Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 21:27

Norges Høyesterett - HR-2004-23-A - Rt-2004-8

 

Instans

Norges Høyesterett - Dom.

Dato

2004-01-07

Publisert

HR-2004-23-A - Rt-2004-8

Stikkord

Trygderett. Yrkesskade. Tap i fremtidig arbeid. Yrkesskadeforsikringsloven med forskrift.

Sammendrag

Saken gjaldt erstatning for fremtidig inntektstap ved yrkesskade i et tilfelle hvor skadelidtes ervervsevne bare var redusert for en kortere periode. En fotballspiller hadde, som følge av en skade, måttet slutte med toppfotball og begynne som revisor. Dette medførte en nedgang i lønn fra kr 700.000 til kr 300.000, hvilket innebar at han i en femårsperiode - frem til han var 32 år - hadde en uføregrad på 57%. Spørsmålet var om erstatning for tap i fremtidig erverv skulle beregnes etter forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, eller etter alminnelige erstatningsregler. Høyesteretts flertall la vekt på forskriftens forarbeider, og fant at erstatningen skulle beregnes etter forskriften. Det samlede inntektstap måtte fordeles på alle år frem til normal pensjonsalder, hvilket ga en uføregrad på 16%. At dette førte til underkompensasjon, ga ikke grunn til å sette forskriften til side. Fotballspilleren hadde fått skaden godkjent som yrkesskade, og hadde derfor ikke krav på tilleggserstatning, jf forskriftens § 1-2. Dissens 3-2.

Saksgang

Oslo tingrett TOSLO-2002-4650 A/79 - Høyesterett HR-2004-23-A (sak nr. 2003/356), sivil sak, anke.

Parter

A (advokat Terje Scavenius - til prøve) mot Gjensidige NOR Forsikring (advokat Knut Riisa).

Forfatter

Mitsem, Flock, Dolva. Dissens: Skoghøy, Lund.


(1)

Dommer Mitsem: Saken gjelder spørsmålet om - og i tilfelle hvordan - utmålingsreglene for fremtidig inntektstap ved yrkesskader, slik de er fastsatt i forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, skal anvendes i et tilfelle der skadelidte ervervsevne bare er redusert i en kortere periode.

(2)

A, som er født i 1973, var ansatt som fotballspiller på et eliteserielag da han under en seriekamp i 1996 pådro seg en skade i venstre legg. Skaden førte til at han måtte avbryte sin idrettskarriere i 1997.

(3)

Skademelding ble inngitt til det lokale trygdekontoret i juni 2000. I trygdekontorets vedtak av 20. juli 2000 ble skaden godkjent som yrkesskade, jf. folketrygdloven § 13-3 og § 13-14 fjerde og femte ledd. A fikk deretter utbetalt menerstatning etter folketrygdloven § 13-17. Den varige medisinske invaliditet ble antatt å høre inn under invaliditetsgruppe 2 (25-34%), og kapitalverdien av menerstatningen ble utbetalt med kr 80.070.

(4)

A var omfattet av fotballklubbens yrkesskadeforsikring i Gjensidige Forsikring, nå Gjensidige NOR Forsikring. Forsikringsselskapet har utbetalt ytterligere menerstatning med kr 50.073, erstattet inntektstapet til utgangen av år 2000 med kr 270.000, og i tillegg erstattet en såkalt «sign on fee» - et beløp som ville ha vært utbetalt ved fornyelse av hans kontrakt - med kr 150.000. Om disse postene er det ingen uenighet.

(5)

For fremtidig inntektstap - for årene fra og med 2001 til og med 2005 - har forsikringsselskapet utbetalt kr 359.339. Tvisten gjelder As krav på ytterligere erstatning for tap i fremtidig inntekt.

(6)

Det er enighet mellom partene om at As fotballkarriere, om han ikke var kommet til skade, ville ha vært avsluttet i 2005, og at hans inntekter deretter er uberørt av skaden. Inntektstapet oppstår dermed kun i de fem årene 2001 - 2005. Partene er videre enige om at As årsinntekt med skaden - han er diplomøkonom av utdannelse og arbeider som regnskapsfører - settes til kr 300.000, mens årsinntekten som fotballspiller ville ha vært kr 700.000.

