Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 21:36

Høyesterett - HR-2000-20-B - Rt-2000-620

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2000-04-14

Publisert

HR-2000-20-B - Rt-2000-620

Stikkord

Erstatningsrett. Påstått forgiftning og dårlig inneklima på arbeidsstedet. Årsakssammenheng.

Sammendrag

Kvinnelig lærer fikk ikke medhold i krav om erstatning på grunn av arbeidsuførhet som følge av påstått forgiftning og dårlig inneklima på skolen. Det forelå ikke årsakssammenheng mellom skolen og en eksponering for 1,4-diklorbenzen (DCB) i hennes klasserom på skolen. DCB ble benyttet i gutteurinalet på skolen, og lukt og luft derfra trengte inn i klasserommet gjennom en feilaktig utført avtrekkskanal. Hun hadde utviklet multippel kjemisk hypersensitivitet (MCS).

Saksgang

Oslo byrett Nr. 03177/95 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-1375 A og LB-1996-1376 A - Høyesterett HR-2000-20-B, nr. 342/1997. Begjæring om gjenåpning forkastet, HR-2010-942-U.

Parter

A (Advokat Terje Aakvaag - til prøve) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle).

Forfatter

Bruzelius, Flock, Matningsdal, Skoghøy, Gussgard.


Dommer Bruzelius: Saken gjelder krav fra en lærer om erstatning for tap av inntekt på grunn av arbeidsuførhet som følge av påstått forgiftning og dårlig inneklima på en Oslo-skole.

A som er født i 1937, er utdannet som formingslærer. Hun ble tilsatt ved X høyere skole, Oslo, i 1962 og arbeidet der frem til 1968. Hun ble da tilsatt ved X ungdomsskole, men hadde også undervisningstimer på X videregående skole. Skolene holdt frem til høsten 1988 til i samme bygningskompleks. As undervisning foregikk i tekstilformingsrommet som lå i tredje etasje i hovedbygningens vestfløy. Ungdomsskolen flyttet sommeren 1988 til nybygde lokaler på Y i Oslo.

Hovedbygningen på X skole er oppført i 1928. Det er ikke uenighet om at skolen i 1970- og 1980-årene var preget av dårlig vedlikehold og mangelfullt renhold som følge av knappe bevilgninger.

I vestfløyens underetasje - under tekstilformingsrommet - var guttetoalettet plassert. Her fantes et ca 4 meter langt urinal. I Oslo-skolene, herunder på X, ble det iallfall på 1970- og 1980-tallet benyttet sinkaltabletter i urinalene. Tablettene inneholder 1,4-diklorbenzen (heretter omtalt som DCB), som kan medføre fare for helseskade.

Tekstilformingsrommet og guttetoalettet er tilknyttet samme luftesjakt. I 1972 ble det installert ventilasjonsanlegg på skolen. På grunn av en feil ble kanalen med avtrekk fra guttetoalettet avsluttet i høyde med himlingen i tredje etasje, like ved avtrekksventilen fra tekstilformingsrommet. De to værelsene hadde forskjellige avtrekksvifter, men når begge var slått av kom lukt og luft fra toalettet inn i tekstilformingsrommet. Om dette også var tilfellet når en av eller begge viftene ble manøvrert med redusert hastighet, er ikke klarlagt.

Etter det som er opplyst hadde A generelt god helse. Skoleåret

Side 621

1980/81 var hun imidlertid sykemeldt, helt eller delvis, store deler av skoleåret, og i denne perioden var hun innlagt på Diakonhjemmet sykehus for utredning. Det ble ikke påvist noen organisk sykdom eller skade. I 1983 fikk hun påvist hypothyreose (lavt stoffskifte), og hun er deretter blitt behandlet med thyroxin. Hun hadde ikke nevneverdig sykefravær i perioden høsten 1981-1986.

Den 8. mai 1986 ble A tvangsinnlagt på Vinderen psykiatriske klinikk med diagnosen «akutt reaktiv paranoid psykose». Hun var sykemeldt resten av skoleåret. Hun prøvde å gjenoppta arbeidet høsten samme år, men ble sykemeldt etter noen dager på skolen og ble i september 1986 på ny innlagt på Vinderen psykiatriske klinikk. Diagnosen denne gangen ble angitt som «depressiv» nevrose. A ble utskrevet fra Vinderen i desember 1986, og var sykemeldt frem til høsten 1988, da hun begynte i halv stilling på skolen som da var flyttet til Y. Hun arbeidet i redusert stilling hele skoleåret. Skoleåret deretter hadde hun permisjon uten lønn for å arbeide som turistguide på Lanzarote. Etter det som er opplyst gjenopptok hun ikke sitt arbeid som lærer, men var tilsatt ved skolen til hun ble uføretrygdet høsten 1993.

A ble på ny tvangsinnlagt på Vinderen 19. mai 1991. Diagnosen ble angitt som «akutt schizoaffektiv psykose». Hennes siste innleggelse på Vinderen var i november 1991. Diagnosen denne gangen ble angitt som «manisk depressiv psykose, sirkulær type, manisk fase».

