Høyesterett - HR-1999-50-B - Rt-1999-1382

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1999-09-24
Publisert	HR-1999-50-B - Rt-1999-1382
Stikkord	(Hogstad-dommen) Forsikringsrett. Erstatningsrett. Fradrag for forsikringsytelser.
Sammendrag	Tapet for de etterlatte barna etter en trafikkulykke var omforenet satt til kr. 1.550.000,- som trafikkforsikreren var ansvarlig for. Barna mottok forsikringsytelser på i alt kr. 3.157.599 etter i alt 10 forsikringer av forskjellig slag. Saken gjaldt fastsettelsen av «kan»-fradragets størrelse etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd 2. punktum. Høyesterett satte fradraget til kr.700.000,-. Dissens 3-2. Mindretallet stemte på kr. 500.000,-. Flertallet la til grunn at det er nivået på, og ikke arten av, forsikringsytelsene som er avgjørende for fradragets størrelse.
Saksgang	Borgarting lagmannsrett LB-1997-482 - Høyesterett HR-1999-50-B, nr. 44/1999.
Parter	Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Ivar Holst) mot A og B v/verge C (Advokat Kåre Bjørlo - til prøve).
Forfatter	Matningsdal, Rieber-Mohn og Aasland. Mindretall: Krüger og Bugge.

---

Kst. dommer Krüger: Saken gjelder spørsmål om fradrag i erstatning etter bilansvarsloven for forsikringsytelser i anledning av tap av forsørgere etter en trafikkulykke, jf. skadeserstatningsloven § 3-4annet ledd tredje punktum og § 3-1 tredje ledd annet punktum.

Den 24. mars 1994 omkom ektefellene D (36) og E (41) ved en bilulykke på E-6 i Vestby. Ektefellene etterlot seg to barn, A og B, som på ulykkestidspunktet var henholdsvis snaut 12 og 8 år gamle.

Bilen var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS. Ansvarsforhold er uomstridt. Foreldrene hadde tegnet livsforsikring og gjeldsforsikring foruten at arbeidsgiverne hadde tegnet ulike forsikringer som ble utløst ved ulykken. De samlede forsikringsytelser for hvert barn fremgår av følgende oppstilling:

Side 1383

_________________________________________________

«Utbetalt pr. barn

1.	UNI Storebrand personalforsikring nr. 13841 - Phillips Petroleum - E	325.000
2.	Fritidsskadeforsikring UNI Storebrand personalforsikring nr. 13 841 -  Phillips Petroleum	190.400
3.	UNI Storebrand gruppelivsforsikring nr. 14575 OFS - E	336.000
4.	Europeiske Reiseforsikring AS - EX54226-GTE - OFS - E og D	100.000
5.	Vital Forsikring gruppelivsforsikring DnB - D	108.053
6.	Vesta Forsikring ulykkesforsikring DnB - D	54.425
7.	Forenede Liv gruppelivsforsikring YS - D	18.000
8.	Forenede Liv gruppelivsforsikring YS - ektefelleforsikring	1.500
9.	UNI Storebrand forsikringsavtale nr. 5093777 - ulykkesforsikring i  forbindelse med motorvogn	100.000
		1.233.378«

Personal- og fritidsforsikringene nevnt under 1. og 2. var finansiert av Es arbeidsgiver, Phillips Petroleum.

Barna har således til sammen mottatt forsikringsytelser på kr 2.466.756. Til dette kom en gjeldsforsikring stor kr 690.840, slik at det samlede beløp for begge barn utgjør kr 3.157.599.

Begge foreldre var i arbeid da de omkom. E var elektriker og arbeidet på Ekofisk-plattformen i Nordsjøen med skattbar inntekt i 1993 på kr 435.000. D hadde deltidsstilling i Den norske Bank med skattbar inntekt for 1993 på kr 110.000. Familien bodde i selveiet rekkehus på X, hadde hytte i Y, bil og bankinnskudd på ca. 65.000 kroner. Gjelden på ulykkestidspunktet var i overkant av 1 million kroner. Både boligen og bilen var beheftet med pantegjeld som ble slettet i forbindelse med forsikringsoppgjøret. Arven etter foreldrene er skiftet privat. Barna eier rekkehus, landsted og bankinnskudd som på tidspunktet for byrettens dom i 1996 utgjorde ca. kr 710.000 på hver.

Familiens økonomiske stilling før og etter ulykken fremgår av følgende oppstilling (der tallene for 1994 er tatt ut):

Oversikt over familiens faktiske inntekts og formuesforhold:
		Bankinnskudd/fond	-	Samlet formue (livrente ikke inkludert	Gjeld	Renteinntekt	-	-	Lønn	Gjeldsrenter
Foreldrene:	1993	61724	0	-581612	964636	4377	0	0	545588	108218

		Bankinnskudd/fond	Livrente	Samlet formue (livrente ikke inkludert	-	Renteinntekt	Pensjon	Ekstra barnetrygd (ca. beløp)	-	-
Barna:	1995	1650222	1000000	1879063	0	85558	192960	12000	0	0
Barna:	1996	1635483	1000000	1863138	0	74989	199184	12000	0	0
Barna:	1997	1585841	1000000	1813814	0	53825	204700	12000	0	0
Barna:	1998	1611473	1268407	1861473	0	75824	215820	12000	0	0

_________________________________________________

Barnas mormor, F, flyttet inn i barnas hjem umiddelbart etter ulykken og har stått for den daglige omsorg. Hun har i denne tiden mottatt barnetrygd med til sammen kr 1.852 pr. måned og har

Side 1384

dessuten bidratt med omsorg for barna, til dels også med økonomiske ytelser. Hun har oppebåret sin egen pensjon i størrelsesorden ca. kr 8.000 pr. måned og pengene er gått med til løpende utgifter for husstanden. I 1995 solgte hun sin egen bolig, og en del av oppgjøret, kr 210.000, er gått med.

Oslo byrett avsa 18. november 1996 dom med slik domsslutning:

«1.	Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byretten fant at forsikringer med avkastning og pensjoner gjorde det mulig for de etterlatte å opprettholde tidligere levestandard uten å angripe kapitalen. Totalt sett var deres økonomiske stilling meget god. Retten kunne ikke se at hensynet til romslighet ved tolkningen av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum ble krenket i et tilfelle der de etterlatte er sikret så godt som her. Ingen erstatning ble tilkjent.

