Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 20:25

Høyesterett - HR-2001-970 - Rt-2002-673 (147-2002)

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	2002-06-03
Publisert	HR-2001-970 - Rt-2002-673 (147-2002)
Stikkord	Erstatning. Tap av forsørger.
Sammendrag	Saken gjaldt erstatningsutmåling til en gutt etter tap av eneforsørgende mor. Ved morens død overtok mormor foreldreansvar og forsørgingen av gutten. Etter fire år overtok hans far. Høyesterett kom til, i likhet med de foregående instanser, at skadeserstatningsloven § 3-4 bare hjemler fradrag i erstatningen for den forsørgedes egne muligheter til å bidra til forsørging, ikke andres bidrag. Det er ikke grunn til å stille opp en særregel for de tilfeller der barnets far overtar omsorgen. Heller ikke § 3-1 tredje ledd ga grunnlag for avskjæring i erstatningen.
Saksgang	Oslo byrett Nr 99-1749 A/36 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-1491 A/01 - Høyesterett HR-2001-970, sivil sak, anke.
Parter	I. Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Knut Riisa) mot A v/verge D (advokat Hans Thomas Gefle - til prøve). II. A v/verge D (advokat Hans Thomas Gefle - til prøve) mot Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Knut Riisa).
Forfatter	Oftedal Broch, Stabel, Skoghøy, Gussgard, Justitiarius Smith

Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder erstatningsutmåling til et barn etter tap av eneforsørger. Hovedspørsmålet er virkningen av at forsørgingen ble overtatt av en annen person.

A er født 0.0.1994. Hans mor, B, omkom i en bilulykke 13. februar 1996, da gutten var to år. Hun var på det tidspunktet hans eneforsørger og hadde alene foreldreansvaret. Hun hadde vært uføretrygdet i flere år. Hans far var bidragspliktig med minstebidrag. Han betalte ikke dette, og bidraget ble forskuttert av det offentlige.

Inntil ulykken bodde A og B hos hennes mor, C, der de leide et soveværelse. Etter morens død fortsatte A å bo hos sin mormor. Hun var på det tidspunktet langtidssykemeldt fra stilling som renholdsassistent, og ble senere uføretrygdet. Ved beslutning av Toten herredsrett 29. april 1996 ble hun tilkjent foreldreansvaret for A. Omsorgen for A ble etter hvert for meget for henne, og etter en overgangsperiode overtok As far, D, omsorgen for ham fra høsten 1999. Han ble også tilkjent foreldreansvaret. D har de siste fire år vært samboer med E. De mottar begge sosialstønad og er uten faste inntekter.

A v/sin far og verge D, reiste krav for tap av forsørger mot Storebrand Skadeforsikring AS - senere kalt Storebrand - som forsikret ulykkesbilen. Storebrand erkjente ansvar, men partene kom ikke til enighet om erstatningens størrelse.

Oslo byrett avsa dom 26. januar 2000 med slik slutning:

«1.	Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A v/verge for tap av forsørger med kroner 1.814.000,- - enmillionåttehundreogfjortentusen.

2.	Storebrand Skadeforsikring AS betaler A v/verge kroner 36.090,- - trettisekstusenognitti - til dekning av saksomkostninger.»

Storebrand anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som avsa dom 23. april 2001 med slik domsslutning:

«1.	Storebrand Forsikring AS betaler - i tillegg til det beløpet som er utbetalt - erstatning til A v/verge med 473.600 - firehundreogsyttitretusensekshundre - kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra 10. februar 2000 og til betaling skjer. Side 674

2.	Byrettens domsslutning punkt 2 stadfestes, og det tilkommer renter av saksomkostningsbeløpet etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra 10. februar 2000 og til betaling skjer.

3.	Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

På dette tidspunkt hadde Storebrand utbetalt erstatning til A med kr 563.400. Beløpet tilsvarte 12G, som var det A hadde vært berettiget til for tap av eneforsørger dersom reglene om standardisert erstatning under yrkesskadetrygden hadde kommet til anvendelse.

