Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 21:29

Høyesterett - HR-2001-395 - Rt-2001-1646

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	2001-12-17
Publisert	HR-2001-395 - Rt-2001-1646
Stikkord	Erstatningsrett. Arbeidsrett. Objektivt erstatningsansvar. Yrkesskade. Aksept av risiko.
Sammendrag	En mannlig arbeidstaker var ansatt i Selmer ASA fra 1977 inntil han ble 100 prosent sykmeldt i 1997. I 1980 fikk han astmatiske plager som utviklet seg til en kronisk lungesykdom (KOLS). Arbeidstakeren var tilkjent ménerstatning etter folketrygdloven § 13-17. Yrkesskadeforsikringsloven fikk ikke anvendelse, jf § 21. Det var enighet i Høyesterett om at arbeidsgiveren var erstatningsansvarlig etter de ulovfestede reglene om objektivt ansvar. Flertallet fant at læren om at arbeidstaker ikke har krav på erstatning for skader som ligger innenfor den normale yrkesrisiko, ikke kunne føre til ansvarsfrihet for arbeidsgiver. Betydningen av lovendringen i 1976 (Lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m.) diskuteres og det vises til dommer og litteratur om det ulovfestede objektive ansvar og aksept av risiko-problematikken. Dissens 3-2
Saksgang	Gauldal herredsrett nr. 99-00292 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-587 A - Høyesterett HR-2001-395, sivil sak, anke.
Parter	A (advokat Rune Lium - til prøve) mot Selmer Skanska AS (advokat Knut Røstum).
Forfatter	Bruzelius, Utgård. Flertall: Mæland, Oftedal Broch, Tjomsland.

Dommer Bruzelius: Saken gjelder spørsmålet om en arbeidsgiver er erstatningsansvarlig etter det ulovfestede objektive grunnlaget for en yrkessykdom som en arbeidstaker har pådratt seg gjennom sitt arbeid.

A, født 0.0.1945, var ansatt hos Selmer ASA fra 1977 til 1997. Etter en fusjon i 2001 heter selskapet nå Selmer Skanska AS, og omtales her som Selmer. Årene 1977-82 arbeidet A på tunnel- og damanlegg, fram til 1980 som reparatør med arbeidsoppdrag i tunneler og mobile verksteder, og fra 1980 som verkstedformann. I tidsrommet 1982-97 var han verkstedformann på Selmers reparasjonsverksted på Øysand, utenfor Trondheim. I arbeidet for Selmer ble A eksponert for steinstøv og avgasser fra sprengningsarbeider samt dieseldrevne kjøretøy og oppvarmingsmaskiner.

Før A begynte hos Selmer arbeidet han fra 1964 til 1969 og fra 1970 til 1974 ved Vågen Verft, Kyrksæterøra. Under arbeidet her ble han eksponert for sveiserøk, slipestøv og primer. I ca 6 måneder i 1970 arbeidet han ved Holla Smelteverk, Kyrksæterøra, men sluttet fordi støvet i arbeidsatmosfæren ga ham lungeplager. Årene 1974-77 var han ansatt hos Betten Maskinstasjon, hvor han ble han eksponert for dynamittrøk og steinstøv.

Høsten 1980 fikk A astmatiske plager. Han fikk medisiner mot astma og ble bra etter noen måneder. Høsten 1981 fikk han lignende plager, men nå med nattlige anfall av noen timers varighet. Hans plager forverret seg gradvis, og i 1990 ble han 50 prosent sykemeldt. A ble 100 prosent sykemeldt 1. august 1997, og 11. juni 1998 ble han innvilget uførepensjon med virkning fra 1. juli s.å. Ved Rikstrygdeverkets vedtak 8. juli 1998 og 12. februar 1999 ble As kronisk obstruktive lungesykdom (heretter KOLS) godkjent som yrkessykdom likestilt med yrkesskade, og han ble tilkjent ménerstatning etter folketrygdloven § 13-17. Han er tilstått ménerstatning i gruppe 6 med invaliditetsgrad 65-74 prosent. Rikstrygdeverket fastsatte samtidig skadetidspunktet til 1980, da sykdommen første gang ble påvist.

Det er enighet mellom partene om at det høsten 1981 ble konstatert at A led av KOLS. Dette innebærer at A ikke omfattes av yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 nr. 65, jf. § 21.

Side 1647

Storebrand har 28. juli 1999 utbetalt til A 155.400 kroner knyttet til en personalforsikring tegnet av Selmer.

A tok 9. september 1999 ut søksmål mot Selmer ved Gauldal herredsrett med krav om fastsettelsesdom for at Selmer er erstatningsansvarlig for As yrkessykdom. Han anførte prinsipalt at det forelå ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag, subsidiært på subjektivt grunnlag, og atter subsidiært etter reglene om uforsvarlig ordning.

Herredsretten avsa 27. mars 2000 dom med slik domsslutning:

«1.	Selmer ASA v/styrets leder er erstatningsansvarlig for Johan A Væges yrkessykdom.

2.	Selmer ASA v/styrets leder dømmes til å dekke As saksomkostninger med kr 64.600 - kronersekstifiretusensekshundre 00/100-, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Beløpet forfaller til betaling 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»

Herredsretten fant Selmer erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag fordi As risiko for skade lå langt over den risiko man for øvrig utsettes for i dagliglivet, og fordi Selmer, som tjener på virksomheten, bør bære omkostningene ved en slik yrkessykdom.

Selmer anket over dommen til Frostating lagmannsrett, som 29. desember 2000 avsa dom [LF-2000-587] med slik domsslutning:

«1.	Selmer ASA frifinnes.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Lagmannsretten fant at den miljøatmosfæriske påvirkning A var utsatt for, særlig i forbindelse med arbeidet på anlegg, ikke oversteg det som den gang naturlig fulgte av slikt arbeid, og at påvirkningen den gang lå innenfor den normale arbeidsrisiko som arbeidsgiver ikke var ansvarlig for. Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for ansvar etter reglene om culpa eller uforsvarlig ordning.

