Høyesterett - HR-1998-79-B - Rt-1998-1916

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1998-12-01
Publisert	HR-1998-79-B - Rt-1998-1916
Stikkord	Erstatningsrett. Forsikringsrett. Trygghetsforsikring. Yrkesskade, yrkessykdom.
Sammendrag	Saken gjelder bl.a. spørsmålet om en trygghetsforsikring for arbeidstaker som rammes av yrkesskade eller yrkessykdom, dekker fremtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig i tillegg til tap i fremtidig erverv. Høyesterett fant at erstatning for utgifter til å leie arbeidshjelp for å utføre oppgaver som skadelidte ikke lenger makter i hjemmet, normalt måtte anses som en merutgift knyttet til tap av arbeidsevnen. Slike utgifter måtte i dette tilfelle anses innbefattet i tidligere utbetalinger vedrørende tap i fremtidig erverv. - Erstatning for påført og fremtidig reduksjon i ektefellens pensjon var ikke en utgift som kunne dekkes etter Trygghetsforsikringen. - Uttalelser om forståelsen av skadeerstatningsloven § 3-1 første og annet ledd.
Saksgang	Gulating lagmannsrett LG-1996-1916 - Høyesterett HR-1998-79-B, nr 22/1998
Parter	A (Advokat Jakob Wahl) mot Industriforsikring AS (Advokat Per Erik Bergsjø - til prøve)
Forfatter	Stang Lund, Flock, Skoghøy, Rieber-Mohn og Aasland

---

Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmålet om en trygghetsforsikring for arbeidstakere som rammes av yrkesskade eller yrkessykdom, dekker framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig i tillegg til tap i framtidig erverv. Det er også spørsmål om forsikringen dekker reduksjon i ektefellens uførepensjon på grunn av samordning etter folketrygdens regler.

A er født 0.0.1948. Han har kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og asbestose, og lungekapasiteten er om lag 30-40 prosent av det normale for hans alder. A fikk full uførepensjon etter bestemmelsene for yrkesskade 1 mai 1992, og pensjon i Norsk Hydro. Hans ektefelle var fra 1 juli 1985 uførepensjonert på grunn av en revmatisk sykdom. Ved samordning etter folketrygdens regler ble ektefellens uførepensjon redusert med ca 25 prosent.

Hydro Aluminium AS eier blant annet Karmøy Fabrikker som framstiller aluminium. A arbeidet i båndstøperiet i Karmøy Fabrikker fra 1971 fram til han ble sykmeldt i 1991. As yrkessykdom skyldes langvarig skadelig påvirkning av asbest og andre giftige stoffer under arbeidet i båndstøperiet.

Hydro Aluminium tegnet i 1987 trygghetsforsikring i Industriforsikring AS, som er et selskap i Hydrokonsernet. Denne forsikring dekket yrkesskade og yrkessykdom for Hydroansatte. Industriforsikring har utbetalt til A for tap i framtidig erverv 1.023.930 kroner medregnet rente, i ménerstatning 98.754 kroner medregnet rente, for påførte utlegg 6.258 kroner og 150.000 kroner a konto til dekning av framtidige utgifter, til sammen 1.278.942 kroner.

Forsikringsselskapene Samvirke og Storebrand samarbeidet om og innførte trygghetsforsikring i 1984. Forsikringen skulle tegnes av arbeidsgiver, og dekket risiko for yrkesskade og yrkessykdom for

Side 1917

arbeidstakere uten hensyn til om noen var ansvarlig for skaden. Arbeidstakerne kunne fremme krav direkte mot forsikringsselskapet. Forsikringen var også en ansvarforsikring for arbeidsgiver i forhold til egne ansatte som fikk yrkesskader eller yrkessykdommer. Trygghetsforsikringen tok sikte på å gi de fleste skadelidte full erstatning ved hjelp av normerte erstatninger for å tilsikre raske oppgjør og å unngå tvister.