(7)

Saken ble innbragt for Oslo tingrett ved stevning av 30. april 2002. A gjorde gjeldende at det ved anvendelsen av yrkesskadeforsikringens standardiserte beregningsregler måtte legges til grunn at hans ervervsevne var redusert med 57%, tilsvarende inntektsnedgangen fra kr 700.000 til kr 300.000. Dette ville gi ham et krav på ca. kr 980.000 i tillegg til det beløp som allerede var utbetalt til dekning av fremtidstapet. Subsidiært ble det anført at forskriften ikke er anvendelig i et tilfelle som dette, og at A hadde krav på erstatning utmålt etter skadeserstatningslovens alminnelige regler. Dette ville gi ham et krav på ca. kr 540.000.

(8)

Forsikringsselskapet gjorde på sin side gjeldende at forskriften var anvendelig, og at reduksjonen i ervervsevnen skulle settes til 16%, som tilsvarer den prosentvise inntektsreduksjonen fra og med året 2001 og frem til en normal pensjonsalder på 67 år.

(9)

Oslo tingrett avsa 17. januar 2003 dom ( TOSLO-2002-4650) med slik domsslutning:

«1.

Gjensidige NOR Skadeforsikring frifinnes.

2.

Hver av partene bærer sine omkostninger.»

(10)

Tingretten var enig med forsikringsselskapet i at forskriften fikk anvendelse og sluttet seg til selskapets syn på beregningen av den ervervsmessige uføregraden.

(11)

A påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken rettet seg mot tingrettens rettsanvendelse. Det ble samtidig søkt om samtykke til direkte anke til Høyesterett, jf. tvistemålsloven § 6 annet ledd. Slikt samtykke ble gitt ved kjæremålsutvalgets beslutning 1. april 2003.

(12)

As subsidiære anførsel for tingretten - at forskriften ikke får anvendelse i et tilfelle som dette - gjøres for Høyesterett gjeldende prinsipalt. Videre har A, som en ny anførsel for Høyesterett, gjort gjeldende at hvis forsikringsselskapet når frem med sitt syn på beregningen av fremtidstapet, vil han etter standardforskriften ha krav på en tilleggserstatning. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for tingretten.

(13)

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

(14)

Standardforskriftens utmålingsregler egner seg ikke når det dreier seg om en idrettsutøver som - i dette yrket - har en lav pensjonsalder, og som er ufør bare i dette yrket. I As tilfelle pådras inntektstapet frem til det tidspunkt da idrettskarrieren under enhver omstendighet ville ha vært avsluttet. Da forskriften ble gitt, overså man at et slikt kortvarig inntektstap ikke ville bli reflektert i den ervervsmessige uføregraden, som ligger til grunn for beregningsreglene i forskriften. At dette ble oversett, kan forklares ved at det den gang knapt fantes profesjonelle idrettsutøvere i Norge.

(15)

Siden forskriften ikke er tilpasset denne situasjonen, må man falle tilbake på utgangspunktet for yrkesskadedekningen, nemlig at de skadelidte skal ha full erstatning. Dette oppnås ved at det i As tilfelle foretas en individuell utmåling, etter skadeserstatningslovens alminnelige regler. Tapet i den aktuelle perioden - årene 2001 til 2005 - utgjør, neddiskontert, kr 899.000.

(16)

Subsidiært - for det tilfellet at standardforskriften anvendes - må den ervervsmessige uføregraden settes til 57%, som er den økonomiske uføregraden på oppgjørstidspunktet. Beregningsreglene er basert på en normal pensjonsalder på 67 år. Da standardforskriften ble gitt, var departementet klar over at noen yrkesgrupper har en lavere pensjonsalder enn dette, men også overfor disse gruppene er det forutsatt at forskriften skal få anvendelse. Etter forskriften vil en uføregrad på 57% gi en erstatning på kr 1.339.000.

(17)

For det tilfellet at forsikringsselskapet får medhold i at den ervervsmessige uførhet skal settes til 16%, gjøres det gjeldende at A har krav på en tilleggserstatning. A vil i så fall ikke ha krav på uførepensjon, og det følger av § 1-2 i standardforskriften at han da skal utbetales et tillegg, slik at han kommer i samme stilling som om han var berettiget til en slik ytelse.

(18)

Ved påstandsutformingen har den ankende part tatt utgangspunkt i den subsidiære anførsel, som vil gi høyest erstatning. Idet den allerede foretatte utbetalingen på kr 359.339 er fratrukket, har Anedlagt slik påstand:

«1.

Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale erstatning til A begrenset oppad til kr 980.000.

2.

Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale omkostning til A for Tingretten og Høyesterett.»

