Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 21:30

Høyesterett - HR-2000-214 - Rt-2000-1756 (438-2000)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2000-11-06

Publisert

HR-2000-214 - Rt-2000-1756 (438-2000)

Stikkord

(Arbeidsgiveravgift-dommen) Erstatningsrett. Forsikringsrett. Regresskrav fra arbeidsgiver for betalt arbeidsgiveravgift under sykdom.

Sammendrag

Arbeidsgiver som hadde utbetalt full lønn under sykdom for en arbeidstaker etter trafikkuhell, kunne ikke kreve arbeidsgiveravgiften dekket av forsikringsselskapet. Regresshjemmelen i skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2 omfattet ikke arbeidsgiveravgiften, se også bilansvarsloven § 4. Høyesterett kom videre til at kommunens avledede formuestap ikke hadde erstatningsrettslig vern.

Saksgang

Oslo byrett Nr 97-5075 A/71 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-819 A/01 - Høyesterett HR-2000-214, sivil anke.

Parter

Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Anne Stine Eger Mollestad - til prøve) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Hilde Foyn Bruun).

Forfatter

Bruzelius, Matningsdal, Coward, Aarbakke, Dolva.


Dommer Bruzelius: Saken gjelder tvist om en arbeidsgiver som har utbetalt full lønn under sykdom som følge av et trafikkuhell, kan kreve arbeidsgiveravgiften dekket av forsikringsselskap.

Ved en kollisjon 26. august 1993 på området for Gaustad sykehus, Oslo, mellom sykkel og personbil, fikk syklisten - en overlege ved Aker sykehus - skader som medførte sykefravær i to år. Overlegen var på Gaustad i arbeidssammenheng, og skaden ble ansett som yrkesskade. I samsvar med punkt 4.43 i fellesbestemmelsene i overenskomster med arbeidstakerorganisasjonene vedrørende lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i Oslo kommune, utbetalte arbeidsgiveren full lønn til skadelidte i de to årene. Punkt 4.58 i fellesbestemmelsene i overenskomstene gir kommunen rett i forhold til arbeidstakerne til å gjøre tap «i form av utbetalt lønn m.v. under sykefravær gjeldende direkte mot skadevolder eller vedkommende forsikringsselskap».

Bilføreren hadde tegnet forsikring i Storebrand Skadeforsikring AS (Storebrand), og selskapet erkjente ansvar etter bilansvarsloven. Oslo kommune fremsatte i brev av 23. august 1994 krav om refusjon av utgifter til lønn, feriepenger og arbeidsgiveravgift i arbeidsgiverperioden 27. august - 9. september 1993. Det ble også krevet refusjon av utgifter til saksbehandlingen. Storebrand dekket lønn, feriepenger og arbeidsgiveravgift, men nektet å dekke utgiftene til saksbehandling, under henvisning til at denne utgiften ikke var omfattet av arbeidsgiverens regressrett. I brev av 31. oktober 1995 fremsatte kommunen krav om refusjon av lønnsutgiftene for perioden 26. august 1994 - 31. august 1995 med tillegg av feriepenger og arbeidsgiveravgift, fratrukket beløp som ble refundert av den kommunale pensjonskassen og folketrygden. Storebrand dekket utgiftene til lønn og feriepenger, men avslo kravet om arbeidsgiveravgift, oppgitt til 56 818 kroner. Kommunen har senere - etter at nærværende søksmål ble reist - i brev av 11. mai 1998 fremsatt krav om å få dekket utbetalt lønn m.m. i det første året etter ulykken. Kravet ble avvist som foreldet.

Oslo kommune tok 5. juni 1997 ut stevning ved Oslo byrett mot Storebrand med krav om å få dekket arbeidsgiveravgiften for det andre året. Byretten avsa 21. oktober 1998 dom med slik domsslutning:

1.

«Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale til Oslo kommune kr 56.818,- - kronerfemtisekstusenåttehundreogatten 00/100 - med tillegg av lovens rente fra 1. desember 1995 og til betaling skjer.

Side 1757

2.

Partene bærer hver sine omkostninger.»