A er fra juli 1987 og frem til høsten 1993 blitt behandlet med litium, som bare brukes ved manisk-depressiv lidelse. Hun er også i perioder behandlet med forskjellige former for antidepressiva.

I oktober 1990 ble det foretatt en nevropsykologisk undersøkelse av A. Utfallene (undersøkelsesresultatene) på flere områder var markante, og det ble derfor i april 1991 foretatt en cerebral MR/EEG-undersøkelse. Ved en nevropsykologisk undersøkelse i desember 1993 var As resultater mer normale, og ved en ny undersøkelse i 1999 var de helt normale. En MR-undersøkelse foretatt i 1994 avkreftet antakelsen om organisk svikt.

I forbindelse med at A krevde uførepensjon i september 1989, ble det anført at hennes lidelse kunne skyldes eksponeringen for DCB på arbeidsplassen. Oslo trygdekontor innhentet derfor en uttalelse fra overlege Hans H. Tjønn, spesialist i yrkessykdommer. I uttalelsen, datert 17. april 1991, sier Tjønn at han ikke kan «se at de påberopte helseplager og As foreliggende helsetilstand kommer inn under Folketrygdlovens bestemmelser om yrkessykdom likestillet med yrkesskade». Søknaden om yrkesskadetrygd ble avslått. Etter klage fra A, avga Tjønn i september 1994 en ny erklæring hvor han konkluderer med at A under sitt arbeid på X skole har utviklet et «Multiple Chemical Sensitivity» (multippel kjemisk hypersensitivitet, heretter MCS) syndrom. Avslaget på søknaden om yrkesskadetrygd ble opprettholdt av Trygderetten i en kjennelse av 11. april 1996, som ikke er påanket.

Ved stevning av 25. april 1995 til Oslo byrett gikk A til søksmål mot Oslo kommune med krav om erstatning for økonomisk tap som følge av MCS-syndromet, påført som følge av inneklimaet ved X skole. Byretten avsa 29. januar 1996 dom med slik domsslutning:

«1.

Oslo kommune dømmes til å betale til A erstatning med kr 950.000,-

Side 622

-nihundreogfemtitusen - med tillegg av 12 % rente fra 25 april 1995 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2.

Partene bærer hver sine omkostninger.»

Byretten la til grunn at utløsende årsak til As sinnslidelse var det aktuelle arbeidsmiljøproblemet og konflikten omkring dette. Disse forholdene måtte etter omstendighetene bedømmes som hovedårsak til hennes MCS-syndrom. Retten la vekt på at arbeidsmiljøet på skolen var klart i strid med arbeidsmiljølovens regler, og at grensen for hva en arbeidstaker må finne seg i av dårlig luft og dårlig renhold på arbeidsplassen, var overskredet. Byretten kom videre til at kommunen - på grunn av de alvorlige mangler ved arbeidsmiljøet - måtte bære tvilsrisikoen med hensyn til hvordan sykdommen var oppstått.

Oslo kommune påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som 30. juni 1997 avsa dom med slik domsslutning:

«1.

Oslo kommune frifinnes.

2.

A betaler saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til Oslo kommune med tilsammen 302.925 - trehundreogtotusennihundreogtjuefem - kroner med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsretten delte seg i et flertall på fire og et mindretall på én. Flertallet fant at kommunen måtte frifinnes. De tre fagdommerne fant det ikke sannsynliggjort at A har vært utsatt for konsentrasjoner av DCB som hadde skadet hennes helse eller utsatt henne for fare for slik skade, og la således til grunn at A ikke var påført MCS som følge av sitt arbeid. De uttalte videre at det ikke kunne ses helt bort fra at forholdene på skolen kan ha vært utløsende, eller iallfall en medvirkende faktor til at sinnslidelsen ble utløst i mai 1986. Men denne faktoren måtte anses som en lite vesentlig årsak i forhold til den dominerende årsaken, nemlig en genetisk betinget sinnslidelse. Den meddommeren som sluttet seg til fagdommernes konklusjon, mente at det var vanskelig å utelukke muligheten for at skolens inneklima kombinert med kjemikaliepåvirkning var den dominerende årsaken til As lidelse, men at hun ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde med hensyn til årsakssammenhengen. Den andre meddommeren la til grunn at kombinasjonen av dårlig inneklima og påvirkning av DCB var den vesentligste årsaken til hennes sykdom.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

For Høyesterett er oppnevnt som sakkyndige: (1) professor Erik Dybing, spesialist i toksikologi, (2) professor i biologi Kjell B. Døving, (3) overlege Bo Nilsson, spesialist i klinisk kjemi, (4) forskningsdirektør, professor II Tor Norseth, spesialist i arbeidsmedisin, (5) professor i organisk kjemi Jan Skramstad og (6) professor em. Per Sundby, spesialist i psykiatri. Professorene Sundby, Dybing og Norseth var oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. Sundby og Dybing var dessuten oppnevnt som sakkyndige for byretten.

