Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 20:00

Høyesterett - Rt-1973-1268

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1973-11-10

Publisert

Rt-1973-1268

Stikkord

(Flymanøver-dommen) Erstatning - skade ved kabelbrudd.

Sammendrag

Under en militærmanøver brøt et fly ved uaktsomhet en kraftledning, og et stort antall abonnenter ble uten strøm. Det ble voldt skade på A's anlegg for oppdrett av regnbueørret ved at en elektrisk pumpe ble satt ut av drift. Staten erkjente ansvar for skaden på kraftledningen, men bestred ansvar for skaden på A's anlegg. Høyesterett kom under dissens (4-1) til at den nødvendige nærhet i årsaksforhold ikke forelå. Skaden var avledet og indirekte, og en risikobetraktning måtte lede til at A i den foreliggende situasjon var nærmest til å bære risikoen.

Saksgang

L.nr. 150B/1973

Parter

Staten v/Forsvarsdepartementet (Regjeringsadvokat v/fullmektig advokat Ommund Vareberg - til prøve) mot Dagfinn Strøm (høyesterettsadvokat G. Kuvås).

Forfatter

Hiorthøy, Endresen, Mellbye og Heiberg. Mindretall: Leivestad.


Dommer Hiorthøy: Ved stevning til Fosen herredsrett av 25. februar 1969 anla Dagfinn Strøm søksmål mot staten v/Forsvarsdepartementet med krav om erstatning for skade på hans anlegg for oppdrett av rengbueørret på Straum i Hitra. Skaden skyldtes at en elektrisk pumpe under strømstans ble satt ut av drift, og var forårsaket ved at et britisk fly under en militærmanøvre ved flyging i lav høyde hadde kuttet kraftledningen over Åstfjorden i Hemme; dette hadde til følge at Hitra og Frøya Kraftlags ledningsnett, som betjente ca. 3600 abonnenter, ble uten strøm i ca. 36 timer.

Fosen herredsrett - sorenskriveren - avsa dom i saken 4. oktober 1969; dommen har slik domsslutning:

«1.

Staten ved Forsvarsdepartementet betaler erstatning til Dagfinn Strøm, Hitra, med kr. 8.000,- - åttetusenkroner - dertil 4 - fire - % renter fra 10. mars 1969 til betaling skjer.

2.

Staten ved Forsvarsdepartementet betaler sakskostnader med kr. 1.500,-- ettusenfemhundre - kroner.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - veker fra forkynnelsen av denne dom.»

Staten v/Forsvarsdepartementet påanket dommen til Frostating lagmannsrett, og Dagfinn Strøm erklærte motanke.

Frostating lagmannsretts dom, som ble avsagt 18. mai 1972, har denne domsslutning:

«Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen at denne dom betaler staten v/Forsvarsdepartementet til Dagfinn Strøm, Hitra, 3.000 - tretusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 10. mars 1969 til betaling skjer.

Side 1269

Hver part bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer kom til at Strøm bare burde tilkjennes kr. 2000.

Staten v/Forsvarsdepartementet har etter oppnådd anketillatelse påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Dagfinn Strøm har tatt til gjenmæle mot anken og har erklært motanke.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Fosen herredsrett 24. januar 1973 med avhør av ankemotparten Dagfinn Strøm, samt to vitner. Det er videre fremlagt enkelte nye dokumentbevis som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Partene er enige om å godta lagmannsrettens beregning av det samlede tap til kr. 6000, men for øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for herredsrett og lagmannsrett. Ankemotparten har hatt bevilling til fri sakførsel for samtlige instanser.

Den ankende part har erkjent at den norske stat er ansvarlig for erstatningsmessig skade voldt av det britiske fly, og har i samsvar med dette erstattet omkostningene ved istandsetting av kraftledningen med kr. 79.236,61. Det bestrides imidlertid - i alt vesentlig med støtte i samme anførsler som for de tidligere retter - at erstatningsansvaret kan utstrekkes til også å omfatte det tap som ankemotparten har vært utsatt for. Det tap som er påført ankemotparten gjennom strømbruddet, er en så fjern og avledet følge av den konkrete skade på kraftledningen at det ikke kan anses erstatningsrettslig vernet, jfr. dom i Rt-1955-872 som oppstiller krav om en «konkret og nærliggende»interesse knyttet til den gjenstand som er skadet. Det gjøres ikke gjeldende at det kan legges avgjørende vekt på skillet mellom tinglige og obligatoriske rettigheter, men den omstendighet at det her dreier seg om rettsvern for tredjemann vedkommende en kontraktsmessig rett til levering av strøm, må føre til særskilte krav med hensyn til nærhet i tilknytning. Selv om skadefølger gjennom strømbruddet i og for seg har vært påregnelige, dreier det seg her om virkninger for et helt distrikt opp til 50 km fra skadestedet, og under disse omstendigheter foreligger ikke den tilstrekkelige nærhet i årsaksrekken til at kravet om adekvans kan anses oppfylt. At det oppståtte tap er av beskjedent omfang og at ikke flere erstatningskrav er fremkommet, kan ikke, som lagmannsretten synes å ha gjort, etter en konkret vurdering tillegges betydning for adekvanskravet. Det er de potensielle skademuligheter som kommer i betraktning, og et erstatningsansvar av det omfang som lagmannsretten har antatt, ville under ugunstige omstendigheter kunne løpe opp i millioner og virke fullstendig ruinerende for eventuelle skadevoldere. Også rettstekniske hensyn taler etter den ankende parts mening avgjort mot et abonnentansvar ved fjernledninger. Et omfattende og uoverskuelig erstatningsansvar av denne karakter ville føre til kompliserte erstatningsoppgjør

Side 1270

med vanskelige og tvilsomme avgjørelser med hensyn til påregnelighet og årsakssammenheng. Det er for så vidt betegnende at elektrisitetsverker i praksis unntaksfritt fraskriver seg ansvar for skade som følge av strømstans.

