Personskade

Dersom du har blitt utsatt for en personskade kan du ha krav på erstatning fra et forsikringsselskap eller skadevolder.

Ta kontakt med oss på tlf. 05789 for gratis vurdering av din sak eller benytt kontaktskjemaet.

Våre advokater har lang erfaring med bistand i erstatningssaker.

Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:05

Norges Høyesterett - HR-2010-1742-A - Rt-2010-1203

 

Instans

Norges Høyesterett - Dom.

Dato

2010-10-14

Publisert

HR-2010-1742-A - Rt-2010-1203

Stikkord

Erstatningsrett. Oppreisningserstatning til etterlatte.

Sammendrag

Saken gjaldt utmåling av oppreisningserstatning til avdødes ektefelle og fire mindreårige barn etter drap begått av psykotisk gjerningsmann, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 1-3. Høyesterett kom etter en samlet vurdering til at utgangspunktet for erstatningsutmålingen for hver av de etterlatte skulle være 200.000 kroner. På bakgrunn av at gjerningsmannen var psykotisk på gjerningstidspunktet, hadde økonomisk begrenset evne, var innvilget varig uførepensjon og var uformuende, ble oppreisningserstatningen satt ned til 20.000 kroner til hver av de fem etterlatte. Høyesterett bemerket at nedsettelsen ikke ville få økonomisk betydning for de etterlatte fordi lempingen ikke påvirket utbetalingen fra voldsoffererstatningsordningen.

Saksgang

Trondheim tingrett TTRON-2009-52277 - Frostating lagmannsrett LF-2009-108435 - Høyesterett HR-2010-1742-A, (sak nr. 2010/529), sivil sak, anke over dom.

Parter

A (advokat John Christian Elden) mot D, B, F, C (advokat Karianne Tilseth Berg - til prøve) og E (advokat Arve Opdahl).

Forfatter

Normann, Matheson, Endresen, Webster, Bruzelius.


(1)

Dommer Normann: Saken gjelder utmåling av oppreisningserstatning til etterlatte etter forsettlig drap begått av psykotisk person. G ble 23. august 2008 drept ved at A avfyrt minst 13 pistolskudd mot ham.

(2)

A er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39 nr. 1 og lov om psykisk helsevern kapittel 5. Det er lagt til grunn at A var psykotisk i gjerningsøyeblikket.

(3)

Trondheim tingrett avsa 15. mai 2009 dom med slik domsslutning, når det gjelder de etterlattes krav om oppreisningserstatning:

«3.

A dømmes til å betale oppreisning til D med kr 150.000,- - etthundreogfemtitusenkroner -.

4.

A dømmes til å betale oppreisning til B med kr 175.000,- - etthundreogsyttifemtusenkroner -.

5.

A dømmes til å betale oppreisning til F med kr 175.000,- - etthundreogsyttifemtusenkroner -.

6.

A dømmes til å betale oppreisning til C med kr 175.000,- - etthundreogsyttifemtusenkroner -.

7.

A dømmes til å betale oppreisning til E med kr 175.000,- - etthundreogsyttifemtusenkroner - .

8.

A dømmes til å betale erstatning for påførte utgifter til D med kr 29.932,- - tjuenitusennihundreogtrettitokroner -.»

(4)

A anket direkte til Høyesterett over overføringen til tvungent psykisk helsevern, men ankeutvalget ga ikke samtykke til dette, og anken ble tatt under behandling av Frostating lagmannsrett.

(5)

Han anket særskilt over oppreisningserstatningene til Frostating lagmannsrett, jf. straffeprosessloven § 435. Anken gjaldt oppreisningenes størrelse. I anken ble det tatt forbehold om å begjære fornyet behandling av de borgerlige erstatningskravene etter straffeprosessloven § 434, dersom Høyesterett ikke samtykket til direkte anke over overføringen til tvungent psykisk helsevern.

(6)

Avdødes ektefelle og parets tre felles barn, innga anketilsvar med påstand om at anken skulle forkastes. Hans datter fra et tidligere ekteskap innga anketilsvar med påstand om at tingrettens dom stadfestes.

(7)

Frostating lagmannsrett besluttet å henvise anken over de borgerlige kravene til ankeforhandling etter straffeprosessloven § 434 sammen med anken over reaksjonsfastsettelsen.

(8)

Frostating lagmannsrett avsa 10. desember 2009 dom (LF-2009-108435) med slik domsslutning:

«1.

