Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:06

Norges Høyesterett - HR-2010-1704-A - Rt-2010-1153

 

Instans

Norges Høyesterett - Dom.

Dato

2010-10-11

Publisert

HR-2010-1704-A - Rt-2010-1153

Stikkord

Erstatningsrett. Pasientskadeserstatning. Omsorg.

Sammendrag

Saken gjaldt krav om erstatning for inntektstap til skadelidtes mor etter en fødselsskade som var dekket av pasientskadeserstatningsordningen. Høyesterett kom til at det tap moren hadde lidt ved å måtte slutte i sin stilling og ta seg av sønnen på heltid, var erstatningsrettslig beskyttet. I erstatningsutmålingen skulle det imidlertid tas hensyn til den omsorgslønn som hun hadde mottatt, jf. sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e og skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum. Dessuten måtte det gjøres fradrag for erstatningen som den direkte skadelidte hadde mottatt til dekning av utgifter til pleie og omsorg. Høyesterett fant ikke at det var sannsynliggjort at moren hadde lidt noe inntektstap som ikke var blitt erstattet gjennom den erstatning sønnen var tilkjent. Dissens 3-2.

Saksgang

Pasientskadenemnda PSN-2006-688 - Nedre Romerike tingrett TNERO-2009-5310 - Eidsivating lagmannsrett LE-2009-101587 - Høyesterett HR-2010-1704-A, (sak nr. 2010/452), sivil sak, anke over dom.

Parter

Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Ståle Haugsvær - til prøve) mot A (advokat Steinar Winther Christensen)

Forfatter

Dissens: Skoghøy, Falkanger. Flertall: Endresen, Webster, Coward.


(1)

Dommer Skoghøy: Saken gjelder krav om erstatning for inntektstap til den direkte skadelidtes mor etter en fødselsskade som dekkes av pasientskadeserstatningsordningen. De sentrale spørsmål i saken er hvorvidt det ved personskade kan kreves erstatning for tredjepersons inntektstap, hvem som i tilfelle kan fremsette kravet, og i hvilken utstrekning det ved erstatningsutmåling for tredjepersons inntektstap skal gjøres fradrag for omsorgslønn som tredjeperson har mottatt, og erstatning som den direkte skadelidte har mottatt til dekning av utgifter til pleie og omsorg.

(2)

A fødte 0.0.2002 sønnen B. På grunn av oksygenmangel under fødselen ble B påført cerebral parese av alvorligste grad. Han ble 100 % medisinsk invalid, hadde ikke språk og var avhengig av pleie og tilsyn døgnet rundt. Etter som han ble eldre, tiltok de motoriske vanskene med nesten kontinuerlige spasmer og epileptiske anfall. B døde 3. februar 2009. Ved vedtak av Norsk Pasientskadeserstatning 4. mars 2004 ble det fastslått at B hadde krav på erstatning etter pasientskadeloven for fødselsskaden. Under den rettslige behandling av saken har partene vært enige om at fødselsskaden skyldtes uaktsomhet fra sykehusets side.

(3)

Da B ble født, arbeidet A i X AS. Arbeidet bestod i hovedsak i å håndtere daglig handel av elektrisk kraft i spotmarkedet. A var enslig forsørger, og på grunn av sønnens omsorgsbehov gikk hun etter fødselen ned i 70 % stilling. B fikk fulltidsplass i spesialbarnehage. Han var imidlertid blant annet svært sårbar overfor støy, og selv om han etter hvert fikk enerom hvor veggene var isolerte, ble oppholdet i barnehagen slitsomt for B. Fra juni 2006 sluttet derfor A å arbeide i sin stilling i X AS for bedre å kunne ta seg av sønnen. Etter dette var B lite i barnehage, og moren hadde stort sett døgnkontinuerlig omsorg for ham. Det ble ikke bedre da B begynte på skolen. Moren opplevde at Bhadde det best hjemme - særlig når han satt på hennes fang. Da kunne spasmene slippe litt tak.

