Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 18:54

Høyesterett - HR-2000-1447 - Rt-2001-1221 (230-2001)

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2001-10-05

Publisert

HR-2000-1447 - Rt-2001-1221 (230-2001)

Stikkord

Erstatningsrett. Personskadeserstatning.

Sammendrag

En kvinne falt ned i en sprekk i snødekke utenfor preparert løype ved et alpinanlegg og ble alvorlig skadet. Høyesterett kom til at anleggseier hadde et erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1, 1. punktum. Det ble ikke funnet grunnlag for å sette ned ansvaret på grunn av skadelidtes medvirkning.

Saksgang

Gulating lagmannsrett LG-1999-159 - Høyesterett HR-2000-1447, sivil sak, anke.

Parter

Strynefjellet Sommarski AS (advokat Per Norvald Sperre) mot Anne Hedevig Ly (advokat Knut Martin Andreassen).

Forfatter

Bruzelius, Tjomsland, Aasland, Lund, Justitiarius Smith.


Dommer Bruzelius: Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar for et alpinanlegg i forbindelse med en skiulykke utenfor preparert løype.

Lørdag 18. august 1990 besøkte Anne Hedevig Ly skianlegget til Strynefjellet Sommarski AS sammen med noen venner. Under skiløpingen falt hun ned i en sprekk i snødekket. Sprekken var fire til seks meter dyp, og i bunnen var det bart fjell. I fallet slo hun hodet mot en stein og ble alvorlig skadet.

Anlegget er et sommerskianlegg som ligger i tilknytning til Tystigbreen langs den gamle Strynefjellveien. Det er åpent fra mai til månedskiftet august/september. Fra parkeringsområdet ca 1050 meter over havet går det en stolheis opp til breen ca 1350 meter over havet. Derfra går det på selve breen et heistrekk opp til anleggets toppunkt ca 1550 meter over havet. På begge sider av bretrekket er det preparerte nedfarter. Mellom parkeringsområdet og bretrekket er det en preparert, smal, sikksakkformet trasé som benyttes som transportveg for prepareringsmaskinen, men som også kan benyttes til nedfart.

Skadestedet lå mellom parkeringsområdet og breen. I dette området er snøforholdene sterkt varierende gjennom sesongen på grunn av snøsmelting i løpet av sommeren. Ved normale forhold vil området bli bart for snø i løpet av sesongen. I 1990 var det usedvanlig mye snø, og området ble benyttet til nedfart gjennom hele sesongen. Snøsprekken som Ly falt ned i, hadde oppstått i løpet av sommeren, og var sannsynligvis forårsaket av glidning i snøen på grunn av terrengets helling. Det var satt opp et blågrønt markeringsnett i halvmåneform ca 20 meter ovenfor sprekken. Nettets funksjon var å varsle publikum om faren, og det var ikke innrettet på å hindre en skiløper fra å skli ned i sprekken. Snøsprekkens beliggenhet lar seg ikke påvise nøyaktig i ettertid, og partene er i noen grad uenige om plasseringen i forhold til alpinanlegget. Det er også uenighet om hvor bratt terrenget var på ulykkesstedet under de rådende snøforholdene.

Anne Hedevig Ly og en venn var på vei ned fra breen til parkeringsområdet for å hente nistepakken da ulykken skjedde. Hun benyttet en nedfart som gikk vest for bretrekket og det preparerte området på breen. Mellom breen og bakken ovenfor parkeringsområdet må man passere en morenerygg. Snøsprekken lå i tilknytning til denne overgangen. For å unngå nettet måtte Ly foreta en høyresving. Hun mistet balansen i forbindelse med svingen og falt på oversiden av snøsprekken og gled nedover, og inn i nettet. Dette løsnet og fulgte med henne, hvoretter hun skled ned i sprekken.

Strynefjellet Sommarski AS var ansvarsforsikret i UNI Storebrand

Side 1222

Skadeforsikring AS som utbetalte erstatning til Ly inntil forsikringens beløpsgrense på 2.000.000 kroner.