Byretten kom til at kravet ikke kunne godtas som regresskrav, jf. skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2, men fant at kommunen hadde krav på dekning etter bilansvarsloven § 4 da utgiftene til arbeidsgiveravgift var et tap som var en påregnelig og nærliggende skadefølge av ulykken.

Storebrand påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. En søknad om å få bringe saken direkte inn for Høyesterett og uten hensyn til ankesum, ble nektet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 2. februar 1999. Lagmannsretten avsa 6. desember 1999 dom med slik slutning:

«1.

Byrettens dom stadfestes.

2.

Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes til dekning av saksomkostninger for lagmannsrett å betale til Oslo kommune v/ordføreren 41 600 - førtientusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet sluttet seg til byrettens begrunnelse for at selskapet var ansvarlig etter bilansvarsloven § 4, mens mindretallet etter en konkret vurdering kom til at arbeidsgiverens tap i form av arbeidsgiveravgift ikke kunne anses som en tilstrekkelig nærliggende følge av den skadevoldende handling. Mindretallet var enig med byretten i at kommunen ikke hadde rett til regress for arbeidsgiveravgiften etter skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2. Det samlete flertall drøftet ikke spørsmålet, men én lagdommer uttalte at forutsetningene for en mulig regressrett ikke var tilstrekkelig belyst.

Storebrand påanket dommen til Høyesterett, og søkte om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jf. tvistemålsloven § 359. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 29. mars 2000 ble det gitt samtykke til anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi, og anken henvist til Høyesterett.

Under saksforberedelsen for Høyesterett har Oslo kommune redusert sitt krav med 17.548 kroner til 39.270 kroner. Reduksjonen tilsvarer arbeidsgiveravgiften av attføringspenger, som kommunen har krav på å få refundert av folketrygden. Saken står for øvrig i det alt vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Den ankende part - Storebrand Skadeforsikring AS - har i hovedsak anført:

Selskapet bestrider ikke at arbeidsgivers utbetaling av lønn til den direkte skadelidte medfører at arbeidsgiveren må betale arbeidsgiveravgift. Avgiften er imidlertid en utgift som er pålagt arbeidsgiverne. Den direkte skadelidte har ikke krav på arbeidsgiveravgiften, og vinner heller ikke noen rett gjennom denne. En arbeidsgivers krav om å få dekket arbeidsgiveravgift er således ikke et regresskrav som skadevolder hefter for etter skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2. Kravet gjelder erstatning for tap som er påført arbeidsgiveren direkte. Det er ikke støtte i lovteksten eller i lovforarbeidene for å tolke skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2 slik at den skulle få anvendelse for et direkte krav fra arbeidsgiveren. Kommunens krav fører heller ikke frem som et direkte tap etter ansvarsbestemmelsen i bilansvarsloven § 4. Tap påført en indirekte skadelidt

Side 1758

har som hovedregel ikke erstatningsrettslig vern, og tapet her er ikke med blant de unntak som har vært gjort fra denne hovedregel. Dersom kravet godtas, vil det kunne åpne for en mengde erstatningskrav.

Den skadelidte overlegen har hatt mulighet til å få dekket sitt inntektstap av to solidarisk ansvarlige. En slik valgrett kan ikke medføre et større ansvar for den som er ansvarlig etter bilansvarsloven enn det som ville ha vært tilfelle om skadevolder hadde erstattet den tapte inntekten direkte. Det betales ikke arbeidsgiveravgift av erstatning for tapt inntekt. Det har ingen betydning for skadelidtes pensjonsgivende inntekt at hun har mottatt lønn fra arbeidsgiver i stedet for erstatning fra skadevolder.

Subsidiært anføres at kravet til årsakssammenheng fører til at kommunens tap må anses som for fjernt og avledet i forhold til primærskaden.

Tapet er verken en rimelig eller nødvendig følge av uhellet, og arbeidsgiveren er den nærmeste til å bære tapet som i første rekke er en konsekvens av tariffavtalen mellom kommunen som arbeidsgiver og de ansatte i kommunen.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

Oslo kommune dømmes til å dekke Storebrand Skadeforsikring AS' fulle saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 8% - åtte prosent - avsavnsrente av saksomkostninger for by- og lagmannsrett fra hhv. 06.11.98 og 28.11.99 til 31.10.00 samt 12% - tolv prosent - forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling skjer.»

