Høyesterett - HR-1996-58-A - Rt-1996-1134

 

Instans	Høyesterett - Kjennelse.
Dato	1996-09-13
Publisert	HR-1996-58-A - Rt-1996-1134
Stikkord	Erstatningsrett. Foreldelse.
Sammendrag	Krav om erstatning for løsemiddelskade var ikke foreldet. Foreldelse ble avbrutt ved stevning 7. juni 1991. Spørsmålet var om skadelidte før 7. juni 1988 (fristdagen) hadde eller burde ha skaffet seg "nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige", jfr. foreldelsesloven § 9 nr. 1. Uttalt at det ikke gjelder noen generell regel om at foreldelsesfristen ikke i noe tilfelle kunne begynne å løpe før skadelidte var kjent med utfallet av søknaden om uførepensjon. Etter en konkret vurdering ble lagt til grunn at søksmål ikke kunne vært anlagt før 7. juni 1988. Dissens 4-1.
Saksgang	Høyesterett HR-1996-58-A, nr 79/1995.
Parter	Rolf Albrigtsen (Advokat Roald M Engeness - til prøve) mot Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen (Advokat Terje Herrem).
Forfatter	Gussgard, Dolva, Stang Lund, Skåre - Mindretall: Aarbakke.

---

Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om et erstatningskrav for personskade er foreldet etter bestemmelsen i foreldelsesloven § 9 nr 1.

Ved stevning av 7 juni 1991 til Hammerfest herredsrett reiste Rolf Albrigtsen sak mot Bjarne Nilsen, Sverre B. Gjertsen og Bjarne Nilsen AS. Saken mot selskapet ble senere hevet. Han krevde erstatning for lidt tap, tap i fremtidig erverv og ménerstatning for skade han hevdet å være påført i forbindelse med bruk av løsemidler i maskinrommet på fiskefartøyet MS "M. Nilsen" der han hadde arbeidet fra 1977-1987. I denne perioden var fartøyet eiet av partrederiet Bjarne Nilsen P/R som Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen var innehavere av. I tilsvaret gjorde de saksøkte blant annet gjeldende at kravet var foreldet.

Herredsretten, satt med fagkyndige meddommere, avsa dom 28 januar 1994. I medhold av tvistemålsloven § 98 annet ledd og § 151 annet ledd var spørsmålet om erstatningskravets omfang utsatt til særskilt forhandling og pådømmelse. Dommen har slik domsslutning:

"1.	Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen kjennes erstatningsansvarlig for 90% av skaden Rolf Albrigtsen er påført etter bruk av løsemidler ombord i MS "M. Nilsen".

2.	Partene dekker hver sine omkostninger og er ansvarlig for utgiftene til meddommere og oppnevnte sakkyndig med like stort beløp hver."

Nilsen og Gjertsen påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. De opprettholdt anførselen om at erstatningskravet var foreldet. Albrigtsen fremsatte en aksessorisk motanke vedrørende erstatningsansvarets omfang.

Lagmannsretten fant at kravet var foreldet. Dommen, avsagt 10 november 1994, har slik domsslutning:

"1.	Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen frifinnes.

2.	Hver av partene bærer sine omkostninger."

Rolf Albrigtsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I forbindelse med henvisning av anken besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålsloven § 392 tredje ledd å begrense partsforhandlingene til foreløpig å gjelde spørsmålet om et eventuelt erstatningskrav er foreldet.

Side 1135

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak til avhør av Albrigtsen, Nilsen og fire vitner. En rekke nye dokumenter har medført at foreldelsesspørsmålet er bedre belyst for Høyesterett enn for de tidligere retter.

Jeg finner det hensiktsmessig først å gi en oversikt over hovedpunktene i det uomstridte saksforhold det er redegjort for som grunnlag for partenes standpunkter til foreldelsesspørsmålet. Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til dommene.

