Høyesterett - HR-1999-31-B - Rt-1999-887

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1999-06-02
Publisert	HR-1999-31-B - Rt-1999-887
Stikkord	Erstatningsrett. Legemsfornærmelse. Erstatning og oppreisning for personskade. Ankefrist.
Sammendrag	Skadevolderen var straffedømt for legemsfornærmelse mot skadelidte ved at sistnevnte ble påført store skader da han forsøkte å flykte gjennom et vindu. Skadene ved fallet fra vinduet ble ansett påregnelige i forhold til skadevolderens truende adferd. - Erstatningen ble ikke nedsatt fordi skadelidte hadde fått utbetalt et ikke ubetydelig beløp under en ulykkesforsikring. - Oppreisningskravet var hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-5. Uttrykket "fortsettlig eller grovt aktløst - har voldt skade" ble tolket slik at skyldkravet går på handlingen. - Motanke ble avvist som for sent fremsatt. Uttalt at den ordinære ankefrist for fornærmede i saker som denne løper fra meddelelse av dommen, jfr. domstolloven § 147, jfr. påtaleintstruksen § 30-10.
Saksgang	Borgarting lagmannsrett LB-1996-3042 M/02 - Høyesterett HR-1999-31-B, nr. 136/1998.
Parter	A (Advokat John Christian Elden - til prøve) mot B (Advokat John I. Henriksen).
Forfatter	Aarbakke, Tjomsland, Dolva, Lund og Justitiarius Smith.

---

Dommer Aarbakke: Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter en legemsfornærmelse med personskade til følge.

Borgarting lagmannsrett avsa 12. januar 1998 dom i straffesak, som for A hadde slik domsslutning:

"1.	A, f. 0.0.41, dømmes for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd jf annet ledd, jf straffeloven § 232, til en straff av fengsel i 7 - sju - måneder, hvorav 90 - nitti - dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jf straffeloven §§ 52-54.

...

4.	A ... dømmes til ... å dekke saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med kr 4.000 - firetusen. ...

Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom.

5.	A dømmes til å betale erstatning til B med kr 300.000 - trehundretusen. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom.

6.	A og to andre dømmes en for alle, alle for en til å betale oppreisning med kr 25.000 - tjuefemtusen - til B. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom."

Dommen ble avsagt etter anke over Oslo byretts dom 1. juli 1996. For byretten var det ikke fremmet borgerlig krav om erstatning, men krav om oppreisning. A ble av byretten dømt til å betale oppreisning; for 25.000 kroner skulle han hefte alene og for ytterligere 10.000 kroner skulle han hefte solidarisk med de to andre som også ble domfelt i straffesaken.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 5, ble avsagt under dissens fra en meddommer, som stemte for å frifinne A for erstatningskravet.

A har etter tvistemålslovens bestemmelser, jf. straffeprosessloven § 435, påanket lagmannsrettens dom, domsslutningen punktene 5 og 6, til Høyesterett. Ankegrunnene er feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen når det gjelder kravet om erstatning, og feil i rettsanvendelsen når det gjelder kravet om oppreisning.

B har erklært aksessorisk motanke for så vidt angår utmålingen av erstatning og oppreisning.

Begge parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett.

Side 888

For Høyesterett er fremlagt en rekke dokumenter. En vesentlig del av disse var ikke fremlagt for lagmannsretten, som i all hovedsak bygget på den umiddelbare bevisførsel i straffesaken. Saken står imidlertid reelt sett i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Anke over feil ved lagmannsrettens saksbehandling er frafalt. Enkelte anførsler som har vært fremme tidligere, er også frafalt.