Ved stevning av 20. juni 1997 til Nordfjord herredsrett anla Anne Hedevig Ly søksmål mot Strynefjellet Sommarski AS. Hun gjorde gjeldende krav om erstatning for tap ut over forsikringens beløpsgrense oppad begrenset til 2.400.000 kroner. Strynefjellet Sommarski AS erkjente ikke erstatningsansvar. Herredsretten fant at skisentret verken var ansvarlig på objektivt eller subjektivt grunnlag, og avsa 2. november 1998 dom med slik slutning:

«1.

Strynefjellet Sommarski AS frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Anne Hedevig Ly påanket dommen til Gulating lagmannsrett. For lagmannsretten var partene enige om at skaden var forårsaket av fallet, og om erstatningens totale omfang dersom det skulle foreligge ansvarsgrunnlag. Spørsmålet for lagmannsretten var således om det forelå ansvarsgrunnlag, og om det eventuelt var grunnlag for å redusere erstatningen som følge av medvirkning fra skadelidtes side. Lagmannsretten avsa 2. oktober 2000 dom med slik slutning:

«1.

Strynefjellet Sommarski AS kjennes erstatningsansvarlig for Anne Hedevig Lys skade som følge av fall i bresprekk den 18. august 1990.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Strynefjellet Sommarski AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Det er fremlagt skriftlige erklæringer fra sakens parter og fra ni vitner. Tre av vitnene er nye for Høyesterett. Det ble vist et videoopptak fra anlegget, tatt opp i juni 2001, og lagt frem noe foto-, kart- og reklamemateriale som er nytt for Høyesterett, uten at jeg finner grunn til å spesifisere dette nærmere. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Den ankende part, Strynefjellet Sommarski AS, har i korte trekk anført:

Lagmannsretten har benyttet en alt for streng aktsomhetsnorm når retten er kommet til at markeringsnettet ikke var en tilstrekkelig sikring i forhold til brukerne av anlegget. Eieren av et alpinanlegg plikter å sikre mot og å eliminere faremomenter i områder som er preparert. Ly ble skadet under kjøring i et område som ikke var  preparert. I et slikt område plikter anleggseier bare å synliggjøre/markere farer. Omfanget av denne forpliktelsen avtar dessuten med avstanden til det preparerte området.

Lagmannsretten har uriktig kommet til at anleggseier utviste uaktsomhet ved ikke å varsle om snøsprekken ved skilt eller lignende. Det er - og var i 1990 - satt opp skilt ved stolheisens påstigning om at ferdsel utenfor merkede løyper skjer på eget ansvar. Dessuten må det forventes

Side 1223

at skiløpere benytter turen opp med stolheisen til å orientere seg om forholdene i bakken ovenfor parkeringsområdet. Sikten 18. august 1990 var god og markeringsnettene kunne observeres fra heisen.

Det dominerende trekk ved ulykken er Lys høye hastighet i et bratt lende som hun ikke mestret. Hun aksepterte en risiko da hun valgte denne traseen ned til parkeringsområdet. Ly kunne alternativt ha kjørt ned breen i det preparerte området og deretter fulgt sikksakkløypen eller tatt stolheisen ned.

Lagmannsretten bygger i tillegg på en uriktig bevisvurdering. Dette gjelder at den traseen som Ly benyttet, var en naturlig nedfart for brukere av anlegget, at bakkens helling ikke tilsa at det skulle være risikofylt å kjøre ned denne traseen, og at Ly ikke hadde høy fart da hun falt. At Ly rutsjet utfor kanten uten mulighet for å stoppe, tilsier ikke bare at hun hadde for høy fart, men også at området var bratt. Lagmannsretten har videre uriktig lagt til grunn at det var vanskelig å se grensene for prepareringen i brebassenget fordi området var oppkjørt og det var kraftig snøsmelting. Lagmannsretten tar feil i at avvisningsnettet skulle ha vært plassert i større avstand fra snøsprekken. En slik plassering ville skape risiko for at skiløpere kunne komme inn fra siden nedenfor nettet. I det hele er det ikke holdepunkter for i ettertid - med den begrensede kjennskap vi har til skadestedet - å anse den vurdering av nettets plassering som ble foretatt, for å være uforsvarlig.

I 1990 forelå det ikke skrevne bransjenormer for sikring av alpinanlegg, og heller ikke noen fast bransjepraksis. Sikringen av snøsprekken var imidlertid utført i samsvar med praksis. Det ville ikke ha vært mulig å eliminere snøsprekken.

