Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:17

Høyesterett - HR-1997-33-B - Rt-1997-771

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1997-05-05

Publisert

HR-1997-33-B - Rt-1997-771

Stikkord

Erstatningsrett. Standardisert erstatning til barn, jfr. skadeserstatningsloven § 3-2a.

Sammendrag

Et barn ble lam fra brystet og ned ved en bilulykke og fikk utbetalt barneerstatning for ervervstap og mén med 40 G, ca. 1,5 millioner kroner. Mens barnet lå på sykehuset etter bilulykken inntrådte komplikasjoner som medførte at begge ben måtte amputeres ved kneleddet. Sykehuset var ansvarlig for dette og ble pålagt å betale ytterligere ménerstatning med kr. 240.000 -. Det var ikke holdepunkter i loven for å utbetale full barneerstatning en gang til.

Saksgang

Frostating lagmannsrett LF-1995-328 A - Høyesterett HR-1997-33-B, nr 168/1996.

Parter

Møre og Romsdal fylkeskommune (Advokat Ole Andresen) mot A v/verger (Advokat Bjørn Ketil Myrset - til prøve).

Forfatter

Gjølstad, Coward, Gussgard, Backer, Bugge.


Dommer Gjølstad: Saken gjelder krav på erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a om standardisert erstatning til barn i et tilfelle hvor slik erstatning tidligere er ytet fullt ut som følge av en annen skade.

A, født 0.0.1989, ble 6 mai 1993 påkjørt av en bil og alvorlig skadet. Han ble innlagt på Fylkessykehuset i Molde og lå de påfølgende dager i respirator. Ved innleggelsen ble det konstatert brudd i høyre lårben. Skaden ble behandlet ved at begge ben ble lagt i strekk. Det oppsto problemer med sirkulasjonen og alvorlige komplikasjoner i leggmusklene. Den 14 mai 1993 ble A overført til Regionsykehuset i Trondheim. Muskelskaden var da så alvorlig at begge bena den 16 mai 1993 måtte amputeres ved kneleddet. Regionsykehuset konstaterte at A som følge av bilulykken hadde fått en tverrsnittsskade høyt oppe i ryggsøylen, var lam fra brystet og ned, herunder i begge armer og ben, og måtte sirkuleres på respirator.

Fra Samvirke Forsikring, som bilen var forsikret i, har A etter bilulykken fått utbetalt engangserstatning på 40 G - G vil si folketrygdens grunnbeløp - etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Dette er høyeste standardiserte skadeserstatning til barn, basert på 100 % medisinsk uførhet. Erstatningen, som skal dekke tap i fremtidig erverv og ménerstatning, utgjorde ca 1,5 millioner kroner. I tillegg har forsikringsselskapet betalt 2 millioner kroner i erstatning for utgifter.

Den aktuelle sak gjelder sykehusbehandlingen som ledet til amputasjonen av bena. Vergene til A fremsatte sommeren 1993 erstatningskrav overfor Norsk Pasientskadeserstatning. De hevdet at benamputasjonen isolert sett ga en medisinsk invaliditetsgrad på 100 %, og at A for denne hadde krav på full barneerstatning (40 G) etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Norsk Pasientskadeserstatning erkjente at A hadde krav på erstatning for den behandling han hadde vært utsatt for på sykehuset. Vergene aksepterte imidlertid ikke den saksbehandling Norsk Pasientskadeserstatning

Side 772

la opp til for fastsettelse av erstatningens størrelse. De gikk høsten 1994 til søksmål mot Norsk Pasientskadeserstatning og mot Møre og Romsdal fylkeskommune som eier av Fylkessykehuset i Molde.

Romsdal herredsrett avsa 26 april 1995 dom med slik domsslutning:

"1.

Norsk Pasientskadeserstatning dømmes til å betale til A v/verger en erstatning på kr 30000,- kroner trettitusen -. Beløpet forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2.

Møre og Romsdal Fylkeskommune frifinnes.

3.

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Herredsretten fant at kravet mot Norsk Pasientskadeserstatning kunne behandles selv om det ikke var fattet endelig vedtak i erstatningssaken. Retten la til grunn at ansvaret for den siste skadevolder skal bygge på situasjonen slik den var for skadelidte da den siste skaden ble forvoldt, og at full barneerstatning ville bety en overkompensasjon. Det ble utmålt et skjønnsmessig tillegg til barneerstatningen for tilleggsmén påført A ved benamputasjonen. Frifinnelsen av fylkeskommunen bygde på at et erstatningsoppgjør fra Norsk Pasientskadeserstatning utelukker et krav mot sykehuseieren for samme skade.