Om bakgrunnen for saken nevner jeg følgende, i hovedsak bygget på lagmannsrettens domsgrunner i straffesaken:

As nevø bodde i en leiegård i Oslo. I den samme leiegården, men i en annen oppgang, bodde hans samboer i tredje etasje. Natten til 21. mai 1994 ble det under en sammenkomst i samboerens leilighet snakk om at nevøen skulle selge et verdifullt musikkanlegg til en gjest. Musikkanlegget sto i hans egen leilighet, hvor han ikke hadde vært innom på noen dager. Nevøen og den mulige kjøperen gikk utpå morgenen til nevøens leilighet for å se på musikkanlegget. Dette var da borte, og nevøen fattet mistanke om at B, som bodde i en leilighet i etasjen over nevøens samboer, hadde stjålet anlegget. Nevøen tilkalte først en annen onkel, en bror av A. Sammen med denne onkelen oppsøkte nevøen B, som senere fulgte med til samboerens leilighet. Nevøen og den andre onkelen truet og slo B for at han skulle tilstå tyveri av musikkanlegget. Mishandlingen førte til at B brakk kjeven og nesen. Dette er de domfelt for. Senere tilkalte nevøen også A, som kom til samboerens leilighet. Han hadde med seg et brekkjern, som han iallfall brukte til å true med. Etter at nevøen og den andre onkelen hadde forlatt samboerens leilighet, og etter at samboeren hadde tatt seg av Bs datter på tre-fire år, oppholdt bare A og B seg i samboerens leilighet. Fordi leiligheten hadde vært røykfylt, var vinduet åpnet. Lagmannsretten har om situasjonen etter at A og B ble alene, uttalt at den har "... funnet bevist utenfor rimelig tvil at A, etter at han var blitt alene med B, forsettlig utsatte ham for en meget hårdhendt behandling, blant annet ved knyttneveslag mot ansiktet og hodet, og at slagene påførte B betydelig smerte. Lagmannsretten legger til grunn at A kunne innse at slagene hadde betydelig smerte til følge, jf straffeloven § 43. As voldshandlinger blir således å henføre til straffeloven § 228 første ledd jf annet ledd. Straffeloven § 232 kommer til anvendelse, idet legemsfornærmelsen finnes å være utført under særdeles skjerpende omstendigheter, idet volden er utført uprovosert og må karakteriseres som mishandling av en person som da, etter den behandling han nylig hadde fått av ... (nevøen og den andre onkelen), må anses å ha vært forsvarsløs."

Etter at disse hendelsene inne i leiligheten hadde funnet sted, falt B fra det åpne vinduet i leiligheten ned på gaten og ble pådratt store skader i tillegg til dem han allerede var blitt påført. Om forspillet til fallet heter det i lagmannsrettens domsgrunner:

"Det står for lagmannsretten som usikkert hvordan B kom seg opp i det åpne vinduet og deretter falt ned på gaten. Den mest nærliggende forklaring er at B som følge av de voldshandlinger han hadde vært utsatt for, har søkt tilflukt til vinduet i et desperat forsøk på å unnslippe, og at han har falt ned. Lagmannsretten legger således til grunn at B selv, uten fysisk medvirkning fra A, klatret

Side 889

ut av vinduet og deretter falt ned på gaten. Hans desperate handling ser retten som en direkte følge av den mishandling han hadde vært utsatt for."

Om Bs personlige forhold før og etter hendelsene finner jeg grunn til å nevne følgende, i hovedsak basert på legeerklæring fra februar 1998, skrevet av overlege Niels Gunnar Juel ved Ullevål sykehus, og legeerklæring fra juni 1998, skrevet av seksjonsoverlege Øivind Solberg ved Psykososialt senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo:

B er iraner, og har bodd i Norge siden 1987. Han hadde deltatt i krig mellom Iran og Irak, og kom som flyktning til Norge via Tyrkia og Danmark. Han har hatt betydelige vansker etter at han kom til Norge, med depresjoner, posttraumatiske stressreaksjoner og angstproblemer. B har vært ansatt som maler ved Gaustad sykehus og har fortsatt et arbeidsforhold der. Han har vært gift i Norge og har en datter. Om hans helsetilstand i februar 1998 heter det i erklæringen fra overlege Juel:

