Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:51

ukjent.png

Høyesterett - Rt-1976-289

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1976-03-19

Publisert

Rt-1976-289

Stikkord

Erstatningsoppgjør etter bilkollisjon.

Sammendrag

A ble skadet ved kollisjon i februar 1969 og fikk i løpet av 1969 utbetalt 35.000 kroner av Trafikkforsikringsforbundet (ansvarlig for svensk bil). A som ikke ville gi kvittering for endelig oppgjør, men beholdt beløpet, fikk medhold i at han ikke hadde akseptert 35.000 kroner som endelig oppgjør. Han ble i Høyesterett tilkjent ytterligere 85.000 kroner. - A (nå 55 år) var et halvt år helt sykmeldt og deretter 50 % arbeidsudyktig et halvt år. Medisinsk invaliditet ble anslått til ca 20 %, og det ble antatt at det måtte regnes med et tap i ervervsvirksomhet av liknende størrelsesorden. Han hadde fått sykepenger og attføringsstønad.

Saksgang

L.nr. 40/1976

Parter

A (høyesterettsadvokat H. P. Schanke) mot Trafikkforsikrings-Forbundet (høyesterettsadvokat Sverre Fjeldsaa).

Forfatter

Lorentzen, Blom, Roll-Matthiesen, Stabel, Justitiarius Ryssdal.

Dommer Lorentzen: Den 23. februar 1969 ble A skadet ved en bilkollisjon. Trafikkforsikrings-Forbundet erkjente ansvar for hans tap og utbetalte i løpet av 1969 kr. 35.000.

Side 290

Det oppstod tvist om dette var et endelig oppgjør og om A hadde lidt ytterligere tap som han kunne kreve erstattet. Vest-Telemark herredsrett avsa 5. desember 1973 dom med denne domsslutning:

«1.

Trafikkforsikrings-Forbundet, Oslo, dømmes til å betale til A, Skien, - 85.000,- åttifemtusen - kroner 00/100 med fradrag av tidligere utbetalte 35000,- trettifem tusen - kroner 00/100 - ialt 50.000,- femtitusen - kroner 00/100, - med 6 - seks - prosent renter fra 17. februar 1972.

2.

Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale saksomkostninger til A kr. 3.050,- tretusenogfemtikroner 00/100 samt lovbestemte gebyrer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Trafikkforsikrings-Forbundet påanket herredsrettens dom, og A erklærte motanke. Agder lagmannsrett kom til at det forelå bindende avtale om at de utbetalte kr. 35.000 skulle være endelig oppgjør for skaden. Lagmannsrettens dom av 18. desember 1974 har denne domsslutning:

«1.

Trafikkforsikrings-Forbundet frifinnes.

2.

Saksomkostninger ilegges ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Om sakens faktiske bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten viser jeg til de to retters domsgrunner.

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Han mener at lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er uriktig. Det var As forutsetning at de kr. 35.000 som ble utbetalt i 1969, skulle dekke det umiddelbare tap som hans firmaer led som følge av at hans arbeidsevne ble vesentlig redusert etter bilkollisjonen. Advokat Wesseltoft, som representerte A, tok i sine brev til Trafikkforsikrings-Forbundet klare forbehold om å komme tilbake til spørsmålet om erstatning for tap som følge av fortsatt svikt i arbeidsevnen. Subsidiært gjør A gjeldende at advokaten ikke hadde fullmakt til å inngå avtale om et endelig oppgjør på kr. 35.000, idet A hadde gitt skriftlig instruks om ikke å godta det tilbudte beløp som fullt oppgjør.

A hevder videre at det ikke kan tillegges betydning at han beholdt det tilsendte beløp. Han mente at han i alle fall hadde krav på dette beløp, og advokat Wesseltoft presiserte overfor Forbundet at han ikke gav avkall på videre krav. Det må også være uten betydning at A ventet noen tid med å gå til søksmål. Dette var naturlig, fordi det tok noen tid før det ble avklaret hvilke virkninger bilkollisjonen fikk for As helse og arbeidsevne på lengre sikt.

Om omfanget av tapet anfører A blant annet følgende: De forretninger han eide og ledet, fikk i den første tid etter trafikkulykken betydelig svikt i omsetning og fortjeneste, fordi

Side 291

han ikke var i stand til å arbeide effektivt med innkjøpet av varer. Tapet ved dette anslås til 50-60.000 kroner, men det innrømmes at endelig oppgjør for dette tap er gitt ved de kr. 35.000 som ble utbetalt i 1969. Etter at A i 1970 var kommet over de første følger av ulykken, viste det seg at han fikk varig mén. Dette bestod i en kueskade, nedsatt hørsel og en depressiv nevrose. Invaliditetsgraden som følge av dette kan anslås til 30-35 % medisinsk og 50-55 % ervervsmessig. De faktiske inntekter har i 1970-1975 ligget under halvparten av påregnelige inntekter som fullt arbeidsfør. Også for fremtiden må det regnes med betydelig svikt i inntektene. Det må tas hensyn til at alderstrygden vil bli redusert, fordi den mindre inntekt vil føre til lavere tilleggspensjon. As samlede tap vil bli vesentlig større enn de kr. 200000 som er den øvre grense for Trafikkforsikrings-Forbundets ansvar.