Begge de foregående retter tilkjente A erstatning for tap av forsørger uten at hensyn ble tatt til at forsørgingen ble overtatt først av mormor, så av far.

Ved lagmannsrettens dom ble A for det første tilkjent erstatning for pengemessig forsørging. Dette utgjorde mor og sønns faste utgifter beregnet til kr 30.000 pr. år, og dertil en tredel av morens disponible inntekt utenom faste utgifter. Denne tredelen utgjorde kr 31.000 pr. år. Samlet pengemessig forsørging ble da kr 61.000 pr. år. Til fradrag kom As inntekter, dvs. det offentliges ytelser slik de ble etter morens død. De besto av dobbel barnetrygd, barnepensjon og det offentliges forskuttering av fars barnebidrag. Samlet utgjorde dette ca kr 50.000. Dermed oppsto et tap på 11.000 kroner pr. år i den pengemessige forsørgingen.

Da A etter fire år flyttet til sin far, ble hans ytelser fra det offentlige redusert med ca 20.000 kroner som følge av at forskuttering av fars bidrag opphørte og at barnetrygden ble redusert. Tap i den økonomiske forsørging utgjorde etter dette 31.000 kroner pr. år.

I tillegg til den pengemessige forsørging tilkjente lagmannsretten A erstatning for mors arbeid og omsorg i hjemmet. Beløpet ble satt til 50.000 kroner pr. år, redusert til 25.000 kroner pr. år fra A fyller 12 år.

Etter lagmannsrettens dom utgjorde samlet erstatning for forsørgertap kr 61.000 i de fire år A bodde hos mormor og steg så til kr 81.000 pr. år da han flyttet til sin far. Etter fylte 12 år vil erstatningen synke til kr 56.000 som følge av den reduserte verdisettingen for arbeid og omsorg i hjemmet.

Byretten bygde sin erstatningsberegning på de samme elementer som lagmannsretten, men byretten satte verdien av arbeid og omsorg i hjemmet til 70.000 kroner pr. år, redusert til 40.000 kroner pr. år fra A fyller 12 år. Dessuten anslo byretten at A og mor ville bruke like stor del av mors disponible midler. As andel ble satt til 48.000 kroner pr. år.

Storebrand Skadeforsikring har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Prinsipalt er gjort gjeldende at A i det vesentlige ikke har lidt noe forsørgertap, idet først mormor, deretter far overtok forsørgelsen. Subsidiært er den konkrete erstatningsutmåling angrepet.

A har motanket aksessorisk over de punkter der lagmannsretten reduserte byrettens erstatningsutmåling.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 6. september 2001 å henvise så vel anke som motanke til behandling i Høyesterett.

For Høyesterett er As mormor og far avhørt ved bevisopptak. Videre har begge parter fremlagt oppdaterte tapsberegninger ut fra en rekke ulike forutsetninger. I det alt vesentlige står saken i samme stilling som for de tidligere retter.

Side 675

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

As erstatningskrav er regulert av skadeserstatningsloven § 3-4 om tap av forsørger. Ved en eneforsørgers død må bestemmelsen forstås slik at erstatningen består i differansen mellom den forsørging avdøde ytet og den forsørging den etterlatte faktisk mottar etter dødsfallet. Dette er sakens prinsipielle tema. Ifølge Storebrand gjelder nå halvparten av alle forsørgertap bortfall av eneforsørger. Hvordan rettsvesenet håndterer disse situasjonene, er derfor av den største betydning.

Prinsipalt hevdes i vår sak at det ikke er noen differanse mellom forsørging før og etter morens død for den periode mormor overtok forsørgingen. A fortsatte å bo hos mormor. Dermed var det ingen faste kostnader å betale. De offentlige ytelser A oppnådde, var mer enn tilstrekkelige til å betale for bortfallet av mors økonomiske forsørging. Mormors arbeid og omsorg i hjemmet tilsvarte det arbeid mor tidligere hadde utført. Dette omfattet også den såkalte omsorgsdelen av arbeidet i hjemmet, men prinsipalt hevder Storebrand at det ikke er hjemmel for en slik erstatningskomponent etter skadeserstatningsloven § 3-4. Bortfall av omsorg er ved sin ikke-økonomiske karakter nærmest å betrakte som en form for mén-erstatning.

