Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:46

 

Høyesterett - Rt-1976-909

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1976-08-20

Publisert

Rt-1976-909

Stikkord

(Katastroferisiko-dommen) Erstatningsutmåling - straffelovens ikrafttredelseslov § 19.

Sammendrag

En 14 år gammel gutt som ved påkjørsel ble blind på venstre øye, ble i Høyesterett tilkjent 60.000 kroner i erstatning. Det ble tatt hensyn til risikoen for at synet på det gjenværende øye kunne bli svekket eller gå tapt.

Saksgang

L.nr. 108/1976

Parter

A v/verge B (advokat Halvard Duesund - til prøve) mot Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø).

Forfatter

Lorentzen, Schweigaard Selmer, Endresen, Bølviken, Bendiksby.

Dommer Lorentzen: Da A, født 0.0.1959, syklet til skolen 22. februar 1973, ble han påkjørt av en motorsykkel. Han fikk hjernerystelse og ansiktsskader. Synsnerven for venstre øye ble totalskadet, slik at han ble blind på dette øye.

Motorsykkelen var trafikkforsikret i Storebrand. Selskapet erkjente fullt ansvar for skaden, men det ble ikke oppnådd enighet om erstatningens størrelse. A gikk til søksmål mot Storebrand, og Grimstad byrett avsa 10. mai 1975 dom med denne domsslutning:

«Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til A v/verge B kr. 40.000 - firtitusen kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer, samt i saksomkostninger kr. 3.925 - tretusennihundreogtjuefem kroner.»

A påanket dommen til Agder lagmannsrett, som 16. januar 1976 avsa dom med denne domsslutning:

«1.

Grimstad byretts dom av 10. mai 1975 stadfestes.

2.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Den ankende part er avhørt ved bevisopptak for Grimstad byrett. Som sakkyndig for Høyesterett er oppnevnt overlege ved St. Franciskus Hospital i Arendal Olaf Odd, som har avgitt skriftlig erklæring av 15. juli 1976.

Side 910

Saken foreligger for Høyesterett i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten og lagmannsretten.

Den ankende part hevder at lagmannsretten har bygd på en uriktig rettsoppfatning når den ikke har tatt hensyn til at tapet av synet på ett øye medfører økt risiko for skader m. a. i trafikken, og videre medfører at de økonomiske konsekvenser blir meget store dersom også synet på det andre øye skulle bli svekket eller gå tapt ved en ny ulykke eller ved sykdom. Lagmannsretten har tatt feil når den i denne forbindelse har antatt «at en sannsynlighet, og desto mer en blott og bar mulighet, for fremtidig tap som ikke er en følge av en allerede inntruffet skade bare er en risiko eller fare og ingen skade» og at «vår erstatningsrett knytter ansvaret til skadeforvoldelsen og ikke til fremkalling av fare for en slik når den hittil ikke er inntruffet». Det vises til Stig Jørgensen: Erstatning for personskade og tab af forsørger (1972) side 122 flg. og hevdes at lagmannsretten har misforstått de uttalelser av Ussing og Øvergaard som retten har vist til.

Den ankende part fremholder videre at lagmannsretten under alle omstendigheter har satt erstatningsbeløpet altfor lavt. Tap av synet på ett øye fører til betydelig innskrenkning i yrkesvalget. Ikke bare de yrker som stiller særlige krav til synet, utelukkes, men også yrker som kan medføre fare for synet på det andre øyet. Etter de alminnelige ulykkesforsikringsvilkår ble tap av synet på ett øye inntil 1975 ansett for å medføre 25 % invaliditet. Etter reglene for yrkesskadetrygden er invaliditeten 18 % så lenge det er godt syn på det andre øye. Det vises til de erstatningsbeløp som Høyesterett har fastsatt i dommer i Rt-1937-228, Rt-1947-723 og Rt-1948-799. Regnes disse beløp om etter den senere økning i levekostnadsindeks og konsumprisindeks, kommer man til beløp som ligger betydelig høyere enn det som er tilkjent av byretten og lagmannsretten.

Den ankende part fremholder at enøyde personer byr på særlig fare i trafikken og også ellers er utsatt for økt risiko for å komme til skade eller pådra seg ansvar. Risikoen for at synet på det andre øye går tapt eller blir svekket, er ikke ubetydelig, og dette fører i tilfelle til meget stort økonomisk tap. Disse risikomomenter må tillegges vesentlig vekt ved utmålingen av erstatningsbeløpet.

