Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2003-04-04

Publisert

HR-2002-912-A - Rt-2003-433

Stikkord

(Sykkel-dommen) Erstatningsrett. Forsikringsrett. Personskade.

Sammendrag

Saken gjaldt forsikringsoppgjør etter sammenstøt mellom syklist og fotgjenger. Spørsmålet var om en 11-årig skoleelev opptrådte uforsvarlig og ble erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 1-1 da han under sykling til skolen innhentet og støtte sammen med en fotgjenger. Høyesterett fant at gutten ikke hadde opptrådt uaktsomt. Dissens 4-1.

Saksgang

Indre Sogn herredsrett 2000-00180 - Gulating lagmannsrett LG-2001-677 A/02 - Høyesterett HR-2002-912-A, sivil sak, anke.

Parter

Sparebank 1 Skadeforsikring AS (advokat Eivind Kogstad - til prøve) mot A (advokat Erik Johnsrud).

Forfatter

Stang Lund, Coward, Stabel, Justitiarius Schei. Dissens: Rieber-Mohn.

(1)

Dommer Stang Lund: Saken gjelder forsikringsoppgjør etter sammenstøt mellom syklist og fotgjenger. Spørsmålet er om en 11-årig skoleelev opptrådte uforsvarlig og er erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 1-1 da han under sykling til skolen innhentet og støtte sammen med en fotgjenger.

(2)

A gikk om morgenen 16. oktober 1997 på venstre side nedover veien Rutlinslid til sitt arbeid i Domus i Sogndal. Det var oppholdsvær, god sikt og tørr veibane. Like før hun kom til en uoversiktlig og krapp venstresving, skrådde hun over til høyre side av den ca. 4 meter brede veibanen. Nokså umiddelbart deretter, og før hun kom inn i venstresvingen, passerte en 11 år gammel gutt på hennes høyre side på sykkel. Straks etter ble hun påkjørt bakfra av B, født 0.0.1986, som forsøkte å passere med sykkel på samme side. Guttene syklet i følge til skolen.

(3)

Sammenstøtet førte til at A falt framover i veibanen og brakk høyre arms håndledd. Etter at gipsen ble fjernet, hadde hun stadige smerter i høyre hånd med spredning oppover i armen. Bruddskaden viste seg å medføre at hun ikke lenger kunne utføre sitt arbeid. Etter en periode med sykmeldinger ble A uføretrygdet fra 1. september 1999. Hun har fått utbetalt 191.508 kroner medregnet rente under egne ulykkesforsikringer.

(4)

Bs foreldre hadde kollektiv hjemforsikring med ansvarsdekning i daværende Varde Forsikring. A mente at forsikringsselskapet (nå Sparebank 1 Skadeforsikring AS) var ansvarlig etter forsikringsavtaleloven § 7-6 fordi syklisten hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet i forbindelse med påkjørselen. I medhold av tvistemålsloven § 29 reiste hun 3. oktober 2000 sak for Indre Sogn herredsrett og krevde fastsettelsesdom for at forsikringsselskapet var erstatningsansvarlig etter trafikkulykken. Forsikringsselskapet påsto seg frifunnet, subsidiært at erstatningen skulle avkortes etter rettens skjønn begrenset oppad til 50 prosent. Indre Sogn herredsrett avsa 5. februar 2001 dom med slik domsslutning:

«Sparebank 1 Skadeforsikring AS v/styreformannen er etter skl § 1-1 jf fal § 7-6ansvarleg for skade påført A i trafikkulykke 16. oktober 1997.

Kvar av partane dekkjer kostnadene sine med saka.»