Albrigtsen ble innlagt på nevrologisk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø 18 september 1987 til utredning av spørsmålet om  løsemiddelskade. Han var da sykmeldt. I brev fra sykehuset ved reservelege Per Monstad til Albrigtsen av 29 september 1987 het det blant annet:

"Imidlertid er det grunn til å tro at dine skadetegn i perifere nerver skyldes løsningsmidlene og også grunn til å tro at dine symptomer (glemsomhet, konsentrasjonsvansker og noe økende søvnbehov) skyldes påvirkning fra løsningsmidlene på arbeidet. Flere tester vil bli gjort (du vil få innkalling i posten) for å se etter om det skulle være tegn til varige skader, noe som vil få betydning for avgjørelsen av en eventuell yrkesskade erstatning. Imidlertid er vel symptomene og de funn vi har gjort klare nok til at du allerede nå bør vurdere overgang til annet yrke. Jeg anbefaler deg å oppsøke din faste lege (dr. Prydz) for sykemelding i påvente av overnevnte tester. Du vil bli innkalt til Statens Attføringssenter her i Tromsø hvor du i tillegg til undersøkelser også vil få mulighet til å drøfte hvilke attføringsmuligheter som finnes."

Kommunelege Prydz ble underrettet ved brev av samme dato om sykehusets vurdering. Det ble pekt på at pasienten ikke var komplett utredet, men at hans symptomer kunne være "svært godt forenlig med skadelig effekt langtids løsemiddeleksposisjon", og at funn av polynevropati (nedsatt funksjon av varig karakter i perifere nerver) styrket mistanken om varig løsemiddelskade.

Den 15 oktober 1987 søkte Albrigtsen attføringshjelp under henvisning til løsemiddelskade, og den 21 oktober undertegnet han "Skadeforklaring til Rikstrygdeverket" der han i rubrikken for hva skaden besto i, skrev: "Langvari kontakt med diverse løsemidel er det påvist at jeg har pådrat meg løsemidel skade."

Albrigtsen ble undersøkt på sykehuset på nytt 13 november 1987. Det ble anbefalt sykmelding til attføringsopplegg var avklart. Om hans egne ønsker ble det notert at han kunne tenke seg å kombinere litt sjarkfiske med 50 % uførepensjon.

Den 30 november 1987 fylte Prydz ut en legemelding til Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag. Han beskrev skaden som "Polynevropati. Nervesvekkelse. Løsemiddeleksposisjon." og opplyste at pasienten var anbefalt omskolering til annet yrke. Det ble svart bekreftende på spørsmål om skaden ville kunne etterlate varig invaliditet over 15 %, noe som ble antatt å kunne fastlegges "Muligens om 1 år".

Samme dato sendte Prydz inn et skjema til trygdekontoret med opplysninger om Albrigtsens sykehistorie m v. Det ble angitt at pasienten var helt arbeidsufør, diagnose polynevropati, og at ingen behandling var tilgjengelig. Han skulle utredes videre for "å forsikre diagnosen". Under punkt 7 i skjemaet skrev han:

Side 1136

"52

år gammel mann med påvist polynevropati, årsak mistenkes å være løsemiddel eksposisjon. Utredes videre ved nevrologisk avd. RST for dette. Han er anbefalt å slutte i sin nåværende jobb og evt. omskoleres til annet arbeid. Pga. hans svekkede hukommelse er en noe usikker på om dette lar seg gjøre, men han skal i først omgang innkalles til arbeidskontoret for en nærmere vurdering av dette."

Ved brev til regionsykehuset av 18 februar 1988, med kopi til arbeidskontoret og Prydz, ble det redegjort for en nevropsykologisk test som var foretatt ved Statens Arbeidsmarkedsinstitutt i Tromsø av psykolog Hugo Smith-Meyer. Den viste blant annet hukommelses- og konsentrasjonsvansker. Psykologen fant grunn til å betone at Albrigtsen ett år tidligere hadde hatt en lettere hjernerystelse etter slag mot hodet og anførte:

"Der er en del nokså klare fokale tegn i testmaterialet som peker i retning av venstresidig skade parietalt/temporalt som tilsier at hjernerystelsen kan være en faktor av betydning i tillegg til de ca 25 år med eksposisjon for organiske løsemidler."

