Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 21:38

Høyesterett - HR-2000-13-A - Rt-2000-220 (58-2000)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2000-02-14

Publisert

HR-2000-13-A - Rt-2000-220 (58-2000)

Stikkord

Trygderett. Yrkesskadedekning på reise fra hjemmet til første arbeidssted.

Sammendrag

En installasjonsinspektør ved et elverk omkom i en trafikkulykke på vei i egen bil i arbeidstiden fra hjemmet til første besøk hos en kunde. Han hadde ikke vært innom arbeidsgiverens lokaler. Høyesterett fant at folketrygdloven § 13-6 annet og fjerde ledd, jfr. tidligere folketrygdlov § 11-1 nr. 1 bokstav a, må forstås slik at yrkesskadedekningen ikke gjelder på reise til og fra arbeidsstedet selv når reisen finner sted i arbeidstiden, bruk av bil er nødvendig for å komme til forskjellige arbeidssteder og arbeidsgiver betaler en godtgjøring ved bruk av egen bil. Dissens 3-2.

Saksgang

Trygderetten nr. TRR-1997-1694 - Frostating lagmannsrett LF-1998-805 A - Høyesterett HR-2000-13-A, nr. 204/1999.

Parter

A (Advokat Tormod A. Sletten - til prøve) mot Staten v/Rikstrygdeverket (Kst. regjeringsadvokat Bård Tønder).

Forfatter

Stang Lund, Bruzelius, Rieber-Mohn. Mindretall: Lund, Justitiarius Smith.


Dommer Stang Lund: Saken gjelder fortolkning og anvendelse av lov 17. juni 1966 om folketrygd § 11-1 nr. 1 bokstav a annet ledd, jf. nå folketrygdloven § 13-6 annet og fjerde ledd, nærmere bestemt om yrkesskadedekningen gjelder på reise i arbeidstiden fra hjemmet til første arbeidssted.

B, født 0.0.1961, var ansatt som installasjonsinspektør ved Z Elverk. Elektrisitetsverket hadde kontorsted i --- i Z kommune. Arbeidet besto blant annet i å holde informasjonsmøter og å besøke og utføre kontroller hos kunder på vegne av det stedlige elektrisitetstilsyn. B avtalte normalt selv tidspunktet for informasjonsmøter og for besøk og inspeksjon, som også kunne finne sted før eller etter den normale arbeidstid. Det var ikke forutsatt at B skulle møte opp på elektrisitetsverkets kontorsted før møter og besøk.

B benyttet egen bil til elektrisitetsverkets kontorsted, og til de forskjellige oppdragssteder. Han ble ansett for å være i arbeid av arbeidsgiver selv om han kjørte fra bopel direkte til et oppdragssted, og han mottok godtgjørelse for kjøring i forbindelse med slike oppdrag.

Den 7. mars 1994 om morgenen reiste B etter avtale med en kunde i egen bil fra bopel i X kommune for å foreta et kundebesøk på ---. Kjørestrekningen var om lag 20 km langs E-6 forbi kontorstedet og videre til kunden. Det har vært lagt til grunn at B hadde med en arbeidsveske med elektrikerverktøy og måleapparat i bilen, fordi han etter vanlig praksis ville ha reist direkte til kunden uten å dra innom kontoret.

Side 221

På vei mot --- kolliderte B ca kl. 08.10 med et vogntog, og han omkom som følge av sammenstøtet. B etterlot seg samboer A og to barn som da var 5 og 7 år gamle.

Z Elverk sendte nokså umiddelbart etter ulykken melding om yrkesskade og ga 26. april 1994 tilleggsopplysninger. X trygdekontor underrettet 16. august 1994 dødsboet om at ulykken ikke kunne godkjennes som yrkesskade. Dette vedtak ble stadfestet av Fylkestrygdekontoret i Sør-Trøndelag 7. mars 1996. Bs dødsbo anket 30. april 1996 til Trygderetten, som 23. juni 1998 avsa kjennelse med slik slutning:

«Fylkestrygdekontorets kjennelse av 7. mars 1996 stadfestes.»

Trygderetten bemerket at den tidligere lov om folketrygd var avløst av lov 28. februar 1997 nr. 19. Retten la til grunn at den nye loven, som trådte i kraft 1. mai 1997, ikke fikk anvendelse. Et mindretall stemte for at fylkestrygdekontorets vedtak skulle oppheves og saken hjemvises til ny behandling.

A reiste 8. september 1998 sak for Frostating lagmannsrett etter trygderettsloven § 23 og gjorde gjeldende at Trygderettens lovanvendelse var uriktig. Lagmannsretten avsa 18. mars 1999 dom med slik slutning:

«1.

Staten ved Rikstrygdeverket frifinnes.

2.

A tilpliktes innen 2 - to - uker å erstatte Staten ved Rikstrygdeverket sakens omkostninger med kr 29.012,- - kronertjuenitusenogtolv - med tillegg av 12 - tolv - % rente p a fra forfall og til betaling skjer.»

Lagmannsretten bemerket at det rettslige grunnlag for vurderingen var den tidligere folketrygdlov § 11-1 nr. 1 bokstav a. Retten la til grunn at B ikke hadde påbegynt arbeid hjemme, og at reisen i seg selv ikke medførte noen vesentlig økt risiko for skade. Det forelå etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke andre spesielle forhold som gjorde at Bs reise burde betraktes annerledes enn en hvilken som helst reise til arbeid. Ulykken var i det hele ikke knyttet til noen særlig risiko som hadde med hans arbeid å gjøre, men ble ansett som et utslag av den risiko som er knyttet til å kjøre bil. Lagmannsretten fant at det fra første stund hadde vært lovgivers mening at reise til og fra arbeid ikke skal dekkes, og dette utgangspunktet er opprettholdt i de lovrevisjoner som senere har funnet sted. De presiseringer som etter hvert hadde skjedd gjennom forvaltningspraksis, fant lagmannsretten ikke å være i strid med lovens ordlyd eller formålet med yrkesskadereglene.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har partene blant annet framlagt ytterligere opplysninger om forvaltningspraksis, og herunder en rekke avgjørelser av Trygderetten. Saken står i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Saken skal avgjøres etter § 11-1 nr. 1 bokstav a i folketrygdloven av 1966. Det avgjørende er om B var «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» da ulykken skjedde.