A og B v/vergen anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Før og under ankeforhandling i lagmannsretten ble det med utgangspunkt i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1998-639, Bastrup-dommen, oppnådd enighet om samtlige tvistepunkter knyttet til selve erstatningsberegningen. Enigheten innebærer at man før forsikringsfradrag legger til grunn et samlet erstatningsbeløp til barna på kr 1.550.000 (hvorav 150.000 må anses som renter).

Lagmannsretten avsa 9. november 1998 dom med slik domsslutning:

«1.	Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A v/verge C 475.000 -firehundreogsyttifemtusen- kroner.

2.	Storebrand Skadeforsikring AS betaler til B v/verge C 575.000 -femhundreogsyttifemtusen- kroner.

3.	I saksomkostninger for byretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS 62.820 -sekstitotusenåttehundreogtjue- kroner og for lagmannsretten 122.125 -etthundreogtjuetotusenetthundreogtjuefem- kroner til A og B v/verge C i fellesskap.

4.	Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsretten kom til at det i erstatningen måtte gjøres et fradrag stort kr 500.000, fordelt med kr 225.000 på A og kr 275.000 på B. Det ble i begrunnelsen vist til at lovtekst med forarbeider innebar at retten sto temmelig fritt, men retten trakk frem momenter som talte for å utvise forsiktighet, så som at det gjaldt en tragisk bilulykke og at forsikringene var kommet i stand ut fra et ønske om å sikre familiens økonomi. De samlede forsikringsytelser tilsa en viss reduksjon, men betydningen av dette måtte reduseres siden barna hadde mistet begge forsørgere, og siden det var tale om to skadelidte.

Storebrand Skadeforsikring AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder derfor bare spørsmålet om  forsikringsfradragets størrelse.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, gjør gjeldende at det såkalte «kan"-fradraget i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum

Side 1385

skal være vesentlig høyere enn etter lagmannsrettens dom.

Med henvisning til to høyesterettsdommer, Rt-1993-1547 (Skoland-dommen) og Rt-1998-639 (Bastrup-dommen), anføres det at de ytelser barna mottar i nærværende sak, er vesentlig høyere enn i de to nevnte dommene. Barna mottar løpende trygde- og pensjonsytelser i form av barnepensjoner på til sammen ca. kr 200.000 pr. år. I tillegg er det gjort engangsutbetalinger av forsikringer på til sammen ca. kr 3,15 millioner (uten renter). I Skoland-dommen ble det gjort fradrag på kr 150.000 ved en forsikringsutbetaling på kr 870.000 og i Bastrup-dommen var fradraget kr 250.000 ved en forsikringsutbetaling på kr 1.161.000.

Det anføres at Høyesterett i de to foreliggende dommer ikke har gitt noen nærmere prinsipiell anvisning på hvordan regelen om «kan"-fradrag skal håndheves i praksis. Med henvisning til en artikkel av Kjønstad i Lov og Rett 1995 side 3 flg. på side 29 blir det fremholdt at fradraget i Bastrup-dommen er tilnærmet identisk med det som forfatteren der gir anvisning på, nemlig at man som veiledende norm kan legge til grunn at forsikringer ut over en halv million kroner tilsier et fradrag på en tredjedel og at forsikringer på ut over én million kroner tilsier et fradrag med halvparten av det overskytende beløp. I den foreliggende sak ville en slik norm i tilfelle lede til at det ble gjort et fradrag i erstatningen på ca. 1,25 million kroner.

Lagmannsrettens vurdering er konkret og delvis uriktig ved sin vektlegging av momentene i skjønnet. Man har lagt vekt på at saken er spesielt tragisk fordi det er tale om to mindreårige barn som har mistet begge sine foreldre. Den ankende part - som selvsagt ikke bestrider ulykkens tragiske karakter - anfører at dette moment allerede er medtatt ved fastsettelsen av det omforente erstatningsbeløp, og at det derfor ikke er grunn til å trekke dette forholdet inn nok en gang som begrunnelse for å foreta et svært beskjedent fradrag. Det er ikke adgang til å tillegge ikke-økonomiske hensyn vekt ved beregningen av «kan"-fradraget. Når lagmannsretten dernest tillegger det vekt at de avdøde foreldre hadde ønsket å sikre familiens økonomi med stort forsikringsomfang, er det til det å si at den vesentligste del av forsikringsytelsene var ytelser som fulgte automatisk av foreldrenes arbeidsforhold, og som ble finansiert av arbeidsgiver. Det fremheves videre at et «kan"-fradrag ikke egentlig ville komme selskapet til gode; det er i et større perspektiv tale om en omfordeling av midler som vedrører alle forsikringstagere.

Den ankende part viser til den faktiske situasjon på tidspunktet for anken, nærmere fem år etter ulykken. Ser man bort fra gjeldsforsikringen på ca. kr 690.000, har barna ikke hatt behov for å bruke noen vesentlig del av kapitalbeløpet av forsikringsytelsene. En del av kapitalen er investert i livrenter hvor renter er blitt tillagt kapitalbeløpet, slik at formuen i realiteten har økt år for år. Barna beholder hus og hytte uten gjeld. Lagmannsretten har feilaktig lagt vekt på at disse verdiene ville tilfalt barna uansett som arv. Dersom ulykken ikke hadde skjedd, ville arven tilfalt barna på et meget senere tidspunkt.

Endelig har lagmannsretten uriktig tillagt det betydning at det var to forsørgere og to skadelidte. At det var to forsørgere, er det tatt hensyn til allerede gjennom utmålingen av forsørgertapet. Det er vanlig praksis at

Side 1386

man først vurderer erstatningens omfang for deretter å foreta en fordeling mellom de skadelidte.

Storebrand Skadeforsikring AS har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1.	Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A og B erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av 12 % rente p.a. regnet fra 23.11.98 til betaling skjer.

2.	Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene A og B v/verge C har for Høyesterett anført:

Lagmannsrettens dom baserer seg på korrekt lovanvendelse. Den har ut fra gjennomgang av lovtekst, forarbeider og rettspraksis lagt til grunn at retten står temmelig fritt ved anvendelsen av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum, og at det må foretas en konkret bedømmelse for å komme frem til et rimelig resultat.

Retten har med rette tatt utgangspunkt i «forsiktighetsprinsippet». Lovmotivene underbygger at det skal vises romslighet i vurderingen av erstatningsreduksjon når skadelidte får utbetalt private forsikringsytelser. Der lempning ikke er aktuelt, skal det atskillig til før en forsikringsytelse overhodet medfører at skadelidte får redusert erstatning.