Ankemotparten - Oslo kommune - har i hovedsak anført:

Etter tariffavtalen er kommunen ved yrkesskade forpliktet til å betale full lønn til den skadete arbeidstakeren i inntil to år. Når en arbeidsgiver utbetaler lønn, plikter han også å betale arbeidsgiveravgift. Kravet om erstatning for det tap betalingen av avgiften har påført arbeidsgiveren, har hjemmel så vel i bilansvarsloven § 4 som i skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2.

Selskapet har erkjent ansvar for skaden etter bilansvarsloven § 4. Omfanget av dette ansvaret må fastlegges etter ulovfestete erstatningsrettslige regler, jf. bilansvarsloven § 4 jf. § 6. Det er ikke tvilsomt at det er årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handlingen og tapet. Rettspraksis må forstås slik at alt tap som er en adekvat følge av skaden, skal erstattes, og kommunens direkte krav kan derfor ikke avskjæres på grunnlag av en regel om at arbeidsgiveren til den direkte skadelidte ikke har krav på å få erstattet tap som skaden har påført arbeidsgiveren. Spørsmålet om tapet kan erstattes, må slik det fremgår av rettspraksis, avgjøres ut fra en konkret vurdering av om det er adekvat i relasjon til den skadevoldende hendelse.

Arbeidsgivere plikter å betale arbeidsgiveravgift av lønnsutbetalinger. Det er således nærhet i årsakssammenhengen mellom tapet og den lønnen kommunen har utbetalt skadelidte. Selskapet har refundert lønnskostnaden. Den foreliggende tariffavtalen gir kommunens arbeidstakere mer omfattende rettigheter enn folketrygdloven, men det er ikke uvanlig at det er tatt inn bestemmelser i tariffavtaler om slike rettigheter.

Side 1759

Tariffavtaler er vanlige i vårt samfunn, og forekomsten av en slik avtale må ha vært påregnelig for selskapet. Som følge av avtalen om full lønn under sykdom slipper arbeidstakeren å forholde seg til skadevolderen eller hans forsikringsselskap. Det er ikke noen grunn til at domstolene skal sensurere avtalen ved å nekte kommunen å få erstattet sitt direkte tap av selskapet.

Arbeidsgiveravgiften er en avgift som betales i arbeidstakerens interesse, selv om kommunen ikke kan påvise at avgiften direkte kommer skadelidte til gode. Arbeidsgiverens betaling av lønn har dessuten betydning for beregningen av arbeidstakerens pensjonsgivende inntekt.

Rettstekniske hensyn tilsier at arbeidsgiverens betaling av arbeidsgiveravgift refunderes av skadevolder sammen med den lønnen som arbeidsgiveren har utbetalt skadelidte. Det er ikke grunn til å anta at en adgang for arbeidsgivere til å få refundert arbeidsgiveravgiften vil åpne for en rekke andre krav fra indirekte skadelidte. Arbeidsgiveravgiften er meget nært knyttet til lønnsutbetalingen og står derfor i en særstilling.

Kravet omfattes også av bestemmelsen om arbeidsgivers regressrett for lønn under sykdom og for «liknende ytelser» i skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2. Lovforarbeidene er ikke til hinder for å innfortolke arbeidsgiveravgiften i bestemmelsen, ettersom utgiften er forbundet med arbeidsgiverens lønnsutbetaling. Høyesterett har dessuten lagt dette til grunn i Rt-1982-814.

Det er ikke grunnlag for å hevde at kommunen kunne ha fått det innbetalte beløp refundert av avgiftsmyndigheten. Utgiften er så vel nødvendig som rimelig.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

«1.

Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale til Oslo kommune kr 39.270 - trettinitusentohundreogsytti 00/100 - med tillegg av lovens rente fra 1. desember 1995 og til betaling skjer.

2.