Rettspraksis kan etter den ankende parts mening ikke påberopes til støtte for et så omfattende erstatningsansvar. Tvert imot trekker avgjørelsen i Rt-1940-424, som i hovedsaken faller sammen med den ankende parts syn, i motsatt retning, og dom i Rt-1955-872 som angår et beslektet tilfelle, ligger vesentlig annerledes an. Det gjaldt her et nødrettsansvar for forsettlig voldt skade, og den kontraktsmessige tilknytning mellom leverandør og strømmottaker var individuell og nærliggende. Dom i Rt-1939-45, som i teorien har vært anført til støtte for et alminnelig erstatningsvern for obligatoriske krav, tillater ingen slutninger til det foreliggende tilfelle. Det var ikke her spørsmål om en økning av ansvaret, men om en fordeling, og kretsen av skadelidende med et direkte krav ble bare øket med én, - arbeidsgiveren.

Den ankende part erkjenner at flygeren ved anledningen utviste uaktsomhet, men hevder at hans forhold etter omstendighetene ikke kan betegnes som grovt uaktsomt. For øvrig synes det tvilsomt om uaktsomhet, eller i tilfelle graden av denne, overhodet kan få betydning i en situasjon som den foreliggende.

Subsidiært har den ankende part påstått seg frifunnet på grunn av skadelidtes eget forhold, enten etter synspunktet aksept av risiko eller på grunnlag av reglene om medvirkningsansvar. Ankemotparten har tillagt strømforsyningssystemet en sikkerhet det ikke har og ikke har utgitt seg for å ha. Han var klar over at hans virksomhet var meget sårbar, men unnlot å treffe de nødvendige forholdsregler til tross for at den nærliggende katastrofefare lett kunne ha vært fjernet ved enkle og billige midler.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I anke og motanke: Staten v/Det kgl. forsvarsdepartement frifinnes.»

Ankemotparten har med hensyn til hovedanken henvist til lagmannsrettens dom som han finner riktig såvel i bevisbedømmelse som i rettsanvendelse. Han har for Høyesterett blant annet gjort gjeldende at sondringen mellom tinglige og obligatoriske rettigheter innenfor erstatningsretten representerer et foreldet og forlatt standpunkt. Nyere erstatningsrettslig praksis viser et annet bilde, og også rettsavgjørelser innenfor ekspropriasjonsretten, f.eks. Rt-1969-787, kan tas som uttrykk for at obligasjonsrettslige krav er tillagt vern hvor det etter forholdene finnes begrunnet. Hvorvidt det skal fastslås ansvar i et tilfelle som det foreliggende, må etter ankemotpartens syn bero på en helhetsvurdering der flere forskjellige faktorer kommer i betraktning: Påregnelighet, skyld, skadens omfang og særlige omstendigheter for øvrig. For så vidt angår påregnelighet vises til lagmannsrettens bemerkning om at det neppe kan «sies å være særlig upåregnelig at en strømførende kabel i et kystdistrikt er eneste

Side 1271

kraftlinje til utenforliggende øyer, og at det derfor kan oppstå økonomisk tap for en lang rekke abonnenter om kabelen skades». At den utviste skyld tillegges betydning med hensyn til utstrekningen av ansvaret, nærmere bestemt for adekvanskravet, er kommet til uttrykk i rettspraksis, blant annet i dom i Rt-1960-357. Hvor det som her - etter ankemotpartens oppfatning - foreligger grov uaktsomhet, må det være særskilt grunn til en ytterligere utvidelse av skadevolderens ansvar. Skadens omfang antas å komme inn ved vurderingen av kravet til adekvans. Dreier det seg om en flerhet av skadetilfelle som sammenlagt andrar til betydelige beløp, kan det være rimelig og nødvendig å trekke opp en grense. Annerledes i den foreliggende sak der det forvoldte tap er helt ubetydelig sammenlignet med den direkte skade på kraftledningen. Blant øvrige omstendigheter av betydning er pekt på kraftlagets ansvarsfraskrivelse og vanskelighetene med hensyn til forsikring av ankemotpartens næringsinteresser.

Motanken er i hovedsaken begrunnet med at ankemotparten ikke kan bebreides uaktsomhet. Han hadde trygget sikkerheten ved sitt anlegg på en måte som må anses rimelig og forsvarlig ved en bedrift av den foreliggende størrelsesorden. Uvarslet strømstans hadde ikke tidligere forekommet, og værforholdene angjeldende dag gav ikke oppfordring til særskilte tryggingstiltak. Årsaken til strømstansen, herunder den utviste uaktsomhet, var ekstraordinær og upåregnelig. Under enhver omstendighet er det så lite å legge ankemotparten til last at et medvirkeransvar bør settes ut av betraktning eller eventuelt settes til en meget beskjeden andel.

Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Dagfinn Strøm kr. 6.000,- med 4 % årlig rente fra 10. mars 1969 til betaling skjer.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten; om enn under noen tvil er jeg blitt stående ved at staten v/Forsvarsdepartementet som ansvarlig for skade voldt av det britiske fly ikke kan pålegges erstatningsplikt for skade ved strømstans på ankemotpartens bedrift. På bakgrunn av den endring i oppfatningen som har gjort seg gjeldende med hensyn til den erstatningsrettslige betydning av skillet mellom tinglige og obligatoriske rettigheter, senest og klarest i den såkalte KABELDOM (Rt-1955-872), kan jeg ikke tillegge det avgjørende vekt at det i den foreliggende sak er spørsmål om erstatningsrettslig vern for en obligatorisk fordring, - krav om strømleveranse. Men som den ankende part ser jeg det slik at den skadelidende interesses art kommer inn som et viktig moment ved vurderingen av om det under omstendigheter som de foreliggende er rimelig og forsvarlig å utstrekke erstatningsvernet til også å omfatte tredjemann som står i kontraktsforhold til innehaveren av den skadede ting. Det synes åpenbart at det under nåtidens tekniske og samfunnsmessige forhold må settes en grense for

Side 1272

erstatningspliktens mulige ringvirkninger. Ellers vil en måtte regne med at erstatningsplikten ofte kan komme til å gi seg urimelige, urettferdige og for den enkelte skadevolder helt ruinerende utslag.

Noen avgjørelse i norsk rettspraksis som kan gi veiledning av betydning, foreligger etter mitt syn ikke. Dommen i Rt-1955-872, som har vært sterkt påberopt til støtte for ankemotpartens krav, kan jeg ikke oppfatte på denne måte. Tvert imot gir uttalelsen om en «konkret og nærliggende interesse»uttrykk for at forholdet var særeget og domsresultatet begrunnet i de spesielle omstendigheter i saken. Hertil kommer at det dreide seg om et nødrettsansvar og skade voldt med fortsett.

De øvrige rettsavgjørelser som har vært trukket frem i saken, særlig Rt-1939-45Rt-1940-424 og Rt-1955-571, går dels i forskjellig retning, dels angår de forhold som ikke med rimelighet kan gi anledning til slutninger av særlig interesse for den foreliggende sak.

De tradisjonelle sentrale vilkår for erstatningsplikt, årsakssammenheng og påregnelighet, må utvilsomt anses fyldestgjort i det foreliggende tilfelle. Så vidt jeg har forstått, bestrides heller ikke dette av den ankende part, dog slik at han setter et spørsmålstegn ved påregneligheten i forhold til den enkelte skade blant mange mulige. Tvilen i saken knytter seg til kravet om en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet.

Det er dette vilkår som er kjernepunktet i saken og som partenes prosedyre i siste omgang har dreid seg om. Jeg er enig med ankemotparten i at flere forskjellige faktorer her må være gjenstand for overveielse, og at resultatet må fremgå av en samlet vurdering; men i motsetning til ham er jeg kommet til at de beste grunner taler for å fastslå at den tilstrekkelige nærhet ikke er til stede. Selv om det utvilsomt har vært påregnelig at omfattende skadevirkninger kunne bli følgen av et kabelbrudd, antar påregneligheten en ubestemt og nærmest abstrakt karakter sett i forhold til det enkelte skadetilfelle. Dette henger i første rekke sammen med at det ikke dreier seg om skade på den gjenstand som er rammet eller interesser som har umiddelbar tilknytning til denne, men om skadevirkninger som følge av en kontraktsmessig tilknytning som kan variere med tid og sted, og oftest vil ligge helt utenfor hva en skadevolder kan ha kunnskap om og oversikt over; skaden er, som det har vært uttrykt, «avledet og indirekte». Skadens uberegnelighet og under ugunstige omstendigheter ruinerende omfang er et annet og reelt moment av betydning som gjør det betenkelig å trekke grensene for erstatningsplikten for vidt; at det i denne sak dreier seg om et beskjedent beløp, kan åpenbart ikke tillegges vekt ved avgjørelsen av de alminnelige grenser for erstatningsplikten. Jeg er enig med den ankende part i at det er de potensielle skademuligheter som må være bestemmende. Det kan visstnok ikke utelukkes at spørsmålet om skyld og graden av denne i visse forhold kan få betydning, jfr. dom i Rt-1960-357 som har vært påberopt av ankemotparten. Men i en situasjon

Side 1273

som den foreliggende synes skyldmomentet å komme i bakgrunnen, uansett om man med lagmannsretten antar at det har vært utvist «betydelig uaktsomhet». At det gjelder skade voldt av fly med de særskilte ansvarsregler som gjelder for disse, kan jeg ikke tillegge selvstendig betydning.

De vurderinger som etter dette, slik jeg bedømmer forholdet, må lede frem til at den lidte skade i dette tilfelle ikke anses erstatningsmessig, kan underbygges ved at man innfører en risikobetraktning. Spørres det om hvem som i alminnelighet er nærmest til å bære risikoen for skader av den omhandlede art, kan svaret neppe være særlig tvilsomt. De enkeltpersoner og bedrifter som er utsatt for å lide skade, vil som regel ha en større eller mindre kontroll over sin situasjon. De må ta foreliggende skademuligheter med i sine beregninger og treffe de for hver især hensiktsmessige tryggingstiltak, faktisk eller rettslig. Det som er opplyst i saken om ankemotpartens forhold, er for så vidt illustrerende. Han var klar over at hans bedrift var særdeles sårbar for tilfelle av strømstans og kunne ha avverget skaden ved enkle og billige midler. Forholdene ligger helt annerledes an for en eventuell skadevolder, som ikke behøver å være staten, en kommune eller en annen økonomisk vel fundert institusjon. Han vil ofte ha liten mulighet for å sikre seg mot å komme i ansvar, og kan se seg stilt overfor erstatningskrav som ikke bare virker personlig ruinerende, men kan sette en effektiv bremse for samfunnsgagnlige tiltak. At en risikofordeling som antydet er naturlig og nærliggende, bekreftes ved det som er opplyst om elektrisitetsverkenes praksis med hensyn til ansvarsfraskrivelse, - en ansvarsfraskrivelse som så vidt skjønnes også omfatter tilfelle der en  strømstans er forårsaket ved menneskelig svikt.

Etter mitt syn på det som etter min oppfatning er hovedspørsmålet i saken, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på betydningen av ankemotpartens forhold, - spørsmålene om aksept av risiko eller medvirkeransvar (straffelovens ikrafttredelseslov § 25).

Etter det jeg har anført vil staten v/Forsvarsdepartementet bli å frifinne.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes. 

Dommer Leivestad: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan, når det gjelder spørsmålet om erstatningsansvar for den oppståtte skade, i alt vesentlig slutte meg til dens begrunnelse. Når det gjelder spørsmålet om objektiv egenrisiko eller ansvar for medvirkning fra skadelidtes side, faller mitt syn nærmere sammen med lagrnannsrettens mindretalls oppfatning.

Det er på det rene at det ved den aktuelle flyging er vist betydelig uaktsomhet som staten erkjenner ansvar for. Jeg er enig med førstvoterende dommer Hiorthøy i at det også foreligger årsakssammenheng

Side 1274

og påregnelighet mellom den uaktsomme handling og det tap Strøm har lidt. I motsetning til førstvoterende antar jeg at det også foreligger tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng. Med andre ord, jeg anser ikke den oppståtte skade for å være for fjerntliggende og finner ikke at skadenes uberegnelighet eller mulige omfang ved brudd av en høyspentledning bør lede til at erstatningsansvar her avvises. Heller ikke kan jeg finne at en vurdering av hensiktsmessighet og rimelighet generelt bør lede til at risikoen for skader ved uaktsomt voldt strømbrudd bør ligge hos de strømabonnenter som er utsatt for å lide skade, og ikke hos skadevolderen.

I likhet med herredsrett og lagmannsrett finner jeg støtte for at en strømabonnent kan kreve erstatning for skade som følge av strømstans ved ledningsbrudd i kabeldommen i Rt-1955-872. Visstnok lå forholdet noe annerledes an. Det gjaldt her en kabel som førte strøm til et mekanisk verksted like ved. Skaden skjedde ved at anker i strid med forbud ble kastet der kabelen lå, fordi skipet var i vansker og måtte unngå større skader. Det dreide seg om en forsettlig handling i nødstilstand, og ansvar kunne bygges på straffelovens ikrafttredelseslov § 24. Jeg antar imidlertid at ansvaret ville blitt det samme om ankringen hadde skjedd ved uaktsomhet, jfr. Augdahls obligasjonsrett 4. utgave side 415, note 13.

Som lagmannsretten kan jeg vanskelig se at det kan medføre noen avgjørende forskjell enten det dreier seg om en Iedning som fører kraft til en enkelt stor forbruker, eller mange mindre. At tap kan oppstå, er en like nærliggende følge i begge tilfeller.

Ved vurderingen av hvorvidt ansvaret bør strekkes så langt som til strømabonnenters tap, legger jeg også vekt på at skaden er voldt av et fly. For disse gjelder et objektivt erstatningsansvar for skade på person eller ting utenfor flyet. Normalt skal fly ha en ansvarsforsikring for skader på ting utenfor flyet som går fra 200.000 til 10 millioner kroner, alt etter flyets størrelse. For personskader er forsikringen 10 ganger så stor. Om staten ikke tegner ansvarsforsikring for militærfly, kan det ikke få betydning.

I forhold til den store trafikk i luften, er det sjelden det skjer skader på person eller ting utenfor flyet, og især at de har et stort omfang. Det forekommer oftest ved flystyrt. At fly har kuttet en høyspentledning, har visstnok bare hendt én gang før her i landet, nemlig over Langenuen mellom Tysnes og Stord. Da ble flere kommuner strømløse, og en skogbrann oppstod. Forsvarsdepartementet betalte da frivillig erstatning til bedrifter som led tap ved driftsstans, jfr. Lov og Rett 1963 206.

For meg står det som rimelig at flytrafikken bør ha ansvar og bære risiko for tap som oppstår for abonnenter ved ledningsbrudd voldt av fly.

En annen ting er at enhver som er utsatt for alvorlige skader og tap ved strømstans, må sikre seg best mulig. Normalt vil også slike abonnenter gjøre det, idet kraftverkene fraskriver seg ansvar for strømstans. Den som unnlater å ta de forholdsregler som

Side 1275

bør tas for å avverge eller forminske skader, vil selv måtte ta følgene av dette.

Det kan også være rimelig at virksomheter som er utsatt for skade ved strømstans, tegner forsikring. For Strøm må jeg anta etter det som er opplyst at det ikke var mulig å få forsikring for sitt ørretanlegg.

Strøms anlegg var opprinnelig meget sårbart for strømstans. Hvis den elektriske pumpe stod i halvannen time, ville ørtetyngelen dø av surstoffmangel. Etter råd fra en fiskerikonsulent hadde Strøm derfor sikret seg ved å ha en slange med trykkvann til fiskekummene fra fjøset. Slangen kunne han skru På hvis pumpen sviktet. Når skaden oppstod, skyldtes det at ingen var til stede som skrudde på trykkvannet da strømmen ble borte. Strøms kone var bortreist denne dag, og Strøm selv var dradd På sjøen for 2-3 timer for å trekke garn. Han hadde ikke bedt noen nabo holde øye med anlegget, og han hadde heller ikke skrudd på vannet før han drog, noe han erkjenner at han kunne ha gjort. Sannsynligheten av strømstans var meget liten. I de fire år anlegget hadde vært i drift, hadde det ikke vært noen svikt i vanntilførselen. Men skulle det inntreffe, ville faren for katastrofe være stor. Dette var Strøm klar over. Når han da unnlot å sikre seg, helst ved å skru på reservevannet eller ved å be en nabo holde øye med anlegget, har han forsømt å vise den aktsomhet man må kunne kreve.

Med den sikringsmulighet Strøm hadde, burde ikke anlegget være utsatt for noen stor risiko for skade ved strømstans. Etter min mening er det derfor ikke naturlig å tale om en objektiv egenrisiko som bør lede til reduksjon av erstatningen, men en medvirkning til skaden som etter straffelovens ikrafttredelseslovs § 25 bør lede til nedsettelse.

Etter en jevnføring av den betydelige uaktsomhet som er vist ved flygingen og Strøms mangel på aktsomhet ved ikke å sikre sitt anlegg mens det var uten tilsyn, finner jeg det rimelig at erstatningen settes til en halvdel av skaden, til kr. 3.000.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommerne Mellbye og Heiberg: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Einride Einarson):

---

Saksøkeren hadde et anlegg for oppdrett av regnbueaure på Straum i Hitra. Den 19. april 1966 kjøpte han 20 000 rogn for kr. 180,- og klekket ut 17 000 yngel, som han hadde i trekasser med uavbrutt tilførsel av frisk vatn ved hjelp av en elektrisk pumpe. For tilfelle av strømbrudd hadde han montert en rørledning med naturlig fall fra trykktank, men denne tilførselen krevde manuell tilkobling. Saksøkerens driftsplan var å fore fram 1000 yngel til matfisk, som han rekna med å kunne selge

Side 1276

for kr. 10,- pr. stk., og de øvrige 16000 yngel til settefisk i 15-20 cm. lengde, salgspris kr. 1,- pr. stk. 1 august 1966 hadde yngelen en lengde på ca. 8 cm.

Den 16. august 1966 kl.0715 ble overføringsledningen til Hitra og Frøya over Åstfjorden brutt av et militærfly, som tok del i en øvelse. Strømstansen varte til neste dag kl.1950. Saksøkeren var på sjøen for å dra garn og derved skaffe for til fiskeoppdrettet. Han kom tilbake 2 1/2 time etter strømbruddet, og da var mesteparten av yngelen død av mangel På friskt vatn. Han satte straks i gang reservetilførselen og reddet dermed en del yngel som han anslår til ca. 1000 stk. Hans kone var bortreist nettopp denne dagen, og ingen andre var i nærheten for å passe anlegget. - -

Det er ingen tvil om at strømbruddet skyldtes ledningskuttet over Åstfjorden. Det høgspente luftstrekket her er ca. 700 m. langt. Festet på begge sider av fjorden er ca. 70 m. over havet, og på det laveste var luftstrekket ca. 35 m. over havets overflate. Staten v/Forsvarsdepartementet har betalt full erstatning for istandsetting av overføringslinjen med kr. 79.236,61.

Militærflyet, som kuttet ledningen, var et britisk jetfly. Flygeren hadde før ulykken radiokontakt med Gråkallen og ble instruert om at han ikke hadde tillatelse til å fly lavere enn 1500 fots høyde. Han hadde ikke kart som viste denne kraftledningen. ---

Rettens merknader.

Det er ingen uenighet om det faktiske hendingsforløp. Lov om luftfart av 16. desember 1960 § 153-159, jfr. § 220, stadfester objektivt ansvar for norske militærfly. Saksøkte erkjenner å ha det erstatningsrettslige ansvar for den britiske flygeren, som i uaktsomhet var årsak til strømbruddet den 16. august 1966. Saksøkerens oppgave over skadens omfang i antall døde fiskeyngel kan legges til grunn.

Retten er ikke i tvil om at skadevolderens handling må karakteriseres som grovt uaktsom. Flygehøyden var på forhånd satt til minst 1500 fot for  fly som deltok i øvelsen. Flyene hadde kontakt med Luftforsvarets stasjon på Gråkallen i hvert enkelt tilfelle for å få flysikkerhetsmessig klarering til å fly inn over norsk område. Det er på det rene at slik klarering også ble gitt til skadevolderen og at minste tillatte flyhøyde - 1500 fot - ble presisert. Været var ikke slik at det tvang flygeren ned. Likevel gikk han ned over et for ham ukjent terreng slik at han kuttet en kraftledning i 70-35 m. høyde over sjøen. Saksøkte har til flygerens unnskyldning nevnt at hensikten var god, han ville unngå radarkontroll. Til det er å si at en øvelse som regel har til oppgave bl.a. å vise hva som kan gjennomføres under visse på forhånd oppsatte forutsetninger, og her var det forutsatt en minste høyde på 1500 fot.

Årsakssammenheng mellom handlingen og skaden er klar, men pårekneligheten kan være vanskeligere å ta standpunkt til. Det kan ikke ventes at flygeren på gjerningstida kunne innse fare for skade på fiskeyngel i Hitra, 30 km. fra ulykkesstedet. Det er imidlertid ikke uvanlig å finne ledningsspenn over smale fjorder i Norge (kraft-, telefon- eller løypestreng). Elektrisitet brukes i det moderne samfunn til så mange formål at det er nærliggende å tenke seg økonomiske skadevirkninger av en strømstans av slik varighet. Det må etter dette legges til grunn at

Side 1277

skaden er en påreknelig følge av en rettsstridig og grovt uaktsom handling.

Spørsmålet blir så om skadeliderens forhold har betydning for erstatningskravet.

Sondringen mellom obligatoriske og tinglige rettigheter gir liten vegledning i dette erstatningsspørsmålet, jfr. Rt-1955-872.

Kraftlagets mulighet for å auke skademulighetene ved nye kraftleiekontrakter er en omstendighet som gir grunn til å vise stor forsiktighet i erstatningsfastsettelser, men som ikke i tilfelle som dette alene kan avskjære ethvert erstatningskrav. Saksøkeren hadde en bedrift, som var særlig følsom for strømbrudd, uten å sette i verk tilstrekkelige sikringstiltak, og han forlot anlegget i 2 1/2 timer uten å sørge for tilsyn under fraværet. Fra hans synspunkt sett var framgangsmåten neppe uforsvarlig. Strømtilførselen er i alminnelighet sikker i dette distriktet, det var stille og pent sommervær, ingen varsel om strømstans og ellers uten faresignaler av noen art. Han kjente ikke noe sikringssystem og hadde ikke fått noen advarsel i så måte av sin rådgiver. Likevel må det nok kunne sies at denne subjektivt forsvarlige framgangsmåte ikke holder mål etter den objektive målestokk som må gjelde her. Den omstendighet at anlegget hans etter sin egenart var utsatt for «en særpreget og stadig risiko» skjerper aktsomhetsnormen for skadelideren, jfr. Kristen Andersen, Erstatningsrett (1959) side 320. Han har nok vist uaktsomhet, men i vesentlig mildere grad enn skadevolderen og ikke i slik grad at det fritar for erstatningsansvar, og synspunktet aksept av risiko kan etter en helhets vurdering ikke føre til frifinnelse. Ikrl. § 25 må brukes her. Skadelidte har unnlatt å fjerne eller forminske en usedvanlig fare for skade, hvor dette uten vanskelighet kunne skje. En skadefordeling må finne sted med den minste andel på skadelideren, jfr. Ødegård: Norsk Erstatningsrett (1951) side 271. ---

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otte Huitfeldt, E. Midelfart og Kr. Fr. Myrdahl):

Lagmannsretten skal bemerke:

Fra statens side erkjennes det at flyveren har handlet uaktsomt og at Den norske stat i henhold til den STATUS-avtale som foreligger mellom NATO-landene, skal bære det erstatningsrettslige ansvar for at fjordspennet ble kuttet. Ut fra dette syn har staten erstattet den direkte skade på kabelen.

Det første spørsmål som må drøftes er om ansvaret også kan utstrekkes til det tap strømabonnenten har lidt.

Det luftspenn som ble kuttet, var eneste strømførende kabel til et ganske stort distrikt, blant annet øyene Hitra og Frøya, hvor det bor ca. 10.600 mennesker. Skades en slik kabel, kan det lett tenkes at en rekke bedrifter og enkeltpersoner kan lide økonomisk tap, særlig når strømbruddet blir av så lang varighet som i det foreliggende tilfelle, da distriktet var uten strøm i halvannet døgn. Hvis skadevolderen skal ha erstatningsansvar også for slike tap, kan ansvaret bli meget betydelig og på forhånd lite beregnelig. Det er derfor naturlig at man gjerne vil søke å holde ansvaret innen rimelige grenser, særlig når skadevolderens skyld ikke er grov. Tidligere fant man en begrensning i sondringen

Side 1278

mellom tinglige og obligatoriske rettigheter, men en begrensning på dette grunnlag er klart avvist av Høyesterett i dommen i Rt-1955-872. Dommen synes å fastslå at en strømabonnent som gjennom sin avtale med kraftselskapet er sikret strømtilførsel gjennom den kabel som skades, har en så «konkret og nærliggende interesse knyttet til kabelen» at hans tap i prinsippet bør erstattes. Derimot kan det tenkes en annen løsning for andre tap som i og for seg er en nærliggende følge av en slik strømstans, man kan tenke seg det tilfelle at folk som står i kontraktsforhold med strømabonnenten får et økonomisk tap fordi en leveranse blir forsinket.