Storebrands utbetaling av erstatning til Ly under ansvarsforsikringen binder ikke anlegget. Utbetalingen ble foretatt på grunnlag av en uttalelse som var avgitt på uriktig faktisk grunnlag.

Det er ikke grunnlag for ansvar etter de ulovfestede reglene om objektivt ansvar. Den risiko for skade som bruken av anlegget medfører, er verken ekstraordinær eller uventet. Sprekker i snødekket er dessuten en del av naturen. Oppsettingen av et markeringsnett knytter ikke anleggseieren til den faren snøsprekken representerer. Spørsmålet om objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag må avgjøres ut fra en sammensatt vurdering av en rekke ulike hensyn. Utøveren av en frivillig aktivitet er nærmest til å bære risikoen for den begivenhet som utløste skaden.

Lagmannsretten har uriktig kommet til at Ly ikke har medvirket til skaden. Hun valgte en bratt trasé og holdt uforsvarlig høy fart. Ly kjente til at valget av nedfartstrasé innebar en fare. Enhver som velger en trasé utenfor preparert område, må anses å ha akseptert en risiko. Ly hadde bare stått på telemarksski én gang tidligere. Lys medvirkning er så alvorlig at et eventuelt ansvar må reduseres til null.

Strynefjellet Sommarski AS har nedlagt slik påstand:

«Strynefjellet Sommarski AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter med tillegg av 12% rente fra forfall.»

Ankemotparten, Anne Hedevig Ly, har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er korrekt,

Side 1224

og den ankende part legger feil faktum til grunn for sine anførsler. Høyesterett må legge til grunn det faktum som lagmannsretten fant bevist etter befaring av anlegget. Avgjørelsen er i samsvar med dommen i Rt-2000-1991. Ulykkesbakken er en ordinær nedfart og en del av skianlegget, og er således en del av det området hvor anleggseier plikter å forhindre at utøvere uventet møter ekstraordinære risikomomenter. At bakken er en del av anlegget bekreftes blant annet av selskapets reklamemateriell. Saken gjelder ikke spørsmål om ansvar for skade som er oppstått under kjøring off-piste. Det vises til Norske Skiheisers Forenings definisjon av off-piste kjøring, som kjøring i allment tilgjengelige skiområder som ikke er «merket, preparert, kontrollert eller sikret». I vår sak hadde anleggseier ikke bare satt opp markeringsnett, men kontrollerte det også hver dag.

Sikringen av snøsprekken var ikke forsvarlig, og brukerne av anlegget ble ikke tilfredsstillende varslet om faren. Ved vurderingen av om Strynefjellet Sommarski AS er ansvarlig for Lys skade, må det ses hen til de veiledende bransjenormene som er utarbeidet av Norske Skiheisers Forening. Selv om disse først forelå skriftlig i 1992, er de en kodifikasjon av anleggseiers forpliktelser overfor brukerne.

Lagmannsretten kom til at anleggseier var ansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag, men det er også grunnlag for ansvar etter reglene om objektivt ansvar, og under enhver omstendighet for uforsvarlig anordning. For ansvar på objektivt grunnlag taler at det dreier seg om en ekstraordinær, uventet og upåregnelig skaderisiko utover det skadelidte må forventes å tåle. Ansvar på objektivt grunnlag vil gi den som skades i et alpinanlegg bedret rettssikkerhet, samtidig kan kostnadene for ansvaret fordeles på anleggets brukere. Selv om snøsprekken er naturskapt plikter anleggseier, når faremomentet ligger i tilknytning til en populær trasé, å eliminere dette. Prevensjonshensyn taler således også for objektivt ansvar.

Ly overholdt skivettreglene. Hennes fart var ikke stor og nedfarten var ikke spesielt bratt eller krevende. Hun var en erfaren alpinist og mestret også telemarksski godt nok. Hennes kjøring var preget av en høy grad av aktsomhet. Det er derfor ikke grunnlag for å nedsette erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning.

Anne Hedevig Ly har nedlagt slik påstand:

«1.

Lagmannsrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

2.

