Instans

Norges Høyesterett - Dom.

Dato

2012-10-10

Publisert

HR-2012-1926-A - Rt-2012-1515

Stikkord

Erstatningsrett. Yrkesskade. Dødsfallserstatning. Etterlatte.

Sammendrag

Gjenlevende ektefelle etter en skadelidt arbeidstaker som hadde fått utbetalt erstatning for 100 % ervervsmessig uførhet, fremsatte krav om erstatning for tap av forsørger etter yrkesskadeforsikringsloven § 12 annet ledd, jf. forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring (standardiseringsforskriften) av 21. desember 1990 nr. 1027 § 6-1. Høyesterett kom til at det ikke kan gis dødsfallserstatning til etterlatte under yrkesskadereglene når skadelidte før sin død har fått full erstatning for fremtidig inntektstap. Det ble vist til situasjonen under de alminnelige erstatningsreglene, og lagt vekt på å unngå en løsning som innebar at skadevolder måtte erstatte det fulle tapet to ganger. Høyesterett presiserte imidlertid at det kan være rom for en forholdsmessig dødsfallserstatning hvis skadelidte før sin død bare har fått erstatning for tap av deler av ervervsevnen.

Saksgang

Nordre Vestfold tingrett TNOVE-2011-82210 - Agder lagmannsrett LA-2011-167910 - Høyesterett HR-2012-1926-A, (sak nr. 2012/1037), sivil sak, anke over dom.

Parter

A (advokat Johan Fredrik Gjesdahl - til prøve) mot If Skadeforsikring NUF (advokat Jan Aubert).

Forfatter

Bergsjø, Normann, Matheson, Falkanger, Stabel.

(1)

Dommer Bergsjø: Saken gjelder krav om erstatning for tap av forsørger etter yrkesskadeforsikringsloven 16. juni 1989 nr. 65. Spørsmålet er om det skal ytes dødsfallserstatning til etterlatte når skadelidte før sin død har fått full erstatning for fremtidig inntektstap.

(2)

B var født 0.0.1944 og gift med ankende part A. På 1960- og 1970-tallet arbeidet han ved AS Horten verft, der han ble eksponert for asbest. Våren 2005 fikk han påvist lungekreft, som ble ansett forårsaket av asbesteksponeringen. Sykdommen ble meldt som yrkessykdom i april 2005.

(3)

Ankemotparten If Skadeforsikring NUF - heretter If - erkjente ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven. Selskapet utbetalte ménerstatning for 100 prosent medisinsk invaliditet med 190 441 kroner og erstatning for 100 prosent ervervsmessig uførhet med 387 935 kroner i mai 2005.

(4)

B døde av yrkessykdommen 6. desember 2005. Ektefellen fremmet i 2009 krav om erstatning etter reglene om erstatning til etterlatte i yrkesskadeforsikringsloven § 12 andre ledd, jf. forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring § 6-1(standardiseringsforskriften). If avslo kravet under henvisning til at det allerede var utbetalt ménerstatning og ervervserstatning for samme lidelse. Etter noe dialog mellom partene utbetalte selskapet senere erstatning for begravelseskostnader med 36 441 kroner, jf. forskriften § 6-3.

(5)

Saken ble bragt inn for Forsikringsklagenemnda, som under dissens 3-2 kom til at A hadde krav på erstatning. If aksepterte ikke avgjørelsen, men bekreftet at selskapet ville dekke rimelige og nødvendige sakskostnader i første instans dersom A ville prøve saken for domstolene. Hun tok deretter ut stevning for Nordre Vestfold tingrett, som 29. august 2011 avsa dom med slik slutning:

«If Skadeforsikring NUF dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale A dødsfallserstatning med kr 297 060,- og renter av beløpet frem til domsavsigelse med kr 58 645,-.»

(6)

If påanket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsrettens dom 10. april 2012 (LA-2011-167910) har slik slutning:

«If skadeforsikring NUF frifinnes.»

(7)

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisvurdering. Saken står i samme stilling som for tidligere instanser.