I tillegg til det maksimale erstatningsbeløp krever A renter, men han innrømmer at det ikke er grunnlag for å regne med høyere rentesats enn 5 % p.a.

Johan A har nedlagt denne påstand:

«1.

Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale Johan A kr. 165.000,-.

2.

Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale 3 % årlig rente for den del av erstatningen som gjelder årene 1970- 1975 fra 16.2.1972 og 5 % årlig rente fra domsavsigelsen for den resterende del av erstatningen.

3.

Johan A tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Trafikkforsikrings-Forbundet hevder at lagmannsrettens dom er riktig. Det foreligger bindende avtale om at kr. 35.000 skulle være fullt oppgjør for As tap som følge av bilkollisjonen. Advokat Wesseltoft var legitimert til å inngå slik avtale. Dersom korrespondansen mellom advokaten og forbundet blir forstått slik at det ikke forelå enighet da resten av de kr. 35.000 ble utbetalt, er A likevel bundet, fordi han ikke returnerte pengene og lot det gå halvannet år før han gikk til søksmål.

Subsidiært anfører Trafikkforsikrings-Forbundet i det vesentlige følgende om størrelsen av erstatningsbeløpet: As forretninger gikk dårlig og stod svakt i begynnelsen av 1969. Det er ikke godtgjort at det oppstod noen betydelig inntektssvikt i denne virksomhet som følge av trafikkuhellet. De utbetalte kr. 35.000 overstiger det tap som oppstod for As forretninger, og kan ikke uten videre avregnes mot dette. A synes ikke å ha hatt noen vesentlig svikt i inntekt i 1970- 1975. Det er hans forretningsmessige disposisjoner som har bestemt inntekten, ikke de mindre skader han har etter biluhellet. Heller ikke for fremtiden er det grunn til å regne med noe betydelig tap. Kneskaden, som er det eneste mén som er en klar følge av kollisjonen, fører til en ganske liten medisinsk invaliditetsgrad. Vanligvis vil den som får slike små skader,

Side 292

kunne tilpasse seg til situasjonen på en slik måte at det ikke oppstår inntektstap på lengre sikt. Hørselsskaden har åpenbart ikke sammenheng med trafikkuhellet, og det er ikke godtgjort at det er bilkollisjonen som har ført til As psykiske vansker. De utbetalte kr. 35.000 må derfor i alle fall være full erstatning for de tap A har hatt og vil få som følge av kollisjonen.

Trafikkforsikrings-Forbundet har nedlagt denne påstand:

«1.

Agder Lagmannsretts dom stadfestes, dog således at Trafikkforsikrings-Forbundet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

2.

Trafikkforsikrings-Forbundet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak for Skien og Porsgrunn byrett avhørt Johan A og fire vitner. Det er lagt fram en rekke nye dokumenter. Blant disse er flere av de brev som ble vekslet mellom advokat Wesseltoft og Trafikkforsikrings-Forbundet sommeren og høsten 1969. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Den samlede korrespondanse mellom advokat Wesseltoft og Trafikkforsikrings-Forbundet fram til utbetalingen 15. oktober 1969 innebærer ikke at A hadde gitt avkall på ytterligere erstatning. Det kunne vel vært ønskelig at advokaten hadde presisert klarere hvilke tap som skulle dekkes av det erstatningsbeløp man forhandlet om, og de forbehold han ville ta om eventuelle ytterligere krav. Men brevene fra advokaten tok tilstrekkelige forbehold om å kunne komme tilbake til saken. I et brev av 4. september 1969, som ikke var fremlagt for lagmannsretten, uttalte han:

«Disponent A er nå kommet ut fra sykehuset og forsøker i en viss grad å utføre de nødvendige arbeider. Han er imidlertid ille plaget av kneet, som han har fått legens uttalelse om ikke å kunne bli helt bra igjen. I den anledning har han anmodet meg overfor Dem å ta alle forbehold om en eventuell fremtidig erstatning for kneskaden, som han enda ikke vet i hvilket omfang vil plage ham i hans arbeide.»

Advokat Wesseltofts brev av 3. oktober 1969 inneholder blant annet følgende:

«Når jeg da på disponent As vegne fremsetter forslag om kr. 40.000 som fullt oppgjør, er det i håp om å kunne bringe saken ut av verden uten ytterligere vanskeligheter, og fordi han har behov for pengene nå.

Det må imidlertid være en forutsetning at det senere lar seg gjøre å ta opp spørsmålet om et eventuelt fremtidig personlig tap i erverv for As vedk., da det jo enda ikke er avklaret hvilke varige konsekvenser skaden vil få, og om dette vil påvirke hans arbeidsevne.

Jeg går ut i fra at det må la seg gjøre å dele erstatningssaken

Side 293

opp på denne måte, da firmaene derved for fremtiden holdes helt utenfor, og fordi det ville være urimelig om man i det uvisse må vente på oppgjør for det økonomiske tap som allerede er inntrådt når behovet for tilskudd i denne tid er størst, noe jeg også tidligere har gjort rede for.»