Side 222

Lagmannsrettens avgjørelse bygger på uriktig rettsanvendelse. Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at reise til arbeid ikke skulle være dekket i dette tilfellet, og at de presiseringer av lovens virkeområde som har funnet sted gjennom forvaltningspraksis, ikke er i strid med lovens ordlyd eller formålet med yrkesskadereglene. Den ankende part har til underbygging av sitt syn blant annet vist til forarbeidene til lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd og lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og til uttalelser i forarbeidene til § 13-6 i folketrygdloven av 1997. Høyesteretts avgjørelse i Rt-1929-961 og underrettspraksis tilsier også at kjøring mellom bopel og arbeidssted er dekket i et tilfelle som det foreliggende.

Det hevdes at forvaltningspraksis og Trygderettens avgjørelser viser at det er utviklet en «jungel» av prinsipper for så vidt angår yrkesskadedekning på reise til og fra arbeidsstedet. De forskjellige prinsipper som er lagt til grunn, er delvis innbyrdes motstridende, og ytre forhold uten betydning har blitt tillagt avgjørende vekt. Det anføres at praksis i senere år har utviklet seg delvis uavhengig av det som må anses som lovens egentlige skjønnstema. Selv om trygdemyndighetenes praksis kan ha betydning for forståelsen av folketrygdloven § 11-1 nr. 1 bokstav a, kan Høyesterett ikke være bundet av Trygderettens avgjørelser, som her må stilles likt med underordnede domstolers avgjørelser.

Ulykken skjedde på reise fra hjemmet til første oppdragssted under utføring av et tjenesteoppdrag i arbeidstiden. Det er til underbygging av dette blant annet vist til at B var lønnet under reisen og hadde krav på bilgodtgjørelse, at han transporterte verktøy og måleinstrument, og at han under kjøringen var under arbeidsgivers myndighet og kunne instrueres. Reisen til første oppdragssted må etter dette anses som en nødvendig og naturlig del av arbeidet.

A har nedlagt slik påstand:

«1.

Trygderettens kjennelse av 23. juni 1998 oppheves.

2.

A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Staten v/Rikstrygdeverket, har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er riktig, og staten kan i det vesentlige slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse.

Det avgjørende er om B ved kjøring fra bopel til første oppdragssted må anses for å ha vært «på arbeidsstedet». Lovens uttrykk er en geografisk beskrivelse. Det er fast og entydig forvaltningspraksis for at yrkesskadedekningen ikke gjelder på reise til første og fra siste oppdragssted. Verken lovens ordlyd eller forarbeidene gir grunnlag for å utvide dekningsomfanget utover det som måtte følge av trygdemyndighetens og Trygderettens praksis.

Trygdemyndighetenes praksis er langvarig, omfattende og konsekvent og må i seg selv tillegges betydelig vekt ved fortolkningen, jf. Rt-1995-54 på side 60 til 61. Betydningen av denne praksis forsterkes ved at lovgiver ved vedtakelse av lovgivningen om yrkesskadetrygd tok sikte på å kodifisere forvaltningspraksis.

Det følger av forvaltningspraksis at yrkesskadedekningen gjelder på reise til og fra arbeidsstedet når transporten skjer med arbeidsgivers

Side 223

egne eller leide transportmidler, jf. nå folketrygdloven § 13-6 fjerde ledd. Det har i praksis også vært lagt til grunn at yrkesskadedekningen gjelder til og fra arbeidsstedet når reiseveien er særlig risikofylt, eller arbeidstakeren har utført arbeid hjemme før vedkommende reiser til første arbeidssted.

Reelle hensyn tilsier heller ikke at virkeområdet for yrkesskadetrygden utvides til også å omfatte reise mellom bopel og arbeidssted i et tilfelle som det foreliggende. Dette vil skape nye problemer med å trekke grensen mot de tilfeller hvor yrkesskadedekningen fortsatt ikke gjelder på reise til og fra arbeidsstedet.

Bs kjøring fra bopel til første oppdragssted 7. mars 1994 må anses som en ordinær reise til arbeidsstedet. Det følger av langvarig, omfattende og konsekvent forvaltningspraksis at B ikke kan anses for å ha vært «på arbeidsstedet» når han foretok denne reisen. Det forhold at han av arbeidsgiver ble ansett for å utføre et tjenesteoppdrag i arbeidstiden på reise til første oppdragssted, at han var berettiget til bilgodtgjørelse og at han medbrakte verktøy og måleapperat, har etter trygdemyndighetenes praksis ingen betydning.

Rikstrygdeverket krever ikke saksomkostninger for Høyesterett.

Staten v/Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:

«Frostating lagmannsretts dom av 18. mars 1999 stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og er på de vesentlige punkter enig i lagmannsrettens begrunnelse.

Innledningsvis bemerkes at Trygderetten og lagmannsretten avgjorde saken etter § 11-1 nr. 1 bokstav a i lov om folketrygd av 17. juni 1966. Jeg finner grunn til å nevne at någjeldende lovs overgangsbestemmelser fastslår at krav som er satt fram før loven trådte i kraft 1. mai 1997, avgjøres etter den tidligere loven dersom dette er til gunst for vedkommende, jf. § 26-2 første ledd annet punktum. Bestemmelsen antas å gjelde for senere klager og anker til Trygderetten, jf. Karnov Norsk kommentert lovsamling 1999 side 2683 note 1247. Da saken ble avgjort av Trygderetten 23. juni 1998, var ny folketrygdlov trådt i kraft. Trygderetten skulle etter min mening ha anvendt någjeldende folketrygdlov § 13-6. Ut fra min forståelse av § 13-6 annet ledd jf. fjerde ledd og den tidligere § 11-1 nr. 1 bokstav a har dette ingen betydning for resultatet.

