelle. Det vil være av betydning om de vanskelige forhold oppstår plutselig eller kunne forventes. Og beliggenheten av fortauet, trafikken på stedet m.v. vil spille en rolle. Ved vurderingen vil således tidsrommet som fortauet lå ustrødd, bare være ett av flere forhold som må trekkes inn i vurderingsbildet.

Den 10. desember 1974 kl. 19.00 regnet det, og temperaturen var + 1x. I løpet av de følgende 12 timer må det ha sluttet å regne og temperaturen ha sunket. Den påfølgende dag Kl. 08.00 var det tåke og temperatur +3,5x Disse observasjoner tatt på byens brannstasjon, peker Klart i retning av at det 11. desember 1974 om morgenen må ha vært meget glatt i bygatene og på fortauene til dem, og at dette ikke kom som noen overraskelse. Byretten la til grunn at denne morgenen «var usedvanlig glatt på gater og fortau, heri innbefattet det fortau det her gjelder». Lagmannsretten kom til at «det var et ekstraordinært glatt føre» denne dagen. Det er ikke for Høyesterett

Side 516

kommet frem noe som gir grunn til å betvile riktigheten av de tidligere instansers karakteristikk av føreforholdene.

Fortauet hvor Gunnes falt, ligger til en beferdet sentrumsgate. Det er opplyst at det langs dette fortauet fra tidlig morgen er et stadig tråkk av fotgjengere på vei til bykjernen. Uhellet skjedde en virkedag midt i uken, og kort før jul, slik at fotgjengertrafikken knapt kan ha vært mindre enn vanlig. Gaten og fortauet heller sterkt. Det er opplyst at helningsvinkelen er 1:12. Byretten har av den grunn betegnet fortauet som «spesielt farlig på glatt føre».

Byretten med tilslutning av lagmannsretten kom til at det hensyn tatt til føret og de særlige forhold knyttet til det spesielle fortauet, forelå ansvarsbetingende pliktforsømmelse når fortauet var ustrødd kl. 08.40. Det er en konkret vurdering foretatt av dommere som er fortrolig med de klimatiske og trafikkmessige forhold på stedet. Jeg anser dette som et grensetilfelle. Men etter min oppfatning har ikke Høyesterett grunnlag for å fravike den vurdering som de to tidligere instanser har foretatt. Det dreier seg om en rettslig vurdering nøye knyttet til den faktiske bevisvurdering.

Opplysningene i saken har ikke gitt meg noen klar forståelse av hvorfor det aktuelle fortauet lå ustrødd lenger enn det burde ha gjort. På det grunnlag som foreligger, er det ikke mulig å gjøre seg opp noen sikker mening om det. Jeg finner imidlertid som de tidligere instanser at grensen for det som kan anses forsvarlig, her må være overskredet, og at kommunen følgelig må være erstatningsansvarlig.

Som nevnt har kommunen subsidiært gjort gjeldende at Gunnes selv helt eller delvis må være skyld i uhellet, og at erstatningen derfor helt må falle bort eller i alle fall reduseres. I likhet med de tidligere instanser, hvor samme anførsel var fremsatt, kan jeg ikke finne det godtgjort at Gunnes utviste noen form for uaktsomhet. Jeg viser til byrettens begrunnelse som jeg helt ut kan slutte meg til. Når det gjelder lagmannsrettens begrunnelse, må jeg reservere meg overfor uttalelsen om at den som befinner seg på et offentlig fortau, må «ha en berettiget forventning om å kunne ferdes farefritt». Etter mitt skjønn gir dette uttrykk for en oppfatning som er for unyansert.

Jeg er således kommet til at kommunens anke ikke kan føre frem. Omkostningsavgjørelsene i de tidligere instanser er jeg enig i. Etter det resultat jeg er kommet til, må kommunen pålegges å dekke motpartens saksomkostninger også for Høyesterett, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens § 180 første ledd. Gunnes's advokat har lagt frem omkostningsoppgave som nevnt i tvistemålslovens § 176. Jeg mener at kommunens omkostningsansvar i samsvar med oppgaven bør settes til kr. 6.000,-.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Skien kommune til Gille Gunnes 6.000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side 517

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Haugen, dommerne Røstad og Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius Halvor Husaas):

Saka gjelder krav om erstatning for personskade som følge av fall på et glatt fortau.