Den ankende part, som har hatt fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett, har nedlagt denne påstand:

«1.

Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale erstatning til A v/verge Bodil A begrenset oppad til kr. 100.000,- med fradrag av utbetalt a konto kr. 25.000,- med tillegg av renter fra 29.7.1974.

2.

Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale til A saksomkostninger for byretten og til det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og

Side 911

at det ikke er grunnlag for å sette erstatningen høyere enn til kr. 40.000. Tap av synet på ett øye fører til liten begrensning av yrkesvalget og inntektsmulighetene. Særlig gjelder det i det foreliggende tilfelle hvor skadelidte er under allmennutdanning og ennå ikke hav valgt et bestemt yrke.

Ankemotparten hevder videre at blindhet på ett øye ikke medfører noen vesentlig øking av risikoen for tap eller skade på synet på det andre øyet eller for andre skader. Lagmannsretten har rett i at det ved fastsettingen av erstatningen for påkjørselen ikke kan tas hensyn til slik risiko og heller ikke til at sykdom eller skade på det andre øye ville få store økonomiske følger.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et noe annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

Det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner at det for lagmannsretten var «enighet mellom partene om at spørsmål om mulige senere skadefølger av hjernerystelsen som den ankende part ble påført i forbindelse med påkjørslen skal holdes utenfor saken, og at mulige erstatningskrav for slike eventuelle følger kan tas opp senere om dette skulle bli aktuelt. Det samme gjelder om synet på høyre øye skulle bli berørt av årsaker som har forbindelse med den aktuelle påkjørsel.» Også for Høyesterett har partene vært enige om de samme forutsetninger. Dette gir imidlertid ikke A grunnlag for å kreve tilleggserstatning dersom synet på det høyre øye blir svekket eller går tapt av grunner som ingen sammenheng har med påkjørselen 22. februar 1973. Den sakkyndige har uttalt at denne risiko «ikke er stor, sannsynligvis liten, men meget alvorlig». Det ville vært ønskelig at det forsikringsselskap som skal erstatte tapet ved at synet på ett øye er ødelagt, skaffet den skadelidte dekning for risikoen for økt tap ved svekkelse eller ødeleggelse av synet på det andre øye. Etter det som er opplyst, er en slik ordning gjennomført i Sverige. Her i landet har yrkesskadetrygden gjennomført revisjon av ytelsene i slike tilfelle. Etter det erstatningsoppgjør som nå finner sted, vil imidlertid A selv måtte bære en vesentlig del av risikoen for at det kan inntre katastrofale virkninger ved skade på synet på det andre øye.

Når det etter straffelovens ikrafttredelseslovs § 19 fastsettes erstatning for tap i fremtidig inntekt, kan det ikke bare tas hensyn til tap som regnes som sikre eller overveiende sannsynlige. Det må også være adgang til å ta hensyn til mulige tap, men da med beløp som står i forhold til den risiko det dreier seg om. Dette må også gjelde for risikoen for at synet på det gjenværende øye blir svekket eller går tapt - i den utstrekning risikoen ikke er dekket ved partenes forutsetninger om revisjon ved senskader. Det adekvate ville her ha vært en erstatning som kunne sikret A forsikringsmessig dekning mot risikoen, men etter de

Side 912

opplysninger som er gitt for Høyesterett, er det her i landet for tiden ikke mulighet for å tegne en slik forsikring. Erstatningen må derfor fastsettes rent skjønnsmessig.

Selv om tapet ved å miste synet på det gjenværende øye vil bli meget betydelig, dreier det seg om så liten risiko at betydningen for den skjønnsmessige fastsettelse av det samlede erstatningsbeløp må bli begrenset.

Ved den skjønnsmessige fastsettelse av engangserstatningen for tapet av synet på ett øye kan det ligge nær å sammenligne med tidligere rettsavgjørelser. De to høyesterettsavgjørelser hvor saksforholdet ligner mest på den foreliggende sak, er fra 1937 og 1947. Det ble da tilkjent henholdsvis kr. 9.000 og kr. 15.000. Levekostnads- og konsumprisindeksen er siden 1937 steget til om lag det 7-dobbelte, og siden 1947 til om lag det 4-dobbelte. Regnes beløpene om etter disse satser, kommer man til vesentlig høyere beløp enn A har fått tilkjent i byretten og i lagmannsretten. Det vil imidlertid knytte seg betydelige usikkerhetsmomenter til en sammenligning med så stor tidsforskjell. Det alminnelige inntektsnivå er steget mer enn levekostnadene. På den annen side har det vært en utjevning av forskjellene mellom lønnsinntektene i forskjellige yrker og en øking av marginalskatten. Jeg kan derfor ikke legge avgjørende vekt på de påberopte sammenligninger med eldre rettsavgjørelser.