"I den aktuelle ulykken [som erstatningssaken gjelder] pådro han seg multiple frakturer som ble operert. Det var en knusningsfraktur i høyre lårben som ble operert, men tilhelet med en betydelig feilstilling og arrforandringer fra høyre hoftekam til midt på låret. I høyre underarm hadde han multiple skader, albuen gikk av ledd og det var knusningsfrakturer i området. Han hadde også håndleddsbrudd og brudd av håndrotsknokkel (scafoid). Dette har tilhelet med betydelig feilfunksjon. Han hadde også underarmsbrudd på venstre side, tilhelingen er noe bedre her, men med fortsatt feilfunksjon i venstre håndledd. ... B er nå preget av senvirkningene etter ulykken. Han har redusert gangfunksjon på grunn av belastningssmerter i høyre hofteregion. Han skjevbelaster derfor og har en god del smerter i også venstre kne og fot samt oppover ryggen. Han har redusert gangavstand, særlig på vinterføre hvor han ikke klarer å gå mer enn ca 100 meter før han må hvile en lengre periode. Han har problemer med å gå i trapp på grunn av dårlig stabiliserende evne i lårmuskulaturen og plutselig innsettende smerter. Han har vanskeligheter med å stå lenge på grunn av belastningssmertene og er avhengig av å kunne sette seg ned etter bare noen minutter. Når det gjelder armfunksjonen får han smerter ved langvarig bruk av høyre arm og han har også nedsatt kraft i armen distalt på grunn av skadene. Når han skal støtte seg på håndleddene eller løfte ting med noe vekt får han smerter og da særlig i tommelregionen. Det er mindre, men tilsvarende plager på venstre side. Håndleddene og høyre lår/hofte er blitt betydelig kuldesensitivt og han har mye verking i områdene om vinteren. ... ... På grunn av situasjonen og hans tidligere psykiske belastninger har han utviklet både en depresjon og økende angst. Det siste skyldes blant annet at voldsforbryterne bor i samme området. Han blir isolert i leiligheten sin om vinteren og [har] vanskeligheter  for å komme seg ut i særlig grad. Dette skyldes både de psykiske komponentene og de fysiske plagene som forverres av kuldeintoleranse."

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Høyesterett må bygge på lagmannsrettens beskrivelse av saksforholdet. Ikke alle de skader B ble pådratt ved hendelsene 21. mai 1994,

Side 890

skriver seg fra fallet fra vinduet. B har bevisbyrden på dette punkt hvis han gjør gjeldende at lagmannsrettens beskrivelse skal fravikes.

De skader B ble påført ved fallet fra vinduet, kan ikke anses som påregnelige følger av As forhold. Den bebreidelse lagmannsretten har rettet mot A, knytter seg til hans handlemåte forut for den hendelsen som resulterte i Bs fall ut gjennom vinduet. Spørsmålet om årsak og påregnelighet når det gjelder skadene etter fallet, må sees i sammenheng med den skyld som foreligger, og vilkårene for erstatningsansvar - som reelt er ett sammenhengende vilkår - foreligger ikke.

Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten har beregnet ankemotpartens tap feil når det gjelder omkostninger ved nødvendig fremtidig bilhold. Utgiftene til det nødvendige bilhold er dekket av folketrygden. Erstatningen for bilutgifter må derfor fastsettes til null kroner.

Det gjøres også gjeldende at ménerstatningen er beregnet feil. Lagmannsretten har tatt hensyn til en skade i nesen, som var påført B av andre enn A og før fallet fra vinduet. Lagmannsretten har også lagt til grunn en for høy grad av invaliditet, idet denne vil kunne minskes ved kirurgi. Ménerstatningen bør iallfall reduseres fordi B har mottatt erstatning under en ulykkesforsikring. Det dreier seg om samme type erstatninger.

Subsidiært gjøres det også gjeldende at As ansvar, både for skadeserstatning og for ménerstatning, må reduseres på grunn av medvirkning fra ankemotpartens side. Uttrykket "ved egen skyld" i skadeserstatningsloven § 5-1 må forståes slik at det går på skadelidtes atferd og forhold i det hele, ikke bare på subjektiv skyld. B hadde fra tidligere psykiske problemer som ga seg utslag i en irrasjonell og uforutsigelig atferd i forbindelse med fallet fra vinduet.

Subsidiært gjøres det ytterligere gjeldende at den ankende parts ansvar må lempes i større utstrekning enn lagmannsretten har gjort. A er uføretrygdet og har dårlig økonomi. Et dusørkrav han har reist mot staten, synes å ha små sjanser for å føre frem. Det må også i denne sammenhengen tas hensyn til den forsikringsdekning B hadde.