Utmåling av tap i inntekt fram til oppgjørstidspunktet skjedde etter en individuell vurdering. Normert erstatning for tap i framtidig erverv ble fastsatt på grunnlag av folketrygdens grunnbeløp (G) med et sett multiplikatorer avhengig av pensjonsgivende inntekt i folketrygden, graden av ervervsmessig invaliditet og alder, og for menerstatning med folketrygdens grunnbeløp og en multiplikator avhengig av graden av medisinsk invaliditet og alder. Tap av forsørger ble også erstattet etter sjablongmessige regler. Påførte og framtidige merutgifter ble erstattet etter en individuell vurdering, og de framtidige merutgifter kapitalisert etter en fastsatt kapitaliseringsfaktor avhengig av skadelidtes alder. En skadenemnd kunne fravike oppgjørsreglene i de tilfelle skadelidte måtte antas å få høyere erstatning etter alminnelige erstatningsregler. Den normerte erstatning for tap i framtidig erverv var slik at de fleste skadelidte fikk overkompensasjon.

Tilsvarende trygghetsforsikringer ble etter hvert tilbudt av andre forsikringsselskaper. Hydros Trygghetsforsikring ble innført 1 april 1987. Forsikringsvilkårene var utformet etter mønster av Samvirkes og Storebrands trygghetsforsikringer med noen tilpasning av ytelsene fordi Hydroansatte fikk Hydropensjon i tillegg til yrkesskadetrygd etter folketrygden.

Trygghetsforsikringene ble avløst av en tvungen yrkesskadeforsikring gjennom lov om yrkesskadeforsikring og forskrift 21 desember 1990 om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, som trådte i kraft 1 januar 1991. Hydrokonsernet innførte samme dag yrkesskadeforsikring for alle ansatte som ble omfattet av folketrygden.

Jeg legger til grunn at As yrkessykdom ble konstatert i slutten av 1980-årene. Industriforsikrings dagjeldende forsikringsvilkårs bestemmelser om erstatning for framtidige merutgifter og tap i framtidig erverv i § 4 b og § 4 d var sålydende:

"Merutgifter som i framtiden må påregnes som følge av yrkesskade eller yrkessykdom. Erstatningen settes til 15 ganger de påregnelige årlige merutgifter hvis skadelidte på oppgjørstidspunktet er under 50 år, 12 ganger det årlige beløp hvis skadelidte er 50-59 år, 10 ganger beløpet hvis skadelidte er 60-69 år og 8 ganger beløpet hvis skadelidte er fylt 70 år."

"Tap i framtidig erverv. Ved 100% ervervsmessig invaliditet settes erstatningssummen i utgangspunktet til 17 G. Hvis skadelidtes varige ervervsmessige uførhet er lavere enn 100%, reduseres erstatningen tilsvarende. Videre reduseres erstatningen med 5% pr. år for hvert år skadelidte på oppgjørstidspunktet hadde fylt mer enn 47 år. Hvis det må antas at skadelidte vil få tap i framtidig erverv til tross for at han på oppgjørstidspunktet har fylt 67 år, erstattes dette tapet."

A og Industriforsikring ble ikke enige om deler av erstatningsoppgjøret. A reiste 9 februar 1995 sak mot Industriforsikring

Side 1918

for Karmsund herredsrett. Han krevde erstatning for utgifter til reise og opphold i bedre klima, ny bil med servostyring, leie av arbeidshjelp for vedlikehold av egen bolig, luftrenseanlegg i boligen og reduksjonen i ektefellens uførepensjon med til sammen 1.017.000 kroner. Det ble anført at erstatning skulle utmåles etter de regler som gjaldt i 1991, fordi yrkesskaden først ble konstatert da.

Karmsund herredsrett avsa 2 juli 1996 dom med slik domsslutning:

"1.	Industriforsikring AS betaler kr 70000,- -kronersyttitusen- til A, med tillegg av 12% rente fra 21.10.94.

2.	Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker, jfr. Tvistemålsloven § 146 annet ledd. "

A anket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Industriforsikring motanket for så vidt A var tilkjent 70.000 kroner for å anskaffe bil med servostyring. Gulating lagmannsrett avsa 16 oktober 1997 dom med slik domsslutning:

"I anken:

1.	Industriforsikring AS frifinnes.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motanken:

1.	Industriforsikring AS frifinnes.

2.	I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler A kr 50000,- -kronerfemtitusen- til Industriforsikring AS innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."