(5)

Retten la avgjørende vekt på at en 11-åring måtte forventes å ha kjennskap til risikoen med å sykle så fort. B var kjent med at det på det på ulykkesstedet var vanlig å gå på høyre side av veien. Han hadde hatt tid nok til å reagere ved å bremse, og dette var et handlingsalternativ som også måtte ha vært klart for ham. Lemping etter skadeserstatningsloven § 1-1 annet alternativ var ikke aktuelt, da han var dekket av ansvarsforsikring. Skadelidte kunne ikke bebreides for at sammenstøtet inntraff, og vilkårene for å lempe erstatningen etter § 5-1 forelå ikke.

(6)

Forsikringsselskapet anket til Gulating lagmannsrett, som 21. mai 2002 avsa dom (LG-2001-677) med slik slutning:

(7)

Flertallet var i hovedsak enig i tingrettens begrunnelse. En dommer fant at B ikke kunne holdes erstatningsrettslig ansvarlig for ulykken. Mindretallet viste blant annet til at det er dagligdags at voksne syklister i stor fart og helt overraskende passerer kloss i fotgjengere, og at dette undertiden går galt. Når voksne ikke har større forståelse, kan heller ikke en 11-åring bebreides for at han ikke ser klarere. Under enhver omstendighet må det være avgjørende at det hører til barns natur at de fra tid til annen glemmer seg og opptrer uten tanke for mulige følger.

(8)

Sparebank 1 Skadeforsikring AS har anket til Høyesterett. Anken retter seg først og fremst mot rettsanvendelsen, men også delvis mot bevisbedømmelsen.

(9)

Et sakkyndig vitne for lagmannsretten, spesialist i klinisk psykologi Atle Hugo Mjell har for Høyesterett gitt en skriftlig redegjørelse. Det er framlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

(10)

Den ankende part, Sparebank 1 Skadeforsikring AS, har for Høyesterett i hovedsak anført:

(11)

Den ankende part er enig i lagmannsrettens beskrivelse av hendelsesforløpet.

(12)

Lagmannsrettens flertall har ved anvendelsen av skadeserstatningsloven § 1-1 lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm. Aktsomhetsnormen for barn med skyldevne må fastsettes etter alder og utvikling. Tilføyelsen i § 5-1 nr. 1 av nytt siste punktum om at erstatning til barn under 10 år ikke kan settes ned eller falle bort på grunn av medvirkning, underbygger at aktsomhetsnormen ikke skal være for streng. Forarbeidene gir støtte for at barn fra 10 til 14 år etter lovendringen bare skal være ansvarlig for forsettlig eller grovt uaktsomt forhold.

(13)

Det følger direkte av skadeserstatningsloven § 1-1, lov om forsikringsavtaler § 7-6 fjerde ledd og forarbeidene til bestemmelsene at aktsomhetsnormen skal fastlegges uten hensyn til om skadevolder har ansvarsforsikring.

(14)

Utgangspunkt for den konkrete bedømmelse må være at B opptrådte typisk, dagligdags og på samme måte som de fleste andre 11-åringer på vei til skolen med sykkel. Han drev ikke noen form for kappsykling, og tilfeldigheter medførte at hans kamerat passerte A først. Ut fra hans oppfatning av situasjonen kan han ikke bebreides for å ha prøvd å passere på høyre side. Manøvreringen i forbindelse med passeringen av A var heller ikke annerledes enn det voksne syklister daglig foretar. Sammenstøtet skyldtes et hendelig uhell. Det vises for øvrig til lagmannsrettens mindretalls begrunnelse, som den ankende part i hovedsak kan slutte seg til.

(15)

As opptreden er av vesentlig betydning. Hun bidro til å skape et uklart trafikkbilde ved at hun på en vei med bredde ca. 4 meter rett foran en meget krapp og uoversiktlig venstresving krysset veien og gikk ca. 1 ½ meter fra veikanten på høyre side uten å følge med på trafikken bakfra. Betydningen av hennes opptreden synes bare i begrenset omfang å være vurdert av flertallet i lagmannsretten.

(16)

Subsidiært gjøres gjeldende at erstatningen må reduseres inntil 50 prosent etter skadeserstatningsloven § 5-1.