De sakkyndige har under saksforberedelsen for Høyesterett avgitt skriftlige erklæringer, og har - med unntak for Dybing - utdypet disse under ankeforhandlingen. Det er ellers for Høyesterett fremlagt journaler

Side 623

fra Vinderen psykiatriske klinikk og fra As primærleger i tidsrommet fra 1978 til november 1999. Det er videre fremlagt en del andre nye dokumentbevis og foretatt bevisopptak med partsforklaring av A og av et stort antall vitner. Saken er bedre opplyst for Høyesterett enn for tidligere instanser.

Oslo kommune har under saksforberedelsen for Høyesterett frafalt en atter subsidiær anførsel om at As krav er foreldet. Under ankeforhandlingen har kommunen også frafalt en anførsel om at det skal gjøres fradrag i en eventuell erstatning for forsikringsutbetalinger som A har mottatt.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er feil.

Kommunen er ansvarlig for As varige arbeidsuførhet som skyldes dårlige arbeidsmiljøforhold ved X skole i en årrekke, især de høye konsentrasjoner av DCB som hun ble eksponert for i tekstilformingsrommet gjennom flere år. Denne sammenhengen bekreftes i erklæringene fra de sakkyndige Skramstad, Døving og Nilsson samt av flere vitner.

As primærskade er depresjonen av sentralnervesystemet (dvs. at sentralnervesystemet har en dårlig funksjon) som skyldes eksponeringen for DCB. Depresjonen ble konstatert i oktober 1990. Denne er nå borte. Den lidelse som har gjort henne varig ufør, er MCS-syndromet. Det ble konstatert i 1994, men må anses å ha vært til stede helt fra 1990.

MCS-syndromet må anses som en sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13-4 (tidligere folketrygdlov § 11-4) er likestilt med yrkesskade, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav b sammenholdt med forskrift 11. desember 1970 om likestilling av yrkessykdommer, klimatiske og epidemiske sykdommer med yrkesskade, jf. forskrift 6. februar 1987 nr. 72 om endring i forskrift om likestilling av yrkessykdommer, klimatiske og epidemiske sykdommer ved yrkesskader, og endring i listen over sykdommer og forgiftninger m.v. som skal likestilles med yrkesskade (heretter 1987-forskriften). As MCS-lidelse fyller vilkårene i 1987-forskriften for likestilling med yrkesskade.

Skaden, som førte til disse lidelser, ble påført henne i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, og hun har da krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 10. Loven trådte i kraft 1. januar 1990. Oslo kommune var i 1990 selvassurandør, jf. § 3 annet ledd annet punktum, og erstatning etter loven kan da kreves direkte av arbeidsgiveren, jf. tredje ledd. Etter lovens § 11 annet ledd, jf. § 11 første ledd bokstav b, gjelder en omvendt bevisbyrde: Sykdommen skal anses som forårsaket av arbeidet, med mindre kommunen kan bevise at den åpenbart ikke skyldes arbeidsmiljøet. Erstatningsberegningen skal skje etter skadeserstatningslovens regler, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 13.

Subsidiært anføres at kommunen er ansvarlig etter skadeserstatningsloven § 2-1 om arbeidsgivers ansvar. Flere av arbeidsmiljølovgivningens bestemmelser om plikt for arbeidsgiver til å sikre arbeidstaker et forsvarlig arbeidsmiljø er overtrådt. Kommunen hadde i lang tid kjent til de skadelige inneklimaforholdene på X, og den kjente også til at vifteanlegget ikke var blitt forskriftsmessig installert i 1972 for så vidt gjelder kravet om at avtrekk fra wc skal føres i egen kanal over tak. Skolens ledelse visste at det ble benyttet for mange sinkaltabletter i

Side 624

urinalet, iallfall fra høsten 1985 da skolen fikk ny vaktmester. Kommunen har opptrådt sterkt klanderverdig, og dette må medføre at den må pålegges bevisbyrden for at As arbeidsuførhet ikke skyldes eksponeringen for DCB og de dårlige arbeidsmiljøforholdene ellers på skolen.

Atter subsidiært anføres at kommunen hefter for As skader på ulovfestet, objektivt grunnlag.

DCB'ens skadevoldende evne er realisert. Dette fremgår klart av erklæringene til de sakkyndige Skramstad og Døving. De sakkyndige Dybing og Norseth som er kommet til andre konklusjoner i sine erklæringer, har benyttet en uriktig metode for sine beregninger. Det er også påfallende at ingen av dem har tatt kontakt med A.

Det er gjennom de nå fremlagte journalene fra As primærleger dokumentert at hennes arbeidsuførhet kan tilbakeføres til eksponeringen for DCB i klasserommet på X. Hennes varige uførhet skyldes MCS-lidelsen. Denne lidelsen er en konsekvens av eksponeringen for DCB på X. Førstvoterendes uttalelse i Rt-1992-64, på side 70, om årsaksspørsmålets rettslige side ved sammensatte årsaksfaktorer må føre til ansvar for kommunen.

Dersom Høyesterett kommer til at MCS er en psykosomatisk og ikke en somatisk lidelse, anføres alternativt at MCS er en følge av den sinnslidelse A hadde i 1986-1992, og som må anses utløst av forholdene i tekstilformingsrommet. Selv om det her kan være tale om samvirkende skadeårsaker, har eksponeringen for DCB vært en nødvendig komponent for sinnslidelsens utbrudd og for MCS-syndromet.