(8)

Ankende part - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:

(9)

Ansvar for If følger direkte av ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven og standardiseringsforskriften. I lovens § 12 andre ledd heter det at forsikringen ved dødsfall skal «gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget». Tilsvarende uttrykker forskriften § 6-1 forbeholdsløst at «[e]rstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall er 15 G». Hverken i lov eller forskrift er det gitt unntaks- eller harmoniseringsregler, noe som ville vært naturlig dersom lovteksten ikke skulle tas på ordet. Samordning krever særskilt hjemmel, og slik hjemmel finnes ikke. Skadelidte og gjenlevende er forskjellige rettssubjekter med hvert sitt selvstendige krav på erstatning.

(10)

Av forarbeidene fremgår at en styrking av arbeidstakernes og de etterlattes vern var et helt sentralt hensyn bak loven og forskriftene. Lovgiver tilsiktet løsninger som kunne gi raske og effektive oppgjør, forutberegnelighet og reduserte kostnader. Videre var det et uttrykt ønske å unngå belastninger for arbeidstakerne og deres etterlatte. Disse hensynene ivaretas best hvis de etterlatte gis erstatning ved dødsfall uavhengig av om det tidligere er utbetalt erstatning til skadelidte, og uavhengig av konkrete tapsvurderinger.

(11)

Erstatning til etterlatte etter at det først er utbetalt erstatning for fremtidig inntektstap, innebærer ikke nødvendigvis mer enn full erstatning. Forsørgertapet skal ikke bare dekke bortfallet av skadelidtes arbeidsinntekt, men også blant annet tapt omsorgsevne og pensjon. Den erstatningen som skadelidte fikk før sin død, kan dessuten være forbrukt. Endelig vil ikke de etterlatte i alle tilfeller arve skadelidte.

(12)

Ved standardisering av oppgjøret ved yrkesskade og yrkessykdom kan resultatet bli over- eller underkompensasjon. Dette har lovgiver vært klar over, men har likevel innført standardiserte regler. Høyesterett har vært lojal overfor lovgiverviljen og har i flere dommer anvendt standardreglene selv om løsningen systematisk har gitt over- eller underkompensasjon, for eksempel i Rt-1998-1916«NN», Rt-2004-8 «NN» og Rt-2007-1415 «Nordsjødykker». På denne bakgrunn må yrkesskadeforsikringsloven § 12 og standardiseringsforskriften § 6-1 anvendes etter sin ordlyd uten hensyn til om dette skulle innebære mer eller mindre enn dekning av det fulle tapet.

(13)

Lagmannsrettens løsning gir vanskelige avgrensningsspørsmål, for eksempel hvis det er utbetalt erstatning for delvis ervervsuførhet til skadelidte. Reelle hensyn taler derfor mot lagmannsrettens forståelse. Nyere praksis fra Finansklagenemnda og oppgjørspraksis tilsier at det kan ytes erstatning til etterlatte også hvor skadelidte har fått erstatning før sin død, selv om praksis ikke er entydig. Ankende part har lagt ned slik påstand:

(14)

Ankemotparten - If Skadeforsikring NUF - har i det vesentlige gjort gjeldende:

(15)

Det er stor grad av parallellitet mellom reglene om erstatning i og utenfor yrkesskadesektoren - årsaksreglene er grovt sett like, det ytes engangserstatning under begge ordninger og erstatningspostene er sammenfallende. Dette tilsier at de samme grunnleggende prinsippene anvendes under begge regelsett dersom det ikke er konkrete holdepunkter for noe annet. I samme retning trekker de mange gjennomgående henvisningene til skadeserstatningsloven i yrkesskadeforsikringsloven, standardiseringsforskriften og forarbeidene.

(16)

Et av de erstatningsrettslige grunnprinsippene er at det skal ytes full erstatning og ikke mer enn full erstatning. Skadelidte skal med andre ord ikke betale erstatning for samme tap to ganger. I alminnelig erstatningsrett er erstatning til skadelidte selv og til de etterlatte alternative ordninger. Det har ikke vært meningen å fravike disse prinsippene ved vedtakelsen av reglene om erstatning ved yrkesskade og yrkessykdom.

