Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:45

Høyesterett - Rt-1977-313

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1977-03-19

Publisert

Rt-1977-313

Stikkord

Erstatning - personskade.

Sammendrag

Under lek på en byggeplass etter arbeidstid falt en 13 år gammel gutt ned i en sementblandemaskin og ble meget alvorlig skadet. Etter guttens anmodning var maskinen startet av gutter han lekte sammen med. Antatt at han hadde opptrådt grovt uaktsomt, men at også entreprenørene måtte belastes endel av ansvaret på grunn av uaktsomt forhold (utilstrekkelig sikring av maskinen). Ansvaret ble fordelt med 3/4 på gutten og 1/4 på entreprenørene, jfr. ikrafttredelsesloven § 25 annet ledd. Gutten ble etter dette tilkjent 110.000 kroner i erstatning for lidt skade og tap i fremtidig erverv. Han hadde mottatt en rekke ytelser fra syke- og attføringstrygd. - Det ble antatt at ansvar ikke kunne gjøres gjeldende på objektivt grunnlag.

Saksgang

L.nr. 32B/1977

Parter

1. Endre Kleiven (høyesterettsadvokat Eivind Eftestøl) og 2. Ragnvald Tryti A/S (høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen) mot Georg Michelsen (advokat E. M. Forberg - til prøve).

Forfatter

Tønseth, Løchen, Michelsen, Blom og Bendiksby.


Dommer Tønseth: Georg Michelsen kom 18. mars 1967 til skade da han under lek på en byggeplass på Årdalstangen falt ned i en igangværende sementblandemaskin. Han er født 0.0.1953, slik at han på tiden for ulykken var vel 13 år og 4 måneder. Med sin far Kjell Georg Michelsen som verge reiste han erstatningssak ved Indre Sogn herredsrett mot byggherren A/L Samfunnshuset, mot hovedentreprenøren Endre Kleiven og mot den underentreprenør Ragnvald Tryti

Side 314

A/S, som eide og brukte sementblandemaskinen på byggeplassen. Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn av det alminnelige utvalg - avsa 8. februar 1972 dom med denne domsslutning:

«1.

De saksøkte A/L Samfunnshuset, Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S frifinnes.

2.

Georg Michelsen betaler til A/L Samfunnshuset innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse kr. 2.500,-- totusenfemhundre - i saksomkostninger.»

Georg Michelsen - som i mellomtiden var blitt myndig - påanket i forhold til Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Overfor A/L Samfunnshuset ble dommen ikke anket. Lagmannsretten avsa 24. mai 1974 dom med denne domsslutning:

«Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale til Georg Michelsen kr. 80.000,-- åttitusen kroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 24. mai 1974 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Som det fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer, er Oddmund Kleiven, som var ansatt hos Endre Kleiven og var dette firmas arbeidsleder på byggeplassen, og Ragnvald Tryti, som var enestyre i Ragnvald Tryti A/S, idømt bøtestraff for manglende sikringstiltak i forbindelse med strømtilførselen til sementblanderen. Oddmund Kleiven ble dømt etter straffelovens § 352 første ledd. Tryti ble dømt for overtredelse av lov om tilsyn med elektriske anlegg av 24. mai 1929 § 14 jfr. § 2 m.v. Det er ikke riktig som oppgitt i lagmannsrettens dom at også Kleiven ble dømt for overtredelse av den sistnevnte lov.

Om saksforholdet og om partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser henvises for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankene gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Georg Michelsen har motanket i forhold til begge ankende parter. Motanken gjelder så vel lagmannsrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelsen.

Endre Kleiven påstår seg frifunnet for ethvert erstatningsansvar i forbindelse med den ulykke som Georg Michelsen var utsatt for. Når det gjelder hendelsesforløpet da ulykken inntraff, henholder Kleiven seg til det som lagmannsretten har lagt til grunn. Kleiven er også enig med lagmannsretten i at ansvar ikke kan gjøres gjeldende på objektivt grunnlag. Hva angår spørsmålet om erstatningsansvar kan bygges på subjektivt grunnlag - uaktsomt forhold fra firmaets vedkommende - så erkjennes det at Endre Kleiven hadde husbondsansvar for sin arbeidsleder Oddmund Kleiven i henhold til Norske Lov 3-21-2 som gjaldt på tiden for ulykken. Og det godtas også at Oddmund Kleiven kan bebreides en viss grad av uaktsomhet. Men, hevdes det, lagmannsretten har tatt feil når den fant at denne uaktsomhet hadde en slik karakter at den, satt opp mot Georg Michelsens eget grovt uaktsomme forhold, kan ha erstatningsmessig betydning. Hertil kommer at skaden var realisert

Side 315

på en for Kleiven upåregnelig måte, og at den sentrale og eneste erstatningsmessige årsak til ulykken var Georg Michelsens eget forhold. Etter Kleivens oppfatning var Georg Michelsens medvirkning så overveiende at alt erstatningsansvar for Kleiven også må være bortfalt i henhold til lov om straffelovens ikrafttreden § 25.