Lagmannsretten utmålte 8.000 kroner årlig til reise og opphold ved utenlandsk behandlingssenter i solrikt klima, og 1500 kroner årlig til leie av arbeidshjelp til oppgaver som ikke faller inn under den tradisjonelle forståelse av arbeid i heimen. Industriforsikring ble frifunnet for krav om merutgifter til kjøp av ny bil med servostyring og krav om erstatning for tap fordi ektefellens uførepensjon ble redusert ved samordning av ektefellenes uførepensjoner. Lagmannsretten fant at yrkessykdommen måtte anses konstatert i slutten av 1980-årene. Etter de dagjeldende vilkår for trygghetsforsikring var kapitaliseringsfaktoren 15, og samlet tap ble utmålt til 142.500 kroner. Da Industriforsikring tidligere hadde utbetalt 150.000 kroner a konto, ble selskapet frifunnet.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av dommene.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens rettsanvendelse ved utmåling av erstatning for framtidige utgifter til sydenreiser og til vedlikehold av egen bolig m v, og erstatning for tap ved at ektefellens uførepensjon er blitt redusert som følge av samordning etter folketrygdens bestemmelser. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse for så vidt angår når yrkessykdommen ble konstatert, ble også angrepet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har 30 mars 1998 nektet anken fremmet for så vidt angår når yrkessykdommen må anses konstatert og erstatning for utgifter til framtidige sydenreiser. For øvrig ble anken henvist til Høyesterett.

Side 1919

Til bruk for Høyesterett har fire vitner som alle er nye for Høyesterett, avgitt skriftlige erklæringer og forklart seg i privat bevisopptak for partenes prosessfullmektiger. Det er framlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. For de spørsmål som er henvist til behandling i Høyesterett, står saken i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den ankende part, A, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig for så vidt gjelder tilkjennelsen av erstatning for merutgifter til vedlikehold av egen bolig. Utmålingen av erstatningen er imidlertid basert på feil rettsanvendelse når lagmannsretten kom til at utgiftene var 1.500 kroner årlig. Partene er for Høyesterett enige om at utgiftene i den utstrekning de kan kreves dekket under forsikringen, kan settes til 7.500 kroner årlig fordelt på snømåking 1.000 kroner, hagearbeid 1.000 kroner, innvendig vedlikehold 1.000 kroner og utvendig vedlikehold 4.500 kroner.

Det må følge av Industriforsikrings vilkår av 1987 at den ankende part skal ha erstattet nødvendige og rimelige framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig, jf § 4 b. Disse vilkår var basert på daværende Samvirkes og Storebrands trygghetsforsikringer av 1984, som hevdes å ha dekket individuelle påløpte og framtidige utgifter i tillegg til den normerte erstatningen for tap i framtidig erverv, jf disse vilkår § 4 b sammenholdt med § 4 d. Formålet med trygghetsforsikringen og den etterfølgende lovbestemte yrkesskadeforsikring med forskrift var å gi skadelidte full erstatning, jf forsikringsvilkårene § 1 a og Ot.prp.nr.44 (1988-89 ) sidene 61-62. Vitneforklaringer fra en tidligere ansatt som var med på å utarbeide den første trygghetsforsikring i det daværende Samvirke, og selskapenes praksis fram til 1996, underbygger den ankende parts forståelse av forsikringsvilkårene. Dersom det skulle være tvil om forståelsen, må uklarheter gå ut over selskapet, jf Rt-1997-1807 på side 1813.

Grunnlaget for beregning av normert erstatning for tap i framtidig erverv viser også at denne erstatning ikke omfattet framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig. Normert erstatning var etter forhandlinger med de ansattes organisasjoner og under hensyn til Hydros pensjonsytelser fastsatt til 17 G med en forholdsmessig reduksjon om den ervervsmessige uførhet var mindre enn 100 prosent og med 5 prosent reduksjon for hvert år skadelidte på oppgjørstidspunktet hadde fylt mer enn 47 år. Samvirkes og Storebrands trygghetsforsikringer ga rett til en utbetaling på 22 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet. Dersom skadelidtes pensjonsgivende inntekt i folketrygden var mer enn 7 G i det året skaden ble konstatert, økte ytelsen fra 22 G opp til 30 G for inntekter på 12 G eller høyere. Selv om den normerte erstatning for de fleste ga en viss overkompensasjon, viser beregningsgrunnlaget at individuelle framtidige merutgifter som følge av yrkesskade eller yrkessykdom ikke var ment erstattet.