(19)

Ankemotparten, Gjensidige NOR Forsikring, har idet vesentlige anført:

(20)

Fastsettelsen av den ervervsmessige uføregraden må skje ved en økonomisk differansebetraktning, der man vurderer ervervskarrieren med og uten skaden frem til en pensjonsalder på 67 år. Uføregraden vil da være 16%. A har allerede fått en utbetaling i samsvar med dette. Å foreta en beregning som om As kortvarige uføregrad på 57% ville vare til 67 års alder, gir et resultat som både er sterkt urimelig og i strid med lovgivers intensjoner.

(21)

Det er ikke grunnlag for å fravike standardforskriften og foreta en individuell utmåling etter skadeserstatningslovens alminnelige regler. For fremtidstapet åpner ikke forskriften for et slikt alternativ, som tvert imot ble uttrykkelig avvist under utarbeidelsen av forskriften.

(22)

Det er heller ikke grunnlag for å kreve tilleggserstatning. Forskriften gir ikke krav på dette selv om uføregraden er for lav til å gi krav på uførepensjon. Det som er avgjørende for spørsmålet om man har krav på tilleggserstatning, er om skaden eller sykdommen faller inn under yrkesskadekapitlet i folketrygdloven. Siden dette var tilfellet for As skade, har han ikke krav på tilleggserstatning.

(23)

Det resultatet tingretten er kommet til - i samsvar med selskapets syn - er heller ikke urimelig. Etter de standardiserte utmålingsreglene kommer høytlønte relativt dårlig ut i forhold til lavtlønte, noe som var tilsiktet. Selskapets premieberegning har også vært basert på at det eventuelt skal skje en utbetaling i samsvar med standardforskriften, anvendt slik selskapet gjør gjeldende.

(24)

Gjensidige NOR Forsikring har nedlagt slik påstand:

«Oslo tingretts dom av 17. januar 2003 stadfestes.»

(25)

Jeg er kommet til det samme resultatet som tingretten, og kan i det alt vesentlige også slutte meg til tingrettens begrunnelse.

(26)

Lov om yrkesskadeforsikring 16. juni 1989 nr. 65 pålegger arbeidsgivere å tegne forsikring til fordel for arbeidstakerne, til dekning av yrkesskader og yrkessykdommer som arbeidstakerne påføres i arbeidet. Forsikringen «skal gi rett til full erstatning uten hensyn til om noen har skyld i skaden», jf. § 3 første ledd. Etter § 12 første ledd skal forsikringen dekke «lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden», og ved «varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt ménerstatning». Det følger av § 8 første ledd at arbeidsgiveren «[ikke hefter] overfor arbeidstakeren for krav etter loven».

(27)

Vedrørende erstatningsutmålingen, fremgår det av § 13 første ledd at «[s]kadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 kap. 3 gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne lov». Etter § 13 annet ledd kan Kongen imidlertid gi regler om utmålingen. Slike regler ble gitt ved Kronprinsregentens resolusjon 21. desember 1990 om forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Denne standardforskriften bygger i det alt vesentlige på Lødruputvalgets første innstilling, avgitt 15. oktober 1990, inntatt som vedlegg I til NOU 1994:20. Siktemålet med reglene har vært at skadelidte gjennom utbetalingene etter yrkesskadeforsikringen og andre ytelser, særlig fra folketrygden, skal oppnå full erstatning.

(28)

Etter § 1-1 i standardforskriften skal beregningen av erstatningen etter lov om yrkesskadeforsikring skje «etter reglene i denne forskrift». Forskriften er således ment å være uttømmende. Samtidig henviser forskriften i stor utstrekning til de alminnelige utmålingsreglene i skadeserstatningsloven. Jeg viser til kapittel 2 i forskriften, om påførte og fremtidige utgifter og om tapt inntekt frem til oppgjørstidspunktet, som i det alt vesentlige «erstattes individuelt, jf. skadeserstatningsloven § 3-1».

(29)

For fremtidig inntektstap - som denne saken gjelder - er det imidlertid fastsatt standardiserte beregningsregler i kapittel 3 i forskriften. Det eneste unntaket gjelder skadelidte som uavhengig av yrkesskaden hadde en ervervsmessig uførhet på 50% eller mer, jf. § 3-5.

(30)

Etter § 3-1 i standardforskriften er grunnlaget for beregningen av fremtidig inntektstap som hovedregel den pensjonsgivende inntekt skadelidte hadde i året før skaden eller sykdommen ble konstatert. Ved en ervervsmessig uføregrad på 100%, ytes en grunnerstatning fastsatt etter § 3-2. Med et inntektsgrunnlag på eller under syv ganger folketrygdens grunnbeløp - 7 G - blir grunnerstatningen 22 G. Den maksimale grunnerstatningen på 30 G ytes ved inntektsgrunnlag over 10 G.

