Høyesterett - HR-1999-51-B - Rt-1999-1473

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1999-10-05
Publisert	HR-1999-51-B - Rt-1999-1473
Stikkord	(Stokke-dommen) Erstatningsrett. Sivilprosess. Årsakssammenheng. Bevisbyrde. Nakkeslengskade.
Sammendrag	Skadelidte pådro seg nakkeslengskade etter bilkollisjon og ble erklært 100% ervervsufør. Vedrørende erstatning for tap i fremtidig erverv ble lagt til grunn at 50% måtte belastes ulykken, mens det resterende ville ha inntrådt uavhengig av ulykken. - Uttalt at skadevolderen har bevisbyrden for at skaden helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av ulykken. - Angående bevisvurderingen ble særlig fremhevet betydningen av begivenhetsnære bevis og uavhengige sakkyndige vurderinger, herunder nedtegnelser gjort av fagfolk tatt opp til den begivenhet som skal klarlegges. Dissens 4-1.
Saksgang	Oslo byrett Nr. 95-02950 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-3272 A og LB-1996-3273 A - Høyesterett HR-1999-51-B, nr. 354/1997.
Parter	A (Advokat Bjørn Lillebergen) mot Vesta Forsikring AS (Advokat Jan Lundberg - til prøve).
Forfatter	Rieber-Mohn, Tjomsland, Coward og Gjølstad. Mindretall: Krüger.

---

Dommer Rieber-Mohn: Den 15. september 1989 ble A, født 0.0.1944, utsatt for en trafikkulykke i krysset Gyldenløvesgate/Tiedemannsgate i Oslo. Hennes bil ble påkjørt fra venstre av en personbil som var forsikret i Skadeforsikringsselskapet Vesta AS, i dag Vesta Forsikring AS, heretter kalt Vesta. Ved sammenstøtet pådro A seg en nakkeslengskade. For Høyesterett dreier saken seg om i hvilken utstrekning As ervervstap etter ulykken kan tilbakeføres til denne nakkeslengskaden.

På ulykkestidspunktet var A ansatt i ca. halv stilling som sekretær i Homeopatenes Landsforbund, og ulykken skjedde under tjenestekjøring. Samtidig arbeidet hun for sin mor som drev utleie av selskapslokaler, og dessuten tok hun i mot noen pasienter til aromaterapi.

Etter ulykken var A sammenhengende sykmeldt til midten av september 1990, da hun gikk over på attføringsstønad. Hun var riktignok

Side 1474

i en periode fra 8. januar til 5. mars 1990 halvt sykmeldt og forsøkte seg på ny i sin stilling, men måtte gi opp.

Den 14. april 1994 ble A tilstått full uførepensjon med virkning fra 1. september 1990. Nakkeslengskaden ble 28. oktober 1996 godkjent som 100% yrkesskade, og hun mottar uførepensjon med fulle yrkesskadefordeler.

Det oppsto tvist mellom A og skadevolders forsikringsselskap Vesta om erstatningsoppgjøret. Vesta erkjente fullt ansvar for de skader A var påført som følge av sammenstøtet, men partene ble ikke enige om erstatningens omfang. A reiste da sak for Oslo byrett med krav om menerstatning, erstatning for tapt inntekt, tap i fremtidig erverv og erstatning for påførte og fremtidige ekstrautgifter. Før saken kom opp for byretten, ble partene enige om menerstatningen. Oslo byrett avsa 2. august 1996 dom med slik domsslutning:

«I.	Vesta Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med i alt kr. 1.499.959, som fordeler seg slik:

1.	for lidt inntektstap med kr. 288.307.- - tohundreogåtteogåttitusentrehundreogsyv - for årene 1990 til 1995 med tillegg av lovens morarente fra 1. juli hvert år til betaling skjer.

2.	for tap i fremtidig erverv kr. 1.061.652. - - enmillionogenogsekstitusensekshundreogtoogfemti.

3.	erstatning for lidt og fremtidig tap som husmor kr. 100.000.- - etthundretusen.

4.	erstatning for andre påførte og fremtidige ekstrautgifter med kr. 50.000.- - femtitusen.

Til fradrag i utbetalingsbeløpet kommer kr. 500.000.- for utbetalt à conto-beløp samt renter av dette beløp.

II.	Vesta Forsikring AS betaler til A i saksomkostninger kr. 96.460.- - seksognittitusenfirehundreogseksti.

III.	Beløpene nevnt i pkt. I og II forfaller til betaling 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.»

I dommen er det gitt uttrykk for at byretten oppfattet Vesta slik at det ikke lenger ble prosedert på at en ikke uvesentlig del av hennes medisinske plager kunne tilbakeføres til andre forhold enn ulykken.

Vesta anket dommen til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjaldt byrettens fastsettelse av erstatning for tap i fremtidig erverv og erstatning for påførte og fremtidige ekstrautgifter. A motanket over fastsettelsen av erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv. Lagmannsretten avsa 14. august 1997 dom med slik domsslutning:

«I hovedanken

1.	Vesta Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for tap i fremtidig erverv med kr 530.826,- - femhundreogtrettitusenåttehundreogtjueseks - med tillegg av lovens renter.

2.	Vesta Forsikring AS frifinnes for å betale erstatning for påførte og fremtidige ekstrautgifter.

I motanken

Byrettens dom stadfestes forsåvidt angår lidt inntektstap.

Side 1475

Til fradrag i utbetalingsbeløpene kommer kr 500.000,- for utbetalt à conto-beløp med renter.

I begge ankesaker:

Hver av partene bærer sine saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.»

I lagmannsretten sto årsaksspørsmålet sentralt. Retten konstaterte at Vesta aldri hadde akseptert at As uførhet fullt ut var forårsaket av trafikkulykken i 1989. Til belysning av dette spørsmålet hadde lagmannsretten oppnevnt en spesialist i nevrologi, overlege Knut Nestvold. I årsaksspørsmålet delte lagmannsretten seg. Flertallet kom til at As uførhet dels skyldtes trafikkulykken, dels andre forhold, og belastet Vesta med 50% av tapet i fremtidig erverv. Mindretallet kom til at Vesta var fullt ut erstatningsansvarlig for As uførhet.

A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjaldt erstatningen for tap i fremtidig erverv og erstatningen for lidt tap. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet ved kjennelse 13. mars 1998 å henvise anken for så vidt angår årsaksspørsmålet i forhold til kravet om erstatning for tap i fremtidig erverv. Anken ble samtidig nektet fremmet for så vidt gjaldt selve beregningen av tap i fremtidig erverv og erstatningen for lidt tap. For Høyesterett er oppnevnt som sakkyndige to spesialister i nevrologi - overlege Knut Nestvold og professor dr. med. Ola H. Skjeldal. Begge har avgitt skriftlige erklæringer og utdypet disse under ankeforhandlingen for Høyesterett. For Høyesterett er det ellers fremlagt en del nye dokumenter.

Den ankende part - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er en erstatningsrettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hele det inntektstap hun lider som følge av uførheten. Før ulykken var hun i meget liten utstrekning sykmeldt for sine helseplager, som hadde en ganske ordinær karakter. Hun var aktiv i arbeid og fritid i tillegg til at hun hadde eneomsorgen for to barn. På ulykkestidspunktet hadde hun to deltidsstillinger som til sammen utgjorde en full stilling, og hun var i gang med utdannelse i naturmedisin. Hun hadde ikke noen negativ helseutvikling i de nærmeste år forut for ulykken.

Ulykken ble et vendepunkt i hennes liv. Det kraftige sammenstøtet og nakkeslengskaden medførte en rekke ulike helseplager av varig karakter. Foruten nakke- og hodesmerter fikk hun blant annet smerter i hofte og kne, svikt i kognitive funksjoner som syn, hukommelse og konsentrasjon, økt trettbarhet og svekket immunforsvar med infeksjoner. Hun gjorde et forsøk på å gjenoppta arbeidet, men måtte gi opp etter kort tid og ble etter hvert uføretrygdet. Hennes ervervsuførhet som følge av ulykken ble av trygdemyndighetene først fastsatt til 20%. Vedtaket ble påklaget med den anførsel at hele uførheten må sies å være en yrkesskade. Ved fylkestrygdekontorets vedtak 28. oktober 1996 ble hun tilstått 100% uførepensjon, og hele uførheten ble ansett forårsaket av yrkesskade oppstått ved trafikkulykken.

Et viktig grunnlag for dette vedtak var en erklæring fra professor dr. med. Berthold Grünfeld, avgitt 13. juni 1996. I erklæringen het det blant annet:

Side 1476

«Det er bemerket at kl. før ulykken gjennom flere år hadde vært plaget av angst og psykovegetative symptomer, særlig med relasjon til fordøyelse og vannlating, samt en hypotyreose.

Jeg har drøftet dette spørsmålet med kl. Hun sier at plagene aldri var så markante at de influerte på hennes sosiale og yrkesmessige funksjonsnivå. Hun fremhever at hun var i god form så sent som i august 1989, og hadde konkrete planer om utdanning i tillegg til yrkesaktivitet i et omfang som må oppfattes som heltidsarbeid. Dette innebærer at hun hadde overskudd, vitalitet og pågangsmot av i hvertfall karakter og kvalitet før skaden.