Om saksforholdet ellers og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herreds- og lagmannsrettens dommer.

A har anket over lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Det er fremlagt skriftlig partserklæring fra A og skriftlige erklæringer fra to vitner. Anken til Høyesterett er begrenset til å gjelde spørsmålet om Selmer er erstatningsansvarlig etter de ulovfestede reglene om objektivt ansvar. For dette spørsmåls vedkommende står saken stort sett i samme stilling som for lagmannsretten. Jeg tilføyer dog at spørsmålet er blitt prosedert i større bredde for Høyesterett enn for de tidligere instanser.

Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at det gjelder et unntak fra arbeidsgiverens objektive ansvar for yrkesskade eller yrkessykdom som skyldes den normale yrkesrisikoen.

A var i arbeidet for Selmer utsatt for en stadig og typisk risiko, som også var ekstraordinær sett fra As ståsted. Det forhold at det

Side 1648

først på 1990-tallet er påvist årsakssammenheng mellom eksponeringen for dieseleksos, kvarts og nitrogen dioksid og utviklingen av KOLS, er ikke til hinder for at arbeidsgiveren er ansvarlig på objektivt grunnlag for yrkessykdommen. Ankemotpartens anførsel på dette punkt bygger på en uriktig forståelse av omfanget av det ulovfestede objektive ansvaret. Rt-1973-1364, som ankemotparten viser til, gjelder et spesielt rettsområde - sjøretten - hvor ansvar på objektivt grunnlag er mer uvanlig. Departementets uttalelser i Ot.prp.nr.48 (1987-1988) om lov om produktansvar om ansvar for utviklingsfeil etter de ulovfestede rettsreglene om objektivt ansvar, støtter etter As mening det syn at disse reglene også får anvendelse når risikoen er ukjent.

Risikoen for at A skulle utvikle KOLS på grunn av eksponering for gasser og støv på arbeidsplassen, overstiger klart den alminnelige risiko for utvikling av denne sykdom i samfunnet ellers. Ved vurderingen av om en risiko er ekstraordinær er utgangspunktet for sammenligningen ikke det som er det ordinære risikonivå på den enkelte arbeidsplass, men om forholdene på denne vesentlig overstiger den alminnelige risiko som ellers er til stede i samfunnet.

Lagmannsrettens frifinnelse av Selmer bygger på læren om aksept av yrkesrisiko, jf. Rt-1949-688, Rt-1950-448 og Rt-1957-25. Disse avgjørelsene var gjenstand for kritikk i juridisk teori før 1976, jf. Kristen Andersen Skadeforvoldelse og erstatning, 1970 side 345 flg. og Nils Nygaards artikkel i Lov og Rett 1974 side 291. Uttalelser om rettstilstanden etter lovendringen i 1976 i Ot.prp.nr.2 (1975-1976)om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m. for så vidt angår erstatning for yrkesskader og i Innst.O.nr.24 (1975-1976) om proposisjonen, har ikke større rettskildemessig verdi enn uttalelser i teorien ettersom det her ikke er tale om uttalelser i tilknytning til et lovutkast. Unntaket var imidlertid ikke - selv om det er omtalt i forarbeidene til endringsloven av 1976 - på dette tidspunkt en del av gjeldende rett.

Vedtagelsen av arbeidsmiljøloven i 1977 medførte et omfattende ansvar for arbeidsgiveren for å hindre skader og sykdommer som skyldes arbeidsmiljøet, jf. § 7 om at arbeidsmiljøet skal være «fullt forsvarlig». Ut fra et krav om konsistens og sammenheng i rettssystemet, medførte bestemmelsen at læren om aksept av yrkesrisiko ikke lenger kunne opprettholdes.

Justiskomiteens uttalelse i Innst.O.nr.92 (1984-1985) om lov om endringer i erstatningslovgivningen, om at komiteen ikke ønsket å lovfeste den eldre rettspraksis om «aksept av yrkesrisiko», må tillegges stor betydning for rettstilstanden. Komiteen uttalte at «denne rettspraksis neppe er i overensstemmelse med nåtidens rettsoppfatning». Høyesterett har tillagt uttalelser i innstillingen betydning i Rt-1990-829og Rt-1997-149. Det anføres at det ikke er noe prinsipielt til hinder for å tillegge en slik etterfølgende uttalelse vekt når innholdet av ulovfestet rett skal fastsettes, jf. Rt-1993-1201. Det er ikke grunnlag for å begrense rekkevidden av uttalelsen til skader eller sykdom inntruffet etter 1985.

As rett til ytelser etter folketrygdlovens særregler for yrkesskade har ikke noen betydning for den avveiing av partenes interesser som skal foretas i forbindelse med det ulovfestede objektive ansvaret. Så vel rettferds- som reparasjonshensyn taler for at Selmer bærer tapet.

Side 1649

Det dreier seg her om en driftsutgift på linje med andre produksjonskostnader.

A har nedlagt slik påstand:

«1.	Gauldal herredsretts dom stadfestes.

2.	Selmer Skanska AS v/styrets leder dømmes til å betale A s saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.»

Ankemotparten, Selmer Skanska AS, har i korte trekk anført:

Arbeidsgiverens ansvar for yrkessykdom må bedømmes ut fra risikobildet og rettstilstanden da yrkessykdommen ble konstatert. I 1981 var det ikke kjent at gasser og støv kunne fremkalle KOLS. Det ulovfestede objektive erstatningsgrunnlaget omfatter ikke en risiko som ingen hadde kunnskap om da yrkessykdommen ble konstatert, jf. Rt-1973-1364.