(31)

Dermed vil skadelidte med lave inntekter komme relativt bedre ut enn skadelidte med høye. Jeg legger til at «taket» på 10 G kan synes å stride mot utgangspunktet om at skadelidte skal ha full erstatning. Ved utformingen av standardforskriften har man imidlertid lagt til grunn at personer på høyere inntektsnivåer ofte vil få en tilleggsdekning gjennom blant annet ulike forsikringsordninger, som ved en ordinær erstatningsutmåling - men ikke etter forskriften - vil kunne komme inn som en fradragspost, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd og Justisdepartementets merknader til forskriften § 3-2, inntatt på side 193 i NOU 1994:20.

(32)

Jeg tilføyer at erstatningsnivåene etter § 3-2 i forskriften har som utgangspunkt en skadelidt som er 45 eller 46 år gammel. Etter § 3-3 skal grunnerstatningen derfor reduseres hvis skadelidte er eldre og forhøyes hvis han, som A, er yngre.

(33)

Dersom skadelidte bare har tapt deler av ervervsevnen - som i As tilfelle - «reduseres erstatningen tilsvarende», jf. forskriften § 3-4. En uføregrad på 16% - forsikringsselskapets standpunkt - gir dermed en erstatning på 16% av den erstatning skadelidte ville ha fått ved en uførhet på 100%.

(34)

Det som er spesielt i As tilfelle - og er grunnlaget for partenes uenighet - er at hans ervervsevne kun er redusert i en kort periode, til og med året 2005. For denne perioden, vurdert isolert, er hans uføregrad 57%, beregnet ut fra forskjellen mellom inntekten med og uten skaden. Partene er enige om å legge til grunn at A da ville ha avsluttet sin karriere som profesjonell fotballspiller, og at hans inntektsnivå deretter er upåvirket av skaden. Det økonomiske tapet som skal kompenseres oppstår dermed som følge av hans relativt kortvarige yrkesmessige uførhet i det yrket han hadde på skadetidspunktet, idet han for øvrig er fullt arbeidsfør.

(35)

I sitt utkast til forskrift om regler for standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, foreslo Lødruputvalget en bestemmelse som tok sikte på de tilfeller der det foreligger en slik særlig yrkesmessig uførhet. Etter utkastet § 1 annet ledd bokstav b, inntatt på side 188-189 i NOU 1994:20, skulle erstatningen for tap i fremtidig inntekt utmåles etter de alminnelig regler i skadeserstatningsloven «til skadelidte som p.g.a. særlige helsekrav e.l. i det yrket han/hun hadde før skaden eller sykdommen inntrådte, er påført et vesentlig fremtidig inntektstap som ikke kommer til uttrykk gjennom den ervervsmessige uføregraden».

(36)

Utvalget pekte på at «[d]et kan...tenkes situasjoner hvor skadelidte ikke kan anses som ervervsmessig ufør eller har en meget lav uføregrad, men likevel faktisk er påført et betydelig inntektstap som følge av skaden, for eksempel hvis det i skadelidtes yrke stilles bestemte krav til helse m.v., som skadelidte etter skaden ikke lenger oppfyller», og at denne yrkesmessige uførheten «ikke uten videre [vil] få betydning ved fastsettelsen av den ervervsmessige uføregraden [som] er knyttet ervervsevnen og ikke direkte til det yrket skadelidte hadde før skaden», jf. side 171 i NOU'en.

(37)

Som eksempler på grupper som unntaksbestemmelsen kunne være aktuell for, nevnte Lødruputvalget flygere og dykkere. Dette er yrker med et høyt lønnsnivå, men med særlige helsekrav og derfor også lavere pensjonsalder enn i arbeidslivet forøvrig.

(38)

Denne bestemmelsen - som jeg antar ville ha fått anvendelse i As tilfelle - ble imidlertid ikke tatt inn i standardforskriften. I sin begrunnelse for dette - inntatt på side 192 i NOU 1994:20 - viste Justisdepartementet til at flere høringsinstanser hadde pekt på at «et inntektstap skadelidte måtte lide som følge av at han ikke lenger fyller særlige helsekrav i sitt tidligere yrke, vil bli reflektert i den ervervsmessige uføregraden», og at det derfor «ikke [synes] å være behov for en slik særregel som utvalget foreslår for disse tilfellene». Det ble også vist til at det i slike forhold også vil være naturlig å tegne en såkalt «loss of licence»-forsikring.