Det kan ikke tillegges vekt at A kan ha vært særlig sårbar, da skadevolder må godta skadelidte som hun er, jf. Rt-1997-1 på side 8. Skaden er en påregnelig følge av inneklimaet i tekstilformingsrommet.

Det kreves erstatning for tap i inntekt til fylte 70 år. Ved beregningen av tapet må det legges til grunn at A ville ha fullført den videreutdannelsen hun hadde påbegynt, og fått krav på stilling som adjunkt med opprykk.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1.

Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale erstatning til A etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 917.604,- med tillegg av 12% p.a. rente fra 1. april 2000 til betaling skjer.

2.

A tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer.»

Ankemotparten - Oslo kommune - har i hovedsak anført:

Det anføres prinsipalt at det ikke foreligger en faktisk årsakssammenheng mellom As anførte skader - depresjon av sentralnervesystemet og MCS-syndromet - og inneklimaet i tekstilformingsrommet på X skole, og subsidiært at det ikke er noen rettslig årsakssammenheng, da inneklimaets eventuelle bidrag til sykdomsbildet er for uvesentlig.

Forholdene i tekstilformingsrommet hadde ikke skadeevne. Kommunen aksepterer at vedlikeholdet av skolen og inneklimaet der ikke oppfylte de krav som fulgte av dagjeldende lovgivning, men bestrider at kommunen, eller noen som den svarer for, har utvist subjektivt klanderverdig forhold. Kommunen var ikke kjent med feilkonstruksjonen av avtrekkskanalen fra guttetoalettet før våren 1986, og feilen ble da

Side 625

utbedret. Kommunen er ikke uenig i at det i en periode våren 1986 kan ha blitt benyttet et for stort antall sinkalkuler i urinalet, men bestrider at dette har hatt skadeevne, og at denne skulle være realisert. I denne forbindelse anføres at de skader som påberopes av A, ikke samsvarer med det som er kjent og dokumentert om skader ved eksponering for DCB. Depresjon av sentralnervesystemet er riktignok en kjent effekt av langvarig eksponering for høye konsentrasjoner av DCB, men en slik eksponering har A ikke vært utsatt for. Resultatene fra undersøkelsen i 1990 er også først like før ankeforhandlingen i Høyesterett blitt satt i sammenheng med eksponeringen for DCB. Det foreligger andre og mer sannsynlige forklaringer på resultatene av testen i 1990 enn slik eksponering.

Så vel MCS-lidelsen som depresjonen av sentralnervesystemet ble konstatert lenge etter at A ble sykemeldt våren 1986, og hun har påviselig vært frisk og har fungert godt i mellomliggende perioder. Det mangler således «brosymptomer» fra eksponeringen/sykemeldingen i mai 1986 og frem til de symptomer som nå påberopes.

Dersom Høyesterett finner at MCS-lidelsen må anses som en psykosomatisk lidelse, må As sinnslidelse trekkes inn i vurderingen av eksponeringens skadeevne og av om skaden er realisert. Det er gjennom den sakkyndige professor Sundbys erklæring klarlagt at sinnslidelsen er manisk-depressiv, og at den sannsynligvis er genetisk betinget. Ytre faktorer er ikke en nødvendig betingelse for at en slik lidelse skal bryte ut. Journalene fra Vinderen psykiatriske klinikk viser at det forelå flere omstendigheter i As livssituasjon våren 1986 som kan ha betinget utbruddet. Selv om journalene også viser at A da hun ble innlagt i mai 1986, var opptatt av inneklimaet på skolen, må det kunne legges til grunn at den psykiske irritasjon dette forholdet kan ha utgjort, bare er et av flere samvirkende elementer i et meget sammensatt årsaksbilde, og at det har vært et mindre vesentlig - ikke nødvendig - element, jf. Rt-1992-64 på side 70. Dette gjelder selv om skadevolder må ta skadelidte slik hun er.

Uansett den faktiske og rettslige årsakssammenheng er den skade som påberopes - MCS-syndromet - for fjern og upåregnelig, jf. Rt-1997-1 på side 12. For øvrig kan MCS-syndromet ikke likestilles med en yrkesskade.

Det er heller ikke grunnlag for ansvar for kommunen på culpa-grunnlag, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Det må foretas en helhetsvurdering av forholdene på handlingstidspunktet. Det er ikke tilstrekkelig for ansvar at bestemmelser i arbeidsmiljølovgivningen er tilsidesatt. Det forelå ikke en situasjon som utsatte A for noen risiko for skade. I helhetsvurderingen må påregnelighetsaspektet trekkes inn.

Det bestrides videre at ansvar kan gjøres gjeldende på ulovfestet, objektivt grunnlag.

Dersom Høyesterett skulle finne at kommunen er helt eller delvis ansvarlig for As tap, har kommunen ikke merknader til de alternative beregningene av tapet. Men det må legges til grunn at A ville ha gått av som lærer ved 67 års alder, at det ikke er fremlagt dokumentasjon for at hun ville ha fått en opprykksstilling, og at hun ikke har krav på erstatning for skoleåret 1989-90 da hun hadde permisjon uten lønn.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Side 626

«1.