Etter at A flyttet til faren er fremdeles forsørging i form av arbeid i hjemmet like godt sikret, og det eksisterer intet differansetap her. Far hadde spilt en helt ubetydelig rolle i A s liv tidligere. Nå har han gått inn i mors sted. Derimot aksepterer Storebrand at det er en differanse i forhold til kontantdelen av As forsørging mens mor levde. Det aksepteres at far ikke kan bidra økonomisk til As forsørging ved de sosialbidrag han oppebærer. Videre aksepteres at boforholdene hos far er slik at 10.000 kroner pr. år av de tidligere faste omkostninger bør sees som et nødvendig bidrag for at kvaliteten av forsørgelsen skal beholdes. As ytelser fra det offentlige reduseres med ca 20.000 kroner pr. år. Etter Storebrands beregninger gir dette et samlet årlig erstatningsmessig tap på ca 16.700 kroner.

Dersom lagmannsrettens synspunkt skal legges til grunn - at det sees bort fra den forsørging som far faktisk yter i form av arbeid og eventuelt omsorg i hjemmet, er det Storebrands subsidiære syn at det i så fall også må sees bort fra reduksjonene i ytelsene til A fra det offentlige, som flyttingen til far medførte. Gjennomføres beregninger ut fra disse samlede forutsetninger, vil erstatningskravet reduseres noe, til et årlig beløp på kr 15.000.

For så vidt gjelder arbeid i hjemmet både hos mormor og hos far, anser Storebrand atter subsidiært at det rent skjønnsmessig kan settes et beløp til dekning av det mer fullstendige omfang som As mors forsørging representerte. Antydningsvis er dette satt til kr 1.000 pr. måned.

Ytterligere subsidiært - dersom det skal ytes erstatning for mors arbeid i hjemmet - mener Storebrand at verdien må settes betydelig lavere enn lagmannsretten har gjort. For det første må, som tidligere nevnt, omsorgsdelen utgå. For det annet er det bare den del av hjemmearbeidet som gjelder barnet, som skal erstattes, ikke den del mor gjorde for seg selv. Og verdsettelsen må skje slik at det blir plass til nødvendig økning i arbeidsbelastningen i de tilfeller det er flere barn i husholdet. På denne bakgrunn mener Storebrand at verdien av arbeid i hjemmet i

Side 676

vårt tilfelle kan settes til 25.000 kroner pr. år i de første årene, deretter 12.000 kroner. Det hevdes videre at arbeid i hjemmet under enhver omstendighet bare skal videreføres til A er 15 år. Etter den tid hevdes ungdom å være selvforsørget i forhold til det daglige arbeid hjemme.

Endelig hevdes at det erstatningsbeløp som fremkommer, må nedkortes etter regelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd siste punktum. Det hevdes at A får dekket hele sitt forsørgingsbehov uten at han påføres utgifter. Dette må åpenbart være «annen vesentlig økonomisk støtte» som ytes ham, og også gå inn under alternativet «forholdene ellers» i bestemmelsen. Erstatningsfastsettelsen bør reduseres med 50 prosent.

Ut fra at Storebrand allerede har utbetalt kr 563.400 i erstatning, nedlegges slik påstand:

«Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.»

På grunn av ankens prinsipielle betydning legger Storebrand ikke ned påstand om saksomkostninger.

Ankemotparten, A v/verge D, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

I sakens prinsipielle spørsmål henholder ankemotparten seg til de tidligere retters syn: Tap av forsørger erstattes etter den faktiske forsørging ved dødsfallet, fratrukket etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging, jf. skadeserstatningsloven § 3-4. A hadde ingen mulighet til å bidra til sin forsørging i en alder av to år, og det skal da ikke gjøres fradrag ut over de ytelser som kom fra det offentlige. At andre har bidratt til hans forsørging påvirker derimot ikke hans erstatningsrettslige situasjon, men gjør det mulig for ham å betale for slik forsørging.