Anne Hedevig Ly og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter, med tillegg av 12% rente til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Det rettslige utgangspunkt for et uaktsomhetsansvar for anleggseier er skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum hvoretter en arbeidsgiver svarer for skade «som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». I Rt-2000-1991, som gjaldt spørsmålet om erstatningsansvar for fall i preparert bakke like ovenfor det ordinære anlegget, uttaler førstvoterende på side 1994, at det generelt

Side 1225

må kreves at en alpinbakke som tilbys på kommersiell basis, tilfredsstiller strenge aktsomhetskrav. Det heter deretter:

«...At alpinkjøring er blitt en folkesport i Norge, må få konsekvenser for aktsomhetsvurderingen. Bakkene oppsøkes av folk med ulike ferdigheter. Det er av varierende årsaker et stort skadepotensiale i slike bakker. Anleggseieren må sørge for å redusere risikoen innen rimelighetens grenser, hensett til forholdene på stedet, kostnadene ved sikringstiltak, og til alpinsportens egenart som en sport der fart er et sentralt element.

Skadepotensialet knytter seg i første rekke til utøvernes egen adferd, og det må kreves at de utviser en høy grad av aktsomhet. Men de må kunne forvente at de ikke møter ekstraordinære risikomomenter uten forvarsel. Dersom varsel ikke kan anses tilstrekkelig, må risikomomentet fjernes, eller det må foretas en spesiell sikring av stedet for å avverge ulykker.»

Jeg er enig i dette, men som fremhevet av førstvoterende på side 1994, må kravene til omfanget av anleggseiers plikt til å redusere risikoen ses i relasjon til forholdene på skadestedet. Anleggseier kan ikke ha samme plikt til å fjerne og/eller redusere risikomomenter utenfor som i preparert område.

Ankemotparten har anført at Norske Skiheisers Forenings bransjenormer for anlegg og drift av alpinanlegg får anvendelse i saken. Jeg er enig i at alminnelig aksepterte bransjenormer normalt vil ha betydning for vurderingen av hvilke krav som kan stilles til virksomheten, jf. skadeserstatningsloven § 2-1, men finner ut fra de nærmere omstendigheter i saken at disse normene har liten betydning for vurderingen av aktsomhetskravet.

Det er ikke omtvistet at det i 1990 var uvanlig mye snø i anlegget, og at den aktuelle nedfarten kunne brukes hele sesongen. Partene har imidlertid for Høyesterett vært uenige om den eksakte ruten Ly og hennes venn benyttet, og om plasseringen av snøsprekken. Avstanden mellom de av partene angitte skadesteder er ca 50 meter. For min vurdering av om anleggseier er ansvarlig for skaden, spiller det imidlertid ingen rolle om Ly og hennes venn benyttet en rute langs kanten av brebassenget eller om de fulgte ryggen noe høyere opp. Jeg kan heller ikke se at snøsprekkens eksakte plassering er av betydning.

Strynefjellet Sommarski AS har anført at traseen fra toppen av bretrekket ned til parkeringsområdet går utenfor preparert område, men aksepterer at selskapet pliktet å varsle om snøsprekken. Oppsettingen av et markeringsnett ovenfor sprekken var imidlertid et tilfredsstillende varsel om faremomentet. Det er ikke mulig å eliminere en slik snøsprekk. Ly har fremhevet at hun ikke kjørte off-piste, men benyttet det som fremsto som en naturlig nedfart, og at ytterkantene til det preparerte området ikke var merket slik at grensene for dette fremsto som uklare.

Jeg konstaterer at det for Høyesterett er enighet om at Ly og hennes venn valgte en trasé som benyttes av et ikke ubetydelig antall av anleggets brukere så lenge det er snø i den nedre bakken. Det er også enighet om at Ly og vennen fulgte i oppkjørte skispor. Jeg slutter meg på dette punkt til lagmannsretten, som etter befaring og på grunnlag av de forklaringer som ble gitt, konkluderte med at

Side 1226

«den traseen den ankende part (Ly) valgte, både for publikum generelt og for den ankende part, har fremstått som en naturlig del av det området som var ment for alminnelig nedfart».

Jeg finner det etter dette ikke nødvendig å vurdere om kjøringen fant sted off-piste, men mener at det må fremstå som klart for de som benytter denne traseen, at de beveger seg utenfor preparert område, og at de må utvise en høy grad av aktsomhet. Ut fra de opplysninger som er gitt av Ly og hennes venn om deres kjøring frem til skadestedet, kan jeg imidlertid ikke se at det er noe å bebreide Ly for.