Om tiltak fremover sies det at Albrigtsen selv hadde liten tro på at han vil kunne drive sjarkfiske, noe psykologen var enig i. Albrigtsen hadde vurdert arbeid på Findus, men var tvilende pga støyproblemer og konsentrasjonsvansker. Arbeid i vernet bedrift var  blitt diskutert, noe psykologen mente en kunne komme tilbake til "om noen måneder".

På bakgrunn av dette og etter konferanse med Albrigtsen skrev Arbeidsformidlingen 10 mars 1988 til trygdekontoret med anmodning om at saken, i overensstemmelse med Albrigtsens eget syn, ble utredet i forhold til uførepensjon. Det ble ansett vanskelig, om i det hele tatt mulig, å fremskaffe et passende attføringstilbud.

Den 24 mars 1988 ble nødvendig legeerklæring i forbindelse med søknaden om yrkesskadetrygd avgitt av lege Monstad. Om diagnosen organisk løsemiddelskade skrev han blant annet:

"Verken objektive funn eller anamnese peker helt entydig i retning av organisk løse middelencephalopati som årsak til pasientens nå invalidiserende symptomer. Årsaken til at vi under noe tvil har konkludert med at pasientens symptomer er forårsaket av organisk løsemiddeleksposisjon og derfor må regnes som en yrkesskade skyldes dette følgende forhold:

Nevropsykologisk vurdering og klinisk inntrykk av pasienten taler begge for en organisk mental reduksjon av mild grad. Funn av en lett polynevropati (denne er i seg selv ikke invalidiserende) styrker mistanken om at også hans mentale symptomer er av toxisk genese. Andre årsaker til symptomene, så som maskert depresjon, alkoholmisbruk, endokrine forstyrrelser etc. er alle rimelig godt utelukket. Selv om det i yrkesskademeldingen er anført svært gode ventilasjonsforhold på pasientens arbeidssted vil jeg anta at den spesielle bruk av organiske løsningsmidler på varme maskindeler som pasienten beskriver, vil kunne gi helseskadelige effekter.

Pasientens medisinske invaliditetsgrad er vanskelig å sette, den er her helt avhengig av skjønn. Jeg bedømmer invaliditetsgraden til ca 30 %. Den yrkesmessige invaliditet er trolig større, men dette kan ikke bedømmes før attføringsmulighetene er tilstrekkelig utredet."

Side 1137

Trygdekontorets rådgivende lege fant løsemiddeleksponering mest sannsynlig. Trygdekontoret innstilte 21 april 1988 på 100% uførepensjon og den 27 mai s å på at hans sykdom skulle godkjennes som yrkessykdom og at han skulle innvilges ménerstatning for yrkesskade, noe han hadde søkt om 16 mai. Av et brev til trygdekontoret fra Prydz av 6 mai fremgår at Albrigtsen mente hans helsetilstand hadde forverret seg en del det siste halve året. Ny kontakt med nevrolog var planlagt.

Albrigtsen ble innvilget uførepensjon etter en uføregrad på 100 %. Stønadsbrevet fra Rikstrygdeverket er datert 3 juni 1988. Albrigtsen hevder at brevet ikke ble sendt ham direkte, men at han fikk det som vedlegg til et brev av 10 juni 1988 fra trygdekontoret. Den 7 desember 1989 godkjente RTV løsemiddelskaden som yrkesskade.

Etter anmodning fra Finnmark Fiskarlag avga spesialist i yrkesmedisin, avdelingsoverlege Jan Aaseth ved regionsykehuset, en uttalelse 19 oktober 1988 på bakgrunn av Albrigtsens journal og øvrige rapporter. Foruten langvarig påvirkning av løsemidler som årsak til sykdomsbildet, vurderte han også et ulykkestilfelle Albrigtsen hadde vært utsatt for om bord ved at større mengder freon og andre damper hadde sluppet ut i forbindelse med en arbeidsoperasjon. Av hans konklusjon fremgår:

"Vurderingen av årsaksfaktorene må også foretas skjønnsmessig. Disse vurderes slik at det er minst 50 % sannsynlig at langvarig eksponering for organiske løsemidler har forårsaket sykdomsbildet. Betydningen av et akutt ulykkestilfelle 15. juni -85 er meget vanskelig å vurdere, men det kan ikke avvises at det på avgjørende måte har bidratt til sykdomsutviklingen, men det er ingen grunn til å tro at det har bidratt på en mer avgjørende måte enn den langvarige løsemiddeleksponeringen".