Selv om forsikringsytelsene er så betydelige at det skal tas et visst hensyn til utbetalingen, bør oppgjørsresultatet innebære en reell fordel for skadelidte eller de etterlatte. I dette tilfelle var det tale om forsikringer som i liten grad var knyttet til utmålt skade. Det fremheves at saken gjelder to mindreårige piker som i svært sårbar alder har mistet begge sine foreldre, og at man i en slik situasjon bør utvise en særlig forsiktighet ved fradrag for forsikringsytelser. Det er riktig å legge vekt på flere momenter i skadelidtes favør, så som at saken gjelder tap av begge forsørgere, at det er to skadelidte som har krav på særskilt erstatningsfastsettelse, at forsikringsutbetalingene med gjeldsforsikringen - i overkant av 3 millioner kroner - ikke er uvanlig store i vårt samfunn i dag, at saken er særlig tragisk og at dette kan omfattes av ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd med henvisning til «forholdene ellers». Et «kan"-fradrag i den størrelsesorden som den ankende part argumenterer for, tar bort en stor del av effekten ved forsikringsdekning. Familien hadde betydelig gjeld og hadde sørget for god forsikringsdekning i tilfelle ulykker. For forsikringsselskapet er det en tilfeldig fordel om denne gode forsikringsdekning skal føre til at erstatningen etter bilansvarsloven for en vesentlig del bortfaller.

Ankemotparten imøtegår den forståelse av Skoland- og Bastrup-dommene at det som retningsgivende norm skal benyttes en «matematisk» og progressiv beregningsmetode. Uansett blir nivået i forhold til de to forsørgere/forsikringstagere ikke vesentlig over det nivået som ble lagt til grunn i Bastrupsaken, der et skjønnsmessig fradrag på kr 250.000 harmonerer godt med det samlede fradrag på i alt kr 500.000 lagmannsretten har gjort i nærværende sak.

Det er heller ikke grunnlag for å forskjellsbehandle forsikringer etter som de er knyttet til arbeidsforhold, medlemskap i fagforeninger eller

Side 1387

består i poliser som familien selv har tegnet. Poenget er forsikringsomfanget og den trygghet dette samlet sett gir for familien.

Det er rett at barna ikke har hatt behov for å angripe noen del av kapitalen på forsikringsytelsene. Men i denne sammenheng må det tas hensyn til at barnas mormor, F, overtok daglig omsorg for barna. Hele hennes pensjon er medgått til husstandens samlede forbruk. Hun solgte sin tidligere bolig og dro omsorg for barna både direkte ved penger og indirekte på annen måte. Uten dette bidraget ville barna her måttet bruke av kapitalen til å dekke løpende utgifter.

A og B v/verge C har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1.	Lagmannsrettens dom pkt. 1, 2 og 3 stadfestes, med det tillegg at det regnes 12 -tolv- prosent årlig rente av beløpene fra 23. november 1998 til betaling skjer.

2.	A og B v/verge C tilkjennes erstatning for saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Mitt syn bygger dels på en konkret vurdering, slik lovkonsipistene har forutsatt, av om - og i tilfelle i hvilket omfang - fradrag bør gis, dels på en videreføring av de synsmåter som kommer til uttrykk i den foreløpig sparsomme domspraksis på området.

Det kan være grunn til å minne om at ordningen før forsørgertapsregelen i skadeserstatningsloven etter dagjeldende § 21 første ledd i straffelovens ikrafttredelseslov var at domstolene skulle fastsette «saadan» erstatning som retten fant «billig» under hensyn til skyld og omstendighetene for øvrig. Det gjaldt på den annen side ingen særlig regel om samordning av forsikring og erstatning på denne tid. Tvertimot: Ved forsikringsavtaleloven av 1930 § 25 annet ledd ble det fastslått at forsikringsutbetalinger under livs-, ulykkes- og sykeforsikringer som ikke ga grunnlag for regress, ikke skulle påvirke størrelsen av det egentlige erstatningskrav. Fullt så skarpt ble grensene imidlertid ikke trukket i praksis. I Torbjørnsen-dommen, Rt-1950-573, ble det lagt til grunn at det ved vurdering av gjenlevende ektefelles økonomiske tap som følge av den annen ektefelles dødsfall, kunne tas hensyn til blant annet en utbetalt livsforsikring på kr 150.000.

Dette synspunktet ble videreført da forsørgertapserstatningen ble flyttet til skadeserstatningsloven ved lovendring i 1973, samtidig som regelen om «kan"-fradraget i § 3-1 tredje ledd annet punktum ble lovfestet. Skadeserstatningsloven § 3-4 åpner for fradrag i erstatningen med henvisning til de etterlattes muligheter for selv å bidra til egen forsørging. Etter § 3-1 tredje ledd skal det nå gjøres krone-for-krone fradrag for trygdeytelser o l, mens «kan"-regelen i annet punktum gir adgang til å ta hensyn til forsikringsytelser samt annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden under hensyntagen til dette «og til forholdene ellers». Lovmotivene til lovendringene vedrørende ervervstap og forsørgertap, og særlig Innstilling fra Erstatningslovkomitéen av 1971, forutsetter med henvisning til Torbjørnsen-dommen at dagjeldende ordning før lovendringen stort sett er tilfredsstillende.

Side 1388

Ved mer betydelige forsikringsytelser forutsettes det - som tidligere - at det kan være rimelig å se hen til dette ved erstatningsberegningen - allikevel slik «...at det bør utvises forsiktighet med å ta hensyn til utbetalinger av private forsikringsytelser ... [særlig] ... private kapitalforsikringer som er betalt av skadelidtes egne midler» (Innstillingen på side 33). Dette «forsiktighetsprinsippet» underbygges også av departementet i Ot. prp. nr. 4 (1972-73), der man (side 36) etter å ha fastslått at det «skal atskillig til» før en forsikringsytelse skal lede til reduksjon i erstatningen også der ytelsen innebærer «en reell fordel» for skadelidte, konkluderer med at det bør vises «romslighet» overfor de skadelidte eller etterlatte. Departementet antyder en viss nyansering etter forsikringens art:

«Mer alminnelige livsforsikringsytelser som skadelidte (eller de etterlatte) får utbetalt, bør etter dette normalt ikke medføre redusert erstatning, og det bør aldri skje reduksjon i forsikring som representererer oppspart kapital, jfr. Landsorgansisasjonens uttalelse. Når det gjelder ulykkesforsikringer som blir utløst ved skaden, vil det være større grunn til å legge en viss vekt på utbetalingen. Men også her bør det først og fremst være skadelidte som får fordelen av forsikringen som han selv har sørget for.»