(17)

Dersom det ytes erstatning til etterlatte også i de tilfeller skadelidte har fått full erstatning for fremtidig inntektstap, vil det samme tapet dekkes to ganger. Bortfallet av skadelidtes evne til inntektsgivende arbeid og hjemmearbeid er hovedelementene i begge ordninger. Tapene springer ut av samme forhold.

(18)

Hverken yrkesskadeforsikringsloven § 12 eller standardiseringsforskriften § 6-1 gir selvstendig hjemmel for erstatning i dette tilfellet. Samordning av reglene om erstatning til skadelidte og etterlatte krever ingen hjemmel, men en begrunnelse. Her foreligger en begrunnelse i form av sammenhengen i regelverket, erstatningsrettslige grunnprinsipper og reelle hensyn.

(19)

Ingen av hensynene bak yrkesskadeforsikringsloven og de standardiserte utmålingsreglene kan begrunne den systematiske dobbelterstatning som vil bli resultatet dersom ankende part gis medhold. Det kan skape ulikhet mellom skadelidtegrupper og grobunn for spekulasjon hvis størrelsen på den samlede erstatning skulle avhenge av om selskapet gjør opp erstatningen til skadelidte før han eller hun dør. Premiehensyn taler også mot at etterlatte får erstatning når full ervervserstatning allerede er utbetalt til skadelidte. Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

(20)

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

(21)

Spørsmålet i saken er om A har krav på forsørgertapserstatning, selv om hennes ektefelle fikk full erstatning for ervervsuførhet forårsaket av yrkessykdom før sin død. Krav om erstatning ved yrkesskade og yrkessykdom reguleres av yrkesskadeforsikringsloven 16. juni 1989 nr. 65. Lovens § 12 inneholder bestemmelsene om hvilke tap som omfattes av den obligatoriske yrkesskadedekningen. Bestemmelsen lyder:

«Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt ménerstatning. Loven gjelder ikke oppreisning for skade av ikke-økonomisk art etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26§ 3-5.

Yrkesskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26§ 3-4 første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.»

(22)

Om erstatningsutmålingen heter det i § 13:

«Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 kap. 3 gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne lov.

Kongen kan gi regler om utmålingen av erstatning etter loven.»

(23)

I medhold av § 13 andre ledd ble det 21. desember 1990 gitt forskrifter om standardisert erstatning. Kapittel 3 i standardiseringsforskriften regulerer utmåling av erstatning for fremtidig inntektstap. Bestemmelsene om erstatning ved dødsfall er inntatt i kapittel 6, og § 6-1 første ledd lyder:

«Erstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall er 15 G».

(24)

I de øvrige leddene i bestemmelsen er det gitt nærmere regler blant annet om hvem som regnes som ektefelle/samboer og om aldersjustering.

(25)

Yrkesskadeforsikringsloven § 13 viser altså til reglene om erstatningsutmåling i skadeserstatningsloven, og i § 12 finner vi en oppregning av de samme erstatningsposter som er aktuelle utenfor yrkesskadenes område. Det er videre henvisninger til alminnelig erstatningsrett i forarbeidene, for eksempel til prinsippet om full erstatning, se Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 61. En naturlig forståelse av dette er at reglene om erstatning ved yrkesskade og yrkessykdom bygger på de samme grunnprinsipper som i erstatningsretten for øvrig, likevel slik at lovgiver har gjort de tilpasninger som er ansett nødvendige for å nå målsettingene bak lovreformen. På denne bakgrunn finner jeg det naturlig å kaste et blikk på alminnelig erstatningsrett før jeg går nærmere inn på hvordan yrkesskadeforsikringsloven § 12 og standardiseringsforskriften § 6-1 er å forstå.