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Saken gjelder krav om å få erstattet arbeidsgiveravgift som kommunen i egenskap av arbeidsgiver har betalt i samsvar med bestemmelsene i den tidligere folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 § 16-1 nr. 1 annet ledd bokstav b, jf. § 23-2 i folketrygdloven av 28. februar 1997 nr. 19.

Etter folketrygdloven av 1966 § 3-5 nr. 2 pliktet arbeidsgiver å utbetale lønn til en syk arbeidstaker i arbeidsgiverperioden på 14 dager. Arbeidstakeren hadde deretter rett til sykepenger fra trygden i inntil 250 dager/50 uker, jf. folketrygdloven av 1966 § 3-12A. Sykepengene ble beregnet på grunnlag av arbeidstakerens lønn, men begrenset til en inntekt svarende til 6 ganger grunnbeløpet, se folketrygdloven av 1966 § 3-4. Etter utløpet av sykepengeåret kunne arbeidstakeren tilstås attføringspenger, jf. folketrygdloven av 1966 kapittel 5B. En arbeidsgiver som hadde betalt full lønn til arbeidstakeren under sykdom, kunne kreve den trygdedes sykepenger utbetalt til seg, jf. folketrygdloven av 1966 § 15-7 første ledd. Arbeidsgiveren hadde også krav på å få refundert arbeidsgiveravgiften

Side 1760

av et beløp tilsvarende trygdeytelsen, jf. § 15-7 første ledd siste punktum.

Kommunen har gjort gjeldende at en ansatt som av arbeidsgiveren mottar full lønn under sykdom, får en høyere pensjonsgivende inntekt enn om vedkommende hadde mottatt erstatning av tapt inntekt fra skadevolder. Jeg kan ikke se at dette er riktig. Pensjonsgivende inntekt etter folketrygdloven av 1966 § 6-4 svarer til personinntekten etter skatteloven av 1911 § 55 med noen unntak, som ikke har interesse i denne sak. Skatteloven av 1911 § 55 første ledd nr. 1 bokstav a omtaler riktignok bare lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold, men det er ikke tvilsomt at erstatning for tapt inntekt skatterettslig sett anses som skattepliktig inntekt etter et surrogatsynspunkt, jf. Zimmer, Lærebok i skatterett, 3. utgave 1997, side 380 sammenholdt med side 143, jf. S.R. Greni mfl., Skattelovkommentaren 1997/98, side 774 «Erstatning».

Skaden ble ansett som yrkesskade, og lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring får anvendelse, se § 11 første ledd bokstav a. For tap av inntekt får skadeserstatningslovens utmålingsregler anvendelse så langt ikke annet er bestemt i, eller i medhold av, yrkesskadeforsikringsloven, se § 13 første ledd. Slike regler er ikke fastsatt for tapt inntekt. Under ankeforhandlingen er opplyst at Storebrand på skadetidspunktet forsikret kommunens ansvar etter loven. Det er videre opplyst at det er avtalt at bilansvarsforsikringen skal bære ansvaret i siste hånd, og jeg går derfor ikke nærmere inn på forholdet til yrkesskadeforsikringsloven.

Kommunen har anført at dens tap er erstatningsmessig såvel etter bilansvarsloven § 4 som etter skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2. Jeg drøfter først om sistnevnte bestemmelse gir hjemmel for erstatning i dette tilfellet.

Skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2 første punktum gir arbeidsgiveren en rett til å «kreve regress for lønn under sykdom eller liknende ytelser, så langt tredjemann er erstatningsansvarlig etter ellers gjeldende erstatningsregler». Etter annet punktum omfatter regressretten imidlertid «ikke ytelser som arbeidsgiveren kan kreve dekket av trygden». Kommunen har pekt på at en arbeidsgiver som har betalt lønn til en syk arbeidstaker, og som derfor også har betalt arbeidsgiveravgift, har rett til å få refundert fra folketrygden dels et beløp tilsvarende den trygdeytelsen arbeidstakeren har krav på, og dels arbeidsgiveravgift beregnet på grunnlag av dette beløpet, jf. min redegjørelse foran for disse reglene. Dette skulle tilsi at arbeidsgiveravgiften også omfattes av regressbestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 2 første punktum.