Saksøkeren, Gille Gunnes, født 0.0.1904, gled den 11.12. 1974 på fortauet på vestre side av Liegata i Skien. På det sted han falt går fortauet langs en ubebygd trekant som foruten av Liegata begrenses av Hesselberggata og Prinsessegata. Det er på det rene at Skien kommune har plikt til snørydding og sandstrøing på det sted ulykken skjedde. Dette framgår av politivedtektenes § 27 som lyder slik:

«Eier av hus eller grunn mot offentlig sted innenfor de tidligere Skien, Solum og Gjerpen kommuner plikter når det er glatt å strø fortau utenfor eiendommen.»

I denne forbindelse bemerkes at fortauet her grenser mot grunn tilhørende kommunen. Det er videre på det rene at det denne morgen da uhellet skjedde ca. kl. 8.40 var meget glatt og det var ikke strødd. Fortauet heller endel nedover i den retning saksøkeren gikk. Saksøkeren mistet fotfestet med den følge at han falt rett ned på høyre fot og brakk beinet ved ankelen. Han ble bragt til sjukehus og ble der til 18. samme måned. Det ble imidlertid visse komplikasjoner i forbindelse med bruddet og følgen ble at han fikk ytterligere 3 sjukehusopphold, nemlig fra 30.12. 1974 til 23.1. 1975, fra 29.7. 1975 til 30. samme måned og fra 28.8. 1975 til 9.9. samme år. Han har dessuten seinere mange ganger vært på sjukehuset til kontroll og behandling. I en legeerklæring av 5.12. 1975 som er framlagt i retten skriver reservelege Bjørn Helge Nilsen følgende:

«hr. Gille Storm Gunnes, f. 0.0.1904, har siden 11. desember 1974 (skadedato) vært behandlet av undertegnede for en ankelskade. I anledning en erstatningssak er jeg anmodet om å avgi en erklæring. Med hensyn til detaljer om skadens art og sykdomsforløp tillater jeg meg å vise til vedlagte utførlige erklæring til pasientens forsikringsselskap.

Uten tvil har skaden etterlatt varig mén for pasienten. Pasientens førlighet, d.v.s. hans arbeidsevne i sitt yrke som kjøpmann, anses for å være redusert med 60% .» ---

Retten ser saka slik:

Det er på det rene at det var meget glatt på fortau og gater i Skien den morgenen uhellet skjedde. At dette også var situasjonen på det sted saksøkeren falt, og at det var den vesentlige årsak til fallet kan ikke være tvilsomt. Det er videre på det rene at angjeldende fortau ikke var blitt strødd da uhellet skjedde ca. kl. 8.40 og at Skien kommune som eier av den tilstøtende grunn, har plikt til å strø på dette sted, jfr. politivedtektenes § 27.

Partene er enige om at kommunen ikke har noe objektivt erstatningsansvar i dette tilfelle. Spørsmålet er om kommunen kan bebreides at det ikke var strødd på denne tid og om den berettigede kritikk i tilfelle er så sterk at det må sies å være vist erstatningsbetingende uaktsomhet fra kommunens side. Det neste spørsmål blir i tilfelle man besvarer dette spørsmål bekreftende,

Side 518

om saksøkeren har vist slik aktsomhet som man med rette kan kreve av han.

Retten er kommet til at det er vist erstatningsbetingende uaktsomhet fra Skien kommunes side. Det legges vesentlig vekt på følgende: Det var usedvanlig glatt på gater og fortau, heri innbefattet det fortau det her gjelder, denne morgenen. Dette kom ikke som noen overraskelse. Det regnet kvelden før og temperaturen var på grensen av frysepunktet, slik at man måtte vente frost i løpet av natta. Om morgenen den 11. var temperaturen v3,5x. Det fortau det her gjelder ligger meget sentralt og det går mange folk der allerede tidlig på morgenen, bl.a. går mange - slik som saksøkeren - til sitt arbeid i byen. Fortauet er spesielt farlig på glatt føre fordi det ligger i en bakke med en ikke ubetydelig helling. Det må - etter rettens mening - på grunnlag av det foran anførte være en forsømmelse fra Skien kommunes side at det under disse omstendigheter ikke var strødd på dette fortau så seint på dagen som ca. kl. 8.40. Det ble strødd seinere på dagen, men det foreligger ikke sikre opplysninger om når det ble gjort. Ved avgjørelsen av spørsmålet om det foreligger uaktsomhet fra kommunens side skal bemerkes at kommunen i dette tilfelle pliktet å strø ikke som offentlig institusjon - som kommune - men som grunneier til den grunn som støter til fortauet. Man må derfor stille samme krav til kommunen som til en hvilken som helst eier av hus eller grunn med hensyn til strøplikten. Kommunen kan ikke undskylde seg med at den har så store områder å fare over når det gjelder strøing av veger, gater og fortau og så mange andre presserende gjøremål at den ikke i rimelig tid kan strø på fortauene utenfor kommunens egne eiendommer. Dette like så litt som andre grunneiere eller huseiere vil kunne påberope seg å ha så mange eiendommer som grenser ut mot fortau og så mange presserende oppgaver ellers at det ikke blir tid til å strø i tide. Etter rettens mening må man stille det samme krav til en grunneier med flere eiendommer med lange fortaustrekninger som til en grunneier med bare en eiendom og en kort fortaustrekning. Når det gjelder kommunen er - etter rettens mening - forholdet et annet i dette tilfelle enn når det gjelder f.eks. sandstrøing av gater som påhviler kommunen som en kommunal plikt.