Borgarting lagmannsretts dom stadfestes.

2.

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Det er et grunnvilkår for erstatningsansvar at det foreligger en relevant, erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom skaden og den skadevoldende handling. I utgangspunktet må skadevolder, såfremt den faktiske og rettslige årsakssammenheng er til stede, akseptere at konsekvensene av den skadevoldende handling er blitt mer omfattende enn de ville ha blitt for de fleste andre fordi skadelidte er særlig sårbar, jf. Rt-1999-1473. Erstatningsansvaret omfatter likevel ikke upåregnelige og fjerne skadefølger, jf. Rt-1997-1 og Høyesteretts dom 17. mars 2000, lnr. 15B/2000 ( HR-2000-15-B).

Jeg bemerker at saken preges av et noe uklart symptom- og årsaksbilde. Det råder uklarhet med hensyn til hvilke(n) skade(r) A er påført, når de ulike symptomer har inntrådt, og i det hele om, og i tilfelle hvilke deler av, arbeidsuførheten som kan tilbakeføres til en eksponering for DCB. Det råder videre uklarhet om omfanget av eksponeringen. Bevismaterialet i saken er sammensatt, og opplysningene trekker i forskjellige retninger. Jeg finner grunn til å understreke at ved en slik bevisbedømmelse har begivenhetsnære bevis en særlig betydning, se Rt-1998-1565, på side 1570, og Rt-1999-1473, på side 1479.

A anfører at kommunen er ansvarlig etter yrkesskadeforsikringsloven, og at bevisbyrden for årsakssammenheng da skal snus i samsvar med lovens § 11 annet ledd. Det er likeledes anført at bevisbyrden for årsakssammenheng skal snus i forbindelse med anførselen om ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. Ut fra mitt syn på saken finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på disse bevisbyrdespørsmål.

Jeg behandler først det stoff - 1,4-diklorbenzen (også kalt para-diklorbenzen) - som A anfører at hun ble eksponert for, forholdene på X skole og As lidelser, særlig MCS-syndromet.

Sinkalkuler ble benyttet i urinalet på X skole for å desinfisere og for å maskere urinlukt. I henhold til et fremlagt produktdatablad var sinkalkulene sammensatt av 60-100% DCB, 0-5% kloramin-T og muligens parfyme. DCB, som denne saken gjelder, benyttes hovedsakelig som luktfjerner på toalett og som møllmiddel. DCB absorberes ikke gjennom huden i mengder som er vist å føre til helseskader. Stoffet opptas lett via mage-tarmkanalen. DCB fordamper ved romtemperatur, og damp fra DCB tas lett opp via lungene. Uavhengig av tilførselsvei kan stoffet tas opp i fett, nyre, lever, lunge og muskler. Konsentrasjonen i fett er 10-30 ganger høyere enn i andre vev, og oppnås etter 4-6 dager ved gjentatt eksponering. Det er kjent at DCB forbrennes hovedsakelig til 2,5 diklorfenol og sulfat. Det er videre kjent at alt vesentlig av tilført DCB skilles ut i urinen, og at halveringstiden i fettvev er på ca 24 timer, mens den er kortere i andre vev. Ved angivelsen av hvilke innåndingskonsentrasjoner som kan føre til helseskade, benyttes betegnelsen ppm (parts per million, vektmengde DCB per 1 million vektdeler luft).

I sin erklæring til Høyesterett uttaler professor Skramstad følgende om helseeffekter og grenseverdier ved eksponering for DCB:

Side 627

«Helseeffektene av DCB har i de senere år vært gjenstand for en rekke undersøkelser. ... Jeg vil nøye meg med en kort sammenfatning bygget på tilgjengelig litteratur.

Det skilles mellom akutte effekter og helseeffekter som skyldes eksponering over lengre tid. De observerte effekter som skyldes akutt påvirkning av DCB på mennesker kan sammenfattes til irritasjon av hud, svelg, nese og øyne ved nivåer høyere enn 50 ppm. Ved høyere nivåer har det vært rapportert effekter på sentralnervesystemet (hodepine, tretthet, svimmelhet, kvalme, uklar tale).

Når det gjelder effekter ved lengre tids eksponering for DCB, eventuelt i doser som er lavere enn de som gir akutte effekter, er vår viten begrenset. Men sammenfatningsvis kan det konkluderes med at skader på lever, nyrer og sentralnervesystemet har forekommet. En økt kreftrisiko kan ikke utelukkes.»

Professor Norseth uttaler i sin erklæring følgende om de helsemessige effekter på mennesker av eksponering for DCB og om lukteterskelen for stoffet:

«Det er meget få undersøkelser som beskriver helsemessige effekter av diklorbenzener hos mennesker. De fleste data skriver seg fra kasuistikker knyttet til uhell eller misbruk, det er meget få epidemiologiske undersøkelser. Virkning på skjoldbruskkjertelen er ikke beskrevet hos mennesker, men jeg har heller ikke spesifikt funnet at thyroxinmengden er spesifikt registrert. Det betyr sannsynligvis at man ikke har hatt klinisk mistanke om slik effekt. Hypothyreose er imidlertid også i enkelte tilfeller blitt kategorisert som en «Kulturell sykdom» (selv om «virkelig» hypothyreose naturligvis forekommer).