Jeg finner det derfor vanskelig å tillegge hennes psykovegetative og hypotyreotiske plager forut for skaden særlig betydning som årsaksfaktor bak den senfølgetilstand hun utviklet etter skaden i 1989.

Slik kl. fremstiller sin situasjon og sitt funksjonsnivå frem til skadetidspunktet, må jeg, utfra en samlet bedømmelse anse bilulykken å ha en vesentlig høyere årsakssammenheng enn de anførte 20%. Jeg er tilbøyelig til å tillegge skaden hovedansvaret for at kl ikke har fungert yrkesmessig de siste 7 årene, og at hun nå er tilstått 100% uførepensjon.»

Det må legges betydelig vekt på uttalelsen fra professor Grünfeld og det vedtak som er truffet av trygdemyndighetene. Grunnlaget for vedtaket var dessuten medisinske erklæringer, derunder spesialisterklæringer, som forelå i trygdesaken allerede i 1994. Trygdemyndighetene har i hovedsak hatt det samme vurderingsgrunnlag som i erstatningssaken. Men de foretar en bredere indviduell vurdering og er strengere ved at det kreves at yrkesskaden er hovedårsak til ervervsuførheten. Det er uheldig om man kommer til forskjellige resultater i de to saker.

Grünfeld bygget sin erklæring blant annet på en vurdering av klinisk psykolog Einar C. Salvesen, som har hatt behandlingskontakt med A både før og etter ulykken. Han konkluderte sin rapport fra 30. august 1994 slik:

«Når det gjelder årsaken til hennes nedsatte fysiske og kognitive funksjonsnivå er det ingenting i materialet som, etter undertegnedes vurdering, tilsier at dette kan tilbakeføres til latente intraspsykiske eller psykologiske forhold. En samlet vurdering av materialet gir derimot skjellig grunn til å anføre at hennes tilstand i dag er en følge av bilulykken hun ble utsatt for i 1989.»

De sakkyndige for Høyesterett synes å være uenige om i hvilken grad hennes mange helseplager og symptomer etter ulykken, bortsett fra de direkte ulykkesrelaterte nakke- og hodeplager, inngår som sekundærfølger av denne. Professor Skjeldal er åpen for at det dreier seg om slike følger. Det er støtte for en slik oppfatning både i konsensusrapporten til Quebec Task Force on Whiplash-Associated Disorders, 1995, og i Sosial- og helsedepartementets forskrift om menerstatning ved yrkesskade. Professor Skjeldal er dessuten i sterk tvil når han konkluderer med at A ville ha blitt ervervsufør også når det ses bort fra ulykken, og han angir ikke en slik uførhet i prosent. Overlege Nestvold anvender en nærmest matematisk modell utarbeidet av Den norske Lægeforening. Ifølge denne er den ervervsmessige uførhet vanligvis inntil 20% over den medisinske invaliditet. Denne skjematiske fremgangsmåte er i dårlig harmoni med den indviduelle erstatningsutmåling som skal finne

Side 1477

sted ved personskade, jf. skadeserstatningslovens § 3-1. Den er også i strid med en uttalt oppfatning i Rikstrygdeverket.

Det er et viktig erstatningsrettslig prinsipp at skadevolder bærer risikoen for at skadelidte er spesielt sårbar eller predisponert for skade. Grensen her går ved de upåregnelige skader, men slike er ikke anført å foreligge i denne sak. Det er også et rettslig utgangspunkt at skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og skadene hun er påført. Men når det som i denne sak er påvist at ulykken har medført ervervsmessig uførhet, og forsikringsselskapet anfører at andre forhold ville medført slik uførhet uavhengig av påkjørselen, må selskapet påvise at det forholder seg slik. En slik påvisning har selskapet ikke maktet.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

«1.	Byrettens dom stadfestes hva angår domsslutningens pkt. I. 2 og II.

2.	Den ankende part tilkjennes 12% rente p.a. fra 28. august 1997 og til betaling av erstatningen skjer.

3.	Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten - Vesta Forsikring AS - har sammenfatningsvis anført:

Den erstatningsfordeling som lagmannsrettens flertall har foretatt, er ikke i strid med prinsippet om at skadevolder bærer risikoen for de skader som oppstår hos skadelidte, og at skadelidte derved må tas som han eller hun er. Skadevolder er bare ansvarlig så langt som den skadegjørende handling er en nødvendig betingelse for skadens inntreden. I vår sak kan bare deler av As helseplager og symptombilde tilbakeføres til trafikkulykken. Resten ville ha inntrådt selv om ulykken tenkes borte. Disse plagene har sin opprinnelse i As spesielle sykdomsdisposisjon, og flere av dem var kommet til uttrykk lang tid før ulykken.

Det må på denne bakgrunn skje en fordeling, idet skadevolder bare skal erstatte sin forholdsmessige andel. Et slikt fordelingsprinsipp har støtte i rettspraksis, jf. dommen i Rt-1998-1565, som har mange likhetstrekk med vår sak. Eksempler på fordeling finnes i en rikholdig lagmannsrettspraksis.

Ved vurderingen av årsaksspørsmålet og hvilken del av ervervsuførheten som skyldes ulykken, kan ikke trygdemyndighetenes standpunkt og bedømmelse tillegges avgjørende vekt. Det er heller ikke tungtveiende hensyn som taler for at trygdesaken og erstatningssaken bør falle likt ut. Trygdevedtaket er ikke uten bevisverdi, men vedtakets grunnlag må undergis en kvalitetsvurdering.

Det foreligger en rekke lege- og spesialisterklæringer i saken. Ikke alle har like stor verdi. Begivenhetsnære erklæringer, som journaler fra tiden før og omkring ulykken, får en særlig betydning. Det samme gjør erklæringene til de uavhengige rettsoppnevnte sakkyndige. I denne saken får de avgjørende betydning.

Vesta er enig med A i at skadevolder har bevisbyrden for at skadelidte ville ha utviklet en ervervsmessig uførhet uavhengig av ulykken. Det kan imidlertid ikke kreves en konkret angivelse av når uførheten ville ha inntrådt eller hva slags uførhet det hadde vært tale om.

Side 1478

Tvil på disse punkter er kommet skadelidte til gode i vår sak ved at hun er tilstått full erstatning for lidt ervervstap i årene 1990-1996.

Vesta har oppfylt sin bevisbyrde i første rekke under henvisning til de oppnevnte sakkyndiges erklæringer og konklusjon. Begge de sakkyndige er kommet til at As hode- og nakkeplager skyldes ulykken. Selv om hun hadde eldre nakkeplager, er nye kommet til. De sakkyndige er også enige om at de nevnte plagene ikke er årsak til hele hennes uførhet. En del av hennes ervervsuførhet skyldes muskel- og skjelettplager som oppsto flere uker etter trafikkulykken, og begge de sakkyndige mener at disse plager kan forklares med sykdom eller lidelser A hadde før ulykken inntraff.

Det er heller ikke holdepunkter for at de sakkyndige for Høyesterett skjematisk har lagt til grunn legeforeningens retningslinjer uten å anvende et selvstendig skjønn. Det gjelder også overlege Nestvold, som har fordelt den ervervsmessige uførhet med en halvpart hver til ulykken og ikke-ulykkesbetingede forhold.

På denne bakgrunn har lagmannsrettens flertall kommet til et riktig resultat.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1.	Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2.	Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan tas til følge.

Det grunnleggende rettslige utgangspunkt er at skadelidte skal ha erstattet det tap hun er påført som følge av den skadevoldende handling. Det må etter mitt syn kunne legges til grunn at A etter ulykken ble 100% ervervsufør. Da ulykken skjedde, var hun i fullt arbeid, og hun har siden vært sykmeldt eller uføretrygdet. Det foreligger derfor i utgangspunktet en relevant erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom ulykken og hennes uførhet. Det leder i denne forbindelse ikke til noen begrensning i erstatningsansvaret om A på grunn av sin helsetilstand har vært særlig sårbar, og at konsekvensene av ulykken for henne derfor er blitt mer omfattende enn de ville ha blitt for de fleste andre, jf. blant annet dommen i Rt-1992-64. Begrensningen her er at erstatningsansvaret ikke omfatter upåregnelige skadefølger, jf. dommen i Rt-1997-1, men dette er ikke noe tema i denne saken.

Det som er kjernespørsmålet i saken, er om A dersom ulykken ikke hadde skjedd, likevel ville ha blitt delvis ervervsufør. Vesta mener at hun i så fall ville ha blitt halvt ervervsufør i løpet av få år, og selskapet påstår på denne bakgrunn lagmannsrettens dom stadfestet. A mener at det må legges til grunn at hun dersom ulykken ikke hadde skjedd, ville vært i fullt arbeid frem til vanlig pensjonsalder.

Før jeg går nærmere inn på dette spørsmål, vil jeg knytte et par bemerkninger til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten la «til grunn at As uførhet og tapte ervervsevne skyldes flere selvstendige samvirkende årsaker, slik at ansvaret må deles». Med grunnlag i de medisinsk sakkyndiges konklusjoner konkluderte flertallet med en «likedeling av årsaker med 50% til ulykken og 50 % til øvrige årsaksfaktorer». Lagmannsrettens bemerkninger tyder på at retten har foretatt en

Side 1479

forholdsmessig oppdeling av erstatningsansvaret, noe som i tilfelle bygger på en uriktige forståelse av det rettslige årsaksbegrepet, jf. Rt-1992-64.