Subsidiært hevdes det at lagmannsretten har latt en for stor andel av ansvaret hvile på Kleiven, og at Georg Michelsens økonomiske tap er satt for høyt.

For øvrig gjør Kleiven i det alt vesentlige de samme anførsler gjeldende for Høyesterett som for de tidligere retter.

Endre Kleiven har nedlagt sådan påstand:

«Endre Kleiven frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Også Ragnvald Tryti A/S har i det vesentlige gjort de samme anførsler gjeldende for Høyesterett som for de tidligere retter, og selskapet slutter seg stort sett til det Kleiven har anført. Det kan imidlertid etter Trytis mening være en viss forskjell i vurderingen av Kleivens og Trytis subjektive forhold. Erstatningsansvar grunnet på uaktsomt forhold må - hevdes det - ligge enda fjernere for Trytis vedkommende. Det anføres i den forbindelse blant annet at den generelle risiko som lå i at barn søkte til byggeplassen, tillå det Kleiven å avverge, i første rekke ved inngjerding av plassen. Og den risiko som ble realisert ved ulykken, var i første hånd skapt ved at Kleiven hadde unnlatt å sikre at strømtilførselen - som Kleiven sørget for - kunne stenges på betryggende måte.

Subsidiært hevder også Ragnvald Tryti A/S at lagmannsretten ved sin skyldfordeling har tillagt Georg Michelsens eget grovt uaktsomme forhold for liten vekt.

Endelig hevdes det at lagmannsretten har beregnet Georg Michelsens tap for høyt, spesielt når man ser hen til utviklingen etter lagmannsrettens dom.

Ragnvald Tryti A/S har nedlagt sådan påstand:

«1.

Ankepart nr. 2 frifinnes.

2.

Ankepart nr. 2 tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Georg Michelsens anførsler for Høyesterett er også i det alt vesentlige de samme som for herredsretten og lagmannsretten. Han bygger således fortsatt sitt erstatningskrav så vel på subjektivt som på objektivt grunnlag dog slik at objektivt ansvar for Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S påberopes bare subsidiært.

Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar, så hevdes det spesielt at synspunktet «tekniske feil og mangler»kan anvendes for det byggeskap som formidlet elektrisk strøm til sementblandemaskinen, idet skapet ikke var slik innrettet at strømmen der kunne stenges av på betryggende måte. Byggeskapet var en nødvendig forutsetning for bruk av blandemaskinen. Også den omstendighet at byggeplassen ikke var inngjerdet, må etter Michelsens oppfatning anses som en «teknisk feil eller mangel»som må ha til følge objektivt erstatningsansvar. Det vises her til bygningslovens §§100 og 103.

For så vidt erstatningskravet bygger på subjektivt grunnlag, hevdes det at det foreligger grovt uaktsomt forhold så vel fra Kleivens side som

Side 316

fra Trytis. Det pekes på den manglende inngjerding av byggeplassen, manglende tildekking av maskinene når de ikke var i bruk, og på manglende effektiv avstenging av strømtilførselen til blant annet den maskin som voldte skaden. Og dette må ses på bakgrunn av at de ansvarshavende var vel kjent med at det var stadig trafikk av gutter på byggeplassen. Det var ingen tekniske eller økonomiske vanskeligheter forbundet med sikkerhetsforanstaltninger som effektivt ville ha vært til hinder for ulykken. Lagmannsretten har pekt på noen muligheter, og det var også flere andre.

Når det gjelder hans eget forhold, fastholder Michelsen hva han, uten å bli hørt med det, anførte også for de tidligere retter: at blandemaskinen ble satt igang av de andre guttene uten hans vitende og vilje. Men selv om man skulle legge til grunn det hendelsesforløp som lagmannsretten fant bevist, må en eventuell uaktsomhet fra hans side tre helt i bakgrunnen når man ser hen til Kleivens og Trytis grovt uansvarlige forhold. Forskjellen er så vesenilig i deres disfavør at ingen del av ansvaret for ulykken kan legges på ham.

Subsidiært hevdes det at han ved en skyldfordeling må belastes med en vesentlig mindre andel enn de 2/3 som lagmannsretten har latt hvile på ham.