Luktegrensen for 1,4-diklorbenzen er 0,18 4,1 (se tidl. ref. Amoore & Hautala). I en industriatmosfære vil de fleste kjenne lukt av 1,4-diklorbenzen ved omkring 15 ppm, ved 50-80 ppm merkes lokalirritasjon av slimhinner og ved 80-160 ppm blir irritasjonen meget ubehagelig for de fleste. Det er rapportert noen kasuistikker der eksponering for 1,4-diklorbenzen (p-DCB) har gitt alvorlig, men totalt reversibel hjerneskade preget av gangforstyrrelser (ataksi), skjelvinger og slapphet/trøtthet.

Av større interesse er den eneste refererte epidemiologiske undersøkelsen av effekt av p-DCB (...). Denne omfattet 58 menn eksponert 8 timer daglig, 5 dager per uke i opp til 25 år for konsentrasjoner av p-DCB opp til 725 ppm. Det ble ikke funnet noen tegn til organskade av noen art i denne gruppen. Smertefull irritasjon av slimhinner startet på fra 50 til 800 ppm hos den som ikke var vant til lukten på fra 80 til 160 hos tilvendte arbeidere.»

Om lukteterskelen for DCB heter det i Skramstads erklæring:

«Litteraturen opererer med to helt forskjellige verdier for lukteterskelen av DCB. De fleste refererer til en verdi (perception threshold) på 15-30 ppm. Det finnes imidlertid også en referanse som oppgir en terskelverdi (air odor threshold) så lav som 0,18 ppm. Her må det bemerkes at dette er en verdi som er fremkommet under ekstreme laboratoriebetingelser utført av et trenet testpanel. ...

Det er i foreliggende sak ikke rimelig å benytte en så lav lukteterskel idet ingen av dem som oppholdt seg i TFR var trenet i å observere eller identifisere lukt. Dessuten vet vi at det var en generell dårlig luftkvalitet i TFR og derfor med stor sikkerhet en rekke andre lukter enn den fra DCB. Her minner jeg om at vi har med et tekstilformingsrom å gjøre hvor det med stor sannsynlighet ble benyttet materialer og stoffer som kunne avgi ulike lukter.

Side 628

En annen faktor som må nevnes er at personer som daglig kjenner en bestemt lukt, etterhvert vil bli vant til lukten og dermed få høyere lukteterskel for stoffet.

...

Jeg finner derfor at en lukteterskel på 15 - 30 ppm er realistisk.»

Jeg forstår de sakkyndige slik at lukteterskelen i stor grad er personavhengig, at eksponering for mengder over 50 ppm i første rekke vil utløse irritasjon av øye, nese og svelg, og at eksponering for mer enn 80-160 ppm er svært ubehagelig for de fleste. Jeg oppfatter videre de to sakkyndige slik at det ikke er kjent at akutt eksponering for DCB etterlater noen vedvarende organskade, og at det ikke er dokumentert varige skader på mennesker ved lengre tids eksponering.

Tekstilformingsrommet var større enn de andre arbeidsrommene på skolen. Det var tildelt egen støvsuger og ekstra rengjøring to ganger i uken. Jeg anser det på det rene at det har vært støvproblemer i rommet. Den fremlagte dokumentasjon viser også at det skoleåret 1985/86 var problemer med renholdet på skolen, og at dette særlig gjaldt rengjøringen av tekstilformingsrommet. Som nevnt i innledningen har en åpning i luftesjakten gjort det mulig for luft og lukt fra guttetoalettet å komme inn i formingsrommet når avtrekksviftene til begge rommene var avslått. Det er uklart om dette også var mulig når viftene, eller en av dem, gikk med redusert fart. Det finnes ikke opplysninger om manøvreringen av viftene frem til mai 1986.

Det er ikke uenighet mellom partene om at det ble benyttet en større mengde sinkalkuler i urinalet i april 1986 enn tidligere, men det er uenighet om hvor lenge et slikt overforbruk kan ha funnet sted, og om hvilke mengder som kan ha blitt brukt. Både på grunn av uenighet om mengder sinkalkuler og om driften av avtrekksviftene er det også uenighet om hvilke konsentrasjoner av DCB som kan ha blitt transportert til tekstilformingsrommet gjennom sjakten.