(39)

Jeg finner det klart at standardforskriften § 3-4 - hvoretter grunnerstatningen skal reduseres tilsvarende når skadelidte bare har tapt «deler av sin ervervsevne» - ikke er utformet med sikte på å regulere den situasjon som foreligger ved et rent tidsbegrenset tap av ervervsevnen, som i Stokkelands tilfelle. På den annen side finner jeg å måtte legge avgjørende vekt på at Justisdepartementet vurderte, og avviste, den unntaksbestemmelsen som Lødruputvalget foreslo, og som ville ha ført til en utmåling etter skadeserstatningslovens alminnelige regler. Det må da ha vært departementets forutsetning at forskriften skulle fange opp også slike tilfeller ved fastsettelsen av uføregraden etter forskriften § 3-4.

(40)

Jeg kan etter dette ikke se at det er noe grunnlag for å sette forskriften til side, slik A har gjort gjeldende. Spørsmålet blir imidlertid hvordan uføregraden skal fastsettes. Her har partene lansert hvert sitt alternativ.

(41)

As syn er at forskriften ikke åpner for noen annen løsning enn å legge den midlertidige ervervsmessige uføregrad på 57% - basert på en årlig inntektsreduksjon fra kr 700.000 til kr 300.000 - til grunn for hele perioden frem til pensjonsalderen. En slik løsning vil imidlertid ikke reflektere inntektsreduksjonen på grunn av skaden, og den er etter mitt syn klart uholdbar og i strid med departementets forutsetninger.

(42)

Forsikringsselskapet har, som tidligere nevnt, beregnet en uføregrad på 16%. Dette skjer ved at inntektstapet - som utgjør kr 400.000 i fem år, til sammen to millioner kroner - blir fordelt på alle år fra 2001 og frem til fylte 67 år i 2040. Dette blir rundt regnet kr 50.000 pr. år, noe som igjen leder frem til et inntektstap - og en uføregrad - på omkring de 16% som forsikringsselskapet har lagt til grunn ved sin erstatningsutmåling.

(43)

Selskapets standpunkt er i samsvar med utgangspunktet for hvordan uføregraden skal beregnes, som et uttrykk for reduksjonen i inntektsnivået på grunn av skaden, vurdert frem til pensjonsalderen. Standardforskriften bygger imidlertid på en normalsituasjon, der inntektstapet pådras i den skadelidtes resterende yrkeskarriere, frem til en pensjonsalder på 67 år. For å beregne nåverdien av de fremtidige, årlige nettotap, må det foretas en kapitalisering. Dette er lagt inn i tabellen for grunnerstatning etter forskriften § 3-2 og korreksjonsbestemmelsen for alder i § 3-3.

(44)

Etter forsikringsselskapets syn vil også As tap - som kun skriver seg fra de første fem årene - bli behandlet som om det pådras i løpet av hele hans yrkesaktive liv. A vil dermed bli underkompensert, idet man - i forhold til forutsetningene bak erstatningsnivåene i forskriften § 3-2 - ser bort fra at hele tapet for A refererer seg til en nær fremtid, de første fem år. Men i så henseende er han ikke i noen annen stilling enn arbeidstakere i andre godt betalte yrker med strenge helsekrav, der man under enhver omstendighet ville ha måttet slutte i yrket før den normale pensjonsalderen. Også i slike tilfeller vil den særlige yrkesmessige uførhet være av kortere varighet enn den ervervsmessige. Og jeg minner igjen om at Lødruputvalgets forslag til unntaksbestemmelse for slike tilfeller ble avvist da forskriften ble utarbeidet.

(45)

Etter mitt syn kan da underkompensasjonen av A ikke være en tilstrekkelig begrunnelse for å sette forskriften til side, for isteden å anvende de alminnelige erstatningsrettslige utmålingsregler. Jeg legger til at det i og for seg ikke er påfallende at standardregler kan slå uheldig ut i enkelte typetilfeller. Dertil synes det å ha vært departementets forutsetning at man nettopp i situasjoner som dette kan bli underkompensert, men at dette ofte vil være dekket opp ved forsikringer, som - som tidligere nevnt - ikke hensyntas ved en utmåling etter standardforskriften.

