Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 20:07

Høyesterett - Rt-1964-474

 

Instans

Høyesterett - dom

Dato

1964-05-15

Publisert

Rt-1964-474.

Stikkord

(Acetylen-dommen) Skadeserstatning utenfor kontraktsforhold.

Sammendrag

Under brann i en uthusbygning hvor det ble drevet et sveiseverksted, eksploderte en acetylenbeholder som sto like utenfor verkstedet. En tilskuer som befant seg 100 m fra brannstedet, ble dødelig rammet av skallet fra beholderen. Hans enke reiste sak mot verkstedeieren og krevet erstatning for tap av forsørger. Det var enighet om at det ikke var utvist uaktsomhet fra verkstedets side, og Høyesteretts flertall fant at det heller ikke var grunnlag for objektivt ansvar. Selv om acetylenbeholderen var et nødvendig ledd i verkstedets drift, skyldtes ikke ulykken bruken av beholderen. Brannen oppsto ikke i verkstedet og hadde ingen sammenheng med virksomheten der. To dommere antok at det var grunnlag for objektivt ansvar, idet den næringsdrivende var den nærmeste til å bære risikoen for at acetylenbeholderen eksploderte.

Saksgang

L.nr. 61

Parter

A (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot B (høyesterettsadvokat Henning Bjørnvik).

Forfatter

Nygaard, Heiberg og Gaarder. Mindretall: Leivestad og Thrap.


Dom 15. mai 1964 i l.nr. 61: A (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot B (høyesterettsadvokat Henning Bjørnvik).

Dommer Nygaard: Natten til den 1. august 1959 oppsto det brann i uthusbygningen på eiendommen Nedre Berger i Jevnaker. I uthusbygningen ble det bl.a. drevet et sveiseverksted. Under brannen eksploderte en acetylenbeholder som var anbrakt like utenfor verkstedet, ved den ene langveggen. C, som sto og så på brannen, ble drept på grunn av denne eksplosjonen, idet han ble rammet av skallet fra beholderen da han befant seg nede på hovedveien i en avstand av vel 100 meter fra brannstedet. Hans enke B reiste i 1960 sak mot verkstedets innehaver A med krav om erstatning for tap av forsørger. Hadeland og Land herredsrett avsa 1. november 1961 dom med slik domsslutning: «A betaler innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom til B 17 500 kroner med 4 av hundre i årlig rente fra 5. mars 1960 og til betaling skjer. - Saksomkostninger ilegges ikke.»

A påanket denne dommen til Eidsivating lagmannsrett, mens B erklærte motanke. Lagmannsrettens dom av 28. mai 1962 har følgende domsslutning: «1. A betaler til B 45 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 5. mars 1960 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger for herredsretten ilegges ikke. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 615 kroner med

Side 475

tillegg av de beløp som blir endelig fastsatt i salær for høyesterettsadvokat Henning Bjørnvik som oppnevnt prosessfullmektig for B og for overingeniør Anne Lene Thorsen som oppnevnt sakkyndig. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra lagmannsrettens dom er forkynt.»

A har påanket dommen til Høyesterett. Det er gjort gjeldende at lagmannsretten - på samme måte som herredsretten - har tatt feil når den har funnet at det er grunnlag for objektivt ansvar i dette tilfelle. Det er særlig fremholdt at ulykken ikke skyldes verkstedets drift eller bruken av acetylenbeholderen. Etter lagmannsrettens vurdering er det oppbevaringen av acetylenbeholderen som representerte faremomentet. Men dersom objektivt ansvar skulle inntre i alle de tilfelle hvor det regelmessig oppbevares gjenstander som kan volde skade under brann, ville man strekke ansvaret vesentlig lenger enn det etter gjeldende rett er grunnlag for. Det er i denne forbindelse anført at acetylen ikke representerer noen særlig større risiko enn en rekke andre eksplosjonsfarlige stoffer. Ellers er det pekt på at risikoen for at acetylenbeholdere eksploderer uten sammenheng med brann er særdeles liten. Det er også gjort gjeldende at lagmannsretten ved avgjørelsen av ansvarsspørsmålet feilaktig har sett bort fra, at skaden i det foreliggende tilfelle rammet en person som oppholdt seg i nærheten av brannstedet uten å ha noe med brannen eller verkstedet å gjøre, idet han bare var interessert tilskuer. Subsidiært er det fremholdt at C har opptrådt uaktsomt slik at ansvar må bortfalle eller erstatningen nedsettes etter reglene i straffelovens ikrafttredelseslov § 25, 2. ledd. Endelig er det gjort gjeldende at lagmannsretten under enhver omstendighet har satt erstatningsbeløpet for høyt. A har nedlagt følgende påstand: «Prinsipalt: A frifinnes. Subsidiært: Det idømte erstatningsbeløp nedsettes. I begge tilfelle: A tilkjennes omkostninger for alle retter.»

