Høyesterett - HR-1997-40-A - Rt-1997-1070

 

Instans	Høyesterett - Kjennelse.
Dato	1997-06-19
Publisert	HR-1997-40-A - Rt-1997-1070
Stikkord	Erstatningsrett. Foreldelse. Advokatansvar. Advokatrett.
Sammendrag	Skadelidte var blitt påført løsemiddelskader. Erstatningskravet mot tidligere arbeidsgiver ble foreldet mens hennes daværende advokat hadde erstatningssaken til behandling. Uttalt at foreldelsesfristen begynte å løpe før trygdemyndighetene hadde ferdigbehandlet saken. Det foreligger rimelig klarhet om at skaden hadde påført skadelidte tap som omfattes av skadeserstatningsloven § 3-1. At skaden ennå ikke var helt stabilisert, og at det ikke forelå noen spesifisert tapsberegning, kunne ikke i seg selv hindre at fristen begynte å løpe.
Saksgang	Borgarting lagmannsrett LB-1994-2798 - Høyesterett HR-1997-40-A, nr 227/1996.
Parter	A (Advokat Steinar Winther Christensen) mot B (Advokat Morten Lång).
Forfatter	Kst dommer Lødrup, Oftedal Broch, Schei, Tjomsland, Skåre.

---

Kst dommer Lødrup: Saken gjelder spørsmålet om skadelidtes eventuelle erstatningskrav for personskade ble foreldet mens hennes advokat hadde saken til behandling.

A ble i 1973 ansatt ved AS Moss Glasværk. I store deler av tiden arbeidet hun i silke- og plasttrykkeriet. Arbeidet besto i pass av maskiner som påførte trykk på plastemballasje. Til dette ble det brukt maling som inneholdt løsemidler. Det ble også brukt lynol til rengjøring av maskinene.

I årene som fulgte hadde A et usedvanlig høyt sykefravær, noe som medførte at arbeidsforholdet opphørte 30 juli 1984. Hun har siden vært uten arbeid.

I 1987 engasjerte hun advokat B, som hun hadde kommet i kontakt med gjennom Landsforeningen for Løsemiddelskadde, for å få vurdert mulighetene for et erstatningskrav mot sin tidligere arbeidsgiver. Allerede i 1984 hadde hun mistanke om at forverringen i hennes helsetilstand skyldtes løsemiddelskader hun hadde pådradd seg gjennom sitt arbeid. Før hun henvendte seg til A, hadde hun gjennomgått undersøkelser med henblikk på å finne årsaken til sitt sykdomsbilde. I tiden 1987 til 1990 ble hun undersøkt en rekke ganger av både nevrologer, nevropsykologer og yrkesmedisinere. Deres erklæringer vil jeg komme tilbake til. Sentralt i saken står en erklæring avgitt 30 juni 1987 av dr Hans H Tjønn, som er spesialist i yrkesmedisin. Hans konklusjon, som jeg også vil komme tilbake til, var at hun hadde vært utsatt for løsemiddelpåvirkning.

På grunnlag av denne konklusjonen fikk A 9 juli 1987 innvilget 84 000 kroner som uføreerstatning etter yrkessykdom av Samvirke, hvor Moss Glassarbeiderforening hadde en gruppelivsforsikring. I 1990 tok B opp spørsmålet om erstatning med arbeidsgiveren, som etter fusjon og omorganisering nå var Kosmos Holding A/S. Etter brevveksling i 1991 tilbød Vesta som ansvarsforsikrer 300 000 kroner i en engangserstatning, men bestred ansvar bl a under henvisning til at

Side 1071

kravet var foreldet. Etter forsøk på å få et høyere beløp, anbefalte B at A aksepterte tilbudet. Det ønsket hun ikke, og oppsøkte advokat Steinar Winther Christensen, som overtok saken i januar 1992.

Den 10 juli 1992 ble det tatt ut stevning mot MG Industrier AS og Vesta ved Moss byrett, som besluttet at det skulle forhandles separat om foreldelsesspørsmålet. Etter begjæring fra saksøkeren ble saken hevet ved kjennelse av 23 februar 1993. Årsaken synes etter det opplyste dels å være at A ikke fikk innvilget søknad om fri sakførsel, dels at advokat Winther Christensen anså kravet foreldet.

A reiste deretter ved stevning av 30 september 1993 sak mot advokat B ved Oslo byrett. Hun krevet erstattet av ham den erstatning for lidt inntektstap og tap av fremtidig inntekt samt ménerstatning som hun på grunn av foreldelsen ikke kunne rette mot sin tidligere arbeidsgiver. B på sin side bestred at hennes erstatningskrav ble foreldet i den tid han hadde hatt saken.

Oslo byrett avsa 1 november 1994 dom med slik domsslutning:

"1.	B frifinnes.