Folketrygdloven § 13-6 annet ledd fastslår at yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Samme bestemmelse fjerde ledd første punktum sier at yrkesskadedekningen gjelder på reise til og fra arbeidsstedet dersom transporten «skjer i arbeidsgiverens regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade». Den tidligere folketrygdlov § 11-1 nr. 1 bokstav a fastslo at en trygdet som ble rammet av yrkesskade, og som på skadetidspunktet var arbeidstaker med pensjonsgivende inntekt etter § 6-4, hadde rett til yrkesskadetrygd «bare dersom skaden ble påført mens vedkommende var i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Det framgår av lovforarbeidene, som jeg kommer tilbake til senere, at bestemmelsene er en videreføring av § 9 nr. 1 bokstav a i lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd, som

Side 224

igjen var en videreføring av tidligere lovgivning om ulykkestrygd for industriarbeidere.

Ved lov 23. juli 1894 ble arbeidere i fabrikker mv. forsikret mot følgene av ulykker «i Bedriften» når «Bedriftsulykke» medførte legemsskade eller død for den forsikrede person. Ulykkestrygden ble etter hvert utvidet til andre arbeidstakere, og lovbestemte begrensninger for så vidt angår virksomhetens art ble fjernet. Loven ble erstattet av lov 10. desember 1920 nr. 1 om ulukketrygding for fiskarar og lovene av 24. juni 1931 nr. 6 og nr. 11 om ulykkestrygd for industriarbeidere mv. og sjømenn.

Rikstrygdeverket fikk i januar 1956 i oppdrag å utrede spørsmål i forbindelse med en utvidelse av ulykkestrygden til å omfatte alle arbeidstakere og spesielle grupper av selvstendig næringsdrivende (håndverkere og lignende yrkesgrupper), og å foreslå ny lovgivning. Rikstrygdeverket framla utredningen 15. desember 1956 og foreslo at lovene om ulykkestrygd og reglementsbestemmelsene om ulykkestrygd (Statsbanene og Kongsberg Sølvverk) skulle slås sammen til en felles lov om yrkesskadetrygd, og at dekningsområdet for trygden skulle bli vesentlig utvidet. Etter lovutkastet § 10 skulle yrkesskade blant annet omfatte (utredningen side 56):

«... legemsskade eller sykdom påført den trygdede i og som følge av hans yrke eller næring dersom årsaken er:

a.

ulykkestilfelle eller annen bestemt ytre hendelse,»

Om bestemmelsens virkeområde uttalte Rikstrygdeverket (utredningen side 27 spalte 2 og side 31):

«Bestemmelsen svarer til Industri § 10, Sjø § 5 og Fisk § 2.

Punkt 1 og 2. I den någjeldende lov om ulykkestrygd for industriarbeidere § 10 heter det at trygden gir rett til erstatning for b e d r i f t s u l y k k e som fører med seg at en trygdet person får legemsskade eller dør. Når loven bruker uttrykket «bedriftsulykke», ligger det i dette blant annet en begrensning av trygdens omfang med omsyn til tid og sted, og et krav om sammenheng mellom bedrift og ulykke.

...

Praksis etter gjeldende lov er at skader som inntreffer undervegs til eller fra arbeidet, ikke anses som yrkesskade. Slike skader skyldes ikke bedriften eller dens spesielle risiko. Skadene skyldes vanligvis trafikken, glatt føre eller liknende.

I praksis er det dog utformet visse viktige unntak fra hovedregelen.

Hvis det inntreffer en ulykke mens de trygdede transporteres til eller fra arbeidet med bedriftens egne eller leide transportmidler, anses bedriftsulykke å foreligge. Det samme gjelder hvis den nødvendige veg til/fra arbeidet medfører særlig risiko, som f.eks. i spesielt ulendt terreng eller over usikker is på elv eller vann.

Må den trygdede føre med seg farlig redskap og dette volder skade undervegs, anses bedriftsulykke å foreligge.

Ferdsel mellom flere arbeidssteder, eller mellom kontor og arbeidssted betraktes som vanlig arbeid.

Rikstrygdeverket har drøftet om en skulle innføre den svenske regel som

Side 225

går ut på at også skader som skjer under direkte ferdsel mellom bosted og arbeidssted skal anses som yrkesskade, men har ikke funnet tilstrekkelig grunn til det.»

Departementet foreslo at bestemmelsene om yrkesskade skulle deles i § 9 om vilkårene for rett til stønad og § 10 om yrkesskade, hvilket ble lovens ordning. § 9 nr. 1 bokstav a bestemte at stønad skulle ytes for yrkesskade som er påført trygdede mens han var «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Forslaget tok sikte på å lovfeste «hovedtrekkene i den praksis som gjennom årene har utviklet seg i ulykkestrygden», jf. Ot.prp.nr.35 for 1958 side 24 spalte 2.

Under høringen foreslo LO, Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Norsk Kommuneforbund at skader som inntreffer under direkte ferdsel mellom bosted og arbeidssted, burde omfattes av yrkesskadetrygden. Etter å ha vist til Rikstrygdeverkets utredning om dette som er gjengitt tidligere, uttalte departementet at det (proposisjonens side 25 spalte 1):

«... slutter seg til det Rikstrygdverket har anført, og finner at en generell regel om at skader som inntreffer underveis til eller fra arbeidet skal anses som yrkesskade, ville gå utover målsettingen for yrkesskadetrygden, nemlig å erstatte skader som skyldes arbeidet eller den spesielle risiko det medfører. En antar at slike tilfelle mer hører hjemme under en alminnelig uføretrygd.»

Stortingets sosialkomité tiltrådte forslaget, jf. Innst.O.XIII for 1958 side 13 spalte 1.