B har tatt til gjenmæle. Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar og om Cs medvirkning, har hun i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse. Hun har motanket for så vidt angår erstatningens størrelse. Hun har også for Høyesterett fått bevilling til fri sakførsel. Hennes påstand lyder slik:

«1. A dømmes til å betale fru B erstatning begrenset oppad til kr. 100 000 med 4 % årlig rente fra 5. mars 1960 til betaling skjer. 2. A dømmes til å erstatte staten dens utgifter ved saken for alle retter.»

Partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens og lagmansrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det ved Hadeland og Land herredsrett holdt bevisopptak der det ble gitt forklaringer av partene og 8 vitner.

For Høyesterett er overingeniør Johan Ph. Wilkens og overingeniør Anne Lene Thorsen oppnevnt som sakkyndige for bl.a. å uttale seg om brannfaren og eksplosjonsfaren ved oppbevaring

Side 476

og bruk av acetylen og andre eksplosjonsfarlige stoffer. Videre er overlege Hartvig Norbye og dr. Hans Færden oppnevnt som sakkyndige når det gjelder Bs helbredstilstand og hennes muligheter for å skaffe seg lønnet arbeid. Det er fremlagt erklæringer fra alle disse 4 sakkyndige.

Partene er også for Høyesterett enige om at ansvar i dette tilfelle ikke kan bygges på noe uaktsomt forhold fra A s eller hans folks side. Det er bare spørsmål om ansvar på objektivt grunnlag.

Når det gjelder de nærmere faktiske omstendigheter ved brannen og eksplosjonen, er det heller ikke noen uenighet mellom partene. Jeg kan derfor for så vidt vise til fremstillingen i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Om acetylen og dens eksplosjonsfarlighet m.v. foreligger det for Høyesterett noe fyldigere opplysninger enn det gjorde for lagmannsretten. I erklæringen fra den ene sakkyndige for Høyesterett, overingeniør Wilkens, er det bl.a. opplyst at det «finnes knapt den mekaniske bedrift eller verksted i dette land som ikke daglig benytter seg av acetylen i sin virksomhet». Han har videre opplyst at acetylen i dette tilfelle ikke var i gassform, men var oppløst i en væske: «dissous-gass». Han fremhever også at slik acetylen oppløst under trykk i beholder har helt andre egenskaper enn acetylen i gassform. Det er for tiden ca. 50 000 beholdere av denne typen i daglig bruk her i landet, og uhell i forbindelse med disse beholdere forekommer meget sjelden. Når en acetylenbeholder utsettes for intens oppvarming utenfra, vil trykket inne i beholderen stige og - dersom varmetilførselen ikke avbrytes - vil dette føre til at beholderen eksploderer. Om dette heter det i hans erklæring bl.a.: «For det alt overveiende antall av de beholdereksplosjoner som har forekommet i tidens løp, kan årsaken tilbakeføres til at beholderen har vært involvert i en brann. Dette må derfor ansees som det helt dominerende forhold som kan medføre fare for brann eller eksplosjon i forbindelse med acetylenbeholdere under oppbevaring eller lagring.» Den annen sakkyndige for Høyesterett, overingeniør Anne Lene Thorsen, har i et intervju som er fremlagt i saken, opplyst at man regner med at en 40 liters beholder med acetylen har samme sprengvirkning som 5 kg dynamitt.

