Høyesterettssaken har vært mye omtalt i media.
Ekteparet Byklum ble av Storebrand og Samvirke beskyldt for å ha satt fyr på sitt eget hjem, som brant 27. oktober 1989 mens Oddmund Byklum hadde oppussingsarbeider på gang i sin stue. Etter ni års kamp mot forsikringsselskapene og to behandlinger i Høyesterett nådde de frem med sine forsikringskrav. Selskapene kunne kort sagt ikke føre bevis for sin uhyrlige påstand.
Høyesteretts dom av 27. oktober 1998 - på niårsdagen for brannen! - er gjengitt nedenfor:
INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 1998-10-27
SAMMENDRAG: Gjenopptakelse på grunn av nye bevis av en sak som tidligere er avgjort ved dom i Høyesterett, Rt 1996 1635, jf tvistemålsloven § 407 nr 6.
SAKSGANG: Agder lagmannsrett LA-1993-00057 - Høyesterett HR-1996-00082 B (Rt 1996 1635) - Høyesterett HR-1998-00068 B, nr 89/1997
PARTER: Oddmund Byklum og Elin Byklum (Advokat Robert Robertsen) mot Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS (Advokat Wenche Undli)
DOMMERE: Bruzelius, Flock, Gussgard, Stang Lund og Dolva
Dommer Bruzelius: Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse på grunn av nye bevis av en sak som tidligere er avgjort ved dom i Høyesterett, Rt 1996 1635, jf tvistemålsloven § 407 nr 6.
Den 27 oktober 1989 om kvelden brøt det ut brann i et bolighus i Fidjebakken 26 i Kristiansand tilhørende ektefellene Elin og Oddmund Byklum. (Ektefellene omtales heretter som Byklum). Bolighuset og innbo ble påført store skader.
Da brannen oppsto, var bare Oddmund Byklum hjemme. Han holdt på med å pusse opp stuen. Han har forklart at han hadde tatt en pause i arbeidet med å salmiakkvaske taket og oppholdt seg i en innredet del av et uthus, da han hørte et "poff" og at det singlet i glass. Da han kom ut, så han flammer som sto ut av inngangsdøren.
Blant annet på grunn av spor etter brennbar væske på gulvet i stuen, ble Oddmund Byklum siktet og varetektsfengslet for å ha satt fyr på bygningen. Straffesaken ble 13 mars 1990 henlagt etter bevisets stilling. Huset var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Storebrand), mens innbo og løsøre var forsikret i Samvirke Skadeforsikring AS (Samvirke). Forsikringsselskapene nektet å utbetale erstatning under henvisning til forsikringsavtaleloven av 6 juni 1930 § 18 første ledd og § 19 tredje ledd - som får anvendelse i denne sak. Selskapene la til grunn at brannen var påsatt av Oddmund Byklum.
Ved stevning 16 desember 1991 gikk Byklum til søksmål mot Storebrand og Samvirke med påstand om erstatningsplikt for selskapene. Forsikringsselskapene ble frifunnet ved Kristiansand byretts dom av 13 oktober 1992 og tilkjent saksomkostninger. I et motsøksmål ble Byklum pålagt å tilbakebetale 337 000 kroner som Storebrand etter brannen hadde betalt panthaverne i huset. Byklum anket dommen til Agder lagmannsrett som 16 desember 1993 stadfestet byrettens dom og tilkjente selskapene saksomkostninger for lagmannsretten.
Etter anke fra Byklum avsa Høyesterett 2 desember 1996 dom med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Elin og Oddmund Byklum en for begge og begge for en til UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS i fellesskap 1 403 880 - enmillionfirehundreogtretusenåttehundreogåtti - kroner innen 2 - to -uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom."
For Høyesterett var det oppnevnt to nye sakkyndige: spesialingeniør Bjørn Palmer Hanssen som elektroteknisk sakkyndig og brannsjef Guttorm Liebe som brannteknisk sakkyndig.
Flere mulige brannårsaker hadde vært inne i bildet, særlig for de tidligere instanser. Høyesterett fant imidlertid at den nærmere vurdering av årsaksspørsmålet måtte knyttes til to alternative hendelsesforløp, enten forsettlig antennelse ved bruk av white spirit - eller feil i en fordelerkontakt "padda" - som skal ha hengt over en sofa i portalen - åpningen - mellom stuen og østre gang, eventuelt i tilførselsledning eller støpsel samme sted med brannutvikling i sofaen - det såkalte "sofascenariet".
I likhet med de tidligere instanser fant Høyesterett "at det ikke kan være rimelig tvil om at Oddmund Byklum har anstiftet brannen".
I førstvoterende dommers votum heter det blant annet at det ikke "med absolutt sikkerhet (kan) utelukkes at brannen har startet i sofaen som følge av elektrisk feil. Det er imidlertid en rekke forutsetninger som da alle må ha vært til stede. Hver for seg er disse forutsetninger usikre og til dels meget usikre. Det dreier seg i tilfelle om et så spesielt hendelsesforløp at det samlet sett vanskelig kan sees som mer enn en teoretisk mulighet.
Siden muligheten for brann uten brannstiftelse etter dette ikke helt kan utelukkes, vil også Byklums troverdighet være av betydning, og jeg finner grunn til å peke på at han på flere punkter har endret forklaring etter hvert som saken utviklet seg. ....".
På gulvet i stuen var det store sammenhengende innbrenningsflater, og lagmannsretten hadde lagt til grunn at disse bare kunne forklares med at det var helt white spirit utover før antennelse skjedde. Førstvoterende drøftet om de store innbrenningene i stuegulvet på andre steder enn i området hvor rester av en white spiritkanne ble påvist etter brannen, kunne skyldes plastfolie og aviser som var lagt på gulvet for å beskytte dette under vask av taket i stuen, eller om innbrenningene bare kunne forklares med at det var helt ut white spirit på gulvet. Om dette heter det:
"Hvorvidt observasjonene fra Liebes forsøk kan overføres direkte til brannen i Byklums bolighus, er vanskelig å bedømme. Men konklusjonen etter bevisførselen for Høyesterett må på dette punkt være at man ikke ut fra innbrenningene i stuegulvet helt kan utelukke at de kan være skapt ved brann i bygningsplasten. Siden det dreier seg om kraftige innbrenninger, synes det imidlertid mest sannsynlig at de ikke er skapt ved forbrenning utelukkende av den meget tynne plastfolien."