2.	Hver av partene dekker sine saksomkostninger."

Byretten begrunnet resultatet med at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at A hadde vært utsatt for en løsemiddelskade. A påanket dommen til Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett, som 29 mars 1996 avsa dom med slik domsslutning:

"1.	Byrettens dom stadfestes.

2.	Hver av partene bærer egne omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten fant at kravet mot Moss Glasværk ikke var foreldet i den tid B var As advokat. Hun kunne derfor ikke gjøre noe krav gjeldende mot ham.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Ved henvisning av anken besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg 30 september 1996 at ankeforhandlingen etter tvistemålsloven § 392 tredje ledd foreløpig skulle begrenses til å gjelde spørsmålet om et eventuelt erstatningsansvar for Moss Glasværk var blitt foreldet før B fratrådte saken.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er begge parter avhørt. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken står i det alt vesentlige for Høyesterett som for de tidligere retter.

Før jeg kommer inn på partenes anførsler for Høyesterett, finner jeg det naturlig å komme nærmere inn på sakens forhistorie og særlig de legeerklæringer og korrespondanse ellers som er framlagt. Disse dokumenter gir det bilde av faktum som er nødvendig for vurderingen av når foreldelsesfristen begynte å løpe. Det er i det alt vesentlige enighet om de faktiske forhold.

Gjennom sin primærlege dr Jens Torgny Ekelund ble A høsten 1984 henvist til undersøkelse ved Nevrologisk Poliklinikk ved Sarpsborg sykehus. Fra overlege Tengesdals erklæring av 14 desember 1984 finner jeg grunn til å gjengi følgende:

Side 1072

"Hun forteller forøvrig at hun i de 11 år hun har jobbet ved Glassverket har sittet ved en automatbenk og drevet med maling og lynol. Har særlig de første 7 år vært rikelig eksponert for lynol, idet dottene som var brukt ble liggende igjen på bordet, slik ordningen var dengang. De siste par årene er situasjonen vesentlig endret, idet de har fått nye lokaler med skikkelig avtrekksmuligheter, noe som ikke var før. Forteller at hun tidligere ofte var mye plaget av hodepine og svimmelhet i forbindelse med sitt arbeide, noe som også andre var på bedriften som arbeidet på lignende måte. Gir spontant uttrykk for at de siste 2 - 3 år er hun blitt svært glemsk, og hun gir en rekke eksempler på ting hun glemmer og som hun mener hun burde husket. Bl.a. gjelder dette at broren i sin tid ble konfirmert, og venner og kjente som de om sommeren treffer når de er ute på båttur, og som hun året etter ikke husker igjen. Dette bekymrer henne. -

Angir ennvidere at hun i flere år har vært plaget av periodevise smerter i korsryggen og har hatt diverse behandlinger hos fysioterapeut og kiropraktor med forbigående effekt. Arbeidet har ang. medført endel vridninger av overkroppen, og hun mener dette har vært årsaken til plagene. Har også hatt endel smerter i nakken og skuldrene. Det er disse ting som gjør at hun nu har gått sykmeldt siden 3. april 1984.

...

Konklusjon:

Det er jo svært ukarakteristiske og diffuse plager, og jeg vil tro at mye av dette er musculære psykosomatiske symptomer.

Når det gjelder hennes dårlige hukommelse, og også endel hodepine som hun klager over, setter hun selv dette i forbindelse med 11 års eksposisjon for Lynol, og av den grunn syns jeg vi må supplere diagnostikken med en cerebral computertomografi. Bestiller time på SØF og hun innkalles til kontroll når resultatet av undersøkelsen foreligger."

Det ble sendt kopi av erklæringen til bedriftslegen ved Moss Glasværk, dr Nitter, som den 29 desember 1984 i brev til Tengesdal bl a skrev:

"Når det gjelder løsemiddeleksposisjon er det riktig at hun har jobbet 11 år ved plasttrykkeriet. De første årene var aktiviteten her meget beskjeden, men det er riktig at det var en nokså "lett" omgang med løsemidler på den tiden jeg kom inn i bildet på MG. "

Den 25 mars 1985 skriver Tengesdal bl a dette til Ekelund:

"Det er ingen holdepunkter for cerebral atrofi, jeg vil tro at mye av de symptomer hun forteller om med nedsatt hukommelse, agressivitet o.l. er psykologisk betingede symptomer. Jeg kan ikke se at det er noen holdepunkter for at dette er løsemiddelskade. Jeg viser forøvrig til kopi av bedriftslege Nitters skriv av 29/12-84 hvor han jo gjør rede for muligheten for løsemiddeleksposisjon ved plasttrykkeriet på Kambo. Det synes ikke som om det har vært noen synderlig eksposisjon på arbeidsstedet.

...

Jeg vil tro at mye av pas.'s symptomer ligger på det psykiske plan, dette er psykosomatikk. Hvorvidt det også er trygdeproblematikk, tør jeg ikke si noe sikkert om. Noe behandlingstilbud har jeg ikke."