Erstatning kreves for det økonomiske tap han har lidt til nå. Han har fremlagt en oppstilling av dette tap. Dessuten kreves erstatning for tap i fremtidig erverv.

Georg Michelsen har nedlagt sådan påstand:

«1.

Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale Georg Michelsen full erstatning inntil kr. 300 000 for såvel allerede påført tap inntil domsavsigelsen som for fremtidig ervervstap, alt rentebærende med 5 - fem - % p.a. fra domsdatum til betaling skjer.

2.

Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige som om saken ikke hadde vært benifisert.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Bergen byrett og ved Indre Sogn herredsrett med avhør av Ragnvald Tryti som enestyre for den ankende part Rangvald Tryti A/S, av ankemotparten Georg Michelsen og av 4 vitner. 3 av vitnene gav ikke forklaring direkte for herredsretten og lagmannsretten, men deres politiforklaringer ble dokumentert for begge retter. For Høyesterett er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere, bortsett fra at jeg nevner en spesialisterklæring fra overlege Ths. Wyller ved Sophies Minde, Ortopedisk Hospital, datert 3. mars 1977, med et tillegg datert 7. mars 1977.

Ankemotparten Georg Michelsen har hatt fri sakførsel for alle retter.

Jeg bemerker at saken i Høyesterett tidligere har vært berammet to ganger, men er utsatt etter partenes ønske.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten, bortsett fra at det for Høyesterett i tillegg til erstatning for fremtidig tap også kreves erstatning for tap lidt inntil nå. Dessuten har man opplysninger om Georg Michelsens situasjon etter lagmannsrettens dom.

Side 317

Jeg ser saken stort sett på samme måte som lagmannsretten gjør det.

Om hendelsesforløpet er det ikke vesentlige divergenser mellom partene, bortsett fra et enkelt men sentralt spørsmål: hvorvidt blandemasklnen hadde vært satt igang av guttene før Georg Michelsen satte seg opp på den, og om det var med hans vitende og vilje at den ble startet igjen etter at han hadde tatt plass på toppen av midtakselen. Jeg anser det ikke synderlig tvilsomt at lagmannsrettens bevisvurdering på dette punkt er riktig, og at det var på foranledning av Michelsen at maskinen ble startet mens han satt på den og etter at den på forhånd hadde vært igang slik at han hadde sett hvordan den virket. At det var slik, finner jeg ytterligere bestyrket ved den forklaring en av de gutter som var sammen med Michelsen ved anledningen - Harry Neegaard - gav ved bevisopptaket.

Når det gjelder spørsmålet om Kleiven og Tryti må belastes noen del av ansvaret for ulykken på grunn av uaktsomt forhold fra deres eller deres folks side, er jeg også enig med lagmannsretten i at spørsmålet må besvares bekreftende. Jeg anser det for mitt vedkommende tilstrekkelig å vise til det lagmannsretten uttaler herom og som jeg slutter meg til. Jeg er også enig i at det ikke er grunnlag for å vurdere dem forskjellig når det gjelder omfanget av deres ansvar.

Også i vurderingen av Georg Michelsens eget forhold slutter jeg meg til lagmannsretten, bortsett fra at jeg finner å måtte belaste ham med en noe større del av det erstatningsmessige ansvar for den skade han fikk. At hans egen handling og hans eget forhold kan ses som en sentral årsaksfaktor - slik lagmannsretten uttrykker det - må etter min mening være åpenbart. Og at han, også når hans alder - 13 år og 4 måneder - tas i betraktning, må sies å ha opptrådt grovt uaktsomt, kan heller ikke være tvilsomt. Jeg deler lagmannsrettens sterke tvil om avgjørelsen, men også jeg er blitt stående ved at Michelsen, for å bruke lagmannsrettens ord, «ikke kan sies i dette tilfelle å ha innlatt seg på det farlige foretagende og utsatt seg for skaderisikoen på en slik måte at det skulle utelukke erstatning på grunnlag av at hans eget forhold ses som årsaken til ulykken».

Jeg henholder meg for øvrig også her til det lagmannsretten uttaler om disse spørsmål. Ved den avveiing som i henhold til ikrafttredelseslovens § 25 annet ledd skal foretas med hensyn til Kleivens og Trytis forhold på den ene side og Michelsens forhold på den andre, er jeg kommet til at Michelsen selv må bære 3/4 av sitt tap.

Spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag går jeg ikke nærmere inn på. Jeg slutter meg til hva lagmannsretten uttaler om dette.