(4)

Ved vedtak av Norsk Pasientskadeserstatning 7. april 2006 ble B tilkjent denne erstatningen for fødselsskaden:

-

Standarderstatning for barn

kr

2 360 000

-

Ekstrautgifter til boligtilpasning

kr

1 000 000

-

Merutgifter til bil/transport

kr

200 000

-

Påførte utgifter til pleie og omsorg ut 2005

kr

350 000

-

Fremtidige utgifter til pleie og omsorg til fylte 18 år

kr

1 150  000

-

Fremtidige utgifter til pleie og omsorg etter fylte 18 år

kr

1  000 000

-

Øvrige ekstrautgifter

kr

250 000 

Til sammen

kr

6 310 000

       

(5)

På grunn av Bs alvorlige helsemessige situasjon ble A etter at hun sluttet å arbeide i X AS, innvilget pleiepenger etter folketrygdloven § 9-16 tilsvarende 70 % stilling.

(6)

Fra 2003 mottok A også omsorgslønn etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e. Opprinnelig fikk hun omsorgslønn for 7 timer per uke. Fra april 2007 ble omsorgslønnen utvidet til 17 timer per uke. Det beløp som A totalt har mottatt i omsorgslønn, utgjør kr 336 887.

(7)

I tillegg har B fått trygdefinansiert og spesialutstyrt bil, grunnstønad til transport og drift av trygdebil og hjelpestønad etter folketrygdloven.

(8)

Av det beløp B ble tilkjent i erstatning for utgifter til pleie og omsorg, er det blitt utbetalt kr 100 000 per år til moren.

(9)

Den 12. desember 2005 fremsatte A overfor Norsk Pasientskadeserstatning på egne vegne krav om erstatning for lidt og fremtidig inntektstap. Kravet var begrunnet med at hun frem til B var 18 år, bare i begrenset utstrekning kunne ha inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet. Ved Norsk Pasientskadeserstatnings vedtak 21. mars 2007 ble As erstatningskrav ikke tatt til følge.

(10)

Norsk Pasientskadeserstatnings vedtak av 7. april 2006 og 21. mars 2007 ble påklaget til Pasientskadenemnda på vegne av henholdsvis B og A. For så vidt gjaldt erstatningen til B, var klagen begrenset til å gjelde påførte og fremtidige merutgifter til sosialmedisinske tiltak fra perioden fra fødselen til B fylte 18 år. Ved Pasientskadenemndas vedtak 9. september 2008 (PSN-2006-688) ble vedtakene av Norsk Pasientskadeserstatning stadfestet.

(11)

Ved stevning 9. januar 2009 til Nedre Romerike tingrett gikk A til søksmål mot staten v/Pasientskadenemnda med krav om erstatning for påført og fremtidig inntektstap «foreløpig begrenset oppad til kr 1 100 000». Staten v/Pasientskadenemnda tok til motmæle i tilsvar 21. januar 2009 og påstod seg frifunnet. Staten bestred i og for seg ikke den beregning som lå til grunn for As erstatningskrav, men gjorde gjeldende at det blant annet måtte gjøres fradrag for den erstatning Bvar tilkjent til dekning av utgifter til pleie og omsorg, og det beløp A hadde mottatt i omsorgslønn.

(12)

Tingretten kom i dom 4. mai 2009 til at dersom A hadde krav på erstatning, måtte det gjøres fradrag for omsorgslønnen og de beløp hun hadde fått utbetalt av Bs erstatning. I tillegg måtte det etter tingrettens syn gjøres et skjønnsmessig fradrag for offentlige ytelser som A var tilbudt, men ikke hadde benyttet. Hun hadde da ikke lidt noe økonomisk tap. På denne bakgrunn tok tingretten ikke stilling til om As inntektstap var erstatningsrettslig beskyttet. Tingrettens dom har denne domsslutning:

«1.

Staten v/Pasientskadenemnda frifinnes.

2.

A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte saksøktes saksomkostninger med kr 77.250 - syttisjutusentohundreogfemti.»

(13)

A påanket tingrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Partene var under ankeforhandlingen for lagmannsretten enige om at As inntektstap etter fradrag for pleiepengene etter folketrygdloven § 9-16 utgjorde kr 967 782. De var imidlertid uenige om hvorvidt hennes inntektstap var erstatningsrettslig beskyttet, og om det ved beregningen av tapet skulle gjøres fradrag for omsorgslønnen og de beløp A hadde fått utbetalt av Bs erstatning.

(14)

Lagmannsretten kom i dom 25. januar 2010 (LE-2009-101587) til at As krav på erstatning for inntektstap var erstatningsrettslig beskyttet, og at det ved erstatningsutmålingen ikke skulle gjøres fradrag for omsorgslønnen eller de beløp A hadde mottatt av Bs erstatning. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

«1.