Side 1073

Av senere brevveksling siterer jeg følgende konklusjon fra Tengesdal:

"Når det gjelder hodeplagene har jeg inntrykk av at hun mener dette henger sammen med løsemiddeleksposisjon i de år hun har jobbet ved Moss Glassverk. Fra nevrologisk synsvinkel er der neppe noen holdepunkter for løsemiddelencephalopathi, eller annen nevrologisk affeksjon av nervesystemet. "

De neste undersøkelsene fant sted ved Yrkeshygienisk Institutt i Oslo, som i brev av 14 juli 1986 ved dr Gunnar Mowé til Sentralsykehuset konkluderer slik:

"Det er grunn til å understreke at utredning og vurdering av nevrotoksiske skader på grunn av tidligere løsemiddeleksposisjon alltid er vanskelig. Avgjørende for diagnosen er påvisning av en sikker eksposisjon av tilstrekkelig varighet og intensitet slik at eksposisjonen i seg selv har medført risiko for nevrotoksiske skader. Dessuten må det ved nevrologisk utredning og eventuelt spesialundersøkelser, påvises holdepunkter for en diffus cerebral encephalopati. Det er grunn til å understreke at nevropsykologisk undersøkelse og vurdering i noen tilfelle kan være av avgjørende betydning for den endelige diagnose. Vurdering av en kausal sammenheng mellom tidligere løsemiddeleksposisjon og en eventuell påvist diffus encefalopati, forutsetter også at man har utelukket andre mulige årsaker (som f.eks. tidligere hodeskader, alkoholforbruk etc.).

...

Samlet vurdering og konklusjon:

På grunnlag av pasientens egenopplysninger, må man konkludere med at hun overveiende sannsynlig har vært løsemiddeleksponert ved ansettelse ved Moss Glassverk. Eksposisjonsgraden har vært så sterk at det i perioder har gitt akutte effekter. Det er sannsynlig at både intensiteten og varighetene av løsemiddeleksposisjonen har vært så sterk at det har medført risiko for kroniske nevrotoksiske effekter.

Hvorvidt det foreligger kronisk nevrotoksisk skade er ikke mulig å avgjøre på grunnlag av den foretatte undersøkelsen. Hun har utvilsomt hatt akutteffekter mens eksposisjonen pågikk, hun har fortsatt en del subjektive plager som kan skyldes tidligere eksposisjon, men det er vanskelig å vurdere dette med noen rimelig grad av sannsynlighet. Hvorvidt det foreligger en diffus encephalopati, må vurderes på grunnlag av nevrologisk utredning, andre spesialundersøkelser og eventuelt nevropsykologisk undersøkelse. Det siste er ikke utført. Etter opphør av eksposisjon, er de subjektive plager ikke blitt bedret, noe man egentlig ville ha forventet hvis plagene skulle vært utløst av tidligere løsemiddeleksposisjon.

På grunnlag av de foreliggende opplysninger og den foretatte undersøkelse ved Yrkeshygienisk institutt, er det ikke mulig å ta noe standpunkt til om det foreligger en varig nevrotoksisk skade på grunn av tidligere løsemiddeleksposisjon. På grunn av tidligere plager under pågående eksposisjon, vil man anbefale at hun ikke gjenopptar et arbeid med risiko for løsemiddeleksposisjon."

Den første nevropsykologiske undersøkelsen gjennomgår A ved Statens forskningssenter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene 11 mai 1987. Hun var henvist dit av Tjønn på grunn av mulig løsemiddelskade. Psykolog Egil Midtlyngs konklusjon lyder slik:

Side 1074

"Resultatene på tester for psykomotorisk og perseptuell hurtighet, muligens også på noen av hukommelsestestene, er litt svakere enn forventet. Også litt svake resultater på fingertapping og på reaksjonstid, men betydningen av dette er usikker. Derimot et forholdsvis bra resultat på terningmønster. Resultatene kan være forenlige med en lettere diffus affeksjon av sentralnervesystemet, og løsemidler kan derfor ikke utlukkes som årsak.

På grunn av hennes sammensatte problemer, er resultatene vanskelige å vurdere og konklusjonen må betegnes som usikker."

Den 26 mai 1987 forelå den siste erklæringen fra Mowé. Fra den avsluttende vurdering og konklusjon siterer jeg:

"Etter første gangs undersøkelse ved Yrkeshygienisk institutt i 1985, har egentlig pasienten falt litt mellom "flere stoler". Hun har blitt utredet ved Sosialmedisinsk avdeling ved Fredrikstad, har vært hos nevrolog i Sarpsborg og man har egentlig ikke kommet til en endelig yrkesmedisinsk konklusjon.