Anken over tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, forkastes.

2.

A dømmes til å betale oppreisning til D med 100 000 - etthundretusen - kroner.

3.

A dømmes til å betale oppreisning til B med 100 000 - etthundretusen - kroner.

4.

A dømmes til å betale oppreisning til F med 100 000 - etthundretusen - kroner.

5.

A dømmes til å betale oppreisning til C med 100 000 - etthundretusen - kroner

6.

A dømmes til å betale oppreisning til E med 100 000 - etthundretusen - kroner.

7.

Oppfyllelsesfristen etter punktene 2 - 6 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

(9)

As anke over reaksjonsfastsettelsen ble ikke tillatt fremmet av Høyesterett.

(10)

A anket særskilt over det ilagte oppreisningsansvaret, jf. straffeprosessloven § 435.

(11)

Avdødes ektefelle og de tre fellesbarna innga avledet anke. Det samme gjorde avdødes særkullsbarn.

(12)

Anken og de avledete ankene gjelder oppreisningserstatningenes størrelse. Det er holdt bevisopptak med ektefellen og moren til særkullsbarnet. Det er dessuten fremlagt opplysninger om praksis til Erstatningsnemnda for voldsoffererstatning. Saken står for øvrig i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

(13)

A har i det vesentlige anført:

(14)

Ankemotpartene har ikke prosessuell adgang til å kreve høyere erstatning enn fastsatt av tingretten. A anket særskilt over de sivile kravene til lagmannsretten etter straffeprosessloven § 435. Ankemotpartene anket ikke over tingrettens dom. Ankemotpartene har således godtatt tingrettens dom, og har ikke adgang til å inngi avledet anke for Høyesterett med påstand utover de beløp de ble tilkjent av tingretten, jf. tvisteloven § 29-7 første ledd. De avledete ankene må derfor avvises.

(15)

Det bestrides ikke at vilkårene for oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 er oppfylt, men erstatningsbeløpene er satt for høyt, jf. lovens § 1-3.

(16)

Det bør fastsettes et normert erstatningsbeløp. Samme norm for oppreisningens størrelse må gjelde for alle grupper etterlatte.

(17)

Ansvaret for A må lempes til null, jf. skadeserstatningsloven § 1-3. Dette medfører ikke reduserte utbetalinger til skadelidte etter voldsoffererstatningsloven, jf. § 10 annet ledd. Loven sikrer de skadelidte ved utbetaling fra det offentlige, uavhengig av hvilket beløp skadevolders erstatningsansvar lempes med.

(18)

Hensynet til A står sentralt i vurderingen etter skadeserstatningsloven § 1-3. Han er idømt overføring til tvungent psykisk helsevern. Det må tillegges avgjørende betydning ved utmålingen at A var psykotisk på gjerningstidspunktet.

(19)

A er innvilget varig uførepensjon og er uformuende. Det må legges til grunn at han neppe vil bli i stand til å betale erstatning.

(20)

A har nedlagt slik påstand:

«1.

De avledede anker avvises for så vidt det er nedlagt påstand ut over det beløp som ble tilkjent ved Trondheim tingretts dom.

2.

Oppreisningserstatning fastsatt i Frostating lagmannsretts dom 10.12.2009 nedsettes etter rettens skjønn.»

(21)

DBF, og C har i korte trekk anført:

(22)

Det er urimelig å basere utmålingen på en norm. Lovens ordlyd tilsier at oppreisningserstatning utmåles på individuelt grunnlag. For barn må det alltid foretas en individuell utmåling, jf. Rt-2002-481. Dersom det skal benyttes en norm, må denne oppjusteres allerede på grunn av pengeverdiforandringer.

(23)

Ved utmålingen i denne saken må det tillegges vekt at gjenlevende ektefelle har en svært vanskelig livssituasjon. Hun er født og oppvokst i Somalia, snakker ikke norsk, har ikke nettverk i Norge og sitter nå med eneansvaret for tre små barn. For barna må det tillegges vekt at de vil få en merbelastning når de får vite hvordan deres far ble drept.

(24)

Tingrettens utgangspunkt for erstatning før lemping - 300 000 kroner til ektefellen og 350 000 kroner til hvert barn, er korrekt. Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i et for lavt beløp. Lempingen må begrenses til maksimalt en tredjedel av utgangspunktet.