Staten v/Pasientskadenemnda betaler erstatning til A med 967.782 - nihundreogsekstisjutusensjuhundreogåttito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.

2.

I saksomkostninger betaler Staten v/Pasientskadenemnda til A 116.788 - etthundreogsekstentusensjuhundreogåttiåtte - kroner for tingretten og 136.980 - etthundreogtrettisekstusennihundreogåtti - kroner for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.»

(15)

Staten v/Pasientskadenemnda har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse.

(16)

Det er for Høyesterett fremlagt skriftlig partsforklaring fra A og to skriftlige vitneforklaringer. Både A og de vitner som har avgitt skriftlige forklaringer for Høyesterett, avgav også forklaringer for lagmannsretten. Saken står for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

(17)

Den ankende part, staten v/Pasientskadenemnda, har i korte trekk anført:

(18)

Det beløp B har krav på i erstatning, er endelig avgjort ved Pasientskadenemndas vedtak 9. september 2008. A er ikke selv blitt påført noen fysisk eller psykisk skade. Hennes erstatningskrav er begrunnet i sønnens omsorgsbehov.

(19)

Staten gjør prinsipalt gjeldende at A ikke har lidt noe økonomisk tap som ikke er blitt kompensert gjennom erstatningen til B. Medisinske behov på grunn av personskade forutsettes dekket av ytelser fra det offentlige, mens utgifter til sosiale behov forutsettes dekket av ménerstatningen. For sosialmedisinske behov kan det innenfor det som anses «nødvendig og rimelig», gis erstatning utover de utgifter som dekkes av det offentlige («supplementserstatning»), jf. Rt-1996-958 og Rt-2009-425. Det tilbud B fikk om plass i spesialbarnehage, tar sikte på å dekke medisinske behov. Om A ikke fant å ville benytte seg av dette tilbudet, men valgte å slutte i den stilling hun hadde i X AS for selv å ta seg av sønnen, kan hun ikke kreve erstatning for det inntektstap hun ble påført ved dette. Etter rettspraksis gis det ved utmåling av erstatning til den som er påført en personskade, erstatning til utgifter til å dekke sosialmedisinske behov for pleie og omsorg. Dette gjelder også i tilfeller hvor pleie- og omsorgsbehovet blir tilfredsstilt ved innsats fra pårørende. Utgifter til omsorg fra pårørende må imidlertid dekkes innenfor den erstatning som blir utmålt til den direkte skadelidte.

(20)

Etter statens oppfatning er det i henhold til gjeldende rett ikke adgang for pårørende til å kreve erstatning grunnet skadelidtes omsorgsbehov når skadelidte har fått full erstatning, og den pårørende selv ikke er påført en selvstendig skade. I den grad det etter norsk rett er mulig at pårørende får et «resttap», foreligger det ikke noe slikt tap i vår sak, da det ved vurderingen skjønnsmessig må ses hen til supplementserstatningen til B og de offentlige ytelser og tilbud. Under enhver omstendighet må det ved beregningen av om det foreligger et «resttap», gjøres fradrag for den omsorgslønn A har mottatt, og supplementserstatningen til sønnen. Partene er enige om at dersom det blir gjort fradrag både for omsorgslønnen og supplementserstatningen, har A ikke lidt noe tap. Etter statens oppfatning har A heller ikke lidt noe tap om det bare blir gjort fradrag for supplementserstatningen, men på dette punkt er partene uenige. Det at det må gjøres fradrag for omsorgslønnen og supplementserstatningen, følger av prinsippet om at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for fordeler som skadelidte oppnår («compensatio lucrum cum damno»).

(21)

Subsidiært gjør staten gjeldende at selv om det forutsettes et økonomisk tap på As hånd, er dette ikke erstatningsrettslig vernet, idet et slikt tap må anses som en inadekvat følge av fødselsskaden. Ved personskade skal det mye til for at tredjepersons tap har erstatningsrettslig vern. Ved vurderingen av om et tap er adekvat, tas det blant annet hensyn til om tapet er påregnelig, hvor fjernt og avledet (indirekte) tapet er, og hvor nært tapet ligger primærskaden. Ved fastsettelsen av omfanget av en eventuell erstatning vil også skadelidtes innretningsplikt danne en begrensning. Etter fast praksis fra Pasientskadenemnda anses pårørendes økonomiske tap ikke erstatningsrettslig vernet, og en slik fast forvaltningspraksis må tillegges betydelig vekt, jf. Rt-2006-1217 avsnitt 38.