Etter brannen ble en byggelampe med en 1 000 watts pære funnet på gulvet med skjermen ned. Under byggelampen fant politiet avispapir gjennomtrukket av en væske som ved undersøkelse ble konstatert å være white spirit, hvor de mest flyktige fraksjoner var fordampet. Papiret var "forholdsvis ubrent". Byklum har forklart at under takvasken lå denne lampen i en bøtte med sand. Byklum tok strøm til lampen fra kjelleren via et provisorisk elektrisk opplegg bestående av en ledning fra et uttak i kjelleroppgangen til en fordelerkontakt og en ledning derfra til lampen. Førstvoterende drøfter om denne lampen hadde vært lagt ned på forhånd, eller om den kunne ha falt ned under brannen:
"De ankende parter hevder under henvisning til svimerker i gulvet at byggelampen må ha ligget oppå en nedfalt plate fra taket, og at dette viser at den er veltet ned fra bøtten etter at brannen hadde antent taket. Dette viser etter de ankende parters syn, at den white spirit som ble funnet under lampen, må ha kommet dit mens brannen pågikk, idet den ellers ville ha fordampet. - ... Den sakkyndige, Liebe, har ansett et slikt hendelsesforløp mulig, men presisert at lampen i så fall må være veltet ned på gulvet umiddelbart etter at første takplate var falt ned. Selv om et slikt hendelsesforløp er mulig, synes det ikke sannsynlig. De foreliggende fotografier tyder heller ikke på at større deler av takplatene har falt ned på en gang."
Byklum fremsatte 3 mars 1997 begjæring om gjenopptakelse av saken. Begjæringen var dels begrunnet med nye bevis, jf tvistemålsloven § 407 nr 6, dels inhabilitet, jf § 405 første ledd. Dessuten ble det i forhold til Samvirke gjort gjeldende et "nytt subsidiært ankegrunnlag" - unnlatt orientering om rett til nemndbehandling.
Med begjæringen er fremlagt og påberopt som nye bevis blant annet skriftlige erklæringer fra fire sakkyndige vitner, som alle hadde avgitt skriftlige erklæringer og gitt forklaringer under bevisopptak i forbindelse med behandlingen av ankesaken for Høyesterett. Noen av uttalelsene bygger på nye analyser av detaljer i politiets fotografier fra brannstedet ved hjelp av en ny digital avfotograferingsteknikk. Flere av fotografiene er påberopt som nye bevis. I et senere prosesskrift under saksforberedelsen for kjæremålsutvalget ble fremlagt og påberopt som nytt bevis enda en sakkyndig erklæring med vedlegg, denne gang fra en person som ikke hadde uttalt seg tidligere i saken. Under den videre saksforberedelsen er påberopt ytterligere nye bevis.
Mens kjæremålsutvalget behandlet begjæringen, jf tvistemålsloven § 413 annet ledd, avga brannsjef Guttorm Liebe, som hadde vært oppnevnt som brannteknisk sakkyndig av Høyesterett i forbindelse med behandling av saken i 1996, av eget tiltak en tilleggserklæring datert 28 august 1997 til bruk for gjenopptakelsessaken. Erklæringen var vedlagt et videoopptak av noen forsøk han hadde foretatt med antenning av polyetylen plast. Liebe supplerte sine synspunkter i en senere erklæring datert 14 oktober 1997 ledsaget av et nytt videoopptak. Disse erklæringene og videoopptakene er også påberopt av Byklum som nye bevis.
Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste ved beslutning etter tvistemålsloven § 412 annet ledd jf § 413 annet ledd, 4 mai 1998 begjæringen om gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 407 nr 6 til hovedforhandling. Begjæringen ble forkastet i den utstrekning den bygde på tvistemålsloven § 405 og unnlatt orientering om rett til nemndbehandling. Se Rt 1998 831.
For Høyesterett er de samme sakkyndige oppnevnt som ved sakens forrige behandling, spesialingeniør Bjørn Palmer Hanssen som elektroteknisk sakkyndig og brannsjef Guttorm Liebe som brannteknisk sakkyndig. Begge har avgitt nye skriftlige erklæringer. De har fulgt hele gjenopptakelsesforhandlingen og utdypet og supplert sine synspunkter. Guttorm Liebe har dessuten under forhandlingen lagt frem et kort notat hvor han oppsummerer den nye kunnskapen som forsøkene i 1997 og senere gir, sammenholdt med det som ble lagt frem for retten i 1996.
Elin og Oddmund Byklum har i hovedsak anført:
Avgjørelsen i 1996 er åpenbart uriktig. De nye kjensgjerninger og bevis som nå foreligger, ville - hver for seg og samlet - nødvendigvis ha ført til en annen avgjørelse enn den Høyesterett traff ved sin dom av 2 desember 1996. Saken må derfor gjenopptas. Høyesterett må ved vurderingen av om avgjørelsen åpenbart ville ha blitt en annen, ta i betraktning at avskjæring av en forsikringstakers krav på forsikringsutbetaling etter § 18 første ledd i forsikringsavtaleloven av 1930 krever en sterk sannsynlighetsovervekt for at forsikringstilfellet er fremkalt forsettlig.
De nye kjensgjerninger og bevis består i det alt vesentlige av nye uttalelser fra de sakkyndige. Disse har uttalt seg etter å ha gjennomgått opplysningene i saken på ny, blant annet på grunnlag av et forbedret fotomateriale som er fremskaffet ved en ny digital fotografisk metode som har gjort det mulig å tydeliggjøre detaljene i fotomaterialet. Nye sakkyndige uttalelser er nye omstendigheter som kan danne grunnlag for gjenopptakelse etter reglene i § 407 nr 6.
Den uttalelsen som ble avgitt 28 august 1997 av Guttorm Liebe, og som er fulgt opp i uttalelsen av 14 oktober 1997 og i hans sakkyndige erklæringer av 15 juli og 31 august 1998, viser at innbrenningsmerkene på gulvet i Byklums stue kan skyldes brennende polyetylen plast, og at selv meget tynn plastfolie vil lage innbrenningsmerker tilsvarende de som kommer av white spirit. Forsøkene viser videre at den sterke strålevarme ovenfra kan ha medført at plasten smeltet og senere ble antent, og at dette hendelsesforløp er en like sannsynlig årsak som at brannen er startet ved påtenning av white spirit på gulvet. Erklæringene gjendriver konklusjonen i den tidligere dom om at: "Siden det dreier seg om kraftige innbrenninger, synes det imidlertid mest sannsynlig at de ikke er skapt ved forbrenning utelukkende av den meget tynne plastfolien". Dette er et nytt bevis etter tvistemålsloven § 407 nr 6, og ville åpenbart ha medført enn annen avgjørelse enn den retten traff i 1996.