Både Norsk Pasientskadeserstatning og A v/vergene påanket dommen.

Frostating lagmannsrett fant at saken mot Norsk Pasientskadeserstatning måtte bli å avvise idet det ikke forelå noe vedtak som A hadde rettslig interesse i å få prøvd ved domstolene. I forholdet mellom A og fylkeskommunen ble det den 9 februar 1996 avsagt dom med denne domsslutning:

"1.

Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren betaler til A 1523200 - enmillionfemhundreogtjuetretusentohundre - kroner med tillegg av 12 % rente fra 30. juni 1994.

2.

Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren betaler til A saksomkostninger for herredsretten med 62.850 - sekstitotusenåttehundreogfemti - kroner og saksomkostninger for lagmannsretten med 84.125 - åttifiretusenetthundreogtjuefem - kroner.

3.

Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Lagmannsretten fant at det var utvist uaktsomhet fra sykehusets side. Retten tolket skadeserstatningsloven § 3-2a slik at hvert enkelt skadetilfelle skal vurderes separat. Det ble lagt til grunn at benamputasjonen isolert sett ga en medisinsk invaliditetsgrad på 100 % og at A hadde krav på full barneerstatning i henhold til skadeserstatningsloven § 3-2a for denne skaden. Dommen er avsagt under dissens, idet en meddommer ikke fant at det forelå uaktsomhet fra sykehusets side og heller ikke var enig i flertallets syn på skadeserstatningsloven § 3-2a.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene.

Møre og Romsdal fylkeskommune har påanket lagmannsrettens

Side 773

dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen etter skadeserstatningsloven § 3-2a.

Fylkeskommunen har for Høyesterett erkjent at det foreligger ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng - benamputasjonen skyldes en feilbehandling som fylkeskommunen er ansvarlig for. Videre er partene enige om at tapt fremtidig inntekt og påløpte og fremtidige utgifter fullt ut er dekket av bilens forsikringsselskap. Det saken gjelder, er As krav på ménerstatning for benamputasjonen. Spørsmålet er om det skal ytes slik erstatning og hvorledes erstatningen i tilfelle skal fastsettes.

For Høyesterett er det fremlagt en ny legeerklæring, og det er holdt bevisopptak med avhør av vedkommende lege.

Den ankende part, Møre og Romsdal fylkeskommune, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Når det allerede er ytet full erstatning for ervervstap og mén basert på 100 % medisinsk uførhet, er det ikke grunnlag for erstatning for etterfølgende skade overhodet. Det er da ikke noe ytterligere tap å erstatte, og det skal ikke betales erstatning for samme skade to ganger. Differanseprinsippet er grunnleggende i norsk erstatningsrett og må gjelde ved barneerstatning som ved erstatning til voksne. Hensynet til harmonisering av reglene for erstatning og trygd tilsier også dette. Fylkeskommunen har i denne forbindelse særlig trukket frem reglene om yrkesskadeserstatning, som de standardiserte regler om barneerstatning bygger på. Videre har fylkeskommunen blant annet vist til at dersom amputasjonen hadde vært en følge av bilulykken, og ikke hadde skyldes feil fra sykehusets side, ville den ikke ha gitt grunnlag for noen mererstatning fra bilens forsikringsselskap.

Uttalelsene i forarbeidene til skadeserstatningsloven § 3-2a, som ankemotparten påberoper seg, omfatter etter fylkeskommunens syn ikke de tilfeller hvor skadelidte har fått erstatning for den første skaden, og kan ikke tillegges betydning i saken. Hvorledes reglene skal anvendes i de tilfeller forarbeidene omhandler - hvor den første skaden ikke var erstatningsmessig - holder fylkeskommunen åpent. Fylkeskommunen har vist til uttalelsene til professor Lødrup i Lærebok i erstatningsrett side 267 og side 391 og i Festskrift til Sjur Brækhus, Lov, dom og bok, side 367.