Det er ikke hjemmel for noe krav på oppreisning. Slik skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd lød på handlingstiden - før endringen ved lov 1. juli 1994 nr. 50 - da det ikke var noen henvisning til straffeloven § 228, var oppreisningsansvar betinget av at A hadde voldt B skade. Dette vilkåret er ikke oppfylt. Den fysiske skadevoldelse som kunne komme i betraktning, er den som ble voldt inne i leiligheten, ikke skadene etter fallet fra vinduet. Men den fysiske skaden som ble påført B inne i leiligheten, er A ikke domfelt for. Den psykiske påkjenning B ble utsatt for, gikk ikke ut over en viss frykt og kan ikke anses som skade. Det må tas i betraktning at B på forhånd var sterkt disponert for psykiske lidelser, og A kan ikke holdes ansvarlig for hans traumer. Utmålingen av en eventuell oppreisning må normeres, og beløpet bør ved overtredelse av straffeloven § 228 ikke overstige 10.000 kroner.

Ankemotpartens aksessoriske motanke må avvises fordi den er erklært for sent. Det er ikke grunnlag for å gi oppreisning for fristforsømmelsen. Denne er forsettlig. Iallfall gikk det mer enn tre uker fra Bs nåværende prosessfullmektig overtok saken til han formelt fremsatte den aksessoriske motanken.

Side 891

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"I anken og subsidiært for motanken:

A frifinnes

Prinsipalt for motanken:

1.	Begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist gis ikke

2.	Motanken avvises

I begge anker:

Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."

Ankemotparten, B, gjør prinsipalt gjeldende at fristen for å inngi selvstendig motanke ikke var utløpt, subsidiært at det foreligger grunnlag for å gi oppreisning for forsømmelsen av fristen for å erklære aksessorisk motanke.

Lagmannsretten har korrekt funnet at det er grunnlag for å kreve erstatning så vel som oppreisning. Men på grunn av sammenhengen med straffesaken har lagmannsretten av bevismessige grunner vært altfor forsiktig i sin utmåling av beløpene. Bevisbyrdereglene er andre for de borgerlige krav enn for straffekravene, noe lagmannsretten ikke har tatt konsekvensene av.

As vold og trusler før B falt fra vinduet, var et ledd i en sammenhengende voldsutøvelse mot B, hvor også de to andre gjerningsmennene deltok. A solidariserte seg med det de to andre - nevøen og broren - hadde foretatt da de startet voldsutøvelsen og blant annet skadet B sterkt i ansiktet. Da de to hadde forlatt åstedet, videreførte A angrepet og opprettholdt trusselen mot B, slik at denne ble skremt på flukt ut gjennom vinduet. Da A kom til leiligheten, hadde han med seg et brekkjern, og sannsynligvis benyttet han dette også til å slå B, slik at denne fikk lårbensbrudd før spranget ut gjennom vinduet.

Årsakssammenhengen mellom As forsettlige krenkende og truende forhold og de skader B ble påført etter fallet fra vinduet er klar. Skadene var også klart påregnelige. B rømte ut gjennom vinduet fordi han var livredd og desperat, og fordi A sperret døren til leiligheten. Vinduet var den eneste mulige veien ut, og rømningen var ingen irrasjonell handling. Skadene B fikk, var påregnelige følger av As truende atferd, hvor brekkjernet spilte en spesiell rolle. Ved påregnelighetsvurderingen må det for øvrig legges vekt på As grove skyld.

B medvirket ikke til skadene. At han led av psykiske plager fra tidligere, kan ikke anses som "skyld" i skadeserstatningsloven § 5-1s forstand. Ordet "skyld" i bestemmelsen sikter til skyld i tradisjonell forstand. B gjorde overhodet ikke noe han kan bebreides for. Hans plager fra tidligere kan ikke telle i As favør. Bs evne til normal vurdering av situasjonen var satt ut av spill ved As truende atferd.