Denne konklusjonen må bygge på:

1.	Løsemiddeleksponeringen har overveiende sannsynlig vært av en slik grad (varighet, intensitet) at den har medført risiko for varige, nevrotoksiske skader.

2.	De subjektive plager med nedsatt hukommelse, dårlig konsentrasjonsevne, kan passe med symptomene med varig løsemiddelskade. Den nevrologiske undersøkelse inklusiv CT har ikke vist sikre, patologiske funn.

3.	Den nevropsykologiske undersøkelsen viser forholdsvis moderate forandringer, men resultatene er forenlige med en lettere diffus affeksjon av sentralnervesystemet.

Det er ikke påvist alternative årsaker til de påviste forandringer, og den samlede konklusjon må derfor bli at det mest sannsynlig foreligger en lett grad av encephalopathi pga. tidligere løsemiddeleksponering."

Da Yrkeshygienisk Institutt ikke hadde kapasitet til å følge opp arbeidet med A, ble Tjønn bedt om å fullføre utredningen. Som jeg tidligere har nevnt, står hans yrkesmedisinske journal av 30 juni 1987 sentralt i saken. Den danner et vesentlig grunnlag for den ankende parts syn om at foreldelsesfristen for kravet mot hennes arbeidsgiver begynte å løpe i 1987. Jeg finner derfor grunn til å gjengi journalens konklusjoner i sin helhet:

"A har i sitt 10 - 11 årige arbeid ved trykkeriet, Moss Glassverk, vært eksponert for Lynol og for trykkfarger med tynnere i tilstrekkelig konsentrasjon og i tilstrekkelig lang tid til å utvikle akuttsymptomer som stemmer overens med erfaringene for slik påvirkning. Jeg er således enig med dr. Mowe i hans konklusjon på dette punkt, slik den fremkommer i overlege, dr. med. Gunnar Mowes brev av 14. juli 1986. Kopi av brevet er vedlagt som bilag 2 til denne journal.

Hennes eksponering i trykkeriet har dertil forårsaket sensymptomer i form av initiativløshet, hodepine, glemsomhet og svimmelhet. Disse forholdene har ikke bedret seg de vel tre år hun nå har vært sykemeldt og under attføring.

Det er påvist en leverskade med forstørret lever og med patologiske levertransaminaser. Det er ikke mistanke til noen annen sykdom som årsak til denne leverskade. Det er heller ikke reist mistanke om at hun har misbrukt alkohol som

Side 1075

skulle gi mistanke om at leverskaden skulle skyldes alkoholmisbruk. Slik leverskade som er funnet, beskrevet og kartlagt hos henne, sees ved enkelte tilfeller av løsemiddelskader med toluen og xylen, som er hovedkomponentene i Lynol og i fargetynnere. Det må derfor konkluderes med at hennes leverskader derfor også høyst sansynlig skyldes den yrkesmessige eksponering for Lynol og Tynnere.

Hennes hørselskade er ikke etiologisk diagnostisert. Audiogrammet likner ikke på en larmskade. Det kan likne på en otosclerose, men det kan også mistenkes å foreligge en toksisk nevrogen skade. Om det siste er tilfelle vil den ikke forventes å progrediere, i motsetning til om det er en otosclerose. Noen nevneverdig invaliditet synes hennes moderate hørselssvekkelse imidlertid ikke å betinge.

Prognose.

Når den endelige diagnosen er stillet og forholdet akseptert, vil som regel den psykiske situasjon for den løsemiddelskadde endre seg til det bedre. Både pasientens egen lege i Moss og dr. Stronegger ved ØSS har sterkt mistenkt løsemidler som årsak til hennes mange plager. Når pasienten nå er endelig utredet, vil usikkerheten hos hennes leger og hos hennes familie lette, og det vil forhåpentlig ha en gunstig inflytelse på hennes livssituasjon.

Det intellektuelle handicap som er påvist, den påviste leverskade og de psykiske symptomer vil jeg ikke anta vil tilta, men det er heller ikke noen erfaring for at de bedrer seg i noen vesentlig grad. Yrkesmedisinsk betraktes situasjonen derfor som varig. Jeg vil imidlertid understreke den betydning det har for hennes livssituasjon at hun blir akseptert og forstått.

Invaliditetsvurdering.

Hennes tilstand betrakter jeg som nevnt som varig. Årsakssammenhengen mellem den yrkesmessige eksponering for løsemidler og hennes psykiske og somatiske skader er godt etablert og utvilsom.

Det er ikke påvist eller mistanke om at andre sykdommer foreligger. Alle hennes symptomer og hennes sykdomsutvikling stemmer med den aktuelle løsemiddelpåvirkning.

Attføring vil erfaringsmessig være meget tvilsom hos løsemiddelskadde med såvidt massive symptomer som hos A. Jeg vil derfor ikke kunne tilråde at ytteligere attføring provoseres.

Hennes yrkesmessige invaliditet vil jeg anslå til 80%, og at den er varig.