Negativene til de fotografier av brannstedet som ble tatt av politiet, er senere tilintetgjort, og man har måttet analysere de brannherjede rom ved å forstørre opp detaljer i fotografiene. Ved hjelp av en ny digital metode som først nå er blitt tilgjengelig, er fotomaterialet gjennomgått på ny. Den nye analysen av fotomaterialet viser at byggelampen -som var plassert i en bøtte med sand - ble revet ned av nedfallende takplater under brannen og ble liggende oppå takplater som allerede hadde falt ned. Denne nye kjensgjerning understøttes av de skisser som nå er lagt frem for Høyesterett, og som viser hvorfor brannmerkene i stuegulvet måtte ha sett annerledes ut dersom lampen, som hevdet av selskapene, hadde ligget på gulvet på et annet sted under brannen. Guttorm Liebe er etter å ha gjennomgått det materiale som nå er fremlagt, blitt overbevist om at byggelampen må ha blitt revet ned av en takessplate og er blitt liggende oppå takessplater som allerede hadde falt ned. Dette må ifølge Liebe ha skjedd etter overtenning i stuen. Liebe mener derfor at den white spirit som politiet fant under og ved lampen, må ha rent ut fra white spiritkannen etter at denne hadde smeltet etter overtenning av stuen, ellers ville den ha fordampet og/eller brent opp. Dette nye bevis fyller også vilkårene i § 407 nr 6. Konklusjonen i 1996-dommen på dette punkt er i strid med de nye bevis som nå foreligger.
Nye sakkyndige uttalelser om og nye fotografier av brannmerkene i gulvet i østre gang viser at treseters delen av hjørnesofaen må ha vært oppstilt på høykant i gangen ved/inntil portalen mot stuen. Den tidligere usikkerhet med hensyn til sofaens eksakte plassering, må anses gjendrevet ved de nye bevis som nå foreligger.
Den elektroteknisk sakkyndige for Høyesterett, Palmer Hanssen, har i sin uttalelse til Høyesterett av 27 juli 1998 konkludert med at det er "elektrisk feil i "padda" med flammeutvikling som må anses som overveiende sannsynlig" brannårsak. I sin uttalelse i 1996 konkluderte Palmer Hanssen med at elektrisk feil i fordelerkontakten, måtte anses som rimelig sannsynlig. Den nye uttalelsen bygger på et forbedret fotomateriale og at Palmer Hanssen nå har hatt en padde lik den som fantes hos Byklum til undersøkelse og vurdering. Denne uttalelsen hevdes å være et nytt bevis. Det er av vesentlig betydning at politiet i 1989 ikke sørget for noen elektroteknisk undersøkelse av brannstedet, og at det provisoriske elektriske opplegget ikke ble tatt vare på av politiet. På dette punkt må man bygge på opplysninger fra Byklum om hvorledes det provisoriske elektriske opplegget var plassert forut for brannen, ytterligere analyser ved hjelp av nye metoder av politiets fotografier fra brannstedet, samt analyser av en fordelerkontakt lik den Byklum hadde.
At brannen har startet i det provisoriske elektriske opplegget plassert over sofaen i østre gang, er ytterligere bestyrket ved den nye sakkyndige uttalelsen fra tidligere politiførstebetjent Øyvind Thorkildsen. Han har påvist en primærbrannvifte i gangen og innbrenningsmerker i portalen som bekrefter dette. Også på dette punkt foreligger det et nytt bevis.
Førstvoterende la i sitt votum vekt på Oddmund Byklums troverdighet. Det er i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse dokumentert at Oddmund Byklum er troverdig. Det bestrides dessuten at han skulle ha hatt noe motiv - av økonomisk eller annen art - for å tenne på sitt eget hjem.
Byklum har tidligere under saken påberopt en rekke av de omstendigheter som det nå er lagt frem bevis for. Det har imidlertid ikke tidligere vært mulig for ham å føre bevis for disse omstendigheter. At Byklum nå har maktet å legge frem nye bevis, må derfor gi grunnlag for gjenopptakelse av dommen av 2 desember 1996. Det er selskapene som har bevisbyrden for at Oddmund Byklum har tent på huset i Fidjebakken 26. Selskapene har gjort lite for å oppfylle sin bevisføringsplikt. Byklum kan ikke bebreides at de selv ikke tidligere foretok de nå utførte undersøkelser.
Det foreligger i saken nye bevis og kjensgjerninger som hver for seg og samlet åpenbart ville ha medført et annet domsresultat i 1996.
Byklum har nedlagt slik påstand:
"I. Høyesteretts dom i sak nr. 102/1994 gjenopptas.
II. 1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Oddmund Byklum i henhold til polisenr. S 210 288 - villaeierpolise med bygningskasko - med tillegg av lovens renter fra 30.12.89 til betaling skjer.
2. Samvirke Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Elin Byklum og Oddmund Byklum i henhold til kollektiv hjemforsikring med tillegg av lovens renter fra 30.12.89 til betaling skjer.
III. Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS erstatter in solidum sakens omkostninger til Elin Byklum og Oddmund Byklum med kr 87.700 for byretten med tillegg av lovens renter fra 30. oktober 1992 til betaling skjer, kr 105.250 for lagmannsretten med tillegg av lovens renter fra 10. januar 1994 til betaling skjer, kr 3608498,- i sak nr. 102/94 for Høyesterett med tillegg av 12% årlig rente fra 23. desember 1996 til betaling skjer, og kr 891253,- i gjenopptagelsessaken."
Storebrand og Samvirke har i hovedsak anført:
Det er ikke fremlagt nye bevis eller kjensgjerninger som åpenbart kan føre til et annet resultat enn det Høyesterett kom til i dommen av 2 desember 1996. Betingelsene for en naturlig brann er ikke til stede i denne sak.
Prinsipalt anføres at det ikke er fremlagt noe som kan betegnes som nytt bevis slik tvistemålsloven § 407 nr 6 krever. Subsidiært gjøres gjeldende at dersom retten skulle finne at det foreligger nytt bevis, ville det ikke nødvendigvis ha medført at retten i 1996 ville ha kommet til et annet resultat, jf det annet vilkår i tvistemålsloven § 407 nr 6. Atter subsidiært anføres at samtlige nye bevis som Byklum har fremlagt, er fremkommet for sent, jf § 407 annet ledd. Flere av de såkalte nye bevis, er i realiteten en gjentagelse av anførsler som ble fremført i 1996, og som da ikke førte frem. Begjæringen om gjenopptakelse retter seg stort sett mot Høyesteretts bevisbedømmelse og bærer preg av å være en anke. De sakkyndige erklæringer som Byklum har lagt frem, inneholder i det alt vesentlige kritikk av Høyesteretts dom. Slike erklæringer kan ikke utgjøre nye bevis. For å gi grunnlag for en gjenopptakelse må en sakkyndig erklæring inneholde noe nytt.