A går nå i annen klasse i gymnaset, og han har ennå ikke foretatt noe nærmere yrkesvalg. Han har derfor relativt gode muligheter for å tilpasse seg til sin situasjon slik at tapene i fremtidige inntekter og ulempene ellers blir begrenset. Det er i første rekke de innskrenkninger i hans muligheter for valg av yrke som følger av tapet av synet på det ene øye, som kommer i betraktning. Han vil være avskåret fra en del yrker som krever særlig godt syn. Videre vil det være en rekke yrker som egner seg mindre godt for ham, på grunn av hans noe reduserte syn eller fordi det vil være naturlig at han er særlig forsiktig med å utsette synet på det andre øye for fare. Mange av de yrker som nå ikke passer for A, gir høyere inntekter enn vanlig kontorarbeid. Etter de opplysninger som foreligger, er det foreløpig uvisst om det vil falle naturlig for A å skaffe seg høyere yrkesutdanning som kan føre til bedre inntekter.

Den sakkyndige, øyenlege Olaf Odd, har ikke angitt noen bestemt medisinsk eller ervervsmessig invaliditetsgrad. Erstatningen må fastsettes skjønnsmessig på bakgrunn av As situasjon og de alminnelige opplysninger som den sakkyndige har gitt om ervervsmulighetene for folk som tidlig mister synet på ett øye. Som nevnt tidligere må det regnes med et visst tillegg for «katastroferisikoen». Etter det nåværende alminnelige lønnsnivå og under hensyn til fordelene ved å få en engangserstatning noen tid før A er kommet i yrkesaktiv alder, kan erstatningsbeløpet passende settes til kr. 60.000. Det er da også tatt hensyn til at de inntekter som vil gå tapt, ville vært gjenstand

Side 913

for beskatning, mens det ikke skal betales inntektsskatt av erstatningsbeløpet.

Erstatningen gjelder i sin helhet fremtidige tap, og omregningen til engangsbeløp er foretatt på basis av domstidspunktet. A har da ikke hatt noe rentetap som kan komme i tillegg.

Det er opplyst at Storebrand har utbetalt kr. 25.000 av erstatningsbeløpet a konto. Dette kommer til fradrag, slik at det gis dom for kr. 35.000.

Det er enighet om at Storebrand skal dekke As saksomkostninger for byretten med kr. 3.925. Jeg er kommet til at anken bør føre fram slik at A vinner saken, om enn ikke i sin helhet. Da saken har budt på tvil og har en viss prinsipiell betydning, bør Storebrand ikke pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale til A ved verge B 35.000 - trettifemtusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra Høyesteretts dom til betaling skjer.

2.

I saksomkostninger for byretten betaler Forsikringsselskapet Storebrand til A ved verge B 3.925 - tre tusen ni hundre og tjuefem - kroner. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlig og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Bølviken og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Kaare Hageler): - - -

Retten skal bemerke:

Det er erkjent fra saksøktes side at selskapet i medhold av bilansvarsloven av 3.2 1961 § 4 på grunnlag av trafikkforsikringen for motorsykkelen som kjørte på saksøkeren A skal betale ham erstatning på objektivt grunnlag for den skade han ble påført. A krever erstatning for tap i fremtidig erverv, og på den tid ulykken inntraff, den 22. februar 1973, var det straffelovens ikrafttredelseslov § 19 første ledd, som var gjeldende for slikt tap, når erstatningsplikt ellers forelå.