Jeg finner grunn til innledningsvis også å nevne at som utgangspunkt har skadelidte bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt. Men når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen, jf. i denne retning også Rt-1997-883, se side 887. I denne dom uttalte Høyesterett at for at skadelidtes helsemessige forhold skal få «erstatningsmessige konsekvenser, må det i det minste foreligge en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning».

Skadelidte i vår sak har hatt en langvarig sykehistorie og et sammensatt sykdomsbilde. Saken reiser vanskelige bevisspørsmål. Som en generell veiledning for bevisvurderingen viser jeg til hva førstvoterende uttalte - særlig med sikte på denne sakstypen - i dommen i Rt-1998-1565, se side 1570-1571. Det er særlig betydningen av begivenhetsnære bevis og uavhengige sakkyndige vurderinger jeg her tenker på. Førstvoterende i nevnte dom peker på at nedtegnelser gjort av fagfolk tett opp til den begivenhet som skal klarlegges, har særlig verdi. Det samme gjelder grundige medisinske vurderinger av rettsoppnevnte sakkyndige.

Før jeg går noe nærmere inn på As sosiale og helsemessige situasjon før og etter ulykken, nevner jeg kort at det synes å ha vært en viss uenighet mellom partene om bilenes fart ved sammenstøtet. De noe motstridende opplysninger i saken har imidlertid meget begrenset betydning. De oppnevnte medisinske sakkyndige har uttalt at farten ikke har betydd noe vesentlig for deres konklusjoner, og Vesta har erkjent at det var et relativt kraftig sammenstøt med skadeevne.

Av utdannelse hadde A artium, og grunnfag og mellomfag i kunsthistorie. Etter at hun ble skilt i 1980 og til ulykken skjedde og mens hun hadde eneomsorgen for sine to barn født i 1973 og 1975, gjennomførte hun en rekke kurs av ulik karakter som for eksempel malerkurs, kurs i kunstneriske terapier, personaladministrasjon, aromaterapi, meditasjon og pusteteknikker. Kursene har hun fullført for en stor del i fritiden. I den samme perioden har hun også hatt en rekke ulike stillinger, blant annet som sekretær ved Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst, lærer ved Steinerskolen, ekstrahjelp hos Riksantikvaren, vikarierende daglig leder av kunsthandel og aromaterapeut. Hun har innimellom arbeidet med blant annet utgivelse av kunstnerleksikon, turistguiding og privat innkvartering av turister i eget hus flere år på rad. I hele perioden assisterte hun sin mor som fungerende daglig leder av selskapslokalene Villa Heggeli.

Til sine primærleger har hun i årene 1980-1989 oppgitt en rekke symptomer og plager. Jeg nevner blant annet angst, svimmelhet, øresus, følelse av lammelse, kjeve- og mavesmerter. Spesielt nevner jeg at hun i 1983 oppgav muskelspenninger i tunge, hals og nakke, og i 1985 at hun ble behandlet for nakkeplager hos fysioterapeut. I 1988 meldte hun om problemer med leddsmerter. Hun var bare i meget begrenset grad sykmeldt i denne perioden, og det kan ikke påvises noen negativ utvikling av hennes helsetilstand frem mot trafikkulykken.

Side 1480

Umiddelbart etter ulykken 15. september 1989 oppsøkte A Smestad legesenter. I journalen skrev primærlegen, dr. J. Aaserud, blant annet at det ikke var tegn til nakkeskade, men noe ømme nakkemuskler. Den 18. september var A på ny hos dr. Aaserud, som gjorde denne nedtegnelse i journalen: «Hun har tretthet men ellers få lokalsymptomer». Den 5. oktober noterte han at hun hadde noen «vegetative symptomer» i ansiktet, og den 25. oktober at hun er «stadig bedre». I en legeerklæring fra medio desember 1989 skrev dr. Aaserud blant annet: «Hun har hatt effekt av fysio. behandling og bruk av støttekrave. Ved siste kons 5/12 mere diffuse symptomer.» Under rubrikken Prognose skrev han: «"Whip lash» skader har tradisjonelt en usikker prognose. Hennes skade må betraktes som lett og hun burde kunne friskmeldes relativt raskt. Den premorbide personligheten kan gjøre at dette muligens bør vurderes av nevrolog dersom dette tar tid.»

A har senere - til spesialister og sakkyndige - forklart at da hun våknet dagen etter ulykken, kunne hun ikke bevege hodet, og hun manglet sidesyn. Høyre øye fokuserte ikke, hun var langsommere i alle bevegelser, og lungefunksjonen var nedsatt. Etter hvert fikk hun smerter i hele kroppen - i nakken, bakhodet og generelle kroppssmerter. Ca. en måned etter ulykken fikk hun etter egen forklaring smerter i høyre hofte og kne. Hun oppga videre å ha hatt blant annet et ekstremt søvnbehov, nummenhet i fingre, konsentrasjonsvansker og hukommelsessvikt.

I de første årene etter ulykken og ikke minst under forberedelsen av trygdesaken, ble A undersøkt av en rekke spesialister - blant annet i nevrologi, psykiatri, klinisk psykologi og sosialmedisin. Jeg finner det ikke påkrevet å gå nærmere inn i erklæringer disse har avgitt, men viser til professor Grünfelds erklæring referert under gjengivelsen av ankende parts anførsler. Jeg nevner også at de sakkyndige nevrologer for Høyesterett har gjennomgått tilgjengelige legeerklæringer og legejournaler før de avga sine skriftlige erklæringer.

Den ankende part har anført at trygdemyndighetenes bedømmelse og standpunkt, at hele As uførhet antas yrkesskadebetinget, må veie tungt i hennes favør - også fordi det vil være uheldig om man kom til forskjellig resultat i trygdesaken og erstatningssaken. Jeg kan ikke være enig i denne anførsel. Forsikringsselskapet var ikke part i trygdesaken. Årsaksspørsmålet har fått en bredere behandling i vår sak, ikke minst ved de oppnevnte og uavhengige nevrologisk sakkyndige. Jeg viser på ny til hva Høyesterett uttalte om bevis i denne type saker i Rt-1998-1565 på side 1570-1571. Et vesentlig grunnlag for trygdemyndighetenes standpunkt var professor Grünfelds erklæring av 13. juni 1996, som jeg tillegger begrenset vekt. Han har ikke eksplisitt behandlet den sentrale problemstilling i vår sak. Det fremgår av erklæringen at Grünfeld ser helt bort fra «de nevrologiske aspekter av skaden og dens senfølgekonsekvenser», og at han konsentrerer «oppmerksomheten omkring hennes psykososiale og yrkesmessige funksjonsnivå etter skaden i sept. 1989». Han synes å ha lagt betydelig vekt på As egen forklaring om sin sykehistorie.

Jeg finner grunn til å nevne at det ved medisinske undersøkelser av A ikke er påvist organisk hjerneskade, skader i nervesystemene, prolaps eller annen organisk skade som kan settes i forbindelse med

Side 1481

trafikkulykken. Så vidt jeg har forstått, er dette et uomtvistet faktum i saken, og det er lagt til grunn av de sakkyndige for Høyesterett.

Jeg vil så behandle nærmere disse sakkyndiges erklæringer, som etter mitt skjønn må tillegges betydelig vekt slik denne sak  bevismessig ligger an.

De sakkyndige nevrologer, professor dr. med. Ola H. Skjeldal og overlege Knut Nestvold, fikk et standardmandat, som jeg siterer følgende fra:

«ÅRSAKSSAMMENHENG

Det er ønskelig å få vurdert årsakssammenheng mellom nåværende plager og ulykken. Normalt er det nødvendig med mer enn 50% sannsynlighetsovervekt for å kunne konstatere årsakssammenheng. Ved flere mulige årsakssammenhengsfaktorer bes disse vektlagt i forhold til hverandre. Resultatet begrunnes.

MEDISINSK INVALIDITETSGRAD

Det bes om en vurdering av den medisinske invaliditetsgrad i henhold til Sosialdepartementets Invaliditetstabeller. Invaliditetsgraden bes angitt i%.

Hvis skadelidte var ekstra sårbar på ulykkestidspunktet - hadde en viss inngangsinvaliditet, ønskes oppgitt den rent skadebetingede medisinske invaliditet, inngangsinvaliditeten og den totale invaliditet. Det gis en funksjonsbeskrivelse av skadens betydning i forhold til inngangsinvaliditeten.

ERVERVSMESSIG UFØREGRAD

De bes også vurdere skadelidtes reduserte evne til å utføre sitt opprinnelige yrke og til arbeidslivet generelt. De bes videre gi en funksjonsbeskrivelse som er så fyldig som mulig omkring hvilke gjøremål skadelidte som følge av skaden er avskåret fra i fritid, hjem, og arbeid. Den ervervsmessige uføregrad skal begrunnes og så langt mulig angis i%.»

De sakkyndige fikk dessuten også følgende tilleggsmandat, som direkte rettet seg mot kjernespørsmålet Høyesterett skal ta stilling til:

«Den sakkyndige bes vurdere i hvilken grad ikke skaderelaterte symptomer alene ville redusert As ervervsevne uavhengig av skaden.

Standpunktet bes begrunnet med beskrivelse av de forhold som er vektlagt, og hvor de forskjellige årsaksfaktorer til ervervsuførheten bes angitt i %.