Erstatningskravet gjelder tap som ikke er dekket av folketrygden, og dreier seg om tilleggsutgifter til en bil som B måtte skaffe seg på grunn av skadene etter fallet fra vinduet, og som i hovedsak er dekket av folketrygden. Utgiftene er nødvendige.

Ved utmålingen av ménerstatning må B ha krav på et individuelt tillegg. B var 31 år gammel da han ble skadet; han ble 40 prosent medisinsk og 55 prosent ervervsmessig ufør. Han ble satt sterkt tilbake med hensyn til livsfunksjoner. Skaden ble påført ved brutal vold som skapte

Side 892

skrekk og varig angst. B plikter ikke å utsette seg for kirurgiske inngrep. Skjønnsmessig bør ménerstatningen settes til 220.000 kroner. Det er ikke grunn til å gjøre fradrag for utbetalinger under Bs ulykkesforsikring.

Det er ikke grunnlag for å lempe As erstatningsansvar, iallfall ikke så langt som lagmannsretten har gjort. Det foreligger ikke opplysninger om As betalingsevne, betalingsvilje og økonomi for øvrig, som kan gi grunnlag for lempning. Bs dekning under ulykkesforsikringen bør heller ikke føre til lempning av erstatningsansvaret. Forsikringsdekningen oppveies av As grove skyld og forholdene ellers.

Vilkårene for å tilkjenne oppreisning foreligger, men lagmannsretten har bygget på et altfor smalt grunnlag ved utmålingen. Skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a kommer til anvendelse for de skader B ble pådratt ved fallet fra vinduet. Skadene var påregnelige følger av den forsettlige voldsutøvelse som gikk foran. Ved utmålingen av oppreisningsbeløpet må det legges vekt på at As voldsutøvelse og trusler var særlig ondsinnet, understreket ved at han iallfall hadde brekkjernet til stede. Alvoret i saken må markeres ved en oppreisning på minst 75.000 kroner.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1.	Den aksessoriske motanke fremmes.

2.	A betaler til B erstatning for lidte og fremtidige utgifter begrenset oppad til kr 181255,-, menerstatning begrenset oppad til kr 220000,- og oppreisning begrenset oppad til kr 75000.-.

3.	Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

For å klargjøre rammen for ankesaken behandler jeg først spørsmålet om ankemotpartens motanke kan tas under behandling. Jeg nevner at hans frist for å erklære selvstendig anke løp ut ved utgangen av mars 1998. Riktignok er det for de deler av en straffedom som avgjør borgerlige krav, ikke bestemt at de skal forkynnes for fornærmede. Men etter påtaleinstruksen § 30-10 skal straffedommer som tilkjenner erstatning eller oppreisning meddeles fornærmede. Jeg må legge til grunn at B eller hans daværende prosessfullmektig fikk slik meddelelse i slutten av januar 1998. Det fremgår av Bs søknad 28. januar 1998 om voldsoffererstatning, at han på dette tidspunktet var kjent med lagmannsrettens dom. Den ordinære ankefrist var da utløpt senest ved utgangen av mars 1998, jf. kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1997-500, jf. også domstolsloven § 147, som tillegger en meddelelse samme virkning for ankefristens begynnelse som en forkynnelse i alminnelighet har.

Fristen for å erklære aksessorisk motanke - som det er spørsmål om - falt sammen med tilsvarsfristen, som utløp 21. april 1998, jf. tvistemålsloven § 362. Jeg legger til grunn at Bs daværende prosessfullmektig som innga anketilsvaret, ikke gjorde dette i egenskap av bistandsadvokat for B, men som regulær prosessfullmektig for ham. Videre legger jeg til grunn at prosessfullmektigens unnlatelse av å inngi aksessorisk anke innen tilsvarsfristen, i utgangspunktet er bindende for B. Spørsmålet er om det er grunnlag for å gi oppreisning for fristforsømmelsen, jf. domstolsloven § 153.