Det bestrides ikke at den miljøatmosfæriske påvirkning som A var utsatt for, er en stadig og typisk risiko. Det anføres imidlertid at risikoen ikke var ekstraordinær i forhold til A. Den oversteg ikke det som den gang fulgte av det arbeid han utførte. Ved vurderingen av om en risiko er ekstraordinær, er det dagliglivets risiko på den aktuelle arbeidsplassen som må tas i betraktning. Utviklingen av KOLS ligger innenfor den normale yrkesrisiko på dette feltet av arbeidslivet. Anleggs- og særlig tunnelarbeid har tradisjonelt vært plassert i en høy fareklasse i forbindelse med beregningen av premier til yrkesskadetrygden.

Under enhver omstendighet faller et eventuelt ansvar for Selmer på objektivt grunnlag bort, fordi yrkessykdommen omfattes av unntaket for skade som følge av normal yrkesrisiko. Uttalelsene i Ot.prp.nr.2 (1975-1976) og Innst.O.nr.24 (1975-1976) i forbindelse med lovendringen i 1976 har rettskildemessig meget stor vekt når rettstilstanden skal fastlegges, mens uttalelser i teorien er av mindre betydning. Mandatet til utvalget til å vurdere arbeidstakernes erstatningsrettslige stilling ved arbeidsulykker og yrkessykdommer, som ble oppnevnt i 1981, bekrefter at departementets syn var at arbeidsgivere bare i begrenset omfang var ansvarlige etter de ulovfestede objektive ansvarsregler.

Justiskomiteens uttalelse i Innst.O.nr.92 (1984-1985) har under ingen omstendighet betydning for avgjørelsen av denne sak som gjelder en yrkessykdom konstatert i 1981. Uttalelsen er dessuten avgitt i annen sammenheng enn reguleringen av arbeidsgiverens erstatningsrettslige ansvar, og den bygger ikke på noen forutgående utredning. Uttalelsen må i første rekke ses som uttrykk for komiteens syn på hvorledes ansvarsforholdene burde ordnes.

Verken rettspraksis etter 1976, offentlige utredninger eller teori gir noen avgjørende støtte til den ankende parts anførsel om at unntaket for den normale yrkesrisiko er falt bort. Arbeidsmiljølovens krav om fullt forsvarlig arbeidsmiljø innebærer ikke noen endring i reglene om arbeidsgivers erstatningsansvar.

Heller ikke en interesseavveiing gir grunnlag for å holde Selmer

Side 1650

ansvarlig for det tap yrkessykdommen har medført for A. Det dreier seg om en fare som ingen kjente til da sykdommen ble konstatert.

Selmer Skanska AS har nedlagt slik påstand:

«1	Selmer Skanska AS frifinnes.

2.	Selmer Skanska AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

For Høyesterett gjelder saken utelukkende om Selmer er ansvarlig på objektivt grunnlag for tap påført A på grunn av den yrkessykdom han lider av og som ble konstatert i 1981. Partene er enige om at det foreligger relevant årsakssammenheng mellom sykdommen og As arbeid hos Selmer. Det er også enighet om at et eventuelt erstatningsansvar på objektivt grunnlag må gjelde tilsvarende for yrkessykdom som for yrkesskade. Jeg legger videre til grunn at Selmer - ut fra reglene om solidaransvar - aksepterer ansvar selv om yrkessykdommen delvis også kan skyldes påvirkning A ble utsatt for i arbeid for tidligere arbeidsgivere.

Ansvar for yrkesskader reguleres nå av yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 nr. 65. Loven innførte en ordning med en obligatorisk yrkesskadeforsikring som alle arbeidsgivere må tegne. Den gir arbeidstakere et direkte krav mot forsikringsselskapet for skade eller sykdom påført i arbeid på arbeidsstedet og i arbeidstiden uavhengig av om noen er skyld i skaden. For skade som går inn under loven hefter ikke arbeidsgiveren. Denne ordningen får imidlertid ikke anvendelse i vår sak da sykdommen er konstatert før loven trådte i kraft 1. januar 1990, jf. § 21. Spørsmålet om Selmer er erstatningsansvarlig for As yrkessykdom må derfor avgjøres på grunnlag av rettstilstanden før yrkesskadeforsikringsloven.

Jeg finner det hensiktsmessig kort å redegjøre for utviklingen av lovreglene om erstatning for yrkesskade. Frem til 1958 fantes det bestemmelser om yrkesskadetrygd i fire særlover. Lovene gjaldt henholdsvis industriarbeidere, fiskere, sjømenn og militærpersoner. Etter lov 23. juli 1894 nr. 6 om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker m.v. ble arbeidstakere som loven omfattet, tilstått stønad ved yrkesskade uavhengig av skyld hos arbeidsgiveren. Ordningen ble finansiert av arbeidsgiverne, og loven fritok dem til gjengjeld for erstatningsansvar med unntak for det tilfellet at det ved straffedom ble godtgjort at arbeidsgiveren hadde forvoldt skade forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. § 32. Tilsvarende regler gjaldt for de andre yrkesgruppene. Etter flere lovendringer ble det ved lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd innført rett for alle arbeidstakere til yrkesskadetrygd. Også denne loven bygde på at arbeidsgiverne finansierte trygden, og deres erstatningsansvar var begrenset på samme måte som tidligere, jf. § 42. I forbindelse med vedtakelsen av skadeserstatningsloven i 1969 ble kravet i § 42 om straffedom som forutsetning for arbeidsgiverens erstatningsansvar, opphevet. Ansvaret var imidlertid fremdeles begrenset til grovt uaktsomt eller forsettlig voldt skade. Ved lov 19. juni 1970 nr. 67 ble lovreglene

Side 1651

om yrkesskadetrygd inkorporert i folketrygdloven som kapittel 11. Bestemmelsene om arbeidsgiveres begrensede erstatningsansvar ble videreført i folketrygdloven § 11-12. Denne bestemmelse ble opphevet ved lov 13. februar 1976 nr. 1.