(46)

Jeg tilføyer at selv om denne saken løses innenfor rammen av standardforskriften, er jeg usikker på hvordan erstatningsberegningen skulle foretas hvis A var blitt 100% ervervsmessig ufør. Det er mulig at en slik situasjon kunne løses ved en justering av inntektsgrunnlaget etter § 3-1 tredje ledd. Slik saken ligger an, er det unødvendig å gå nærmere inn å denne problemstillingen.

(47)

Endelig har A - for det tilfellet at forsikringsselskapet får medhold i sitt syn på beregningen av fremtidstapet - gjort gjeldende at han har krav på en tilleggserstatning etter forskriften § 1-2.

(48)

Etter denne bestemmelsen kan «[s]kadelidte som ikke fyller vilkårene for ytelser ved yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 11» - kapittel 13 i folketrygdloven av 1997 - kreve en tilleggserstatning, som skal «fastsettes slik at skadelidte så langt det er mulig settes i samme stilling som om slike ytelser hadde vært tilstått».

(49)

Bestemmelsen tar sikte på de relativt sjeldne tilfeller der yrkesskadeforsikringsloven omfatter skader og sykdommer som ikke faller inn under folketrygdlovens yrkesskadekapittel, eller der personkretsen ikke er sammenfallende, jf. Lødruputvalget på side 172 i NOU 1994:20A har imidlertid fått sin skade godkjent som yrkesskade etter folketrygdloven. Selv om han ikke skulle være berettiget til uførepensjon, er han ikke i den situasjonen som § 1-2 regulerer.

(50)

Jeg konkluderer etter dette med at tingrettens dom må stadfestes, i overensstemmelse med ankemotpartens påstand. Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for Høyesterett.

(51)

Jeg stemmer for denne dom:

Tingrettens dom stadfestes.

(52)

Dommer Skoghøy: Jeg har kommet til at anken må tas til følge.

(53)

Som førstvoterende har redegjort for, måtte A som følge av den skade han ble påført i 1996, avslutte sin profesjonelle fotballkarriere i 1997, mens den ellers antas å ville ha vart til 2005. For den periode fotballkarrieren ville ha vart dersom A ikke var blitt skadet, er ervervsevnen blitt nedsatt med 57%, mens den for tiden etter det tidspunkt han uansett måtte ha sluttet som profesjonell fotballspiller, ikke er blitt nedsatt. Gjensidige NOR Forsikring foretok i 2000 oppgjør i henhold til yrkesskadeforsikringsloven og utbetalte da blant annet erstatning for lidt inntektstap med kr 270.000 og for tap i fremtidig erverv for årene 2001-2005 med kr 359.339. Det sentrale spørsmål i saken er om erstatning for tap i fremtidig erverv etter yrkesskadeforsikringsloven i tilfeller hvor ervervsevnen bare er blitt nedsatt for en begrenset tidsperiode, skal beregnes etter forskrift 21. desember 1990 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring (standardforskriften) eller etter alminnelige erstatningsregler.

(54)

Etter standardforskriften kapittel 3 skal erstatning for fremtidig inntektstap for yrkesskader som går inn under yrkesskadeforsikringsloven, som hovedregel beregnes i samsvar med standardforskriftensbestemmelser. Forskriften § 3-4 fastsetter at hvis skadelidte bare har «tapt deler av sin ervervsevne», skal erstatningen reduseres tilsvarende, men forskriften inneholder ingen bestemmelser om hvordan erstatningen for fremtidig inntektstap skal beregnes dersom ervervsevnen bare blir midlertidig nedsatt.

(55)

Gjensidige NOR Forsikring har anført at dersom ervervsevnen bare blir nedsatt for en periode, må dette betraktes som et delvis tap av ervervsevnen, og at erstatningen i slike tilfeller på grunnlag av forskriften § 3-4 skal reduseres forholdsmessig. De størrelser som bestemmer hvilken brøk som skal legges til grunn ved reduksjonen, er - foruten inntektsreduksjonen - den periode ervervsevnen er nedsatt, og tiden frem til pensjonsalder. I det foreliggende tilfellet vil det føre til at ervervsevnen bare skal anses å være nedsatt med 16%. Dette innebærer i realiteten at det tap A lider ved at han som følge av skaden har måttet avslutte sin fotballkarriere tidligere enn det han ellers måtte ha gjort, skal fordeles over hele hans gjenværende yrkesaktive liv, dvs. frem til 2040 da han vil fylle 67 år. I den formel som standardforskriften benytter, er det for inntektstap som ligger i fremtiden, lagt inn en neddiskonteringseffekt. På grunn av denne neddiskonteringseffekten vil As erstatning for tap i fremtidig erverv ved at tapet blir fordelt over hele hans gjenværende yrkesaktive liv, bli vesentlig mindre enn det tap han faktisk har lidt.