I tillegg til det foran anførte om rutinen, skal bemerkes at retten etter de foreliggende opplysninger antar at det beror på en «glipp» når angjeldende fortau ikke var strødd på den tid ulykken hendte. I denne forbindelse skal bemerkes at retten finner godtgjort på grunnlag av vitneforklaringene at det var strødd på denne tid på fortauene langs Ibsenparken som ligger like ved og som for så vidt angår kommunens plikt til å strø, står i samme stilling som det fortau det her gjelder. Denne strekning synes å ha blitt «glemt».

Etter dette er således retten kommet til at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet fra Skien kommunes side.

Det neste spørsmål blir da om saksøkeren har opptrådt uaktsomt. Han var klar over at det var meget glatt og måtte være forberedt på å ta en risiko ved å gå ut, særlig i betraktning av at han var ca. 70 år gammel. Retten finner imidlertid ikke å kunne bebreide ham for overhodet å gå ut. I denne forbindelse bemerkes at han etter alderen var i god kondisjon. Han gikk ut for å spasere sin vanlige tur til sitt arbeid i forretningen. Det kan ikke bebreides han at han gikk den vegen til forretningen som er den naturlige og som han vanligvis brukte. Det kan ikke kreves at han før han begynte å gå nedover fortauet langs Liegata krysset denne for å undersøke om det var strødd på

Side 519

fortauet på den andre siden av gata. Det er mulig at det var strødd der, men retten legger til grunn at det ikke var mulig å se dette fra den side av gata hvor saksøkeren befant seg. I denne forbindelse skal bemerkes at det på denne tid ikke var helt lyst. Det er heller ikke noe som tyder på at ikke saksøkeren gikk så forsiktig som man kan vente. Han har opplyst at han hadde på seg nye støvler med gummisåler og hadde en veske i den ene handa. Hva som gjorde at han falt akkurat på det stedet hvor ulykken skjedde, er umulig å si med sikkerhet, men mye tyder på at han kom ned i en liten grop i fortauet med det venstre beinet. Følgen var at han mistet fotfestet og falt rett ned over høyre fot.

Etter dette er retten kommet til at saksøkeren ikke kan legges noe til last for det som skjedde.

Skien kommune blir da etter dette ansvarlig for det økonomiske tap som saksøkeren antas å ha blitt påført som følge av ulykken. Noen erstatning ut over det er ikke påstått.

Spørsmålet blir da hvor stort økonomisk tap saksøkeren hittil er påført og om og i tilfelle hvor stort tapet i framtidig erverv må antas å bli. ---

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kristen Syvertsen, lagdommerne Arne Christiansen og Ola Rygg): ---

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er tre hovedspørsmål som foreligger til avgjørelse. For det første må lagmannsretten ta stilling til om det fra kommunens side er utvist erstatningsbetingende opptreden, deretter om Gunnes har gjort seg skyldig i uaktsom opptreden som må medføre helt eller delvis bortfall av et eventuelt ansvar for kommunen og endelig hvor stor erstatningen skal være dersom betingelsene for erstatning finnes å være tilstede.

Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at det fra kommunens side er utvist slik uaktsomhet at det gir grunnlag for å idømme ansvar.

Det må legges til grunn at det var et ekstraordinært glatt føre den dagen ulykken skjedde og at vedkommende fortau ikke var strødd tidligere på dagen. Dette er bekreftet av vitnene politibetjent Grim Dahl, som hjalp Gunnes etter fallet, og tannlege Hans Chr. Erichsen, som passerte ulykkesstedet til fots på vei til sitt kontor like etter uhellet. Tannlege Erichsen har således forklart at han så politibetjent Dahl støtte Gunnes og at Dahl ropte til vitnet at han måtte være forsiktig for ikke å falle. Det var så glatt at Erichsen ikke klarte å stoppe idet han passerte de to. Han måtte småløpe og halveis skli nedover fortauet for å holde balansen.