Ut over dette gir forarbeidene til lovreformen i 1973 liten veiledning for hvordan «kan"-regelen forutsettes anvendt. Rettspraksis er foreløpig sparsom. Skoland-dommen, Rt-1993-1547, gjelder ervervstapserstatning, og det ble her ut fra en konkret vurdering av skadelidtes stilling etter forsikringsytelser på kr 870.000 gjort et fradrag på kr 150.000. Bastrup-dommen, Rt-1998-639, gjaldt i likhet med vår sak forsørgertapserstatning til gjenlevende ektefelle og et barn som på ulykkestidspunktet var 1 1/2 år gammel. I denne dommen ble det gjort et fradrag med kr 250.000 ved samlede forsikringsytelser på drøyt 1,1 million kroner.

Selv om forholdene i Bastrup-dommen og vår sak ikke er helt sammenfallende, konkretiserer domspremissene de aktuelle vurderinger på en måte som etter min mening har rekkevidde også for det foreliggende tilfelle. Det vender jeg tilbake til.

Jeg nevner imidlertid først at det i juridisk litteratur er sterkt delte meninger både om den rettspolitiske berettigelse av «kan"-regelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum, og om hvordan den skal praktiseres. Bestemmelsen må sies å være omstridt både de lege ferenda og de sententia ferenda, hvilket vanskeliggjør den bruk av juridisk teori som ellers kunne vært av interesse i saken. Dette gjør det nødvendig å skille mellom de reelle hensyn som er relevante ved fortolkningen av bestemmelsen, og de rettspolitiske vurderinger man kan gjøre seg om hvorvidt regelen er god, rettferdig, rimelig o.l. Med unntak for Kjønstads forslag til skjematisering av temaet i Lov og Rett 1995 side 3 flg., særlig side 29, har jeg det inntrykk at forfatternes oppfatninger av regelens legislative kvalitet og berettigelse i noen grad skygger for tolkningsforslag om hvordan regelen faktisk er å forstå. Til dette kommer at mange av arbeidene om nedsettelse av erstatning etter «kan"-regelen er fra før Bastrup-dommen i 1998, som nå må stå sentralt ved lovtolkningen.

Side 1389

Ordningen med «kan"-fradrag i personskadeerstatning finnes ikke i de andre nordiske lands lovgivninger, slik at annen nordisk rettspraksis eller litteratur gir liten veiledning for de vurderinger som foretas.

Forsørgertapet i saken er som nevnt omforent og satt til kr 1.550.000 samlet for begge barna. De ni forsikringer som er rubrisert ovenfor, munner ut i et beløp stort kr 1.233.378 for hvert barn, samlet kr 2.466.756, tillagt gjeldsforsikringen stor kr 690.840.

Ved Bastrup-dommen er det klargjort at midler for å betjene renter og avdrag på boliggjeld vanligvis skal medregnes som del av det tap som skal erstattes, dvs. at spørsmålet om betydningen av mulig kapitaløkning gjennom betaling av avdrag først skal vurderes når «kan"-fradraget etter § 3-1 tredje ledd annet punktum skal avgjøres. Man skal på et vis gå frem i to operasjoner, ved fase én fastsette erstatningen etter § 3-4 annet ledd og i fase to gjøre de skjønnsmessige fradrag som måtte følge av § 3-1 tredje ledd annet punktum. Ved dette har man i realiteten et stykke på vei redusert den lovtekniske ulempe som består i at både§ 3-4 annet ledd og§ 3-1 tredje ledd annet punktum etter ordlyden åpner for skjønn, men med ulikt tema for skjønnet.

I vurderingen av «kan"-fradragets størrelse må man - slik jeg ser det - i utgangspunktet se bort fra det beløpsmessige nivå for erstatningen. Den mer-dekning som i tilfelle kan tilsi erstatningsreduksjon, utgjøres nettopp av de ytelser skadelidte oppnår som en følge av forsikringsdekningen og som kommer i tillegg til det erstatningsbeløp som er utmålt før det tas standpunkt til «kan"-fradragets størrelse.

I vår sak er det tale om vesentlig høyere forsikringsdekning enn i Bastrupsaken, nemlig drøyt 3,1 millioner kroner mot beløpet i Bastrupsaken som var drøyt 1,1 million. Det kan altså ikke være tvilsomt at mer-dekningen er «betydelig» i lovmotivenes forstand. Hvordan lovkonsipistene ville stilt seg til spørsmålet om stigende fradrag ved økning i mer-dekningen, kan det ikke gis noe sikkert svar på. Motivenes restriktive utgangspunkt kan tyde på at investeringer i mange eller høye forsikringer for å trygge forsikringstagerens og dennes familie mot økonomiske virkninger av ulykker, ikke nødvendigvis bør komme den ansvarlige til gode.

Hvordan «kan"-fradraget bør beregnes når man først godtar at det foreligger en betydelig mer-dekning, er etter det foreliggende rettskildemateriale ikke gitt. Man kan som alternativer tenke seg enten (1) å anvende en fri skjønnsmessig vurderingsnorm med veiledning i lovmotivene, domspraksis og reelle hensyn, (2) å operere med en tilnærmet regel om et noenlunde «flatt» prosentvist fradrag når mer-dekningen ut over erstatningen blir å anse som «betydelig» i lovforarbeidenes forstand - eller (3) å vurdere fradrag etter et tilnærmet progressivt skjema, dvs. la fradraget øke progressivt med mer-dekningen når denne forutsetningsvis er betydelig.

Den siste løsning anbefales av Kjønstad i den siterte artikkel, der forslaget ut fra Skoland-dommen går ut på at man skal se bort fra ulykkesforsikringer opp til 500.000 kroner, at forsikringer ut over dette kan fratrekkes med en tredjedel og forsikringer ut over én million kan avkortes med halvparten.