De senere regler i lov om yrkesskadeforsikring og forskrift 21 desember 1990 om standardisert erstatning etter samme lov bekrefter at erstatning for framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig kan kreves i tillegg til standardisert erstatning for tap i framtidig erverv, jf § 12 første ledd og forskriften § 2-2 sammenholdt med § 3-1. Det framgår

Side 1920

av lovtekst, forskrift og forarbeider at skadelidte skal ha sitt individuelle tap erstattet med mindre annet direkte følger av bestemmelsene om standardisert erstatning.

Reelle hensyn tilsier at framtidige merutgifter til vedlikehold av bolig skal erstattes særskilt. Slike utgifter vil normalt være avhengig av skadelidtes yrkesskade, boforhold, invaliditetsgrad og andre omstendigheter. Utmåling av erstatning for slike utgifter krever en individuell vurdering.

Bestemmelsene om særskilt utmåling av erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd kan ikke føre til et annet resultat. Når verdien av arbeid i heimen her likestilles med inntekt, tar loven sikte på mer tradisjonelt husarbeid som utføres av hjemmeværende personer eller personer i deltidsstilling. I de tilfelle skadelidte var i heldagsstilling, vil merutgifter til vedlikehold av egen bolig være en erstatningsbetingende utgift etter samme bestemmelse første ledd.

Subsidiært anføres at erstatningsplikt for merutgifter ved utførelse av arbeid i heimen i forhold til anvendelse av skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd kan bero på arbeidets art. I alle fall en del av merutgiftene til leie av arbeidshjelp for å få utført vedlikehold av egen bolig faller utenfor bestemmelsens tiltenkte anvendelselsesområde.

Lagmannsrettens rettsanvendelse hevdes å være feil når retten ikke har tilkjent erstatning for tap som følge av en reduksjon på ca 25 prosent i ektefellens uførepensjon ved samordning med den ankende parts yrkesskadetrygd. Det rettslige utgangspunkt er at ektefellene etter dagjeldende ektefellelov § 1 hadde gjensidig underholdsplikt, jf nå ekteskapsloven § 38. Reduksjonen har medført en tilsvarende øking av den ankende parts utgifter til det felles underhold, og fører til at den ankende parts erstatning for framtidig tap av egen inntekt reduseres vesentlig. Dette er en merutgift som hevdes å være en påregnelig følge av yrkesskaden, og som skal dekkes etter forsikringsvilkårene § 4 a for påførte utgifter og § 4 b for  framtidige utgifter. Alternativt anføres at reduksjonen i ektefellens uførepensjon kan kreves erstattet som tredjemannstap. Partene er for Høyesterett enige om at påført og framtidig reduksjon beregningsmessig kan settes til 302.016 kroner medregnet rente.

A har nedlagt slik påstand:

"1.	Industriforsikring AS dømmes til å betale A kr 384516,- i erstatning.

2.	A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Industriforsikring AS, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Det følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper at erstatning for framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig må anses som erstatning for redusert framtidig ervervsevne. Utgiftsbegrepet i skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd omfatter ved personskade utlegg til avhjelp av fysisk skade på legemets medisinske eller biologiske funksjoner. Tap av såkalt produktiv funksjonsevne som eksempelvis evnen til helt eller delvis å utføre arbeid i egen heim, gjelder ervervsevnen,

Side 1921

og økonomisk skade erstattes som påført inntektstap eller tap i framtidig erverv. Beregning av framtidige utgifter til leie av hjelp for å utføre vedlikehold og annet arbeid i heimen er et hjelpemiddel ved utmåling av tap i framtidig erverv som følge av redusert ervervsevne.

Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd 2. punktum er et utslag av dette prinsipp. Denne gjelder alle former for arbeid i heimen enten de utføres av heimeværende kvinne eller mann og uansett om vedkommende er i hel- eller deltidsstilling.

Trygghetsforsikringens vilkår om erstatning for påløpte utgifter, framtidige merutgifter og tap i framtidig erverv må forstås på samme måte som i erstatningsretten. Dette medfører at nødvendige og rimelige framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig er et tap i framtidig erverv som erstattes ved normert erstatning etter vilkårene § 4 d. Disse vilkår ble utformet med sikte på å gi Hydroansatte en betydelig overkompensasjon for tap i framtidig erverv. Den ankende part har fått utbetalt 907.390 kroner med tillegg av rente etter vilkårene § 4 d for tap i framtidig erverv. Beregninger utført for A viser at tapet i framtidig erverv for ham er omlag 350.000 kroner når man tar hensyn til yrkesskadetrygden, Hydropensjonen og skatter. Overkompensasjonen utgjør ca 550.000 kroner med tillegg av rente. Dette beløp dekker langt mer enn den kapitaliserte verdi av framtidige utgifter til vedlikehold av boligen, som partene for Høyesterett er enige om utgjør 112.500 kroner.

Reelle hensyn tilsier at framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig omfattes av normert erstatning for tap i framtidig erverv. Trygghetsforsikringen tok sikte på at oppgjør for yrkesskade og yrkessykdommer skulle skje raskt og uavhengig av trygdesakens behandling. Reglene for utmåling av erstatningen skulle være oversiktlige og enkle, og en individuell utmåling ville medføre mer kompliserte oppgjør og forsinkelse med utbetalingen. En særregel om at visse merutgifter vedrørende vedlikehold av egen bolig skulle erstattes i tillegg til den normerte erstatning for tap i framtidig erverv, kan også føre til forskjellig behandling av kvinner og menn og av personer i fulltidsstilling i forhold til deltidsarbeidende og heimeværende.

Forsikringsselskapenes praksis viser i hovedsak at merutgiftene til vedlikehold av egen bolig har vært ansett dekket av den normerte erstatning for tap i framtidig erverv. I de få tilfellene selskapene har dekket slike utgifter, gjaldt dette utbetaling av mindre beløp av oppgjørstekniske grunner. Utbetaling av framtidige merutgifter som følge av yrkesskade eller yrkessykdom har i hovedsak vært begrenset til stell, pleie og tilsyn.

Ankemotparten er enig i at samordningen av As uførepensjon og ektefellens uførepensjon etter Folketrygdens regler har medført en reduksjon på ca 25 prosent i ektefellens uførepensjon. Dette er en reduksjon i ektefellens inntekt som ikke kan kreves dekket som påført utgift etter § 4 a eller framtidig merutgift etter § 4 b. A kan heller ikke kreve dekning under synsvinkelen tredjemannstap fordi ektefellens inntektstap ikke går inn under Hydros Trygghetsforsikring for ansatte i Hydro, jf vilkårene § 1 a.

Subsidiært anføres at den av lagmannsretten tilkjente erstatning for framtidige sydenreiser med 8.000 kroner årlig skal gå i fradrag i a konto utbetalt 150.000 kroner til dekning av framtidige utgifter med kapitalisert

Side 1922

verdi 120.000 kroner, og at eventuelle tilkjente beløp i Høyesterett må avregnes mot restbeløpet. Det kreves rente av a konto utbetalt beløp.

Industriforsikring AS har nedlagt slik påstand:

"1.	Gulating lagmannsretts dom i anken punkt 1 stadfestes.

2.	A dømmes til å betale Industriforsikrings saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg finner at lagmannsrettens dom må stadfestes så langt anken står til prøving for Høyesterett.

Innledningsvis bemerkes at ankesaken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse for så vidt angår erstatning for framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig og for tap ved reduksjon av ektefellens uførepensjon. Det er rettskraftig avgjort at yrkessykdommen må anses konstatert i slutten av 1980-årene, og at erstatningen for utgifter til framtidige sydenreiser settes til 8.000 kroner årlig. Partene er nå enige om at Industriforsikrings vilkår av 1987 får anvendelse. Industriforsikring bestrider riktigheten av lagmannsrettens begrunnelse for å tilkjenne 1.500 kroner i årlig erstatning til leie av arbeidshjelp til oppgaver som ikke faller inn under den tradisjonelle forståelse av arbeid i heimen. Jeg drøfter først erstatning for økte vedlikeholdskostnader.