(22)

Staten v/Pasientskadenemnda har nedlagt slik påstand:

«1.

Nedre Romerikes tingrett dom av 4. mai 2009 stadfestes.

2.

Staten v/Pasientskadenemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

(23)

Ankemotparten, A, har i korte trekk anført:

(24)

Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at det inntektstap A er blitt påført på grunn av omsorgen for B, er erstatningsrettslig vernet. Ved fastsettelsen av erstatningen til B er det ikke blitt tatt hensyn til dette inntektstapet. Det avgjørende for om tap som tredjeperson lider ved en personskade, er erstatningsrettslig vernet, er om den skadede interesse er tilstrekkelig konkret og nærliggende. Den interesse en forelder har i å ta seg av et fødselsskadet barn, er klart tilstrekkelig konkret og nærliggende til at det inntektstap som forelderen lider på grunn av dette, er erstatningsrettlig vernet. Tap av denne karakter er ikke inadekvat. Ved avgjørelsen av om tapet kan kreves erstattet, må det også legges vekt på at det ikke finnes noen muligheter for å forsikre seg mot slikt tap.

(25)

Det er riktig som påpekt av staten at B har hatt tilbud om tilrettelagt plass i spesialbarnehage, og kommunen kan ikke kritiseres for ikke å ha fremskaffet et bedre tilbud. B var imidlertid et ekstremt skadet barn med et sterkt omsorgs- og pleiebehov, og han har derfor bare i begrenset grad kunnet nyttiggjøre seg kommunens barnehagetilbud. For at B fullt ut skulle få tilfredsstilt det behov han hadde for pleie og omsorg, måtte moren være hjemme og ta seg av ham. A måtte derfor slutte i den stilling hun hadde i X AS, og hun var på grunn av omsorgen for B, som har vært døgnkontinuerlig, også ute av stand til å ha annet inntektsgivende arbeid.

(26)

Den innretningsplikt som skadelidte har etter skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 2, har A oppfylt. Når kommunens tilbud om plass i spesialbarnehage ikke ble utnyttet i større utstrekning enn det som var tilfellet, var det fordi dette ikke tilfredsstilte Bs pleie- og omsorgsbehov. Kort før B døde, fikk Atilbud om avlastning hjemme, men dette ble ikke iverksatt før B døde.

(27)

Det inntektstap A er påført, utgjør kr 967 782. Dette beløp er partene enige om. Ved beregningen er det gjort fradrag for pleiepenger etter folketrygdloven § 9-16. Det er derimot ikke grunnlag for å gjøre fradrag for omsorgslønn etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e. Omsorgslønn er ikke betinget av inntektstap. Etter først å ha mottatt omsorgslønn for 7 timer per uke fikk A fra april 2007 omsorgslønn med 17 timer per uke. Det er ikke uvanlig at foreldre med full inntekt blir innvilget 20 timer omsorgslønn. Omsorgslønnen tar sikte på å kompensere for arbeidsinnsats utenom vanlig arbeidstid, mens As erstatningskrav gjelder inntektstap innenfor vanlig arbeidstid. Dessuten ble det ved fastsettelsen av erstatningen til barnet tatt hensyn til omsorgslønnen. Dersom det på nytt blir gjort fradrag for denne ved utmåling av erstatning til moren, vil omsorgslønnen bli fradratt to ganger.

(28)

Etter As oppfatning kan det ved beregningen av hennes inntektstap heller ikke gjøres fradrag for den erstatning B er blitt tilkjent til dekning av utgifter til pleie og omsorg. Ved Pasientskadenemndas beregning av Bs erstatning for utgifter til pleie og omsorg ble det ikke tatt hensyn til morens inntektstap. Den erstatning som B er tilkjent, kompenserer bare for utgifter til kjøp av pleie- og omsorgstjenester etter vanlig arbeidstid.

(29)

Det er riktig at Pasientskadenemnda etter den praksis nemnda følger, ikke gir erstatning for inntektstap som rammer tredjeperson. Pasientskadeserstatningsnemndas praksis er imidlertid ikke i samsvar med alminnelig erstatningsrett, og domstolene kan ikke være bundet av en forvaltningspraksis i strid med gjeldende rett.