Før jeg ser på betydningen av lovendringen i 1976, tar jeg opp spørsmålet om de alminnelige vilkår for ansvar etter de ulovfestede reglene om objektivt ansvar er oppfylt. Partene er enige om at A i sitt arbeid ble utsatt for en stadig og typisk risiko for å bli påført yrkessykdommer som følge av arbeidet. Selmer har imidlertid gjort gjeldende at reglene om objektivt ansvar ikke får anvendelse fordi det gjelder ansvar for en risiko som ikke var kjent da A fikk KOLS.

Det er ubestridt at det først ble kjent på 1990-tallet at yrkeseksponering innen anleggsbransjen kan føre til KOLS, jf. STAMI-rapport Årg. 1, nr. 1 (2000) Eksponering og obstruktiv lungesykdom hos anleggsarbeidere - en epidemiologisk studie. Det er også ubestridt at det på 1970-tallet ble fokusert på at eksponeringen innen anleggsbransjen kunne medføre utvikling av sykdommer, særlig silikose, og at eksponering for forskjellige gasser og for støv ved arbeid i gruver og ellers under dagen var et stort arbeidsmiljøproblem. Og det var fastsatt en rekke yrkeshygieniske grenseverdier for de gassene som er aktuelle i vår sak. Selv om det ikke var kjent i 1981 at eksponeringen for sprengningsgasser, dieseleksos og steinstøv kunne fremkalle KOLS, kjente man meget vel til at en slik eksponering kunne påvirke de ansattes helse. Det ulovfestede objektive ansvaret må også omfatte nye og hittil ukjente, utslag av slike faktorer. Skadefølgen er i dette tilfellet ikke så uventet eller fjern at det skulle tilsi at tilfellet av den grunn faller utenfor det objektive ansvaret.

Selmer har videre anført at forholdene på den konkrete arbeidsplass må tas i betraktning i vurderingen av om en risiko er ekstraordinær, og at det således ikke er utslagsgivende om risikoen er ekstraordinær i relasjon til den alminnelige risiko i samfunnet generelt. Jeg er ikke enig i dette. Etter min mening er det mer i samsvar med tidligere rettspraksis å behandle spørsmålet om betydningen av de ulike risikomomentene på forskjellige arbeidsplasser i relasjon til læren om bortfall av ansvar når skaden skyldes en normal yrkesrisiko.

Min konklusjon er at den eksponering for miljøatmosfærisk påvirkning som A var utsatt for på arbeidsplassen frem til 1981, vesentlig overskred den risiko som ellers er til stede i samfunnet, og at kravet om at det skal dreie seg om en ekstraordinær risiko er oppfylt. Som utgangspunkt er da vilkårene for objektivt ansvar oppfylt.

Spørsmålet blir om det gjelder et unntak fra de ulovfestede reglene om objektivt erstatningsansvar for arbeidsgivere for yrkesskade eller yrkessykdom som er en følge av en normal yrkesrisiko. Dette spørsmålet må vurderes ut fra den historiske utviklingen på dette rettsområdet.

Jeg tar utgangspunkt i læren om bortfall av rett til erstatning som følge av normal yrkesrisiko, som ble lansert av Aubert i Den norske obligasjonsretts spesielle del, 2. utgave bind II, 1905 side 80, hvor bortfall av retten til erstatning gjøres avhengig av om arbeidstakeren har tatt ansettelse i en virksomhet «hvis Farlighed han paa Forhaand maatte kjende». Paal Berg gir i Arbeidsrett, 1930, uttrykk for samme standpunkt:

Side 1652

«De farer og den risiko som nødvendigvis må følge av arbeidet, kan arbeidsgiveren ikke være ansvarlig for», jf. side 122. Jeg tilføyer at Berg uttaler at dette ikke er noen god rettstilstand.

Den rettstilstand som Aubert la til grunn i sin bok, og som Berg senere kritiserte, ble - slik jeg oppfatter avgjørelsene - lagt til grunn av Høyesterett i avgjørelsene i Rt-1949-688, Rt-1950-448 og Rt-1957-25, som alle gjelder arbeidstakere som var blitt skadet i arbeid som falt utenfor den dagjeldende ulykkestrygdlovgivningen, og der arbeidsgiveren ble frifunnet for ansvar på objektivt grunnlag. Frifinnelsene begrunnes med at de skadede ikke kan kreve erstatning når skaden ligger innenfor den risiko som normalt fulgte av arbeidet. Unntaket er uttrykt noe forskjellig: I Rt-1949-688 heter det på side 690 at «de ankende parter ikke gjennom den smittefare som den omtalte pasients innleggelse på sykehuset frembød, eller gjennom den kontakt med ham som deres arbeid i større eller mindre grad medførte, ble utsatt for en risiko som gikk ut over hva sykepleiere eller annen betjening ved et sykehus av foreliggende art ved den tid, nemlig så langt tilbake som i 1943, måtte regne med». Avgjørelsen i Rt-1950-448begrunnes slik på side 450: «Avgjørende for meg er at man hverken i alminnelige rettsgrunnsetninger eller i lovgivningen har noen hjemmel for å pålegge et sykehus ansvar uten hensyn til skyld overfor sykehusets egne folk, når det som her gjelder en fare som er en naturlig eller normal følge av tjenesten». I Rt-1957-25 på side 27 vises det til at ulykken «klart ligger innenfor rammen av den risiko som normalt fulgte av hans tjeneste».