Side 893

Jeg finner at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning for denne fristforsømmelsen. Bs tidligere prosessfullmektigs unnlatelse av å inngi aksessorisk motanke er det ikke gitt noen forklaring på. Unnlatelsen fremstår derfor slik at den må legges henne til last. At B senere har fått ny prosessfullmektig som har sett grunn til å fremme aksessorisk motanke, er ikke i seg selv en slik særlig omstendighet som domstolsloven spør etter. Det er heller ikke det forhold at motanken i og for seg knytter seg til de problemstillingene som er reist i anken, og derfor ikke har medført noen vesentlig utvidelse av ankeforhand lingen. Den aksessoriske motanke blir således å avvise. - Etter dette er det ikke nødven dig for meg å ta stilling til om fristforsømmelsen fra Bs tidligere prosessfullmektigs side var forsettlig, og heller ikke til om den særlige fristen etter domstolsloven § 154 første ledd er oversittet.

Jeg går så over til sakens materielle sider, og behandler først spørsmålet om B har et erstatningskrav etter den alminnelige regel om  erstatningsansvar for forsettlig eller uaktsom skadevoldelse.

Jeg har ikke funnet grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettslige vurdering når det gjelder As atferd mot B inne i leiligheten i tredje etasje i leiegården. Det foreligger et forsettlig rettsstridig forhold - legemskrenkelse og truende atferd - som kan sies å utgjøre As primære krenkelse av B. Heller ikke har jeg funnet grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettslige vurdering når lagmannsretten har funnet at As rettsstridige forhold inne i leiligheten var årsaken til at B falt fra vinduet og fikk store skader. Hva det kan være spørsmål om, er om det som skjedde da B falt fra vinduet, var upåregnelig slik at skadene ligger utenfor det A kan holdes ansvarlig for med utgangspunkt i den primære krenkelse av B.

Også på dette punkt er jeg enig med lagmannsretten. As voldshandlinger og truende atferd var en fortsettelse av den mishandling som var begått av nevøen og broren, da B ble påført store skader. B sto således overfor valget mellom fortsatt mishandling og flukt. I denne situasjonen var et forsøk på flukt etter min mening en høyst forståelig og nærliggende handling fra Bs side. A stengte den ene mulige fluktveien - gjennom døren. At B da i desperasjon forsøkte å flykte gjennom vinduet, hvor det var en gesims på utsiden som ga et visst fotfeste, kan etter min mening ikke anses som en upåregnelig handling. Med den risiko som fluktforsøket innebar, fremstår de skadene B ble påført ved fallet som påregnelige følger av As rettsstridige handlemåte.

Det er ikke noe grunnlag for anførselen om medvirkning til skadene fra Bs side. De psykiske plager B hadde på forhånd, kan ikke sies å ha vært en medvirkende årsak til fluktforsøket eller til at fluktforsøket endte med skader.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, nevner jeg at de skader A påførte B, i atskillig utstrekning er dekket av folketrygden. Lagmannsretten utmålte en samlet erstatning før lempning til 507.609 kroner - 61.800 kroner i erstatning for lidt tap, 265.809 kroner i erstatning for fremtidige utgifter og 180.000 kroner i ménerstatning.

Partene er for Høyesterett enige om at erstatningen for lidt tap skal settes til 60.000 kroner. Når det gjelder fremtidige utgifter, er partene enige om at utgifter til behandling skal settes til 17.650 kroner. Derimot bestrider A ansvar for 103.605 kroner. Dette er utgifter knyttet til Bs

Side 894

bilkjøp og bilhold, som var nødvendig på grunn av skadene, og ikke er dekket av folketrygden. Denne utgiftsposten må fastsettes skjønnsmessig, og jeg finner at beløpet bør settes til 75.000 kroner.