(30)

Dersom Høyesterett skulle komme til at det i noen grad skal ses hen til supplementserstatningen eller omsorgslønnen, men at det ikke skal gjøres fullt fradrag, kreves erstatningen for As inntektstap fastsatt etter rettens skjønn.

(31)

A har nedlagt slik påstand:

«1. Anken forkastes.

Subsidiært:

A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.

2. I begge tilfeller:

Staten v/Pasientskadenemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

(32)

Mitt syn på saken

(33)

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

(34)

På samme måte som for lagmannsretten er partene for Høyesterett enige om at A på grunn av omsorgsansvaret for B har lidt et inntektstap på kr 967 782. Det er ved denne beregningen gjort fradrag for pleiepenger etter folketrygdloven § 9-16, men ikke for andre ytelser hun har mottatt. Det er heller ikke gjort fradrag for den erstatning B er blitt tilkjent til dekning av utgifter til pleie og omsorg. Det som er omtvistet for Høyesterett, er hvorvidt As inntektstap nyter erstatningsrettslig vern, og for det tilfelle at det gjør det, hvorvidt det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for omsorgslønn etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e og for den erstatning B ved Pasientskadenemndas vedtak er tilstått til dekning av pleie- og omsorgsutgifter fra utgangen av 2005 til fylte 18 år. Denne erstatningsposten utgjør kr 1 150 000. Ved utregningen av denne erstatningsposten er det lagt til grunn at de årlige utgifter til pleie og omsorg vil utgjøre kr 100 000 per år.

(35)

Jeg behandler først hvorvidt As inntektstap nyter erstatningsrettslig vern.

(36)

Etter pasientskadeloven § 2 første ledd kan erstatning etter pasientskadeloven kreves av «[p]asienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade». Det fremgår av lovforarbeidene at spørsmålet om i hvilken utstrekning andre enn pasienten skal kunne kreve erstatning, skal løses etter alminnelig erstatningsrett, se Ot.prp.nr.31 (1998-1999) om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven), punkt 10.5.

(37)

Skadeserstatningslovens bestemmelser om erstatning for personskader løser ikke spørsmålet om i hvilken utstrekning tredjeperson er vernet. Den vanlige oppfatningen har vært at det som hovedregel bare er den direkte skadelidte som kan kreve erstatning ved personskade, men at det etter omstendighetene også kan kreves erstatning for tredjepersons tap, se Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utgave 2007, side 92-93, jf. side 365 ff. og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave med bistand av Morten Kjelland, 2009, side 509-511. Dette er jeg enig i. Forutsetningen for at tredjepersons tap skal være erstatningsrettslig vernet, er at vedkommende tredjeperson har en tilstrekkelig nær tilknytning til den direkte skadelidte, og at det tap som kreves erstattet, ligger innenfor det som er nødvendig og rimelig å erstatte. I NOU 1994:20 Personskadeserstatning, punkt 4.1.5.8 heter det således:

«Det er ikke bare utgifter som den skadelidte selv har hatt, eller vil få, som kan kreves erstattet etter skl. § 3-1. Også utgifter som er knyttet til andre, f.eks. familiemedlemmer, vil kunne være gjenstand for erstatning dersom de øvrige vilkår er oppfylt. Det ytes således erstatning for utgifter både i form av inntektstap 'den pårørende' har lidt ved å måtte ha omsorgen for skadelidte, og for konkrete utgifter til f.eks. hjelpemidler, transport m.v.

Også ved krav fra andre enn skadelidte selv er det et vilkår at utgiften må være nødvendig. I Rt-1975-670 ble det presisert at de pårørendes utgifter måtte være medisinsk nødvendige for at de skulle kunne dekkes. Her ble reise- og oppholdsutgifter til skadelidtes foreldre og forlovede dekket, men ikke til hans søster. Det er altså ikke tilstrekkelig at venner og pårørende har et ønske om å bistå hvis dette altså ikke kan knyttes til en medisinsk eller pleiefaglig påkrevet bistand. Men ved denne vurderingen vil det nødvendigvis være vanskelige avveininger, hvor også følelsesmessige forhold spiller inn. Man vil nok ha et relativt romslig syn på utgiftsdekning i en innledende akuttfase, mens man etter hvert vil stille strengere krav for at et tredjemannstap skal kunne dekkes.»