Og i advokatens brev av 14. oktober 1969, som Trafikkforsikrings-Forbundet mottok umiddelbart før utbetalingen, stod det:

«Som følge av skaden er hans firmaer blitt sterkt økonomisk lidende, og det er jo et spørsmål på noe lengre sikt om konsekvensene vil bli for store og uoverkommelige. Dette kan også ha sin årsak i de plager han vil måtte trekkes med fremover, og som jeg har tatt forbehold om å kunne komme tilbake til.»

Trafikkforsikrings-Forbundet burde vært klar over at A ikke før utbetalingen hadde akseptert de 35.000 kroner som et endelig oppgjør. Forbundet gjorde det på sin side ikke på forhånd klart at dette var vilkår for betaling. Det brukte i korrespondansen uttrykket «en samlet erstatning», men dette kunne forstås slik at beløpet inkluderte de tidligere betalte a-konto-beløp, og behøvde ikke bety at det også inkluderte erstatning for eventuelle tap i fremtidig inntekt. Det var først ved anmodningen om å få kvittering på det skjema som ble sendt ved betalingen 15. oktober 1969, at Forbundet klart presiserte sin forutsetning.

Etter dette må jeg anta at det ikke var avtalt mellom partene at utbetalingen av de kr. 35,000 skulle være fullt og endelig oppgjør for de skader og tap som A fikk som følge av bilkollisjonen. Jeg er videre enig med herredsretten i at det ikke kan legges avgjørende vekt på at A ikke sendte tilbake det utbetalte beløp. Etter advokat Wesseltofts brev av 25. og 30. oktober 1969 til Trafikkforsikrings-Forbundet kunne forbundet ikke oppfatte situasjonen slik at A hadde gitt avkall på ytterligere erstatning. Korrespondansen høsten 1969 ble avsluttet ved at advokat Wesseltoft i brev av 8. desember 1969 presiserte at A mente seg «berettiget til å beholde beløpet, uten at han derved godkjenner Deres erklæring om å anse saken som endelig regulert».

Heller ikke kan jeg se at As krav kunne gå tapt ved passivitet fordi om han ventet til våren 1971 med å ta opp spørsmålet om ytterligere erstatning. Det var saklig grunn til å vente til helsetilstanden var stabilisert og det forelå en legeerklæring som kunne brukes som grunnlag for en vurdering av fremtidige tap. Trafikkforsikrings-Forbundet hadde neppe noe spesielt behov for en rask avklaring av omfanget av forbundets ansvar.

Det knytter seg stor usikkerhet til beregningen både av det tap A har lidt, og til det fremtidige tap som følge av bilkollisjonen.. Han drev i 1969 flere små utsalg av tekstilvarer. Denne virksomhet var lite lønnsom, og A har senere solgt eller avviklet disse forretninger. Han gikk over til å drive et

Side 294

såkalt gatekjøkken. Selvangivelsen for 1968 viser en inntekt på kr. 35.500. At tallene for de senere år har vært vesentlig lavere, sier lite om størrelsen av tapet på grunn av kollisjonen.

A var helt sykmeldt i vel et halvt år etter kollisjonen. Han ble deretter ansett 50 % arbeidsdyktig i vel et halvt år. Hvilke følger bilkollisjonen senere har hatt for As helse og arbeidsevne er mer uvisst. Jeg finner ikke å kunne bygge på de fremlagte erklæringer fra lege Jon Selvåg, fordi disse omhandler den samlede invaliditet uten en nærmere drøfting av i hvilken utstrekning den er en følge av bilkollisjonen. Etter de øvrige legeerklæringer anser jeg det godtgjort at A har en varig kneskade som er en direkte følge av kollisjonen. Han har videre noe nedsatt hørsel, men det anses ikke bevist at dette henger sammen med trafikkulykken. A lider også av en depressiv nevrose. Årsakene til disse psykiske vansker er ikke på det rene, men jeg anser det overveiende sannsynlig at de delvis er en følge av bilkollisjonen. Den medisinske invaliditet som følge av kneskaden med et visst tillegg for nevrosen kan anslås til om lag 20 %. Da A nå er 55 år, har drevet egen forretningsvirksomhet og også er rammet av andre sykdommer, finner jeg ikke å kunne regne med at han vil kunne unngå å få et tap i sin ervervsvirksomhet av liknende størrelsesorden.

Etter en samlet vurdering av de usikkerhetsmomenter som gjør seg gjeldende, antar jeg at As tap som følge av bilkollisjonen kan anslås til kr. 120.000. Det er da sett hen til at han har fått utbetalt sykepenger og attføringsstønad, og til fordelen ved at erstatning for fremtidige tap, som utgjør om lag halvdelen av beløpet, ikke blir beskattet som inntekt. Det er tatt hensyn til det rentetap som er oppstått i forbindelse med de allerede oppståtte tap utover de betalte kr. 35.000.

De tidligere utbetalte kr. 35.000 kommer til fradrag i det samlede tap, slik at det bør gis dom for kr. 85.000.

A vil etter dette vinne saken, og han bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Det er gitt oppgave som nevnt i tvistemålslovens § 176. Omkostningene bør settes til kr. 23.000, derav kr. 5.558 til dekning av utlegg i forbindelse med behandlingen for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale 85.000 - åttifem tusen - kroner til Johan A med 5 - fem prosent årlig rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

2.