Tilbake står da beregningen av det tap som Michelsen er blitt påført ved ulykken. Av lagmannsrettens dom fremgår at han dengang krevde erstatning bare for tap i fremtidig erverv, og at det ble tilkjent erstatning bare for sådant tap. For Høyesterett krever han imidlertid erstatning også for tap han mener å være påført inntil Høyesteretts dom. De ankende parter har ikke reist noen innvending mot at også dette tap nå er tatt med.

Etter en «attføringsperiode»og etter å ha gjennomgått handelsskole og tatt eksamen der, begynte Michelsen 28. oktober 1975 som preparantassistent ved statsarkivet i Bergen. Han har fortsatt denne stilling, men

Side 318

den er midlertidig, og det er uvisst hvor lenge han kan beholde den. Hans lønn er kr. 3.407 pr. måned, kr. 2.560 etter at skatt er trukket. Det er opplyst at han trives med arbeidet og greier det ganske bra. Han er selvhjulpen rent personlig. Han har også giftet seg.

Han har fremlagt en beregning over det tap han har lidt. Den er basert på hva han ville ha tjent som industriarbeider, sammenholdt med de inntekter han faktisk har hatt. Videre har han trukket inn i beregningen en rekke ytelser han har oppebåret fra syke- og attføringstrygd. Rikstrygdeverket har meldt at dets samlede regresskrav etter folketrygdlovens § 18-7, slik den lød da ulykken fant sted, utgjør kr. 168.995,56, og at ytterligere regresskrav ikke vil bli fremsatt. Jeg legger det oppgitte beløp til grunn og bemerker at ansettelsen av lidt skade for øvrig må bli temmelig skjønnsmessig. Jeg antar at tapt arbeidsinntekt fra den tid han ville vært ferdig med sin skoleutdannelse og frem til i dag kan settes til ca. 240.000 kroner, og at lidt skade pr. i dag følgelig rundt regnet kan settes til 400.000 kroner.

Fastsettelsen av tapet i fremtidig erverv må nødvendigvis i enda høyere grad bli skjønnsmessig. Det er klart at han for alltid vil ha en invaliditet som er egnet til å sette ham yrkesmessig tilbake og mulighetene for forverring slik at han må gå over på uføretrygd, må også tas i betraktning selv om de ikke synes store. På den annen side fungerer han godt i det arbeid han nå har, og det skulle være rimelig utsikt til at han gjennom dette eller annet arbeid kan skaffe seg en bra inntekt. Det må også tas i betraktning at erstatning for tap i fremtidig erverv ikke er skattepliktig inntekt. Jeg antar at tapet i fremtidig erverv skjønnsmessig bør settes til kr. 200.000.

Det totale tap blir etter dette 600.000 kroner, og fratrukket Rikstrygdeverkets regresskrav blir tapet på Michelsens hånd 440.000 kroner. Etter det jeg har sagt om skyldfordelingen, må det da gis dom for en fjerdedel av beløpet, dvs. 110.000 kroner. Rikstrygdeverket har vedtatt at dets regresskrav overfor Kleiven og Tryti vil bli redusert i samme forhold.

Jeg antar at de tidligere retters omkostningsavgjørelse bør bli stående, og at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Når erstatningen er høynet, skyldes det at Michelsen har tatt med et krav som ikke var fremmet for lagmannsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Endre Kleiven og Ragnvald Tryti A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale til Georg Michelsen 110.000 - etthundreogtitusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førttvoterende.

Dommerne Michelsen, Blom og Bendiksby: Likeså.

Side 319

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Dag D. Duckert med domsmenn):

Lørdag den 18. mars 1967 skjedde en alvorlig ulykke på en byggeplass på Årdalstangen. Fire gutter var kort efter arbeidstid kommet inn på byggeområdet. Her hadde de først satt igang en planheis, tilhørende en av underentreprenørene, Ragnvald Tryti A/S. Efterpå gikk de bort til en sementblandemaskln, tilhørende samme underentreprenør. Skadelidte, Georg Michelsen satte seg opp på den roterende aksel midt i blandekaret. Maskinen ble slått på av Georgs kamerater. Efter at han hadde snurret rundt noen ganger, ba han om at de skulle stoppe maskinen. Dette ble gjort. Men da maskinen var ved å stanse, ble den i befippelsen igjen satt på av en annen av kameratene, muligens fordi han trodde at maskinen ikke var skikkelig avslått. Georg falt nå ned i blandekaret, hvor han ble dradd med rundt av de roterende klørne i maskinen.

Georg fikk revet av sin høyre arm, fordi den kom i klem bak en spak på kanten av det stillestående blandekaret. Videre fikk han et komplisert lårbensbrudd på venstre ben, hvor også isjasnerven ble revet av. Dette førte med seg at han er følelsesløs i det meste av leggen og hele foten. Videre kan han ikke bruke de muskler som beveger ankelledd og fot. - - -

Retten skal bemerke.