Rolf Albrigtsens anførsler kan sammenfattes slik:

Foreldelsesfristen for hans krav er 3 år. Stevningen ble sendt 7 juni 1991, og spørsmålet er om han før 7 juni 1988 (fristdagen) hadde eller burde ha skaffet seg "nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige", jf foreldelsesloven § 9 nr 1. Det er ikke grunnlag for å hevde at foreldelse er inntrådt.

Etter hans mening bør foreldelsesfristen ikke i noe tilfelle begynne å løpe før han fikk kunnskap om uførepensjonen, et synspunkt han finner støtte for i Rt-1976-103. Ut fra dagens erstatningsrett taler reelle hensyn for at foreldelsesfristen for krav om erstatning for alvorlige personskader tidligst bør begynne å løpe når endelig vedtak om uførepensjon foreligger, forutsatt at søknad er fremsatt innen rimelig tid. Etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd skal det gjøres fradrag for trygdeytelser. Før det er klarlagt om uførepensjon - noe som forutsetter minst 50% ervervsmessig uførhet, jf folketrygdloven § 8-3 første ledd - vil bli tilstått, vil skadelidte ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å beregne sitt krav mot skadevolder. Det er også viktig at attføringsmuligheter undersøkes til bunns før saksanlegg.

Foreldelsesloven § 9 nr 1 er i rettspraksis forstått slik at fristen begynner å løpe når skadelidte har rimelig foranledning til å gå til søksmål, jf eksempelvis Rt-1982-588 og Rt-1994-190. Ved den skjønnsmessige vurderingen som må foretas, dersom tidspunktet for uførepensjon ikke legges til grunn, må det tas hensyn til at det i

Side 1138

utgangspunktet har dreiet seg om en fysisk skade under utvikling. Før erklæringen fra Aaseth forelå i oktober 1988, hadde han ikke naturlig foranledning til å reise sak. Først på dette tidspunkt ble diagnosen løsmiddelskade fastslått. Det vises til vitneforklaring fra den oppnevnte sakkyndige for de tidligere retter. Selv om saken vurderes slik at en kunne kommet til klarhet om årsaksforholdet i februar 1988, kan det ikke kreves at Albrigtsen allerede på dette tidspunkt skulle satt i gang med en erstatningssak. Han må vurderes ut fra sine egne forutsetninger. Ikke under noen omstendighet kan han før fristdagen anses å ha eller å burde ha skaffet seg tilstrekkelige kunnskaper om årsaken til de skader han er påført. Det kan heller ikke anses på det rene at skaden var av varig karakter. I alle tilfelle måtte han ha tid til å innhente nødvendige legeerklæringer, jf Rt-1992-603. Uvitenhet om rettsreglene påberopes ikke som grunnlag for utsettelse av fristdagen.

Rolf Albrigtsen har nedlagt slik påstand:

"1.	Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.

2.	Rolf Albrigtsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og for lagmannsretten."

Bjarne Nilsens og Sverre Gjertsens anførsler kan sammenfattes slik:

Lagmannsrettens dom er riktig, både i resultat og begrunnelse.

Rettspraksis har ikke krevet at skadelidte har et fullstendig søksmålsgrunnlag før foreldelsesfristen begynner sitt løp. Det kreves ikke visshet for at kravet vil føre frem, jf Rt-1960-748. Det som kreves er at skadelidte sitter med tilstrekkelige opplysninger til at han bør gjøre noe med saken. Fra dette tidspunkt har han så tre år på seg til ytterligere underbygging av sitt krav.