Jeg innser at en skjematisering som foreslått av Kjønstad vil bøte på den betydelige usikkerhet og tvil som i praksis knytter seg til anvendelse

Side 1390

av bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum. Nettopp denne usikkerheten har vært et vesentlig ankepunkt mot bestemmelsen som den står, når det tas hensyn til at heller ikke forarbeidene gir særlig mye å bygge på. Allikevel viker jeg tilbake for en slik løsning. Rett nok stemmer metoden ganske godt med det konkrete resultat som fremkom i Bastrup-dommen. Anvendt på vårt tilfelle ville den ledet til et fradrag i størrelsesorden kr 1.250.000. Mot en slik metode kan det på den annen side innvendes ikke bare at den på et vis vil gå imot «kan"-regelens grunntanke, som er at domstolene skal foreta et konkret skjønn, men også at den vil svekke publikums muligheter for bevisst å overforsikre sine nærmeste med sikte på mulig tap av forsørgere. Av samme grunn må man etter min mening utvise varsomhet også ved andre former for skjematisk progressiv beregning av «kan"-fradraget. Poenget er imidlertid at «kan"-temaet etter lovforarbeidene ikke forutsetter noen egentlig regel, men et skjønn, og dette må domstolene forholde seg til. Klarhet i rettstilstanden kan dermed bare oppnås ved å søke å identifisere relevante momenter i skjønnet, dvs. kartlegge hvilke retningslinjer basert på konkrete omstendigheter som skal innfortolkes ved anvendelsen av «kan"-regelen.

Etter min mening bør altså verken metode (2) eller (3) anvendes ved tolkningen av «kan"-fradragsregelen i § 3-1 tredje ledd annet punktum. Metode (1) forutsetter et åpent skjønn, og det er etter min mening dette som rimer best med lovmotivene og den forståelse som er lagt til grunn i de omtalte tidligere domsavgjørelser. For å oppnå størst klarhet i rettstilstanden kan det derfor være nødvendig å vurdere hvilke momenter som har relevans i skjønnet - samt å veie de ulike momenter innbyrdes.

Lagmannsrettens fradrag ble satt til kr 500.000 med kr 225.000 på A og kr 275.000 på B. Dette ville i tilfelle gi et fradrag i prosent på 16 %. Storebrand har for Høyesterett tatt til orde for at fradraget bør settes til kr 1.150.000 med kr 520.000 på A og 630.000 på B, dvs. samlet ca. 36 %. Til sammenligning nevnes at fradraget i Bastrup-dommen utgjorde ca. 21 % og i Skoland-dommen ca. 17 %. Det er på bakgrunn av disse avgjørelsene momentene i vår sak må kartlegges og vurderes.

Utgangspunkt etter lovgivers intensjoner og Bastrup-dommen synes å være at fradrag er på sin plass dersom skadelidte ved erstatning tillagt forsikringsytelser oppnår en tilfeldig overkompensasjon ved avkastning i form av betydelig kapitaloppbygging. De fleste dødsfall skjer uten at noen kan holdes erstatningsansvarlig. Når erstatningsansvar kan gjøres gjeldende, f.eks. ved trafikkforsikring, vil de etterlatte ha en vesentlig bedre økonomisk situasjon enn den som er uttrykt ved tapsfastsettelsen. Temaet «betydelig» skal ikke måles ut fra en sammenligning med hva som antas å være normalt i norske husstander på angjeldende tid for vurderingen. Det relevante må være å se hen til situasjonen for skadelidte henholdsvis før og etter den erstatningsutløsende begivenhet - uansett inntektsnivå og levestandard. For min del kan den foreslåtte grense på kr 500.000 anslått etter dagens kroneverdi, muligens gi holdepunkt for hva som utgjør «en betydelig overkompensasjon» eller i lovmotivenes språkbruk «betydelige forsikringsytelser». I vår sak er det som allerede nevnt rimelig klart at forsikringsytelsene, som i forhold til erstatningsbeløpet langt overstiger en slik grense, må anses som betydelig.

Side 1391

Graden av formuesoppbygging må etter lovens formål tillegges betydning. I vårt tilfelle medførte utbetalingene at gjelden på ca. kr 964.000 ble slettet og at barna stort sett kunne leve av avkastningen uten å angripe kapitalen. Men her må det tas hensyn til at foreldrenes gjeldsforsikring på kr 690.840 var tegnet nettopp med henblikk på arvegjeld og at bare denne muliggjorde sletting av nær 70 % av de aktuelle forpliktelser. Jeg anser det ikke som rimelig at trafikkforsikringen skal ha noen fordel av dette.

Personkonstellasjonen på skadelidt-siden er påberopt, og kan tenkes å ha en viss vekt. Men slett ikke generelt. Jeg kan ikke se at det bør spille noen rolle om begge eller bare én av barnas foreldre er falt bort ved den erstatningsutløsende begivenhet. Dette kommer best til uttrykk ved den preliminære fastsettelse av forsørgertapet etter skadeserstatningsloven § 3-4. Derimot er jeg tilbøyelig til å vektlegge hvem og hvor mange som er blitt rammet av forsørgertapet. Det kan synes som om man ved ulykkesforsikring praktiserer ordninger som går ut på at man fastsetter forsikringen pr. individ. I et slikt tilfelle kan det se ut til at en ren summering av ytelsene til hver enkelt etterlatt innen husstanden gir grunnlag for en faktisk tilsynelatende overkompensasjon som ikke er reell, og som etter min mening derfor ikke bør tilsi erstatningsreduksjon. Jeg er enig med ankemotparten i at det iallfall i vårt tilfelle er relevant å vektlegge at forsørgertapet rammer to skadelidte.

Andre momenter som har vært anført i saken vil jeg derimot tillegge mindre betydning. At hendelsesforløpet er særdeles tragisk kan ikke bestrides, men har neppe betydning for hvordan «kan"-regelen skal praktiseres; dette ligger utenfor «forholdene ellers», iallfall her hvor det ikke - som ved ervervstaperstatning - er tale om å innlemme redusert livskvalitet i erstatningsfastsettelsen.

Det har vært anført fra ankemotpartens side at barnas mormor, F, trådte støttende til og at hun i realiteten bidro i beløp eller indirekte ved omsorg på en måte som bør trekke i barnas favør når størrelsen på «kan"-fradraget skal avgjøres. Jeg mener at det verken kan lede til mer-erstatning eller fradrag at man får hjelp innen familiens rekker. Jeg viser til uttalelser om dette i Rt-1965-1309, som jeg mener har sin gyldighet også ved vurderinger etter dagens forhold.