Subsidiært er gjort gjeldende at dersom det skal ytes erstatning for mén som følge av benamputasjonen, er det i tilfelle bare merskaden som skal erstattes. Det vil da etter fylkeskommunens oppfatning være riktig å stadfeste herredsrettens dom, som inneholder en skjønnsmessig øking av ménerstatningen som følge av benamputasjonen. Hvis ikke denne løsning velges, bør tilleggsménerstatningen fastsettes etter de alminnelige regler i skadeserstatningsloven § 3-2. Den uttalelse fylkeskommunen har innhentet fra professor Ingjald Bjerkreim om det medisinske tilleggsmén benamputasjonen innebærer for A, må i tilfelle legges til grunn. Motparten har ikke villet medvirke til å innhente slik legeuttalelse, og professor Bjerkreims vurdering er det man har å bygge på.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1.

Møre og Romsdal fylkeskommune frifinnes.

2.

Partene bærer egne saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Side 774

Ankemotparten, A, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og i det vesentlige også i begrunnelsen, mens herredsretten har fristilt seg fra loven og dens forarbeider.

Ankemotparten har pekt på at saken reiser flere spørsmål: hvilke prinsipper som skal gjelde ved erstatningsoppgjør hvor barnet er ufør fra før, betydningen av at den første skaden medførte 100 % invaliditet, om det gjør noen forskjell at det for den første skaden er foretatt erstatningsutbetaling etter 100 % invaliditet, og om det gjør noen forskjell at den nye skaden berører organer som hadde nedsatt funksjon som følge av en tidligere skade.

Etter ankemotpartens syn følger lagmannsrettens løsning av lovens ordlyd. Skadeserstatningsloven § 3-2 annet ledd bestemmer at ménerstatning - dersom skadelidte på skadetiden ikke har fylt 16 år - skal utmåles etter § 3-2a i loven. Den medisinske uførhet ved amputasjon av to ben er 100 %. Erstatningen skal da settes til 40 G etter § 3-2a.

Løsningen anføres også å følge klart av forarbeidene til skadeserstatningsloven § 3-2a, hvor det er gitt uttrykk for at man i de tilfeller hvor skadelidte allerede er ufør, skal se bort fra den første skaden og vurdere den siste skaden separat. Dette var et veloverveid standpunkt. Siktemålet var å få et rimelig og rettsteknisk praktiserbart system. At erstatning utmålt etter dette prinsippet kunne gi en overkompensasjon, ble ikke funnet avgjørende, da det bare ville være aktuelt i få tilfeller.

Standardisert erstatning er lovens system for barn. Det er et bevisst brudd med de prinsipper som gjelder for erstatning til voksne, som derfor ikke kan være avgjørende.

Også sterke reelle hensyn taler etter ankemotpartens syn for lagmannsrettens avgjørelse. Det er vist til lagmannsrettens drøftelse av dette som ankemotparten slutter seg til. Ytterligere er anført at dersom man bygger på lagmannsrettens løsning, unngår man å prissette lamme ben og de etiske problemer knyttet til dette. Så massivt skadet som A er, er det dessuten behov for en betydelig erstatning for å sikre ham en rimelig livskvalitet.

Subsidiært må det fastsettes en skjønnsmessig merinvaliditetsprosent og foretas utmåling etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Atter subsidiært bør erstatningen utmåles i tråd med de alminnelige regler om ménerstatning i § 3-2.

I tilknytning til de subsidiære løsninger har ankemotparten gjort gjeldende at sykehusskaden har bidradd til å forverre As lammelser og at invaliditetsgraden og ménerstatningen for sykehusskaden må ta hensyn til dette.

En faktisk merinvaliditetsprosent som følge av benamputasjonen bør under enhver omstendighet settes langt over det professor Ingjald Bjerkreim har kommet til, og minimum til 50 %. Det dreier seg ikke bare om et rent kosmetisk tilleggsmén slik professor Bjerkreim har lagt til grunn. I tilknytning til dette er det gjort nærmere rede for As situasjon og de følger amputasjonen har for ham.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Side 775

"1.

Frostating lagmannsretts dom stadfestes med den endring at erstatningsbeløpet begrenses oppad til 40 G på utbetalingstidspunktet.

2.

Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale As saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Saken gjelder erstatning til barn, hvor det ved tilføyelse i skadeserstatningsloven i 1987 ble gitt særregler om standardisert erstatning. Bakgrunnen var de særlige problemer med fastsetting av tap i fremtidig erverv for skadelidte barn og ønsket om å få et rimelig og rettsteknisk enkelt system for fastsettelse av erstatning til barn.

Bestemmelsen om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a første og annet ledd har denne ordlyd:

"Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, ytes erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning etter bestemmelsene i paragrafen her.

Ved 100 pst varig medisinsk uførhet gis en engangserstatning på 40 G. Dersom retten av særlige grunner fastsetter erstatningen til terminbeløp, jf § 3-9, skal den årlige erstatning utgjøre 3,5 G. Er skadelidtes varige medisinske uførhet lavere enn 100 pst, reduseres erstatningen etter første og annet punktum forholdsmessig. Det gis ikke erstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 pst."

Etter bestemmelsen skal altså tap i fremtidig erverv og ménerstatning gjøres opp samlet, ikke atskilt som ellers. Utmålingen av erstatningen for inntektstap og mén beror på den medisinske uføregrad. Taket for erstatningen er satt til 40 G som utbetales ved 100 % medisinsk uførhet. Er skadelidtes medisinske uførhet under 100 %, reduseres erstatningen forholdsmessig. Det er også grunn til å merke seg at erstatningens størrelse ikke differensieres etter barnets alder.

Som det har fremgått, gjelder den aktuelle saken et tilfelle hvor skadelidte forut for den skadevoldende handling er påført en annen skade som det er betalt full erstatning for etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper fastsettes erstatningen ved flere ansvarlige skadeårsaker som virker etter hverandre, ut fra en differansebetraktning. Det innebærer at man i et slikt tilfelle først fastsetter den samlede invaliditetsgrad, og deretter gjør et fradrag for det som svarer til den invaliditetsgrad som er lagt til grunn ved den første skaden. Samme tap skal ikke erstattes to ganger. Forholdet mellom disse alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og standardiseringsprinsippet ved barneerstatninger er sakens hovedtema.

Partene er enige om at tapet i fremtidig erverv er dekket av den erstatning som allerede er ytet etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Som jeg har nevnt, utgjør ikke ervervstapet noen særskilt post i erstatningsoppgjøret etter § 3-2a, men utmåles sammen med ménerstatningen.

Om det i et slikt tilfelle er rom for ytterligere ménerstatning, og hvorledes erstatningen i tilfelle skal utmåles, er ikke positivt løst i loven. Henvisningen i § 3-2 annet ledd til § 3-2a er en ren henvisning til utmålingsreglene for barneerstatning. Jeg er således ikke enig med ankemotparten i at løsningen følger av lovens ordlyd.

Spørsmålet om standardiseringsprinsippets anvendelse i de tilfeller hvor skadelidte på skadetiden allerede var ufør, ble tatt opp av Justisdepartementet

Side 776

under forberedelsen av lovendringen om standardisert erstatning til barn. Jeg viser til Ot.prp.nr.81 (1986-87) side 25-26. Her drøftes først situasjonen hvor en eksisterende skade medfører at den nye skade får større konsekvenser enn ellers, for eksempel tap av et øye som rammer langt hardere hvor skadelidte fra før er blind på det annet øye. Departementet uttaler at selv om det for voksne gjelder et differanseprinsipp på dette punkt, må skadevolder nr 2 svare for den samlede uførhet dersom skadelidte er et barn under fylte 16 år.

Det uttales deretter i proposisjonen:

"Problemet kan også være det omvendte. Skadelidte kan allerede på skadetidspunktet være så ufør at den nye skaden ikke vil innebære noe ytterligere ervervstap. Eksempelvis kan en psykisk utviklingshemming være så alvorlig at inntekter ved eget arbeid er utelukket. Lammes den høygradig psykisk utviklingshemmede i en ulykke, medfører ikke dette noe ytterligere tap.

Når det gjelder tap i fremtidig erverv, vil gjeldende utmålingsprinsipper i § 3-1 etter sin ordlyd medføre at det ikke gis erstatning når skadelidte fra før er 100 % ufør: Etter en differansebetraktning blir tapet 0. Det kan videre med en viss rett hevdes at erstatning i slike tilfelle vil bli en erstatning til foreldrene/de foresatte, ikke til barnet selv. På den annen side er det her snakk om et lite antall tilfelle. Det fremstår som urimelig om disse få skadelidte skal få lavere erstatning på grunn av at de i utgangspunktet er dårligere stilt. Departementet finner at man her bør se bort fra den første skaden. Den siste skaden vurderes separat (separasjonsprinsippet). En skadelidt som fra før er 100 % ufør p g a psykisk utviklingshemming, skal altså få erstatning basert på 18 % uførhet hvis han taper synet på ett øye i en ny skadevoldende handling. Det er departementets forutsetning at separasjonsbetraktningen skal gjelde i disse tilfeller, selv om dette ikke er spesielt regulert i lovutkastet § 3-2a. I likhet med de tilfeller der skadelidte fra før bare er delvis ufør, legger man her avgjørende vekt på at det for skadevolder beror på en tilfeldighet hvem som er offer for den skadevoldende handling. Man er av den oppfatning at det innenfor et standardisert system er uakseptabelt å fjerne det erstatningsrettslige vern for den som fra før er helt ufør. I så måte danner separasjonsprinsippet et rimelig kompromiss - det medfører at skadelidte i slike tilfeller skal betraktes som om han før skaden var helt frisk. For de tilsvarende problemer under yrkesskadetrygden vises til Kjønstad: Yrkesskadetrygden s 235 flg.