I Ot.prp.nr.62 (1968-1969) framla Sosialdepartementet blant annet forslag om inkorporering av yrkesskadetrygden i lov om folketrygd. Departementet foreslo ingen endring i omfanget av yrkesskadedekningen, jf. proposisjonens side 37 spalte 1. Stortinget rakk ikke å behandle saken våren 1969, og forslaget ble fremmet på ny i Ot.prp.nr.42 (1969-1970), jf. side 1.

Yrkesskadetrygdutvalget hadde tatt opp spørsmålet om å få en klarere avgrensning av yrkesskade mot annen skade og sykdom, idet en ellers ville ha et sviktende grunnlag for de særskilte stønadsregler som foreslås for yrkesskade, jf. proposisjonen side 25 spalte 1. Rikstrygdeverket frarådet at det ved inkorporeringen ble foretatt begrensninger av yrkesskadedekningen gjennom en endring av yrkesskadebegrepet «som etter hvert har fått sitt innhold gjennom praksis», og departementet fant heller ikke grunn til å foreslå prinsipielle endringer på dette punkt, jf. proposisjonen samme sted.

Yrkesskadetrygdutvalget hadde foreslått at praksis som medførte at arbeidstakere var dekket av trygden når transporten skjedde med arbeidsgivers transportmiddel, skulle opphøre fordi det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å stille enkelte arbeidstakere i en gunstigere stilling enn andre. Rikstrygdeverket pekte på at denne praksis blant annet tok «sikte på å dekke det ansvar en arbeidsgiver kan bli påført ved å stille skyssmiddel til disposisjon og at trygden derfor fortsatt bør dekke arbeidstakerne under transport som nevnt». Departementet var enig med Rikstrygdeverket, jf. proposisjonen side 25 spalte 2.

Vilkåret i yrkesskadetrygdloven av 1958 § 9 punkt 1 bokstav a om at skaden må være påført «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» ble

Side 226

etter dette videreført i § 11-1 nr. 1 bokstav a i folketrygdloven av 1966, jf. proposisjonen side 81 spalte 1.

I februar 1975 ble det oppnevnt et utvalg til å utrede visse spørsmål vedrørende ytelse fra folketrygden som følge av skade eller sykdom som har sammenheng med den trygdedes engasjement i arbeidslivet. Utvalgets innstilling er publisert i NOU 1976:16 Yrkesbetingede helseskader og folketrygden. Under gjennomgåelse av gjeldende lovgivning uttalte utvalget blant annet (utredningen side 78):

«At skaden må skje på a r b e i d s s t e d e t for å bli godkjent innebærer i første rekke en avgrensning mot ulykker som inntreffer utenfor bedriftens område. Skade på vei til og fra arbeidsstedet, godkjennes ikke med mindre transporten er organisert av bedriften og utføres med bedriftens egne eller leide befordringsmidler. Unntak kan i praksis også bli gjort når distansen fra eller til arbeidsstedet går gjennom ulendt terreng.

Til arbeidsstedet regnes ikke bare vedkommende arbeidstakers faste arbeidsplass, men hele bedriftsområdet. Når det ikke finnes noe klart avgrenset bedriftsområde f.eks ved anleggsarbeid, fiske, skogsarbeid, transport o.l. anses arbeidsstedet å være der hvor arbeidet til enhver tid foregår.

Dersom arbeidstakeren reiser rundt og utfører arbeid på forskjellige steder anses han som trygdet på veien mellom de ulike oppdragssteder, samt på vei mellom arbeidssted og oppdragssted. Reiser arbeidstakeren rett hjemmefra til oppdragsstedet vil han normalt ikke anses trygdet før han ankommer oppdragsstedet. Annerledes om han må foreta lengre reiser som betinger overnatting hjemmefra. Her vil skader som inntreffer under selve reisen fram og tilbake til oppdragsstedet kunne bli godkjent.»

I april 1981 ble det oppnevnt et utvalg til å foreta en samlet gjennomgåelse av folketrygdloven og andre lover og forskrifter som har tilknytning til folketrygden, og legge fram forslag om et forenklet og mest mulig hensiktsmessig regelverk. Trygdelovutvalgets utredning forelå i oktober 1990 og er inntatt i NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov. Under behandlingen av gjeldende rett uttalte utvalget om forståelsen av «på arbeidsstedet» blant annet (utredningen side 584):

«Vanligvis gjelder ikke yrkesskadedekningen på vegen til og fra arbeidsstedet. Etter fast praksis gjelder likevel yrkesskadedekningen ved transport som skjer i arbeidsgiverens regi med arbeidsgiverens egne eller leide transportmidler. Det anses ikke for å være transport i arbeidsgiverens regi om arbeidsgiveren betaler for reisetiden eller yter kjøregodtgjørelse, hvis det ikke dreier seg om transport organisert med arbeidsgiverens transportmidler.

...

Mange arbeidstakere er i arbeidsforhold hvor virksomheten skifter mellom å være stasjonær og ambulant. En selger vil eksempelvis dele sin arbeidstid mellom arbeid på et fast kontor og kundebesøk. Når han er ute på kundebesøk, er han yrkesskadedekket på vei fra kontoret og til kunden og mellom de forskjellige kundene og tilbake til kontoret. Han vil imidlertid ikke være yrkesskadetrygdet på vei hjem fra siste arbeidssted. Det samme gjelder på vei fra hjemmet og til første arbeidssted. Han regnes da å være i samme situasjon som arbeidstakere med stasjonært arbeidssted.

I en del tilfeller vil vedkommende regnes for å være på arbeidsstedet allerede

Side 227

på veien hjemmefra. Eksempelvis vil en som påbegynner arbeidet i hjemmet eller avslutter arbeidet i hjemmet kunne omfattes av yrkesskadedekningen på veien mellom hjemmet og det faste arbeidsstedet. En arbeidstaker som kan sies å ha bilen som sitt arbeidssted, som for eksempel yrkessjåfør, vil også omfattes av yrkesskadedekningen hjemmefra hvis vedkommende er pålagt å ha bilen parkert hjemme.»