Ved de foran nevnte straffedommer har herredsretten, og for Trytis vedkommende også Høyesterett, fastslått at der fra entreprenørenes side kunne gjøres mer for å hindre at maskinene kunne settes under spenning av uvedkommende.

På den annen side, vil en ikke unnlate å bemerke at dette forhold ikke i seg selv kan ansees som noen stor grad av uaktsomhet. Det er under hovedforhandlingen opplyst at det de siste 4-5 uker før ulykken regelmessig hadde vært behov for å ha varmevifter på 15 kW stående på natten over. Dette på grunn av mur- og pussarbeidene som i fersk tilstand er svært utsatt for frostskader om vinteren. Varmevifter er således en forutsetning for å drive med dette arbeid om vinteren. Det beste hadde da vært å benytte en type byggskap (elektriske fordelingsskap) som hadde muligheter for avlåsing både når støpsler sto i og ikke. Dette skulle være forholdsvis enkelt å løse rent teknisk. Her var imidlertid anlegget montert av Ardal Kraftlag, med et byggskap godkjent av NEMKO for utendørs bruk. Det kan således ikke bebreides entreprenørene at det aktuelle skap ble brukt.

Ulykken skjedde en lørdag eftermiddag, ca. kl. 17.50. Arbeidet på byggeplassen var avsluttet ca. kl. 15.30. Da ulykken skjedde sto varmeviftene på ifølge forklaringen til el-verksjef Sigurd O. Lægreid. Retten legger til grunn at støpselet til blandemaskin og planheis var trukket ut da arbeidsplassen ble forlatt. Hverken blandemaskin eller planheis (som var koblet på samme støpsel) hadde vært i bruk den dagen. Det som eventuelt da kunne gjøres var å låse fast støpselet til blandemaskinen. Man hadde også muligheten av å låse de uttak som ikke var i bruk til varmeviften. Men dette ville ikke hindret at støpselet for varmeviften ble trukket ut og støpselet for planheis og blandemaskin sitt inn.

Det har også vært påstått at de saksøkte er ansvarlige på objektivt grunnlag. Retten finner det klart at dette ikke kan slå igjennom overfor byggherren, så lenge det bygg som oppføres ikke krever en anleggsform som er av særlig farlig art. Dersom det skal statueres ansvar for byggevirksomhet

Side 320

som farlig bedrift, må det være overfor entreprenøren. Det er for ham, og ikke for byggherren, at dette med byggevlrksomhet er en stadig tilbakevendende beskjeftigelse.

Det er ikke nødvendig å komme inn på entreprenørens eventuelle objektive ansvar. Retten finner at det må være Georgs eget forhold som har vært av en så avgjørende betydning for hendelsesforløpet at dette må ansees å være hovedårsaken til ulykken.

Efter vidneforklaringen fra hans tre kamerater, har han efter at blandemaskinen hadde vært igangsatt en gang, klatret opp på den roterende midtaksel for å kjøre karusell. Denne aksel er ca. 45 cm i diameter og har en spiss (konisk) topp som gir liten mulighet til å sitte støtt. Det hele foretagende gir et inntrykk av farlighet som må være åpenbar også for en gutt på I 3 år og 4 mnd.

Det er sikker rettspraksis for at man kan ta hensyn til et barns medvirkning til egen skade i aldre langt under Georgs. Således er det ved saker hvor 7-8-åringer har kommet til skade ved klatring i kraftmaster foretatt en reduksjon på opptil 50 % av erstatningen, i henhold til strl. ikrl. § 25. Det vises til dommer i Rt- 193- 544, 1935 1046, 1940 16 og 1965 1115. Videre til utrykt dom av Gulating Lagmannsrett av 26.2.1971, (Sverre Dahl - Bergen kommune).

Retten finner at det her må være Georgs eget forhold som trer frem som den sentrale årsak til ulykken. Som foran nevnt, måtte han se det farlige ved sin handlemåte. Når han likevel tar sjansen, må han selv ta ansvaret. Særlig gjelder dette her hvor entreprenørenes skyld ikke var stor. Ulykken skjedde også på en måte som disse ikke hadde grunn til å regne med muligheten av fra så store gutter.

Retten finner i dette tilfelle ikke å kunne bebreide entreprenøren at byggeplassen ikke var fullt inngjerdet.