Regressretten etter § 3-7 nr. 2 første punktum omfatter lønn og lignende ytelser. I forarbeidene, jf. for eksempel Ot.prp.nr.60 (1980-1981) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen for så vidt gjelder lemping av erstatningsansvar mm, side 41, er det uttalt at lignende ytelser omfatter:

«... alle særlige tillegg av lønnsmessig art som skadelidte får utbetalt også under sykdom. Den vil videre omfatte etterlønn som utbetales når noen dør ...».

Den skadelidte arbeidstakeren har ikke krav på arbeidsgiveravgiften. Den er utelukkende en forpliktelse for  arbeidsgiveren overfor folketrygden.

Side 1761

Betalingen av avgiften har heller ingen betydning for arbeidstakerens trygderettslige stilling. Selv om plikten for arbeidsgiveren til å betale avgiften utløses av lønnsutbetalingen, kan jeg ikke se at kravet av den grunn får karakter av regresskrav. Jeg kan heller ikke se at det er støtte i forarbeidene eller i praksis for en utvidende fortolkning av § 3-7 nr. 2.

Kommunen har til støtte for sitt standpunkt pekt på førstvoterendes uttalelse i Rt-1982-814, på side 818, om at det var «ubestridt» at en arbeidsgiver hadde regressrett for arbeidsgiveravgift og feriepenger av de sykepenger han yter. Denne saken gjaldt om arbeidsgiveren hadde regressrett for sykepenger betalt i arbeidsgiverperioden, eller om dagjeldende § 3-7 i skadeserstatningsloven om trygdens begrensede regress, fikk anvendelse for sykepenger betalt av arbeidsgiver i perioden. Regressrett for arbeidsgiveravgiften var ikke tema i saken, og jeg finner i hvert fall ikke å kunne ta denne uttalelsen til støtte for en regressrett for arbeidsgiveravgift betalt etter utløpet av arbeidsgiverperioden hvor arbeidsgiver har en lovfestet plikt til å betale sykelønn, jf. folketrygdloven av 1966 § 3-5 nr. 2. Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å drøfte omfanget av regressretten i denne lovbestemte arbeidsgiverperioden.

Jeg går så over til å drøfte om kommunen har krav på å få sitt tap dekket etter bilansvarsloven § 4. Etter denne bestemmelsen «har skadelidaren krav på skadebot ...» , jf. § 1, som slår fast at «lova gjeld skadebot for skade som motorvogner gjer ...» jf. § 6 første ledd hvoretter «(s)kadebota vert fastsett etter vanlege skadebotreglar når ikkje anna er sagt».

Det fremgår av forarbeidene til bilansvarsloven at uttrykket «(s)kadebota vert fastsett» i § 6 første ledd omfatter hvilke skadefølger som skal erstattes, regler om ansvarsgrunnlag og om årsaksvilkår, foruten selve utmålingen av erstatningen, jf. Innstilling fra Motorvognansvarskomiteen av 1951, side 60-61.

Da det ikke foreligger noen lovbestemmelser som gir arbeidsgiveren en rett til å kreve sitt indirekte tap dekket av skadevolder, må saken løses på grunnlag av ulovfestete erstatningsrettslige regler. Erstatningsvilkårene om årsakssammenheng og påregnelighet er utvilsomt oppfylt i den foreliggende sak.

Storebrand har anført at et avledet formuestap som hovedregel ikke nyter erstatningsrettslig vern, og at kravet av den grunn ikke kan føre frem. Selv om jeg er enig med selskapet i at det må settes grenser for erstatningspliktens omfang, finner jeg det mer hensiktsmessig i dette tilfellet å foreta en vurdering av om tapet gjelder en «konkret og nærliggende interesse», jf. Rt-1955-872. I en slik vurdering må det også legges vekt på hvem som bør bære risikoen for tapet ut fra en rimelighetsvurdering, jf. Rt-1973-1268. Som vanlig innen  erstatningsretten må det kreves at utgiften har vært nødvendig, sett i relasjon til skaden. Det må dessuten vurderes om et tap som skyldes en avtale mellom den direkte og den indirekte skadelidte, kan kreves dekket av skadevolder.