De spor brannen har satt på store deler av stuegulvet - over ca 15 av totalt 23 kvadratmeter - er bare forenlig med at brannen er påtent ved hjelp av white spirit på gulvet. Det er ikke mulig å si hvor på gulvet brannen startet, men det er klare bevis for at den er startet ved hjelp av white spirit. Guttorm Liebes forsøk med polyetylen plast i en komfyr tilfører ikke saken noe nytt. Forsøkene kan heller ikke tillegges stor beviskraft. De er utført i for liten målestokk til at man på grunnlag av dem kan trekke konklusjoner med hensyn til hvorledes plasten på stuegulvet kan ha oppført seg. Det er heller ikke kjent hvilke gjenstander som i tilfelle sto på gulvet og skal ha hindret plasten i å krympe. Det var utført en rekke forsøk med polyetylen plast forut for Høyesteretts behandling av saken i 1996. Flere av disse var mer realistiske enn de forsøkene Liebe nå har utført. De tidligere forsøkene viste at plast smelter på samme måte hva enten varmestrålingen kommer fra siden eller ovenfra. Plast trekker seg sammen, går over i væskeform og brenner som white spirit. Men det oppstår ikke sammenhengende innbrenningsflekker over store flater som i vår sak. Sakkyndig vitne Høyland bestrider at tynn polyetylen plast under oppvarming av strålevarme ovenfra vil kunne gi innbrenninger tilsvarende de som ble funnet på stuegulvet hos Byklum. Innbrenningene forutsetter at white spirit var blitt helt ut på gulvet før brannen. Innbrenningene i stuegulvet var dessuten ikke avgjørende for Høyesteretts avgjørelse i 1996.
Det har heller ikke noen betydning for sakens utfall på hvilket tidspunkt byggelampen havnet på gulvet. Det nye fotobeviset som skal klargjøre at byggelampen etter brannen lå oppå en eller flere takessplater, er dessuten tilnærmet identisk med fotomateriale som forelå for Høyesterett i 1996. Selskapene bestrider således at det er fremlagt noe som er et nytt bevis. Under enhver omstendighet kan fotografiet ikke tas til inntekt for at byggelampen ble revet ned av takessplater og havnet oppå en eller flere slike plater. Politiets fotografi er tatt etter brannen og sier ikke noe om hvor lampen lå under brannen. De skisser som nå er fremlagt, og som skal bevise at brannmerkene i stuegulvet etter lampen ville ha vært annerledes om lampen hadde ligget til høyre for en markeringsstrek som er konstatert på gulvet etter brannen, er heller ikke noe nytt bevis som kan føre til gjenopptakelse.
De undersøkelser som politibetjent Homme foretok etter brannen av det provisoriske elektriske opplegget til byggelampen - padda med ledninger - førte til at dette ble "sjekket ut" av saken som mulig brannårsak. Homme uttalte seg under bevisopptaket for Høyesterett om de skader han fant på anlegget. Skadene på den elektriske ledning fra fordelerkontakten til kjelleren var etter hans syn ikke omfattende. Palmer Hanssens uttalelse i skranken nå om omfanget av skader på ledningen fra kjelleren til padda på grunnlag av foreliggende fotografier, avviker fra det han sa i 1996. Den gang mente han at fotomaterialet ikke ga grunnlag for å anta at mer enn om lag 1/2 meter av ledningen var ødelagt av brann. Nå hevder han på grunnlag av samme fotomateriale å kunne konstatere at inntil 1 1/2 meter har vært brannskadet. Det foreligger imidlertid ikke noe forbedret fotomateriale. Palmer Hanssens forsterkede konklusjon i erklæringen av 27 juli 1998 bygger videre på en referansepadde fremskaffet av professor Robert Nilssen. Konklusjoner basert på en analyse av denne padda må sammenholdes med Hommes uttalelser under bevisopptaket for Høyesterett om tilstanden til padda med ledninger i Fidjebakken 26. Palmer Hanssens uttalelse i 1998 kan ikke anses som noe nytt bevis. Det er ikke påvist at padda hos Byklum kan sammenlignes med referansepadda med hensyn til brannfarlighet. Selskapene bestrider likeledes at det er lagt frem fotografisk materiale vedrørende padda og øvrige deler av det provisoriske elektriske opplegget som skulle gi Palmer Hanssen grunnlag for en annen konklusjon enn den han trakk i 1996.
Det foreligger ikke nye objektivt konstaterbare omstendigheter som bekrefter "sofascenariet". Det er ikke fremlagt nytt materiale som bekrefter sofaens plassering i østre gang. Det er ikke mulig å fastslå på grunnlag av innbrenningene i gulvet i østre gang ved portalen til stuen at sofaen var plassert der.
Brannviften i østre gang ved portalen til stuen som påberopes som nytt bevis, har vært vurdert av sakkyndige tidligere i saken, og utgjør ikke noe nytt bevis. Det har ikke vært mulig å påvise noen klar primærbrannvifte i Byklums hus. Under en brann som den i Fidjebakken 26, oppstår det hele tiden brannvifter etter hvert som brannen utvikler seg.
Oddmund Byklum har stadig endret sine forklaringer og foretatt tilpasninger etter hvert som nye momenter er brakt inn, og han har forstått betydningen av bestemte svar. Høyesterett la i 1996-dommen til grunn at Oddmund Byklum ikke er troverdig. Dette standpunkt mener selskapene det fremdeles er grunnlag for. Selskapene mener dessuten at det meget vel kan ha vært økonomiske motiver for denne brannstiftelsen.
Det foreligger ikke nye bevis i saken. Dersom Høyesterett skulle finne at det foreligger nye bevis, har disse ikke relevans for de bevistemaer som dommen er basert på. De nye bevis som kan tilbakeføres til Byklum, kunne alle vært lagt frem tidligere. Dette gjelder ikke de forsøk som Guttorm Liebe utførte i 1997. Men disse kjensgjerninger har ikke noen betydning for spørsmålet om gjenopptakelse av saken, da de primært gjelder spørsmålet om innbrenningene på stuegulvet forutsetter bruk av white spirit eller om plasten alene kunne gi et slikt resultat.
Selskapene har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Subsidiært:
1. Høyesteretts dom av 02.12.96 stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Mitt syn på saken:
Innledningsvis viser jeg til at grunnlaget for begjæringen om gjenopptakelse av Høyesteretts dom av 2 desember 1996 er påberopte nye kjensgjerninger og nye bevis. Etter tvistemålsloven § 407 nr 6 kan gjenopptakelse i slike tilfelle kreves når det "oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse". Gjenopptakelse forutsetter således ikke bare at det må foreligge en ny kjensgjerning eller nytt bevis, men også at domsresultatet ikke bare kunne ha blitt et annet, men at det nødvendigvis ville ha blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før saken ble tatt opp til doms, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller andre dommere. Dette fremgår av Rt 1939 801 og er lagt til grunn i senere avgjørelser, se f eks Rt 1997 413 og Rt 1998 977. Etter § 407 annet ledd 2. punktum kreves i tillegg at den som påberoper seg en ny omstendighet, må vise at han ikke har kjent til denne og hatt adgang til å gjøre den gjeldende under den tidligere behandlingen av saken, og at han ikke kan bebreides at omstendigheten ikke er fremført tidligere.
Gjenopptakelse etter § 407 nr 6 forutsetter at domstolene får fremlagt nye kjensgjerninger og bevis, hvilket innebærer at de må ha vært ukjente for retten og partene da pådømmelsen fant sted. De nye kjensgjerninger og bevis må som hovedregel ha foreligget så tidlig at retten den gang kunne ha tatt dem i betraktning. Bevis som er kommet til etter at saken ble tatt opp til doms, kan tas i betraktning dersom de representerer en klargjøring av det faktiske forhold som allerede forelå på det nevnte tidspunktet, forutsatt at de ikke kan ses som utslag av noen endret utvikling. Nye sakkyndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, men de må tilføre saken noe nytt i forhold til det som forelå under sakens behandling forrige gang, jf Rt 1997 1186. Det samme gjelder endret bevisvurdering ved hjelp av ny teknologi.
Dersom en part tidligere under saken har hevdet at det foreligger en bestemt omstendighet, men ikke har hatt mulighet for å føre bevis for denne, vil gjenopptakelse kunne kreves dersom parten senere får tilgang på beviset. Men dette forutsetter, som nevnt, at det ikke er grunnlag for å bebreide parten at undersøkelsen ikke ble foretatt tidligere, eller at beviset ikke ble funnet.
I vår sak måtte selskapene i 1996 for å få medhold godtgjøre at det forelå sterk eller betydelig overvekt av sannsynlighet for at brannen i Fidjebakken 26 var forsettlig fremkalt av Byklum. Byklum har gjort gjeldende at et slikt beviskrav vil kunne få betydning i saken om gjenopptakelse når det gjelder vurderingen av om det er åpenbart at avgjørelsen måtte ha blitt en annen. Det skulle således kreves mindre for å konstatere at en avgjørelse nødvendigvis måtte ha blitt en annen når en rimelig tvil første gang saken ble pådømt, ville ha ført til at et forsikringsselskaps påstand om avkortning i et forsikringsoppgjør med hjemmel i § 18, ikke ville ha ført frem. - Jeg bemerker at gjenopptakelse etter § 407 nr 6 forutsetter at Høyesterett åpenbart måtte ha kommet til et annet resultat dersom retten hadde fått de opplysninger som nå foreligger, se Rt 1998 977 på side 984-985. Dette forutsetter en fullstendig vurdering av den sak som kreves gjenopptatt i lys av nye kjensgjerninger eller bevis. Jeg kan ikke se at det er nødvendig å stille opp særlige tolkningsregler i tillegg til dette.
Jeg går så over til spørsmålet om det foreligger nye kjensgjerninger eller bevis. Byklum gjør prinsipalt gjeldende at hvert av de påberopte nye bevis begrunner gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 407 nr 6, og subsidiært at de nye bevis samlet sett er tilstrekkelige. I alle tilfelle måtte de nye bevis sammen med det som ble fremført for Høyesterett under behandlingen forrige gang, åpenbart ha medført en annen avgjørelse. Jeg bemerker at Byklum i begjæringen om gjenopptakelse og i senere prosesskriv har påberopt mange bevis, hvorav flere åpenbart ikke er nye etter § 407 nr 6. Under ankeforhandlingen har prosessfullmektigen for Byklum konsentrert seg om de bevistilbudene som er referert under anførslene.
Bevisførselen for retten i 1996 var særdeles omfattende. Det var engasjert et stort antall private sakkyndige som sammen med andre vitner var blitt avhørt under et meget omfattende bevisopptak. Saken er kompleks og forutsatte i 1996 vurdering av en rekke ulike bevistemaer. Som det fremgår av det jeg har gjengitt tidligere fra førstvoterendes votum, ble det ansett mest sannsynlig at innbrenningene i stuegulvet ikke var skapt ved forbrenning utelukkende av den meget tynne plastfolien. Det ble også lagt til grunn som mindre sannsynlig at byggelampen var revet ned av nedfallende takessplater.
Sakkyndig Guttorm Liebe har på egen hånd, men etter at begjæringen om gjenopptakelse av saken forelå, foretatt forsøk for å klarlegge hvorledes polyetylen plast oppfører seg under oppvarming av strålevarme ovenfra. I brev av 28 august 1997 til Høyesterett har han etter å ha sitert førstvoterendes konklusjoner når det gjelder innbrenningene i stuegulvet, begrunnet sitt initiativ slik:
"Den framlagte dokumentasjonen på dette punktet har tydeligvis ikke vært tilstrekkelig. Jeg beklager at jeg i mine skriftlige vurderinger og i Høyesterett ikke maktet å dokumentere på tilstrekkelig troverdig måte at de innbrenningsmerker som finnes i Fidjebakken 27 etter brannen like gjerne kan komme av at gulvet var dekket med polyetylenplast som av at white spirit var helt utover før brannen startet.
Jeg tror ikke at det finnes noen som pr. i dag vil være i stand til skille innbrenning fra brennende white spirit fra brennende flytende polyetylen, og jeg har helt siden Høyesteretts dom fundert på hvordan dette skulle kunne bevises og synliggjøres slik at retten kunne fatte sine beslutninger på et så korrekt faglig grunnlag som mulig."
Liebe la under forhandlingene i Høyesterett frem et notat om hvilken ny kunnskap som etter hans mening forsøkene med polyetylen plast under grillelementet i en komfyr har frembrakt. Disse er: - at plast ved sterk strålevarme ovenfra mykner såvidt mye mens den krymper at den danner "buklete" flater - at plast som hindres i å krympe (holdes fast), strekker seg og danner flater med "stram" plast - at plasttykkelse på 0,15 mm er nok til å danne brennende væskeflater - at det ikke er mulig å skille mellom innbrenningsflatene som dannes ved ett eller to lag plast - at avispapir oppå plasten medfører såvidt liten varmeisolasjon at plasten krymper og mykner omtrent som plast alene, dog noe langsommere - at avispapir og plast som antennes med ytre varmekilde etter å ha blitt "forvarmet" til antatt relativt høy temperatur, nærmest er i stand til å spontanantenne store flater, samt - at det ikke er mulig å skille innbrenningsmerkene fra hverandre, enten det er benyttet ett lag eller to lag plast, eller det er benyttet avispapir oppå plasten. Liebe har også gjort forsøk med white spirit oppå avispapir og plast uten forvarming. Dette forsøket har vist at det ikke er mulig å skille innbrenningsmerkene med white spirit fra innbrenningsmerker fra plastforsøkene med romoppvarming. Han har derfor konkludert med at innbrenningsmerkene i gulvet i Byklums stue like gjerne kan ha kommet fra smeltet polyetylen plast som fra white spirit.
Selskapene har pekt på at det var foretatt en rekke forskjellige forsøk med polyetylen plast forut for Høyesteretts behandling av saken i 1996. Disse forsøkene er - hevder selskapene - utført under til dels mer realistiske forhold enn de forsøkene i en komfyr som Guttorm Liebe nå har foretatt. - Det er på det rene at retten i 1996 fikk dokumentert forsøk med polyetylen plast, men disse forsøkene var foretatt med white spirit oppå avispapir og plast uten forutgående oppvarming av rommet. De forsøk Liebe nå har foretatt anskueliggjør forhold som han ikke maktet å dokumentere for retten i 1996 på en tilfredsstillende måte. Jeg mener at Liebes erklæringer fyller kravet til nytt bevis eller kjensgjerning. Jeg kommer senere tilbake til om også det andre kravet i § 407 nr 6 er oppfylt av dette beviset.
Jeg går etter dette over til om de pretenderte nye omstendigheter vedrørende byggelampen kan anses som nytt bevis. Byklum hevder at fotografier som nå er fremlagt, klarere viser at byggelampen må ha falt ned under brannen og blitt liggende oppå ikke bare en, men flere takessplater. Det nye bevismaterialet består av et fotografi som bygger på en angivelig forbedret fototeknikk, ytterligere opplysninger/fotomateriale om innbrenningsmerker etter lampen i gulvet og en skisse som sammenligner konstaterte innbrenningsmerker med den av selskapene påståtte plassering av byggelampen på gulvet før brannen. Selskapene har pekt på at det her dreier seg om anførsler som ble fremført sist, og at det materiale som nå er fremlagt, ikke tilfører saken noe nytt.
Spørsmål vedrørende byggelampen ble utførlig vurdert av Høyesterett i 1996, se Rt 1996 1635 se side 1643. Jeg finner det vanskelig å godta at Byklum på dette punkt har fremlagt noe nytt bevismateriale. Det som det nye fotomaterialet viser, må retten ha kunnet lese ut av de bilder som forelå i 1996. Når det gjelder skissene, mener jeg de kunne ha vært fremlagt tidligere, jf § 407 annet ledd 2. punktum.
Den sakkyndige Liebe har i sin erklæring 15 juli 1998 uttalt om byggelampens plassering:
"Påstanden om at brannen ikke kan være påtent fordi det er funnet white spirit under byggelampa, er ikke nødvendigvis riktig. At det er kommet white spirit under byggelampa til tross for at lampa har falt ned i løpet av brannen, er ingen forutsetning for at brannen ikke er påtent. Men, forutsetter at det har vært (tilstrekkelig) white spirit igjen på kanna som har stått i stua der den ble funnet idet brannen startet. Dersom brannen er påtent, må med andre ord Byklum ha satt igjen en god skvett white spirit like ved der han evt. har tent på. ...
Påstanden om at "det er lite trolig at byggelampen skal befinne seg i nøyaktig samme posisjon under og etter brannen", eller andre argumenter for at den ikke har falt ned i løpet av brannen, holder ikke. Forbedret teknisk kvalitet på fotografi viser med all tydelighet at byggelampa ligger oppå takplater, og merker i gulvet viser at dette er samme sted som lampa lå under brannen. Byggelampa har falt ned etter takplatene."
Det fremgår av det jeg tidligere har sitert fra førstvoterendes votum at Liebe i 1996 anså det mulig at byggelampen var blitt veltet ned av en takplate etter overtenning i stuen umiddelbart etter at den første takplaten falt ned. Den white spirit som ble funnet under lampen, måtte ha kommet dit mens brannen pågikk, da den ellers ville ha fordampet. Liebe har i sin nye uttalelse understreket at den forbedrede tekniske gjengivelse "fjerner all tvil om at takplatene falt ned før byggelampa". Han påpeker videre at hans konklusjon "utelukker verken påtenningsscenariet" eller "sofascenariet". - På dette punkt foreligger således en ny konklusjon fra rettens egen sakkyndige. Selv om jeg foran ikke fant å kunne godta det materiale som Byklum hadde lagt frem om byggelampens plassering under brannen som nytt bevis, finner jeg at Liebes nye sakkyndig erklæring for så vidt gjelder byggelampens plassering under brannen, må anses som et nytt bevis som må prøves mot det andre kravet i § 407 nr 6.
Den elektroteknisk sakkyndige for Høyesterett så vel i 1996 som i 1998, Palmer Hanssen, har i sin uttalelse i gjenopptakelsessaken endret sin konklusjon når det gjelder sannsynligheten for at brannen kan skyldes feil i det provisoriske elektriske opplegget. I 1996 uttalte han at elektrisk feil i padda var en rimelig sannsynlig brannårsak. I sin uttalelse i 1998 konkluderer han med at elektrisk feil er "overveiende sannsynlig" som brannårsak. Palmer Hanssen har begrunnet sin endrete konklusjon med at han nå har hatt til disposisjon et bedre fotomateriale enn i 1996 og en referansepadde lik den Byklum hadde. Selskapene bestrider at det fotomateriale som foreligger nå, kan gi et bedre grunnlag for å si noe om elektrisk feil som brannårsak. De har også pekt på at referansepadda forelå under bevisopptakene for Høyesterett.
En ny sakkyndig erklæring kan være et nytt bevis, selv om den ikke bygger på nytt materiale, men erklæringen må tilføre saken noe nytt. Når jeg har vært i tvil om denne nye sakkyndige erklæring fyller kravet til nytt bevis, skyldes det usikkerhet med hensyn til grunnlaget for den endrete konklusjonen. Det forbedrede fotomateriale som Palmer Hanssen har hatt til disposisjon nå i 1998, er ikke vesensforskjellig fra det materialet han bygde sin tidligere uttalelse på. Jeg er også i tvil om hvilken vekt undersøkelsen av en referansepadde kan tillegges. På den annen side er det vitterlig i saken at det provisoriske elektriske opplegget er borte. Det har således i ettertid ikke vært mulig å foreta undersøkelser av opplegget. De eneste opplysninger som foreligger om oppleggets tilstand etter brannen, er gitt av de polititjenestemenn som undersøkte brannstedet, herunder det provisoriske elektriske opplegget. Åstedsrapporten inneholdt ikke nærmere opplysninger om opplegget, men i en tilleggsrapport av 29 januar 1990 har politibetjent Homme gitt noen nærmere opplysninger om sin undersøkelse: ".."Padden" ble undersøkt på stedet, uten at det ble funnet tegn til lysbuespor i kontaktene, eller på ledningene. "Padden" bar også tydelige preg av at skadene på den skyldtes varmepåvirkning utenfra og ikke primærskader, d.v.s. at brannen skulle ha startet i "padden"...."