Anleggseier aksepterer - med rette - at anlegget pliktet å varsle om snøsprekken. Spørsmålet i saken blir da hvilke krav utøverne kan stille til virksomheten når det gjelder varsel om et slikt faremoment, jf. skadeserstatningsloven § 2-1.

Da snøsprekken oppsto sommeren 1990, satte anleggseier opp et markeringsnett i overkant av sprekken for å varsle skiløpere om faren slik at de svingte tidsnok til høyre. Det er opplyst at nettet ble kontrollert daglig. Forekomsten av snøsprekken indikerer at det på dette stedet dreier seg om et brattere parti, og at en snøsprekk her innebærer et større faremoment.

Jeg går så over til å drøfte dels det tiltak som ble gjennomført, og dels om anleggseier kan bebreides for ikke å ha iverksatt andre tiltak for å varsle det risikomoment en snøsprekk representerer i tilknytning til en trasé som benyttes av en ikke ubetydelig andel av anleggets brukere.

Den ankende part har pekt på at utøvere som kjører utenfor preparert område, aksepterer en risiko. Jeg er ikke uenig i at skiløping utenfor alpinanlegg som hovedregel skjer på eget ansvar. Snøsprekken oppsto imidlertid, som nevnt, i tilknytning til en trasé som fremstår som en naturlig, alminnelig nedfart, og anleggseier har da plikt til å redusere risikoen innen rimelighetens grenser.

Etter mitt syn tilsier ikke opplysningene i saken at det var uaktsomt av anleggseier ikke å sperre nedfarten på grunn av snøsprekken. Lagmannsretten uttaler imidlertid at det måtte «ha vært mulig å spenne opp avvisingsnett i slik avstand at publikum ikke risikerte å gli ned i sprekken ved tilfeldig fall i området ovenfor». Jeg er i tvil om lagmannsretten med avvisingsnett mener en avsperring av nedfarten - som jeg i tilfelle ikke er enig i - , eller at nettet skulle ha vært satt opp i større avstand fra sprekken, dvs. høyere oppe. Jeg kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å bebreide anleggseier for plasseringen av nettet. Jeg kan heller ikke se at det er grunn for å bebreide anleggseier at det i 1990 ikke ble benyttet et så kalt sikkerhetsnett. Snøsprekken er ikke en årevis foreteelse, og etter det som er opplyst ble flyttbare sikkerhetsnett først utviklet i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. Likeledes finner jeg etter det som er opplyst i saken, at det ikke er grunn for å bebreide anleggseier når det gjelder innfestingen av nettet eller for valget av stenger.

Jeg bemerker at nettet ikke kunne ses fra toppen av breen eller ovenfor moreneryggen. Verken på toppen av bretrekket eller langs traseen ble utøvere varslet om at de nå befant seg utenfor anlegget, eller om at nedfart langs traseen krevde spesiell aktpågivenhet på grunn av snøsprekker

Side 1227

eller andre farer. Skiløpere ble heller ikke på noe sted anbefalt bruk av sikksakktraseen for nedkjøring. Lagmannsretten uttaler at «ytterligere ville det vært mulig å varsle i form av skilt som opplyste nærmere hva faren besto i, slik at publikum i tide kunne rekke å innrette seg». Jeg legger til grunn at lagmannsretten mener at et slikt varsel ville ha gitt utøvere anledning til enten å velge en alternativ nedfart, eller å innrette kjøringen i forhold til den varslede faren.

Den ankende part har pekt på at det nede ved påstigningen til stolheisen er satt opp et varselskilt. Slik jeg ser det, er teksten på dette skiltet uklar, og det er under enhver omstendighet ikke plassert slik at det varsler utøvere om snøsprekken i den vestlige nedfarten. Det er videre anført at utøverne kunne observere markeringsnettet fra stolheisen. Etter min mening kan anleggseier imidlertid ikke basere seg på at publikum benytter heisturen til å studere farer som terrenget måtte by på. Jeg minner om at alpinanlegg oppsøkes av personer med ulike ferdigheter og varierende innsikt i farer forbundet med slik kjøring.