Jeg finner ikke grunn til å gi noe ytterligere referat av de sakkyndiges erklæringer. Det er tilstrekkelig for meg å fastslå at det er stor eksplosjonsfare når en acetylenbeholder utsettes for sterk opphetning under brann eller på annen måte. Inntreffer en eksplosjon i en slik beholder, er sprengvirkningen betydelig. Jeg nevner også at det ikke av det offentlige er gitt noen forskrifter om bruk eller lagring av acetylen.

Jeg er kommet til at A ikke er ansvarlig for det forsørgertap som B har lidt.

Om As bedrift viser jeg til de opplysninger som er gitt i de avsagte dommer. På branndagen hadde han en beholdning på 8 acetylen- og 9 oxygenflasker. Som nevnt av

Side 477

herredsretten, var 2 acetylenbeholdere og 2 oxygenbeholdere montert til skjæreapparatene inne på verkstedet. Videre var det utenfor inngangen og inn til murveggen lagret noen beholdere som dels var tomme og dels var fylte. De øvrige beholdere var anbrakt omkring på forskjellige byggeplasser hvor A hadde arbeid. I årene før ulykken var i bedriften ansatt ca. 25-30 mann, derav omtrent halvparten i rørleggervirksomheten. Han har forklart at det i bedriften brukes ca. 15 acetylen- og oxygenbeholdere pr uke.

Bruk av acetylenbeholdere var således et nødvendig ledd i As næringsvirksomhet. Men jeg finner grunn til å fremheve at ulykken ikke skyldtes bruken av acetylenbeholderen. I likhet med lagmannsretten bygger jeg også på at brannen ikke oppsto i verkstedet eller i forbindelse med virksomheten der. Det er ganske visst så at A måtte regne med muligheten av brann i sveiseverkstedet. Men jeg kan ikke se at det var mer nærliggende å regne med at det skulle oppstå brann her enn i hvilken som helst annen bedrift eller virksomhet. Årsaken til eksplosjonen i beholderen var en brann som ikke sto i noen sammenheng med driften av verkstedet. Selv om det er så at acetylenbeholderne i tilfelle av brann representerte et særpreget og permanent risikomoment for denne bedrift, kan jeg under de omstendigheter som foreligger i dette tilfelle ikke se at det er grunnlag for å fastslå et objektivt ansvar. Etter min mening kan et ansvar her ikke bygges på de regler som i rettspraksis er lagt til grunn for objektivt ansvar. Jeg finner ikke at det ved avgjørelsen av ansvarsspørsmålet i et tilfelle som dette kan legges vekt på bedriftens størrelse. Når det gjelder risiko for eksplosjon under brann, kan jeg heller ikke se at acetylen i beholder står i noen vesentlig annen stilling enn enkelte andre eksplosjonsfarlige stoffer som er nevnt av de sakkyndige. Til slutt finner jeg grunn til å tilføye at jeg - etter de opplysninger som foreligger i saken - må gå ut fra at muligheten for at en acetylenbeholder eksploderer uten sammenheng med brann er meget liten.

På grunn av den tvil som saken har frembudt og på grunn av sakens prinsipielle karakter, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

A frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i likhet med de tidligere instanser kommet til at det her foreligger grunnlag for objektivt erstatningsansvar, og kan i det vesentligste slutte meg til disses domsgrunner.

På grunnlag av de sakkyndiges utredninger er det på det rene

Side 478

at de acetylenbeholdere som i dag brukes i meget stor utstrekning i håndverk og industri, representerer en betydelig fare for eksplosjon, ved støt og særlig ved opphetning. Ved brann vil det være stor sannsynlighet for at acetylenbeholdere vil eksplodere.

I forhold til den omfattende bruk som gjøres av acetylen, kan man visstnok si at ulykker er sjeldne. En lignende ulykke voldt ved brann er etter hva den ankende part hevder ikke kjent her i landet.