Ved tvil på dette punktet angis denne ved graden av sannsynlighet.»

De sakkyndige avga sine erklæringer i begynnelsen av februar 1999. De har utdypet de skriftlige erklæringer under ankeforhandlingen, og begge har fastholdt de konkluderende avsnitt i erklæringene. Jeg finner det formålstjenlig å gjengi følgende avsluttende avsnitt i professor Skjeldals erklæring:

«Det er sannsynlig at A har vært spesielt sårbar for å få smerter i nakkemuskulatur og for å få hodepine. Basert på det funksjonsnivå som A hadde før ulykken anser jeg det imidlertid mindre sannsynlig at de plagene hun hadde før ulykken ligger til grunn for hennes nåværende nakke- og hodepineplager.

På basis av Rikstrygdeverkets tabeller og Den Norske Lægeforenings retningslinjer vil jeg på grovt skjønnsmessig grunnlag sette den skade-medisinske

Side 1482

invaliditetsprosent til 15 - 20%. Det har nå gått mange år siden skaden skjedde og jeg vil derfor anta at denne invaliditetsprosenten er varig.

Når det gjelder i hvilken grad As skaderelaterte plager har innflytelse på hennes erverv vil jeg understreke at jeg tror det er mindre sannsynlig at whiplash-skaden alene forklarer alle de symptomer hun i dag har. Jeg er enig med dr. Nestvold at hennes mentale symptomer ikke er dokumentert i noe hjerneorganisk skade og hun har også en lang rekke mer diffuse plager som jeg synes [det] er vanskelig å sette i sammenheng med nakkeskaden. Når det gjelder i hvilken grad hennes hodepine og nakkeplager, altså de whiplash-assosierte plagene innvirkning på daglig erverv og yrkesliv vil jeg understreke at legen sjelden alene vil være den som er best skikket til å avgjøre den ervervsmessige uførhet. Denne bør være gjenstand for en litt mer tverrfaglig vurdering. Imidlertid understrekes det at nakkesmerter, muskelsmerter og hodepine av den karakter som skadelidte har ofte forverres ved stress, jag og mas. Likeledes forverres disse plagene ikke sjelden ved statiske arbeidsbelastninger. Det er derfor etter min mening sannsynlig at de skaderelaterte plagene som A har pådratt seg har gitt henne en redusert evne til å utføre sitt opprinnelige yrke og også til arbeidslivet generelt. På basis av ovenstående vil jeg på grovt skjønnsmessig grunnlag sette den skademessige ervervsmessige uførhetsgrad til ca. 35%.

Som ovenfor nevnt har A utviklet en rekke plager som jeg ikke anser som sannsynlig skadebetingete. Jeg tenker da på hennes maveplager, plager med vannlating, plager fra ryggen og hoften. Jeg oppfatter rettens mandat dithen at man spør meg om disse ikke-skaderelaterte symptomer/plager «alene ville redusert skadelidtes ervervsevne uavhengig av skaden» altså, hadde A hatt en redusert ervervsevne på grunn av disse plagene dersom ulykken ikke hadde skjedd? Jeg må få understreke at jeg synes dette spørsmålet er særdeles problematisk å svare på. Imidlertid er det slik at en pasient som i flere år er kronisk smerteplaget med muskelspenningssyndrom, slik som A, også har lett for å pådra seg andre kroniske plager. Flere undersøkelser har vist at pasienter som har kroniske plager med utgangspunkt i en whip-lash skade etter hvert utvikler en flora av forskjellige symptomer og plager. Allikevel er de ikke-skaderelaterte symptomer som A har utviklet, såpass fjernt fra det man vanligvis ser hos disse pasientene, at jeg vil regne som sannsynlig at dette er plager som hadde utviklet [seg] selv om A ikke hadde vært utsatt for ulykken. Som svar på rettens spørsmål vil jeg derfor anse det som sannsynlig at ikke skaderelaterte symptomer ville ha redusert skadelidtes erversevne selv om ikke ulykken hadde skjedd. Jeg tenker da igjen på hennes maveplager, smerter i hofte og rygg. Hvor mye dette ville ha redusert hennes ervervsevne (i prosent) synes jeg imidlertid blir svært vanskelig å angi.»

Fra overlege Nestvolds erklæring hitsettes disse avsluttende avsnitt:

«Ved vurdering av skadebetinget medisinsk invaliditet har jeg brukt forskrift om menerstatning ved yrkesskade gitt av Sosial- og helsedepartementet 21. april 1997. Sosialdepartementets tabeller er identisk med Den norske lægeforenings retningslinjer for vurdering av nakkeskader (revidert utgave av februar 1994) vedrørende prosentvurdering på bakgrunn av smerter og bevegelighet. I Sosialdepartementets tabeller er det i tillegg anført at psykiske og autonome plager som kan ledsage tilstanden, er innveid i skaden (eks: smertebetinget

Side 1483

konsentrasjons- og innprentningssvikt, økt trettbarhet osv. uten påvisbare objektive nevrologiske utfall/funn). Etter min vurdering medførte ulykken en bløtdelskade i halsvirvelsøylen uten holdepunkter for nerverotskade eller ryggmargskade. Jeg vil vurdere den medisinske invaliditet til 17% på bakgrunn av nakke/hodesmerter og normal til lett nedsatt bevegelighet.

De er opplyst i primærjournal at skadelidte hadde fått behandling for nakkeplager i 1985, og at hun hadde hatt ubehag fra kjeveledd i 1987. I henvisning til røntgenundersøkelse av halsvirvelsøylen (cervicalcolumna) er det anført nakkemyalgier. Nakkeplagene kan ikke ha vært ubetydelige i det hun ble henvist til fysikalsk behandling. De er opplyst at hun reagerte med svimmelhet på behandlingen. Jeg finner det likevel vanskelig å tillegge disse opplysninger noen sikker betydning da dette er eneste opplysning om nakkeplager. Jeg vil derfor konkludere med at medisinsk invaliditet på 17% er skadebetinget.

I forskjellige erklæringer er det anført flere andre symptomer som årsak til uførhet. Det er symptomer som kraftsvikt i underekstremitetene (bena), ømhet og smerter i høyre hofte og smerter i høyre kne. I erklæring fra dr. R. Holtedahl er det opplyst at høyre kne var smertefullt ved belastning. I samme erklæring og i trygdeerklæring fra primærlege er det anført gradvis svekkelse av lungefunksjonen med tungpustenhet og infeksjonstendens. Det er opplyst at skadelidte utviklet vegetative symptomer. Dette er ikke spesifikke nevrologiske symptomer slik at en medisinsk vurdering fra min side må basere seg på et skjønn. Ut i fra den dokumentasjon som foreligger vil jeg skjønnsmessig vurdere dem tilsvarende den skadebetingede medisinske invaliditet, 17%.

...

Skadelidte var i følge dokumentasjonen 100% yrkesaktiv da ulykken inntraff. Hun hadde således ikke plager på den tid som hindret hennes yrkesaktivitet. Spørsmålet vil da være om 100% yrkesaktivitet er ensbetydende med at det ikke foreligger noen inngangsinvaliditet. Det andre spørsmålet er om man må ha sammenhengende symptomer for å ha en inngangsinvaliditet. Eksempelvis så har ca. 10% av den norske befolkning nakkesmerter av kronisk karakter, definert som nakkeplager mer enn 7 dager i måneden. Etter Sosialdepartementets retningslinjer kunne dette gi en medisinsk invaliditet på opp til 10%. Jeg vil anta at mange av disse er 100% yrkesaktive. 100% yrkesaktivitet er derfor ikke ensbetydende med 0 i medisinsk invaliditet. På bakgrunn av ovennevnte vil jeg derfor anta at hun har hatt en inngangsinvaliditet som har hatt betydning for utviklingen av skadelidtes helsetilstand. Jeg vil skjønnsmessig vurdere inngangsinvaliditeten til 5-10%. Opplysninger om hypothyreose har jeg ikke tillagt noen betydning.

Skadelidte har ikke vært i arbeide etter ulykken, og hun har fått 100% uføretrygd. Spørsmålet er om hun ut i fra et medisinsk synspunkt har en restarbeidsevne. På bakgrunn av hennes plager synes kroppslig arbeide å være uaktuelt. Men jeg vil kunne anta at hun kunne ta en deltidsstilling, eksempelvis ved sentralbord og lignende.

Skadelidte vil sannsynligvis ha behov for hjelp i hjemmet som rengjøring og lignende. Hun er avskåret fra fysiske aktiviteter på sin fritid.

Jeg vil vurdere den skadebetingede ervervsmessige uførhet til ca. 35%. Undertegnede vil vurdere de ikke skaderelaterte symptomer som er angitt ovenfor som av like stor betydning for ervervsuførheten som de skadebetingede. Tilsammen blir det en total ervervsmessig uførhet på 70%.

Jeg vil understreke at når det gjelder vurdering av ervervsmessig uførhet, så hviler dette ikke på samme klare retningslinjer som den medisinske invaliditet.

Side 1484

Konklusjon

A f. 0.0.44 var 15.9.89 utsatt for en ulykke. Etter undertegnedes vurdering har det foreligget en inngangsinvaliditet på 5-10%. Den skaderelaterte medisinske invaliditet er av undertegnede vurdert til 17%, den ikke skaderelaterte til det samme. Den skaderelaterte ervervsmessige uførhet er vurdert til 35%, og den ikke skaderelaterte til det samme.»