Det kom uttalelser i den juridiske teori som var kritiske til unntaket for den normale yrkesrisikoen. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til Kristen Andersen, Skadeforvoldelse og erstatning, Oslo 1970, side 345-350 og til Nils Nygaards artikkel i Lov og Rett 1974 side 291, hvor han blant annet på side 298 uttaler at det er «uvisst kor langt desse dommane er representative for gjeldande skadebotrett».

Jeg har tidligere gjort rede for utviklingen av lovgivningen på dette feltet. Som jeg da nevnte, ble regelen i folketrygdlovens § 11-12 om arbeidsgiverens begrensede erstatningsansvar, opphevet i 1976. Det er nødvendig å se på hva lovgiver i den forbindelse la til grunn om ansvaret for yrkesskader.

I NOU 1972:2 Erstatning ved yrkesskader, som var grunnlaget for framlegget i Ot.prp.nr.2 (1975-1976), ble det foreslått å endre folketrygdloven § 11-12 slik at arbeidsgiveren skulle ha et ansvar for skade voldt ved egen uaktsomhet i tillegg til forsettlig og grovt uaktsomt voldt skade. Dessuten skulle han svare for uaktsomt voldt skade av noen som tilhørte hans drifts- eller arbeidsledelse. Etter forslaget kunne ansvar bare gjøres gjeldende i disse tilfellene, og i utredningen uttaler utvalget at «det ikke har funnet å ville foreslå at det pålegges ansvar på rent objektivt grunnlag i andre tilfelle enn når det gjelder husbondansvar», jf. NOU 1972:2 side 27. Forslaget ble kritisert for å utelukke ansvar for arbeidsgiver etter de ulovfestede objektive reglene i for stor grad, jf. Nils Nygaards artikkel i Lov og Rett 1974 side 291. Etter høringen foreslo derfor Justisdepartementet i Ot.prp.nr.2 (1975-1976) å oppheve folketrygdloven § 11-12, herunder bestemmelsene som begrenset arbeidsgiveres erstatningsansvar. Lovforslaget innebar på dette punkt at de alminnelige erstatningsrettslige regler om arbeidsgivers ansvar skulle komme til anvendelse.

Side 1653

Om den rettstilstand som ville følge av forslaget heter det på side 23 i proposisjonen:

«Departementet er enig i at en skadelidt ikke bør kunne kreve erstatning for skader på dette området som skyldes ulykker som ligger innenfor den risiko som normalt følger med tjenesten... Man kan imidlertid ikke være enig i at det er bare denne risiko som dekkes av det objektive ansvaret...

Departementet er etter dette kommet til at det ikke er rimelig og riktig helt å utelukke ansvar for yrkesskade når ansvarsgrunnlaget er det ulovfestede objektive ansvar. Erstatning bør kunne tilkjennes også for yrkesskade dersom skaden ikke må anses å skyldes en ulykke som ligger innenfor den normale yrkesrisiko. Spørsmålet om hvilke skader som skyldes normal yrkesrisiko, må i tilfelle tvist avgjøres av domstolene.»

Justiskomiteen fulgte departementets forslag. I Innst.O.nr.24 (1975-1976) heter det i redegjørelsen for forslaget i proposisjonen, på side 2:

«Etter dette vil det kunne bli gjort gjeldende ansvar for yrkesskader der skaden skyldes en ulykke som ikke ligger innenfor den normale yrkesrisiko.»

Slik jeg ser det, og som jeg kommer tilbake til, er forbeholdet om unntak for skade som skyldes normal yrkesrisiko uttrykt så klart ved lovendringen i 1976, at rettstilstanden deretter var temmelig entydig. Den ankende part kan ikke ha rett i at det på dette tidspunktet skjedde en grunnleggende endring av lovgivers syn på omfanget av det objektive ansvar, i det departementet her tok utgangspunkt i den gjeldende lære om yrkesrisiko, samtidig som det ble tatt forbehold for at det også kunne foreligge andre risiki for arbeidstaker. Jeg oppfatter dommen i Rt-1937-741 som utslag av en slik annen risiko. En endring av rettstilstanden krevde etter dette, slik jeg ser det, lovgivning. Jeg tilføyer at lovgiver på dette tidspunkt ikke kan ha bygget på at utslag i form at yrkessykdom skulle stå i en gunstigere stilling enn utslag i form av yrkesskade.

Det er ikke vedtatt lovregler etter 1976 som endrer rettstilstanden på dette punkt. Jeg kan ikke se at vedtagelsen av arbeidsmiljøloven i 1977 har betydning for rettstilstanden på det erstatningsrettslige området.

A anfører at justiskomiteens uttalelse i Innst.O.nr.92 (1984-1985) bekrefter opphevelsen av unntaket for normal yrkesrisiko, og at dette også omfatter tilfeller hvor skadestidspunktet - som i vår sak - ligger forut for uttalelsen. Det anføres at Høyesterett i Rt-1990-829 og Rt-1997-149 har tillagt uttalelser i innstillingen betydning.

Endringsloven i 1985 gjaldt ikke erstatning ved yrkesskader, men endring i reglene om ansvar for dyr, regress, skadelidtes medvirkning, lemping m.m. I tilknytning til proposisjonens forslag om en regulering av skadelidtes medvirkning tok justiskomiteen avstand fra den «eldre rettspraksis» som ble betegnet som «aksept av yrkesrisiko», og sløyfet i den forbindelse en setning i departementets forslag til skadeserstatningsloven § 5-1, jf. Innst.O.nr.92 (1984-1985) side 6 spalte 1, fordi setningen, slik komiteen så det, ga inntrykk av å lovfeste denne eldre rettspraksis.