Den medisinske invaliditet vil jeg anslå til 25 - 35 %, vesentlig betinget i at hun har hodepine og svimmelhet og at hun er glemsom. Hun greier ikke å vaske huset eller å tørre støv, og må ha hjelp til det p.g.a. disse symptomene. Hun kan heller ikke gjøre fornuftige innkjøp til husholdningen, fordi hun er så glemsom. Den medisinske invaliditetsberekning er i det vesentlige anslått på dette grunnlag.

Det foreligger ingen mistanke om simulering eller om aggravasjon.

Pasienten antas ha krav på menerstatning."

Jeg peker særlig på det som fremholdes under punktet "Invaliditetsvurdering", hvor årsakssammenhengen mellom hennes sykdomsbilde og løsemiddeleksponering "er godt etablert og utvilsom", samtidig som hennes yrkesmessige uførhet anslås til 80%, og den medisinske invaliditet til 25-35%. Samme dag sendte Tjønn melding om yrkesskade til trygdekontoret. Journalen fra Tjønn dannet videre grunnlag for den utbetaling fra Samvirke som ble tilstått allerede vel en uke senere. Her

Side 1076

heter det i meddelelsen til A bl a at grunnlaget for utbetalingen er at "Uførheten er løsemiddelbetinget". Den 5 august 1987 sendte A søknad om yrkesskadeserstatning til Moss trygdekontor.

Det er uklart når Tjønns journal ble meddelt advokat A. Det er imidlertid enighet om at det var før utløpet av 1987, og partene er enige om at tidspunktet for så vidt er uten betydning for foreldelsesspørsmålet. Den 14 august 1987 undertegnet A en fullmakt til advokat B om at han "I forbindelse med vurdering av erstatningssak mot tidligere arbeidsgiver" kan innhente alle medisinske opplysninger om hennes sykdom og skade. Tre dager senere, den 17 august 1987, skriver B til A følgende:

"Jeg tror det er viktig at vi avventer utfallet av behandlingen på søknaden om yrkesskadetrygd og yrkesskadeserstatning før vi eventuelt utreder saken nærmere med hensyn til å kreve erstatning overfor Moss Glassverk som arbeidsgiver.

Det vil nødvendigvis ta noe tid før nærmere vedtak om yrkesskadetrygd og yrkesskadeserstatning foreligger. Inntil så er skjedd eventuelt at det foreligger nærmere medisinske konklusjoner fra dr. Tjønn, legger jeg foreløpig saken i bero, inntil jeg hører nærmere fra deg."

A, som tidligere hadde fått attføringspenger, ble den 20 oktober 1987 tilstått uførepensjon basert på 100% ervervsmessig uførhet. Det heter i trygdekontorets vurdering at "Spørsmålet om løsemiddelskade er under arbeid ved Moss trygdekontor". Trygdekontorets rådgivende lege Gunnar Tellnes avga sin uttalelse den 1 desember 1987. Her heter det:

"Min vurdering er at A har en yrkessykdom som er fremkalt av løsemidler i tilstrekkelig konsentrasjon i 11 år. Sykdomsbildet er karakteristisk på en del punkter for det som kan fremkalles av den aktuelle påvirkning.

Fyldig skademelding er gitt av bedriftssykepleier ved M.G. Industrier i uke 42, 1987. Jeg slutter meg til den konklusjon som er gjort av Spes. i yrkesmedisin Hans. H. Tjønn. Den medisinske invaliditet vil jeg anslå til 25%."

Moss Trygdekontor oversendte 2 desember 1987 saken til Rikstrygdeverket for en nærmere vurdering av om det foreligger en løsemiddelskade, noe som kunne medføre at A ville komme inn under reglene i folketrygdloven kapittel 11 om yrkesskade.

I begynnelsen av desember 1987 har i hvert fall advokat B mottatt en kopi av Tjønns journal av 30 juni, idet han den 11 denne måned skriver et brev til A som avsluttes slik:

"Jeg vil prioritere oppfølgingen av saken overfor Rikstrygdeverket slik at en avgjørelse m.h.t. uføretrygd og yrkesskadeserstatning kommer med det første. Erstatningssak mot arbeidsgiver vil nå bli startet opp. I denne forbindelse med beregningen av erstatningen ber jeg få oversendt Selvangivelse for 1986 evt. 87 når denne foreligger på nyåret. Videre trenger jeg dokumentasjon for den lønnsinntekt du i dag ville ha hatt pr. mnd."

De forhold som jeg nå har redegjort for, er det som har særlig betydning

Side 1077

for spørsmålet om foreldelsesfristen begynte å løpe i 1987. Da det andre tidspunktet vil være begynnelsen av 1990, finner jeg grunn til også å berøre den senere utvikling.