Jeg finner grunn til å presisere at når de sakkyndige opererer med sannsynlighetsgrader i sine konklusjoner, bygger de på Den norske Lægeforenings «Retningslinjer for vurdering av nakkeskader» fra 1994, der de ulike uttrykksmåter defineres slik:

«Med overveiende sannsynlig forstås at sannsynligheten for årsakssammenheng er 75% eller mer. Med sannsynlig forstås en årsakssammenheng som er mer enn 50% sannsynlig. Med mindre sannsynlig forstås en årsakssammenheng hvor sannsynligheten vurderes å være mellom 25 og 50%. Med lite sannsynlig forstås en årsakssammenheng  mindre enn 25% sannsynlig.»

For ordens skyld presiseres at når man i juridisk sammenheng bruker uttrykket «overveiende sannsynlig», vil det vanligvis bety mer enn 50% og således være sammenfallende med uttrykket «sannsynlig» i legeforeningens veiledning.

Foranlediget av den ankende parts anførsel, og før jeg redegjør for hvordan de sakkyndiges erklæringer etter min mening skal forstås, vil jeg peke på at det ikke finnes holdpunkter for at noen av de sakkyndige mekanisk har anvendt legeforeningens prosentvise veiledning for ervervsmessig uførhet. Så vidt jeg kan forstå, har de begge anvendt et samvittighetsfullt faglig skjønn. Begge har presisert at begrepet ervervsuførhet ikke hviler på det samme sikre medisinske grunnlag som invaliditetsvurderingen, og at det er nødvendig å trekke inn i bedømmelsen forhold som arbeidsmarkedssituasjonen, den undersøktes utdannelse og yrkeserfaring mv.

Jeg oppfatter begge de sakkyndige slik at de nakke- og hodepineplager A har hatt etter trafikkulykken, mest sannsynlig er forårsaket av denne. Det er disse plager som i de sakkyndiges terminologi er «skadebetingede», og som etter begges oppfatning leder til en ervervsmessig uførhet på ca. 35%. I tilleggsmandatet er det spurt om ikke-skaderelaterte symptomers betydning for ervervsevnen. Jeg har oppfattet de sakkyndige, ikke minst etter de muntlige forklaringer, slik at de begge her har konsentrert seg om As muskel- og skjelettplager i rygg, hofte og kne, som hun rapporterte om noen uker etter ulykken, og dessuten hennes mavesmerter. Andre plager anses ikke relevante for ervervsuførheten.

Professor Skjeldal finner det særdeles problematisk å svare på om A ville ha fått redusert ervervsevne som følge av muskel- og skjelettplagene om ulykken tenkes borte. Han konkluderer likevel med at hennes maveplager og smerter i hofte og rygg anses som så vidt «fjernt fra det man vanligvis ser» hos nakkeslengpasienter, at han i medisinsk terminologi finner det «sannsynlig» at disse plager «ville ha redusert skadelidtes ervervsevne selv om ikke ulykken hadde skjedd.» Han finner det imidlertid vanskelig å angi denne reduserte ervervsevne i prosent.

Side 1485

Jeg oppfatter overlege Nestvold slik at han anslår As muskel- og skjelettplager til å ha den samme betydning for ervervsuførheten som de skadebetingede nakke- og hodeplager, dvs. ca. 35%. Det kan være tvilsomt om overlege Nestvold i sin skriftlige erklæring direkte har behandlet den problemstilling som er reist i tilleggsmandatet. I sin muntlige forklaring for Høyesterett uttalte han seg imidlertid om spørsmålet og ga uttrykk for at A «over tid» ville ha fått nedsatt arbeidsevne - delvis ervervsuførhet - selv om ulykken ikke hadde inntruffet. At han skal ha misforstått den relevante problemstilling, er det ikke grunnlag for å anta.

Det er generelt problematisk å ta stilling til hvordan helsetilstanden til en person ville ha utviklet seg dersom vedkommende ikke var blitt skadet. Jeg finner imidlertid her å måtte legge betydelig vekt på de rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering. Det nevnte hypotetiske spørsmål var en viktig del av de sakkyndiges mandat, og jeg legger til grunn at de sakkyndige på dette punkt har foretatt en samvittighetsfull og grundig vurdering. Begge har - på forskjellige stadier i saken - hatt en samtale med A, og de har gjennomgått hennes legejournaler og tidligere fagkyndige vurderinger av henne. Dette innebærer at de både har kunnet ta hensyn til hennes lidelser og helseplager før ulykken og også sett hen til de konsekvenser som ulykken medførte for henne. Jeg kan ikke se at det foreligger konkrete forhold som gir grunnlag for å fravike den konklusjon som de rettsoppnevnte sakkyndige er kommet til.

Jeg er på denne bakgrunn kommet til at det er et tilstrekkelig grunnlag til å konkluderere med at A ville ha blitt delvis ervervsufør selv om ulykken ikke hadde funnet sted, og jeg er blitt stående ved at hennes ervervsmessige uførhet ville ha blitt på 50%.

Det er ikke mulig med sikkerhet å angi når As delvise ervervsuførhet ville ha inntrådt om ulykken ikke hadde funnet sted. Som fremhevet av de sakkyndige under ankeforhandlingen, ville den nedsatte arbeidsevne høyst sannsynlig utvikle seg over noen tid. Den tvil som her måtte gjøre seg gjeldende, har kommet A til gode ved at hun ved byrettens dom er rettskraftig tilkjent full erstatning for lidt tap for årene 1990-1996. Jeg ser det slik at den ervervsuførhet som ikke er skadebetinget, ville ha gjort seg gjeldende i løpet av disse årene.

Anken har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålslovens § 180 første ledd skal da ankende part ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Det er imidlertid - som jeg har nevnt - tvilsomt om lagmannsrettens flertall har hatt en riktig forståelse av det rettslige årsaksbegrep, og saken har reist vanskelige bevisspørsmål. Jeg finner at saksomkostninger for Høyesterett etter omstendighetene ikke bør tilkjennes, jf. unntaksregelen i tvistemålslovens § 180 første ledd.

Jeg nevner ellers at partene for Høyesterett er enige om at ankende part skal ha renter av det erstatningsbeløp hun har krav på etter lagmannsrettens dom, og at rentene løper fra to uker etter forkynnelsen av nevnte dom.

Jeg stemmer for denne dom:

Side 1486

1.	Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2.	Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Kst. dommer Krüger: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og vil stemme for at byrettens dom stadfestes, dvs. at A tilkjennes full erstatning for sitt ervervstap. Jeg anser for min del ikke saken fullt avklart til tross for de oppnevnte medisinske sakkyndiges bistand. Hovedspørsmålet i saken står for meg stadig åpent: Ville A mistet sin ervervsevne også dersom hun ikke var blitt rammet av ulykken i 1989?

Som førstvoterende påpeker, står det fast at A før ulykken den 15. september 1989 fungerte normalt i sin arbeidssituasjon. Saken etterlater inntrykket av en ressurssterk og målbevisst kvinne som etter en privat livskrise ti år tilbake i tiden nå står på egne ben også yrkesmessig. De fremlagte primærlegejournaler utover i 1980-årene viser at hun har hatt en del symptomer, kanskje av psykosomatisk karakter, men hverken journalnotatene eller sakens øvrige dokumenter avdekker en pasient med alvorlige, varige, enn si tiltagende, yrkeshemmende plager. Tvert imot: Meget taler for at det er tale om ettervirkninger av personlige belastninger som nå etter hvert legges mer i fortid. Hennes stoffskiftesykdom (hypothyreose) synes å være under kontroll. Symptomer som angst, svimmelhet, øresus, muskelspenninger og nakkeplager er vel til en viss grad slikt som i dag folkelig betegnes som «stress» og som lett kan etterfølge - og forsterkes ved - kriser i form av sterke psykiske belastninger som personen har gjennomlevd. Jeg er på dette punkt enig i den ankende parts beskrivelse, som jeg mener har god støtte i den fremlagte journal-dokumentasjon. Jeg mener at denne beskrivelse også har støtte i den oppnevnte sakkyndige professor Skjeldals karakteristikk av A s tilstand fra før ulykken, bygget på journalnotater fra de behandlende leger Enge og Aaserud i denne perioden.

I tiden etter ulykken i 1989 endres dette bildet dramatisk - også ut over den tidsramme som må trekkes for akutte nakkeslengskader. Hun makter i virkeligheten ikke å gjenoppta sitt arbeid etter ulykken og får status som 100% ufør i 1994 med tilbakevirkning fra 1990. Vedtaket to år senere om at hennes uførhet skyldes en yrkesskade, med de fordeler dette innebærer, bygger på professor Berthold Grünfelds vurderinger i en uttalelse avgitt 13. juni 1996.

Hennes symptomer som beskrevet i lagmannsrettens dom er dels sterke og varige smerter i nakke og skulder, hodepine, søvnproblemer, dårlig konsentrasjonsevne og sviktende hukommelse, dels muskel, mave-, hofte- og skjelettplager samt urologiske plager.