(38)

Selv om tredjepersons tap er erstatningsrettslig vernet, er det imidlertid ikke dermed sagt at tredjeperson kan gjøre gjeldende et direktekrav. I NOU 1994:20, punkt 4.1.5.8 er det uttalt at det «bare er ved allerede påførte utgiftstap at erstatningen skal tilkjennes direkte til tredjemann». Dette må etter mitt syn være normalordningen. Dersom det ikke finnes særlige grunner for annet, må erstatning til dekning av fremtidige pleie- eller omsorgstjenester tilkjennes den direkte skadelidte, som selv må kunne velge hvem hun eller han vil «kjøpe» pleie- eller omsorgstjenestene fra. Det vil - som påpekt i NOU 1994:20, punkt 4.1.5.8 - ikke være holdbart å binde opp utgifter til fremtidige pleie- eller omsorgstjenester til en bestemt person og forutsette at denne personen vil utføre dette arbeidet gjennom hele tidsperioden. Dersom en tredjeperson som har påtatt seg å yte pleie- eller omsorgstjenester overfor en skadelidt, ønsker å sikre seg med et formelt rettsgrunnlag for sitt krav, må det skje ved avtale mellom vedkommende tredjeperson og den direkte skadelidte.

(39)

Etter bevisførselen for Høyesterett legger jeg til grunn at B som følge av den skade han ble påført ved fødselen, ble så sterkt funksjonshemmet at han bare i begrenset grad kunne nyttiggjøre seg kommunens barnehagetilbud. Jeg viser her blant annet til legeerklæringer av 6. mars 2006 og 5. september 2007 fra overlege Anne Bergsjø Karstensen. I erklæringen av 5. september 2007 blir det gitt denne beskrivelse av Bs tilstand:

«Jeg har fulgt Bs utvikling siden våren 2003. Han har etter fødselsskade cerebral parese og er i dårligste funksjonsgruppe innenfor denne diagnosen. Han mangler bol- og hodekontroll. Han har ufrivillige bevegelser, bl.a. bakover i nakke/rygg. Han er spastisk, hoftene er gått ut av ledd og ryggen er skjev. Han behandles med baklofen inn i ryggmargskanalen for å dempe spastisiteten, men har ikke tilstrekkelig effekt av dette. ...

B trenger tett oppfølging av fysio- og ergoterapeut med tanke på å finne gode hjelpemidler og varierte stillinger og unngå videre utvikling av feilstillinger. Han har epilepsi med anfall som kan være vanskelig å skille fra ufrivillige bevegelser Han mates via 'knapp' inn i magesekken (gastrostomi).

Både spastisiteten og epilepsien påvirkes av omgivelsene. Han blir også fort sliten av aktivitet. ...

Det virker som om B er blitt svakere den siste tiden, bl.a. at han puster noe dårligere. Han har på grunn av sin hjerneskade og komplikasjonene til denne usikker livsprognose. Han er smerteplaget og utilfreds.

...

B er avhengig av skjerming og tilrettelegging i svært stor grad. Han har i liten grad kunnet bruke tilbudet han har på spesialavdeling i barnehage, når ikke de romlige forholdene gir mulighet for skjerming helt etter hans behov. B trenger et 'skreddersydd' dagtilbud, der det er nødvendig med samarbeid mellom pleie- og omsorgsetaten og utdanningsetaten.»

(40)

I det meget spesielle tilfellet vi her står overfor, mener jeg at det tap A har lidt ved å måtte slutte i stillingen i X AS og ta seg av sønnen på heltid, ligger innenfor det som må anses rimelig og nødvendig å erstatte, og derfor er erstatningsrettslig beskyttet.

(41)

Staten har under henvisning til Rt-1996-958 og Rt-2009-425 anført at det ved utmåling av erstatning for personskade må skilles mellom medisinske behov, sosialmedisinske behov og sosiale behov, og at de medisinske behovene må forutsettes dekket av det offentlige. Denne inndeling er grunnleggende riktig, men i praksis finnes det glidende overganger mellom disse grupper av behov. Behov for plass i spesialbarnehage ligger i skjæringsfeltet mellom medisinske og sosialmedisinske behov, og dersom tilbud om spesialbarnehageplass ikke i tilstrekkelig grad finnes å dekke skadelidtes behov, må det tap som pårørende lider ved å måtte påta seg pleie og omsorg, etter min oppfatning kunne kreves erstattet av den ansvarlige skadevolder.