I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Trafikkforsikrings-Forbundet 23.000 - tjuetre tusen - kroner til Johan A.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side 295

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Stabel og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Anders E. Heimdal):

Den 23. februar 1969 kolliderte saksøkeren, disponent Johan A, front mot front med en svenskregistrert bil i en sving nær Høydalsmo. Som følge av denne kollisjonen ble Johan A innlagt ved Telemark Sentralsykehus, hvor det ble påvist skader etter slag mot pannen, brystet og høyre kne.

Trafikkforsikrings-Forbundet, Oslo, som etter gjeldende rett har trådt inn i skadevolderens sted, - har klart erkjent ansvar. ---

Johan A var ved ulykken daglig leder av ialt fire såkalte «familieaksjeselskaper». Det er opplyst at han ved noe hjelp av sin kone selv stod for selskapenes drift, - og dertil selv foretok de nødvendige innkjøp. Det ene selskap var under akkord fra slutten av året 1968, og det er opplyst at saksøkeren som følge av ulykken fikk vanskeligheter med å dekke forfalte terminer.

Forhandlinger om det erstatningsrettslige oppgjør ble påbegynt kort tid etter ulykken. Forhandlingene ble for den skadelidte ført av advokat Ragnar Wesseltoft, Skien som også møtte som prosessfullmektig under hovedforhandlingen. For Trafikkforsikrings-Forbundet møtte h.r.adv. Sverre Fjeldsaa, Oslo.

Under forhandlingene ble det utbetalt til sammen kr. 15.000,- etter anmodning fra adv. Wesseltoft som også var saksøkerens fullmektig under akkordavviklingen i det ene selskap. Dette var som følge av vanskeligheter med å dekke forfalte terminer påkrevet da saksøkeren ellers ville risikere at pantet i hans bolig ville bli inndrevet.

Fra saksøkerens side ble det opprinnelig fremsatt krav om kr. 70.000,-, mens saksøkte opprinnelig var villig til å yde kr. 20.000,-. Den 14. oktober 1969 aksepterte imidlertid saksøkeren saksøktes forslag stort kr. 35.000,- + advokat Wesseltoft's salær stort kr. 2.300,-, som ble utbetalt med kr. 22.300,- den 15. oktober s. å. i tillegg til de tidligere utbetalte kr. 15.000,-. Sammen med utbetalingen fulgte blankett for erstatningskvittering. Da saksøkeren ikke fant å kunne akseptere ordlyden på nevnte blankett, skrev hans advokat den 21. oktober til saksøkte og ba om et nytt formular for kvittering, da det tilsendte avskar evt. senere krav om erstatning for tap i fremtidig erverv.

Ved brev av 22. s. m. ber saksøkte om at det utbetalte beløp av kr. 22.300,- ble tilbakebetalt, da saksøkeren ikke hadde akseptert tilbudet om en samlet erstatning på kr. 35.000,-. Beløpet ble ikke betalt tilbake da det ble benyttet til å dekke den kommende termin i akkorden for det tidligere nevnte selskap.

Retten skal bemerke:

Retten vil først se på saksøkerens påførte skader og deres betydning for fastsettelse av hans ervervsmessige invaliditet. Det er fremlagt tre legeerklæringer. Den første er datert 1. september 1969 av overlege for nevrologisk avdeling ved St. Josephs hospital, hvorfra hitsettes:

Side 296

«Som anført var han under oppholdet her betydelig deprimert. Hans fravær fra forretningene medførte angivelig betydelig tap og han hadde økonomiske bekymringer. - Under den anførte behandling kom det betydelig bedring av tilstanden, psykisk og somatisk, og det er sannsynlig at denne bedringen vil fortsette så fremt han Klarer å gjennomføre sitt arbeide etter den opplagte plan. - Øresusen og den nedsatte hørsel plaget han uforandret etter oppholdet og hvorvidt det kommer bedring herav, skal jeg ikke kunne si, det må eventuelt bli gjenstand for vurdering av en øre-nese-halslege. Fra skadedagen og inntil utskrivning herfra har skadede vært helt arbeidsufør. Fra 119-69 anslås invaliditeten til 50 %. Pasienten fortsetter etter utskrivning en tid med antideprissiva og prognosen ansees å være god for hans psykiske plager. Den normale luftencephalografi tyder på at han ikke har fått noen hjerneskade av betydning, men prognosen for hans hørselsforstyrrelser er usikkert og bør vel vurderes av øre-nese-halslege om noen måneder. Eventuelt varig men av kneskaden bør vurderes av ortoped.» - så langt overlege Berg-Jensen.

Det foreligger dernest en spesialisterklæring datert den 11. november 1971 fra ass. overlege Odd E. Johnsen ved Telemark Sentralsykehus. Saksøkeren har opplyst at dette ikke var hans behandlende lege, da denne hadde forlatt sykehuset. Ass. overlegen er tilknyttet den ortopediske avdeling ved sykehuset, og han skriver i sin konklusjon:

«Medisinsk sett har den trafikkskade pasienten var utsatt for etterlatt et sequele som på bakgrunn av den psykiske komponent som er kommet inn, er meget vanskelig å vurdere, men en vil forsøke å holde den psykiske del utenfor, og en vil ikke nærmere utrede om denne. En kan sette et spørsmålstegn om et ganske lite sequele etter pasientens hodetraume, jfr. spesialisterklæringen fra overlege Berg-Jensen. Likeledes må en sette et lite spørsmålstegn ved pasientens nevrigene hørselsnedsettelse. Tilbake blir da pasientens høyresidige kneskade som en mener har etterlatt en medisinsk invaliditet på ca. 10-15 %. Tar en så hodesequelet i tillegg, vil man medisinsk sett kanskje kunne høyne denne prosentsats til 15-20 %. Å uttale seg med sikkerhet om pasientens ervervsmessige stilling, er på bakgrunn av det brokete bildet meget vanskelig, men en vil ikke tro at den avviker vesentlig fra den medisinske.» Retten skal bemerke at kneskaden skriver seg fra fjernelsen av det høyre kneskjell som ble knust ved ulykken.

Den tredje legeerklæring er fra 3. juli 1972 og er avgitt av lege Jon Selvåg, Skien, i forbindelse med krav om attføringstrygd. Følgende hitsettes:

«Han hadde vært frisk, psykisk som fysisk til bilkollisjonen i -69. Han har hatt plager med rygg, skuldrene, armene, og ikke minst etterhvert fått plager med depresjon og nervøsitet. Han ble da innlagt i nevrologisk avdeling/Porsgrunn februar 1972 da tilstanden dro svært lenge ut og hans insuffielens muligens kunne grunnes i en organisk lidelse (atrofia cerebri). Man konkluderte med at han led av en depressiv nevrose og henviste ham til psykiater. Han må selv medgi at det har blitt en viss bedring men han har ikke det initiativ som tidligere, blir hurtigere trett og må gå fra arbeidet for å gå hjem og hvile, tar seg gjerne turer med bilen for å komme bort fra maset i butikken.

Side 297

Det er noe vanskelig på det nåværende tidspunkt å fastsette noen eksakt invaliditetsgrad, anslagsvis 30-35 % medisinsk, 50-55 % ervervsmessig.»

Det skal understrekes at det ved forhandlingene om et minnelig erstatningsoppgjør sommeren og høsten 1969 bare forelå en legeerklæring, - nemlig Berg-Jensens erklæring av 1. september.

Som det med all ønskelig tydelighet fremgår av de refererte erklæringer, - er det knyttet stor usikkerhet til omfanget av saksøkerens skade. Hans invaliditet er anslått til 50 %, 20 % og 50-55 % hva angår hans ervervsevne. Erklæringene er avgitt over et tidsrom av ca. tre år, - og tar for seg ulike sider av skadekomplekset.

Retten finner å måtte legge til grunn en antatt ervervsmessig invaliditet beregnet til omkring 50 %. Således har en funnet det godtgjort at saksøkeren i tillegg til kneskaden, hvor kneskjellet er fjernet og delvis stivhet er oppstått, - også lider av muskelsmerter i rygg, nakke, skuldre og delvis også armer. Hvorvidt disse smerter skyldes nevroser eller ikke finner retten å være uten betydning, da det foreligger klare indikasjoner for at hans nervøse lidelser også har sitt utspring i trafikkuhellet. Det er således på det rene at saksøkeren har vært til undersøkelse og behandling for disse nervøse lidelser. Videre er det rettens oppfatning at saksøkeren må antas å ha rett når han hevder at hørselskaden og de plager han har med hodepine og svimmelhet med stor grad av sannsynlighet skyldes det hodetraume ulykken medførte.

Retten har etter dette kommet til at saksøkeren som følge av ulykken er påført skader som har medført en relativt høy grad av invaliditet, - og at denne betraktelig har nedsatt hans arbeidsevne slik at den ervervsmessige invaliditet må antas å være ca. 50 %.

Retten har etter nøye vurdering funnet at saksøkerens spesielle forhold til de opprinnelige fire aksjeselskaper, som han var den daglige leder for, - og hvor hans arbeidsinnsats på en avgjørende måte var utslagsgivende for driften og det økonomiske resultat, - ikke med rimelighet kan medføre annen vurdering enn om selskapene hadde vært hans «ansvarlige selskaper». Retten er derfor av den oppfatning at selve selskapsformen ikke kan være avgjørende. Retten har ikke fått opplyst i detalj hvordan saksøkerens avlønning var ordnet, - men det er godtgjort at hans innkomster i høyeste grad avhang av selskapenes driftsresultater, - det er således ikke korrekt å karakterisere saksøkeren som en alminnelig lønnsmottager. Selskapene var hans levebrød, - de var familieaksjeselskaper, og han var så tilknyttet disse at han som sikkerhet hadde pantsatt sitt private bolighus.

Retten vil med dette ikke ha sagt at enhver omsetningssvikt som følge av disponentens arbeidsudyktighet gir grunnlag for erstatningskrav mot skadevolderen. Det må etter vanlige erstatningsrettslige prinsipper være kravet til adekvans som er avgjørende for om erstatningskravet skal kunne omfatte «arbeidsgiverens» økonomiske tap. På det sterkeste må det understrekes at skadelidte i den aktuelle sak i realiteten ikke hadde noen arbeidsgiver i de fire aksjeselskap, - han var sin egen. Det er etter sikker rettspraksis gitt adgang for arbeidsgiveren til å kreve den lønn skadelidte har oppeholdt under sykmeldingen hos skadevolderen. Jfr. Rt-1939-45. Det kan likeledes vises til Rg-1957-346

Side 298

hvor arbeidsgiveren ikke fikk dekket ytterligere tap. I denne forbindelse vil en bemerke at det ikke kan sees å være inntruffet endring som følge av motorvognlovens opphevelse og bilansvarslovens ikraftsettelse.

Spørsmålet blir således om selskapenes omsetningstap er å anse som personlig tap for saksøkeren.

Det er på det rene at selskapet Billig-Gruben A/S, Skien var under akkord når ulykken inntraff. Det er likeledes opplyst at saksøkeren på det tidspunkt var i ferd med å trappe ned konfeksjonsavdelingene mens han derimot bygget opp metervareavdelingene. Som følge av dette kan det vanskelig fastslås i hvilket omfang skaden har virket inn på omsetningen. Retten finner det godtgjort at driften i stor grad ble hemmet ved at disponenten ikke fikk gjort sine innkjøpsturer med oppkjøp av varer som var aktuelle, - fra fabrikkene og fra messer. Det er imidlertid dokumentert at hans personlige inntekt i 1968 var kr. 36.400,- brutto, 1969 kr. 23.300,-, 1970 kr. 22.800,-, 1971 kr. 14.000,- og 1972 kr. 19.400,-, - og den påtagelige nedgang må antas å skyldes saksøkerens skade og derav følgende sykmelding med flere sykehusopphold. Legger man 1968 inntekten til grunn ser man at det er lidt et bruttoinntekts tap til dato på nærmere kr. 80.000,-, men som følge av usikkerhet med hensyn til omsetningsoppgavene kan beløpet neppe i sin helhet være gjenstand for erstatning. Retten finner således at saksøkerens krav kan omfatte den tapte lønnsinntekt i den grad denne er følge av skaden Derimot kan kravet ikke omfatte selskapenes direkte omsetningssvikt, selv om det for selskap av en karakter som de omhandlede vel kan sies å være en viss adekvans til saksøkerens påførte skade. Det vil nemlig være vanskelig for retten å vurdere hvilket tap som skyldes konjunktursvingninger i den ene eller annen retning og hva som skyldes disponentens sykmelding.

Saksøkte har påstått frifinnelse med den begrunnelse at saken ble endelig regulert ved utbetaling av erstatning den 15. oktober 1969. Da saksøkeren ikke avgav kvittering på fastsatt standardformular, og heller ikke tilbakebetalte beløpet stort kr. 22.300,-, - måtte etter saksøktes mening saken være oppgjort en gang for alle slik det var forutsatt fra selskapets side.

Det avgjørende spørsmål i denne sak som retten skal ta standpunkt til, er hvorvidt erstatningen var avtalt oppgjort ved en avtalt sum, eller om det var tatt forbehold om et senere oppgjør av fremtidig tap i erverv om skaden skulle vise seg å bli av varig karakter?

Retten er blitt forelagt noe av korrespondansen fra forhandlingene i tidsrommet 11. juni til 8. desember 1969. Av denne finner en å legge særlig vekt på at saksøkte i samtlige brev, nemlig den 25. september og den 6. oktober, samt ved utbetalingen den 15. oktober, - gir uttrykk for å ville regulere saken med en «samlet» erstatning. Det ble under hovedforhandlingen opplyst at det opprinnelige tilbudet var kr. 20.000,-, og en antar således at dette ble forhøyet etter dr. Berg-Jensens erklæring av 1. september. Det kan av den fremlagte dokumentasjon ikke sees at saksøkte har foretatt annen saksbehandling enn å fremsette tilbud og avslå krav. Det er således ikke på noe tidspunkt før utbetalingen, gitt uttrykk for selskapets syn på saksøkerens anførsler og dokumenta-

Side 299

sjoner. Retten kan ikke se at det fra saksøktes side er tatt noe standpunkt til motpartens opplysninger om selskapenes tap, saksøkerens tap, saksøkerens skader og deres innvirkning på hans fremtidige erverv eller usikkerhet med hensyn til dette, og det formulerte forbehold om et senere krav for tap i fremtidig erverv slik dette fremgår av brev av 27. juni: «Skulle As arbeidsevne bli betydelig svekket må jeg forbeholde meg å komme tilbake til saken» og brev av 3. oktober: «Det må imidlertid være en forutsetning at det senere lar seg gjøre å ta opp spørsmålet om et eventuelt fremtidig personlig tap i erverv for As vedk., da det jo enda ikke er avklaret hvilke varige konsekvenser skaden vil få, og om dette vil påvirke hans arbeidsevne.» Ved oppnådd enighet om erstatningsutbetaling av kr. 35.000,- + salær, - d.v.s. resterende utbetaling av kr. 22.300,-, skriver saksøkerens advokat den 14. oktober følgende: «Som følge av skaden er hans firmaer blitt sterkt økonomisk lidende, og det er jo et spørsmål på noe lengre sikt om konsekvensene vil bli for store og uoverkommelige. Dette kan også ha sin årsak i de plager han vil måtte trekkes med fremover, og som jeg har tatt forbehold om å kunne komme tilbake til. Disponenten er således inneforstått med å godta Deres tilbud...»

Den 15. oktober ble som nevnt utbetaling foretatt. Da saksøkeren den 21. oktober nekter å kvittere på standardformularet skyldes dette at han da vil fraskrive seg muligheten til senere å gjøre krav gjeldende for tap i fremtidig erverv.

Retten er blitt stående ved at det fra saksøkerens side åpenbart er gjort en feil ved at beløpet kr. 22.300,- ikke ble tilbakebetalt som forlangt av saksøkte. En kan imidlertid ikke se at denne unnlatelse medfører rettstap, - og vil begrunne dette standpunkt som følger:

Forsikringsselskapets ubetingede erkjennelse av erstatningsansvar for den forvoldte skade har aldri under forhandlingene vært trukket i tvil. Forhandlingene har således kun hatt erstatningens størrelse som diskusjonstema. De første beløp som ble gjenstand for forhandlinger var kr. 20.000,- og kr. 70.000,-, - og dette på et tidspunkt hvor legeattest ikke forelå og hvor en derfor var ukjent med skadens omfang. Det kan sies at saksøkerens presserende behov for kapital førte til et sterkt ønske om foreløpige utbetalinger slik at forpliktelsene ble dekket. Det ble derfor utbetalt kr. 5.000,- og kr. 10.000,- tidlig på sommeren 1969. Retten er av den oppfatning at saksøkte måtte være klar over saksøkerens faktiske stilling, slik denne var beskrevet gjentagende ganger i de nevnte brev. Det må derfor legges avgjørende vekt på partenes forhold under forhandlingene.

Retten ser ikke bort i fra at saksøkerens advokat vel har vært noe upresis i sin formulering av forslagene til minnelig erstatningsoppgjør, og derunder ikke klart til enhver tid har holdt de ulike kravs grunnlag fra hverandre, - men denne uklarhet er tross alt ikke større enn at det etter rettens mening på et tidlig tidspunkt måtte være åpenbart for saksøkte at kravet om erstatning for tap i fremtidig erverv var forbeholdt behandlet adskilt fra det øvrige økonomiske tap, en viser til tidligere sitater fra ulike brev.

Saksøkte kan derfor ikke høres med at «den oppnådde enighet om kr. 35.000,-» var ment som endelig krav uansett om skadene skulle

Side 300

vise seg å nedsette saksøkerens ervervsevne for livet. Derfor var det saksøkte som burde ha tatt til gjenmæle mot det nevnte forbehold under forhandlingene. Selv om det med utbetalingen følgende standardformular vanligvis benyttes ved minnelige erstatningsoppgjør, - måtte saksøkte i dette tilfelle forstå at det var i strid med saksøkerens intensjoner ved den oppnådde overenskomst.

Som nevnt er retten av den mening at saksøkeren hadde gjort rettest i å returnere beløpet når standardformularet ble kjent for ham. Denne unnlatelse kan forstås på bakgrunn av hans vanskelige økonomi og på bakgrunn av saksøktes erkjennelse av ansvar. Således «fanger ikke bordet», - og retten vil kunne prøve saken i dens hele bredde.

Retten legger videre vekt på at saksøkerens fysiske og psykiske skader etter trafikkuhellet åpenbart ikke var kjent i særlig stor grad så kort tid etter uhellet, og at man vanskelig kan forvente at en uforskyldt skadelidt etter en alvorlig ulykke skal kunne ha full oversikt over sitt rettmessige erstatningskrav før etter noen tid. Forbehold av den art som tidligere er omtalt må derfor være en naturlig ting ved midlertidige erstatningsutbetalinger.

Til grunn for rettens skjønn ved erstatningsfastsettelsen ligger de av partene fremlagte dokumentasjoner. Saksøkeren har fremsatt krav stort inntil kr. 300.000,- med fradrag av kr. 35.000,-. Retten antar at dette beløp skyldes en misforståelse da det maksimale erstatningsbeløp for personskader ved skadens inntreden beløper seg til kr. 200.000,-.

Retten har tidligere gjort rede for de ulike sider ved det påståtte lidte økonomiske tap. En kan således ikke trekke noen absolutt grense mellom inntektstap som grunner seg på bransjeforhold og de som skyldes saksøkerens skade. Med en ervervsmessig invaliditet bestemt til ca. 50 %, finner retten at erstatningen med rimelighet kan settes til kr. 85.000,- hvilket omfatter saksøkerens økonomiske tap fra ulykken til dato og for fremtidig erverv. I fradrag går tidligere utbetalte kr. 35.000,-. ---

Av lagmannsrettens dom (lagmann L. Z. Backer, lagdommer Oddvar Berrefjord og sorenskriver Nils Onsrud):

Lagmannsretten finner at Trafikkforsikrings-Forbundet må bli å frifinne. Etter de foreliggende opplysninger må lagmannsretten legge til grunn at det under forhandlinger mellom partene om erstatning etter trafikkuhellet i løpet av høsten 1969 ble gitt et tilbud om fullt oppgjør fra Trafikkforsikrings-Forbundet og at dette tilbud ble akseptert av A. Det ble dermed inngått en avtale om oppgjøret, en avtale som A senere ikke ensidig kan gå fra.

Forhandlingene mellom partene om oppgjør var allerede i juni 1969 kommet så langt at A ved brev av 11. juni ved advokat Wesseltoft fremsatt et tilbud, hvoretter han var villig til å godta kr. 50.000 «for A personlig og de tre firmaer tilsammen».

I brev av 13. august 1969 gjentar advokat Wesseltoft dette tilbud. I brevet heter det:

«Som en følge av det umiddelbare behov A og firmaene har for økonomisk hjelp i denne vanskelige tid, er det at han foreslår at

Side 301

fullt oppgjør settes til kr. 50.000,- under forutsetning av omgående betaling.»

I begge disse brev er det således ikke tale om annet enn fullt oppgjør overfor A for skaden.

Det synes som om Trafikkforsikrings-Forbundet inntok en avventende holdning i påvente av nærmere legitimasjoner for skadens størrelse. Men at det forelå erstatningsansvar syntes å være klart også for Trafikkforsikrings-Forbundet, som hadde utbetalt kr. 5.000 og kr. 10.000 som forskudd på endelig oppgjør.

Tilbudet fra A om endelig oppgjør med kr. 50.000 ble i brev av 25. september 1969 - etter at det forelå legeerklæring fra dr. R. Berg-Hansen - møtt med et mottilbud således:

«Vi kommer herved tilbake til denne sak, og kan meddele at vi på bakgrunn av de opplysninger som foreligger, skal være villige til å regulere denne sak med en samlet erstatning på kr. 35.000,-, hvorfra må trekkes kr. 15.000,- som tidligere er mottatt a conto.

I tillegg skal vi være villige til å betale et rimelig honorar til Dem.

Vi hører gjerne fra Dem hvorvidt dette tilbud godtas, hvoretter vi skal foreta oppgjør.»

Dette tilbud ble ikke umiddelbart akseptert av A. Han prøvet å få Trafikkforsikrings-Forbundet til å gå høyere. Advokat Wesseltoft uttrykker det slik i brev av 3. oktober 1969:

«Når jeg på disponent As vegne fremsetter forslag om kr. 40.000 som fullt oppgjør, er det i håp om å kunne bringe saken ut av verden uten ytterligere vanskeligheter, og fordi han har behov for pengene nå.»

I samme brev tar imidlertid advokat Wesseltoft også opp spørsmålet om å komme tilbake til erstatningen for tap i fremtidig erverv for A personlig, da det ennå ikke var avklart hvilke konsekvenser hans skader kunne få.

Men dette forslag ble klart avvist av Trafikkforsikrings-Forbundet i brev til advokat Wesseltoft den 6. oktober 1969, sålydende:

«Vi takker for Deres brev datert 3. ds. og beklager at vi ikke kan forhøye vårt tilbud om en samlet erstatning på kr. 35.000,-.

Overlege Berg-Jensen foreslår i sin erklæring dat. 1. f. m. at herr A blir undersøkt av øre-nese-hals-lege samt av en ortoped, og vi er takknemlige for at dette blir gjort, og imøteser ved leilighet legenes erklæringer.»

For A måtte det nå være klart at hvis han ikke godtok det nevnte tilbud, ønsket Trafikkforsikrings-Forbundet ytterligere undersøkelser for å få klarhet over om det var grunnlag for høyere erstatningskrav. Dette ble ikke aktuelt, idet A fant at han måtte godta tilbudet fra Trafikkforsikrings-Forbundet. I brev av 14. oktober fra advokat Wesseltoft heter det:

«Disponent A beklager at De ikke kan gå med på en forhøyelse av Deres avgitte tilbud. Han er ellers ikke i den situasjon at han har anledning til å foreta seg noe hermed, da han har behov for erstatningen nå, for å kunne makte sine forpliktelser.

Som følge av skaden er hans firmaer blitt sterkt økonomisk lidende og det er jo et spørsmål på noe lengre sikt om konsekvensene vil bli

Side 302

for store og uoverkommelige. Dette kan også ha sin årsak i de plager han vil måtte trekkes med fremover, og som jeg har tatt forbehold om å kunne komme tilbake til.

Disponenten er således innforstått med å godta Deres tilbud, 35.000,- med dekning av mitt honorar. Han ber Dem likevel vurdere et forslag om at erstatningen med honoraret, alt i alt, kan bli fastsatt til kr. 40.000,-.

Når De på denne måten har fått disponent As samtykke til oppgjør, går jeg ut ifra at De er så vennlig å sende beløpet til meg i løpet av kort tid.»

Dette brev kunne ha vært klarere utformet. Selv om advokat Wesseltoft nevner fremtidige plager som skadene kunne føre med seg, er det dog klart at han godtar Trafikkforsikrings-Forbundets tilbud, om fullt oppgjør, selv om han anmoder om at det blir vurdert om ikke  erstatning med honoraret kunne bli høynet til kr. 40.000.

Når så Trafikkforsikrings-Forbundet beklager ikke å kunne høyne sitt tilbud og oversender beløpet, som var akseptert, samtidig med en kvittering, hvor A fraskriver seg ethvert fremtidig krav - kan ikke A beholde pengene og senere påstå at dette ikke var fullt oppgjør etter avtale.

På dette grunnlag finner lagmannsretten at A ikke har mer å kreve av Trafikkforsikrings-Forbundet. Trafikkforsikrings-Forbundet vil derfor bli frifunnet. ---


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.