For den skjønnsmessige erstatningsutmålingen har A erklært motanke. Han viser til byrettens dom. I forhold til byretten har lagmannsretten uriktig redusert verdien av morens arbeid i hjemmet fra 70.000 kroner til 50.000 kroner pr. år. Selv om det her bare er tale om forsørging av ett barn, må det vektlegges at A har vist seg å være sent utviklet og å kreve særlig meget oppmerksomhet og oppfølging. Videre har lagmannsretten anslått at 1/3 av morens disponible inntekt etter fradrag for faste omkostninger ble brukt til A, mens 2/3 ble ansett brukt på hennes egne behov. En likedeling mellom mor og barn ansees riktig, ganske særlig ved så beskjedne inntekter som det her dreier seg om.

Endelig anføres at A vil ha behov for forsørging frem til fylte 21 år. Dette må ut fra As utvikling forventes, dersom han skal få fullføre videregående skole. Det nedlegges slik påstand:

«1.	Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A v/verge etter rettens fastsettelse begrenset oppad til kr 1.987.335,- enmillionnihundreogåttisyvtusentrehundreogtrettifem, med fradrag for tidligere utbetalt kr 563.400,-.

Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte As og eller det offentliges saksomkostninger for byretten med kr 36.090,- trettisekstusenognitti - med 12 prosent rente fra 10.02.2000, for lagmannsretten med kr 36.200,- trettisekstusentohundre - med 12 prosent rente fra 15.05.2001 til domsavsigelse, og for Høyesterett i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave.

Side 677

3.	Ved forsinket betaling erlegges 12 prosent rente fra 14 dager etter forkynnelse og til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Storebrand Skadeforsikring har under en motorvognforsikring erkjent erstatningsansvar for det tap A har lidt ved at hans mor, som var hans eneforsørger, avgikk ved døden etter en trafikkulykke 13. februar 1996. A var da to år gammel. Partene er imidlertid uenige om tapets omfang.

Sakens prinsipielle spørsmål er hvilken betydning det har at først mormor i fire år og deretter far har overtatt forsørgingen av - og også foreldreansvaret for - A.

Det rettslige utgangspunkt for fastsettelse av erstatning ved tap av forsørger er gitt i skadeserstatningsloven § 3-4, der de to første ledd lyder slik:

«Erstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne pårekne forsørging.

Erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Erstatningen fastsettes særskilt for hver enkelt erstatningsberettiget. Bestemmelsene i § 3-1 annet ledds siste punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.»

Etter denne bestemmelsen kan det slik jeg ser det, ikke være tvilsomt at A har krav på erstatning for det tap han lider ved at den forsørging hans mor faktisk ytet, bortfalt ved hennes død. Bestemmelsens første ledd knytter stillingen som erstatningsberettiget til den faktiske forsørging ved dødsfallet. Utgangspunktet for erstatningens utmåling er gitt i annet ledd, der det heter at erstatningen fastsettes «under hensyn til forsørgingens omfang ...». B var As eneforsørger.

Annet ledd begrenser erstatningen ved henvisning til «den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging». Denne ordlyden trekker i retning av at andres forsørging av den etterlatte ikke skal komme til fradrag. Forarbeidene klargjør dette ytterligere. Spesielt om barn og ungdoms erstatningsrettslige posisjon ved tap av forsørger heter det i Innstilling fra Erstatningslovkomitéen, 1971, på side 60 første spalte:

«For så vidt angår erstatning til barn og ungdom for tap av forsørger, må naturligvis også erstatningsutmålingen foretas med utgangspunkt i vedkommendes muligheter til selv å bidra til sin egen forsørgelse. Denne vil særlig avhenge av alder og hvilken utdannelse vedkommende allerede har påbegynt eller må antas å ta sikte på dersom utdannelsen ikke er påbegynt, eventuelt bygge på at vedkommende ville ha fått en utdannelse som svarer til vedkommendes evne og til den økonomiske understøttelse som den etterlatte kunne ha påregnet under utdannelsen.