Når ulykker så vidt sjelden skjer, henger det sikkert sammen med at folk som behandler disse ting er klar over at de er farlige. Jeg finner ikke at ulykkenes relativt lave antall kan gjøre det uberettiget å si som lagmannsretten at acetylenbeholdere representerer et særpreget faremoment. Det er en fare man ved vanlige midler ikke helt ut kan gardere seg imot. Den som bruker acetylenbeholdere, driver en virksomhet som er forbundet med en risiko for eksplosjonsulykke man ikke er herre over. Slike ulykker er påregnelige, så vel ved bruk som ved oppbevaring av acetylen. Denne risiko må den næringsdrivende etter min mening være nærmere til å bære enn den som tilfeldig, uten egen skyld, blir rammet av ulykken. Samfunnsmessig sett er det en omkostning ved bruken av acetylen som bør belastes denne bruk når den skjer i en næring som representerer en fare av en viss størrelse. Den adekvate form for å bære denne risiko er å tegne forsikring. Det er det også full adgang til.

Etter min mening betyr det å fastslå ansvar uten skyld i et tilfelle som det foreliggende ikke noen utvidelse av de regler som fra før er kjent om objektivt ansvar for farlig bedrift i norsk rett; det er anvendelse av kjente prinsipper på et nytt område, nemlig regelmessig bruk av acetylenbeholdere i næringsvirksomhet. Jeg mener dette er i samsvar med tanker som ligger til grunn for en rekke tidligere dommer; jeg nevner bl.a. Rt-1890-538Rt-1905-715Rt-1936-345Rt-1939-766 og Rt-1955-46.

Det har vært sterkt fremholdt av den ankende part at det må sondres mellom det forhold at eksplosjon inntreffer under bruk av acetylen, og under oppbevaring. I det første tilfelle kunne kanskje objektivt ansvar være begrunnet, men ikke i det annet. Jeg kan nok innse at det her er en viss gradsforskjell, men neppe en vesensforskjell som bør føre til forskjellige ansvarsregler. Det hører med til den regelmessige bruk av acetylen i en bedrift at man stadig har beholdere, fulle som skal tas i bruk, og tømte som skal byttes. Ved brann vil alle acetylenbeholdere bety en meget stor fare for eksplosjon, enten de er i bruk eller ikke, fulle eller tømte. Etter min mening er det da rimelig at den som stadig bruker acetylen i sin bedrift, har det samme ansvar for eksplosjon av beholdere enten de er i bruk eller ikke.

Det som er egnet til å fremkalle tvil om rimeligheten av å la bedriften bære ansvaret for ulykken i det foreliggende tilfelle, er særlig det forhold at eksplosjonen er utløst ved en brann som begynte i nabolokaler. Jeg ser det imidlertid som de tidligere instanser slik, at det forhold at bedriften stadig har et antall

Side 479

acetylenflasker, som innebærer en konstant fare for eksplosjon, gjør det naturlig at bedriften bærer den risiko som muligheten av brann representerer, uansett om den fra først oppstår utenfor bedriften selv. Eksplosjonsfare ved brann er noe man må regne med ved bruk og oppbevaring av så vidt eksplosive saker som acetylenbeholdere. Jeg ser forholdet på samme måte som jeg mener det ville være om en bedrift i sin virksomhet stadig holdt et sprengstofflager. Risikoen for at dette ved en hendelig begivenhet ble brakt til eksplosjon, må bedriften være nærmere til å bære enn den som tilfeldig blir skadet.

Med dette vil jeg ikke uten videre oppfattes som jeg mener at enhver bruk av acetylen, eller enhver bruk av det i næring, nødvendigvis skulle medføre objektivt ansvar for skade ved eksplosjon. Jeg legger vekt på at det her dreier seg om stadig og betydelig bruk, i en ganske omfattende virksomhet. Hvor grensen nedad måtte gå, når bruk vil være så beskjeden eller tilfeldig at det ikke bør medføre objektivt ansvar, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i denne sak. Heller ikke er det nødvendig å ta standpunkt til om andre gasser representerer en tilsvarende fare, og bør medføre et lignende ansvar.