Mistanke om løsemiddelskader oppsto tidlig hos Albrigtsen, og mistanken ble sterkt understøttet av de leger han oppsøkte og av psykolog. Dokumentene i saken viser klart at han selv mente at hans lidelser skyldtes langvarig påvirkning av løsemidler, og at dette var påvist. Noen medisinering var det ikke tale om. Saken ble en attføringssak.

Etter ankemotpartenes mening hadde Albrigtsen allerede før utgangen av 1987 tilstrekkelig kunnskap til at det burde vært naturlig å undersøke om det forelå en ansvarlig og et ansvarsgrunnlag. Uttalelsen fra kommunelegen av 30 november 1987 viste at skaden ville gi varig invaliditet, og det var høyst sannsynlig at skaden ville medføre tap i fremtidig erverv. Uklarhet om kravets størrelse kan ikke utskyte starttidspunktet for foreldelsesfristen. Avgjørelsen i Rt-1976-103 har ingen betydning for vår sak. I et hvertfall hadde Albrigtsen våren 1988 rimelig foranledning til saksanlegg. Så tidlig som 10 mars søkte han full uførepensjon under henvisning til løsemiddelskade. Spesialisterklæringen fra Aaseth viser at saken i realiteten var like godt opplyst våren 1988 som høsten samme år.

Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen har nedlagt slik påstand:

"1.	Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.	Rolf Albrigtsen dømmes til å betale saksomkostninger til Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen for alle retter." Side 1139

Mitt syn på saken.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Etter foreldelsesloven § 9 nr 1 foreldes krav på skadeserstatning 3 år etter den dag da skadelidte "fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige".

Når det gjelder forståelsen av bestemmelsen i § 9 nr 1 har rettspraksis fulgt opp det syn som hadde dannet seg på grunnlag av den tidligere bestemmelse i straffelovens ikrafttredelseslov § 28 første ledd om at foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunkt da skadelidte hadde eller burde skaffet seg slike kunnskaper om skaden og skadevolder at han hadde oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat. Jeg viser til Rt-1967-1182, Rt-1975-82, Rt-1992-64, Rt-1992-603 og Rt-1994-190 og går ikke nærmere inn på begrunnelsen for dette generelle utgangspunkt.

Spørsmålet i saken er om Albrigtsen før 7 juni 1988 hadde eller burde hatt kunnskap om at skaden ville medføre et varig tap av ervervsevne og om årsaken til skaden.

Albrigtsen har under henvisning til Rt-1976-103 og reelle grunner anført at foreldelsesfristen for alvorlige personskader ikke bør begynne å løpe før skadelidte har fått underretning om utfallet av søknad om uførepensjon. Denne dommen gjaldt krav om regress for kapitalisert verdi av tilstått uførepensjon fra Rikstrygdeverket mot skadevolders forsikringsselskap. Det ble lagt til grunn at foreldelsesfristen først begynte å løpe fra det tidspunkt da det var truffet endelig vedtak om uførepensjon. Saken gjaldt et annet forhold enn vår sak, og jeg kan ikke se at avgjørelsen kan få betydning for spørsmålet om foreldelse av Albrigtsens krav. Jeg nøyer meg med å vise til de avgjørelsesgrunner dommen er bygd på, blant annet at Rikstrygdeverket var avskåret fra å reise regresskravet før spørsmålet om uførepensjon var avgjort.

Jeg kan heller ikke se at reelle grunner tilsier at det bør oppstilles en generell regel med det innhold den ankende part går inn for. Når skadelidte har eller burde ha skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om at det vil oppstå et fremtidig inntektstap som følge av skaden og om den ansvarlige, vil søksmålsgrunnlag normalt foreligge, slik rettspraksis også har lagt til grunn. At tapets størrelse ikke lar seg endelig påvise fordi et krav om uførepensjon ikke er avgjort, kan ikke være avgjørende. Jeg viser til tvistemålsloven § 107 som gir hjemmel for å stanse behandlingen av en erstatningssak dersom erstatningsutmålingen er avhengig av utfallet av søknad om en trygdeytelse. Det må antas å være i begge parters interesse at dette blir avklart. Jeg peker også på at avgjørelsen av krav om erstatning for tap i fremtidig erverv beror på et skjønn med mange usikkerhetsfaktorer - det er ikke tale om et tap som lar seg beregne nøyaktig.

Jeg går da over til vurderingen av om Albrigtsen før 7 juni 1988 hadde eller burde skaffet seg kunnskap om at det ville oppstå et varig, fremtidig økonomisk tap som følge av skaden, og om årsaken til denne. Som i en rekke lignende saker vil dette bero på en skjønnsmessig vurdering.

Jeg finner det helt klart at Albrigtsen i 1987 ikke kan sies å ha hatt den kunnskap som er nødvendig for at foreldelsesfristen vil begynne å løpe. Det forelå riktignok en underbygget mistanke om løsemiddelskade,

Side 1140

men hans medisinske tilstand og årsaken til denne var fortsatt under utredning. Det var heller ikke klart i hvilken grad skaden var av varig karakter.

Albrigtsen var fra september 1987 advart mot å gjenoppta sitt tidligere yrke, og jeg forstår det slik at dette ville gjelde for resten av hans yrkesliv fordi han uansett årsaksforhold ikke burde ta risikoen ved fortsatt eksponering av løsemidler. Han ble vurdert med sikte på attføring, men noe opplegg var ikke funnet da trygdekontoret i mars 1988 bad om at han ble utredet for uførepensjon basert på 100 % yrkesmessig invaliditet. Ut gjennom 1988 opplevde han at hans sykdomstilstand forverret seg. Selv om det ikke kunne utelukkes at han kunne komme i en eller annen form for arbeid - eventuelt vernet bedrift/deltidsarbeid - måtte det etter hvert fremstå som overveiende sannsynlig at en her sto overfor en skade som ville gi tap i fremtidig erverv. Jeg finner å måtte legge til grunn at han var - eller i hvert fall burde være - klar over disse forhold før fristdagen, og at hans viten - også om omfanget av tapet - var tilstrekkelig til at han, forutsatt at de øvrige vilkår forelå, hadde oppfordring til saksanlegg.

Når det gjelder årsaksforholdet, økte kunnskapene om dette i 1988. Utredningen fra psykolog Smith-Meyer i februar er her sentral. I bevisopptaket for Høyesterett av den oppnevnte sakkyndige for herredsretten og lagmannsretten, avdelingsoverlege Tor Viggo Hansen, yrkesmedisinsk avdeling ved regionsykehuset, heter det blant annet:

"Adv. Rismark spurte om en yrkesmedisinsk utredning etter at Smith-Meyers konklusjon forelå, ville kunne gitt samme konklusjon som Aaseth kom til 19/20. oktober 88. Vitnet svarte bekreftende på dette. Vitnet ønsket å understreke viktigheten av at alle tre faggrupper (nevrolog, nevropsykolog og yrkesmedisiner) medvirker før diagnosene settes. Hvis ikke kan man komme til f. eks. å benytte diagnosen hjerneskade på noe som egentlig er en depresjon eller lignende. Det er således svært viktig å utrede pasientens bakgrunn."

Det er fra Albrigtsens side erkjent at han da Aaseths uttalelse forelå i oktober 1988, hadde oppfordring til saksanlegg - årsaksforholdet var da konstatert. Vitneforklaringen fra Hansen innebærer at årsaksspørsmålet ikke sto i noen annen stilling før 7 juni 1988 enn i oktober samme år.

Spørsmålet er imidlertid om Albrigtsen selv i april/mai hadde eller burde ha hatt tilstrekkelig kunnskap om årsaksforholdet til å reise sak før fristdagen. Han hadde fått brevet fra regionsykehuset av 29 september 1987 der det gis uttrykk for at "det er grunn til å tro" at skaden skyldtes løsemidler. Han hadde selv mistanke om løsemiddelskade før han oppsøkte lege, hans tidligere arbeidsgivere (ankemotpartene) støttet opp om dette blant annet ved å sende skademelding til folketrygden om yrkesskade, og slik legeuttalelsene i saken er formulert, må det kunne legges til grunn at han muntlig fikk støtte for sitt syn fra de leger han var i kontakt med. Som nevnt skrev han allerede høsten 1987 til Rikstrygdeverket at løsemiddelskade var påvist.