(17)

Ankesaken reiser prinsipielle spørsmål om barns erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven § 1-1. Den ankende part vil derfor ikke påstå seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

(18)

Sparebank 1 Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

(19)

Ankemotparten, A, har for Høyesterett i hovedsak anført:

(20)

Lagmannsrettens flertalls forståelse av skadeserstatningsloven § 1-1 og rettsanvendelse er korrekt, og ankemotparten kan i hovedsak slutte seg til flertallets begrunnelse.

(21)

I utgangspunktet må aktsomhetsnormen også for barn være objektiv. I den helhetsvurdering som må foretas, er blant annet handlingens skadeevne, risikoen for skade og om risikoen er nærliggende og synbar for skadevolder, vesentlig. Handlingens avvik fra det forsvarlige, handlingsalternativene og tiden til disposisjon for å velge alternative handlinger for om mulig å avverge skade er også sentralt. Barn på 11 år har normalt tilstrekkelig innsikt i trafikk og ferdsel i trafikk, slik at de kan anses for å ha utvist skyld. Flertallet har på riktig måte lagt vekt på at aktsomhetsnormen gjelder et livsområde hvor barn er godt kjent og deltar fra en forholdsvis tidlig alder.

(22)

Innføringen av en særskilt 10 års aldersgrense i 1987 i skadeserstatningsloven § 5-1 for lemping av ansvar på grunn av skadelidtes medvirkning har ikke betydning for barns uaktsomhetsansvar etter § 1-1. Bestemmelsen er begrunnet i rimelighet, risikobetraktninger og gjenoppretting.

(23)

Ansvarsforsikringen må få betydning for fastleggelse av aktsomhetsnormen, slik at den blir noe strengere. Vern av skadelidte er et av formålene med forsikringen, og de fleste husstander har slike forsikringer som også dekker barns erstatningsansvar.

(24)

Ved den konkrete vurdering har flertallet korrekt kommet til at B hadde for høy hastighet etter forholdene, for kort avstand til den som syklet foran, og at selve passeringen var svært risikofylt. Han hadde fått opplæring i å sykle korrekt og hadde erfaring i å ferdes i trafikken. Faren for sammenstøt og skade var nærliggende og synbar for ham.

(25)

Det mest naturlige handlingsalternativ da B ble oppmerksom på A, var å redusere hastigheten og om nødvendig stanse. Han var kjent med veien, og med at fotgjengere også ferdes på høyre side i hans fartsretning. Sammenstøtet var uunngåelig når hastigheten ikke ble redusert i tide, og A uforvarende reagerte på at første syklist under passeringen kom borti henne.

(26)

Den samlede lagmannsrett har på korrekt måte lagt vekt på ansvarsforsikringen ved vurderingen av om det er rimelig å pålegge erstatningsansvar etter § 1-1 i dette tilfellet.

(27)

As forhold var uten betydning. Hun krysset veien og fortsatte på høyre side i samsvar med den sedvanlige måte for ferdsel til fots på stedet. A hadde ikke mulighet for å avverge sammenstøtet.

(28)

Det bestrides at skadelidtes opptreden har vært slik at en avkortning av erstatningen etter skadeserstatningsloven § 5-1 kan finne sted.

(29)

A har nedlagt slik påstand:

(30)

Jeg er under noen tvil kommet til at anken fører fram, og at Sparebank 1 Skadeforsikring AS må frifinnes.

(31)

Lov om skadeserstatning § 1-1 om erstatningsansvar for barn og ungdom lyder slik:

«Barn og ungdom under 18 år plikter å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.»