Som lagmannsretten finner jeg ikke at den omstendighet at C var en tilfeldig tilskuer, som ikke direkte hadde noe å gjøre på brannstedet, kan gi grunnlag for at han ikke skulle ha erstatningsvern. Man kan vel si at andre kan være mer erstatningsverdige enn de tilfeldig tilstedeværende. Det gjelder personer som arbeider eller har ærend i en bedrift som driver en farlig virksomhet. I dette tilfelle var vel personer som hjalp til med slokking og redning mer erstatningsverdige enn tilskuerne. Men jeg kan ikke se noen grunn til at en tilfeldig forbipasserende, eller en tilskuer, skulle nektes erstatning fordi han ikke hadde noe bestemt å gjøre på stedet. Det ville etter min mening være lite rimelig å innta et slikt standpunkt overfor naboer på landet som kommer til ved en brann. Det er svært naturlig at de gjør det, dels av alminnelig menneskelig interesse, dels kanskje også med tanke på muligens å kunne gjøre nytte på brannstedet, være i nærheten hvis brannen skulle smitte e.l.

Som lagmannsretten finner jeg heller ikke at det er grunnlag for å legge C noen uaktsomhet til last. Det er ikke ført noe bevis for at C er blitt varslet om at det var fare for eksplosjon. Under enhver omstendighet antar jeg at han i likhet med vitner som har forklart seg ikke har regnet med noen fare i en avstand av ca. 100 meter.

Da jeg fra rådslagningen vet at jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om størrelsen av fru Bs tap, og former ikke forslag til dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Jeg kan således ikke slutte meg til annenvoterendes uttalelser om at ansvar i dette tilfelle ikke ville betegne en utvidelse av de hittil praktiserte regler om objektivt ansvar i norsk rett. Det kan

Side 480

i denne forbindelse være tilstrekkelig å henvise til at eksplosjonen ble utløst ved en brann i nabolokaler, en brann som ikke hadde noen sammenheng med As virksomhet.

Når annenvoterende fremhever at den næringsdrivende er nærmere til å bære risikoen for en eksplosjonsulykke i forbindelse med acetylen enn den som tilfeldig blir rammet av ulykken, finner jeg grunn til å bemerke: Ved avgjørelsen av om ansvar uten skyld skal statueres, er det etter min mening grunn til i grensetilfelle også å ta et visst hensyn til arten og styrken av den interesse som i tilfelle skal beskyttes. C befant seg i dette tilfelle på ulykkesstedet alene i egenskap av tilskuer til brannen. Også dette er et moment som taler for at han selv her må være den nærmeste til å bære risikoen for de skader brannen kan komme til å påføre ham.

Dommer Gaarder: Som dommer Heiberg.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Leivestad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang): - - -

Følgende saksforhold ansees på det rene:

Eiendommen N. Berge ble kjøpt av A i 1957. Han hadde tidligere leiet uthusbygningen. Bebyggelsen besto av våningshus og uthus (fjøs og låvebygning). Uthuset var oppført i 1880 årene og omfattende utbedret i 1930 årene. Fjøs, grisehus og stall var oppført i murstein med gråsteins grunnmur, resten av bygningen var av tre.

Antagelig i 1955 lot A innrede i det tidligere fjøs et sveiseverksted og blikkenslagerverksted med lager i den tidligere stall og et tilstøtende rom. Gulvet i fjøset var sementert, i de øvrige rom av tre. Den øvrige del av bygningen var bortleiet til lager for trevarer.

Verkstedet var etter at en del påpekte mangler var rettet, godkjent så vel av arbeidstilsyn, branntilsyn og bygningsråd. Når det gjelder det elektriske anlegg, hadde Hadelands Elektrisitetsverk i brev av 21. april 1959 gitt pålegg om retting av endel mangler, men dette pålegg var ikke etterkommet før brannen. Dette forhold blir imidlertid uten betydning for den rettslige bedømmelse av saken, jfr. nedenfor.