Som anført fra partenes side må en fastsettelse av erstatning for tap i fremtidig erverv for saksøkeren i meget vesentlig grad bygges på skjønn. Det kan ikke vites noe tilnærmelsesvis sikkert om hvorledes hans fremtid ervervsmessig vil arte seg, og heller ikke om hvorledes den ville ha blitt om ulykken ikke var inntruffet. Følgende forhold er imidlertid på det rene:

A er født 0.0.1959, og han er altså nå 16 år

Side 914

og ca. 4 måneder gammel. Han går i ungdomsskolen 9. klasse. Han har søkt om opptagelse ved gymnas fra høsten av, og han regner selv med å bli opptatt. Han har hittil bra resultater i sin skolegang, og det er hans hensikt å søke videre utdannelse etter artium. Han har imidlertid foreløpig ingen planer om arten av den videre utdannelse, og således heller ikke om hvilket yrke han kommer til å velge. Videre har han forklart at han hittil heller ikke har vist slike spesielle anlegg eller interesser at det kan gi en antydning om hvilket eller hvilke yrker som ville passe best for ham. Når det gjelder fysiske ulemper av synstapet så begrenser disse seg i dag praktisk til at hans evne til avstandbedømmelse er noe redusert, slik at han har en tendens til å gripe feil fremfor seg. Ellers føler han seg ikke hemmet hverken fysisk eller psykisk av synstapet eller av den hjernerystelse som han ble påført ved ulykken. Han leser like godt som før, har ikke hatt unormalt meget hodepine, konsentrerer seg som før og hukommelsen er ikke påfallende svekket.

Ved vurderingen av om A under de foreliggende omstendigheter på grunn av synstapet på ett øye vil komme til å lide økonomisk tap i fremtidig erverv må det, som fremholdt fra saksøktes side, tillegges sterk vekt at han ennå ikke har påbegynt noen yrkesutdannelse og derved truffet valg av yrke. Dette innebærer at han har full anledning og oppfordring til å innrette seg etter den situasjon som skaden har satt ham i, slik at han kan tilpasse sin utdannelse og sitt yrkesvalg slik at synstapet får den minst mulige virkning for ham ervervsmessig sett. Han må renonsere på å velge yrke som forutsetter godt syn på begge øyne, men han vil allikevel ha omfattende og varierte muligheter for å velge et passende og økonomisk tilfredsstillende yrke, slik at øyeskaden ikke nødvendigvis må føre til økonomisk tap for ham i fremtidig erverv. Retten antar allikevel at det bør tas i betraktning mulighet for økonomisk tap ved at det kan vise seg at skaden betyr et handicap i konkurranse med andre i det yrke han velger, og videre mulighet for at skaden kan hindre ham i å velge yrke som ligger best tilrette for hans evner og interesser, og som derfor kunne gi ham det beste økonomiske utbytte. Retten er enig med saksøkeren i at det her ikke bør foretas en restriktiv vurdering i hans disfavør av de tapsmuligheter som synes å foreligge. Allikevel må retten anta at krav om erstatning neppe kan baseres på en av saksøkeren påstått øket risiko for ytterligere synssvekkelse eller for total blindhet fordi gutten nå har synsevne bare på ett øye. Det foreligger nemlig for retten ikke noe materiale som kan danne grunnlag for en vurdering av om en slik risikoøkning overhodet er oppstått, og muligheten av det synes for retten å være meget fjern.

Retten antar, når særlig hensyn tas til at erstatningen forutsetningsvis skal dekke tapsmuligheter i hele As yrkesaktive liv frem til pensjonsalder, at erstatningsbeløpet bør settes endel høyere enn til det beløp på kr. 30.000 som saksøkte har tilbudt å betale under forutsetning av minnelig oppgjør. Retten antar at erstatningen bør settes til kr. 40.000. I beløpet er da inkludert renter fra forkynnelsen av forliksklagen og til domsavsigelsen. Deretter tilkjennes prosessrente med 5 % pr. år, jfr. lov av 29.6 1888 § 3 annet ledd. - - -

Side 915

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Holfeldt Roscher, Rolf E. Schreiner og ekstraord. lagdommer Tage Petersson): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng vises det til byrettens dom. Den fremstilling byretten har gitt har partene ikke hatt noe å innvende mot.

Også for lagmannsretten er der enighet mellom partene om at spørsmålet om mulige senere skadefølger av hjernerystelsen som den ankende part ble påført i forbindelse med påkjørslen skal holdes utenfor saken, og at mulige erstatningskrav for slike eventuelle følger kan tas opp senere om dette skulle bli aktuelt. Det samme gjelder om synet på høyre øye skulle bli berørt av årsaker som har forbindelse med den aktuelle påkjørsel.