Efter foranstående finner ikke retten grunn til å komme inn på tapets størrelse - som utvilsomt er betydelig - eller forholdet til regresskrav fra det offentlige som delvis er gjort gjeldende i saken i forbindelse med trygdeytelser. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen og lagdommerne Amt Haarberg og M. Lund):

- - -

Ankemotpartene fastholder likeledes at det ikke er grunnlag for objektivt ansvar. Det fremholdes i den sammenheng særlig at blandemaskinen i dette tilfelle ikke er brukt som ledd i den regulære virksomhet på byggeplassen, og at det ikke er tale om en uunngåelig, typisk følge av bruken av blandemaskinen. Den normale bruk av en slik maskin er ikke så risikofylt at det erfaringsmessig inntreffer uhell. Det er intet faremoment hvis maskinen brukes på vanlig måte, og at noen skades ved å falle oppi maskinen, er upåregnelig også i relasjon til det objektive bedriftsansvar.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Den ettermiddagen - lørdag 18. mars 1967 - da ulykken hendte, var byggskapet som ble brukt for strømuttak på arbeidsplassen, strømførende, idet strømtilførselen ikke var brutt i hovedsikringsskapet og heller ikke i selve byggskapet. Likeledes var planheisen og blandemaskinen under

Side 321

spenning, idet støpselet til maskinene var tilkoblet byggskapet. Guttene - Georg Michelsen og hans tre kamerater - kunne sette maskinene igang ved å trykke på startknappen eller ved å løfte hendelen på blandemaskinen til startstilling. Det synes å være på det rene at strømmen til byggskapet ikke ble brutt ved arbeidstidens slutt, og at skapet normalt var strømførende også utenom vaniig arbeidstid og når det ikke var folk på arbeidsplassen. Derimot ble støpselet i ledningene fra de to maskinene visstnok trukket ut av byggskapet etter endt arbeidstid og lagt på gulvet under skapet. Dette var etter det opplyste den vanlige måte å gjøre maskinene strømløse på, og slik ble det antagelig gjort etter arbeidstid også ulykkesdagen. Det er på det rene at ledningene ikke ble kveilet opp.

Hva som konkret var grunnen til at støpselet til heisen og cementblanderen likevel var tilkoblet byggskapet da de fire guttene kom til bygge- plassen lørdag ettermiddag, er etter det som er fremkommet ikke helt klart. Det har vært nevnt som en nærliggende mulighet - og det har sikkert meget for seg - at andre gutter har vært inne på byggeplassen tidligere på ettermiddagen og har satt støpselet i. Å gå nærmere inn på dette, finner ikke lagmannsretten foranledning til. At blandemaskinen kunne være under spenning etter arbeidstid denne lørdag ettermiddag skyldes under enhver omstendighet at det Ikke var sørget for at strømtilførselen gjennom byggskapet var blitt brutt på en effektiv måte, som ville hindret at uvedkommende kunne betjene maskinen.

Byggskapet hvor støpselet var anbragt, stod på en byggeplass som lå sentralt og åpen for uvedkommende, og som klart nok måtte øve en særlig tiltrekning på gutter. Skapet stod synbart og lett tilgjengelig i likhet med heisen og den udekkede blandemaskin. Det dreier seg om to kraftige arbeidsmaskiner - cementblanderens motor var således så kraftig at den klarte å slite guttens arm av i skulderpartiet. Og det var etter det som er nevnt meget lett å gjøre ledningene strømførende og sette maskinene igang, startermekanismen har ligget åpent i dagen.

Såvel Oddmund Kleiven som Ragnvald Tryti er blitt bøtelagt for overtredelse av forskriftene for elektriske anlegg m.v., Kleiven også etter straffelovens § 352 første ledd, for Ikke å ha sikret strømtilførselen slik at maskinene Ikke kunne settes under spenning. Domfellelsen gjaldt for Kleiven det forhold at han ikke sørget for at byggskapet ikke var tilgjengelig for betjening av uvedkommende, mens Tryti ble dømt for å ha unnlatt å sørge for at ledningene til maskinene på byggeplassen ikke kunne settes under spenning av uvedkommende.

Lagmannsretten behøver ikke å gå nærmere inn på dette, fordi det under enhver omstendighet må være tilstrekkelig å fastslå at det i dette tilfelle foreligger en unnlatelse av å sikre maskinene ved at det ikke er dradd omsorg for at strømmen frem til maskinene var brutt på effektiv måte utenom arbeidstiden. Det må videre antas at det hadde vært nokså enkelt å gjennomføre en slik sikring av maskinene - byggskapet kunne ha vært innlåst eller det kunne ha vært ordnet med låsbare fordelingsskap, eller strømmen  kunne vært brutt i hovedsikringstavlen, og ledningene kunne ha vært kveilet sammen og festet til maskinene med lås om byggskapet var strømførende. Bruken av varmeviften ville etter lagmannsrettens syn ikke ha vært til hinder for slike sikkerhetstiltak.