I sveiseverkstedet var foruten elektriske sveiseapparater installert 2 acetylen-oxygen skjæreapparater. Det er på det rene at bedriften på branndagen hadde i sin besittelse 8 acetylen- og 9 oxygen-beholdere. Av disse var 2 acetylen- og 2 oxygen-beholdere montert til skjæreapparatene i verkstedet, og utenfor ved inngangen og inn til murveggen var lagret noen dels tomme, dels fylte beholdere. De øvrige beholdere var plasert omkring på forskjellige byggeplasser hvor A hadde arbeid.

Brannen i uthusbygningen ble oppdaget ca. kl. 0100 og brannsirenen gikk kl. 0110.

Like etter at brannvesenet kom til stede ca. kl. 0125 sprang varmen

Side 481

over i våningshuset. Begge bygninger brente ned til grunnen og brannvesenet måtte konsentrere seg om å redde bebyggelsen omkring. 6. vitne, Ødegård, var en av de første som kom til stede, og han ga seg straks til å fjerne de gassbeholderne som sto lagret langs veggen, og det lyktes å få bort 3-4 stykker før han ble avbrutt for å hjelpe sin familie. Det sto da igjen iallfall 1 gassbeholder mot veggen.

Det strømmet en god del folk til og endel personer, antagelig 10-15 stykker, deriblant saksøkerens mann C, oppholdt seg på veien til Bergergrina som går nedenfor uthuset. Det er på det rene at det ble ropt ut advarsler til folk om å holde seg unna på grunn av eksplosjonsfare, men det er omtvistet om avdøde har hørt advarselen.

Noe over kl. 0130 eksploderte en gassbeholder ved veggen til verkstedet, og de tilstedeværende - også C - søkte å redde seg i dekning. Hylsen ble slynget glødende gjennom luften og rammet C i en avstand som er beregnet til noe over 100 m fra eksplosjonsstedet. C avgikk ved døden like etter.

Det har under saken vært noen uklarhet om den eksploderte beholder inneholdt acetylen eller oxygen. Etter politibetjent Odd Haugens vitneprov finner retten det klart bevist at det var en acetylenbeholder som sprang. Foruten denne acetylenbeholder ble det på brannstedet funnet ytterligere 1 eksplodert acetylenbeholder inne i verkstedet. De øvrige 3 beholdere som befant seg i verkstedet hadde ikke eksplodert.

Til tross for en inngående brannetterforskning er det ikke lykkes å konstatere hvor ildebrannen oppsto eller brannårsaken. Etter det som fremkom under etterforskningen og ved bevisførselen under hovedforhandlingen, er det imidlertid antagelig at ilden er oppstått i murbygningen der sveiseverkstedet holdt til, og brannen må følgelig være oppstått i den del av bygningen som var bortleiet til trevarelager. Det er således ikke godtgjort noen årsakssammenheng mellom de påpekte mangler ved det elektriske anlegg i sveiseverkstedet og ildens oppkomst, og saksøkeren har under hovedforhandlingen frafalt den opprinnelige anførsel om at A ved å unnlate å etterkomme elektrisitetsverkets pålegg må være ansvarlig for ulykken. Da det etter bevisførselen heller ikke for øvrig er påberopt andre mangler med hensyn til verkstedets innredning og drift som skadeårsak, er påstanden om saksøktes erstatningsansvar på subjektivt grunnlag frafalt. - - -

Rettens mening:

Om faren ved lagring og bruk av acetylenbeholdere har den oppnevnte sakkyndige, overingeniør Anne Lene Thorsen i sin redegjørelse av 4. november 1959 til politimesteren i Vestoppland uttalt:

«Sprengstoffinspeksjonen har ingen forskrifter for lagring og bruk av acetylenbeholdere. Det er tanken at slike skal settes opp, men det er dessverre ennu ikke blitt tid til det. Det skal her poengteres at acetylenbeholdere må ansees som farlige også når de er tømt på vanlig måte. Slike beholdere vil ha så å si hele sin acetylenmengde i behold og dertil den mengde acetylen som opptas av acetonen ved atmosfærestrykk, hvilket ikke er helt ubetydelig.»