Skolen fikk ny vaktmester høsten 1985. Den tidligere vaktmester har fått meget godt skussmål, og den ankende part har godtatt at det ikke forekom noe overforbruk av sinkalkuler før høsten 1985. Dette er i samsvar med de konklusjoner som må kunne trekkes av den omstendighet at det ikke er nevnt noe om problemer med sinkal/naftalen-lukt, med inneklimaet i tekstilformingsrommet eller med avtrekksviftene fra dette rommet og fra guttedoen i de årlige rapporter om skolehygiene for årene 1982/83 - 1987/88, og heller ikke i arbeidsplassrapporten for skoleåret 1984/85, datert 5. november 1984. A oppsøkte lege 24. april 1986, og det fremgår av journalnotatet fra dette besøket og av et brev datert 25. april 1986 fra rektorene og verneombudet på X til verneleder Lien ved Skolesjefens kontor, at bruken av «naftalen» (dvs. sinkalkuler) på guttetoalettet ga anledning til uro. I brevet til Lien heter det:

«I forbindelse med bruk av naftalen som luftrenser/desinfiserende middel på gutteurinalet på X ungdomsskole fikk flere elever og lærere hodepine, maveproblemer og stor tretthet samt synsforstyrrelser. Luften fra gutteurinalet går inn i skolens luftesystem. Feil i dette luftesystemet har ført til at luften fra urinalet (i kjelleren) har blitt oppsamlet/«stått stille» i formingssalen i 3. etasje.

Også lærere i andre rom i skolen følte seg svært plaget av luften. ....»

Side 629

Den 2. mai 1986 ble det sendt brev til elever og foresatte om det samme. Det fremgår her at det var blitt konstatert at avtrekket fra guttetoalettet ikke gikk ut over tak, som det skulle.

Et sentralt spørsmål i saken er hvor mye DCB som har fordampet til luft og blitt transportert til tekstilformingsrommet gjennom sjakten. Jeg har ikke funnet støtte i det fremlagte materialet for at det har dreid seg om bruk av større mengder sinkalkuler i urinalet før april 1986. Dette tilsier at det ikke er holdepunkter for å anta at det kan dreie seg om eksponering over særlig lang tid. Etter min mening er det heller ikke holdepunkter for at det mekaniske avtrekket ikke har fungert opp gjennom 1980-årene, men jeg ser ikke bort fra at det tidvis kan ha vært avslått, eventuelt ha gått med redusert styrke.

Flere av de sakkyndige for Høyesterett har søkt å beregne konsentrasjonen av DCB i formingsrommet. De har benyttet forskjellige utgangspunkter og metoder for sine beregninger og har dessuten bygget på ulike forutsetninger. Dette har ført til at de sakkyndige er kommet til ulike konklusjoner. Professor Skramstad uttaler:

«Konklusjon

Mitt hovedpoeng er at det må legges til grunn at A har vært utsatt for langt høyere eksponering for 1,4-diklorbenzen enn det lagmannsretten kom frem til. Det er etter min oppfatning her snakk om eksponeringsnivåer som langt overgår det myndigheter i en rekke land har satt som akseptable grenser.»

Dette står i kontrast til erklæringen fra professor Norseth hvor det heter:

Konklusjon. Spredning av 1,4-diklorbenzen fra guttetoalettet til tekstilrommet har ikke ført til så høye gasskonsentrasjoner at dette kan ha gitt opphav til helseskader hos dem som arbeidet i tekstilrommet. Dette gjelder uavhengig av hvilken metode som benyttes for estimering av et «verst-tenkelig tilfelle». Ut fra lukten vil konsentrasjonen kanskje i kortere perioder kunne ligget på opp mot 15 ppm, men dette er svært lite sannsynlig. Under 5 ppm som «verst tenkelig» er mer rimelig ut fra de beregninger som kan gjøres. ...»

A har for Høyesterett anført at det ved vurderingen av konsentrasjonen i tekstilformingsrommet må vektlegges at det i legejournalene fra januar 1987 er registrert at hun var brun i huden, at hun har opplyst om at hun hadde vond kroppslukt, noe som ble registrert av familiemedlemmer, og opplysningen i hennes partsforklaring for Høyesterett om et hvitt støv i tekstilformingsrommet. Dette er opplysninger som er blitt vektlagt av de sakkyndige Skramstad, Døving og Nilsson. Jeg kan imidlertid ikke se at disse opplysninger har støtte i begivenhetsnære bevis i saken, med unntak for at hennes primærlege i januar 1987 konstaterte brunfarge i huden. Jeg finner ikke at det ved vurderingen av konsentrasjonen av DCB i tekstilformingsrommet kan tas hensyn til disse forhold. Etter min mening er det ikke grunnlag for å anta at konsentrasjonen av DCB i tekstilformingsrommet generelt kan ha overskredet 5 ppm, men at konsentrasjonen i slutten av april 1986 kan ha vært høyere.

Selv om det legges til grunn at det bare kan ha dreid seg om konsentrasjoner

Side 630

rundt terskelen for ubehag, må det tas standpunkt til om As varige arbeidsuførhet på grunn av hennes MCS-lidelse vurdert som somatisk eller psykosomatisk lidelse, skyldes eller kan anses stå i tilstrekkelig årsakssammenheng med denne eksponeringen.