(26)

Skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26 har regler om erstatning til skadelidte selv i § 3-1 til § 3-3, mens § 3-4 gir bestemmelsene om erstatning for en persons død. I lovteksten er det ikke tatt stilling til spørsmålet om forsørgertapserstatning etter § 3-4 er aktuelt når det allerede er utbetalt full erstatning for fremtidig inntektstap i medhold av § 3-1. Det forhold at forsørgertapsreglene er inntatt i en egen paragraf kan tilsi at lovgiver har tenkt ordningene som alternative, men noe tungtveiende argument er ikke dette.

(27)

For Høyesterett er det hverken vist til rettspraksis eller oppgjørspraksis til belysning av hvordan spørsmålet i saken ville blitt løst under de alminnelige erstatningsreglene. I Rett og rettssal: Festskrift til Rolv Ryssdal side 573 flg. (FEST-1984-rr-573) berøres imidlertid problemstillingen av professor Peter Lødrup. På side 573 heter det:

«Hvor en person blir påført en alvorlig skade, vil denne kunne medføre døden etter kortere eller lengre tid. Dør skadelidte etter at erstatningsoppgjøret er bragt i havn, oppstår det ingen spesielle problemer. Da vil erstatningsbeløpet være en del av hans formue, og gå i arv som eiendeler ellers.

...

I en del tilfelle kan det bli nødvendig å se de tapsposter som er omhandlet ovenfor i sammenheng med det krav de etterlatte kan tenkes å reise for tap av forsørger. Skadelidtes eget krav vil normalt utelukke et krav om forsørgertapserstatning - skadevolderen skal eksempelvis ikke både dekke skadelidtes tap i fremtidig erverv og noe krav fra de som skadelidte forsørget. Men her kan det tenkes å oppstå visse harmoniseringsproblemer. Hvor skaden antas å ha forkortet skadelidtes levetid, er regelen at tapet i fremtidig erverv bare skal utmåles frem til det antatte dødstidspunktet. Men kan de som ved skadelidtes død lider et forsørgertap kreve dette erstattet i tillegg?»

(28)

Lødrup utdyper sine synspunkter på side 578, der han uttaler:

(29)

Lødrup synes å mene at erstatning til skadelidte for fremtidig inntektstap og forsørgertapserstatning til etterlatte i utgangspunktet er alternative ordninger. Hvis det er utbetalt erstatning til skadelidte for inntektstap frem til pensjonsalder, er det etter hans syn ikke rom for forsørgertapserstatning til de etterlatte.

(30)

På samme måte heter det i NOU 2011:16 Standardisert personskadeserstatning side 352:

«Erstatning for forsørgertap utmåles når en person som forsørger andre, mister livet på ansvarsbetingende måte. Erstatningen tilkommer de etterlatte som avdøde helt eller delvis forsørget eller ville ha kommet til å forsørge i nær fremtid. Erstatning for forsørgertap er i første rekke aktuelt å betale til avdødes barn og til gjenlevende samlivspartner. Hvis det er betalt erstatning for fremtidig inntektstap til avdøde, skal det ikke i tillegg betales forsørgertapserstatning. Systemet er at disse to postene er alternative, og at valget mellom dem avgjøres av om forsørgeren dør før eller etter oppgjørstidspunktet.»

(31)

Jeg er enig i synspunktene til Lødrup og standardiseringsutvalget og ser dem som utslag av et grunnleggende prinsipp om at skadevolder skal erstatte det fulle tap, men heller ikke mer. Reparasjonshensynet rekker ikke lengre enn til at tapet skal erstattes én gang, og rettferdshensyn taler mot en ytterligere betalingsplikt for skadevolder. Av disse grunnene kan det under de alminnelige erstatningsreglene ikke gis erstatning for forsørgertap når det allerede er utbetalt erstatning til skadelidte for fullt inntektstap frem til pensjonsalder. Hvis skadelidte derimot ikke har fått full erstatning - for eksempel fordi det er lagt til grunn en kortere forventet levealder - slår disse hensynene bare delvis til. Da må det etter mitt syn være rom for forsørgertapserstatning i tillegg til den erstatning som skadelidte har fått.