Dersom det ikke er konkrete holdepunkter for en annen erstatningsberegning, antar komitéen at det vil være naturlig å legge til grunn at barnet vil ha krav på forsørgelse til det fyller 18 år, jf. den tilsvarende aldersgrense for foreldrenes forsørgelsesplikt etter barnelovene ...»

Side 678

Dersom lovgiver hadde ment at andres forsørging av et lite barn skulle gå til fradrag i erstatningsutmålingen, ville det vært nærliggende å nevne dette under drøftingen av hva som ligger i å bidra til sin egen forsørging.

Betydningen av at en annen overtar forsørgingen ved en eneforsørgers død er ikke avgjort i rettspraksis. I teorien synes oppfatningen å være at forsørging fra en annen ikke bør influere på erstatningsutmålingen ved tap av forsørger. Lødrup skriver i 4. utgave av Lærebok i erstatningsrett (1999) side 470-471:

«Når det er tale om et barns krav på erstatning for tap av forsørger, står det for meg som enda vanskeligere enn for ektefellen å godta en ny, faktisk forsørgelse som bortfallsgrunn for erstatningen. Dette syn ble også lagt til grunn i RG-1978-505 (Eidsivating). Retten slo kategorisk fast at «erstatning kan kreves som om stefarens forsørgelse ikke har funnet sted». Dette standpunkt harmonerer godt med de prinsipielle uttalelser Høyesterett kom med i Rt-1951-687, hvor den invalide sønnens krav om erstatning for tap av forsørger ble tatt til følge fullt ut: «At han nå blir stelt av faren, må man se bort fra i denne forbindelse; erstatningen må med andre ord fastsettes under forutsetning av at han må betale for den hjelp han trenger ..."»

Nygaard uttaler seg i samme retning i Skade og ansvar, 5. utgave (2000) side 153:

«Den store hovudregelen må vera at forsyting frå andre fell heilt utanfor skadeoppgjeret, RG-1978-505.»

Etter min mening synes regelen om at forsørging fra andre faller utenom skadeoppgjøret, å ha gode grunner for seg. Etter skadeserstatningsloven § 3-4 er det den etterlatte som faktisk var forsørget av avdøde, som er gitt et krav på erstatning. Det å overta forsørgingen av et barn vil måtte medføre utgifter, men skadeserstatningsloven kan ikke oppfattes slik at den nye forsørger er gitt noe erstatningsrettslig vern. Dermed bør lovens ordning være - slik ordlyd og forarbeider tydelig peker i retning av - at barnet har erstatningskravet, og dermed settes i stand til å stille midler til disposisjon for den som overtar forsørgerrollen.

Dette må også gjelde der det ved mors død er far som trer inn i forsørgerrollen. Men der han tidligere har bidratt til forsørgingen, vil dette gi seg utslag ved beregningen av forsørgertapet.

Det spørsmålet som Storebrand har reist i tilknytning til en eventuell faktisk «overkompensering» - at nye utgifter ikke nødvendigvis oppstår på den nye forsørgers hånd - reguleres av skadeserstatningsloven i § 3-1, som forsørgerbestemmelsen i § 3-4 viser til. Jeg kommer tilbake til dette.

Jeg kan etter dette ikke finne grunnlag for Storebrands syn at det bare er den eventuelle differanse mellom opprinnelig og ny forsørging som skulle være gjenstand for erstatning.

Jeg går så over til selve erstatningsutmålingen. Denne må ta sitt utgangspunkt i omfanget av mors forsørging i tiden frem til ulykken og en vurdering av verdien av den forsørging hun i fremtiden ville ha ytet.