Erstatning for skade på person skal blant annet dekke tap i framtidig erverv og nødvendige og rimelige utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Ved utmålingen skal erstatningen for tap i framtidig erverv fastsettes særskilt. Spørsmålet er om merutgiftene til vedlikehold av egen bolig kan kreves dekket i tillegg når skadelidte har fått utbetalt normert erstatning for tap i framtidig erverv etter forsikringsvilkårene § 4 d.

Ved fastsettelse av erstatning for skade på person avhenger løsningen av en fortolkning av skadeserstatningsloven § 3-1 første og annet ledd. Verdien av arbeid i heimen skal anses som inntekt, og skal inngå ved fastsettelse av tap i inntekt og i framtidig erverv, jf annet ledd 2. punktum. Det må her trekkes et skille mellom personlige utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte og som erstattes etter første ledd, og utgifter som i virkeligheten er en målestokk for utmåling av erstatning etter annet ledd ved tap av ervervsevne. Rimelige og nødvendige merutgifter til hjelp, pleie og tilsyn med den personskadde og eventuelle andre personlige utgifter som ikke dekkes av menerstatningen eller offentlige ytelser, kan kreves erstattet etter § 3-1 første ledd, jf Rt-1993-1547 på side 1556-1561 og Rt-1996-958. Utgifter til å leie arbeidshjelp for å utføre oppgaver som skadelidte ikke lenger makter, må derimot normalt anses som en merutgift knyttet til tap av ervervsevnen, og erstatning for slikt tap skal fastsettes særskilt etter § 3-1 annet ledd, jf NOU 1994:20 side 44 spalte 2, side 142 spalte 1 og side 143 spalte 2 (mindretallet). Dette gjelder også for arbeid i heimen, jf bestemmelsens 2. punktum.

Den ankende part har gjort gjeldende at skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd 2. punktum som fastsetter at verdien av arbeid i heimen skal likestilles med inntekt, bare gjelder for mer tradisjonelt husarbeid. Motsetningsvis må merutgifter til vedlikehold av egen bolig anses som en utgift som kan kreves dekket etter første ledd. Jeg er uenig i denne lovforståelse.

Side 1923

Det foreligger verken i lovens ord eller i forarbeidene noe grunnlag for å anta at arbeid i heimen skal begrenses til visse arbeidsoppgaver, og at andre arbeidsoppgaver i heimen faller utenfor bestemmelsen, jf Innstilling fra Erstatningslovkomiteen (1971) side 55 spalte 1. Bestemmelsen lovfestet at verdien av arbeid i heimen skal likestilles med inntekt, og at arbeid i heimen erstatningsrettslig bedømmes på samme måte som et annet yrke, jf Innst.O.nr.32 (1972-73) side 146 spalte 1. Den kan ikke forstås slik at framtidige merutgifter vedrørende vedlikehold og visse andre arbeidsoppgaver i heimen som følge av tapt ervervsevne, skulle kunne kreves erstattet særskilt som utgift etter § 3-1 første ledd. Denne løsning ville medføre forskjellsbehandling av skadelidte av ulike kjønn og mellom heimeværende og utearbeidende familiemedlemmer ved fastsettelse av erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv. Når det i rettspraksis finnes eksempler på at årlige framtidige utgifter til leid arbeidshjelp for å utføre arbeid i heimen kapitaliseres og erstattes, må dette i utgangspunktet anses som en utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv etter § 3-1 annet ledd. Jeg tilføyer at visse utgifter ved arbeid i heimen kan tenkes å ha så nær tilknytning til personlig hjelp, pleie og tilsyn at det kan være grunnlag for å la utgiften gå inn under § 3-1 første ledd.