Kommunen må kunne bebreides at det ikke var innført en rutine som sikrer at det under slike forhold som her nevnt var strødd på fortauet. Det gjelder her et område i den indre og sentrale del av sentrum. Klokken var 8.40, og det må legges til grunn at en stor mengde mennesker både før og etter uhellet passerte stedet på vei til sitt arbeid. Fortauet ligger i en bakke, hvilket gjør det ekstra vanskelig å forsere stedet på glatt føre. I den periode det her er tale om, svingte temperaturen omkring frysepunktet og det hadde regnet dagen før. Disse værforholdene gjorde at det måtte regnes med store muligheter for glatt føre den dagen ulykken skjedde.

Etter kommunens sandstrøingsopplegg var det avsatt en leiekjører med traktor og sandstrøingsapparat for fortauer og gangveier i indre byområde.

Side 520

Ved ekstraordinære forhold fikk leiekjøreren assistanse av ingeniørvesenets folk. Hvorvidt den faste kjører fikk slik assistanse den aktuelle morgen, lar seg ikke fastslå. Opplysningene i saken kan tyde på at dette ikke var tilfelle. Vedkommende leiekjører har som vitne forklart at etter den rutine han vanligvis fulgte, kunne det godt hende at han ikke nådde frem til ulykkesstedet før kl. 8.40 og at det kunne være meget sannsynlig at han på dette tidspunkt var for å hente ny forsyning av strøsand. Han har videre forklart at han gjerne begynner selve strøingen mellom kl. 7.30 og 7.45. Han strør først gangfelter og plattformer på busstorvet og deretter fortauene rundt Ibsenparken. Fortauene rundt Minneparken, der uhellet skjedde, er gjerne tredje etappe. Ofte er han ikke ferdig med strøingen med de viktigste fortauer og gangveier før i 12-tiden om dagen.

Det opplegg det her er redegjort for, må etter lagmannsrettens oppfatning kunne betegnes som uforsvarlig. Det pekes i denne sammenheng blant annet på at sentrale byområder ikke er ferdigstrødd før langt på dagen og at det hørte med til rutinen at ulykkesstedet, som ligger midt i sentrum, ikke ble strødd før etter kl. 8.40.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at kommunen ikke kan sammenlignes med en hvilken som helst gårdeier når det gjelder spørsmålet om til hvilken tid det må være strødd, og at det må stilles lempligere krav til kommunen som har kilometervis av fortauer å strø, enn til en gårdeier som bare skal strø utenfor sin egen eiendom. På den annen side står en kommune i en helt annen stilling enn en vanlig gårdeier når det gjelder teknisk utstyr og mannskaper; således er det opplyst at kommunens ingeniørvesen daglig disponerer 10-15 mann som kan settes inn til forefallende arbeid. Det må videre kunne stilles helt andre krav til strøing av sentrale byområder enn når det gjelder mer perifere strøk. På denne bakgrunn må kommunen for det sted der ulykken skjedde, langt på vei kunne likestilles med en vanlig gårdeier.

Etter dette må kommunen være ansvarlig etter skadeserstatningslovens § 2-1. For å fastslå erstatningsplikten er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hvilken instans i kommunen som har ansvaret for de etter lagmannsrettens mening uforsvarlige rutiner.

Også når det gjelder spørsmålet om skadelidtes egenskyld er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten. Det er opplyst av Gunnes at han for anledningen hadde nokså nye sko med knudrete gummisåler. Det ville åpenbart være å stille for strenge krav om man forlangte at Gunnes på grunn av føreforholdene skulle holde seg hjemme fra butikken inntil det var blitt strødd eller at han skulle ha tatt drosje. Det er mulig at forholdene kunne ha vært bedre på motsatt fortau og at Gunnes med fordel kunne ha valgt dette. Dette vet man imidlertid intet om, og Gunnes har selv forklart at strøingen på det annet fortau, som støter til en rekke private eiendommer, kunne være vekslende og mangelfull. I det hele finner lagmannsretten lite grunnlag for å foreta reduksjon i erstatningen som følge av egenskyld når skaden inntrer mens skadelidte befinner seg på et offentlig fortau hvor han måtte ha en berettiget forventning om å kunne ferdes farefritt og hans egen oppførsel ikke har annen direkte forbindelse med skaden enn at han har handlet i samsvar med denne forventning.

Når det gjelder erstatningens størrelse er lagmannsretten kommet til at motanken må gies medhold og at erstatningen bør settes høyere enn det byretten kom frem til. ---


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.