Side 679

Med sikte på å beregne forsørgingens omfang som en økonomisk størrelse, har det vært vanlig å dele den i to. Den første del er forsørgerens innsats av penger, den annen arbeid og omsorg i hjemmet. Storebrand har protestert mot at det i denne siste del skal tas med en egen omsorgsdel, fordi dette ikke er en økonomisk størrelse. Jeg er ikke enig i en slik betraktning. «Omsorgsarbeid» utgjør en stadig viktigere komponent i alle yrker som angår pleie, stell og oppfostring. Det er i utgangspunktet ikke mulig å utelukke omsorg som del av det å forsørge og oppfostre barn. Det er heller ikke slik at omsorg er uten enhver økonomisk dimensjon. Også omsorg kan i en viss utstrekning kjøpes. Men det å kvantitetsfeste en omsorgskomponent i foreldrenes arbeid med barna, og deretter verdiberegne denne, blir naturligvis utpreget skjønnsmessig. I Rt-1998-639 - Bastrup - er det tatt hensyn til omsorg som del av husarbeidet. I den saken var partene - for øvrig samme forsikringsselskap som i nærværende sak - enige om dette standpunkt.

Ut fra de prinsipielle rettslige utgangspunktene jeg nå har redegjort for, skal erstatningen utmåles. Det er tre faktorer som partene er uenige om ved beregningen: verdsettelse av mors arbeid og omsorg i hjemmet, fordeling mellom mor og barn av den andel av mors inntekter som var til fri disposisjon, og fastsettelse av hvor langt tidsrom forsørgingen skal beregnes.

Verdien av mors arbeid i hjemmet som del av forsørgingen ble av byretten fastsatt til 70.000 kroner og lagmannsretten 50.000 kroner pr. år. Storebrand mener 25.000 kroner er korrekt. I den tidligere nevnte Bastrup-saken var mor dels utearbeidende, dels hjemmearbeidende. Familien besto av de to foreldre og ett barn på halvannet år. Mors forsørgerarbeid i hjemmet - for både mann og barn - ble satt til kr 50.000 pr. år. Storebrand har hevdet at verdien her ble satt for høyt.

I vår sak er situasjonen at mor var uføretrygdet og hjemme hele tiden hos barnet. Det som skal verdsettes, er mors arbeid med A. Dette vil langt fra fylle hele dagen med unntak av barnets aller første levetid. I vårt tilfelle er det imidlertid opplyst at A har vist seg å være meget arbeids- og omsorgskrevende, og at han var noe sent utviklet. Ut fra en samlet vurdering mener jeg at omsorgsarbeidet bør settes til kr 50.000 pr. år, slik lagmannsretten har gjort. Det er enighet mellom partene at verdien av dette husarbeidet etter hvert skal nedsettes til om lag halvparten på grunn av barnets økende evne til å klare seg selv og å hjelpe til hjemme. Jeg antar beløpet kan settes til kr 25.000. Under hensyntaken til As utvikling er det enighet mellom partene om at grensen settes til fylte 12 år.

Når det gjelder fordeling av disponibel inntekt er partene enige om at i husholdningen til A og hans mor kan de faste utgifter settes til 30.000 kroner pr. år. De midler som deretter var til disposisjon beregnet byretten til kr 95.000, mens lagmannsretten satte beløpet til kr 91.000. Byretten delte beløpet likt mellom de to, mens lagmannsretten delte det med ca 1/3 til A og 2/3 til hans mor. På tidspunktet for ulykken var A 2 år, og må antas å ha lagt beslag på en mindre del av de disponible kontanter. Det må imidlertid her legges vekt på hvordan utgiftene må antas å ville ha utviklet seg. I betraktning av at husholdet rådet over beskjedne pengebeløp, at det er opplyst at mor brukte meget lite på egne behov og at barns behov ofte fremstår slik at de prioriterer seg selv, mener jeg lagmannsretten

Side 680

har fastsatt As del noe lavt. Jeg anser det rimelig at As andel settes til 45 prosent av det disponible beløp.