(42)

De neste spørsmål jeg må ta stilling til, er hvorvidt det ved beregningen av As krav på erstatning for inntektstap skal gjøres fradrag for omsorgslønn og den erstatning B har fått til dekning av fremtidige pleie- og omsorgsutgifter til fylte 18 år.

(43)

Som tidligere nevnt, må erstatning for fremtidig tap for tredjeperson normalt tilkjennes den direkte skadelidte, som i tilfelle må kompensere vedkommende tredjeperson. For tap som tredjeperson har lidt på det tidspunkt erstatningen blir utmålt, kan erstatningen utmåles direkte til vedkommende tredjeperson, men det er ikke noe i vegen for at også slik erstatning blir tilkjent den direkte skadelidte. Når tredjeperson gjør krav på erstatning, må det derfor undersøkes i hvilken utstrekning det tap som kreves erstattet, er innbakt i den erstatning som den direkte skadelidte er tilkjent.

(44)

Det følger av pasientskadeloven § 18 andre ledd at dersom vedtak av Pasientskadenemnda ikke blir brakt inn for domstolene innen seks måneder etter at underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom. Den omstendighet at Pasientskadenemndas vedtak innenfor fristen bare ble angrepet av A, og ikke på vegne av B, er ikke til hinder for at domstolene kan prøve hvorvidt det ved utmålingen av erstatning til B er tatt tilstrekkelig hensyn til morens inntektstap.

(45)

Omsorgslønn etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e omfattes ikke av fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum. Spørsmålet om i hvilken utstrekning det ved fastsettelsen av erstatning for det inntektstap A har lidt, skal tas hensyn til den omsorgslønn hun har mottatt, må da avgjøres på grunnlag av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum, som bestemmer:

«Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.»

(46)

Som tidligere nevnt, utgjør det beløp A har mottatt i omsorgslønn, totalt kr 336 887. Jeg finner det klart at omsorgslønnen ved anvendelsen av denne bestemmelsen må anses som «vesentlig økonomisk støtte». Spørsmålet om i hvilken utstrekning det skal tas hensyn til omsorgslønnen, hører da under «kan»-skjønnet.

(47)

Det sentrale vurderingstema under «kan»-skjønnet er hvor langt utbetalingen tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall i samme periode («kompensasjonsrelevans»), se Rt-2007-1415avsnitt 84.

(48)

Omsorgslønn er hjemlet i sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e, som bestemmer:

«De sosiale tjenester skal omfatte

...

e) lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.»

(49)

Det er ikke noe vilkår for omsorgslønn etter denne bestemmelse at den som yter omsorgen, er påført et inntektstap. Som det fremgår av Y kommunes vedtak 24. september 2007, er imidlertid dette et moment i vurderingen. Den omsorgslønn A er blitt innvilget, ble i kommunens vedtak 24. september 2007 begrunnet på følgende måte:

«§ 4-3 innebærer at man har et rettskrav på hjelp i henhold til § 4-2 bokstav a til d. Bestemmelsen sier ikke noe om bokstav e, man har dermed ikke et rettskrav på omsorgslønn. Omsorgslønn er først og fremst aktuelt for pårørende som utfører et omsorgsarbeid utover det som er vanlig. I lovteksten beskrives dette som særlig tyngende omsorgsarbeid. Dette innebærer at omsorgsarbeidet ikke kun skal være tyngende, det skal være særlig tyngende.

Avlastningstjenesten har forståelse for at mor utfører et omsorgsarbeid utover det som er vanlig å gi barn på tilsvarende alder, og anser at arbeidet er særlig tyngende. Det er også blitt lagt vekt på at B ikke får benyttet barnehageplassen fullt ut og at mor er enslig forsørger.

Rundskriv I-1/93 til Lov om sosiale tjenester mv, punkt 4.2.1 fremhever at de sosiale tjenester skal dekke et behov hos klienten, men at kommunen kan velge hjelpeformen.

I henhold til Rundskriv I-42/98 skal ikke familiens økonomiske forhold tillegges vekt ved søknad om omsorgslønn. Slike forhold skal kun tillegges vekt dersom omsorgsarbeidet fører til at søkeren må slutte i sitt arbeid, må arbeide mindre eller ikke kan arbeide i en vanlig stilling som en følge av belastende omsorgsarbeid. Omsorgslønn skal med andre ord ikke tilstås av hensyn til omsorgsyters økonomi, men som et alternativ til praktisk bistand i hjemmet eller andre ytelser.