Spørsmålet som må stilles etter Høyesteretts annen p-pilledom Rt-1992-64 er - som påpekt av førstvoterende - om As tapte ervervsevne skyldes ulykken i 1989 i den forstand at man ikke kan legge til grunn at hun ville blitt rammet av slikt tap selv om ulykken ikke hadde inntruffet. Lagmannsrettens flertall la - i samsvar med det som Vesta hevdet for lagmannsretten - «til grunn at As uførhet og tapte ervervsevne skyldes flere selvstendig virkende årsaker, slik at ansvaret må deles». Det ble videre uttalt at selv om ulykken hadde vært den utløsende faktor, er den etter flertallets vurdering «ikke så dominerende i årsaksbildet at det er naturlig/rimelig å legge hele ansvaret til den».

Side 1487

Dette er etter alt å dømme en uriktig forståelse av årsaksbegrepet. Også her slutter jeg meg til førstvoterendes beskrivelse. Det er bare hvis en av de samvirkende årsaker må anses som ubetydelig at man etter 1992-dommen kan velge å se bort fra den.

Prinsippet om at skadevolderen «må ta skadelidte som hun er», som jeg mener dekker vårt tilfelle, har sikker forankring i rettspraksis og er uttalt av førstvoterende i Rt-1968-884 på side 890. Det samme kan også utledes av Rt-1992-64, jf. også mindretallet i Rt-1997-1 på side 8. I erstatningsrettslig teori viser jeg til Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 3. utgave 1995 på side 299 og Nygaard, Skade og ansvar 4. utgave 1992 på side 335. Prinsippet innebærer at den som svarer for en samvirkende årsak som i tid ligger senere enn det forutgående årsakskompleks, skal bære det fulle tap i forhold til skadelidte. Skadevolder har altså risikoen for at skadelidte er mer utsatt for skade enn gjennomsnittet - dvs. den mer «normale» skadelidte.

Det er først når skadelidtes ømfintlighet overfor senere belastninger overstiger en viss grense, at man i favør av skadevolder vil se bort fra den utløsende ansvarsbetingende faktor i årsaksrekken. I vår sak er det ingen grunn til å tvile på at A tålte mindre enn mange andre, kanskje mindre enn de fleste og mer «normale» trafikkofre. Men nettopp det som lagmannsrettens mindretall treffende uttaler om «alminnelige kvinneplager», etterlater for meg som inntrykk at hennes allmenntilstand ikke gjorde henne mer eksponert for alvorlige nakkesleng-senvirkninger enn at det referte hovedprinsipp må få anvendelse. Dette er - som fremhevet av førstvoterende - heller ikke anført fra Vestas side.

Jeg må tolke så vel lagmannsrettsdommen som de innhentede sakkyndige erklæringer for Høyesterett dithen at det hersker forstandig tvil omkring de forhold som danner utgangspunktet for sakens hovedspørsmål. Det står fast at lagmannsrettens flertall kunne støtte seg til overlege Nestvolds uttalelse, som i hovedsak tilsvarer den som Nestvold avga som oppnevnt sakkyndig for Høyesterett. Jeg vil derfor - i motsetning til førstvoterende - uttale meg adskillig mer forbeholdent om hva som her skal legges til grunn.

Standardmandatet for de oppnevnte nevrologisk sakkyndige professor Skjeldal og overlege Nestvold omfattet flere spørsmål, men det aktuelle tilleggsmandat er utarbeidet med særlig sikte på den foreliggende sak, herunder den problemstilling som er gjengitt av førstvoterende ovenfor vedrørende sannsynligheten for at den tapte ervervsevne ville inntrådt også uten trafikkulykken i 1989:

«Den sakkyndige bes vurdere i hvilken grad ikke skaderelaterte symptomer alene ville redusert As ervervsevne uavhengig av skaden. Standpunktet bes begrunnet med beskrivelse av de forhold som er vektlagt, og hvor de forskjellige årsaksfaktorer til ervervsuførheten bes angitt i%.

Ved tvil på dette punktet angis denne ved graden av sannsynlighet.»

Førstvoterende godtar at uttalelsene fra de oppnevnte sakkyndige gir grunnlag for å anta at bare 50% av As uførhet kan tilbakeføres til ulykken, slik at lagmannsrettens antagelse om delvis ansvar kan opprettholdes. Det er vist til utdypende muntlige forklaringer under

Side 1488

ankeforhandlingen. Jeg stiller meg mer tvilende til hvilke konklusjoner som kan trekkes, også etter de avklaringer som fant sted under ankeforhandlingen.

Professor Skjeldal uttrykker tvil omkring sakens kjernespørsmål. Han anser det som «særdeles problematisk å svare på» om As ikke-skaderelaterte symptomer ville redusert skadelidtes ervervsevne, men trekker allikevel den konklusjon at han anser det som «sannsynlig at ikke skaderelaterte symptomer ville ha redusert skadelidtes ervervsevne selv om ikke ulykken hadde skjedd», dog med det forbehold at «[h]vor mye dette ville ha redusert hennes ervervsevne (i prosent) synes jeg imidlertid blir svært vanskelig å angi.»

Skjeldal understreker i sin vurdering at hastigheten i ulykkesøyeblikket synes å ha vært beskjeden. Det faktiske forhold som etter min mening må legges til grunn i saken er at As bil holdt 40 km/t, mens den møtende bil trolig bare holdt ca 10 km/t. Allikevel ble As bil snudd 180 grader over i motsatt kjørebane før den stoppet. Detaljene er ikke viktige, for som førstvoterende bemerker, har Vesta erkjent at det var tale om et relativt kraftig sammenstøt. Jeg anser det som klart at hendelsen har et dramatisk tilsnitt, og at dette i mine øyne - også etter ankeforhandlingen - etterlater en viss tvil om hvorvidt Skjeldals påpekning har hatt innflytelse på hans vurdering av årsaksbildet.

Jeg kommer så til Nestvolds uttalelse.

Om den er å si at den isolert sett er uklar i det som er sakens hovedspørsmål. Mens Skjeldal uttrykker tvil, er jeg ikke sikker på hvordan Nestvolds siste uttalelse i saken skal forstås. I motsetning til det som førstvoterende uttaler om dette, er denne tvilen for meg ikke ryddet av veien, selv etter at spørsmålene ble søkt avklart under ankeforhandlingen.

Dette henger sammen med at jeg ikke er overbevist om at medisinere og jurister har en omforent oppfattelse av begrepet årsakssammenheng. Jeg frykter at de forsøk på avklaringer som er gjort i grensesnittet mellom juss og medisin i emnet nakkeslengskader, snarere har forsterket enn svekket tverrfaglig konsensus om disse spørsmål. Dette skal jeg utdype.

Det fagmedisinske årsaksbegrep, som begge de sakkyndige bekrefter å ha henholdt seg til, bygger på Den norske lægeforenings retningslinjer for vurdering av nakkeskader slik disse er utformet i februar 1994. Jeg kan ikke se det annerledes enn at disse retningslinjene på vesentlige punkter avviker fra den fagjuridiske konsensus omkring årsaksproblemet ved skadeforvoldelse som må legges til grunn etter Høyesteretts syn i p-pilledommen fra 1992.

Retningslinjene søker blant annet å kartlegge hvilke skader som kan tenkes å skylde nakkesleng-hendelsen i motsetning til skader som ikke har slik årsak. Den mulighet at en eksisterende «inngangsinvaliditet» (en terminologi som overlege Nestvold også anvender i sin uttalelse) ved hendelsen kan gi seg utslag i et resultat som fremstår som symptomatisk atypisk i forhold til normalsymptomer fordi hendelsen forsterker en allerede eksisterende utsatthet eller eksponering hos pasienten, problematiseres ikke. Det siste er imidlertid vår saks hovedpoeng siden det er dette som reflekterer prinsippet om at «skadevolderen må ta skadelidte som hun er».

Jeg er på dette punkt i tvil om hvorvidt de sakkyndige - og særlig

Side 1489

Nestvold - i virkeligheten har vurdert skillet mellom «inngangsinvaliditet» og skadebetingede symptomer på samme måte som lagmannsretten, altså som et spørsmål om fordeling av «årsaksandel» ved flere samvirkende årsaker fra henholdsvis før og etter ulykken, hvilket altså etter min mening fører galt av sted. Jeg viser til førstvoterendes sitat ovenfor og fremhever særlig Nestvolds avsluttende vurdering:

«På bakgrunn av ovennevnte vil jeg derfor anta at hun har hatt en inngangsinvaliditet som har hatt betydning for utviklingen av skadelidtes helsetilstand. Jeg vil skjønnsmessig vurdere inngangsinvaliditeten til 5-10%. ...

...

Jeg vil vurdere den skadebetingede ervervsmessige uførhet til ca 35%. Undertegnede vil vurdere de ikke skaderelaterte symptomer som er angitt ovenfor som av like stor betydning for ervervsuførheten som de skadebetingede. Tilsammen blir det en total ervervsmessig uførhet på 70%. ...

...

Konklusjon

... Etter undertegnedes vurdering har det foreligget en inngangsinvaliditet på 5-10%. Den skaderelaterte medisinske invaliditet er av undertegnede vurdert til 17%, den ikke skaderelaterte til det samme. Den skaderelaterte ervervsmessige uførhet er vurdert til 35%, og den ikke skaderelaterte til det samme.»