Det gjenstår å ta standpunkt til tiden forsørgingen skal vare. Storebrand har anført at forsørgingen bør fortsette til fylte 19 år, men at erstatning for det som knytter seg til husarbeid, bør opphøre allerede ved fylte 15 år. En 15-åring må ansees selvforsørgende med hensyn til stell i hjemmet. Fra den annen part er hevdet at forsørgingen må fortsette til 21 år, idet det må påregnes at A vil bruke noe lengre tid enn normalt på å fullføre videregående skole.

Jeg antar at en vanlig grense for forsørging i dag kan settes til 19 år. Riktignok er utgangspunktet i barneloven § 53 satt til 18 år, men bestemmelsens annet ledd henviser alternativt til den tid barnet fortsatt er i «skulegang som må reknast som vanleg», og det tilsvarer nok oftest 19 år i dag i forhold til den videregående skole. Jeg finner ikke grunnlag for at komponenten arbeid i hjemmet skulle bortfalle ved 15 års alder. Jeg viser til at beløpet allerede blir halvert ved fylte 12 år. Jeg finner heller ikke at erstatningsutmålingen skal baseres på forsørging ut over 19 år. As tilværelse mer enn 10 år frem i tiden er vanskelig å vite noe om i dag, og jeg anser at det ikke er grunnlag for å fravike den generelle 19-års grensen.

Etter dette har jeg med ett unntak - at As del av disponibel inntekt er hevet til 45 prosent - kommet til samme resultat som lagmannsretten med hensyn til erstatningens utmåling. Jeg har tidligere redegjort for hvordan lagmannsretten med grunnlag i partenes beregninger kom frem til det pengemessige forsørgertap. For Høyesterett er beregningene ajourført. Med disse som basis fører 45 prosent fordelingen til at As særforbruk settes til 41.700 kroner pr. år for de fire årene hos mormor. Til dette kommer kr 30.000 i faste utgifter. Det skal så skje fradrag for ytelser fra det offentlige til A med ca kr 50.000. Dette gir et pengemessig forsørgertap på ca kr 21.700. Inkludert renter settes det årlige pengemessige tap til kr 31.000 pr år. Ved flyttingen til far ble de statlige bidrag redusert med ca kr 20.000. Samtidig er partene enige om at den disponible inntekt nå ville utgjort kr 106.700. Dermed blir det pengemessige forsørgertap ca kr 48.700 pr. år. Med renter, slik begge parter har lagt til grunn i sine beregninger, settes beløpet til kr 51.500 pr. år for 2000 og 2001. Fremtidig pengemessig forsørgingstap for perioden 2002 til 2013 settes ut fra partenes beregninger og 45 prosent fordelingen til kr 50.000 årlig.

Partene er enige om at det for fremtidige tapsposter skal brukes en kapitaliseringsrente på 5 prosent. Videre skal det ved renteberegning av allerede lidt tap tas hensyn til at Storebrand har betalt ut kr 563.400. I partenes beregninger er lagt til grunn at beløpet ble betalt ut 1. mars 2000. I skranken er opplyst at betalingen først ble mottatt 15. april 2000. Partene er enige om at dette ikke skal tillegges vekt, og beregningene er ikke justert.

Utmålingen av erstatningen faller i tre perioder. Periode 1 er de fire år som A bodde hos mormor, og som partene beregningsmessig er enige om varer til 1. januar 2000. Pengemessig forsørgertap for denne perioden utgjør kr 31.000 pr. år. Arbeid i hjemmet erstattes med kr 50.000 pr. år, som tillegges renter til 1. mars 2000. Samlet erstatning settes til 372.000 kroner.

Side 681

Periode nr. 2 er to år hos far, frem til 1. januar 2002. Pengemessig forsørgertap utgjør kr 51.500 pr. år. Arbeid i hjemmet erstattes med kr 50.000 pr. år. Det tillegges ikke renter under hensyntaken til Storebrands utbetaling i mars 2000. Erstatning for denne periode utgjør kr 203.000.