(25)

Drapet bærer preg av å ha vært en ren likvidasjon, og det vil stride mot den alminnelige rettsfølelse om erstatningen blir lempet vesentlig. Selv om A er uføretrygdet, er han bare 28 år og hans situasjon kan endre seg i fremtiden.

(26)

Selv om voldsoffererstatningsloven nå er en rettighetslov, får loven ikke betydning i forholdet mellom sinnssyk skadevolder og skadelidt, jf. Rt-2005-104 avsnitt 57.

(27)

Det bestrides at Høyesterett ikke har prosessuell adgang til å sette oppreisningen høyere enn de beløp de etterlatte ble tilkjent av tingretten. Spørsmålet er ikke direkte løst i loven, men tvisteloven § 29-4 fjerde ledd og uttalelser i Schei med flere, Tvisteloven, Kommentarutgave Bind II, s. 1286 gir støtte for en slik oppfatning.

(28)

Subsidiært anføres at det gjelder en utvidet adgang til å inngi avledet anke inntil samtykke til fremme av anken for Høyesterett blir gitt, så lenge det gjelder de samme kravene som ble behandlet både for tingretten og lagmannsretten, jf. § 30-4 jf. § 30-7 og Schei med flere bind II 2007 s. 1365.

(29)

DBF, og C har nedlagt slik påstand:

«1.1.

I anken fra A: Anken forkastes.

2.1.

A dømmes til å betale oppreisning til D fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til 300 000,- kroner.

2.2.

A dømmes til å betale oppreisning til B fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til 300 000,- kroner.

2.3.

A dømmes til å betale oppreisning til F fastsatt etter rettens kjønn oppad begrenset til 300 000,- kroner.

2.4.

A dømmes til å betale oppreisning til C fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til 300 000,- kroner.

2.5.

Oppfyllelsesfrist 14 dager fra dommens forkynnelse.»

(30)

E slutter seg til Ds med fleres anførsler.

(31)

Hun anfører dessuten at det også for Høyesterett må være adgang til å øke erstatningskravet så lenge det sivile kravet har fulgt straffekravet.

(32)

E må ved utmålingen behandles på linje med sine halvsøsken selv om hun ikke bodde sammen med avdøde. Hun hadde kontakt med faren nesten daglig. E er født i 1997, og er i en spesielt sårbar alder.

(33)

Det normerte erstatningsbeløpet i dommene i Rt-2001-274Rt-2002-481 og Rt-2004-1324, må oppjusteres i samsvar med endringene i folketrygdens grunnbeløp; alternativt konsumprisindeksen.

(34)

E har nedlagt slik påstand:

«I anken fra A:

Anken forkastes.

I avledet anke:

A dømmes til å betale oppreisningserstatning til E fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til 350 000,- kroner, med tillegg av lovens rente fra Høyesteretts avgjørelse til betaling skjer.»

(35)

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

(36)

Saken gjelder utmåling av oppreisningserstatning til avdødes ektefelle og fire mindreårige barn etter drap begått av psykotisk gjerningsmann, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 1-3.

(37)

Oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 er en videreføring av bestemmelsene om oppreisning i straffelovens ikrafttredelseslov § 19 annet ledd og § 21 annet ledd, jf. Ot.prp.nr.4 (1972-1973) side 32. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt en annens død, kan etter bestemmelsens annet ledd pålegges å betale til avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre «en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art», jf. § 3-5 første ledd.

(38)

Oppreisningen etter § 3-5 har en sammensatt funksjon: Den skal virke som en «straff» og samtidig gi skadelidte en oppreisning for den krenkelse vedkommende har vært utsatt for. Oppreisningen har også en ideell funksjon ved at den uttrykker samfunnets misbilligelse av handlingen. Den skal kompensere for psykiske og fysiske lidelser, jf. blant annet Rt-2008-50.

(39)

Oppreisningserstatningen fastsettes etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, der det skal legges vekt på handlingens objektive grovhet, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen samt arten og omfanget av de påførte skadevirkninger, jf. Rt-2001-274 på side 278.