Den ankende part har anført at forsikringsvilkårene må forstås slik at framtidige merutgifter kan kreves erstattet etter § 4 b selv om skadelidte har fått normert erstatning utbetalt etter § 4 d. Jeg kan ikke se at forsikringsvilkårene i Hydros Trygghetsforsikring og de på dette punkt tilsvarende vilkår i Samvirkes og Storebrands trygghetsforsikringer av 1984 med rimelighet kan forstås på denne måten. Den normerte erstatning etter vilkårene § 4 d gjelder tap i framtidig erverv. Det foreligger ikke holdepunkter for å anta at vilkårene legger noe annet i dette uttrykket enn det som følger av skadeserstatningsloven § 3-1 første og annet ledd. Vilkårene i § 4 b om framtidige merutgifter gir heller ikke støtte for at visse merutgifter som skadelidte påføres på grunn av tap i framtidig ervervsevne, skal kunne kreves erstattes i tillegg til den normerte erstatning. Begrepet "merutgifter" må her forstås på samme måte som "utgifter" i § 3-1 første ledd.

Den lovbestemte yrkesskadeforsikring og forskrift 21 desember 1990 om standardisert erstatning for slik forsikring videreførte i hovedsak prinsippene i de tidligere trygghetsforsikringene. Yrkesskadeforsikringsloven fastslår at kapittel 3 i skadeserstatningsloven gjelder så langt ikke annet er bestemt i medhold av loven, jf § 13 første ledd. Forskriften bestemmer at påførte og framtidige utgifter erstattes individuelt, og at skadeserstatningsloven § 3-1 gjelder ved utmålingen, jf § 2-1 og § 2-2. Den komité som forberedte forskriften, uttalte i forbindelse med drøftelse av tap i framtidig erverv ( NOU 1994:20 side 177 spalte 2 i vedlegg I):

"Det kan videre pekes på at bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd 2. punktum om at "verdien av arbeid" i heimen likestilles med inntekt. Ved at laveste inntektstrinn legges relativt høyt, må det også kunne sies at forslaget tar hensyn til dette prinsippet og kompenserer for tapet."

Yrkesskadeforsikringsloven, forskrift til samme lov og forarbeidene underbygger etter min mening at framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig må anses som tap i framtidig erverv, og at dette også var var ordningen etter de tidligere trygghetsforsikringer.

Side 1924

Jeg går nå over til å behandle erstatning for påført og framtidig reduksjon i ektefellens uførepensjon. Grunnlaget for kravet er at reduksjonen har ført og vil føre til at den ankende parts utgifter til det felles underhold øker tilsvarende. De økte utgiftene kreves erstattet etter vilkårenes § 4 a for påførte utgifter og etter § 4 b for framtidige merutgifter. Alternativt kreves reduksjonen erstattet som tredjemannstap.

Jeg finner det klart at kravet ikke kan tas til følge. Reduksjon av ektefellens uførepensjon har etter folketrygdens bestemmelser om samordning medført bortfall av inntekt på hennes hånd. Slik inntektsreduksjon kan ikke kreves dekket etter Hydros Trygghetsforsikring som bare gjaldt for ansatte i Hydrokonsernet, jf vilkårene § 1 a. Bortfallet kan rettslig sett heller ikke anses som en påført utgift etter § 4 a eller en framtidig merutgift etter § 4 b for A. Disse bestemmelsene tar i utgangspunktet sikte på personlige utgifter til stell, pleie og tilsyn med skadelidte. Jeg finner støtte for mitt syn i mindretallets uttalelse i NOU 1994:20 side 144 spalte 1. Det synes ikke å ha vært uenighet i Personskadeutvalget om dette spørsmål. As økte utgifter til felles underhold som følge av samordningen av ektefellens uførepensjon, er etter dette ikke dekket av trygghetsforsikringen.

Anken har ikke ført fram. Saken har reist prinsipielle spørsmål om forståelsen av vilkårene i de tidligere trygghetsforsikringer og skadeserstatningsloven § 3-1. Jeg er derfor enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Lagmannsrettens dom stadfestes så langt anken er henvist til Høyesterett.

2.	Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	Lagmannsrettens dom stadfestes så langt anken er henvist til Høyesterett.

2.	Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.