(32)

Disse mer overordnede synspunktene ligger til grunn når jeg nå går over til å drøfte om løsningen må bli annerledes under yrkesskadereglene. Jeg nevner at det etter mitt syn må kreves klare holdepunkter for å konstatere at disse reglene fraviker grunnleggende erstatningsrettslige prinsipper.

(33)

Ankende part har anført at hennes krav på erstatning kan utledes direkte av en naturlig språklig forståelse av yrkesskadeforsikringsloven § 12 jf. forskriften § 6-1. Også tingretten har i stor grad bygd på ordlyden når den har kommet til at A må få medhold i kravet. Jeg kan ikke slutte meg til disse synspunktene.

(34)

Når det for det første gjelder lovens § 12, fremstår den etter sin ordlyd som en bestemmelse om hvilke erstatningsposter som skal være omfattet av yrkesskadedekningen. Problemstillingen i vår sak er overhodet ikke berørt. Oppdelingen i to ledd er en parallell til at skadeserstatningsloven har separate paragrafer om erstatning til skadelidte selv og til etterlatte, og kan være en indikasjon på at lovgiver har tenkt på dette som alternative ordninger. Som jeg allerede har vært inne på, kan det imidlertid ikke legges stor vekt på et slikt synspunkt.

(35)

Forarbeidene viser etter mitt syn klarere at kravet i vår sak ikke kan utledes direkte og forbeholdsløst av § 12. Spørsmålet om forsikringsgiver har plikt til å betale både full erstatning for fremtidig inntektstap og dødsfallserstatning til etterlatte, er ikke uttrykkelig kommentert. I Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 89 heter det imidlertid:

«Paragrafen gir en oppregning av tapspostene. Man kunne nådd samme resultat ved en henvisning til de alminnelige regler i skadeserstatningsloven. Justisdepartementet har likevel av opplysningshensyn valgt uttrykkelig å regulere hvilke tap som kan gi grunnlag for erstatning.»

(36)

Her gjøres det klart at informasjonshensyn er årsaken til at man ikke har nøyd seg med en henvisning til skadeserstatningsloven. Meningen synes altså utelukkende å være å presisere hvilke erstatningsposter som skal være dekket under yrkesskadeforsikringen. Dette taler mot å gi bestemmelsen et innhold som ville innebære et markert brudd med det som er ordningen i alminnelig erstatningsrett.

(37)

Etter mitt syn kan ankende part heller ikke høres med at hennes krav følger direkte av ordlyden i forskriften § 6-1 første ledd, der det heter at «[e]rstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall er 15 G». Riktignok kan leddet isolert sett oppfattes slik at erstatningen ved dødsfall skal være 15 G i ethvert tilfelle. Men bestemmelsen kan ikke leses løsrevet fra sin sammenheng. Allerede aldersfradragsregelen i femte ledd viser at etterlatte ikke alltid skal ha en erstatning på 15 G når en arbeidstaker dør som følge av yrkesskade eller yrkessykdom. Viktigere er det at § 6-1 første ledd språklig sett fremstår som en teknisk utmålingsregel, som slår fast størrelsen på erstatningen hvis vilkårene for utbetaling for øvrig er oppfylt. Ordlyden tyder ikke på at forskriftsgiver har ment å gi en regel som fraviker grunnleggende erstatningsrettslige prinsipper.

(38)

Ankende part har også anført at hennes syn samsvarer best med de formål som yrkesskadeforsikringsloven og forskriften er ment å ivareta. Til dette bemerker jeg at loven ble innført på bakgrunn av et ønske om styrket vern for arbeidstakerne. Lovgiver fremholdt at arbeidstakerne ut fra grunnleggende rettferdshensyn ikke selv burde bære følgene av arbeidsulykker og skadelig påvirkning i arbeidsforhold. Videre ble det blant annet pekt på behov for forebygging av konflikter og på effektivitetshensyn. Jeg viser til Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 40-43 og til redegjørelsen for lovens bakgrunn blant annet i Rt-2000-1614 «Passiv røyk I» på side 1622-1623. Hensynet til raskere oppgjør, forutberegnelighet og reduserte kostnader er fremhevet av det utvalget som utarbeidet forslag til utmålingsreglene i standardiseringsforskriften. Utvalgsutredningen er inntatt som vedlegg I til NOU 1994:20 Personskadeserstatning, og jeg viser særlig til punktene 4.2 til 4.6 på side 162-163.