Når det særskilt gjelder ménerstatning, synes avveiningen å være enklere i disse tilfelle. Skadelidte bør uavhengig av tidligere uførhetsgrad få ménerstatning i samme utstrekning som andre barn som skades. Den nye skades betydning for den personlige livsutfoldelse kan være betydelig selv om det ikke inntrer noe ervervstap. Det kan riktignok hevdes å være en betingelse for ménerstatning etter gjeldende rett at skadelidte kan nyttiggjøre seg erstatningen, se ovenfor pkt 3.1.1 og Lødrup: Erstatningsberegningen ved personskader s 100. Justisdepartementet finner likevel at det under et standardisert system vil være urimelig å reduser ménerstatningen i disse åpenbart sjeldne tilfelle. For så vidt gjelder hensynet til skadevolder, vises til hva som tidligere er sagt om at det for ham vil bero på en tilfeldighet hvem som er offeret for den skadevoldende handling."

Justiskomiteen sluttet seg til departementets bemerkninger, jf Innst.O.nr.19 (1987-88) side 4.

Side 777

Uttalelsene i proposisjonen er knyttet til det nye systemet for barneerstatninger, hvor man istedenfor å bygge på konkret tapsberegning ut fra den enkelte skadelidtes konkrete forutsetninger og fremtidige antatte situasjon, skal anvende standardiserte satser. Uten hensyn til konkrete ulikheter skal erstatningen bli den samme forutsatt samme medisinske invaliditetsgrad etter skaden. Innenfor et slikt system har departementet, som det fremgår av proposisjonen, funnet det urimelig om den som allerede var ufør, for eksempel på grunn av psykisk utviklingshemming, skulle bli stilt dårligere enn andre. Det standardiserte system er således etter forarbeidene forutsatt å skulle anvendes også i disse tilfellene, på den måten at man ser bort fra at vedkommende er ufør fra før.

Forarbeidene omhandler imidlertid ikke situasjonen hvor det er betalt erstatning for den første skaden, som i dette tilfellet hvor det allerede er ytet full erstatning etter loven. Som jeg tidligere har nevnt, er det et grunnleggende erstatningsrettslig prinsipp at det ikke skal ytes erstatning for samme tap to ganger. Selv om lovgiver ved erstatning til barn har ønsket å fravike differanseprinsippet i de tilfeller hvor barnet er født ufør eller er blitt ufør ved et hendelig uhell før den erstatningsbetingende skade, kan man ikke av dette trekke noen slutning til situasjonen der det er betalt erstatning for den første skaden. Da er situasjonen for skadelidte en annen. Dersom det hadde vært meningen å fravike vanlige erstatningsrettslige prinsipper også i slike tilfeller, burde det ha kommet klart til uttrykk. Etter mitt syn kan man ikke legge mer i forarbeidene enn det de utvilsomt gjelder.

Lagmannsretten har med tilslutning av ankemotparten fremhevet at reelle hensyn tilsier at man i et tilfelle som det foreliggende yter erstatning etter § 3-2a. Jeg er enig i at det kan fremstå som en tilfeldig fordel for skadevolder at skadelidte var ufør fra før. At skadevolder får fordel av dette, er imidlertid en konsekvens av det alminnelige prinsipp i erstatningsretten at erstatning for så vel tapt inntekt som mén er kompensasjon for skadelidtes tap.