Utvalget foreslo i § 17-3 annet ledd første punktum at yrkesskadedekningen fortsatt skulle gjelde for «yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», jf. side 582. Om denne bestemmelse bemerket trygdelovutvalget (utredningen side 585 spalte 2 flg.):

«Utkastets annet ledd første punktum omhandler de vilkårene som i dag står i lovens § 11-1 nr. 1 bokstav a annet ledd. Uttrykket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» synes å være noe snevrere enn gjeldende praksis. Det kan hevdes at gjeldende formulering i prinsippet ikke legger opp til utvidende fortolkninger, da uttrykkene i seg selv egentlig er nokså presise. En er nødt til å ha inngående kjennskap til praksis på dette området for å kunne slå fast hvilket omfang yrkesskadedekningen har for arbeidstakere. Dette gjør at den rettslige situasjonen for denne gruppen ikke kan leses direkte ut av lovteksten, noe som er uheldig.

Utvalget har drøftet om det finnes andre formuleringer som gir bedre uttrykk for det som anses som gjeldende rett. Alternative formuleringer er «under utøvelse av arbeidet» eller «i forbindelse med arbeidet». Den første formuleringen er snevrere enn den andre og er dessuten for snever i forhold til gjeldende praksis. Da begge formuleringene er vagere enn dagens formulering, kan det hevdes at de gir et større rom for skjønn. Uttrykket «i forbindelse med arbeidet» vil klart kunne anses å dekke gjeldende praksis. Men denne formuleringen vil medføre mange tolkningsproblemer. Utvalget har funnet det mest hensiktsmessig å beholde betegnelsen «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Utvalget har lagt avgjørende vekt på at dette er en vel innarbeidet formulering som er presisert gjennom en langvarig forvaltningspraksis, en rekke rundskriv, og Trygderettens kjennelser. Utvalget er klar over at formuleringen ikke er helt dekkende, men det er vanskelig å finne en mer presis formulering, uten at den medfører materielle endringer av stønadsvilkårene.»

Utvalget foreslo i samme bestemmelse et nytt annet punktum, hvoretter for reise til og fra arbeidsstedet «gjelder yrkesskadedekningen dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi». Om dette forslag uttalte utvalget (utredningen side 586 spalte 1):

«I utkastets annet ledd andre punktum sies det at arbeidstakere er yrkesskadedekket under transport til og fra arbeidsstedet dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi. Som vist foran, gjelder det i dag svært innfløkte regler om yrkesskadedekningen på reiser. Loven ville bli for uoversiktlig dersom disse bestemmelsene skulle lovfestes. Ut fra informasjonshensyn har utvalget imidlertid valgt å ta med hovedprinsippet.»

Sosialdepartementet hadde ingen merknader til utvalgets forslag til § 17-3 annet ledd første punktum, som ble någjeldende lov § 13-6 annet

Side 228

ledd, jf. Ot.prp.nr.29 (1995-1996) side 131§ 17-3 annet ledd annet punktum ble ny § 13-6 fjerde ledd. Bestemmelsen ble omformulert slik at den også omfatter reise til og fra arbeidsstedet «av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade». Departementet uttalte om forslaget (proposisjonen side 132 spalte 1):

«Fjerde ledd bygger på Trygdelovutvalgets forslag. Ut fra informasjonshensyn finner departementet i likhet med Trygdelovutvalget det hensiktsmessig å ta med hovedprinsippet om yrkesskadedekning på reise til og fra arbeidsstedet som skjer i arbeidsgivers regi, eller medfører vesentlig økt risiko for skade. Presiseringen tilsvarer gjeldende praksis. I utkastets fjerde ledd siste punktum foreslås at departementet får fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om yrkesskadedekning på reise.»

Stortingets sosialkomité hadde ingen merknader til forslagene, jf. Innst.O.nr.46 (1996-1997) side 22 spalte 1.

Jeg tilføyer at lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring også gjelder skade og sykdom som arbeidstakeren påføres «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», jf. § 10. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som den tidligere folketrygdlov § 11-1 nr. 1 bokstav a, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989) sidene 55 og 89 spalte 1.

Som det framgår av lovforarbeidene har det nærmere innhold av «bedriftsulykker» i tidligere lovgivning, og «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» fra yrkesskadetrygdlovens ikrafttredelse 1. januar 1960, blitt fastlagt gjennom trygdemyndighetens, og fra 1967 også Trygderettens praksis. Lovgiver har ikke på noe tidspunkt hatt til hensikt å endre denne praksis. Partene har lagt fram 59 avgjørelser av Trygderetten i tidsrommet 1968 til 1998 vedrørende yrkesskadedekning for reiser til og fra arbeidsstedet. Da partene er uenige om betydningen av denne praksis og særlig hva som følger av Trygderettens avgjørelser, finner jeg det nødvendig å gå noe nærmere inn på disse spørsmål.

Jeg nevner først at trygdemyndighetenes praksis i seg selv må tillegges betydelig vekt i de tilfeller den er langvarig, omfattende og konsekvent, jf. Rt-1995-54 på sidene 60-61. Denne avgjørelse gjaldt bortfall av rett til utvidet barnetrygd etter § 2 annet ledd i lov 24. oktober 1946 om barnetrygd ved enslig forsørgers inngåelse av ekteskap med en annen enn barnas far. Trygdemyndighetenes praksis hadde vært helt konsekvent siden lovendringen trådte i kraft 1. januar 1970. Trygderetten hadde i 18 ankesaker avgjort at utvidet barnetrygd falt bort i de tilfeller en enslig forsørger inngikk ekteskap, hvorav ankene i de siste 6 sakene ble nektet fremmet fordi Trygderettens ankeutvalg enstemmig fant at ankene ikke ville føre fram. I vår sak får imidlertid trygdemyndighetenes praksis en særlig betydning, fordi lovgiver ved flere anledninger har vist til forvaltningspraksis ved beskrivelse av gjeldende rett og i merknadene til de senere vedtatte bestemmelser.