Jeg ser det ikke rettere enn at det som Nestvold her uttaler, ikke er de svar man må ha for å avgjøre om det foreligger slik årsakssammenheng som etter Rt-1992-64 er relevant for å fastslå erstatningsansvar. Nestvold avga også en utførlig sakkyndig rapport for lagmannsretten datert 19. mai 1997 med samme konklusjon som for Høyesterett, og den er - slik jeg ser det - beheftet med den samme usikkerhet om tolkningen som jeg mener foreligger i forbindelse med erklæringen for Høyesterett. Jeg kan ikke se bort fra at erklæringen kan ha innvirket på lagmannsrettens årsaksbeskrivelse, som etter alt å dømme er uriktig. Førstvoterende viser til at begge de sakkyndige under ankeforhandlingene utdypet sine vurderinger, og at foruten å opprettholde sine konklusjoner, også bekreftet at As delvise uførhet sannsynligvis ville inntrådt også uten at ulykken hadde skjedd. Jeg fikk for min del et annet inntrykk av Nestvolds forklaring og vil under enhver omstendighet uttrykke prinsipiell skepsis overfor det å la sakens kjernespørsmål bero på muntlig utredning som etter min oppfatning har spinkel støtte i det som er kommet til uttrykk skriftlig. Jeg bemerker at jeg for egen del, ut fra et helt alminnelig skjønn, finner det konkret usannsynlig at A ville bli satt så dramatisk tilbake helsemessig også uten å være blitt skadet ved ulykken i 1989.

Jeg tilføyer at heller ikke Legeforeningens beskrivelse av sannsynlighetsgrader ved årsakstvil er den de fleste jurister anvender. I foreningens beskrivelse gis følgende anvisning:

«Med overveiende sannsynlig forstås at sannsynligheten for årsakssammenheng er 75% eller mer. Med sannsynlig forstås en årsakssammenheng som er mer enn 50% sannsynlig. Med mindre sannsynlig forstås en årsakssammenheng

Side 1490

hvor sannsynligheten vurderes å være mellom 25 og 50%. Med lite sannsynlig forstås en årsakssammenheng mindre enn 25% sannsynlig.»

Jeg slutter meg til førstvoterendes påpekning av forholdet mellom det fagmedisinske uttrykk «overveiende sannsynlig» og det tilsvarende rettslige. Også for meg står det slik at «overveiende» indikerer en sannsynlighetsgrad på over 50%, altså noe annet enn det retningslinjene går ut på, siden det her sondres mellom «overveiende» i betydningen mer enn 75% sannsynlighet og «sannsynlig» ved nivået 50% - 75%. Det siste nivå er det som etter min mening er det relevante for anvendelse av rettslige bevisbyrderegler innrettet på å løse forstandig tvil om årsaksspørsmål. Det vender jeg tilbake til.

Til dette kommer at det er ubestridelig faglig uenighet om spørsmålet. Den oppnevnte sakkyndige i trygdesaken uttaler seg uforbeholdent i motsatt retning i forhold til de to oppnevnte sakkyndige for Høyesterett. Professor Grünfelds vurdering, som ledet til at A i 1996 oppnådde 100% uførhetsstatus som yrkesskadet, er ikke like solid underbygget med medisinske data som de oppnevnte sakkyndiges uttalelser er. Dette henger kanskje sammen med at Grünfeld har anlagt et noe annet og mer helhetlig perspektiv på saken med utgangspunkt i et psykiatrisk bilde av pasienten, slik den ankende part har anført. For meg står det slik at trygdesakens behandling på grunnlag av Grünfelds vurdering er med på å kaste tvil omkring det årsaksvilkår som foreligger i vår sak, og da i den forstand at det for meg foreligger skjellig grunn til tvil om det er riktig å anta at A innenfor den tidshorisont saken dreier seg om, ville blitt yrkesufør også uten å ha vært utsatt for skaden i 1989. Med denne reservasjon for trygdesakens betydning for bevisbyrdeproblematikken, som jeg vender tilbake til, kan jeg for øvrig slutte meg til førstvoterendes bemerkning om at trygdemyndighetenes bedømmelse ikke avgjør årsaksspørsmålet, men inngår som et bevismoment blant flere, og da som et forhold som må undergis nærmere vurdering.

Jeg har ikke tilstrekkelig grunnlag for uttale meg sikkert om hva som er et definitivt korrekt faktum i saken. Enn mindre har jeg grunnlag for å trekke den utførlige vurdering som de sakkyndige har gjort i tvil så langt denne rekker. Men jeg har til tross for sakens grundige fagmedisinske utredning allikevel det inntrykk at det fortsatt hersker skjellig grunn til tvil omkring spørsmålet om årsakssammenheng.

Med dette som utgangspunkt blir spørsmålet for meg hvordan en slik tvil skal håndteres. Jeg mener for min del at saken i mangel av klare holdepunkter om faktum må løses etter bevisbyrdebetraktninger.

Synspunktet om at man ikke bør spekulere i antagelser om hvorvidt skadelidte allikevel ville blitt yrkeshemmet, fremkommer i Rt-1997-1 på side 8. Det samme er uttrykt noe mer tilspisset i en sak om utmåling av ervervserstatning og oppreisning, Rt-1997-883, der førstvoterende på side 887 uttalte:

«Det er også antydet at det kan inntre senvirkninger etter et biluhell som kan ha ført til en nakkeslengskade. Skal slike forhold - som vel mange mennesker sliter med - få erstatningsmessige konsekvenser, må det i det minste foreligge en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ

Side 1491

retning. Det finner jeg ikke er tilfelle her. At skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene foreligger kan ikke gjelde en slik anførsel.»

Dommen får forsterket tilslutning av Nygaard i Lov og Rett 1998 på side 197, som tilføyer at en slik løsning knesetter prinsippet om at parten har tvilsrisikoen for sine påstander, som her påstanden om at det forelå forhold som skulle redusere erstatningens omfang. I dette ligger at mens hovedregelen er at skadelidte har bevisbyrden i tvilsspørsmål om årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forhold og det tap det kreves erstatning for, kan dette stille seg annerledes når det er tale om å avgjøre hvorvidt det foreligger tapt ervervsevne som kan tilskrives latente andre helsemessige forhold som i tid ligger forut for den ansvarsbetingende hendelse. Dette er - slik jeg ser det - nettopp et bevisbyrdesynspunkt tilpasset prinsippet om at «skadevolder må ta skadelidte som hun er».

Jeg vil derfor nærme meg problemet fra en annen kant: Er det i hendelseforløpet over tid noe som vipper sannsynligheten for manglende årsakssammenheng over i As disfavør?

Spørsmålet om årsakssammenheng ved whiplash-skader har vært oppe i flere dommer det siste tiår. Dommene gir et bilde av de faktiske problemer som oppstår når årsaksrekken skal angis, men uten at den foreliggende praksis kan sies å ha direkte betydning for vår sak, jf. Rt-1997-1 og Rt-1998-1565.

Jeg merker meg at det sykdomsbilde som er tegnet i vår sak vedrørende A, ikke uten videre synes uforenlig med de betraktninger som den fagmedisinske ekspertise har gjort seg over fenomenet nakkeslengskader. Jeg viser til en utførlig redegjørelse for dette emne gitt av professor Nordal i Rt-1998-1565 på side 1577, der det blant annet uttales:

«Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen.»

Nordal uttaler også at sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, men uttalelsen om at det heller ikke må

«... være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere. ...»

etterlater for meg noe større tvil i lys av det hovedsynspunkt om at skadevolderen må ta skadelidte som hun er. Dette prinsipp innebærer jo

Side 1492

nettopp at skadevolderen kan måtte ha risikoen både for normale og typiske og for atypiske utslag som ikke er forenlig med de mer typiske skader påført ved nakkesleng. Det jeg her merker meg, er at såkalte «brosymptomer» kan gi grunnlag for det som begge de sakkyndige i vår sak har karakterisert som sekundærskader, dvs. skader som, til tross for at de er atypiske og mer diffuse, allikevel kan forklares ved at pasienten etter skaden har videreutviklet symptomer som kanskje ikke karakteriserer nakkesleng, men som i negativ retning er utløst eller er blitt forsterket ved hendelsen. Ved dette reduseres for meg i noen grad den ubestridte medisinske påpekning av at A hverken var påført prolaps, nerveskader eller påviselig hjerneskade som følge av ulykken.