Likeså har det etter min mening liten betydning at en vesentlig del av forsikringen var tilveiebragt av foreldrenes arbeidsgivere. Eksistensen av slik forsikringsdekning inngikk utvilsomt i foreldrenes samlede planlegning av egen trygghet, og da bør det ikke komme dem til skade at arbeidsgiver har betalt for en forsikring som de selv i annet tilfelle etter alt å dømme ville besørget for egen regning. I dag er det dessuten naturlig å vurdere arbeidsgiver-finansierte forsikringer for de ansatte som tilbygg til lønns- og ansettelsesvilkår.

Det er fra ankende parts side påberopt at hjemmel for regress i de arbeidsgiver-finansierte personal- og fritidsskadeforsikringene (i listen ovenfor nr. 1 og nr. 2) må trekkes inn som ledd i «kan"-vurderingen. Det er ikke fremmet regresskrav i saken, men den omstendighet at slik regress kunne vært krevd under skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 3, tilsier etter den ankende parts oppfatning at «kan"-fradraget må økes i lys av dette for disse to forsikringenes del. Det er vist til Bryggeså-dommen, Rt-1999-711.

Side 1392

Jeg er ikke enig i det. Når personal- og fritidsforsikringene skal vurderes etter «kan"-regelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum, må forutsetningen være at skadelidte i utgangspunktet kan kreve mer enn full erstatning fra henholdsvis skadevolder og forsikringsselskap, dvs. vedkommende forsikring må etter sin art komme i tillegg til erstatningen. Men er dette tilfelle, står regressen tilbake for skadelidtes krav etter hovedregelen i lovens § 5-4. Den nye § 3-7 nr. 3 som ble innført i 1985 har etter min mening ikke medført noen endring i dette, jf. det refererte innlegg fra saksordføreren i Forhandlinger i Odelstinget nr. 76, 1985 på side 1078, som jeg mener støtter min forståelse av forholdet mellom skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum, § 3-7 nr. 3 og § 5-4. Det er i saken for øvrig ikke gjort gjeldende noen form for regress, og det er derfor allerede av den grunn ikke aktuelt å knytte spørsmålet om regress til vurderingen av «kan"-fradragets størrelse.

«Kan"-regelen er knyttet til blant annet forsikringsytelser og ikke til noen bestemt forsikringskategori. Regelen gjelder i et hvert tilfelle der skadelidte har fått eller kommer til å få forsikringsytelser og annen vesentlig økonomisk støtte som følge av skaden. Spørsmålet om forsikringstype berøres allikevel i lovforarbeidene som relevante momenter i vurderinger om fradrag etter «kan"-regelen. Jeg viser til det som er sitert tidligere. I vår sak består forsikringspakken av flere slags forsikringer, både ulykkesforsikringer, livsforsikringer samt gjeldsforsikring. Selv om dagens forsikringsprodukter ser annerledes ut enn de gjorde da «kan"-regelen ble forberedt, gir forarbeidene fortsatt støtte for en viss nyansering i flere nivåer, såsom med henblikk på sondringer mellom dødsrisikoforsikringer som gjelder ved ulykkestilfelle i motsetning til dødsrisiko generelt. Likedan kan det være grunnlag for å se forskjellig på sumforsikringer og forsikringer som er bygget opp som beregning av lidt økonomisk tap.

Anvender man fradrag etter omtrent samme prosentsats som i Bastrupsaken, vil fradraget samlet utgjøre ca. kr 670.000. Men i den saken var det tale om fire forsikringer der to av dem var tegnet som skaderelaterte ulykkesforsikringer. I vår sak er det tale om ti forsikringer med en fordeling på forsikringstype som innebærer betydelig innslag av generell dødsrisiko i form av gruppelivsforsikring, foruten den gjeldsforsikring som er omtalt ovenfor. Livsforsikringene utgjorde ca. kr 462.000 av forsikringspakken på ca. 1,3 million kroner. Blant de øvrige forsikringer inngikk også en personalforsikring på kr 325.000 som nærmest synes å ha vært en mellomting mellom ulykkesforsikring og livsforsikring. Gjeldsforsikringen på ca. 690.000 kroner skulle dekke nettopp risikoen ved å sitte tilbake med pantegjeld på bolig. Det som her er sagt, taler etter min mening mot å øke fradraget med henvisning til kapitaloppbygging. Det er her tale om kjøpte forsikringstjenester som uten noen ansvarlig skadevolder med hensikt var ment å skulle gi en betydelig mer-dekning, i det aktuelle tilfelle på nær 100 % i tilfelle dødsfall, regnet ut fra denne sakens forsørgertapserstatning på ca. 1,5 millioner kroner. Det er etter min mening ingen grunn til at denne overdekningen ved anvendelse av «kan"-regelen skal godskrives den ansvarlige ut over det beløp lagmannsretten har godtatt - kr 500.000.

Etter min mening er det derfor alt i alt meget som taler for å operere

Side 1393

med et lavere forholdsmessig fradrag enn i Bastrup-dommen, selv om summen av den samlede forsikringsdekning er vesentlig høyere.

At de to skadelidte har utsikt til arv på et tidligere tidspunkt enn om foreldrene fortsatt hadde levd, kan i dette tilfelle ikke ha betydning.

Jeg er etter dette kommet til at «kan"-fradraget fastsatt i lagmannsrettens dom stort kr 500.000 er riktig og stemmer for å stadfeste lagmannsrettens dom på dette punkt. Det ligger i dette at også lagmannsrettens fordeling mellom barna opprettholdes.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, utformer jeg ingen konklusjon.

Dommer Matningsdal: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min vurdering må det gjøres et samlet fradrag på kr 700.000 som fordeles med kr 375.000 på B og kr 325.000 på A.

Jeg tiltrer i det vesentlige førstvoterendes vurderinger av de ulike momentene som er påberopt i saken. Men jeg er ikke enig med ham i at det må sondres mellom livs- og ulykkesforsikringer slik at det legges minst vekt på forsikringer som kommer til utbetaling uavhengig av dødsårsak. Jeg har også en noe annen begrunnelse når det gjelder betydningen av mulig regress i de arbeidsgiverfinansierte personal- og fritidsforsikringene.