(32)

Bestemmelsen avløste § 22 i straffelovens ikrafttredelseslov, hvoretter barn under 14 år ikke var erstatningsansvarlige for voldt skade. Dersom barnet hadde «Midler», kunne imidlertid retten om det var rimelig, bestemme at skaden helt eller delvis skulle erstattes av disse midler. Forutsetningen var at barnet ble ansett for å ha skyldevne, og at skade var påført forsettlig eller uaktsomt, jf. Innstilling I fra komiteen til å utrede spørsmål om barns og foreldres og arbeidsgiveres ansvar, avgitt i 1964, side 8 annen spalte med videre henvisninger.

(33)

Det framgår av innstillingen at § 1-1 tok sikte på et skyldansvar for alle under 18 år. Utvalget pekte på at det ville gi liten mening å ilegge ganske små barn slikt ansvar, men foreslo ikke en minstealder for skyldansvar. Forslaget overlot til domstolene å vurdere hvor langt ned i alder det ville være rimelig å pålegge ansvar. Utvalget ga imidlertid uttrykk for at barn under skolepliktig alder bare i klart ekstraordinære tilfeller burde ilegges ansvar. Jeg viser til innstillingen sidene 9 til 10.

(34)

Om normen for aktsomhet uttalte utvalget i innstillingen side 10 annen spalte:

«Hva som er forsvarlig og hva som er uforsvarlig, vil avhenge av den aktsomhetsnorm handlingen vurderes mot. Det er nokså selvsagt at en ikke kan legge den samme aktsomhetsnorm til grunn for alle de aldersgrupper som omfattes av utkastet. En kan ikke forlange den samme forstand og evne til å vurdere en handlings faremuligheter av en 10-åring som av en 17-åring. Aktsomhetsnormen må tilpasses de enkelte aldersgrupper. En 10-årings handlemåte må vurderes ut fra det en med rimelighet kan kreve av 10-åringer. Tilsvarende gjelder for andre aldersgrupper.»

(35)

Om betydningen av individuelle forhold uttales samme sted:

«Det er i erstatningsretten i alminnelighet en «objektiv» aktsomhetsnorm som legges til grunn, men dette gjennomføres ikke alltid. Og iallfall når det gjelder barn, kan det etter utvalgets oppfatning være en særlig grunn til å gjennomføre en mer individuell («subjektiv») bedømmelse. Det bør være adgang til å ta et visst hensyn ikke bare til den aldersgruppe barnet tilhører, men også det modenhetstrinn barnet står på. Det kan f.eks. være rimelig å legge til grunn en strengere aktsomhetsnorm overfor en 12-årig skadevolder som står på 15-års trinnet i sin intellektuelle utvikling, enn ovenfor en jevnaldrende som i utvikling står på 9-årstrinnet.»

(36)

Enkelte av høringsinstansene hadde innvendinger mot utformingen av lovutkastet. Departementet endret § 1-1 og uttalte i Ot.prp.nr.48 (1965-1966) sidene 27 til 28:

«Departementet er enig med Advokatforeningen i at det i prinsippet må sondres mellom vilkårene for ansvar og vilkårene for å begrense dette. Når det skal avgjøres hvor stort ansvar barnet i tilfelle skal ilegges, må det derfor først klarlegges om vilkårene for å pålegge det erstatningsansvar overhodet er til stede. Det må således avgjøres om barnet har voldt skaden med forsett eller uaktsomhet, og om barnet har nådd en slik grad av modenhet at det i det hele kan bli tale om å holde det ansvarlig etter en regel som bygger på skyld. Først når dette er klarlagt, kan det avgjøres hvilket omfang ansvaret skal ha under hensyn til de omstendigheter som etter loven er relevante for dette spørsmålet. Departementet vil i denne sammenheng understreke at avgjørelsen av om det fra barnets side er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, skal avgjøres helt uavhengig av om de øvrige omstendigheter trekker i retning av at barnet bør erstatte skaden eller ikke.»

(37)

Flertallet i Stortingets justiskomite var enig med departementet i at også barn under 14 år «... og et godt stykke nedover kan forstå når de handler uforsvarlig, og de vil kunne ha en viss evne til å erstatte skaden, selv om de ikke har formue», jf. Innst. O. VIII for 1967-68 side 17.