Det sentrale spørsmål saken reiser er etter dette om det var uaktsomt ikke å varsle brukere av anlegget om det ekstra faremoment snøsprekken representerer i så god tid at de hadde anledning til å velge en alternativ nedfart. Skiløpere som først ble varslet om sprekken da de fikk øye på nettet, hadde ikke lenger anledning til å velge en annen trasé, og derved heller ikke til å unngå risikoen.

Jeg har funnet svaret på dette spørsmål tvilsomt.

På den ene side påfører oppsetting av et slikt skilt ikke anleggseier store kostnader og kan heller ikke ellers ses å være tyngende. En advarsel vil gi utøvere en mulighet å velge mellom ulike handlingsalternativer. På den annen side kan det stilles spørsmål om hvilken reell betydning et slikt skilt har. Som jeg tidligere har vært inne på, må det fremstå som klart at traseen går utenfor preparert område, og at brukere må forvente å møte risikomomenter ved bruk av traseen. Når jeg likevel, om enn under tvil, er kommet til at det i dette tilfellet må anses uaktsomt ikke å varsle om snøsprekken oppe ved toppen av bretrekket, skyldes det at den vestlige traseen herfra fremstår som en uproblematisk nedfart, mens man derfra kan observere sprekker i breen i den østlige traseen. Jeg legger også vekt på at det ikke var satt opp skilt som anbefalte bruk av preparert område og sikksakkløypen til nedfart. Alpinkjøring har, som allerede nevnt, utviklet seg til en folkesport, og anleggseier måtte regne med at den vestlige nedfarten ville bli brukt av skiløpere med ulik ferdighet.

Min konklusjon er således, om enn under tvil, at det var uaktsomt av anleggseier ikke å sette opp et varselskilt på toppen av bretrekket om at det var snøsprekker ved den vestlige traseen.

Det er vanskelig i ettertid å ha noen sikker formening om Ly ville ha benyttet den aktuelle traseen dersom snøsprekken var blitt særskilt varslet. Når jeg er kommet til at det etter omstendighetene var uaktsomt av anleggseieren ikke å varsle om snøsprekken, må det - i et tilfelle som det foreliggende - være anleggseieren som må sannsynliggjøre at skiløperen uansett varsel ville kjørt denne traseen. Anleggseieren har i denne sak ikke anført konkrete holdepunkter for en slik antagelse.

Strynefjellet Sommarski har anført at et eventuelt ansvar for selskapet må falle bort eller settes ned på grunn av Lys medvirkning. Jeg viser

Side 1228

til min vurdering foran av hennes forhold, og slutter meg ellers til lagmannsretten som uttaler at hun

«har opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet og ikke har utsatt seg selv for fare ut over det som i alminnelighet vil følge med alpinkjøring på ski. Det kan ikke legges til grunn at hun har valgt en trase som var uforsvarlig bratt eller har holdt for høy hastighet. ... Ulykken skyldes således i hovedsak det ekstraordinære faremomentet i bakken og manglende merking av dette som kunne gi henne anledning til å innrette sin kjøring i tide».

Ut fra det resultat jeg er kommet til, er det unødvendig å gå inn på spørsmålet om objektivt ansvar.

Ly har vunnet saken. Hun har nedlagt påstand om saksomkostninger for alle instanser.

Lagmannsretten tilkjente ikke Ly erstatning for omkostningene for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 annet ledd. Retten begrunner sitt standpunkt med at saken hadde frembudt «mer enn alminnelig tvil, både med hensyn til det geografiske omfang av anleggseiers ansvarsområde og om det varslingsnett som var satt opp, var tilstrekkelig», og finner at det «var fyldestgjørende grunn for ankemotparten å la ankesaken komme for retten». Lagmannsretten opprettholdt av samme grunn herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Omkostningsspørsmålet for Høyesterett reguleres av tvistemålsloven § 180 første ledd, jf. § 172, og etter hovedregelen skal den ankende part ilegges omkostninger. Jeg har likevel funnet avgjørelsen i denne sak så tvilsom at det har vært grunn for den ankende part å la ankesaken komme for retten, og ankemotparten tilkjennes således ikke erstatning for saksomkostninger for Høyesterett. Tidligere omkostningavgjørelser finnes det av samme grunn ikke foranledning til å endre.

Jeg stemmer for denne dom:

1.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

2.

Det tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aasland: Likeså.

Dommer Lund: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

2.

Det tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.