Side 1654

Jeg bemerker at uttalelsen ikke er avgitt i tilknytning til noen lovbestemmelse som det er aktuelt å tolke i vår sak. Dersom komiteen mente å oppheve den «eldre» rettspraksisen, burde den ut fra hensynet til klarhet i lovgivningen ha foreslått en lovbestemmelse som var dekkende for dette syn, og ikke bare gitt uttrykk for en oppfatning om rettstilstanden, jf. Rt-1997-149 på side 157. Som lovforarbeid vil uttalelsen bare kunne ha betydning i tilknytning til bestemmelser som var gjenstand for lovendring. Etter min mening er uttalelsen i første rekke uttrykk for hvorledes ansvarsforholdene burde ordnes. Uttalelsen må også forstås som et uttrykk for at komiteen ikke ønsket lovregler som kunne tolkes som en bekreftelse av unntaket for den normale yrkesrisiko. Spørsmålet om arbeidsgiveres erstatningsansvar for yrkesskade og yrkessykdom ble på dette tidspunkt utredet av et utvalg, og det ble også vedtatt en lovendring i 1989. Uttalelsen kan således etter min mening ikke tillegges rettsendrende innhold. Jeg nevner at heller ikke en lovendring ville ha hatt betydning for et skadetilfelle inntruffet før lovendringen, og peker på at såvel saken fra 1997 som saken i Rt-1990-829 gjaldt skade inntrådt etter 1985.

I mandatet til yrkesskadeserstatningslovutvalget, som ble oppnevnt i september 1981, jf. NOU 1988:6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade side 7, uttales at «yrkesskader i en viss utstrekning (vil) kunne bli dekket av det ulovfestede objektive erstatningsansvaret». Dette bekrefter at det objektive ansvaret ikke ble ansett å gjelde fullt ut.

Yrkesskadeforsikringsloven ble vedtatt i 1989, og A gjør også gjeldende at senere lovgivning har en smitteeffekt på tidligere ulovfestede rettsregler, jf. uttalelsen i Rt-1993-1201 på side 1205. Dette kan nok ofte være riktig, men kan ikke gjelde når - som her - en ulovfestet ordning fra et bestemt tidspunkt blir erstattet med en helt ny lovgivning.

Min konklusjon blir da at forbeholdet om et unntak for normal yrkesrisiko er en del av den rettstilstanden som foreligger fra lovendringen i 1976 og frem til at yrkesskadeforsikringsloven trer i kraft, og at det ikke foreligger lovvedtak eller rettsavgjørelser som endrer denne tilstanden.

Slik jeg ser det, fremstår risikoen for utviklingen av KOLS ikke som en unaturlig eller unormal følge av det arbeidet A har utført for Selmer, og jeg mener således at forbeholdet om yrkesrisiko kommer til anvendelse i denne sak. Det er i denne saken tale om et ikke tidligere klarlagt utslag av en kjent risiko. Dersom det legges til grunn at kjente følger av støv og gass i form av andre yrkessykdommer, for eksempel silikose, ikke ville gå inn under det objektive ansvaret, kan jeg ikke se at det vil være grunnlag for et annet resultat for andre utslag av de samme risikoer, i alle fall der det er tale om utslag av noenlunde sammenlignbar art. I dette tilfellet er det ikke tale om ukjente risikofaktorer, men om et noe endret utslag av disse faktorene. Det framstår etter min mening ikke som en rasjonell og hensiktsmessig løsning at en arbeidstager som ble utsatt for en gitt mengde støv og gass, ikke skulle få erstatning dersom følgen ble en av medisinen kjent yrkessykdom, men skulle få det dersom utslaget medførte en lignende sykdom som da ikke var dokumentert.

Jeg er ikke uenig i at unntaket for normal yrkesrisiko var urimelig. Men arbeidsgivere må etter min mening ha det samme ansvar for kjente følger av en risiko som for ikke kjente følger. Det lå således etter mitt

Side 1655

syn til rette for en omfattende reform av dette rettsområdet for å sikre arbeidstakere tilfredsstillende erstatning for yrkesskader og yrkessykdom. En slik reform ble da også gjennomført av lovgiver i 1989.

Selmer må etter mitt syn frifinnes. Slik jeg ser det har saken reist prinsipielle og tvilsomme spørsmål knyttet til forståelsen av lovendringen i 1976, og jeg mener derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd in fine.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen domskonklusjon.

Kst. dommer Mæland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Som førstvoterende mener jeg at A i sitt arbeid som anleggsarbeider og tunnelarbeider hos Selmer, har vært utsatt for en stadig og typisk risiko for å utvikle en kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS). Det vises i den forbindelse særlig til den generelle redegjørelse for denne sammenheng som er gitt i STAMI-rapport Årg. 1, nr. 1 (2000) Eksponering og obstruktiv lungesykdom hos anleggsarbeidere - en epidemiologisk studie. Det er etter mitt syn her tale om en såkalt ekstraordinær risiko som klart overstiger den risiko man påføres i dagliglivet. Den risiko det her er tale om, retter seg direkte mot de arbeidere som under sitt arbeid er utsatt for denne type miljøatmosfærisk påvirkning.

Jeg er videre enig i at den omstendighet at årsakssammenhengen mellom støveksponeringen og KOLS ikke var kjent før på 1990-tallet, ikke er til hinder for å pålegge Selmer erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Selv om enkelte av de hensyn som begrunner det ulovfestede objektive ansvar gjør seg gjeldende med særlig tyngde når risikoen er kjent, må dette ansvaret etter omstendighetene også kunne få anvendelse ved ukjente skadefølger. Det forhold at det er tale om en ukjent skadevirkning, vil imidlertid kunne ha betydning i den interesseavveiing som skal foretas. I dette tilfelle hvor det er tale om en ukjent skadevirkning av påvirkning fra stoffer som også ellers har vært ansett som helseskadelig for arbeiderne, kommer imidlertid problemstillingen med ukjente skadefølger etter mitt syn ikke på spissen. Jeg finner etter dette at de alminnelige vilkår for å pålegge erstatningsansvar på objektivt grunnlag her er til stede.