(39)

Slik jeg ser det, er dette overordnede hensyn som begrunner både innføringen av det særskilte vern som yrkesskadeforsikringsloven innebærer, og standardreglene om erstatningsutmåling. Hensynene tilsier at utmålingsreglene ikke fravikes innenfor sitt virkeområde. I vårt tilfelle har vi imidlertid å gjøre med et spørsmål som hverken er regulert i loven eller forskriften. Jeg kan ikke se at den ene løsningen bidrar mer til å oppfylle de nevnte hensynene enn den annen.

(40)

Høyesterett har tidligere behandlet forståelsen av standardiseringsforskriften. I Rt-2004-8 «NN» var spørsmålet hvordan erstatningen skulle utmåles i et tilfelle hvor skadelidtes ervervsevne bare var redusert i en kortere periode. Høyesterett kom til at erstatningen måtte beregnes etter forskriften, selv om det ga en betydelig underkompensasjon. Temaet i Rt-2007-1415 «Nordsjødykker» var om det skulle gjøres fradrag for mottatt kompensasjon fra særlige støtteordninger. Fradrag ble ikke gjort, og i dette tilfellet var resultatet overkompensasjon. I sistnevnte dom uttaler førstvoterende i avsnitt 72:

«Spørsmålet om hvorvidt bestemmelsene i yrkesskadeforsikringsforskriften om utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning skal oppfattes som uttømmende, er tidligere blitt behandlet av Høyesterett i Rt-2004-8. Spørsmålet i den saken var hvordan erstatning for et tidsbegrenset tap i fremtidig erverv skulle utmåles. Forskriften inneholder ingen regel om dette, men siden den er ment å være uttømmende, anvendte Høyesterett under dissens (3 mot 2) forskriftens bestemmelse om hvordan tap av deler av ervervsevnen skal behandles, tilsvarende på tidsbegrenset tap - med den konsekvens at skadelidtes erstatningskrav ble redusert med kr 539 661 i forhold til det han ville ha hatt krav på dersom erstatningen var utmålt etter skadeserstatningslovens regler. Når Høyesterett på grunn av yrkesskadeforsikringsforskriftens uttømmende karakter har anvendt forskriften på forhold som den ikke tok sikte på å regulere, er det desto større grunn til å anse forskriften uttømmende for forhold som den tar sikte på å regulere, nemlig spørsmålet om i hvilken utstrekning det skal gjøres fradrag for ytelser som skadelidte oppnår på grunn av skaden.»

(41)

Fra ankende parts side er det anført at Høyesterett har vært lojal overfor standardiseringstanken, og at ovennevnte synspunkter har overføringsverdi til problemstillingen i denne saken. Etter mitt syn gir ikke disse dommene noen veiledning for løsningen i vårt tilfelle. Departementet har i forskriften kapittel 3 gitt regler om beregningen av erstatning for tap av fremtidig inntekt. Det er naturlig at forskriftens uttømmende karakter og hensynene bak standardiseringen får utslagsgivende vekt når det - som i Rt-2004-8 - er tale om å fravike forskriften og i stedet foreta en individuell utmåling av fremtidstapet. På samme måte må disse hensynene komme inn med stor tyngde når spørsmålet som i Rt-2007-1415 er om det skal gjøres fradrag for diverse ytelser, samtidig som forarbeidene relativt utvetydig slår fast at fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd ikke skal gjelde tilsvarende, se NOU 1994:20 side 167.

(42)

Problemstillingen i denne saken ligger på et annet plan. Spørsmålet er om to erstatningsposter skal kunne kombineres i strid med det som gjelder i alminnelig erstatningsrett, et spørsmål som forskriften ikke har tatt sikte på å løse. Forskriftens uttømmende karakter og hensynene bak standardiseringen kan da etter mitt syn ikke få særlig betydning.