Periode nr. 3 er fremtidig tap fra 1. januar 2002 og ut år 2013. Pengemessig forsørgertap er beregnet til kr 50.000 pr. år. Kapitalisert verdi utgjør ca kr 454.000. Fremtidig arbeid i hjemmet, kr 50.000 frem til A er 12 år, er kapitalisert til kr 221.754. Fremtidig arbeid i hjemmet fra 12 til 19 år, kr 25.000 pr. år, er kapitalisert til kr 116.108. Samlet for perioden settes erstatningen til kr 792.000.

For de fremtidige tapsposter skal det beregnes en skatteulempe. Etter partenes opplysninger er denne ulempen stigende med økende beløp. Skjønnsmessig settes skatteulempen til 12 prosent. Samlet erstatning for perioden blir da kr 887.000.

Totalt for de tre perioder utgjør dette kr 1.462.000.

Det gjenstår å ta standpunkt til en eventuell avkortning av erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Bestemmelsen lyder slik:

«Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.»

Det er siste punktum som har betydning i vår sak. Spørsmålstillingen er om den forsørging A har mottatt, bør føre til avkortning i den utmålte erstatningen. Jeg legger til grunn at faktisk forsørging ikke faller inn under «annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått». Det alternativ som får anvendelse, er om «forholdene ellers» tilsier avkortning.

Der avkortning har skjedd i rettspraksis, har det vært med grunnlag i større forsikringer som skadelidte har fått utbetalt. Praksis må sies å ha vært tilbakeholden med slik avkortning. Jeg viser igjen til Bastrup-saken, der utbetaling av forsikringsytelser i overkant av 1,1 million kroner, førte til en reduksjon i erstatningen med 250.000 kroner.

I vår sak er mesteparten av erstatningsbeløpet knyttet til erstatning for løpende ytelser, som må antas dels å ha gått med og dels å ville gå med i den løpende forsørgingen av A. De faste utgifter fra A og hans mors hushold på kr 30.000 pr. år vil - iallfall delvis - medgå for å opprettholde forsørgingsstandarden. Det er for meg åpenbart at vilkårene for avkortning her ikke foreligger.

Etter dette utgjør den samlete erstatning kr 1.462.000. Til fradrag kommer allerede utbetalt kr 563.400. Gjenstående erstatning blir således kr 898.600.

Anken har ikke for noen del ført frem. Motanken har ført frem på ett punkt av vesentlig økonomisk betydning. Partene har gitt uttrykk for at utgiftene for største del har falt på de prinsipielle spørsmål som anken omfatter. Jeg finner at den ankende part bør erstatte A/det offentlige sakens fulle omkostninger for Høyesterett. Omkostningsoppgaven er

Side 682

samlet på kr 78.114 med tillegg av motankegebyr, kr 16.375, til sammen kr 94.489. Oppgaven legges til grunn. Ankemotparten er innvilget fri sakførsel for Høyesterett. Egenandel - grunnandelen - skal således erstattes ankemotparten, mens det resterende skal erstattes det offentlige.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at Storebrand også bør erstatte A sakens omkostninger for lagmannsretten. For lagmannsretten lyder omkostningsoppgaven på kr 36.200. Den legges til grunn. I samsvar med praksis gis et tillegg som rentekompensasjon. Samlet settes saksomkostningene til kr 40.000.

For byretten opprettholdes at Storebrand skal erstatte sakens omkostninger med kr 36.090 ifølge omkostningsoppgave.

Jeg stemmer for denne dom:

Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A v/verge D 898.600 - åttehundreognittiåttetusensekshundre - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utgangen av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

I saksomkostninger for byretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A v/verge D 36.090 - trettisekstusenognitti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 10. februar 2000 til betaling skjer.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A v/verge D 40.000 - førtitusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utgangen av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A v/verge D 300 - trehundre - kroner og til staten 94.189 - nittifiretusenetthundreogåttini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utgangen av oppfyllelsefristen til betaling skjer.

5.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

5.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.