I teorien har man ment at dommen av 1955 ikke kan føre til erstatningsansvar hvis kabelbruddet fører til strømstans for en rekke bedrifter i et distrikt som kabelen leverer strøm til. Man har ment å finne støtte for en slik begrensning i dommen, når det sies at rettigheten må være konkret og nærliggende knyttet til den direkte skadede interesse. (Selvig: Lov og Rett 1963 206.) Den begrunnelse Høyesterett har gitt, synes imidlertid ikke å gi grunnlag for et prinsipielt forskjellig erstatningsrettslig vern, alt ettersom det er få eller mange strømabonnenter som blir rammet.

Også Fleischer (Lov og Rett 1964 459) mener at når strømtapet gjelder et helt distrikt, må erstatning være utelukket. Etter hans mening følger det av alminnelig adekvansbegrensning. I og for seg kan det neppe sies å være særlig upåregnelig at en strømførende kabel i et kystdistrikt er eneste kraftlinje til utenforliggende øyer, og at det derfor kan oppstå økonomisk tap for en lang rekke abonnenter om kabelen skades. Men i kravet om adekvans ligger vel også at skadens økonomiske omfang må ligge innen rimelighetens ramme. (Kristen Andersen: Skadeforvoldelse og erstatning side 68.) Skadevolderens ansvar overfor strømabonnentene bør derfor kunne begrenses når det - blandt annet hensett til skadevolderens skyld - vil føre til et urimelig økonomisk omfang. Dette må prøves konkret, og kan ikke gi grunnlag for et prinsipielt forskjellig erstatningsrettslig vern, alt etter som strømbruddet rammer en enkelt eller mange abonnenter.

Når det gjelder den foreliggende skade, er det opplyst at det har vært fremsatt erstatningskrav fra ialt 3 abonnenter, hvorav kravet fra Dagfinn Strøm var det største, og det eneste som er blitt fulgt opp med rettssak. Kravet fra abonnenthold er således i dette tilfelle beskjedent.

Fra statens side er det anført at Strøm har opptrådt uaktsomt, fordi hans anlegg ikke i sin alminnelighet var tilstrekkelig sikret mot stans i strømtilførselen og spesielt at Strøm den dag uhellet inntraff hadde forlatt anlegget uten tilsyn.

Når det gjelder selve anleggets utstyr, må man ta som utgangspunkt at det her gjelder et meget beskjedent anlegg, hvor det åpenbart ikke kan investeres store beløp for å sikre tilførselen av ferskvann, om den elektriske pumpe svikter.

En automatisk tilkobling av reservevann, antar en etter fiskerikonsulent Jensens uttalelse er helt uvanlig i Norge. Det som kunne være aktuelt var å installere en varselklokke som ringte når vanntilførselen til foringskassene ble borte. Fiskerikonsulenten sier at dette er brukt flere liknende steder og kan ordnes lett og billig. En mangel ved anlegget

Side 1279

på dette punkt har imidlertid mindre interesse i dette tilfelle. Spørsmålet må bli om det var forsvarlig av Strøm å overlate fiskeanlegget til seg selv i noen timer, mens han selv var på fjorden for å trekke garn. Det som særlig har vært fremholdt er at han burde ha varslet sine naboer om å sette på reservetilførselen gjennom springvannet, hvis strømmen forsvant.

Etter det opplyste var det en stille, fin sommermorgen da uhellet inntraff. Strøm skulle selv være hjemmefra et par timer, og mulighetene for at strømtilførslene i denne tid skulle svikte, synes meget små. I de ca. 4 år anlegget hadde vært i drift, hadde det ikke vært svikt i vanntilførselen. Hensett hertil og også til at Strøms anlegg var av forholdsvis beskjedent omfang, synes det lite naturlig å bebreide Strøm som uaktsomt at han ikke varslet sine naboer om å sette på reservevannet hvis de merket at strømmen forsvant, eller at han koblet til reservevannstilførselen før han dro ut. Retten finner det ikke rimelig at Strøm på dette grunnlag skal bære en del av tapet.

Etter det opplyste må retten gå ut fra at Strøm kom tilbake til sin eiendom omtrent 2 1/2 time etter at strømmen var gått. Han kunne da sette på reservevannet fra springen, men skaden var allerede inntrådt. Det må derfor sies at Strøms anlegg var særlig ømfintlig overfor svikt i krafttilførselen. Det kan derfor være et spørsmål om Strøm av denne grunn helt eller delvis bør bære sitt tap selv. Det synes i noen grad å burde avhenge av skyldgraden hos skadevolderen.

Det er da fra statens side innrømmet at flyveren har opptrådt uaktsomt ved ikke å holde den påbudte høyde 1500 fot. Fra Strøms side blir det anført at flyveren har opptrådt grovt uaktsomt. Bortsett fra det faktum at luftspennet hadde en høyde av 35-70 meter over fjorden, foreligger meget sparsomme opplysninger for å kunne vurdere flyverens forhold. For det første har vi ingen uttalelse fra flyveren selv om grunnen til at han holdt så lav høyde. Har han bevisst satt seg ut over ordren eller har han misforstått den, f.eks. ved å tro at den bare gjaldt over land, og i tilfelle hvor unnskyldelig kan en slik misforståelse være? Kjente flyveren til at den absolutt minste flyvehøyde over norsk luftterritorium er 500 fot over land og at det over en forholdsvis smal fjord vil være usedvanlig å gå lavere enn fjellsidene langs fjorden? I denne forbindelse kan lett komme inn spørsmålet om mangelfull instruksjon fra flyverens overordnede. Så utilstrekkelig som disse forhold er opplyst, er det meget vanskelig å ha en begrunnet mening om graden av flyverens uaktsomhet. Objektivt sett, finner retten det særdeles uaktsomt at en flyver - sikkert uten enhver kjennskap til de stedlige forhold - med jetfly passerer en trang norsk fjord med flere hundre meter høye fjell på sidene i en høyde av rundt 50 meter over sjøen. Om dette særlig kan bebreides flyveren eller skyldes manglende instruksjoner, må være likegyldig, idet staten også må være erstatningsansvarlig for eventuell mangelfull orientering.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det på skadevolder-siden er utvist betydelig uaktsomhet. På den annen side var Strøms anlegg særlig utsatt for å kunne rammes ved strømbrudd. Dette forhold bør ikke føre til full frifinnelse for staten, og retten er kommet til at staten bør bære en halvdel av tapet. ---

Side 1280

Lagdommer Midelfart er kommet til et annet resultat og bemerker:

Jeg er i likhet med herredsretten kommet til at det også foreligger et uaktsomt forhold fra Strøms side, og at regelen i straffelovens ikrafttredelseslovs § 25 bør få anvendelse.

Hva flyverens forhold angår legger jeg til grunn at han ikke har hatt noe kjennskap til kraftledningen, at den ikke har vært anmerket på noe kart i flyverens besittelse og at den kan ha vært vanskelig å oppdage. Ordren om å holde seg i minst 1500 fots høyde må antas å være like meget begrunnet i hensynet til flyverens sikkerhet som av taktiske hensyn, og jeg finner det sannsynlig at flyverne kan ha stått i den tro at ordren ikke gjaldt flyvning over vann, slik som skjedd i dette tilfelle innover fjorden. Jeg er derfor ikke enig i at denne overtredelse av gitt ordre som foreligger i dette tilfelle kan karakteriseres som grovt uaktsomt i relasjon til de skader som ble voldt.

Dagfinn Strøm har opplyst at han begynte med oppdrett av ørret i 1961, idet han hadde planer om å slutte med gårdsdriften som følge av dårlig helse. Både han og hans hustru har idag uføretrygd, driften av den dyrkede jord har i de senere år vært bortsatt til naboer og på den tid uhellet fant sted i 1966 hadde han bare noen sauer på gården. Det var bare han og hustruen som bodde på gården og passet ørretanlegget.

Driften av dette anlegg ga i de første år meget beskjedne inntekter. I juli 1964 hadde Strøm besøk av fiskerikonsulent Kjell Jensen. Strøm hadde på det tidspunkt fått installert den elektriske pumpe for ferskvannstilførselen til fôringskassene. Jensen hadde pekt på de vanskeligheter som kunne oppstå hvis den elektriske pumpe sluttet å funksjonere som følge av strømstans eller andre årsaker, og dette foranlediget at Strøm fikk anlagt en vannledning fra en kran i fjøsbygningen til fôringskassene. Bebyggelsen på gården har trykkvann fra en egen vannkilde ovenfor gården, slik at man bare ved å åpne kranen i fjøset kunne skaffe vann til fôringskassene såfremt vanntilførselen fra Husvatnet skulle svikte ved at den elektriske pumpe opphørte å funksjonere.

Den dag uhellet fant sted, var Strøms hustru i Trondheim og Strøm var alene på gården. Strøm skulle om morgenen ut på fjorden for å trekke noen garn og måtte være fullt klar over at det ikke var noen tilstede på gården som kunne skru på kranen i fjøset og dermed få etablert reservevanntilførselen såfremt pumpen skulle svikte.

Selv om det i de par år Strøm hadde hatt den elektriske pumpe ikke hadde forekommet at pumpen hadde sviktet og selv om hans fravær på fjorden bare ville bli av et par timers varighet, burde han ha overveiet den mulighet at pumpen kunne svikte som følge av strømstans eller en annen årsak. Den mest nærliggende foranstaltning for å eliminere denne risiko burde da være å skru på reservekranen i fjøset før han reiste ut på fjorden. Såvidt retten har oppfattet forholdet ville det ikke ha medført noen skade eller ulempe om fôringskassene hadde fått dobbelt vanntilførsel, i ethvert fall hadde Strøm ikke noe å bemerke da denne forholdsregel ble nevnt under ankeforhandlingen.

Om Strøm av en eller annen grunn ikke tenkte på en slik foranstaltning, hadde han anledning til å ringe bort til nærmeste nabo, som bodde noen hundre meter borte, og be ham fra tid til annen holde øye med pumpen, som såvidt skjønnes gir atskillig lyd fra seg når den er igang,

Side 1281

og videre be ham skru på vanntilførselen fra fjøset såfremt pumpen ikke funksjonerte.

Jeg kan ikke innse at dette bare er etterpåklokskap. Strøm måtte etter min oppfatning være fullt klar over at hans anlegg hadde en sårbar innretning ved at tilførselen av fersk-vann kunne stoppe opp, og at risikoen for dette kunne avverges ved enkle midler som han hadde til sin forføyning. En unnlatelse av å benytte seg av disse midler må dekkes av det uaktsomhetsbegrep som defineres i ikrafttredelseslovens § 25 annet ledd, siste punktum.

Jeg finner også at han bør bære den vesentligste del av risikoen i et tilfelle som dette og er kommet til at han må bære to tredjedeler av tapet selv. ---