MCS er ikke en medisinsk akseptert og veldefinert sykdom. I professor Norseths erklæring gis følgende opplysninger om lidelsen:

«Begrepet Multiple chemical sensitivity (MCS) benyttes av mange for å beskrive et symptomkompleks hos individer som har mange ukarakteristiske symptomer fra mange organsystemer, men der objektive funn mangler, og symptomene ikke kan forklares ut fra rådende biomedisinske paradigmer. MCS tilfredsstiller ikke de algoritmiske krav til en medisinsk diagnose og er heller ikke godtatt som en diagnose i medisinen. ...

...

Uspesifikke symptomer fra flere organsystemer uten en vitenskapelig basert biomedisinsk modell - av noen betegnet som Multiple chemical sensitivity - hører til gruppen Kulturelle sykdommer der somatisering som mestringsstrategi har en avgjørende betydning. Mange pasienter med slike symptomer har tidligere psykisk sykdom eller psykologiske avvik i sykehistorien og/eller en psykisk avvikende premorbid personlighet. Andre faktorer som sykerolle, vanskelige familieforhold i tillegg til kulturelle og sosiale forhold har også betydning. Man kan heller ikke se bort fra at de somatiske symptomer maskerer et depressivt stemningsleie og derved maskerer en psykisk lidelse. ...»

I erklæringen til Høyesterett fra professor Dybing, heter det om lidelsen:

«...Fenomenet MCS har vært grundig belyst av International Programme on Chemical Safety (IPCS, 1996), det mest autoritative internasjonale organ vedrørende vurdering av helseeffekter av kjemikalier. IPCS konkluderer med at det finnes pasienter som klager over forskjellige former for overfølsomhet knyttet til omgivelsene, men overfølsomheten kan ikke forklares. Det erkjennes at disse pasientene har plager og at de behøver medfølelse og profesjonell hjelp. IPCS anbefaler at begrepet MCS bør opphøre fordi det gir inntrykk av at det finnes en årsakssammenheng mellom kjemisk eksponering og tilstanden, noe som det ikke er grunnlag for. Selv om det er fremlagt flere definisjoner på det som har vært beskrevet som MCS, kan tilstanden ikke ses på som en klinisk definert sykdom. Det finnes verken noen aksepterte teorier for bakenforliggende mekanismer eller noen underbygde kliniske kriterier for diagnose. En sammenheng mellom eksponeringer og symptomer er ikke bevist.»

Ut fra dette må det åpenbart legges til grunn at det ikke er noen sammenheng mellom MCS som somatisk lidelse og eksponeringen for DCB i tekstilformingsrommet. Jeg viser til det jeg har redegjort for om kjente effekter av eksponering

Side 631

for DCB og til mine konklusjoner med hensyn til det omfang eksponeringen på X skole kan ha hatt. Jeg finner derfor heller ikke grunn til å gå nærmere inn på bevisbyrdespørsmålene.

Den ankende parts anførsler omkring den påståtte påvirkningen på sentralnervesystemet, angivelig påvist ved den nevrologiske undersøkelsen i 1990, har vært noe uklar. Jeg finner det ikke sannsynlig at hennes sentralnervesystem i det hele tatt var påvirket gjennom eksponering for DCB. Professor Sundby har uttalt at testresultatene kan skyldes medisinpåvirkning.

Som nevnt har A alternativt anført at kommunen må hefte for hennes arbeidsuførhet fordi MCS er en psykosomatisk lidelse som må ses i sammenheng med sinnslidelsen, og at denne skyldes eksponeringen for DCB. Da jeg ikke finner å kunne se bort fra at MCS-lidelsen er en somatisering av sinnslidelsen, drøftes også spørsmålet om det her foreligger noen årsakssammenheng.

Professor Sundby uttaler om forholdet mellom eksponeringen og sinnslidelsen i erklæringen til Høyesterett:

«...jeg oppfatter inneklimaplagene som en mulig del av de ytre påvirkningene som kan ha medvirket til å utløse MB's sinnslidelse, og da psykisk som irritasjonsmoment og ikke som organskadelig påvirkning. For sinnslidelsen må en postulere også en genetisk disposisjonsfaktor. Sammenhengen mellom sinnslidelsen og den senere oppståtte kjemiske hypersensibiliteten er det vanskelig å ha noen bestemt oppfatning om. ...»

Etter mitt syn fremstår inneklimaet og eksponeringen for DCB i tekstilformingsrommet som et usikkert og i alle tilfelle som et lite vesentlig element i utviklingen av As sinnslidelse - og deretter av MCS - i et ellers meget sammensatt årsaksbilde. Jeg finner derfor å måtte se bort fra disse forhold ved ansvarsbedømmelsen, jf. Rt-1992-64 på side 70.

Etter de konklusjoner jeg er kommet til med hensyn til årsakssammenheng, går jeg ikke inn på spørsmålet om ansvarsgrunnlag.

Anken har ikke ført frem. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og finner at den ankende part også må pålegges å erstatte kommunens saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd. Saksomkostningene for Høyesterett fastsettes til kr 217.270, hvorav kr 140.000 er salær og kr 77.270 er kommunens andel av utgiftene til de sakkyndige.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til Oslo kommune 217.270 - tohundreogsyttentusentohundreogsytti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til Oslo kommune 217.270 - tohundreogsyttentusentohundreogsytti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.