Spørsmålet blir derfor om Selmer er ansvarsfri ut fra læren om at arbeidstakeren ikke har krav på erstatning for skader som ligger innenfor den normale yrkesrisiko. På dette punkt har jeg et annet syn enn førstvoterende.

Innledningsvis bemerkes at jeg ikke fullt ut deler førstvoterendes syn om at rettstilstanden på 1980-tallet må anses å ha vært klar med hensyn til rekkevidden av det ulovfestede objektive ansvar i forhold til yrkesskader utviklet innenfor den risiko som normalt følger med yrket. Læren om aksept av yrkesrisiko var forfektet i juridisk teori i første halvdel av forrige århundre, og Høyesterett avsa enkelte dommer, særlig i midten av forrige århundre, som baserte seg på det syn at yrkesskader kom i en særstilling i forhold til det ulovfestede objektive ansvar enten fordi arbeidstakeren måtte være forberedt på slik skade eller fordi han gjennom arbeidsavtalen hadde akseptert de skadefølgene som var normale ved vedkommende arbeid. En slik rettsoppfatning er foruten «aksept-synspunktet» bl.a begrunnet med at arbeidstakeren som har

Side 1656

hånd om risikoen, selv bør kunne ta forholdsregler for å hindre skade. De dommer som det er vist til, er særlig Rt-1949-688, Rt-1950-448 og Rt-1957-25. Jeg bemerker at to av dommene er avsagt under dissens. Dertil kommer at dommene senere er blitt utsatt for sterk kritikk i juridisk teori. Jeg viser til Kristen Andersen, Skadeforvoldelse og erstatning, Oslo 1970, side 345-350, Nils Nygaard i Lov og Rett 1974 side 291 flg., Nils Nygaard, Skade og Ansvar, 1. utgave, Bergen 1976, side 170-173, og 2. utgave av 1980, side 276-279, Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, Oslo 1985, side 193 og Viggo Hagstrøm, Læren om yrkesrisiko og passiv identifikasjon i lys av nyere lovgivning, Festskrift til Sjur Brækhus, 1988 særlig side 191-194.

Nils Nygaard, Skade og Ansvar, 2. utgave, Bergen 1980, side 279 uttaler således at Rt-1949-688 «kan vanskeleg reknast som representativ for gjeldande norsk rett i dag». Han finner imidlertid å kunne godta Rt-1957-25 ut fra et synspunkt om at arbeidstakeren hadde hånd om risikoen, men senere i Nils Nygaard, Skade og Ansvar, 3. utgave, Bergen 1985, side 293 fremholder Nygaard at flertallet i Rt-1957-25 «dømde for strengt». De tre nevnte dommene gir for øvrig neppe uttrykk for et enhetlig syn på rettspraksis. Jeg viser i den forbindelse til Rt-1937-741 som omhandler et skadetilfelle som iallfall har flere fellestrekk med utviklingen av yrkessykdommen hos A.

Når bestemmelsen om immunitet for arbeidsgiveren i folketrygdloven § 11-12 ble opphevet i 1976, hvoretter det ble innført en ordning hvor de alminnelige erstatningsregler skulle gjelde ved yrkesskader, skjedde dette - som uttalt av Steinar Tjomsland i Jussens Venner 1976 side 165 - fordi de argumenter som i tidens løp var anført til fordel for arbeidsgiverens ansvarsfrihet ikke lenger kunne antas bærekraftige, og at en immunitet for arbeidsgiveren på dette området måtte antas i strid med den alminnelige rettsfølelse.

Ved opphevelsen av immunitetsregelen forutsatte departementet rett nok en rettstilstand hvor ansvar ikke skulle ilegges ved yrkesskader som utslag av en normal yrkesrisiko, men forarbeidene forutsatte også en rettstilstand hvor det etter omstendighetene ville bli aktuelt med objektivt ansvar for arbeidsgiver. Senere har Stortingets justiskomité i 1985 avvist et forslag om å lovfeste betydningen av skadelidtes medvirkning i tilknytning til avkorting av erstatning ved uttrykksformene «eller selv ha brakt seg i en situasjon som han visste eller burde forstå innebar særlig risiko for skade», idet setningen kunne «gi inntrykk av å lovfeste den eldre rettspraksis som betegnes som «aksept av yrkesrisiko». I Innst.O.nr.92 (1984-1985) på side 6 uttales videre: «Etter komiteens mening er denne rettspraksis neppe i overensstemmelse med nåtidens rettsoppfatning». Jeg viser videre særlig til Rt-1990-829 på side 835 hvor førstvoterende under henvisning til justiskomiteens syn uttaler at han «finner det klart at «aksept av risiko»-synspunktet ikke kan anvendes» i forhold til skadelidte i angjeldende sak.

Samlet sett er det således flere ganger ut over siste halvdel av forrige århundre gitt uttrykk for at tiden var i ferd med å løpe fra det gamle synet om «aksept av yrkesrisiko». Gjennomslagskraften for synspunktet ble etter hvert betydelig svekket.