(40)

I en del tilfeller av alvorlig voldskriminalitet er det i rettspraksis innført en normert erstatning, jf. blant annet Rt-2001-274 og Rt-2004-1324. Begge disse avgjørelsene gjaldt imidlertid utmåling av erstatning til avdødes foreldre. Ordningen med normering bygger på praktiske hensyn i forbindelse med at oppreisningskrav fremmes i straffesaken, men er også begrunnet i at det er vanskelig å finne gode kriterier for å fastsette erstatningsbeløpene. I Rt-2001-274 er det på side 278-279 uttalt følgende om normeringsbehovet og spørsmålet om differensiert utmåling:

«Ved den skjønnsmessige utmåling av oppreisning til de etterlatte i forbindelse med straffedom for forsettlig drap vil det være vanskelig å gradere oppreisningsbeløpet ut fra handlingens objektive grovhet og skadevolderens skyld. Etterlattes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte psykiske skadevirkninger gir heller ikke noe godt grunnlag for differensiering. Den subjektive opplevelse og ettervirkningene avhenger av personlige forutsetninger.

Disse forhold taler for at oppreisning til foreldre som mister sine barn og eventuelt andre grupper av etterlatte bør normeres. Dette innebærer ikke at normen blir den samme for alle grupper. Jeg tar ikke standpunkt til om oppreisning til mindreårige og særlig små barn kan tilsi en mer differensiert utmåling fordi barnet mister en omsorgsperson.

Normeringen av oppreisning til de etterlatte i saker om forsettlig drap må nødvendigvis bli svært skjønnsmessig. Den normerte oppreisning vil være veiledende, slik at retten kan fastsette et høyere eller lavere beløp når særlige forhold tilsier dette. Forsettlig drap er etter straffeloven en av de mest alvorlige forbrytelser, og hensynet til de etterlatte tilsier at det utmåles et beløp av betydning. Det må imidlertid tas hensyn til at domfelte som har fått en meget lang fengselsstraff, normalt vil være ute av stand til å betale oppreisning under soning og etter løslatelse.»

(41)

Saken gjaldt oppreisningserstatning til mor etter drap på hennes hjemmeboende sønn på 16 år. Som det fremgår, er det i avgjørelsen lagt til grunn at oppreisningserstatningen også til andre etterlattegrupper bør normeres. Høyesterett tok imidlertid ikke stilling til om normen bør være den samme for alle grupper av etterlatte, og heller ikke til om utmålingen av oppreisning til mindreårige, og særlig små barn, tilsier en mer differensiert utmåling fordi disse mister en omsorgsperson.

(42)

Ankemotpartene har gjort gjeldende at det må legges til grunn forskjellig norm for ulike grupper etterlatte, og at det særlig for barn må foretas en individuell vurdering.

(43)

Slik jeg ser det, er det svært vanskelig å finne frem til et grunnlag for å differensiere erstatningsutmålingene overfor ulike grupper etterlatte. Hvordan den enkelte takler å miste en av sine nærmeste på en brutal måte, vil avhenge av en rekke forhold, blant annet den enkeltes personlighet og livsforhold.

(44)

Etter min mening kan de hensyn som tilsier normering i Rt-2001-274, også anføres til støtte for ikke å differensiere mellom ulike grupper etterlatte. Uavhengig av hvilken gruppe etterlatte saken gjelder, vil «[d]et uopprettelige tap og savnet av avdøde», som førstvoterende sier i avgjørelsen fra 2001, gjennomgående være det helt dominerende for de etterlatte. Tilsvarende gjelder for uttalelsen om betydningen av handlingens grovhet. Jeg er på dette grunnlag kommet til at én og samme norm bør danne utgangspunktet for erstatningsutmålingen til de ulike grupper etterlatte.

(45)

Ankemotpartene har anført at gjenlevende ektefelle i vår sak har en særdeles vanskelig livssituasjon, og at erstatningsutmålingen for hennes del derfor må baseres på en individuell vurdering. Tilsvarende gjelder barna som vil få en merbelastning, når de får vite hvorledes deres far ble drept. Jeg er enig i at forholdene i den enkelte saken kan være så særegne at den ikke egner seg for normert oppreisning, jf. Rt-2002-481, og at de etterlatte i vår sak har en svært vanskelig livssituasjon. En slik situasjon er etter min oppfatning likevel ikke uvanlig for de saker det her er tale om. Jeg er kommet til at forholdene i vår sak ikke er av en slik karakter at det er grunnlag for å fravike en normert erstatning.

(46)

Jeg tar så stilling til spørsmålet om det er grunnlag for en oppjustering av erstatningsnivået. I Rt-2001-274 ble moren tilkjent 120 000 kroner i oppreisning etter forsettlig drap av sønnen.

(47)

Dommene fra 2001 er avsagt for ni år siden, og det har funnet sted en viss endring i pengeverdien i de mellomliggende årene. Jeg mener derfor at det normerte erstatningsnivået må settes noe høyere.