Omsorgslønnsordningen tar ikke sikte på å gi de som har tyngende omsorgsarbeid full lønn for hver time de arbeider.»

(50)

Da det ved fastsettelsen av omsorglønnens størrelse blant annet er tatt hensyn til at A måtte slutte i inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet, må omsorgslønnen ved utmåling av erstatning for As inntektstap være delvis kompensasjonsrelevant. Dette innebærer at det ved utmåling av erstatning for As inntektstap ikke er riktig å gjøre fradrag for omsorgslønnen krone for krone, men at det ved erstatningsutmålingen må tas et visst hensyn til denne.

(51)

Som det fremgår av det jeg har sagt, kan kravet om erstatning for As inntektstap ikke vurderes uavhengig av den erstatning B er tilkjent. I Norsk Pasientskadeserstatnings vedtak 7. april 2006, som ble stadfestet av Pasientskadenemndas vedtak 9. september 2008, ble B tilkjent kr 1 150 000 til dekning av utgifter til pleie og omsorg fra utgangen av 2005 til fylte 18 år. Erstatningen var basert på antatt årlige utgifter på kr 100 000.

(52)

Pasientskadenemnda legger i sitt vedtak til grunn at As inntektstap ikke er erstatningsrettslig beskyttet. På den annen side fremgår det av vedtaket at erstatningen på kr 1 150 000 til pleie og omsorg fra utgangen av 2005 til B fylte 18 år, «tar sikte på å gjøre barnet (foreldrene) i stand til å kjøpe tjenester for å avlaste familien, eventuelt at foreldrene selv tar i bruk erstatningen». Det kan være noe uklart hvorvidt beløpet på kr 1 150 000 i utgangspunktet var tilstrekkelig til fullt ut å dekke As inntektstap. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Som nevnt må det ved utmåling av erstatning for hennes inntektstap tas et visst hensyn til den omsorgslønn hun har mottatt. Den erstatning som B er tilkjent til dekning av utgifter til pleie og omsorg, er også basert på en betydelig lengre levealder enn den han faktisk fikk. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at A har sannsynliggjort at hun har lidt noe inntektstap som ikke er blitt erstattet gjennom den erstatning B er tilkjent til dekning av utgifter til pleie og omsorg.

(53)

A har anført at da Pasientskadenemnda ved fastsettelsen av erstatningen til B har tatt hensyn til omsorgslønnen, kan det ikke tas hensyn til denne ved vurderingen av om hun har fått erstattet sitt inntektstap. Denne anførsel er basert på at erstatningen til B og A skal vurderes uavhengig av hverandre. Dette synspunktet er etter min mening ikke riktig. Erstatningen for As inntektstap har ikke karakter av et separat krav, men inngår i den erstatning B er blitt tilkjent til dekning av utgifter til pleie og omsorg fra utgangen av 2005 til fylte 18 år.

(54)

Min konklusjon blir etter dette at staten v/Pasientskadenemnda må frifinnes.

(55)

Det gjenstår å ta stilling til sakskostnadene.

(56)

Staten har vunnet saken. Saken har imidlertid i hovedsak dreid seg om prinsipielle rettsspørsmål, og har stor velferdsmessig betydning for A. På bakgrunn av den velferdsmessige betydning saken har for A, statens interesse i en prinsipiell rettsavklaring og styrkeforholdet mellom partene, finner jeg at tungtveiende grunner tilsier at hver av partene bærer sine sakskostnader for alle instanser, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c.

(57)

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Tingrettens dom - domsslutningen punkt 1 - stadfestes.

2.

Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

(58)

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og tiltrer helt ut det som er fremhevet om skjæringsfeltet mellom medisinske og sosialmedisinske behov.

(59)

Den konkrete avgjørelse vil ofte være vanskelig. Da det ikke er nødvendig for resultatet i saken, og problemstillingen i begrenset utstrekning ble prosedert for Høyesterett, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til om det, på tross av Y kommunes anstrengelser, er grunnlag for den konklusjon at kommunens barnehagetilbud objektivt sett var slik at mor kunne unnlate å benytte tilbudet uten at dette må få konsekvenser for hennes erstatningskrav overfor Pasientskadenemnda.

(60)

Dommer Falkanger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skoghøy.

(61)

Dommer Webster: Som annenvoterende, dommer Endresen.

(62)

Dommer Coward: Likeså.

(63)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Tingrettens dom - domsslutningen punkt 1 - stadfestes.

2.

Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.