Den ankende part har i tiden mellom herredsrettens dom og ankeforhandlingen blitt opptatt som elev ved Grimstad Gymnas. Ved juletider oppnådde han jevnt over 3 som karakter i «realfag», men 2 som karakter i «sproglig-historiske fag». Han håper i sin tid å bestå examen artium for deretter å påbegynne et studium ved et universitet eller en høyskole. Verken før ulykken eller etter den har han gjort seg opp noen mening om hvilket studium han vil velge, men han vil forsøke å skaffe seg en høyere utdannelse. De psykiske og fysiske ulemper han har av synstapet på venstre øye er som anført av byretten.

Det er for lagmannsretten fra den ankende parts side sterkt fremholdt at tapet av synet på venstre øye har ført til at han eventuelt vil bli offer for total blindhet om han ved en mulig fremtidig begivenhet - det være seg ulykke eller sykdom - også skulle tape synet på høyre øye. Den risiko for dette som den ankende part for resten av sitt liv vil være utsatt for, krever han erstattet av ankemotparten.

Lagmannsretten skal til dette bemerke at det her gjelder en risiko som først kan bli aktuell i tilfelle en ny ulykke eller en fremtidig sykdom som rammer det høyre øye. Først da vil der oppstå fare for synet på dette, først da kan skade oppstå og først da kan et tap som kan kreves erstattet oppstå.

Når det er fremkalt fare for en annens gode, in casu synsevnen, kan det i og for seg være tvilsomt om den som utsettes for denne fare straks kan kreve erstatning. I alminnelighet må man si at erstatning bare kan kreves hvor der er lidt et tap. I nærværende tilfelle vil imidlertid et slikt tap først oppstå når en ny ulykke måtte inntreffe eller en mulig sykelig tilstand oppstå med den følge at synet på høyre øye blir rammet helt eller delvis.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det således på det rene at en sannsynlighet, og desto mer en blott og bar mulighet, for fremtidig tap som ikke er en følge av en allerede inntruffet skade bare er en risiko eller fare og ingen skade. Det er videre lagmannsrettens mening at vår erstatningsrett knytter ansvaret til skadeforvoldelsen og ikke til fremkalling av fare for en slik når den hittil ikke har inntruffet.

Lagmannsretten viser i denne forbindelse til Henry Ussing, Erstatningsret (København 1937) side 134 ff. og J. Øvergaard, Norsk erstatningsrett (Oslo 1942) side 299 ff., idet man konstaterer at verdien

Side 916

av det truede rettsgode - den ankende parts syn - p.t. ikke er nedsatt utover den nedsettelse tapet av synet på venstre øye måtte andra seg til.

Videre har den ankende part for lagmannsretten fremholdt at han i sin tid vil bli utsatt både for selv å bli skadet og for å skade andre som fremtidig fører av motorvogn i sterkere grad enn en person som har synsevnen på begge øyne i behold.

Etter den ankende parts mening vil dette bero på at tapet av synet på ett øye begrenser hans synsfelt likesom hans stereoskopiske syn er svekket eller borte. Han har i denne forbindelse vist til presse- og andre meldinger om en finsk undersøkelse som viser at personer med svekket syn er mer utsatt for trafikkulykker enn personer med normalt syn.

Lagmannsretten skal til dette bemerke at den påberopte undersøkelse ikke sier noe om hva tilfelle ville være om angjeldende bilfører - slik som den ankende part - selv er fullt klar over sin synsdefekt og den mulige fare ved den. Han står således i en ganske annen stilling enn den bilfører som på grunn av tiltagende alder seg ubevisst blir overlagsynt i stigende grad. Bevisst om sin synsdefekt vil den ankende part - om han i sin tid tar førerkort - måtte innrette seg etter den f. eks. ved å kjøre med rimelig hastighet avpasset etter defekten. Et slikt forhold vil iallfall ikke kunne medføre økte utgifter for ham.

Muligheten for fremtidige trafikkulykker er dertil under enhver omstendighet en blott og bar fremtidig risiko som ikke har manifestert seg i noen aktuell skade med økonomisk tap for den ankende part.

Med de tillegg og endringer som følger av det foranstående kan lagmannsretten forøvrig tiltre byrettens premisser.

Som byretten kommer lagmannsretten til at erstatningen må fastsettes ved et rent skjønn bygget på de omstendigheter som vil ha gått frem av det foranstående sammenholdt med byrettens premisser. Etter et slikt skjønn har lagmannsretten kommet frem til samme resultat som byretten. I det av byretten fastsatte erstatningsbeløp er inkludert renter frem til domsavsigelsen, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1972-885. - - -A


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.