(38)

§ 1-1 må etter dette forstås slik at også barn kan bli erstatningspliktige for skade som de volder forsettlig eller uaktsomt såframt barnet må anses for å ha skyldevne. Barn under skolepliktig alder kan imidlertid bare i klart ekstraordinære tilfelle pålegges ansvar, jf. Innstilling I side 9. Det følger av § 1-1 og uttalelsene i forarbeidene at spørsmålet om barn eller ungdom under 18 år har utvist forsett eller uaktsomhet, skal avgjøres uavhengig av om tilkjennelse av erstatning konkret er rimelig etter § 1-1, jf. særlig proposisjonen sidene 27-28, som jeg tidligere har gjengitt. Dette innebærer etter min mening at økonomisk evne og forholdene ellers ikke skal trekkes inn ved vurdering av om barn og ungdom har utvist forsett eller opptrådt uaktsomt. Betydningen av ansvarsforsikringen kommer jeg tilbake til.

(39)

Selv om lovteksten uten nærmere kvalifikasjoner krever forsett eller uaktsomhet, kan ikke samme aktsomhetsnorm anvendes for alle under 18 år. Sentralt vil være om noen under 18 år har handlet annerledes enn barn eller ungdom i samme aldersgruppe vanligvis handler eller ville ha handlet i samme situasjon.

(40)

Utgangspunktet er at aktsomhetsnormen er objektivisert. Normen må imidlertid tilpasses krav og forventninger ut fra alder og utvikling. Barns naturlige begrensninger i forhold til å ferdes i trafikken går på synsevne, impulsivitet, samordning av flere informasjoner, og at oppmerksomheten lett avledes. De mangler erfaring i å skille mellom vesentlige og uvesentlige forhold i trafikkbildet. Særlig er beregning og vurdering av avstand og fart spesielt vanskelig for barn.

(41)

I tillegg kommer at krav og forventninger til barn må stilles under hensyn til at barn skal kunne leke og lære seg atferd utenfor hjemmet blant barn og voksne. Ferdsel til fots og på sykkel i trafikken kan være vanskelig, og det er viktig at barn blir fortrolige med dette. Fastlegging av normen for aktsomhet må i nødvendig grad ta hensyn til barns spesielle stilling og behov, og ikke hindre en naturlig utvikling.

(42)

Skadeserstatningsloven § 5-1 første ledd fikk ved lov 18. desember 1987 nr. 96 et nytt siste punktum om at lemping på grunn av skadelidtes medvirkning ikke skal finne sted når skadelidte på skadetiden ikke har fylt 10 år. Den ankende part har gjort gjeldende at lovendringen i 1987 også må få konsekvenser for barns skyldevne når det er spørsmål om å idømme erstatning: Erstatningsansvar for barn under 10 år kan blant annet av hensyn til sammenhengen mellom skyldevne og selvskyldevne ikke pålegges etter lovendringen, og må for barn fra 10 til 14 år begrenses til forsettlige og grovt uaktsomme forhold.

(43)

Jeg kan ikke se at endringen av bestemmelsene om skadelidtes medvirkning kan få betydning for forståelsen av § 1-1. Innføringen av en aldersgrense på 10 år for avkortning av erstatningen var ikke begrunnet i manglende selvskyldevne, men i rimelighet og oppgjørstekniske hensyn, jf. NOU 1987:4 side 31 annen spalte og Ot.prp.nr.81 (1986-1987) sidene 42-43. En utvidet anvendelse av bestemmelsen ville innebære at barn under 10 år ble helt fri for ansvar, hvilket ville være direkte i strid med § 1-1, som ifølge forarbeidene var forutsatt å få anvendelse også for barn under 10 år.