Førstvoterende vektlegger betydningen av begivenhetsnære bevis, og dette er også sterkt fremholdt av ankemotparten. Jeg er noe tvilende til det. Vår sak aktualiserer to diffuse forhold. Vedrørende tiden før ulykken tegner det seg et bilde av en kvinne som i tiden frem til ulykken står på i yrke og livsutfoldelse til tross for «kvinneplager» og stressymptomer. Jeg viser til førstvoterendes beskrivelse, som jeg slutter meg til. Jeg tilføyer for egen del at inntrykket snarere er at A etter sin tidligere livskrise utover i 1980-årene er på vei tilbake til et normalt liv enn det motsatte. Hennes aktivitetsnivå og hennes livsappetitt synes å være økende, ikke avtagende. Mot denne bakgrunn virker det på meg som om ulykken snur opp ned på alt dette. Den slår henne fullstendig ut fordi vedvarende smerter, hodepine og ubestridelig typiske nakkeslengskader utvikler seg til et utvidet ulempebilde der atypiske symptomer i tillegg til de mer «normale» nakkeslengsymptomer samlet gir et sykdomsbilde som ikke lenger kan kombineres med aktivt yrke. Hun har ikke på noe tidspunkt har vært i fullt arbeid siden ulykken inntraff i 1989. Saken handler etter min mening om årsakslinjer over lange tidsakser og ikke om hvilke akutte virkninger ulykken hadde. Jeg legger derfor noe mindre vekt på de dokumenterte journaler fra tiden umiddelbart før og tiden umiddelbart etter ulykken enn det førstvoterende gjør. Det står ting i disse journalene som er vel forenlig med den beskrivelse av årsaksforløpet som jeg ikke uten videre kan utelukke, nemlig at ulykken har vært - folkelig uttrykt - «tuen som veltet lasset». Denne prosessen må nødvendigvis strekke seg over et lengre tidsrom- og impliserer mer kompliserte årsaksrelasjoner, kanskje fordi det kan være tale om en gradvis psykosomatisk nedbrytning av pasientens arbeidsevne. Intet av dette lar seg dokumentere med sikkerhet, men den tvil som hersker omkring disse forhold skal etter min mening ikke ramme skadelidte. Jeg er derfor ikke - slik førstvoterende er - villig til å akseptere at saken er så godt opplyst at man kan bygge på et dokumentert årsaksbilde. Det gjelder også antagelsen om at As muskel-, hofte- og skjelettplager før eller senere vil gjort henne arbeidsufør også hvis ulykken ikke hadde skjedd.

Jeg tilføyer at As sammensatte sykdomsbilde etter ulykken ikke synes uforenlig verken med symptomer som er beskrevet i andre saker for Høyesterett det siste tiåret eller med funn og påpekninger i anerkjent medisinsk faglitteratur om emnet. Jeg peker på de senskader som er beskrevet i Rt-1997-1 og i Rt-1998-1565 og som i tillegg til de typiske symptomer hodepine og smerter omfatter nettopp generell tretthet, unormalt søvnbehov, nedsatt konsentrasjonsevne,

Side 1493

hukommelsessvikt. Jeg forstår det slik at disse sekundære senvirkninger kan inntre uavhengig av om det kan påvises somatiske skader så som hjerneskade, skader i nervesystemene, prolaps m.v. Jeg har det inntrykk av sakene og den foreliggende dokumentasjon at whiplash kan utløse både kjente og typiske skader og gi grunnlag for en mer diffus flora av symptomer som det er vanskeligere å tilbakeføre med rimelig sikkerhet til den skadeutløsende hendelse. At muskel-, skjelett- og hofteplager faller utenom det typiske whiplash-bilde, anser jeg derfor ikke som avgjørende når spørsmålet gjelder hva som faller under den tvilsrisiko som hviler på skadevolder. Også dette vurderer jeg derfor annerledes enn førstvoterende.

Jeg er heller ikke enig i at de sakkyndiges vurdering om at de såkalte kognitive, subjektive symptomer faller utenfor vurderingen av ervervsevnen. Det kan etter min mening ikke trekkes noe klart skille mellom pasientens subjektive opplevelse av sin helsetilstand og den fagmedisinske relevante - men standardiserte - vurdering av restervervsevne etter en hendelse som i vår sak. Mennesker er forskjellige, og personens opplevelse av sin egen tilstand etter en skade er - når vi utelukker hypokondri og arbeidsskyhet - den eneste sanne indikator på individuell arbeidsevne. Hverken tabeller hentet fra Rikstrygdeverket, forsikringspraksis eller medisinske statistikker forekommer meg å være relevant når spørsmålet skal stilles om denne skadelidte er - eller ikke er - påført det tap av arbeidskraft som man uansett faglig bakgrunn må akseptere som et gitt faktum. Jeg anser det som hevet over tvil at A subjektivt - og derfor med rette - har opplevd situasjonen i årene etter ulykken slik at hun er satt ute av stand til å utføre sine mange yrkesmessige gjøremål slik hun kunne før ulykken skjedde. Omstendighetene og det dramatiske skille i tiden før og etter ulykken snarere styrker enn svekker en antagelse om at hennes opplevelse er reell og dermed relevant. Dette må den medisinske fagkunnskap forholde seg til - ikke omvendt.

De sakkyndiges forklaring viser at det foreligger en meget omfattende internasjonal fagmedisinsk litteratur om emnet nakkeslengskader («Whiplash-Associated Disorders» - i faglitteraturen forkortet WAD). De sakkyndige har for Høyesterett forklart at litteraturen må siktes og siles for å nå frem til det som har tilstrekkelig faglig tyngde til å fortjene oppmerksomhet. Av særlig interesse for oss er derfor den såkalte Quebec Task Force internasjonale konsensus fra 1995, gjengitt i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 17, 1995; 115, der et meget omfattende tilfang av ekspertise sammenfattes i gradering av de aktuelle skadesymptomer på kort og lengre sikt:

«Grad 1 representerer de tilfellene der pasienten har nakkesmerter, men hvor det ikke gjøres noen patologiske funn ved den kliniske undersøkelse. I publikasjonen (1) inkluderes stivhet og ømhet som symptomer her, men ettersom dette virker forvirrende i forhold til grad 2, skal disse symptomer utelates ifølge det som kom frem under konferansen.

Grad 2 representerer tilstander med nakkeplager og innskrenket bevegelighet og palpasjonsømme punkter.

Grad 3 er som grad 2, men inkluderer neurologiske tegn (svekkede myotatiske reflekser, pareser sensibilitetsutfall).

Grad 4 representerer de tilfellene som i tillegg til nakkeplager har fraktur

Side 1494

eller dislokasjon og som eventuelt også kan ha ryggmargsskade. Gruppen beskjeftiget seg heller ikke videre med grad 4. Ved WAD grad 1-3 inkluderes også andre symptomer: nedsatt hørsel, svimmelhet, hodepine, hukommelsesvansker, dysfagi og kjevesmerter.»

Jeg har ikke grunnlag for å anta, men har heller ikke grunnlag for å utelukke, at mer diffuse ettervirkninger gjennom «brosymptomer» i virkeligheten kan ha sammenheng med en mindre påaktet del av norsk medisinsk forskning, nemlig kvinners «ubestemte» helseplager som man foreløpig kjenner for lite til i spørsmål om diagnostisering og terapi. Mindretallet i lagmannsretten har ved sin henvisning til «alminnelige kvinneplager» gitt en sammentrengt, udokumentert og ufullstendig, men dog treffende karakteristikk av det som også jeg søker å gi uttrykk for. Jeg kan nemlig slutte meg til mindretallet i lagmannsretten når hun fremholder at de tidligere plager har vært disponerende og forsterkende, men uten tilstrekkelig årsaksstyrke til å forklare As helsesammenbrudd etter ulykken. Det virker på meg usannsynlig at A etter ulykken skulle bli så sterkt og så varig nedsatt i arbeidsevne på grunn av en helsetilstand som hun før ulykken tross alt hadde lært seg til å mestre og overkomme i hverdagen. Hvis man tar prinsippet om at skadevolderen må ta skadelidte som hun er, vil dette også omfatte denne slags sekundære senvirkninger - så langt skadevolderen ikke dokumenterer at sykdomsbildet fra før hendelsen ville blitt forsterket og ha utløst uførhet uansett. Det er jeg i vår sak - som det fremgår - på ingen måte overbevist om. I det fremlagte medisinske materiale finnes iallfall én svensk undersøkelse som jeg mener utdyper og støtter de synsmåter jeg her gjør gjeldende, nemlig konklusjonene i C. Tjells avhandling «Diagnostic Considerations on Whiplash Associated Disorders» fra 1998 på side 51:

«Although the investigations had shown that the cognitive study group had normal SP and saccade test results in neutral position without neck torsion, a significantly reduced technical reading ability was found among patients with WAD. The ability to understand the reading material was significantly reduced. These findings agree with the suggested amygdaloid/hippocampal relationship under stress. A significant relationship was seen between various reading parameters and the SPNT results. Our final aim was to evaluate the typical symptoms of patients with WAD. A significantly reduced function of divided attention and learning and memory difficulties was demonstrated. The patients had normal scores in other tests that were used to check the matching and to detect malingering.»

Sammenfatningsvis ser jeg saken slik at trafikkforsikreren i saken «må ta A som hun er» og at ansvaret går ut på å erstatte også atypiske følger som over tid er utløst ved ulykken den 15. september 1989, at trafikkforsikreren må dokumentere at den tapte ervervsevne hun i dag er påført ikke skyldes denne ulykken, noe ankemotparten etter min mening ikke har maktet, videre at sykdomsbildet ikke er uforenlig med det man erfaringsmessig vet om sekundære om enn atypiske senvirkninger etter nakkeslengskader, hvilket jeg ikke kan utelukke i vår sak. Den betydelige tvil som etter min mening foreligger i saken

Side 1495

omkring spørsmålet om hvorvidt hun også uten ulykken ville blitt erversufør, slik at det med et rettslig utgangspunkt blir rom for bevisbyrdebetraktninger, må være ankemotpartens risiko.

Etter dette stemmer jeg for at byrettens dom stadfestes, og at A dermed tilkjennes full erstatning for sitt ervervstap.

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2.	Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.