I sin forklaring i retten har den sakkyndige uttalt seg nærmere om faregraden. Acetylengass faller inn under definisjonen av sprengstoffer, dvs. gassen vil under gitte forhold spaltes og gi sprengvirkning uten

Side 482

tilførsel av stoff utenfra. Spaltingen vil finne sted ved opphetning og ved høye trykk. Det er ikke nødvendig med stor opphetning, intens solpåvirkning kan under gitte forhold være tilstrekkelig til å utløse en eksplosjon.

Ved brann må man regne med en overveiende mulighet for sprengning, enten slik at beholderen sprenges i biter eller flæres opp slik som i dette tilfelle.

Ved sprengning kan beholderne slynges langt av sted, man regner med en faresone på ca. 200 m, men de kan også slynges lengre bort.

Den sakkyndige har ikke hatt noe å bemerke til oppbevaringsmåten i det foreliggende tilfelle. Lagringen er her foregått på den måte som er alminnelig ved tilsvarende virksomheter. Det er imidlertid ønskelig å få nærmere forskrifter om behandling og lagring av acetylenbeholdere, og det er meningen å innta bestemmelser herom i den nye ildsfarlighetslov som er under forberedelse.

Den sakkyndige har også nærmere redegjort for risikoen for ulykker ved bruken av acetylenbeholdere, men retten finner ikke grunn til å gå inn herpå, da ulykken i dette tilfelle ikke er oppstått ved bruk av acetylen.

Med støtte i den sakkyndiges uttalelse antar retten at anvendelse av acetylenbeholdere representerer en særpreget risiko, idet sannsynligheten for alvorlige ulykker er særdeles stor i tilfelle eksplosjon.

Faregraden er visstnok ikke stor ved ordinær lagring, men ildebrann er noe man erfaringsmessig må regne med vil oppstå også i bygninger hvor slike beholdere oppbevares - i eller ved bygningen - og risikoen for ulykker ved at beholderne bringes til å eksplodere er da nærliggende. Oppbevaring av acetylenflasker må for så vidt sies å representere en typisk fare ved virksomheter av den art det her er tale om.

Uten at det er nødvendig å avgjøre hvorvidt et sveiseverksted er å anse som en «farlig bedrift» slik dette begrep er utformet gjennom rettspraksis, finner retten at de økonomiske følger av ulykker av den art som her foreligger bør bæres av bedriftens innehaver og ikke av den tilfeldige utenforstående som blir rammet. Retten har ved sin vurdering av spørsmålet om hvor ansvaret bør plaseres også tatt hensyn til, at bedriftens innehaver gjennom ansvarsforsikring har anledning til å dekke seg, jfr. Rt-1940-16.

Etter dette er retten kommet til at saksøkte må kjennes erstatningsansvarlig. - - -

Retten finner imidlertid at avdøde C ved eget uaktsomt forhold har medvirket til ulykken. Retten legger i så måte til grunn at det fra flere hold ble gitt tydelige advarsler om eksplosjonsfaren og beskjed om at uvedkommende måtte holde seg unna. - - -

Retten legger til grunn at advarselen også må være hørt og oppfattet av C, og han måtte således være forberedt på at det var forbundet med risiko å bli stående.