(44)

Jeg tilføyer at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom skyldevne for erstatningsplikt og avkortning av erstatningen på grunn av egenskyld. Eksempelvis kan tenkes at erstatning bør idømmes også for skadevoldere under 10 år ved hærverk eller annen forsettlig påført skade, eller når barn under 10 år påfører andre barn skade, jf. for det siste alternativ Nygaard: Skade og ansvar 5. utgave side 419.

(45)

Ankemotparten har også anført at kravet til aktsomhet må skjerpes i de tilfeller barnet er dekket av ansvarsforsikring som i denne sak. I alle tilfelle må dette gjelde når det kan være tvilsomt om barnet har opptrådt uaktsomt.

(46)

Som før nevnt er § 1-1 utformet slik at retten først må avgjøre om barnet med forsett eller ved uaktsomhet har voldt skade, og deretter ta stilling til om det er rimelig å tilkjenne erstatning under hensyn til de omstendigheter som etter loven er relevante for dette spørsmål, jf. Ot.prp.nr.48 (1965-1966) sidene 27-28, som jeg tidligere har gjengitt. Barnets økonomiske evne er etter lovteksten en av de relevante omstendigheter ved vurderingen av rimelighet, og hører ikke hjemme i den forutgående vurdering av skyldvilkåret. Dette underbygges av forsikringsavtaleloven § 7-6 fjerde ledd første punktum, hvor det framgår at forsikringsselskapet kan gjøre gjeldende de innsigelser som sikrede har i forhold til skadelidte. Dersom barnet og forsikringsselskapet sammen ble saksøkt, ville forskjellig norm for aktsomhet kunne føre til frifinnelse av barnet og ansvar for selskapet i strid med § 7-6. Ifølge forarbeidene til forsikringsavtaleloven skal skadelidte ikke få bedre erstatningsrettslig posisjon ved å holde seg til selskapet i stedet for til sikrede, jf. NOU 1987:24 side 160 første spalte. Jeg finner det klart at en ansvarsforsikring ikke kan tillegges betydning ved fastleggelse av skyldnormen etter skadeserstatningsloven § 1-1.

(47)

Jeg går nå over til å behandle spørsmålet om B var uaktsom da han støtte sammen med A.

(48)

Lagmannsrettens flertall og mindretall var enige om selve hendelsesforløpet. Like før sammenstøtet hadde A, som hun pleide, krysset Rutlinslid fra venstre mot høyre fordi det like nedenfor kom en uoversiktlig venstresving med en mur rett utenfor venstre veiskulder i hennes gangretning. Kort etter at hun var kommet over i den høyre del av veibanen i en avstand av om lag halvannen meter fra høyre veikant eller autovernet, kjørte først Bs kamerat forbi henne på høyre side. Han fulgte etter i en avstand av om lag fem meter og tok også sikte på å passere henne på høyre side. Lagmannsretten la til grunn som mest sannsynlig at avstanden mellom A og veikanten/autovernet var blitt ytterligere redusert, fordi hun hadde beveget seg enda noe mot høyre etter at den første syklisten hadde passert. B støtte sammen med henne, slik at hun falt og brakk høyre håndledd. Ifølge lagmannsretten holdt han en hastighet på om lag 25 km/t ved påkjørselen. Flertallet fant at guttene var om lag 25 meter bak A da de ble klar over at hun befant seg i veibanen. Partene er i hovedsak enige i lagmannsrettens beskrivelse av hendelsesforløpet. Jeg legger lagmannsrettens og flertallets bevisbedømmelse til grunn.

(49)

Spørsmålet er om B under hensyn til sin alder og utvikling har opptrådt uaktsomt.