Lagmannsretten har under henvisning til uttalelser fra Lødrup i Lærebok i erstatningsrett side 392 også lagt vekt på at høyeste erstatning etter de standardiserte regler om erstatning til barn ikke nødvendigvis gir full erstatning for et barns tap. Lødrups bemerkninger gjelder imidlertid de store barna, jf det jeg tidligere har nevnt om at erstatningen ikke differensieres etter barnets alder. Lagmannsretten har videre vist til oppgjørstekniske fordeler, som jeg er enig i at er sentrale på dette området. Selv om dette hensyn særlig har betydning ved fastsettelsen av tap i fremtidig erverv, ville man ved separat erstatningsfastsettelse for den siste skaden etter skadeserstatningsloven § 3-2a slippe å gå inn på vurderinger som kan være vanskelige, om betydningen av denne skaden i tillegg til den første.

Lagmannsrettens løsning bryter imidlertid så sterkt med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper at den etter mitt syn ikke kan legges til grunn når det ikke er holdepunkter for det i loven og heller ikke klare holdepunkter i forarbeidene. Oppgjør etter skadeserstatningsloven § 3-2a for skaden ved benamputasjonen - isolert bedømt - ville i realiteten innebære at man fullt ut erstattet tap i fremtidig inntekt to ganger.

På den annen side finner jeg det klart at man i et tilfelle som det foreliggende ikke kan si at det ikke har noen betydning for A at bena

Side 778

ble amputert når han allerede var lam i bena fra før. Det bør da etter min mening fastsettes en erstatning for det tilleggsmén som amputasjonen innebærer. Da ménerstatningen utmåles sammen med inntektstapet etter reglene for barneerstatning, mener jeg at man i et slikt tilfelle bør supplere reglene om barneerstatning med de alminnelige bestemmelser i skadeserstatningsloven § 3-2 og fastsette en tilleggsménerstatning.

Før jeg går over til den konkrete vurdering, nevner jeg at det for Høyesterett er gjort gjeldende at sykehusbehandlingen også kan ha hatt betydning for As lammelser. Dette synes ikke å ha vært tema for de tidligere instansene. Høyesterett har ikke bevismessig grunnlag for å bygge på at det er noen slik sammenheng.

I en uttalelse som fylkeskommunen har innhentet fra professor Ingjald Bjerkreim er det konkludert med at den medisinske tilleggsinvaliditet på grunn av kosmetiske og sosiale forhold knyttet til benamputasjonen kan settes til ca 25 %. Uttalelsen er gitt på grunnlag av dokumentene i saken, idet vergene så vidt skjønnes ikke har ønsket å medvirke til innhentelse av slik legeerklæring.

Jeg mener at tilleggsinvaliditeten bør settes høyere enn etter professor Bjerkreims vurdering, uten at jeg finner grunn til å tallfeste noen prosentsats. Å ha en hel, fullstendig kropp er fundamentalt. Rent allment må det gjelde like mye for den som er lam som for andre. A er en intellektuelt velutrustet gutt. Etter det som er opplyst har han hudfølelse. På grunn av ubehag ved bruk av proteser, bruker han dem bare under ståtrening. Det er vanskelig å vite hvorledes fremtiden for ham vil bli når det gjelder slikt som bruk av proteser, sittefunksjon og tilpasning til rullestoler m v. Antakelig vil betydningen av benamputasjonen - både det kosmetiske og andre virkninger - for hans livsutfoldelse variere med alderen. A må leve med dette tilleggsmén fra barndommen av. Etter mitt syn tilsier situasjonen for ham en romslig vurdering av tilleggsménet. Ménerstatningen bør som følge av dette settes til kr 280.000.

Saken må anses dels vunnet og dels tapt, og omkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven § 174, jf § 180 annet ledd. Ut fra forarbeidene til skadeserstatningsloven § 3-2a mener jeg at ankemotparten hadde rimelig grunn til å se domstolenes avgjørelse i saken. Han fikk medhold i lagmannsretten, og anken fra fylkeskommunen er henvist til behandling i Høyesterett for å få belyst de prinsipielle spørsmål saken reiser. Jeg finner at ankemotparten delvis bør tilkjennes saksomkostninger av fylkeskommunen for alle retter i medhold av tvistemålsloven § 174 annet ledd. Beløpet settes til kr 140.000.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1.

Møre og Romsdal fylkeskommune betaler ménerstatning til A med 280.000 - tohundreogåttitusen - kroner.

2.

I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Møre og Romsdal fylkeskommune til A 140.000 - etthundreogførtitusen - kroner.

3.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gussgard, Backer og Bugge: Likeså.