(48)

Oppjusteringen må bli skjønnsmessig, og jeg finner grunn til å tillegge standardnivået i voldsoffererstatningsordningen en viss vekt. Etter voldsoffererstatningsloven § 6 og § 7 har den som har lidt personskade som følge av en straffbar handling, krav på erstatning fra det offentlige, herunder oppreisningserstatning. Det følger av lovens forarbeider at utmålingen skal ligge nær den alminnelige erstatningsrett, jf. Ot.prp.nr.4 (2000-2001), side 29. Erstatningsnemnda for voldsofre har i avgjørelse ENV 2005/248 (ENV-2005-248) fastsatt at etterlatt barn skulle tilkjennes 200 000 kroner i oppreisningserstatning. Det er for Høyesterett opplyst at kontoret i sin praksis har lagt seg på dette nivået som norm for oppreisningserstatning.

(49)

Etter en samlet vurdering er jeg enig med lagmannsretten i at utgangspunktet for erstatningsutmålingen for etterlatte passende kan settes til 200 000 kroner.

(50)

A har anført at oppreisningserstatningen bør settes til null i medhold av skadeserstatningsloven § 1-3 som lyder:

«Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.»

(51)

Det er ikke bestridt at A var psykotisk ved utførelsen av drapshandlingen. Jeg har tidligere nevnt at oppreisningserstatningen er ment å ha en pønal virkning. I tilfelle som dette vil en slik virkning imidlertid være mindre fremtredende, og det kan vanskelig bygges på at erstatningsansvaret vil ha en preventiv funksjon. I Rt-2005-104 ble det likevel lagt til grunn at skadeserstatningsloven § 1-3gjelder alle former for personlig ansvar; også ansvar etter skadeserstatningsloven § 3-5; jf. avsnitt 56.

(52)

As interesse i å bli beskyttet mot de økonomiske konsekvenser av skadevoldende handlinger som skyldes sinnssykdommen, må holdes opp mot de etterlattes behov for oppreisning for den alvorlige krenkelsen de er blitt utsatt for, jf. Rt-2005-104. Hensett til handlingens grovhet vil det etter mitt syn stride mot den alminnelige rettsfølelse dersom erstatningsansvaret blir satt til null, slik A har anført. Oppreisningserstatning har, som jeg tidligere har vært inne på, også en ideell funksjon ved at den uttrykker samfunnets misbilligelse av handlingen.

(53)

Jeg er likevel av den oppfatning at hensynet til A må tillegges meget stor vekt, og at erstatningsbeløpene som ble fastsatt av lagmannsretten, må settes ned. A er idømt overføring til tvungent psykisk helsevern. At handlingen ble utført da han var psykotisk, må føre til en vesentlig reduksjon av oppreisningsansvaret. Hans økonomiske evne er meget begrenset, jf. Rt-2005-104Aer, som nevnt, innvilget varig uførepensjon og er uformuende. Dette innebærer at han neppe vil bli i stand til å betale erstatning til de etterlatte i den størrelsesorden som er fastsatt av lagmannsretten. Selv om drapet ble utført på en svært grov måte, er jeg kommet til at oppreisningserstatningen etter en samlet vurdering passende kan settes til 20 000 kroner til hver av de fem etterlatte, til sammen 100 000 kroner. Jeg finner grunn til å understreke at nedsettelsen i forhold til det normerte erstatningsbeløp ikke vil få økonomisk betydning for de etterlatte, idet lempingen ikke påvirker utbetalingen fra volfsoffererstatningsordningen.

(54)

Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til anførselen om avvisning av de avledete ankene.

(55)

Jeg stemmer for denne dom:

1.

A dømmes til å betale oppreisning til D med 20 0000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2.

A dømmes til å betaler oppreisning til B med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3.

A dømmes til å betale oppreisning til F med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4.

A dømmes til å betale oppreisning til C med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

5.

A dømmes til å betale oppreisning til E med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

(56)

Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(57)

Dommer Endresen: Likeså.

(58)

Dommer Webster: Likeså.

(59)

Dommer Bruzelius: Likeså.

(60)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

A dømmes til å betale oppreisning til D med 20 0000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2.

A dømmes til å betaler oppreisning til B med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3.

A dømmes til å betale oppreisning til F med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4.

A dømmes til å betale oppreisning til C med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

5.

A dømmes til å betale oppreisning til E med 20 000,- - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.