Når det henses til de hensyn som begrunner det ulovfestede objektive ansvar, slik som risikoavveiinger, pulverings- og forsikringshensyn

Side 1657

samt rimelighetshensyn, er det for meg ikke tvilsomt at arbeidsgiveren bør være nærmest til å bære ansvaret for skaden i As tilfelle. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at forbeholdet med ansvarsfrihet for arbeidsgiver for yrkesskader slik dette oppstilles i Ot.prp.nr.2 (1975-1976) side 23 bør tolkes særlig vidt. Etter min mening bør forbeholdet under enhver omstendighet begrenses til de tilfeller hvor risikoen for vedkommende skaderesultat er så ordinær og typisk for arbeidet at arbeidstakeren har oppfordring til å innrette seg etter risikofaktorene. Men dette forutsetter i det minste at vi står overfor et kjent tilfelle av skadeutslag. Dette var ikke situasjonen i nærværende sak. Sammenhengen mellom den yrkesrisiko som A utsatte seg for og utviklingen av KOLS var ukjent på 1970-tallet. Det er først på 1990-tallet at det blir fremlagt forskning som påviser en slik sammenheng. Det er riktignok slik at A må antas å ha kjent til at det kunne være helseskadelig å utsette seg for gasser av dieseleksos, kvarts og nitrogen dioksid m.m. i sitt arbeid, men jeg kan ikke se at dette stiller saken i en annen stilling. Dersom man la avgjørende vekt på en slik betraktning, ville det medføre at de arbeidere som er kjent med at de har et risikofylt arbeid, ville bli pålagt risikoen også for andre beslektede risiki som de ikke kjenner til, og som de av den grunn ikke har foranledning til å forholde seg til ved egne forebyggende tiltak.

Jeg er etter dette kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes. Dette gjelder også herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Anken har ført fram og jeg mener at den ankende part også bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. Ankende part har levert omkostningsoppgave med krav om kr 49.000 for lagmannsrett og kr 114.500 for Høyesterett, hvorav utgifter utgjør kr 14.500. Omkostningsoppgaven på totalt kr 163.500 legges til grunn.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.	Gauldal herredsretts dom stadfestes.

Selmer Skanska AS dømmes til å betale A saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med 163.500 - etthundreogsekstitretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Dommar Utgård: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, kst. dommer Mæland.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som annenvoterende, dommer Mæland. Jeg er enig i den begrunnelse han har gitt for at de alminnelige vilkår for å pålegge erstatningsansvar på objektivt grunnlag er tilstede i dette tilfellet.

Spørsmålet er om Selmer er ansvarsfri ut fra læren om at arbeidstakeren ikke har krav på erstatning for skader som ligger innenfor den

Side 1658

normale yrkesrisiko forbundet med hans arbeid. Denne læren som er utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori, ble - som førstvoterende har redegjort for - forutsatt opprettholdt i forarbeidene til lovendringen i 1976, jf. særlig Ot.prp.nr.2 (1975-1976) side 23. Prosedyren for Høyesterett har i hovedsak gjeldt om - og i tilfelle i hvilken utstrekning - den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i lovforarbeidene, kunne opprettholdes da A ble påført lungesykdommen. For avgjørelsen av denne saken er det imidlertid etter mitt syn ikke nødvendig å ta stilling til de problemstillinger som her er reist.

Det har nemlig - slik også de tidligere voterende har gitt uttrykk for - vært en forutsetning for å anvende aksept av risikosynspunktet ved yrkesskader, at det er tale om skader som skyldes en risiko som har vært kjent for arbeidstakeren. Dette er lagt til grunn som et bærende element i de sentrale dommer hvor synspunktet er anvendt, jf. Rt-1949-688, Rt-1950-448 og Rt-1957-25. Og flere dommer hvor prinsippet ikke er anvendt, kan etter mitt syn forklares med at arbeidstakeren ikke var tilstrekkelig kjent med omfanget av skaderisikoen, jf. blant annet Rt-1916-449. Forutsetningen om at arbeidstakeren må være kjent med risikoen for skade, er en konsekvens av den - omdiskuterte - begrunnelsen for unntaket, jf. nærmere om dette i Lassen, Smith og Vislie: Erstatning og trygd Oslo 1953 side 122-125. Denne forutsetningen vil antagelig ha større praktisk betydning ved yrkessykdommer enn ved arbeidsulykker hvor risikoen ofte vil fremstå som åpenbar for arbeideren

Det er - som tidligere nevnt - på det rene at risikoen for utvikling av KOLS ikke var kjent da A ble utsatt for den påvirkning som medførte at han ble syk. A kunne derfor ikke ta den i betraktning da han ble ansatt i stillingene hos og utførte arbeidsoppgavene for Selmer. Man kan da ikke - i tråd med den tradisjonelle læren - si at han har akseptert risikoen for å bli påført en slik lungesykdom. Det er riktignok så - som fremhevet av førstvoterende - at det her er tale om en påvirkning som også av andre - kjente - grunner kan være helseskadelig. I likhet med annenvoterende kan jeg imidlertid ikke se at dette kan medføre at saken kommer i en annen stilling. Dersom man la avgjørende vekt på en slik betraktning, ville det medføre at arbeidere som er kjent med at de er utsatt for risiko for å bli påført en yrkessykdom i sitt arbeid, av den grunn også vil bli pålagt risikoen for yrkessykdommer som er ukjente utslag av denne risikoen. Et slikt resultat ville etter mitt syn ikke være noen naturlig eller rimelig konsekvens av den tradisjonelle læren. En slik ordning har etter mitt syn heller ikke støtte i den rettspraksis eller juridiske teori som utgjør grunnlaget for læren. Noen grunn til å utvide området for - det omstridte - unntaket for den normale yrkesrisiko, er det etter min mening ikke.

Når jeg er kommet til at Selmer i dette tilfellet er erstatningsansvarlig også etter den tradisjonelle læren, finner jeg det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken utstrekning denne læren etter 1976 må anses for å ha vært i samsvar med gjeldende rettstilstand.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	Gauldal herredsretts dom stadfestes.