(56)

Det har fra Gjensidige NOR Forsikrings side vært fremholdt at standardforskriften ikke alltid gir full erstatning, og selskapet har i denne forbindelse blant annet vist til at det ved erstatningsberegningen etter standardforskriften ikke skal tas hensyn til inntekter over ti ganger folketrygdens grunnbeløp, se forskriften § 3-2. Etter min oppfatning kan imidlertid dette ikke benyttes som argument for å anvende § 3-4 på tidsbegrenset tap av ervervsevnen. Hvis man skal benytte § 3-4 på tidsbegrenset tap av ervervsevnen, vil det ikke bare ramme høyinntektsgrupper, men også skadelidte med inntekter under ti ganger folketrygdens grunnbeløp.

(57)

Forskriften § 3-4 regulerer etter sin ordlyd tilfeller hvor skadelidte bare har «tapt deler av sin ervervsevne». Dersom denne bestemmelsen skulle regulere tidsbegrenset tap av ervervsevnen, måtte den også gjelde tilfeller hvor det tidsbegrensede tapet er 100%. Fra et språklig synspunkt fremstår det som kunstig å se på et tidsbegrenset tap av ervervsevnen som tap av «deler» av ervervsevnen, og av innstillingen fra det utvalg som forberedte standardforskriften (Lødruputvalget), fremgår det at § 3-4 ikke tar sikte på å regulere slike tilfeller. Det bestemmelsen tar sikte på å regulere, er tilfeller hvor skadelidtes ervervsevne ikke har gått fullstendig tapt, men bare er blitt redusert, se vedlegg 1 til NOU 1994:20, side 179.

(58)

Det forekommer at en lov- eller  forskriftsbestemmelse må gis anvendelse på forhold som lov- eller forskriftsgiverne ikke har hatt i tankene ved utformingen av bestemmelsen. Dette må imidlertid forutsette at bestemmelsen er egnet til å bli anvendt på forholdet. I særlig grad gjelder dette når forholdet ikke dekkes av en naturlig språklig forståelse av bestemmelsens ordlyd.

(59)

Som jeg har påpekt, er forskriften § 3-4 ikke egnet til å løse erstatningsutmålingen ved tidsbegrenset tap av ervervsevne. Dersom bestemmelsen blir anvendt på slike forhold, vil det tidsbegrensede tap bli fordelt over hele skadelidtes gjenværende yrkesaktive liv og på denne måten føre til systematisk urimelige resultater i disfavør av skadelidte - hva enten denne tilhører en høyinntektsgruppe eller ikke. Når tidsbegrenset tap av ervervsevne heller ikke går inn under en naturlig forståelse av ordlyden i § 3-4, finner jeg at bestemmelsen ikke kan benyttes til å regulere erstatningsutmålingen i tilfeller hvor inntektstapet er tidsbegrenset.

(60)

Ved beregningen av erstatning for fremtidig inntektstap etter standardforskriften skal man ikke ta utgangspunkt i sannsynlig fremtidig inntektsnivå, men den pensjonsgivende inntekt skadelidte hadde året før eller i det år skaden eller sykdommen ble konstatert, se forskriften § 3-1 første og andre ledd. Dersom erstatning for fremtidig inntektstap skal beregnes etter standardforskriften, og man legger til grunn at § 3-4 ikke kan anvendes på tidsbegrenset tap av ervervsevne, vil det føre til at skadelidte i tilfeller hvor tapet av ervervsevne er tidsbegrenset, får utmålt erstatning som om inntektstapet hadde vart helt frem til pensjonsalder. Skadelidte vil imidlertid i så fall få en urimelig høy erstatning, og denne løsning er derfor etter min mening like uakseptabel som om man skulle anvende § 3-4 på tidsbegrenset tap av ervervsevnen.