(50)

Voksne syklister som bakfra og helt overraskende i stor fart prøver å passere nær fotgjengere på fortau eller i veibanen, må i utgangspunktet anses for å ha opptrådt uaktsomt. Fotgjengere kan plutselig endre retning eller snu seg og dermed uforvarende komme foran syklisten. Denne må til enhver tid avpasse farten etter forholdene og være forberedt på å måtte stanse. Dersom sammenstøt finner sted, vil syklisten normalt bli ansvarlig for påregnelig skade. Det samme krav til aktsomhet kan ikke uten videre anvendes i forhold til en 11 år gammel syklist.

(51)

Spesialist i klinisk psykologi Atle Hugo Mjell har i sin skriftlige erklæring for Høyesterett redegjort for hvilke forventninger som generelt kan stilles til en 11-åring i en trafikksituasjon som i denne sak, og hvorfor B valgte å passere fotgjengeren på høyre side. Han peker først på barnets kognitive funksjonsnivå og opplyser at man generelt kan regne med at barn kan hanskes med inntil tre informasjonsenheter når de skal oppfatte og tolke informasjon i den aktuelle trafikksituasjon. Om dette konkluderer Mjell:

«Fra en 11-åring i vår trafikksituasjon vil vi forvente en som behersker sykkelatferd fin- og grovmotorisk tilnærmet som voksne. Vi vil forvente en som har et tilfredsstillende utviklet sanseapparat, tilnærmet som voksne. Samtidig vil vi forvente en som viser økt impulsivitet sammenlignet med voksne, samt en redusert evne til, eller ferdighet i, å vurdere en trafikksituasjon.»

(52)

Deretter viser Mjell til at kognitiv- og sosialpsykologi kan gi en pekepinn om hvorfor en 11-åring velger akkurat det handlingsalternativ B valgte. Etter å ha konstatert at 11-12-åringer vet at farer eksisterer langs skoleveien, og at de ønsker å unngå ulykker og komme seg trygt til skolen, blir spørsmålet hva som fanger barnets oppmerksomhet umiddelbart før uhell skjer. Om dette uttales:

«I vårt trafikktilfelle vil både sykkelkameraten og fotgjengeren ha vært personer å rette oppmerksomheten mot. Det er sannsynlig at sykkelkameraten ble et viktig oppmerksomhetsobjekt. Det vil være naturlig å imitere personen som sykler foran fordi de to syklende utfører samme handling, men også fordi kameraten faktisk løser et trafikalt problem gjennom sin atferd. En orientering mot kameratens problemløsning gjør at alternative løsninger blir valgt bort hos 11-åringen fordi han vil ha mindre kapasitet til å hanskes med alternativ informasjon rent tankemessig (kognitivt).

Det er ikke tvil om at guttens motivasjon for handlingen var å unngå ulykke. Min hovedkonklusjon er imidlertid at situasjonelle forhold: sosial gruppeatferd (det å imitere andre) i øyeblikket før ulykken var avgjørende for hvilken trafikkhandling som ble valgt. I dette ligger redusert evne til å ta inn, bearbeide og velge alternative løsninger i den korte tiden som gikk før ulykken var et faktum.»

(53)

Ved den konkrete bedømmelse av Bs forhold tar jeg utgangspunkt i at han ut fra alder og utvikling var i stand til å mestre sykling i trafikk, og at han hadde foreldrenes og skolens tillatelse til å sykle til og fra skolen. Slik sykling hadde foregått fra skolestart i august samme år ulykken fant sted. Han brukte en sykkel av normal god kvalitet og hadde sykkelhjelm. Guttene kappsyklet ikke før ulykken, og hastigheten da guttene ble oppmerksom på A, var ikke uforsvarlig høy. Da kameraten valgte å passere på høyre side av A, fulgte B impulsivt etter. Grunnen til dette var ifølge Mjell en form for sosial gruppeatferd, som i dette tilfellet medførte en redusert evne til å ta inn, bearbeide og velge alternative løsninger i den korte tid som gikk før sammenstøtet. På dette grunnlag kan jeg ikke se annet enn at han valgte samme løsning som mange 11-åringer ville ha valgt. Valget må antas å ha vært en konsekvens av hans identifikasjon med den som syklet først. Dette blir for meg avgjørende i forhold til spørsmålet om han har opptrådt uaktsomt etter § 1-1. Det foreligger ikke opplysninger i saken om individuelle forhold som tilsier en annen norm for aktsomhet.