Rikstrygdeverkets neurologiske overlege, M Robberstad, avga sin erklæring 20 juni 1988. Han viste bl a til erklæringene fra Mowé og Tjønn og anførte dette:

"På dette grunnlag vil eg finna det mest nærliggjande at Rikstrygdeverket - under ein viss tvil godkjente at der ligg føre ein eksposisjon i yrke som kan ha gjeve hjerneskade.

...

Me står altså overfor ein eksposisjon som kan godkjennast, men der neurologen ikkje har funne sikre teikn på sjukdom, og der psykologane har gjort moglege funn men ingen konklusiv sikre sjukdomsteiken. Den som er fagmannen på dette område er neurolog Tengesdal og eg må nok rå Rikstrygdeverket til å fylgja ham og rekna at der ikkje ligg føre nokon skade som kan nå opp mot 15% medisinsk invaliditet. Derimot kan det vera rimeleg at kap. 11 kostar eventuella attføringstiltak, då ho neppe bør eksponerast for løysemedel meir."

As krav om yrkesskadeserstatning ble deretter avslått fordi hennes medisinske invalididet ikke var på 15% eller mer, jf kgl res 5 mai 1972 nr 5 § 3. Den 17 august 1988 konkluderte Robberstad med at det heller ikke kunne være aktuelt å gi henne støtte etter folketrygdloven kapittel 11.

I den følgende tiden bisto Tjønn den ankende part, bl a med anke over trygdeetatens vedtak og ved å henvise henne til ytterligere spesialistundersøkelser. Nevropsykolog Helge Sletvold og spesialpsykolog Kjell Flekkøy ved Neurologisk avdeling ved Ullevål sykehus konkluderte i mars 1989 med at det "Samlet synes det rimelig å tolke disse resultatene som en følge av løsemiddeleksponering".

I denne tiden er det ikke dokumentert noen aktivitet fra advokat B før han 19 oktober 1989 skriver til Rikstrygdeverket og ber om As saksdokumenter i "forbindelse med vurdering av erstatningssak for Moss byrett". Disse ble først returnert Rikstrygdeverket 21 mars 1990.

Etter henvisning fra Tjønn ble det 21 mars 1990 utarbeidet en spesialisterklæring av dr Tor S Haugstad ved Rikshospitalets neurologiske avdeling. Erklæringen avsluttes slik:

"Vi har ikke funnet holdepunkter for at det hos pasienten foreligger andre sykdomsprosesser som skulle bidra til sykdomsbildet. Fra vår avdeling vil vi likevel være tilbakeholdne med å konkludere endelig med at hennes utfall fra hjernenervene 5 og 8 samt hennes ganske lette øyemotilitetsforstyrrelse skulle ha bakgrunn i yrkesmessig eksposisjon for trikloretylen eller andre løsemidler. Hennes forbigående leveraffeksjon i 1983 er det ikke urimelig å sette i forbindelse med eksposisjon for løsemidler.

Selv om det er noe diskrepens mellom de nevropsykologiske undersøkelser, må man gi rom for usikkerhet i tolkningen. Det synes utifra CT- og MRundersøkelse dokumentert at pasienten har en encephalopatitilstand.

KONKLUSJON: Pasienten har vært yrkesmessig eksponert for organiske løsemidler. Denne eksposisjon har gitt henne helseskader som har medført en medisinsk invaliditet på rundt 25%."

Side 1078

Konklusjonen her ligger således nær opp til det resultatet som Tjønn kom til snaue tre år tidligere.

Denne erklæringen synes å være den direkte årsak til at Rikstrygdeverket 22 mai 1990 meddelte A og Moss Trygdekontor at det var innvilget yrkesskadeserstatning "for løsemiddelskaden" basert på 25% medisinsk invaliditet. Den 30 august 1990 fant videre Rikstrygdeverket at As "løsemiddelskade er fra februar 1984 godkjent som yrkessykdom likestillet med yrkesskade", og hun fikk dermed rettigheter etter folketrygdloven kapittel 11.

Den ankende part - A - har i det vesentlige anført:

Etter foreldelsesloven § 9 nr 1 foreldes erstatningskravet mot hennes tidligere arbeidsgiver etter tre år. Fristen løper fra den dag den ankende part hadde eller burde ha skaffet seg "nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige". I dette tilfellet må foreldelsesfristen begynne å løpe i 1987, etter at Tjønn i sin yrkesmedisinske journal konkluderte med at "Årsakssammenhengen mellem den yrkesmessige eksponering for løsemidler og hennes psykiske og somatiske skader er godt etablert og utvilsom". Det kan ikke være tvilsomt at partene ved dette hadde kunnskap om skaden, og hvem som var ansvarlig for den. I rettspraksis og den juridiske litteratur er det oppstilt krav om at skadelidte også må ha hatt oppfordring til å gå til søksmål eller rimelig grunn til dette, jf eksempelvis Rt-1975-82 på side 85, Rt-1994-190 og Matningsdal i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1980 på side 481. Dette kravet er også oppfylt. Det kan ikke stilles som krav for at fristen skal begynne å løpe at trygdemyndighetene har truffet endelig vedtak i saken, jf her Rt-1996-1134. Den ankende part har hele tiden hevdet at hennes skader skyldes løsemiddeleksponering, og ved Tjønns journal fikk hun dette bekreftet på en entydig måte. Det må også veie tungt at Samvirke i juli 1987 la til grunn for sin utbetaling av gruppelivsforsikringen at det forelå en løsemiddelskade. At det etter 1987 forelå erklæringer som svekket dette, kan ikke medføre at en frist som har begynt å løpe, igjen blir avbrutt. Når foreldelsesfristen begynte å løpe i 1987, må kravet mot hennes arbeidsgiver være blitt foreldet før advokat B sa fra seg oppdraget, idet Winther Christensen først overtok saken ved årsskiftet 1991/92.

A har nedlagt slik påstand:

"1.	Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

2.	B dømmes til å betale sakens omkostninger til A for byretten og lagmannsretten og til det offentlige for Høyesterett."

Ankemotparten - B - har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at As erstatningskrav mot hennes tidligere arbeidsgiver ikke er foreldet. Tjønns journal ga ikke tilstrekkelig grunnlag for et søksmål mot den tidligere arbeidsgiver. Denne må ses i sammenheng med de tidligere erklæringer om den ankende parts helsetilstand og årsakene til denne. Hennes omfattende sykefravær var antatt å være av psykosomatisk karakter, og de manglende objektive medisinske funn styrket heller ikke troen på en skadelig løsemiddeleksposisjon. Tjønns konklusjoner var ikke endelige. Han forutsatte supplerende undersøkelser av nevrologisk karakter. At

Side 1079

kunnskapskravet ikke var oppfylt i 1987, styrkes av det avslag på yrkesskadeserstatning som Rikstrygdeverket ga i 1988.

Lagmannsretten har også korrekt lagt til grunn at foreldelsesfristen tidligst kan antas å løpe fra høsten 1989, men antagelig først fra våren 1990 ved Haugstads erklæring.

Ankemotparten - B - har nedlagt slik påstand:

"1.	Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2.	B tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Jeg vil først bemerke at denne saken skiller seg fra foreldelsessaker flest ved at det er skadelidte som påstår foreldelse. Vurderingen av hva som skal kreves for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe, må imidlertid bli den samme uansett hvilken side skadelidte befinner seg på.

Jeg legger til grunn at det alminnelige utgangspunkt er at foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte har, eller burde ha, slike kunnskaper om skaden og den ansvarlige at han hadde oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat. Dette utgangspunktet er senest lagt til grunn i Rt-1996-1134, hvor det også er vist til tidligere rettspraksis.

Det er enighet mellom partene at foreldelsesfristen enten begynte å løpe i 1987 eller i 1990 - valget av tidspunkt er avgjørende for om fristen var utløpt da B trådte ut av saken. At A i 1987 hadde kunnskap om den ansvarlige og om skaden, anser jeg ikke særlig tvilsomt. Skadens omfang var ikke klarlagt, men vi står overfor en alvorlig personskade, og det foreligger rimelig klarhet om at skaden har påført skadelidte tap som omfattes av skadeserstatningsloven § 3-1. At skaden ennå ikke var helt stabilisert, og at det ikke forelå noen spesifisert tapsberegning, kunne ikke i seg selv hindre at fristen begynte å løpe. Skadelidte har i slike tilfelle ytterligere tre år på seg til å utforme et grunnlag for en stevning hvis det ikke oppnås enighet om en minnelig løsning. Lagmannsretten har korrekt uttalt at skadelidte må ha "en viss oversikt" over det sannsynlige tap, men for streng her kan man ikke være. Lagmannsrettens syn om at trygdeytelsene må være fastsatt for at kunnskapskravet er tilfredsstilt, idet de skal komme til fradrag i erstatningsbeløpet etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd, er derimot ikke holdbart, jf Høyesteretts dom inntatt i Rt-1996-1134.

Spørsmålet blir så om A hadde tilstrekkelig kunnskap om årsakssammenhengen i 1987 til at hun hadde oppfordring til å gå til sak.

As mistanker om at hun var løsemiddelskadet, ble ved de første sakkyndigerklæringer ikke nærmere underbygget. Tengesdal viste i sin første erklæring til behovet for ytterligere undersøkelser, og etter at disse var tatt, var konklusjonen i senere erklæringer nærmest negativ. Nitters beskrivelse av arbeidsforholdene ved Moss Glasværk bidro heller ikke til å støtte opp under mistanken. Erklæringen fra Mowé av 26 mai 1987 holdt spørsmålet noe åpent, men han heller - slik jeg forstår ham - i retning av et mer positivt syn på løsemiddeleksponering som skadeårsak.