(43)

Som det vil fremgå, legger jeg betydelig vekt på å unngå en løsning som innebærer at skadevolder må erstatte det fulle tapet to ganger, jf. reparasjonshensynet og hensynet til en rettferdig løsning. Mot dette har ankende part innvendt at de etterlatte ikke nødvendigvis får dekket forsørgertapet sitt ved at skadelidte har fått erstattet det fremtidige inntektstapet. Det er gjort gjeldende at erstatningen kan være forbrukt og at det ikke er gitt at ektefelle/samboer arver skadelidte. A har videre anført at forsørgertapserstatningen omfatter også andre elementer enn det rene inntektsbortfallet, for eksempel omsorg og dyrere husholdning. Til det bemerker jeg at både forskriften kapittel 3 om erstatning for fremtidig inntektstap og § 6-1 om dødsfallserstatning tilsikter å gi full erstatning for de respektive tap. Om siktemålet oppnås fullt ut, har i et standardisert system mindre betydning. Begge ordninger har dessuten som hovedformål å kompensere for bortfallet av lønnsinntekten til den direkte skadelidte. Innvendingene kan på denne bakgrunn ikke få betydning.

(44)

Dersom ankende parts forståelse av regelverket skulle legges til grunn, ville det innebære at etterlatte i yrkesskadesaker ble stilt vesentlig bedre enn dem som har krav på erstatning etter alminnelige erstatningsregler. Riktignok har lovgiver - som jeg allerede har vært inne på - ønsket å gi arbeidstakere og deres etterlatte et særskilt vern. Videre er det på enkelte områder bevisst valgt løsninger som gir overkompensasjon. Jeg kan likevel ikke se at det kan påvises grunner til at det på yrkesskadesektoren skal gis systematisk dobbeltkompensasjon gjennom både full erstatning for fremtidig inntektstap og full forsørgertapserstatning. En slik løsning ville gitt en kostnads- og premieeffekt. Dersom det var meningen å gi en regel med slike konsekvenser, burde det vært sagt uttrykkelig.

(45)

Etter dette har jeg kommet til at ankende part ikke kan få medhold i sitt krav. Når det er utbetalt full erstatning for fremtidig inntektstap etter standardiseringsforskriften kapittel 3, kan det ikke gis erstatning for dødsfall etter § 6-1.

(46)

Foranlediget av problemstillinger som er reist under forhandlingene for Høyesterett, presiserer jeg at jeg med dette bare har tatt stilling til situasjonen når det er gitt erstatning for fremtidig inntektstap basert på 100 prosent ervervsuførhet. Er det før dødsfallet gitt erstatning bare for tap av deler av ervervsevnen, jf. forskriften § 3-4, bør det etter mitt syn være rom for en forholdsmessig erstatning til ektefelle eller samboer etter § 6-1. Har skadelidte før sin død for eksempel fått grunnerstatning for 50 prosent ervervsuførhet, er det således naturlig å utbetale 50 prosent av full dødsfallserstatning til etterlatte. En slik løsning samsvarer best med de hensyn som jeg har gjort rede for. Ut fra tilsvarende betraktninger kan utbetaling av ménerstatning til skadelidte, ikke utelukke erstatning til ektefelle eller samboer etter § 6-1.

(47)

If har vunnet saken, og hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd tilsier erstatning for sakskostnader. Sakskostnader er bare krevd for Høyesterett. Etter mitt syn foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for kostnadsansvaret, jf. tredje ledd. Jeg viser til at saken har hatt stor velferdsmessig betydning for henne, til styrkeforholdet mellom partene og til at saken har reist spørsmål av prinsipiell betydning, som også If har interesse i å få avklart. Hver av partene dekker etter dette sine egne sakskostnader.

(48)

Jeg stemmer for denne

dom:

(49)

Dommer Normann: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(50)

Dommer Matheson: Likeså.

(51)

Dommer Falkanger: Likeså.

(52)

Dommer Stabel: Likeså.

(53)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom: