Fri rettshjelp er systematisk nedprioritert, og dette står i grell kontrast til at staten selv gjerne bruker de dyreste advokatene i sine saker, ofte mot dem som allerede har minst.

Fri rettshjelp er en statlig rettssikkerhetsgaranti for å hjelpe personer til å få nødvendig juridisk bistand uavhengig av økonomi. Det gjelder i saker som er særlig viktige for folk, som for eksempel saker innen barne- vern, tvangsinnleggelse, samvær og foreldrerett og oppsigelser fra jobb.

Rettssikkerhet er en av grunnpilarene i samfunnet, men har gjennom de siste år – og av samtlige regjeringer – vært lite prioritert. Det blir dermed stadig vanskeligere å få fri rettshjelp, og de mest sårbare i befolkningen har dermed stadig fått det enda vanskeligere med å vinne frem. 

Det blir dermed stadig vanskeligere å få fri rettshjelp, og de mest sårbare i befolkningen har dermed stadig fått det enda vanskeligere med å vinne frem. 

Selv bruker staten de mest skarpskodde advokatene og betaler gladelig høye salærsatser i sine saker mot enkeltpersoner som tør å utfordre svakheter og feil begått i systemet. Når mannen i gaten så taper sin sak mot den overlegne overmakt, pålegges han gjerne også å dekke statens kostnader med saken.

Politikken som føres medfører at advokathjelp blir utilgjengelig for mange av dem som trenger det mest, og at det blir stadig færre advokater som har mulighet til å påta seg oppdrag innen rammene av fri rettshjelp. 

Den varige nedprioriteringen av fri rettshjelp som samtlige regjeringer de siste titalls år har stått for, rammer de mest vanskeligstilte i samfunnet på flere måter. 

• Inntektsgrensene for hvem som kan få fri rettshjelp er ikke knyttet opp mot noen indeksregulering, slik at en stadig større del av befolkningen faller utenfor. 
• Salærsatsene til advokatene som jobber med fri rettshjelp har også i realiteten vært stillestående i flere år. Den faktiske honoreringen dekker ikke lenger kostnadene ved en advokatvirksomhet.
• Det settes også strenge grenser for hvor mye en advokat får lov til å jobbe med en sak etter reglene for fri rettshjelp, som forringer kvaliteten på arbeidet som ytes.

I budsjettforslaget som ble fremlagt denne høsten, så ville ordningen bli satt tilbake til 2015-nivå. Flere lavterskeltilbud og frie rettshjelpsordninger risikerte å måtte stenge dørene. De har nå fått et pusterom, men pusterommet er svært lite. 

Som eksempel kan nevnes Kontoret for fri rettshjelp i Oslo kommune, som i årevis har måttet drive uten noen tilskudd fra Oslo kommune overhodet. Dette har allerede fått dramatiske virkninger ved nedskjæringer av antall advokater ved kontoret, og derved at tilsvarende færre trengende får hjelp. Kontoret holder hodet over vannet, men det blir stadig vanskeligere år for år.

Den lange nedprioriteringen av fri rettshjelp kommer i tillegg til reduserte bevilgninger til domstolene, som igjen medfører at den vanlige befolkningen må vente i årevis fra en sak kommer inn til domstolene og til den er endelig avgjort.

Jeg tør påstå at den politikken som er ført, gjør at det bare er de sterkeste som kan få fremmet sin rett. Det bidrar til økt klasseskille i samfunnet, når flere av de mest vanskeligstilte fratas sine muligheter til å få gjennomslag for sine rettigheter. Dersom alle skal være like for loven, bør også de med minst midler ha tilgang på god rettshjelp. Det har de ikke så lenge borgernes rettssikkerhet ikke er et politisk satsingsområde.

Thorsteinn J. Skansbo, advokat og partner i Advokatfirmaet Robertsen