Saken om utvidet barnetrygd i Rt-1995-54 gjaldt ett spørsmål, nemlig om retten til utvidet barnetrygd falt bort dersom en enslig forsørger som kan være enke, enkemann, fraskilt eller ugift mor, inngikk ekteskap. Vår sak gjelder tilsynelatende bare ett spørsmål; om en arbeidstaker eller vedkommendes etterlatte har krav på yrkesskadetrygd når en ulykke inntreffer på reise til og fra et arbeidssted. Svaret er imidlertid

Side 229

ikke ja eller nei fordi yrkesskadedekningen etter praksis og nå folketrygdloven § 13-6 fjerde ledd gjelder i enkelte tilfeller for reise til og fra arbeidsstedet.

Den ankende part har anført at bilen i dette tilfellet må anses som arbeidsstedet på reisen 7. mars 1994 fra hjemmet til første oppdragssted. Den ankende part har til støtte for dette blant annet vist til Trygderettens kjennelser i ankesaker 28/68, 1772/82, 1380/83, 1819/83, 615/84, 2628/86 og 659/98.

Jeg bemerker at uttrykket «på arbeidsstedet» i lang tid har vært forstått slik at det gjelder et eller flere steder hvor arbeid foregår, og for reiser mellom flere arbeidssteder. Arbeidsstedet kan eksempelvis være en bygning eller et avgrenset område og ved ambulerende virksomhet de steder arbeidet til enhver tid foregår, jf. NOU 1990:20 side 584. Yrkesskadedekningen gjelder i utgangspunktet ikke på reise til og fra arbeidsstedet, jf. Rt-1962-215NOU 1990:20 side 584 og forutsetningsvis folketrygdloven § 13-6 fjerde ledd første punktum.

Paragraf § 13-6 fjerde ledd kom inn folketrygdloven av 1997. Bestemmelsen forutsetter at yrkesskadedekningen ikke gjelder på reise til og fra arbeidsstedet med mindre transporten skjer i regi av arbeidsgiver, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade. Uttrykket «i arbeidsgiverens regi» kan ut fra en språklig forståelse omfatte mer enn transport med arbeidsgivers egne eller leide transportmidler. Trygdelovutvalget foreslo «ut fra informasjonshensyn» at lovteksten skulle inneholde hovedprinsippet om at yrkesskadedekningen også gjelder transport til og fra arbeidsstedet dersom transporten skjer «i arbeidsgiverens regi», jf. NOU 1990:20 side 586. Departementet sluttet seg til dette og føyde til at yrkesskadedekningen også gjaldt for transport som er av en slik karakter at den medfører økt risiko for skade, jf. Ot.prp.nr.29 (1995-1996) side 132 spalte 1. Departementet uttalte at presiseringen tilsvarer «gjeldende praksis», jf. proposisjonen samme sted. Forarbeidene tydeliggjør at § 13-6 fjerde ledd ikke kan gi grunnlag for å utvide yrkesskadedekningen for reise til og fra arbeidsstedet fordi bestemmelsen bare tar sikte på å kodifisere hovedprinsippene i trygdemyndighetenes praksis.

De trygderettskjennelser som den ankende part har påberopt, gir etter min mening ikke støtte for å anse bilen som et arbeidssted i vår sak. Etter praksis er det bare i de tilfeller arbeidsoppgavene er knyttet til selve bilen, at denne har vært ansett som arbeidssted. Arbeidstakere som har til oppgave å transportere personer eller gods, eller andre som har bilen som arbeidssted (f.eks ambulansepersonell), vil være dekket av trygden fra bilen tas i bruk til transportoppdrag til den settes bort etter endt arbeidsdag, jf. ankesaker 28/68 og 1772/1982 som gjaldt arbeidstakere som blant annet hadde til oppgave å transportere andre personer til og fra arbeid i arbeidsgivers kjøretøy. I ankesaker 1380/83, 615/84, 2628/86 og 659/98 la Trygderetten etter en konkret vurdering til grunn at tjenesteoppdraget også omfattet reise til og fra arbeidsstedet. Trygderettens flertall fant i ankesak 1819/83 at en lensmannsbetjent med reservetjeneste (hjemmevakt) var berettiget til yrkesskadetrygd for en skade påført under påkledning hjemme i forbindelse med en utrykning fordi hendelsen sto i nær sammenheng med arbeidet.

Trygdemyndighetenes øvrige praksis underbygger imidlertid at yrkesskadedekningen

Side 230

ikke gjelder for reise til og fra arbeidsstedet med mindre særlige forhold foreligger. En arbeidstaker er ikke trygdet på reise mellom hjem og første arbeidssted eller fra siste arbeidssted og hjem selv om reisen finner sted i arbeidstiden og arbeidsgiver betaler godtgjørelse for bruk av egen bil, jf. ankesaker 2846/72, 755/89, 2671/89, 650/90, 678/91 ( TRR-1991-678), 2515/92, 2880/92, 1711/93 og 1044/95 ( TRR-1995-1044). Ambulansepersonell på hjemmevakt er ikke trygdet på vei til ambulansen når en sykehustransport skjer til på forhånd fastsatte tider, jf. ankesak 829/86. Brannbefal på hjemmevakt er heller ikke dekket av yrkesskadetrygden på vei til brannstasjonen for vaktskifte, jf. ankesak 1502/87. Tilsvarende gjelder hvor en arbeidstaker er avhengig av bil fordi vedkommende når som helst kan bli tilkalt til oppdrag utenfor regulær arbeidstid, jf. ankesak 1050/91 (Trr 1989-93 45, TRR-1991-1050). Bruk av egen eller arbeidsgivers tjenestebil for transport av utstyr som arbeidstakeren benytter under arbeid, eller av arbeidsgivers servicebil, mellom hjem og arbeidssteder anses ikke tilstrekkelig til å bli likestilt med transport i arbeidsgivers regi, jf. ankesaker 1711/93 (anken nektet fremmet), 3652/93, 1669/97 og 89/98 (anket til Høyesterett).

Trygdemyndighetenes forvaltningspraksis over lang tid viser etter min mening at lovens uttrykk «på arbeidsstedet» har vært forstått slik at reise mellom hjem og arbeidssted faller utenfor yrkesskadedekningen selv når reisen finner sted i arbeidstiden, bruk av bil er nødvendig for å komme til forskjellige arbeidssteder og arbeidsgiver betaler en godtgjøring når arbeidstakeren bruker egen bil. Det finnes enkelte eksempler på at Trygderetten etter en konkret vurdering har ansett reisen til og fra arbeidsstedet for å ha en særlig sammenheng med tjenesten, slik som i ankesak 2628/86. Trygdemyndighetene har imidlertid gjennomgående fortolket og anvendt lovens kriterier «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» uten i hvert enkelt tilfelle å gå inn på om ulykken fant sted i forbindelse med arbeid. Rikstrygdeverkets forslag i 1956 om yrkesskadedekning når legemsskade eller sykdom påført den trygdede «i og som følge av hans yrke eller næring» dersom årsaken er ulykkestilfelle eller annen bestemt ytre hendelse som jeg har referert tidligere, ble ikke tatt inn i lovteksten i 1958. Jeg tilføyer at Trygdelovutvalget ikke fulgte opp sine drøftelser av alternative formuleringer som «under utøvelse av arbeidet» eller «i forbindelse med arbeidet» blant annet fordi formuleringen var vagere enn dagens formulering. Det har derfor etter min mening ikke dekning i lovens ord og forarbeider eller i trygdemyndighetenes praksis å la yrkesskadedekningen generelt omfatte de tilfeller en ulykke finner sted i forbindelse med arbeid. En slik utvidelse ville medføre at yrkesskadedekningen for reiser til og fra arbeid ville bli vesentlig utvidet i forhold til trygdemyndighetenes praksis. Någjeldende § 13-6 fjerde ledd og denne bestemmelses forarbeider gir ikke grunnlag for og kan forutsetningsvis anføres mot en slik utvidelse.

Jeg har etter dette kommet til at lovens hovedregel om at yrkesskadedekningen er begrenset til selve arbeidsstedet og reise mellom flere arbeidssteder, må slå igjennom også i vårt tilfelle. Jeg finner klar støtte for dette standpunkt i lovteksten i § 13-6 annet og fjerde ledd som svarer til den tidligere folketrygdlov § 11-1 nr. 1 bokstav a, og denne forståelse underbygges av lovforarbeidene til någjeldende og tidligere folketrygdlov og 1958-loven om yrkesskadetrygd. Den langvarige, omfattende og

Side 231

konsekvente forvaltningspraksis som her foreligger, må både ut fra forarbeidene og i seg selv tillegges betydelig vekt ved fortolkningen, jf. Rt-1995-54 på sidene 60-61.

Anken har ikke ført fram. Rikstrygdeverket har ikke krevd saksomkostninger for Høyesterett. Saken gjelder forståelsen og anvendelsen av folketrygdloven § 13-6 annet og fjerde ledd og den tidligere folketrygdlov § 11-1 nr.1 bokstav a på et saksforhold som ikke tidligere har vært prøvd for domstolene. Jeg har derfor kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Lund: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Sakens faktum er ikke omstridt: Da ulykken skjedde, var B på veg i sin bil for å utføre et oppdrag for elektrisitetsverket. Ulykken skjedde i arbeidstiden, og oppdraget var ledd i den pliktige og lønnede utførelsen av Bs arbeidsoppgaver mens han var undergitt arbeidsgivers styring og kontroll. Bruken av egen bil var et avtalt og nødvendig ledd i arbeidet, som arbeidsgiveren betalte kjøregodtgjørelse for. Spørsmålet er om B, da ulykken inntraff, var «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» i den forstand loven bruker dette uttrykket. Uttrykket kom inn i lov om yrkesskadetrygd av 1958 § 9 nr. 1 bokstav a og ble siden - ved yrkesskadetrygdens inkorporering i folketrygden - nedfelt i folketrygdloven av 1966 § 11-1 nr. 1 bokstav a. Uttrykket er nå videreført i folketrygdloven av 1997 § 13-6 annet ledd. Jeg er enig med førstvoterende i at uttrykket må antas å ha samme innhold i dag som tidligere.

At B på ulykkestidspunktet var i arbeid for sin arbeidsgiver, er ikke tvilsomt. Men fra statens side hevdes det at han ikke var kommet frem til arbeidsstedet og derfor faller utenfor trygdens dekningsområde.

Etter ordlyden synes uttrykket å inneholde tre kumulative vilkår. Slik kan det imidlertid ikke uten videre forstås. Jeg finner det således klart at hvis man først er i arbeid for arbeidsgiver på arbeidsstedet, vil kriteriet «i arbeidstiden» knapt kunne ha selvstendig betydning som begrensning. En nærliggende forståelse av begrepet «på arbeidsstedet» er at dette henspiller på det sted man til enhver tid utfører arbeid for arbeidsgiveren. Men etter ordlyden kan begrepet også tenkes å ha en mer begrenset betydning. Det er likevel på det rene at «arbeidsstedet» ikke blir oppfattet slik at det refererer seg til et bestemt og geografisk avgrenset område. Er man i arbeid etter først å ha vært innom sitt kontor- eller oppdragssted, vil man omfattes av trygden på reiser man deretter foretar til ulike arbeidsplasser. Dette gjelder så vidt forstås også hvis man har vakt hjemme og reiser hjem etter første utrykning i vaktperioden; både under hjemreisen og neste utrykning er man yrkesskadetrygdet.

Side 232

Etter min oppfatning taler de beste grunner for å oppfatte lovens utrykk slik at det tar sikte på å fremheve sammenhengen mellom arbeidet og ulykken, og at det ikke er tale om skarpt adskilte kriterier som skal vurderes isolert, jf. Rikstrygdeverkets trygdeutredning av 15. desember 1956 der ulykkestrygden ble foreslått utvidet til å omfatte enhver skade «i og som følge av hans yrke». På side 30 heter det at

«den valgte formulering skulle dekke den tanke som på mange måter er selve bakgrunnen for loven, nemlig at den som kommer til skade «i arbeidet», d.v.s. under sin innsats i produksjonslivet, skal ha rett til stønad. Dette er kanskje den eneste retningslinje en kan følge ved praktiseringen av loven. ...»

Så vidt jeg kan se var det ikke uttrykk for et annet syn på dette at lovens ordlyd ble en annen enn etter Rikstrygdeverkets forslag.

Det jeg har gjengitt fra trygdeutredningen synes å samsvare med den oppfatning som kom til uttrykk i dommen i Rt-1929-961, der en skogsarbeider, som ble skadet av spark fra hesten sin på vei fra hjemmet til sitt arbeid i skogen, ble ansett dekket av ulykkestrygden: I byrettens premisser, som Høyesterett sluttet seg til, bemerkes at arbeidstiden ble regnet fra den tid skogsarbeideren gjorde seg ferdig til å dra i skogen med hesten. Videre heter det:

«For at citanten skulde kunne utføre arbeidet med lunningen var det nødvendig for ham at føre hesten fra sin bopæl til det sted i skogen hvor lunningen foregikk, og han førte hesten med sig ene og alene fordi arbeidet krevet det. Retten antar derfor, at dette maa ansees for at ha hørt til hans arbeide og at ulykken saaledes maa ansees for at være tilstøtt ham «i bedriften». ...»

NOU 1990:20 om Forenklet folketrygdlov sies det på side 585 flg. at man

«har drøftet om det finnes andre formuleringer som gir bedre uttrykk for det som anses som gjeldende rett. Alternative formuleringer er «under utøvelse av arbeidet» eller «i forbindelse ned arbeidet». Den første formuleringen er snevrere enn den andre og er dessuten for snever i forhold til gjeldende praksis. Da begge formuleringene er vagere enn dagens formulering, kan det hevdes at de gir et større rom for skjønn. Uttrykket «i forbindelse med arbeidet» vil klart kunne anses å dekke gjeldende praksis. Men denne formuleringen vil medføre mange tolkningsproblemer ...»

Det fremgår av dette at det er forbindelsen med arbeidet som er det sentrale. Jeg viser ellers til førstvoterendes mer utførlige gjengivelse av uttalelsene i NOU-en. Av disse fremgår det blant annet at man var opptatt av at det ikke skulle gjøres endringer i gjeldende praksis som på visse punkter går lenger i å innrømme trygdedekning enn lovens uttrykk gir grunnlag for. Eksempelvis gjelder dette når arbeidstakere transporteres i arbeidsgivers regi, eller når veien til arbeidet er særlig risikofylt, jf. någjeldende folketrygdlov § 13-6 fjerde ledd. Også yrkessjåfører, som av arbeidsgiver forutsettes å ha bilen hjemme, omfattes av trygden straks de kjører hjemmefra om morgenen uavhengig av om de er i arbeid eller ikke.

Side 233

Etter min oppfatning gir ikke forarbeidene til de relevante bestemmelsene i lov om yrkesskadetrygd og folketrygdlovene av 1966 og 1997 svar på det foreliggende tolkingsspørsmål. Det fremgår klart at man har ment å holde utenfor ulykker som inntreffer på veg til eller fra arbeidet/arbeidsstedet med de tidligere nevnte reservasjoner, og at meningen samtidig har vært «å erstatte skader som skyldes arbeidet eller den spesielle risiko det medfører», jf. Ot.prp.nr.35 (1958) side 25.

Det forarbeidene til lovbestemmelsene også klart viser, er at man har ment å lovfeste gjeldende forvaltningspraksis i trygdesaker, en praksis som skriver seg allerede fra før forrige århundreskifte, jf. førstvoterendes bemerkninger om utviklingen av lovgrunnlaget for yrkesskadetrygden. I den utstrekning løsningen på det foreliggende tolkingsspørsmål er anvist gjennom en klar, ensartet og langvarig forvaltningspraksis, er jeg enig med førstvoterende i at denne vil måtte legges til grunn. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at den omfattende praksis som er lagt frem for Høyesterett, og som omfatter trygderettsavgjørelser fra 1968 og senere år, kan sies å gi anvisning på klar og entydig løsning av spørsmålet. Denne praksis er uoversiktlig, men synes ikke å inneholde avgjørelser som uten videre er sammenlignbare med denne sak. Det foreliggende tolkingsspørsmål synes heller ikke drøftet i noen av avgjørelsene.

Riktignok kan det samlede materialet fra Trygderettens praksis i disse årene sies å gi støtte til statens standpunkt. Trygderetten synes nemlig ikke å ha interessert seg for spørsmålet om arbeidstakeren var i arbeid under arbeidsgiverens instruksjon og kontroll så lenge han har befunnet seg på veg fra sitt hjem til kontorstedet eller dagens første oppdragssted da ulykken skjedde. Til grunn for Trygderettens praksis kan det for så vidt sies å ligge en forutsetning om at dette spørsmålet ikke har avgjørende betydning. Men en slik underliggende, ikke uttalt forutsetning kan etter min oppfatning ikke gis rettslig tyngde på linje med en klar, entydig og langvarig praksis. Fra de siste år foreligger avgjørelser som kan sies å gi noe klarere støtte til statens syn. Men enkelte avgjørelser trekker også i favør av Bs standpunkt. En klar og entydig praksis er det således etter min mening ikke tale om.

I forhold til lovens bestemmelse ser jeg det på denne bakgrunn naturlig å spørre om ulykken fant sted i forbindelse med Bs arbeid. Og svaret på dette spørsmål må etter min mening bli ja. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til det faktum jeg innledningsvis har beskrevet: B var i arbeid for arbeidsgiveren under dennes instruksjon og kontroll. Han kjørte bilen som et avtalt og nødvendig ledd i utførelsen av sine arbeidsoppgaver.

Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stang Lund.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Lund.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.