(61)

Forskriften § 3-1 tredje ledd inneholder en bestemmelse som fastsetter at hvis det er «særlige holdepunkter for å anta» at skadelidtes inntekt året før eller i det år skaden eller sykdommen ble konstatert, «avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen, skal grunnlaget for beregningen settes til dette nivået». Det fremgår av forarbeidene at det bestemmelsen tar sikte på, er tilfeller hvor skadelidte er under utdanning når han har pådratt seg skaden, eller er ansatt i en ny og høyere lønnet stilling, men ikke tiltrådt, se NOU 1994:20 side 176. Jeg finner det klart at denne bestemmelsen ikke kan benyttes til å nedjustere grunnlaget for erstatningsberegningen i tilfeller hvor inntektstapet er tidsbegrenset, og det har heller ikke vært anført av Gjensidige NOR Forsikring. Hvis § 3-1 tredje ledd skulle kunne benyttes til å nedjustere grunnlaget for erstatningsberegningen til skadelidtes gjennomsnittslønn for hans gjenværende yrkesaktive liv, ville det gi den samme urimelige løsning som om man skulle anvende § 3-4 på tidsbegrenset inntektstap.

(62)

Etter denne gjennomgang av standardforskriften må det konstateres at den ikke inneholder noen bestemmelser som gir en akseptabel løsning på hvordan erstatning for tidsbegrenset fremtidig inntektstap skal utmåles. Det fremgår også av forarbeidene at forskriftsgiverne ved utformingen av forskriften ikke har hatt denne problemstillingen i tankene. På denne bakgrunn er jeg kommet til at standardforskriften ikke kan benyttes ved utmåling av erstatning for fremtidig inntektstap i tilfeller hvor tapet eller nedsettelsen av ervervsevnen er tidsbegrenset.

(63)

Førstvoterende har lagt avgjørende vekt på at Lødruputvalgets utkast til standardforskrift inneholdt en unntaksbestemmelse som fastsatte at dersom skadelidte «pga. særlige helsekrav e.l. i det yrket han/hun hadde før skaden eller sykdommen inntrådte, er påført et vesentlig fremtidig inntektstap som ikke kommer til uttrykk gjennom den ervervsmessige uføregraden», skulle erstatning for fremtidig inntektstap utmåles etter skadeserstatningslovens regler, men at dette forslaget bevisst ble sløyfet i forskriften slik den ble vedtatt ( NOU 1994:20 side 188-189 og side 192). Etter mitt syn kan den omstendighet at Lødruputvalgets forslag til unntaksbestemmelse ikke ble fulgt opp, ikke tillegges en slik betydning. Selv om den unntaksbestemmelse Lødruputvalget foreslo, muligens kunne ha vært benyttet i tilfeller som det foreliggende, tok den ikke spesielt sikte på problemet med midlertidig tap av ervervsevnen. Det forslaget tok sikte på, var yrkesgrupper - som for eksempel flygere og dykkere - som det stilles spesielle helsekrav til, og som ved selv en liten skade kan komme i den situasjon at de ikke lenger oppfyller de helsekrav som stilles for å få det sertifikat eller lignende som kreves i den aktuelle yrket, se NOU 1994:20 side 171. Når dette forslaget ble sløyfet, ble det begrunnet med at «et inntektstap skadelidte måtte lide som følge av at han ikke lenger fyller særlige helsekrav i sitt tidligere yrke, vil bli reflektert i den ervervsmessige uføregraden», se NOU 1994:20 side 192. Siden dette forslaget ikke tok sikte på å løse problemet med tidsbegrenset tap av ervervsevnen, kan det at forslaget ble sløyfet, etter min oppfatning ikke brukes som argument mot å legge til grunn at utmåling av erstatning for tidsbegrenset tap av ervervsevnen faller utenfor standardforskriften.

(64)

Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 13 at dersom annet ikke er bestemt i eller i medhold av yrkesskadeforsikringsloven, gjelder skadeserstatningsloven kap. 3. Standardforskriften har karakter av unntak fra dette utgangspunktet, og når standardforskriften ikke kan anvendes, må erstatning for fremtidig inntektstap utmåles etter skadeserstatningslovens bestemmelser.

(65)

Partene er enige om at dersom As krav på erstatning for tap i fremtidig erverv blir utmålt etter skadeserstatningslovens regler, vil erstatningen utgjøre kr 899.000. A har fått utbetalt kr 359.339 i erstatning for fremtidig inntektstap. A har etter dette krav på å få utbetalt ytterligere kr 539.661.

(66)

Ut fra det resultat jeg har kommet til, har A fått medhold i sin prinsipale anførsel. I samsvar med hovedreglene i tvistemålsloven § 180 andre ledd, jf. § 172 finner jeg at Gjensidige NOR Forsikring må pålegges å betale saksomkostninger både for tingretten og Høyesterett.

(67)

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Skoghøy.

(68)

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mitsem.

(69)

Dommer Dolva: Likeså.

(70)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

Tingrettens dom stadfestes.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.