Spørsmålet om erstatning for et indirekte tap for tredjeperson er behandlet bare i noen få dommer fra Høyesterett. Dommen i Rt-1955-872, som ankemotparten har påberopt seg, gjaldt et særegent forhold,

Side 1762

og domsresultatet må anses begrunnet i de spesielle omstendigheter i saken, jf. førstvoterendes uttalelse i Rt-1973-1268 på side 1272. Heller ikke dommen i Rt-1973-1268 gir noen umiddelbar veiledning med tanke på den foreliggende sak, selv om jeg mener saken må avgjøres etter de retningslinjer som er skissert i førstvoterendes votum.

Tapet er en konsekvens av den tariffavtalen som kommunen hadde inngått med sine ansatte. Forekomsten av en tariffavtale må ha vært påregnelig for skadevolder. Det ble under ankeforhandlingen opplyst at det ikke er uvanlig med tariffavtaler som gir ansatte bedre rettigheter under sykdom enn folketrygdloven gir. Det ble imidlertid samtidig opplyst at den konkrete avtalen på dette punkt sannsynligvis går lenger enn andre avtaler når det gjelder varigheten av de ansattes rettigheter.

På bakgrunn av ankemotpartens anførsler om at Høyesterett ikke bør sensurere tariffavtalen, finner jeg grunn til å fremheve at saken her gjelder omfanget av skadevolders ansvar etter bilansvarsloven § 4for arbeidsgiverens utgifter til arbeidsgiveravgift, og ikke tariffavtalen. Jeg forutsetter imidlertid at en arbeidsgiver som i en tariffavtale påtar seg forpliktelser overfor sine arbeidstakere, foretar en vurdering av avtalens fordeler og kostnader for ham, og at han i den vurderingen må se bort fra eventuelle muligheter til å få dekket sine kostnader av tredjeperson. Min tvil knytter seg derfor til om det er en tilstrekkelig nærhet mellom tapet og skaden, og til spørsmålet om hvem som er nærmest til å bære tapet.

Etter min mening er tapet i denne sak nærmere knyttet til kommunens avtaleforpliktelse enn til skadetilfellet. Dette taler for at skaden ikke er erstatningsmessig. Risikobetraktninger taler likeledes for at arbeidsgiveren er nærmest til å bære tapet. Han er den som er nærmest til å ha kontroll med omfanget av mulige fremtidige tap som følge av tariffavtalen. At utgifter ut over dem som folketrygden refunderer kan kreves dekket av en skadevolder, må, fra arbeidsgivers ståsted, anses tilfeldig. Min konklusjon blir etter dette at det ikke er rimelig at skadevolder skal svare et tap som i første rekke må anses å skyldes en avtale mellom arbeidsgiveren og den ansatte skadelidte.

Anken har etter dette ført frem. Den ankende part har nedlagt påstand om saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett. Jeg mener at ankemotparten ikke bør pålegges å betale den ankende parts omkostninger for byretten, da kommunen hadde fyllestgjørende grunn til å la saken komme til retten, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 annet ledd. Derimot er jeg kommet til at kommunen må erstatte Storebrands omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd. Den ankende part har krevd omkostninger for Høyesterett med 64.389 kroner, hvorav utgifter til utdrag mv. 4.389 kroner. For lagmannsretten har Storebrand krevd 42.675 kroner, hvorav 2.675 kroner utgjør utgifter. Kravene tas til følge. Storebrand har i tillegg krav på erstatning av omkostninger i form av rettsgebyr til lagmannsretten og Høyesterett, henholdsvis 12.875 og 15.000 kroner. Storebrand har krevd avsavnsrente av saksomkostningene for lagmannsretten og forsinkelsesrente. Når Høyesterett fastsetter saksomkostningene for en tidligere instans, settes omkostningene til et samlet

Side 1763

beløp. De samlete omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett fastsettes etter dette til 138.000 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Oslo kommune 138.000 - etthundreogtrettiåttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Oslo kommune 138.000 - etthundreogtrettiåttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.