A aksepterer at ménerstatningen settes til minst 192.186 kroner, idet grunnbeløpet i folketrygden er øket etter at lagmannsrettens dom ble avsagt. Men A gjør gjeldende at det ikke er grunnlag for den oppjustering på individuelt grunnlag som lagmannsretten har foretatt, fra 180.000 til 220.000 kroner. Anførselen kan etter min mening ikke føre frem. Når individuelle forhold hos skadelidte fører til en skadefølge som er "vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle", kan ménerstatningen settes høyere enn etter den medisinske invaliditetsgrad, jf. yrkesskadeserstatningsforskriften § 3 nr. 3. Jeg er enig med lagmannsretten i at det i dette tilfelle bør gis et slikt tillegg for individuelle forhold. B er ennå bare 36 år gammel. Som følge av de direkte skadene han ble påført, har han fått sterkt nedsatt bevegelighet i både armer og ben. Dette er kommet til uttrykk i den medisinske invaliditetsgrad, og er i noen grad avbøtt ved erstatningen for nødvendige bilutgifter. Men som følge av den nedsatte bevegelighet kan B ikke i samme grad som tidligere utfolde seg sosialt. Voldsutøvelsen har skapt en frykt hos ham som ikke er forbigående. Skadene har dessuten påført ham visse problemer i seksuallivet. Jeg viser til det jeg foran har gjengitt fra de to legeerklæringer. Ménerstatningen bør derfor settes ikke settes lavere enn 220.000 kroner, som lagmannsretten er kommet til.

B var ulykkesforsikret, og under denne forsikringen har han fått dekket en tannlegeregning og utbetalt 228.480 kroner med renter. Under en viss tvil er jeg kommet til at det ved utmålingen av ménerstatningen ikke er tilstrekkelig grunn til å nedsette ménerstatningsbeløpet, slik lagmannsretten har gjort i medhold av skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd 3. punktum jf. § 3-1 tredje ledd 2. punktum. Selv om ulykkesforsikringen i vår sak utgjør et ikke ubetydelig beløp, ville det ikke være rimelig å ta hensyn til den ved utmålingen av ménerstatningen.

Det samlede erstatningsbeløp ville etter dette utgjøre 372.650 kroner.

B har bestridt den lempning med vel 40 prosent av den utmålte erstatning som lagmannsretten har foretatt. Siden motanken ikke kan tas under behandling, kan den samlede erstatning ikke settes høyere enn lagmannsretten har gjort. På den annen side kan jeg ikke se at det er grunn til å lempe erstatningen slik at denne blir lavere enn lagmannsretten har fastsatt. De ulykkesforsikringer B hadde, bør ikke tillegges betydning i denne sammenhengen heller. Lagmannsrettens henvisning til at A har en begrenset betalingsevne, er ikke nærmere underbygget. Iallfall er det ikke grunn til å lempe erstatningskravet av hensyn til Bs muligheter for å få kravet oppfylt, slik lagmannsretten har anført. Vår sak skiller seg for så vidt klart fra saken i Rt-1997-883. Der forelå det en grov forutgående provokasjon, og dessuten var det tale om et vesentlig høyere beløp.

Jeg behandler så oppreisningskravet og finner at det foreligger grunnlag for et oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a, men ut fra andre sider ved saksforholdet enn lagmannsretten har bygget på. A begikk den legemsfornærmelsen han er straffedømt for, og han skapte med forsett den situasjonen som ledet til Bs fall

Side 895

fra vinduet med betydelige skader til følge. For å tilkjenne oppreisning kan det ikke kreves at skadefølgene omfattes av forsettet eller grov uaktsomhet, jf. den tidligere bestemmelse i straffelovens ikrafttredelseslov § 19 annet ledd, som knyttet skyldkravet til "Handlingen", og Ot.prp.nr.4 (1972-73 ) side 32 og 40, som viser at overføringen av bestemmelsen til skadeserstatningsloven ikke skulle føre til noen realitetsendring. - Ved utmålingen av oppreisningsbeløpet er Høyesterett oppad bundet av lagmannsrettens dom, hvor beløpet er satt til 25.000 kroner. På den annen side kan jeg ikke se at det er grunn til å nedsette oppreisningen til et lavere beløp.

Anken har vært forgjeves, og motanken er avvist. Begge parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Den aksessoriske motanken avvises.

2.	Lagmannsrettens dom, domsslutningen punktene 5 og 6, stadfestes.

3.	Saksomkostninger for anken og motanken tilkjennes ikke.

4.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Dolva: Likeså.

Dommer Lund: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	Den aksessoriske motanken avvises.

2.	Lagmannsrettens dom, domsslutningen punktene 5 og 6, stadfestes.

3.	Saksomkostninger for anken og motanken tilkjennes ikke.

4.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.