Før Tjønns yrkesmedisinske journal av 30 juni 1987 var således A undersøkt av representanter fra tre faggrupper som bør

Side 1080

konsulteres ved mistanke om løsemiddelskader, nemlig nevrologi, nevropsykologi og yrkesmedisin. De erklæringer som var avgitt, ga henne - med et visst unntak for Mowé - ikke støtte i mistanken om at hennes skader skyldtes løsemiddeleksponering, selv om muligheten ikke utelukkes. Spørsmålet blir derfor om Tjønns erklæring ga henne den kunnskap om årsaksforholdet som var nødvendig for at foreldelsesfristen begynte å løpe.

Det har fra ankemotpartens side vært trukket frem at denne erklæringen er foreløpig, og at den forutsatte videre undersøkelser. Jeg er ikke enig i dette. Selv om det nevnes at enkelte undersøkelser ikke var foretatt, oppfatter jeg erklæringen som en endelig erklæring fra hans side. Erklæringen er omfattende, og den vurderer de erklæringer som tidligere er avgitt. At konklusjonen er at årsakssammenhengen med løsemiddeleksponering er "godt etablert og utvilsom", er et meget vesentlig moment i vurderingen av om kunnskapskravet er oppfylt. Jeg har nevnt at Samvirke i juli 1987 vedtok å utbetale gruppelivsforsikringen under henvisning til at hennes skader skyldtes løsemidler.

Det vises også til at da advokat B hadde mottatt Tjønns erklæring, skrev han den 11 desember 1987 til A og ba henne underskrive en fullmakt for ham til å innhente de medisinske opplysninger om henne. Jeg trekker frem at det i brevet, som er gjengitt tidligere, bl a også heter at "Erstatningssak mot arbeidsgiver vil nå bli startet opp". Dette brevet er ikke omtalt i lagmannsrettens dom.

En samlet vurdering av den dokumentasjon som forelå i i løpet av 1987 leder etter mitt syn frem til at A da hadde "nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige". Grunnlaget for et søksmål var nå til stede, og i dette lå oppfordringen om å gå til sak. At det kan være ønskelig å samle inn ytterligere materiale og foreta de konkrete erstatningsberegninger, hindrer ikke i seg selv at fristen begynner å løpe. Det samme gjelder uklarheten om trygdeetatens avgjørelser. Jeg viser her til Rt-1996-1134. At andre årsaksfaktorer enn løsemiddeleksponering kan ha spilt inn, kan i seg selv ikke medføre at foreldelsesfristen blir utskutt. Jeg tillegger det også en viss betydning at A på dette tidspunkt hadde juridisk bistand.

Vurderingen om når foreldelsesfristen begynner å løpe, vil alltid være skjønnsmessig. Det resultat jeg er kommet til, støttes såvidt jeg kan se av Rt-1996-1134, som jeg anser som et grensetilfelle. Skadelidtes kunnskaper i den saken var nok mindre konkrete enn i den nærværende, selv om skadelidtes mistanker om løsemiddeleksponering også der ble styrket ved de uttalelser som forelå på det tidspunkt arbeidsgiveren mente fristen begynte å løpe. Jeg finner også at resultatet i dommene inntatt i Rt-1960-748 og Rt-1977-1092 gir støtte for resultatet. I de saker som er inntatt i Rt-1992-64 og Rt-1994-190, og som ankemotparten har vist til, lå saksforholdet vesentlig anderledes an enn i nærværende sak.

Loven krever ikke visshet om at en sak vil få et positivt utfall, men at den viten skadelidte har, gir rimelig grunn til å gå til søksmål. Da er man kommet til et punkt hvor begge parter normalt er tjent med at det innen fristens utløp skjer en avklaring av om det vil bli reist sak eller ikke. Jeg finner at denne saken for så vidt er en god illustrasjon på nettopp dette.

Side 1081

Ankemotparten har fremholdt at de senere og for A negative erklæringer og Rikstrygdeverkets avgjørelser, må medføre at en eventuell frist som har begynt å løpe, må forskyves i tid. Jeg kan ikke være enig dette. Det vil ikke sjelden være slik at den bevismessige stilling skifter noe, og først avklares etter en tid.

Anken har etter dette ført frem. Saken må fortsette for lagmannsretten til realitets avgjørelse av de krav som den ankende part har fremsatt overfor ankemotparten. Lagmannsrettens dom må derfor oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling, jf tvistemålsloven § 392 annet ledd.

Den ankende part har vunnet frem i Høyesterett. Denne avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet er imidlertid bare en del av saken. Omkostningsspørsmålet må etter tvistemålsloven § 179 første ledd derfor utstå til endelig avgjørelse foreligger ved den dom eller kjennelse som avslutter saken.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1.	Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

2.	Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse av saken.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Tjomsland og Skåre: Likeså.