Selv om bevisførselen viser at Albrigtsen våren 1988 hadde en meget sterk tro på at løsemidler var årsak til hans plager, kan han ikke sies å ha hatt tilstrekkelig kunnskap om dette før fristdagen. Spørsmålet blir da om han burde ha skaffet seg slik kunnskap.

Side 1141

I relasjon til utgangspunktet for foreldelsesfristen er det meget som taler for at Albrigtsen, etter at søknaden om uførepensjon var sendt og han oppsøkte lege i forbindelse med at hans helsetilstand var blitt dårligere, burde ha startet opp undersøkelser for å klarlegge om det var grunnlag for et erstatningskrav. Det ville imidlertid vært nødvendig å innhente sakkyndige erklæringer for å få et tilstrekkelig grunnlag for et søksmål. Det er noe vanskelig å vurdere når dette materialet kunne foreligge. Alle forhold tatt i betraktning er jeg kommet til at det ikke kan legges til grunn at søksmål kunne vært anlagt før 7 juni 1988. Albrigtsens erstatningskrav er dermed ikke foreldet.

Anken har etter dette ført frem, og saken må fortsette til avgjørelse av de krav Albrigtsen har reist. Realiteten i disse krav er ikke behandlet av lagmannsretten. Av hensyn til bevisførselen mener jeg at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves og saken hjemvises til lag mannsretten til fortsatt behandling, jf tvistemålsloven § 392 annet ledd.

Den ankende part har krevet saksomkostninger. Avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet gjelder bare en del av saken, og omkostningsspørsmålet bør utstå i medhold av tvistemålsloven § 179 første ledd til endelig avgjørelse av saken.

Jeg stemmer for denne kjennelse :

Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse av saken.

Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, idet jeg anser Rolf Albrigtsens erstatningskrav mot Bjarne Nilsen og Sverre B Gjertsen foreldet.

Spørsmålet er om Albrigtsen før 7 juni 1988 hadde "nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige". Om forståelsen av dette uttrykket viser jeg til førstvoterendes uttalelser, som jeg tiltrer og bemerker at jeg anser alternativet "burde skaffet seg nødvendig kunnskap" uaktuelt i saken.

Allerede da Albrigtsen søkte råd hos kommunelegen 7 september 1987, mente han selv at det forelå et slikt skadeforløp som søksmålet er bygget på. Jeg er enig med førstvoterende i at dette ikke ble bekreftet av sakkyndige høsten 1987 på en slik måte at Albrigtsen kan sies da å ha hatt nødvendig kunnskap. Men etter min oppfatning hadde Albrigtsen nødvendig kunnskap våren 1988, da han overfor folketrygden fremmet krav om uførepensjon etter folketrygdloven kap 8 og yrkesskadetrygd etter folketrygdloven kap 11. Albrigtsen bygget da på uttalelser fra sakkyndige, hvor det riktignok ikke var trukket endelige konklusjoner. Albrigtsen la til grunn for sine krav at han oppfylte folketrygdloven kriterier, blant annet at han hadde "varig sykdom, skade eller lyte" og at han var rammet av "yrkesskade" som var "forårsaket av arbeidsulykke". Han bygget også på at det var arbeidet ombord på MS "M. Nilsen" som ga foranledningen til kravene. De ytelser han eventuelt ville få fra folketrygden, ville etter Albrigtsens opplegg være fradragsposter ved

Side 1142

utmålingen av en eventuell skadeserstatning fra arbeidsgiverne, jf skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Årsaksspørsmålet og andre spørsmål vedrørende erstatningsansvaret ville riktignok være omtvistet, men dette kan etter min mening ikke hindre at Albrigtsen anses for våren 1988 å ha den kunnskap som var nødvendig for å reise søksmål om erstatningskravet.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Skåre: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne:

kjennelse:

Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse av saken.