Palmer Hanssen la i 1996 til grunn for sin konklusjon at padda var sterkt brannskadet, at han hadde tatt alle muligheter for feil i padda i betraktning, herunder søl fra vaskevannet, og han tok med i sin vurdering paddas og ledningenes alder. En undersøkelse av en tilsvarende padde kan likevel gi grunnlag for ytterligere synspunkter på mulighetene for at anlegget kan ha vært brannårsak.
Jeg er kommet til at en slik forsterket konklusjon - på bakgrunn av bedre fotomateriale og tilgang til en referansepadde - fra rettens egen sakkyndige bør anses som et nytt bevis etter § 407 nr 6 i denne saken, og derfor må vurderes opp mot det andre vilkåret i bestemmelsen, sammen med de to nye bevis som ligger i Liebes sakkyndige erklæringer. Selv om denne referansepadda forelå allerede forrige gang Høyesterett behandlet saken, finner jeg ikke at Byklum kan bebreides at den oppnevnte sakkyndige ikke da fikk tilgang til den.
De opplysninger som nå tilbys om sofaens plassering i østre gang forut for brannen, kvalifiserer ikke som nytt bevis. Plasseringen av sofaen var et omprosedert spørsmål for Høyesterett i 1996. De omstendigheter som nå er anført, ble fremført i 1996. Det samme gjelder det bevis som gjelder forekomsten av en primærbrannvifte i trappehuset som skal bekrefte at brannens arnested var i tilknytning til sofaen. At brannen skulle ha spredt seg fra et mulig arnested i trappehuset innover i stuen, var tema i saken i 1996. Andre sakkyndige hadde før behandlingen i 1996 påvist brannmerkene over og i portalen, selv om de hadde trukket andre konklusjoner.
Etter denne gjennomgåelse gjenstår som nye bevis i saken uttalelsene fra Guttorm Liebe om at brann i polyetylen plast kan ha forårsaket innbrenningsmerkene i stuegulvet, og om at takplatene falt ned før byggelampen og at den under brannen har ligget oppå takess plater, samt den sakkyndige erklæring fra Palmer Hanssen. For at nye omstendigheter skal gi grunnlag for en gjenopptakelse av saken kreves som nevnt at det nye bevismaterialet - alene eller sammen med det som tidligere er fremført i saken - åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
I 1996 kom førstvoterende til at hun ikke helt kunne utelukke at innbrenningene i gulvet kunne være skapt ved brann i bygningsplasten. Fordi det dreide seg om kraftige innbrenninger, fant hun det imidlertid mer sannsynlig "at de ikke er skapt ved forbrenning utelukkende av den meget tynne plastfolien". Dersom Liebes forsøk og konklusjoner hadde vært kjent for retten i 1996, er det etter min mening grunn til å anta at førstvoterende på dette punkt ville ha hatt en annen oppfatning om dette. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at det nye bevismaterialet innebærer at innbrenningene i gulvet like gjerne kan være en følge av naturlig brann i plasten som av påtenning ved hjelp av white spirit. Det kan ikke være tvilsomt at det var innbrenningene i gulvet som var det sterkeste indisiet for at brannen kunne være påsatt av Oddmund Byklum. Således hadde lagmannsretten lagt til grunn at disse innbrenningene bare kunne forklares ved at det var helt white spirit utover før antennelse skjedde.
Førstvoterende kom i 1996 videre til at det ikke var sannsynlig at byggelampen var blitt slått ned av en takessplate. Dersom Liebes konklusjon på dette punkt hadde vært kjent i 1996, er det etter min mening grunn til å anta at førstvoterende også på dette punkt ville ha hatt en annen oppfatning. Plasseringen av byggelampen på gulvet før brannen startet var i 1996 et viktig indisium for at brannen kunne være påsatt.
I dommen fra 1996 så Høyesterett det slik at årsaksforholdet til brannen måtte knyttes til ett av to alternative hendelsesforløp - enten en forsettlig påtenning ved hjelp av white spirit eller naturlig brannstart i det provisoriske elektriske opplegget plassert over sofaen i østre gang, det såkalte "sofascenariet". Ut fra en samlet vurdering av bevissituasjonen for naturlig brannstart fant førstvoterende at dette vanskelig kunne ses som mer enn en teoretisk mulighet.
Jeg bemerker at selv om brannen kan ha startet i sofaen, er det likevel på det rene at white spirit har deltatt i brannen. Noe white spirit kan imidlertid ha kommet til etter brannstart - etter at brannen bredte seg til taket og plastkannen med white spirit smeltet slik at innholdet har rent eller sprutet utover.
Når spørsmålet om de nye bevis i form av Liebes forsøk, uttalelser og konklusjoner skal vurderes i relasjon til kravet i § 407 nr 6 om at det åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, må dette ses sammen med den styrking av "sofascenariet" som følger av Palmer Hanssens nye vurdering.
Liebes forsøk og konklusjoner som viser at innbrenningene i stuegulvet kan skyldes så vel at plastfolien har tatt fyr etter at stuen var overtent, som påtenning ved hjelp av white spirit, og hans uttalelse om at byggelampa ble slått ned av en takessplate etter at stuen var overtent, bringer bevissituasjonen på sentrale punkter i saken i en annen stilling enn den var i 1996. Palmer Hanssens nye sakkyndige erklæring om at brannen med overveiende sannsynlighet skyldes feil i det provisoriske elektriske opplegget, bidrar til å styrke sannsynligheten av "sofascenariet". Disse nye bevisene sett i sammenheng fører til at det for meg fremstår som åpenbart at retten i 1996 ville ha kommet til et annet resultat. Saken må derfor gjenopptas.
Jeg går så over til det spørsmål som dommen av 2 desember 1996 gjelder - om Byklum har tapt retten til forsikringsutbetaling etter forsikringsavtaleloven av 1930 § 18, jf § 19 tredje ledd.
Avskjæring av forsikringstakerens krav forutsetter - som referert av førstvoterende i 1996-dommen : "...at det er en betydelig sannsynlighetsovervekt for at forsikringstilfellet er forsettlig fremkalt. Bakgrunnen er at anvendelsen av bestemmelsen innebærer at sikrede har gjort seg skyldig i et sterkt klanderverdig forhold. Kravet til bevis er i rettspraksis formulert litt forskjellig, dels som krav om "sterk" overvekt, Rt 1985 side 211 på side 214, dels som "klar" overvekt, Rt 1990 1082 på side 1086. Kravet er strengt. Som pekt på i dommen fra 1990, må det likevel ikke stilles så strenge krav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av bestemmelsene."