Om betydningen av forsikringsytelsenes karakter bemerker jeg at lovens ordlyd er nøytral ved at den nevner «forsikringsytelser» generelt. Jeg kan heller ikke se at det sitatet fra forarbeidene som førstvoterende viser til, støtter sondringen. Etter min vurdering gir departementet bare uttrykk for at utbetalingene må ha et visst omfang for å kunne begrunne reduksjon i erstatningen, og at en eventuell sparedel av livsforsikringen, på samme måten som andre sparepenger, må holdes utenfor oppgjøret. Sitatet må dessuten leses på bakgrunn av Erstatningslovkomiteens innstilling side 33. Her omtales tidligere saker hvor det dels har vært gjort fradrag for livs- og dels for ulykkesforsikringer. Erstatningslovkomiteen omtaler deretter forsikringsytelser generelt bortsett fra at det presiseres at «private kapitalforsikringer» står i en særstilling. Dette indikerer at Erstatningslovkomiteen ikke sondret mellom livs- og ulykkesforsikringer. Dersom departementet hadde et annet syn på betydningen av de ulike forsikringene, ville det ha vært naturlig å presisere dette. Jeg har for øvrig også vanskelig for å se noen reell grunn til å sondre mellom livs- og ulykkesforsikringer som utløses gjennom et dødsfall.

I vår sak synes for øvrig den forholdsmessige fordelingen mellom de to forsikringstypene ikke å skille seg mye fra den som forelå i Bastrupsaken.

Etter min vurdering bør det heller ikke legges vekt på hvordan forsikringsbeløpet beregnes slik at det sondres mellom sumforsikringer hvor utbetalingen er avtalt til en bestemt sum, og forsikringer hvor utmålingen baseres på det lidte tap. Lovens ordlyd og forarbeidene gir etter min mening heller ikke støtte for denne sondringen. Det er som nevnt nivået på, og ikke arten av, forsikringsytelsene Erstatningslovkomiteen og departementet synes å være opptatt av. Denne sondringen kunne dessuten gi vanskelige grensedragninger. Illustrerende er utbetalingen under personalforsikringen i UNI Storebrand som ble utbetalt

Side 1394

som følge av Es død. Denne utgjorde to årslønner slik at den har visse likhetstrekk med en skadeserstatning, men neppe karakter av en skadeserstatning. Dekningen av et eventuelt ervervstap har derimot preg av en standardisert erstatningsutmåling slik at denne utbetalingen sannsynligvis ville omfattes.

Dette eksempelet illustrerer samtidig at utbetalinger under samme forsikring ville kunne stå i forskjellig stilling avhengig av om ulykken ledet til uførhet eller død. Etter min vurdering styrker det mitt standpunkt om at det er nivået på, og ikke arten av, forsikringsytelsen som er avgjørende.

Det følger av det jeg har sagt, at jeg heller ikke finner grunnlag for å sette gjeldsforsikringen i en særstilling. Denne er i likhet med de øvrige forsikringene utløst gjennom dødsfallene og bidrar gjennom kapitaloppbygging til å bedre de etterlattes økonomiske situasjon, på samme måte som de øvrige forsikringene. At gjeldsforsikringen gjennom regelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum i en begrenset utstrekning kommer trafikkforsikreren til gode, kan etter min mening ikke tillegges større vekt for denne forsikring enn for de øvrige.

Som nevnt av førstvoterende har den ankende part reist spørsmål om betydningen av mulig regress i de arbeidsgiverfinansierte personal- og fritidsforsikringene. Om dette bemerker jeg at normalsituasjonen trolig vil være at det forsikringsselskapet hvor arbeidsgiveren har tegnet forsikring for den ansatte, og som kan gjøre gjeldende regresskrav etter skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 3, er et annet enn det som hefter etter trafikkforsikringen. Hvis da det regressberettigede selskapet unnlater å gjøre regress gjeldende, og dermed aksepterer at forsikringsbeløpet tilfaller skadelidte, har jeg vanskelig for å se at dette bør komme trafikkforsikreren til gode ved å øke «kan"-fradraget ut over hva forsikringsbeløpets størrelse skulle tilsi.

Vår sak er spesiell ved at Storebrand både er trafikkforsikrer og det selskapet hvor arbeidsgiveren hadde tegnet sine forsikringer. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på om Storebrand i den sistnevnte egenskap hadde grunnlag for et regresskrav mot trafikkforsikringen. Dette måtte etter min mening i tilfelle ha vært gjort gjeldende nettopp som et regresskrav. Når det ikke er gjort gjeldende noe regresskrav, slik at forsikringsbeløpet blir utbetalt til de etterlatte, kan ikke Storebrand nyte godt av dette i større utstrekning enn andre trafikkforsikrere ville ha gjort. Jeg ser det altså slik at selv om Storebrand i anledning av de to personalforsikringene som var tegnet av arbeidsgiveren, skulle ha regressrett som ikke er gjort gjeldende, kan ikke det føre til at disse forsikringene påvirker «kan"-fradraget i større utstrekning enn de øvrige forsikringsutbetalingene.

Med unntak for det samlede nivået på forsikringsytelsene, er denne saken relativt parallell med Bastrupsaken. Den eneste viktige forskjellen er etter min mening at tapsperioden var lengre i Bastrupsaken slik at det utmålte tapet i større utstrekning enn i denne saken inkluderte avdrags- og rentebetaling på boliglånet. Fradraget bør etter dette primært baseres på en sammenligning med nivået i Bastrupsaken. Og etter min vurdering bør det settes til omtrent samme forholdsmessige andel av forsikringsytelsene - nærmere bestemt kr 700.000 som fordeles med kr 375.000 på B og kr 325.000 på A. Barnas erstatning blir

Side 1395

etter dette henholdsvis kr 475.000 og kr 375.000. Partene er enige om at forsinkelsesrenten skal løpe fra 23. november 1998.

Anken har bare delvis ført frem. Jeg er kommet til at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 174. Det gjøres derimot ingen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, hensett til at Storebrand Skadeforsikring AS like frem til ankeforhandlingen for lagmannsretten påstod full frifinnelse. Ankemotpartenes krav om renter av saksomkostningene tas til følge.

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A v/verge C 375.000 - trehundreogsyttifemtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23. november 1998 til betaling skjer.

2.	Storebrand Skadeforsikring AS betaler til B v/verge C 475.000 - firehundreogsyttifemtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23. november 1998 til betaling skjer.