Hensett til forulykkedes egen skyld finner retten at erstatningen bør nedsettes med en halvpart. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson, lagdommer T. Brun Fretheim og tilkalt dommer, sorenskriver Jørstad Hansen): - - -

Side 483

Lagmannsretten skal bemerke:

Om de nærmere omstendigheter ved brannen og eksplosjonsulykken viser en til herredsrettens dom. Partene er enige om at herredsrettens fremstilling av saksforholdet kan legges til grunn, og har ikke hatt noe å tilføye. A mener det er på det rene at brannen er oppstått utenfor verkstedet, mens det fra fru Bs side er hevdet at det ikke er grunnlag for å fastslå hvor i bygningen brannen tok til, men begge parter har funnet at spørsmålet ikke har særlig betydning i saken. Etter det som er opplyst i saken, legger lagmannsretten da blant annet til grunn at det utenfor inngangen til verkstedet iallfall var en acetylenbeholder, og at denne eksploderte under brannen og derved ble flenget opp og slynget gjennom luften til noe over 100 meter fra eksplosjonsstedet, der den traff C. Inne i sveiseverkstedet var det foruten 2 oxygenbeholdere, også 2 acetylenbeholdere, hvorav den ene eksploderte under brannen, men ikke den andre.

Den oppnevnte sakkyndige har under ankeforhandlingen bekreftet de uttalelser som er gjengitt i herredsrettens dom. Hun har blant annet uttalt at det må ansees som en temmelig normal foreteelse at acetylenbeholdere eksploderer ved så høy temperatur som en får under en husbrann. Dessuten har hun gitt visse opplysninger om inntrufne tilfelle av eksplosjon med personskader ved bruk, oppbevaring eller transport av acetylenbeholdere. Av de omtalte 39 ulykker, alle inntruffet etter 1914, som har forårsaket 11 dødsfall og et større antall andre personskader, var det forut for denne ingen som sikkert skyldtes brann, og en rekke av ulykkene synes å ha hatt sammenheng med tekniske feil ved beholderne eller ved bruken. Retten har forstått den sakkyndige slik at en stor del av de omtalte eksplosjoner ikke har funnet sted i sveiseverksteder eller i sammenheng med sveising. Den sakkyndige har presisert at de 39 omtalte tilfelle bare er en del av de eksplosjonsulykker med acetylenbeholdere som antas å ha funnet sted i tidsrommet.

Etter det som foreligger er lagmannsretten enig med herredsretten i at A som innehaver av sveisebedriften må kjennes erstatningsansvarlig uten hensyn til skyld. Lagmannsretten kan her i det vesentlige også slutte seg til herredsrettens domsgrunner.

Det er ikke godtgjort at brannen er oppstått i sveiseverkstedet eller som følge av virksomheten der, og selve brannen kan derfor riktignok ikke føres tilbake til noen risiko som er særegen for slike bedrifter. Men dette kan ikke være avgjørende. Mulighetene for at en acetylenbeholder i eller utenfor en verkstedsbygning skal eksplodere hvis det først blir brann i bygningen, og da forårsake alvorlig skade innenfor et begrenset område, må antas å være ganske betydelige; og når sveiseverksteder, som i dette tilfelle, stadig har slike beholdere til oppbevaring og bruk i virksomheten, må acetylenbeholderne sies å være et stadig og særpreget faremoment. Ulykken, som kan tilbakeføres til dette faremomentet, er også tilstrekkelig påregnelig, all den stund muligheten for ildebrann alltid vil være der, og ventelig iallfall i minst samme grad for bygninger med sveiseverksted som for bygninger flest. Til dette kommer at acetylenbeholdere erfaringsmessig kan eksplodere og derved forårsake betydelige skader også uten foranledning av brann. Selv om slike tilfelle visstnok ikke er særlig hyppige og kan ha utløsende årsaker av

Side 484

forskjellig slag, er også disse tilfellene med å forsterke det særegne risikomomentet ved stadig oppbevaring og bruk av acetylenbeholdere.

Lagmannsretten finner ikke at C har medvirket til ulykken ved uaktsomt forhold slik at det er grunn til å sette ned erstatningen. - - - Etter dette finner lagmannsretten det ikke godtgjort at C har hørt noen advarsel mot å oppholde seg på veien der han var da ulykken fant sted. På det tidspunkt hadde han for øvrig trukket seg lenger bort fra brannstedet enn han hadde vært noe tidligere. Retten finner da ikke at han har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet som gir grunn til å anse ham medansvarlig for ulykken. - - -


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.