Jeg er enig i denne forståelsen av beviskravet i relasjon til i forsikringsavtaleloven av 1930 § 18.
På bakgrunn av det jeg har uttalt foran om hvilket resultat man ville ha fått i 1996 dersom Liebes forsøk og konklusjoner om årsaken til innbrenningene i stuegulvet, og om at byggelampen ble slått ned av en takplate etter overtenning av stuen, samt Palmer Hanssens nye sakkyndige erklæring hadde vært kjent av retten da saken den gang ble tatt opp til doms, er det ikke nødvendig for meg å gå ytterligere inn på sakens faktiske forhold. Jeg finner likevel grunn til å tilføye at det heller ikke etter prosedyren for Høyesterett i 1998 med særlig sikkerhet er mulig å fastslå hva som er årsaken til brannen i Byklums hus. Det saken imidlertid gjelder, er om Byklum har tapt sin rett til forsikringsutbetaling. Det sterke beviskrav som gjelder etter forsikringsavtaleloven av 1930 § 18, kan ikke lenger anses oppfylt, og det er ikke hjemmel for selskapene til å avskjære forsikringstakerens rett til ytelser i samsvar med de foreliggende poliser.
Begjæringen om gjenopptakelse har ført frem. Når saken gjenopptas, må ny dom avsies. Byklum må etter dette tilkjennes nødvendige saksomkostninger for alle instanser, jf tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf § 172 første ledd, jf § 176 første ledd.
Saksomkostningene for byrett og lagmannsrett fastsettes i overensstemmelse med den påstand som Byklum har nedlagt til henholdsvis kr 87.700 og kr 105.250 med tillegg av renter.
Saksomkostningene for Høyesterett refererer seg til ankesaken i 1996 og til gjenopptakelsessaken.
I ankesaken har Byklum krevd erstattet saksomkostninger med til sammen kr 3.608.498, hvorav kr 1.400.000 gjelder salær til advokat Robertsen. Av det resterende beløp gjelder kr 1.780.142 vederlag til diverse sakkyndige vitner.
Forut for de 8 dagers ankeforhandling i Høyesterett var det avholdt bevisopptak til avhør av vitner som etter det opplyste til sammen strakte seg over 10 uker. Det alt vesentlige av denne tiden gikk med til avhør av vitner som selv ikke kunne gi direkte opplysninger om brannforløpet eller iakttakelser i nær tilknytning til brannen.
Saksomkostningsansvaret er begrenset til nødvendige omkostninger, jf tvistemålsloven § 176. Selv om Byklum hensett til den situasjon som de befant seg i, her må innrømmes en rommelig margin, er det likevel etter min mening hevet over tvil at ankesaken ble lagt vesentlig for bredt opp. Dermed kom den til å omfatte en betydelig bevisførsel som ikke i nevneverdig grad var egnet til å kaste nytt lys over saksforholdet. Jeg finner det på denne bakgrunn riktig å foreta en reduksjon i det saksomkostningsbeløp som er krevd. Salæret til Byklums prosessfullmektig fastsettes til kr 900.000. Beløpet inkluderer de kopieringsutgifter etc som i arbeidsoppgaven er oppgitt til kr 35.000. Samlede utgifter dekkes med kr 1.250.000. Reduksjonen knytter seg alene til de nevnte kr 1.780.142 som Byklum har krevd for å kunne gjøre opp for ulike krav og vederlag for sakkyndig bistand. Det samlede saksomkostningsbeløp blir således kr 2.150.000 for denne saken med tillegg av renter som i samsvar med Byklums påstand i gjenopptakelsessaken løper fra utløpet av oppfyllelsesfristen etter dommen av 2 desember 1996.
I gjenopptakelsessaken har Byklum krevd dekket saksomkostninger med til sammen kr 891.253, hvorav kr 570.000 gjelder salær til prosessfullmektigen. I tillegg er krevd dekket Byklums andel av utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige. Også gjenopptakelsessaken er gitt et omfang som overstiger de grenser som tvistemålsloven § 176 setter. Selv om det også her må gis en rommelig margin, har den skriftlige saksforberedelse blitt unødvendig omfattende, til dels med gjentakelser, og i tillegg har det i atskillig grad dreid seg om bevisførsel av en slik art at den ikke med noen rimelighet kunne ha utsikt til å føre frem. Det samme gjelder bruken av sakkyndige vitner. Salæret settes etter dette til kr 450.000. Beløpet inkluderer de kopieringsutgifter etc som i arbeidsoppgaven er oppgitt til kr 12.500. De øvrige utgifter som omfattes av omkostningsoppgaven erstattes med kr 230.000. Beløpet dekker fullt ut postene 3 og 5 i prosessfullmektigens arbeidsoppgave samt Byklums andel av utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for Høyesterett. Det samlede saksomkostningsbeløp blir dermed kr 680.000 i gjenopptakelsessaken.
Jeg stemmer for denne dom:
I. Behandlingen av ankesak nr 102/1994, lnr 82B/1996 gjenopptas.
II. 1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Oddmund Byklum i henhold til polise nr S 210 288 - villaeierpolise med bygningskasko - med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 30 desember 1989 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
2. Samvirke Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Elin og Oddmund Byklum i henhold til kollektiv hjemforsikring med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 30 desember 1989 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
III. Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS betaler - en for begge og begge for en - Elin og Oddmund Byklum sakens omkostninger - for byretten med 87.700 - åttisyvtusensyvhundre - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 30 oktober 1992 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer, - for lagmannsretten med 105.250 - etthundreogfemtusentohundreogfemti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 10 januar 1994 til betaling skjer, - for Høyesterett i 1996 med 2.150.000 - tomillioneretthundreogfemti tusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23 desember 1996 til betaling skjer, samt - i denne sak med 680.000 - sekshundreogåttitusen - kroner.
IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I. Behandlingen av ankesak nr 102/1994, lnr 82B/1996 gjenopptas.
II. 1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Oddmund Byklum i henhold til polise nr S 210 288 - villaeierpolise med bygningskasko - med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 30 desember 1989 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
2. Samvirke Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Elin og Oddmund Byklum i henhold til kollektiv hjemforsikring med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 30 desember 1989 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
III. Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS betaler - en for begge og begge for en - Elin og Oddmund Byklum sakens omkostninger - for byretten med 87 700 - åttisyvtusensyvhundre - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 30 oktober 1992 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer, - for lagmannsretten med 105 250 - etthundreogfemtusentohundreogfemti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 10 januar 1994 til betaling skjer, - for Høyesterett i 1996 med 2 150 000 - tomillioneretthundreogfemti tusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23 desember 1996 til betaling skjer, samt - i denne sak med 680 000 - sekshundreogåttitusen - kroner.
IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.