3.	Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, stadfestes med det tillegg at det svares 12 - tolv - prosent årlig rente av saksomkostningsbeløpene fra 23. november 1998 til betaling skjer. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

4.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Bugge: Jeg vil som førstvoterende stemme for at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg kan også langt på vei slutte meg til de synspunkter som førstvoterende har anført til støtte for at erstatningsfradragene ikke forhøyes. Det jeg ser som vesentlig er følgende:

Vi står i saken overfor en lovtekst - skadeserstatningslovens § 3-1 tredje ledd annet punktum - som stiller domstolene fullstendig fritt med hensyn til om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, det skal gjøres fradrag for forsikringsytelser som ikke omfattes av den ubetingede fradragsrett etter første punktum, ved utmålingen av den erstatning som den ansvarlige skadevolder skal betale til den skadelidte. Loven sier intet annet enn at det «kan» tas hensyn til slike ytelser. Jeg finner for min del lite av veiledning i lovbestemmelsens forarbeider om hvorledes lovgiveren har tenkt seg at «kan"-regelen konkret skal anvendes. De uttalelser i Erstatningslovkomiteens innstilling og i lovproposisjonen som både førstvoterende og annenvoterende har vist til, fremstår etter min mening som lite spesifikke og til dels uklare, og de kan under enhver omstendighet vanskelig ansees som bindende for domstolene ved lovanvendelsen.

Etter mitt syn er det heller ikke så mye veiledning å hente i Bastrup-dommen for vår sak. Førstvoterende i den saken uttaler seg forsiktig, og temmelig konkret, om anvendelsen av «kan"-regelen; hun sier følgende: ( Rt-1998-639 på side 649)

«... Selv om forarbeidene til skadeserstatningsloven gir anvisning på varsomhet i bruken av fradragsadgangen etter § 3-1 tredje ledd siste punktum, særlig for livsforsikringsbeløp, mener jeg likevel at det i saken her vil være

Side 1396

riktig å foreta et fradrag. De samlete ytelser er høye, og det må tas hensyn til at utmålingen av erstatningen i denne sak inkluderer avdragsbetaling som medfører en vesentlig formuesoppbygging. Som nevnt må også avkastningen av forsikringsytelsene tas med i vurderingen. Samlet finner det sted en så betydelig overkompensasjon, at det er naturlig å redusere den noe. ...»

At det av selve det økonomiske resultat i Bastrupsaken skulle kunne utledes noe bindende med hensyn til en tallmessig forholdsmessighet mellom størrelsen av henholdsvis forsørgertapet og forsikringsytelsene, har jeg også vanskelig for å se. Jeg kan ikke følge annenvoterende på dette punkt.

I likhet med førstvoterende ser jeg det da slik at det spørsmål som fortrinnsvis blir interessant når «kan"-regelen skal anvendes, må være hva slags forsikringsytelser som har kommet den skadelidte til gode som følge av forsørgerdødsfallet. Dreier det seg om ytelser som er vilkårsfestet og utmålt slik at de i større eller mindre grad skal kompensere den skadelidtes individuelle økonomiske tap, på samme måte som forsørgertapserstatningen etter § 3-4 skal det, kan det være en grunn til å ta hensyn til ytelsene ved utmålingen av den erstatning som den ansvarlige skadevolder - eller hans forsikringsselskap - skal betale. Er det derimot tale om ytelser som mer har preg av risiko- eller sumforsikring, som kommer til utbetaling med forhåndsavtalte beløp uavhengig av den sikredes individuelle økonomiske tap, ser jeg ikke samme grunn til at de skal komme til fradrag ved erstatningsoppgjøret med skadevolderen. Hvorfor skal de etterlatte etter den forsørger som - selv eller gjennom sin arbeidsgiver - har sørget for å sikre sin familie økonomisk ved tegning av livs- og ulykkesforsikringer mv. komme dårligere ut i oppgjøret med den ansvarlige skadevolder enn de etterlatte etter den forsørger som ikke har gjort det? Dette har jeg for min del vanskelig for å godta, og å snakke om «overkompensasjon» til de skadelidte i en slik sammenheng, finner jeg lite treffende.

Skillet mellom sumforsikringer som kommer til utbetaling uavhengig av økonomisk tap og forsikringsytelser som har «preg av en virkelig skadeserstatning», lå etter den tidligere forsikringsavtalelov også til grunn for reguleringen av selskapets regress mot den ansvarlige skadevolder til fortrengsel for skadelidte, jf. lovens § 25 annet ledd. Regressreglene er nå endret, jf. skadeserstatningslovens § 3-7. Forholdet til regressordningen har imidlertid vært lite belyst under prosedyren for Høyesterett, og jeg finner for min del ikke foranledning til å gå nærmere inn på det. Det er for så vidt tilstrekkelig å konstatere at regress faktisk ikke har vært gjort gjeldende i forhold til trafikkforsikringen for noen av de forsikringsytelser som er kommet til utbetaling i saken.

Noen nærmere analyse av de ulike forsikringsordninger som er kommet A og B til gode, foreligger heller ikke. Det synes imidlertid på det rene at også de arbeidsgivertegnede personalforsikringene - nr. 1 og 2 i førstvoterendes oppstilling - er blitt utbetalt til barna som sumytelser, uavhengig av individuell tapsberegning. Ut fra mitt syn på lovanvendelsen finner jeg da ikke grunn til at de samlede ytelser skal komme til fradrag i erstatningsoppgjøret etter trafikkforsikringen med høyere beløp enn dem som lagmannsretten har fastsatt.

Side 1397

Jeg vil tilføye: Den situasjon at det ved erstatningsoppgjør etter skadeserstatningslovens § 3-1 og § 3-4 foreligger forsikringer av ulik art som kommer til utbetaling som følge av skaden eller dødsfallet, må i dag regnes som meget vanlig, kanskje som normalsituasjonen. Det fremstår da for meg som lite tilfredsstillende at oppgjørene skal skje på grunnlag av en lovregel som ikke sier annet enn at det «kan tas hensyn til» slike forsikringsytelser. En så upresis og lite veiledende regel i praktiske erstatningsoppgjørsforhold som det her gjelder, må - skulle jeg anta - virke prosessfremmende i høy grad. Etter min oppfatning må det være en nærliggende oppgave for de lovgivende myndigheter å etablere mer presise oppgjørsregler på dette område.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Matningsdal.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A v/verge C 375.000 - trehundreogsyttifemtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23. november 1998 til betaling skjer.

2.	Storebrand Skadeforsikring AS betaler til B v/verge C 475.000 - firehundreogsyttifemtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23. november 1998 til betaling skjer.

3.	Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, stadfestes med det tillegg at det svares 12 - tolv - prosent årlig rente av saksomkostningsbeløpene fra 23. november 1998 til betaling skjer. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

4.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.