Oddmund Kleiven og Ragnvald Tryti må begge ha vært oppmerksomme

Side 322

på den manglende sikring, og de burde etter forholdene ha innsett at det kunne være fare forbundet med at anlegget kunne være strømførende utenom arbeidstiden. At de har ført noen nevneverdig kontroll med at deres folk sørget for en forsvarlig sikring når de forlot arbeidsplassen, kan etter det opplyste ikke antas.

Lagmannsretten antar videre at det forhold at anlegget er lagt opp av Årdal kraftverk, ikke kan oppheve et eventuelt uaktsomhetsansvar for Kleiven eller Tryti. Når det gjelder selve bruken av anlegget, kan dette etter lagmannsrettens mening ikke medføre ansvarsfrihet, slik det også er lagt til grunn i straffesaken.

Når det gjelder selve hendelsesforløpet i forbindelse med ulykken, fremgår det av det som er nevnt, at det er en viss uoverensstemmelse mellom partene. Herredsretten sees å ha lagt til grunn etter vitneforklaringene fra Georg Michelsens kamerater at han etter at blandemaskinen hadde vært igangsatt en gang, klatret opp på midtakselen for å la seg kjøre rundt. Georg har under ankeforhandlingen forklart seg slik det fremgår av gjengivelsen foran av hans anførsler.

Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten å måtte bygge på de forklaringer Georgs kamerater har gitt om hvordan ulykken skjedde. Det dreier seg her om i det vesentlige sammenfallende forklaringer, som er gitt umiddelbart etter ulykken. Det er tenkelig at de tre guttene bevisst eller ubevisst kan ha søkt å fremstillle ulykkeshendelsen på en slik måte at deres egen medvirkning i den skulle reduseres til det minst mulige. Men lagmannsretten finner etter sin vurdering av situasjonen at det har formodningen mot seg at maskinen skulle ha blitt satt igang uten at Georg var klar over at det ble gjort, og til og med skulle ha vært helt uforberedt på at noe slikt kunne bli gjort, og finner å måtte se bort fra det.

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at hendelsesforløpet har vært slik som det er fremstilt i herredsrettens domsgrunner. Dette er ensbetydende med at da blandemaskinen ble slått på etter at Georg Michelsen hadde klatret opp og satt seg på toppen av midtakselen, var det på foranledning av Georg selv, som ville la seg kjøre rundt med den roterende akselen, og at han visste at det var strøm på maskinen da han satte seg opp.

De fire guttene befant seg på en byggeplass hvor de ikke hadde noe å gjøre. Området var riktignok ikke fullstendig inngjerdet, slik at det ikke var noe som hindret at de kom seg inn på byggeplassen. Men guttene var på det rene med at det ikke var tillatt for dem å oppholde seg der, og de var likeledes klar over at de hadde begitt seg inn dit for å gå i gang med et foretagende - kjøre planheisen - som de heller ikke hadde lov til å ta seg til. Skadelidte - Georg Michelsen - har likeledes bevisst innlatt seg på det foretagende som forårsaket at han kom til skade og han har frivillig utsatt seg for risikoen. Det måtte videre selv for en 13-14-åring være klart at det han gjorde, å sette seg opp på sementblanderen og la seg kjøre rundt, var farlig, og at det var en skaderisiko forbundet med det.

Den ulykke som hendte ville klart nok ikke ha hendt om ikke Kleiven og Tryti eller deres folk hadde forsømt å sikre maskinene tilstrekkelig. Men ulykken var av en uvanlig art og det kan nok sies at skaderisikoen i dette tilfelle har realisert seg på en måte som ligger nokså langt ut mot grensen for hva det var rimelig å tenke seg. På denne bakgrunn fremtrer Georgs og hans kameraters uforstandige handlemåte og det forhold at han selv utsatte seg

Side 323

for faren, som et meget vesentlig ledd i hendelsesforløpet og i hele bildet av skadesituasjonen. Hans egen handling og hans eget forhold kan forsåvidt sees som en sentral årsaksfaktor. Lagmannsretten har derfor vært i adskillig tvil om avgjørelsen, men er blitt stående ved at skadelidte etter omstendighetene ikke kan sies i dette tilfelle selv å ha innlatt seg på det farlige foretagende og utsatt seg for skaderisikoen på en slik måte at det skulle utelukke erstatning på grunnlag av at hans eget forhold sees som årsaken til ulykken.

Også når skadelidtes alder tas i betraktning, må han som lagmannsretten ser det, sies å ha opptrådt i betydelig grad uaktsomt. Men det dreier seg tross alt om gutter i en alder hvor det ikke kan forutsettes den vurderingsevne som kan ventes av et voksent menneske, og Georg Michelsen var også den yngste av de fire guttene. Det var klart å vente at gutter i den alderen ville begi seg inn på en byggeplass som lå åpen for det, og det uaktsomme forhold som på den annen side er funnet å ha foreligget hos Kleiven og Tryti, kan etter lagmannsrettens bedømmelse heller ikke  karakteriseres som uvesentlig. Særlig heisen måtte forutsettes å være fristende for gutter - det var jo også den som foranlediget at de fire kameratene bega seg inn på byggeplassen. Men en legemsskade av en så vidt alvorlig karakter som ulykken i dette tilfelle resulterte i, kan etter lagmannsrettens mening ikke i sin alminnelighet sies å være noen upåregnelig følge av at uvedkommende kom seg inn på området og satte arbeidsmaskineriet igang. Dette burde de ansvarlige på byggeplassen kunne forestille seg, og lagmannsretten antar at det må være tilstrekkelig til at skaden anses forårsaket ved deres uaktsomme forhold på en slik måte at det må pådra ankemotpartene erstatningsansvar overfor Georg Michelsen.

Etter sin egen andel i skylden for det som hendte, antas Georg Michelsen å måtte bære en overveiende del av skaden selv, jfr. prinsippet i straffelovens ikrafttredelseslovs § 25 annet ledd. Lagmannsretten finner det etter skyldforholdet rimelig å belaste ham selv to tredjedeler.

Hvorvidt Georg Michelsens forhold og den innbyrdes skadefordeling kunne tenkes vurdert på noen annen måte i relasjon til et mulig objektivt ansvar, er det ikke foranledning til å gå inn på. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at det i det foreliggende tilfelle ikke er holdepunkt i gjeldende rett for å anse dem ansvarlige på objektivt grunnlag, og finner det tilstrekkelig i denne sammenheng å vise til det som forsåvidt er gjengitt av deres anførsler.

Georg Michelsens erstatningskrav refererer seg til tap i fremtidig erverv, idet trygdekassen har dekket de utgifter som skaden hittil har ført med seg. Årdal trygdekasse har i sin tid anmeldt et refusjonskrav på kr. 31.281,-, men lagmannsretten ser det slik at saken mellom partene gjelder hva ankemotpartene skal betale til Georg Michelsen. Andre refusjonskrav på basis av den tidligere gjeldende trygdeordning foreligger ikke.

Den medisinske invaliditet for Georg Michelsen ble i en spesialisterklæring av 12. oktober 1968 anslått til meget nær 100 prosent. Senere legeerklæringer foreligger ikke, men det må legges til grunn at invaliditeten ikke har endret seg nevneverdig. Den yrkesmessige invaliditet er ikke vurdert, men den refererer seg til begrensningen av yrkesvalg, og den må etter skadens art anses meget betydelig. Det er forsøkt med attføringsopplegg og han får utbetalt attføringspenger. For tiden prøver han å ta handelsskole. I påvente av utfallet av attføringsforsøket, er søknad om uførepensjon av-

Side 324

slått av Rikstrygdeverket. Kapitalverdien av en eventuell uførepensjon og hjelpestønad er anslått til ca. kr. I 13.000,-.

Som forholdene nå er, lar det seg ikke gjøre å ha noen mening om hvorvidt Georg Michelsen vil kunne skaffe seg inntekt av betydning ved eget arbeid og dermed heller ikke om hva han eventuelt vil kunne få av ytelser fra Rikstrygdeverket. Under begge forutsetninger må det regnes med noen inntekt som må tas i betraktning ved erstatningsutmålingen. Om uhellet ikke hadde rammet ham, er det vel nærliggende å gå ut fra at han etter sin bakgrunn ville ha blitt industriarbeider e.l.

Opplysninger av berydning for erstatningsberegningen er forøvrig ikke fremkommet, og kan i og for seg også vanskelig ventes skaffet. Ansettelsen av erstatningen må derfor bli av utpreget skjønnsmessig karakter. Ut fra prinsippet i den tidligere bestemmelse i strl. ikrl. § 19 første ledd, som her antas å få anvendelse, er lagmannsretten blitt stående ved etter omstendighetene å anse en erstatning for tap i fremtidig erverv på kr. 80.000,- som passende. Dette beløp med renter fra domsavsigelsen vil ankemotpartene dermed bli dømt til å betale Michelsen. - - -


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.