(54)

Ut fra mitt resultat er det ikke nødvendig å komme inn på om tilkjennelse av erstatning ville vært rimelig i dette tilfelle, og den ankende parts subsidiære anførsel om nedsettelse av erstatningen med inntil 50 prosent etter § 5-1.

(55)

Anken har ført fram. Den ankende part har ikke krevd saksomkostninger. Omkostninger skal etter dette ikke tilkjennes for noen instans.

(56)

Jeg stemmer for denne dom:

(57)

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er enig med førstvoterende i sakens generelle rettslige utgangspunkter. I den konkrete aktsomhetsvurdering er jeg imidlertid kommet til samme resultat som begge de tidligere instanser. Spørsmålet er om en 11-åring som syklet en fotgjenger over ende, har handlet uaktsomt. Den unge syklisten hadde gjennomgått trafikkopplæring på sykkel, og han syklet daglig til skolen. Om Bs erfaring som syklist skriver herredsretten:

«Såleis hadde han sykla til skulen i om lag to månader då ulukka skjedde. Han lærte å sykla då han var om lag 7 år gamal. Han hadde sykla på lite trafikkerte stader fram til han flytte til Sogndal to år før ulukka. I Sogndal hadde han sykla i grannelaget og til trening, før han fekk lov til å sykla til skulen. Han hadde delteke i sykkelkarusell i alle fall ein sommar før ulukka, og han hadde hatt noko opplæring på skulen. Foreldra hadde òg hatt han med på sykkelturar.»

(58)

Han var kjent på strekningen der ulykken skjedde. Det er intet å legge fotgjengeren til last. Da syklistene oppdaget henne, gikk hun på høyre side av veien ca. 25 meter foran, rett før inngangen til en uoversiktlig venstresving.

(59)

For meg blir dette tidspunkt, da syklistene oppdaget fotgjengeren, avgjørende for aktsomhetsvurderingen. Det var da, fra guttenes synsvinkel, en relativt trang passasje på fotgjengerens høyre side. Det må videre ha virket utrygt å passere på hennes venstre side på den smale veien med svingen forut. Jeg har vanskelig for å se at en 11-åring, med trafikkopplæring og en viss erfaring, ikke er i stand til å se at det iallfall forelå en noe utrygg situasjon. Guttene syklet med forholdsvis høy hastighet, «fortere enn det foreldra ville ha likt», som B ifølge herredsretten forklarte. Det må etter mitt skjønn kunne forventes at en 11-åring, som er konfrontert med et usikkert trafikkbilde, anser det å bremse som et aktuelt alternativ, eventuelt å bruke ringeklokken slik at fotgjengeren blir oppmerksom på syklistene så tidlig at hun kan innrette sin atferd deretter. Dette ville være et selvfølgelig krav til en voksen syklist i denne situasjon. Jeg kan vanskelig se at ikke et så elementært krav må gjelde 11-åringer som jevnlig ferdes i trafikken på sykkel. Jeg kan heller ikke se at B, da han oppdaget fotgjengeren, må anses for å ha vært ute av stand til selvstendig å vurdere egen atferd i de sekundene som stod til rådighet før kameraten først passerte fotgjengeren på innsiden. At det i situasjonen vil foreligge en tilbøyelighet eller impuls til å imitere kameratens trafikkatferd, er ikke det samme som at B ikke kunne og burde handlet annerledes da han ble oppmerksom på fotgjengeren.

(60)

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stang Lund.

(61)

Dommer Stabel: Likeså.

(62)

Justitiarius Schei: Likeså.

(63)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom: